Individualitet og «avkjønning»

Vi vil våge den påstand at likestillingens konsekvens er blitt at mennesker ofte ses som ”rene individer”. Slik likestillingen er utviklet de senere tiår, har den innebåret en ”avkjønning” på det personlige plan. Det snakkes mye om kvinner og menn, men da dreier det seg mest om typiske (statistiske) forskjeller i deres stilling i samfunnet. Når det gjelder personlige egenskaper går nesten alle meningsytringer i offentlig debatt ut på å ”benekte kjønn”. Det benektes at kvinner er sånn og sånn og at menn er sånn og sånn. Eller det sies at menn kan være sånn og sånn og det kan jo kvinner også, og vise versa. Selv tanker om ”tendensielle forskjeller” har knapt hatt noen talsmann, eller -kvinne. Et unntak er imidlertid de ”absolutte” forskjeller i reproduksjonen (kvinner ammer, menn befrukter, f eks) som stadig anerkjennes.

Litt utenfor den offentlige debatt har vi imidlertid bøker av typen Mars og Venus (f eks John Gray: Menn er fra Mars og kvinner er fra Venus, 1993, norsk utgave 1995, 5. opplag 1999). Disse bøkene tas ikke ordentlig alvorlig. De er i en ”egen verden” innenfor populærpsykologien. Men bøkene leses av mange! Å ta disse bøkene alvorlig, ville vel ”kollidere” med ”avkjønningen” slik den foreligger i offentlig debatt, selv om bøkene stort sett dreier seg om ”private” kjærlighetsforhold.

Bøker av typen ”Mars og Venus” har den svakhet at de kan sies å ha svært tradisjonelle (stereotype) oppfatninger av kjønn. Det er ingen moderne tendenser til androgyni der i gården. Det er heller ingen vekst og utvikling verken for kvinner eller menn. Begge kjønn framstår ”slik de alltid har vært”.

«Teoritilfanget» når det gjelder kjønn som mulig personlig egenskap er altså ganske skarpt todelt. Vi har det offentlige rom, hvor «avkjønningen» rår, og populærpsykologien, hvor kjønnstradisjonalisme rår. Fagmiljøene kan for så vidt regnes som del av det offentlige rom.

Er målet – for noen – å «oppheve» kjønn? Det kan se ut som at samtlige bidragsytere i offentlig debatt, inklusive fagmiljøene går i den retning – eller til og med anser seg å være «i mål» når det gjelder kjønn som personlig egenskap. En gjennomgang av offentlig politikk (uansett regjeringer) ville trolig vise samme bestrebelse.

Mer problematisk enn ”avkjønning” vil det være dersom ikke bare ”avkjønning”, men også ”kjønnsløshet” inntreffer. Vi kan spørre: Hvis det offentlig rom ”avkjønnes”, er privatlivet da på vei mot ”kjønnsløshet”?

Finnes det krefter i samfunnet som er tjent med avkjønning og/eller kjønnsløshet?

  • email
  • Facebook
  • Twitter
  • Google Bookmarks
Dette innlegget ble publisert i Kjønnsrelasjoner, Tema kvinner. Bokmerk permalenken.

En kommentar til Individualitet og «avkjønning»

  1. Danuta Kwiatkowska sier:

    Veldig interessant tema og gode spørsmål.
    Finnes det maskuline og feminine egenskaper/trekk? Flere (uten at jeg her klarer å referere til kilder) sier at begge kjønn bærer i seg en blanding av både maskuline og feminine trekk, men at noen av trekkene er mer fremtredende og karakteristiske for ett av kjønnene. I diskusjonen «Individ mot bølge» skriver du: «Individualitet vil jeg for øvrig kalle mas­ku­lint» og «empati, en femi­nin egen­skap». I innlegget over kommer det frem at fagmiljøer er mer på «avkjønnings»-siden. Betyr det at det ikke finnes noen vitenskaplige funn eller undersøkelser som kan påvise at f.eks. noen personlige egenskaper er maskuline og noen feminine? Skal slik forskning da være basert på antall individer som bærer de ulike egenskapene, eller må man finne spor i biologien/kjemien?

    Vi hadde sikkert klart å finne noen områder som var tjent med avkjønningen av samfunnet, og kjønnsspesifikk-heten har sine både positive og negative sider. Men det er som med leverpostei: den inneholder uheldige stoffer, men er likevel anbefalt av ernæringsfysiologer på grunn av de formidabelt gode effekter av de gode stoffene. Menn og kvinner utfyller jo hverandre på så mange andre områder enn det rent biologiske.
    Om det er mål for noen å «avkjønne» samfunnet? Det kan virke som om mange vegrer seg å ta offentlig standpunkt på dette området. Kanskje er det redsel for at en journalist et sted der ute vrir og vrenger på en uttalelse, og taleren lett fremstår som likestillings-motstander hvis han/ho sier noe som kan støtte det kjønnsspesifikke? Akkurat som vi er forsiktige med å si ordet «svart» for å ikke fremstå som rasister. Og eg tror at desto høyere opp man er i fagmiljøet, desto farligere det er å være bastant.
    Samfunnsendringer er enorme og massive krefter som er ikke mulig å bare «knipse vekk».
    Jeg tror likevel at vi kommer til å angre bittert hvis vi avkjønner oss.

    Ja, vi trenger en offentlig debatt, og nettsteder som dette, og kanskje en «Harald Eia» som kan røre skikkelig i maurtuen for å starte og utfordre det hele.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *