De yngre så kjønnspolitisk korrekte som noen

Siden femi­nis­men er ste­get opp til å bli «offi­si­ell» stats­ide­o­lo­gi i Norge og i and­re vest­li­ge land, kun­ne man håpe at under­grunns-kul­tu­ren ser anner­le­des på kjønn og like­stil­ling. Kanskje et ald­ri så lite inn­slag av mas­ku­li­nis­me?

Maskulinist.no føl­ger under­grunns-kul­tu­ren

Undergrunn- kul­tu­ren viser seg imid­ler­tid så poli­tisk kor­rekt som noen. Vår kil­de til den­ne kon­klu­sjon er en bak­gårdskino i ver­dens­byen Berlin. Her går hvert år i febru­ar en alter­na­tiv film­fes­ti­val av sta­be­len, sam­ti­dig som den høy­pro­fi­ler­te film­fes­ti­va­len ved navn Berlinalen fin­ner sted. Mens Berlinalens stjer­ner strøm­mer til på røde løpe­re for å se sine egne prakt­fil­mer, samt en hel del poli­tisk kor­rek­te fil­mer, blant annet om les­bis­ke par og and­re spe­si­el­le kjønns-kon­stel­la­sjo­ner som gjør krav på nor­ma­li­tet, tok Maskulinist.no håpe­fullt turen til den alter­na­ti­ve fes­ti­va­len. Vi let­te oss frem til den obsku­re kino­en i den små­skum­le byde­len Neukölln, og fant en plass på en vak­le­vo­ren tre­benk i den lil­le salen. Mørket sen­ker seg . ..

Film 1: HUN vant

Jeg fikk se fire fil­mer av varie­ren­de leng­de. Den førs­te, en kort­film (5 minut­ter) hand­let om en mann­lig ast­ro­naut, til tider noe hjelpe­løst sve­ven­de i rom­met, og fil­men vir­ker i sin fram­stil­lings­måte også noe hjelpe­løs, og bevisst, eller bare bok­sta­ve­lig, bil­lig, ved å bru­ke en play­mo-figur som rom-mann. Etter noen litt mys­te­riø­se beve­gel­ser inn og ut av rom­ski­pet mens stjerne­him­me­len suser for­bi bak, duk­ket en pla­net opp, med noe som lik­ner en sfinks i land­ska­pet. «Sfinksen» vis­te seg å kun­ne røre på seg. Plutselig får vi se at vese­net har et under­liv med tyde­li­ge kvin­ne­li­ge geni­ta­li­er. Ved slut­ten av fil­men duk­ker vår litt hjelpe­løse helt opp på et tog­sete, til­ba­ke på jor­den. Sfinksen duk­ker også opp, nå i slik stør­rel­se at også hun kun­ne få plass på et tog­sete. Hun lik­ner sam­ti­dig en flynd­re. Men set­ter hun seg ved siden av? Nei, hun for­tren­ger man­nen. Dette før­te til mun­ter­het i salen.

Offisiell pre­sen­ta­sjon: GELBARTTHE BIG SLEEP by Adi Gelbart MUSIC VIDEO, 4′ A ren­dez­vous in space.

Film 2: Let’s lesb!

Skjønner du det også øye­blik­ke­lig, når det lig­ger an til et les­bisk opp­legg i en film? Jeg vet ikke om det er skue­spil­ler­ne som over­spil­ler, eller om det er under­teg­ne­de som i all beskje­den­het har et spe­si­elt talent for å se det­te. For meg tar det i alle fall bare et halvt sekund å se at nå, nå lig­ger det an til et les­bisk even­tyr. Etter hvert blir det les­bis­ke åpen­bart og inn­tryk­ket bekref­tes.

Slik også i den­ne fil­men. Vi fikk en halv time med to pene, unge kvin­ner og poe­tisk var det til tider også. En noe for­knytt kvin­ne spil­te rol­len som Den Konvensjonelle. Hun gikk til banalt-ver­balt angrep på den ene av de to poe­tisk els­ken­de.

