Individualitet og “avkjønning”

Vi vil våge den påstand at like­stil­lin­gens kon­se­kvens er blitt at men­nes­ker ofte ses som ”rene indi­vi­der”. Slik like­stil­lin­gen er utvik­let de sene­re tiår, har den inne­bå­ret en ”avkjøn­ning” på det per­son­li­ge plan. Det snak­kes mye om kvin­ner og menn, men da drei­er det seg mest om typis­ke (sta­tis­tis­ke) for­skjel­ler i deres stil­ling i sam­fun­net. Når det gjel­der per­son­li­ge egen­ska­per går nes­ten alle menings­yt­rin­ger i offent­lig debatt ut på å ”benek­te kjønn”. Det benek­tes at kvin­ner er sånn og sånn og at menn er sånn og sånn. Eller det sies at menn kan være sånn og sånn og det kan jo kvin­ner også, og vise ver­sa. Selv tan­ker om ”tenden­si­el­le for­skjel­ler” har kna­pt hatt noen tals­mann, eller -kvin­ne. Et unn­tak er imid­ler­tid de ”abso­lut­te” for­skjel­ler i repro­duk­sjo­nen (kvin­ner ammer, menn befruk­ter, f eks) som sta­dig aner­kjen­nes.

Litt uten­for den offent­li­ge debatt har vi imid­ler­tid bøker av typen Mars og Venus (f eks John Gray: Menn er fra Mars og kvin­ner er fra Venus, 1993, norsk utga­ve 1995, 5. opp­lag 1999). Disse bøke­ne tas ikke ordent­lig alvor­lig. De er i en ”egen ver­den” innen­for popu­lær­psy­ko­lo­gi­en. Men bøke­ne leses av man­ge! Å ta dis­se bøke­ne alvor­lig, vil­le vel ”kol­li­de­re” med ”avkjøn­nin­gen” slik den fore­lig­ger i offent­lig debatt, selv om bøke­ne stort sett drei­er seg om ”pri­va­te” kjær­lig­hets­for­hold.

Bøker av typen ”Mars og Venus” har den svak­het at de kan sies å ha svært tra­di­sjo­nel­le (ste­reo­type) opp­fat­nin­ger av kjønn. Det er ingen moder­ne tenden­ser til andro­gy­ni der i går­den. Det er hel­ler ingen vekst og utvik­ling ver­ken for kvin­ner eller menn. Begge kjønn fram­står ”slik de all­tid har vært”.

Teoritilfanget” når det gjel­der kjønn som mulig per­son­lig egen­skap er alt­så gans­ke skarpt todelt. Vi har det offent­li­ge rom, hvor “avkjøn­nin­gen” rår, og popu­lær­psy­ko­lo­gi­en, hvor kjønns­tra­di­sjo­na­lis­me rår. Fagmiljøene kan for så vidt reg­nes som del av det offent­li­ge rom.

Er målet — for noen — å “opp­he­ve” kjønn? Det kan se ut som at samt­li­ge bidrags­yte­re i offent­lig debatt, inklu­si­ve fag­mil­jø­ene går i den ret­ning — eller til og med anser seg å være “i mål” når det gjel­der kjønn som per­son­lig egen­skap. En gjen­nom­gang av offent­lig poli­tikk (uan­sett regje­rin­ger) vil­le tro­lig vise sam­me bestre­bel­se.

Mer pro­ble­ma­tisk enn ”avkjøn­ning” vil det være der­som ikke bare ”avkjøn­ning”, men også ”kjønns­løs­het” inn­tref­fer. Vi kan spør­re: Hvis det offent­lig rom ”avkjøn­nes”, er pri­vat­li­vet da på vei mot ”kjønns­løs­het”?

Finnes det kref­ter i sam­fun­net som er tjent med avkjøn­ning og/eller kjønns­løs­het?

Dette innlegget ble publisert i Kjønnsrelasjoner, Tema kvinner. Bokmerk permalenken.

En kommentar til Individualitet og “avkjønning”

  1. Danuta Kwiatkowska sier:

    Veldig inter­es­sant tema og gode spørs­mål.
    Finnes det mas­ku­li­ne og femi­ni­ne egenskaper/trekk? Flere (uten at jeg her kla­rer å refe­re­re til kil­der) sier at beg­ge kjønn bærer i seg en blan­ding av både mas­ku­li­ne og femi­ni­ne trekk, men at noen av trek­ke­ne er mer frem­tre­den­de og karak­te­ris­tis­ke for ett av kjøn­ne­ne. I dis­ku­sjo­nen “Individ mot bøl­ge” skri­ver du: “Individualitet vil jeg for øvrig kal­le mas­ku­lint” og “empa­ti, en femi­nin egen­skap”. I inn­leg­get over kom­mer det frem at fag­mil­jø­er er mer på “avkjønnings”-siden. Betyr det at det ikke fin­nes noen viten­skap­li­ge funn eller under­sø­kel­ser som kan påvi­se at f.eks. noen per­son­li­ge egen­ska­per er mas­ku­li­ne og noen femi­ni­ne? Skal slik forsk­ning da være basert på antall indi­vi­der som bærer de uli­ke egen­ska­pe­ne, eller må man fin­ne spor i biologien/kjemien?

    Vi had­de sik­kert klart å fin­ne noen områ­der som var tjent med avkjøn­nin­gen av sam­fun­net, og kjønns­spe­si­fikk-heten har sine både posi­ti­ve og neg­a­ti­ve sider. Men det er som med lever­pos­tei: den inne­hol­der uhel­di­ge stof­fer, men er like­vel anbe­falt av ernæ­rings­fy­sio­lo­ger på grunn av de for­mi­da­belt gode effek­ter av de gode stof­fe­ne. Menn og kvin­ner utfyl­ler jo hver­and­re på så man­ge and­re områ­der enn det rent bio­lo­gis­ke.
    Om det er mål for noen å “avkjøn­ne” sam­fun­net? Det kan vir­ke som om man­ge vegrer seg å ta offent­lig stand­punkt på det­te områ­det. Kanskje er det red­sel for at en jour­na­list et sted der ute vrir og vren­ger på en utta­lel­se, og tale­ren lett frem­står som like­stil­lings-mot­stan­der hvis han/ho sier noe som kan støt­te det kjønns­spe­si­fik­ke? Akkurat som vi er for­sik­ti­ge med å si ordet “svart” for å ikke frem­stå som rasis­ter. Og eg tror at desto høy­ere opp man er i fag­mil­jø­et, desto far­li­ge­re det er å være bas­tant.
    Samfunnsendringer er enor­me og mas­si­ve kref­ter som er ikke mulig å bare “knip­se vekk”.
    Jeg tror like­vel at vi kom­mer til å ang­re bit­tert hvis vi avkjøn­ner oss.

    Ja, vi tren­ger en offent­lig debatt, og nett­ste­der som det­te, og kan­skje en “Harald Eia” som kan røre skik­ke­lig i maur­tuen for å star­te og utford­re det hele.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.