Jeg har for min del all­tid ment at det er noe incestu­øst over homo­fi­li. Det incestu­øse lig­ger i at man blir ved sitt eget i ste­det for å ta skrit­tet over til det and­re. Terskelen til å eks­pe­ri­men­te­re med det­te er for øvrig mye lave­re for kvin­ner enn for menn, kan­skje for­di kvin­ner uan­sett ikke for­ven­tes å være har­de på gren­ser, men bare sva­rer til sitt nor­ma­le kjønns­bil­de om de er litt utfly­ten­de også i sin kjønns­pre­fe­ran­se.

Offisiell pre­sen­ta­sjon: BLEIB BEI MIR (BLI HOS MEG) by Milka Mircic Martinovic and Pierre-yves DalkaSHORT, 30′ The love story of two women, their ideals and a blunt rea­li­ty.

Film 3: Plutselig kvinnelig soldat

Vi møter et ungt par. Kjærligheten til det unge paret skal snart utset­tes for en belast­ning for­di kvin­nen må ut på en rei­se til et fjernt­lig­gen­de land.

Mannen er byens ras­kes­te syk­kel­bud! Han er alt­så num­mer én, men i et beskje­dent yrke. Han kan der­med sies å for­ene kar­rie­re­mes­sig bunn og topp.

Om kvin­nen får vi lite bak­grunns­in­for­ma­sjon, vi ser bare at hun drar på job­ben hver dag. Men plut­se­lig skal hun til fron­ten, angi­ve­lig som sol­dat — det kom­mer som lyn fra klar him­mel. Det er ellers bare femi­ni­ne trekk å se i hen­ne, helt til hun alt­så plut­se­lig fram­står som sol­dat.

Vi skjøn­ner at det­te opp­leg­get har stått i manus, men ellers er det hel­ler lite tro­ver­dig. Kunstnerisk er der­med fil­men på et lav­mål. Vi må nes­ten trek­ke den ubarm­hjer­ti­ge kon­klu­sjon at de som laget fil­men, var opp­satt på å fram­stil­le en kvin­ne­lig sol­dat, men uten å ta seg noe som helst bry med å gjø­re det­te kunst­ne­risk tro­ver­dig og/eller inter­es­sant. Filmens enes­te «kva­li­tet» er at den hol­der avstand til det gam­mel-kon­ven­sjo­nel­le (en mann­lig sol­dat) og plas­se­rer seg midt i det ny-kon­ven­sjo­nel­le (en kvin­ne­lig sol­dat), det vil si kor­rekt­he­ten.

Offisiell pre­sen­ta­sjon: GERMANY IN WAR by Aleksandre Koberidze FEATURE, 45′ In 21th cen­tury fai­ry tales have ambi­guous endings. Great love betwe­en – defen­se for­ce sol­di­er girl of unse­en beauty and the fas­test bicy­cle cou­ri­er in town beco­mes – becau­se of her duty in Afghanistan – impos­sib­le.

Film 4: Steinhard rasisme og litt sexisme

På lik­nen­de måte som i for­kant av et les­bisk even­tyr kun­ne man i den­ne fil­men ane at det lå an til et anti-rasis­tisk bud­skap. Pen, far­get kvin­ne står ale­ne på per­ron­gen for å ta T-banen. Et lett avvi­ken­de indi­vid mot mas­sen.

At fil­mens hoved­tema er rasis­me fram­står tyde­lig, men nok­så banalt, når vi etter hvert får se kvin­nen på jobb. En kvin­ne, alt­så en kjønns­fren­de, men hvit, alt­så ikke en rase-fren­de, er rik­tig nok venn­lig mot hen­ne. Men i sin jobb møter vår mør­ke helt­in­ne også en klikk bestå­en­de av to menn og en kvin­ne. I den­ne klik­ken syn­ker stem­min­gen klart og tyde­lig når helt­in­nen duk­ker opp. Filmen hand­ler alt­så i førs­te rek­ke om rasis­me, men kjønn spø­ker i bak­grun­nen som side­tema.

Hjemme hos helt­in­nens for­eld­re (beg­ge mørk­hu­d­e­de) er det ver­re enn på job­ben. Ikke når det gjel­der rasis­me, natur­lig­vis, men når det gjel­der kjønn. Faren sit­ter ved mid­da­gen med ansik­tet begra­vet i avi­sens sports­si­der, men er sam­ti­dig nær­væ­ren­de nok til å avle­ve­re en gru­som kom­men­tar til sin kones mat­la­ging. Sistnevnte trek­ker seg grå­ten­de til­ba­ke til kjøk­ke­net. At også dat­te­ren i all still­het mis­bil­li­ger morens mat­la­ging, dem­per bil­det av stein­hard sek­sis­me, men bare litt.

Filmen var laget av en afro-ame­ri­kansk kvin­ne. Er du innen­for den antatt rase­dis­kri­mi­ner­te ver­den kan du let­te­re ta deg råd til å fram­stil­le også en mørk­hud­et mann som «dum og slem».

Filmen avslut­tes med at helt­in­nen og en hvit ung mann til­fel­dig­vis blir sit­ten­de ved siden av hver­and­re på T-banen. De to smi­ler til hver­and­re. Etter vis­nin­gen av fil­men fikk regis­sø­ren anled­ning til å kom­men­te­re sitt arbeid. Hun benyt­tet da anled­nin­gen til å for­tel­le oss, om vi skul­le være i tvil, at den­ne kjær­lig­hets­his­to­ri­en kan vi reg­ne med fort­set­ter…

Offisiell pre­sen­ta­sjon: GLANCE by Lemia Monet Bodden SHORT, 11′ Glance is about a lone­ly New Yorker that can’t con­nect with her cow­or­kers and doesn’t relate to her parents but gets an instant sim­pa­ti­co from a pro­long sta­re from a stran­ger on a tra­in.

De unge er konvensjonelle

Fasiten er: De fire fil­me­ne vist på den fryn­se­te fes­ti­va­len i den fryn­se­te byde­len er alle sam­men ett­hund­re pro­sent poli­tisk kor­rek­te! Vi snak­ker her om en liten fes­ti­val med et lite pub­li­kum og fil­mer som, i alle fall når det gjel­der utstyr og bud­sjett, er eks­tremt beskjed­ne. Boddinalen bør like­vel kun­ne gi en peke­pinn om hva yng­re men­nes­ker med kunst­ne­ris­ke ambi­sjo­ner og inter­es­se er opp­tatt av. Samtlige film­ska­pe­re var per­son­lig til ste­de, og ble inter­vju­et. Den far­ge­de regis­sø­ren som stod bak den anti-rasis­tis­ke fil­men, utmer­ket seg med å fram­stå som tyde­lig og oppe­gå­en­de. De tre and­re fram­stod som mer beskjed­ne og/eller uty­de­li­ge. Mitt for­slag til tolk­ning: Å være far­get og kvin­ne gir hele TO bein å stå trygt på i en poli­tisk kor­rekt ver­den.

Men hva skal den unge, ambi­siø­se film­re­gis­sør gjø­re, han som vil gjø­re ting anner­le­des? Graver han seg ned i en bak­gårdskino i Berlin og slår inn den inners­te, hem­me­li­ge døren «mot venst­re», kom­mer han til sin over­ras­kel­se ut på en rød løper i sel­skap med main­stre­am film­ska­pe­re. Ideologisk, ikke minst kjønns­po­li­tisk, er det i dag ikke mulig å kom­me til venst­re for det offi­si­el­le. For den unge, radi­kalt eks­pe­ri­men­te­ren­de film­ska­per står så vidt vi kan se bare én mulig­het åpen: mas­ku­li­nis­me – det nye spreng­stoff!

(Denne artik­ke­len er skre­vet i for­bin­del­se med Boddinalen i febru­ar 2017.)

Les også: Øm for­fer­del­se

Dette innlegget ble publisert i Kultur. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.