Ta vare på gullkorn!

Intervju med Arild Brock, redaktør av Maskulinist.no.

I forbindelse med åpningen av sitt nye nettsted «Menn og samfunn» har redaktøren, Arne Evjenth, intervjuet redaktøren for herværende nettsted. Menn og samfunn er blendende nytt (åpner snart), mens Maskulinist.no nå må regnes som veteran med 11 års fartstid bak seg. Spørsmålene som engasjerer er imidlertid de samme. Det oppstod straks kontakt mellom «ung» og «eldre» og spørsmålene fra Evjenth gikk hjem hos den intervjuede.

Hva er maskulinisme?

Maskulinisme er å interessere seg for kjønn og likestilling sett fra en mannssynsvinkel. I utgangspunktet er det så enkelt. Det er det samme som feminisme, bare med motsatt kjønnsfortegn. Men hvordan begrepet «maskulinisme» oppfattes, kan variere, og det samme gjelder for så vidt feminisme. Viktigst fra vår side er at vi ser de to kjønn som likeverdige, men ikke like. Fordi de to kjønn ikke er like, og har ulik historie, er det behov for gjennomtenkning av egen situasjon også fra menns side. Og ikke minst: Det er behov for at det som tenkes og erfares kommer til uttrykk.

Hvilke saker er viktigst nå?

Det er viktig å danne seg et bilde de to kjønns faktiske stilling – i samfunnet og sosialt, det vil si på makronivå og på mikronivå. Gjør en dette, vil en se at menns stilling i familielivet (eller en kunne kalle det kjærlighetslivet) er nærmest prekær. Menn har ikke noen fordel i arbeidslivet som gir dem økonomisk grunnlag for å hevde seg mer enn kvinnen i familien. Kvinnen har tradisjonelt kontrollen i familien og dette har ikke forandret seg. Menn får og har barn på kvinners nåde. At kvinnene har førsteretten til barna kommer konkret til uttrykk først når folk skiller seg, men makten gjør seg gjeldende lenge før, og uansett om dette ikke inntreffer.

Er det vanskeligere for maskulinister enn for feminister å slippe til i media? Forteller media alltid relevante vinklinger?

Å «slippe til» som maskulinist er ikke så vanskelig som en skulle tro. Men det er verre med oppfølgingen. Kvinner og andre feminister holder menns argumenter på avstand ved ikke å svare på utfordringer. Jeg har mang en gang opplevd at journalister interesserer seg for maskulinistiske tanker. Redaktøren i Klassekampen, Bjørgulv Braanen, erklærte seg en gang som maskulinist for å invitere til debatt. Da vi meldte oss, ble vi i første omgang refusert av debattredaktøren, men sjefsredaktøren grep inn. Hovedregelen er ellers at jo bedre vi argumenterer, jo vanskeligere er det å komme på trykk, og enda vanskeligere å få svar. Alle medier har en liten kvote for «mannsfrustrasjon».

Når det gjelder det stoffet som mediene selv produserer, er utgangspunktet nesten alltid en feministisk vinkling. Kvinner antas å fortsatt være underprivilegerte, til tross for det havet av kvinnestøttende tiltak og ideologi som omgir oss alle.

Lesetips: Hvilken litteratur bør folk lese?

Les Maskulinist.no! Vi er nesten alene, i alle fall i Norge, om å kombinere et mannsperspektiv med en kritisk holdning til staten og sosialdemokratiet. Ellers er tilbudet for menn på nettet preget av konservatisme. Konservative tanker er etter min mening ikke det verste man kan utsette seg for, og jeg kan foreslå nettstedet Art of Manliness, som for øvrig har laget en leseliste på hundre boktitler. Av engelskspråklig litteratur kan også nevnes Roy F. Baumeister, se anmeldelse på Maskulinist.no..Den engelske filosofen Roger Scruton har også mye interessant å bidra med, herunder bøker om kjærlighetslivet, og dermed om kjønn. I min egen utvikling var boka til Rober Bly, «Mannen», viktig for mange år siden, og den første boka til Øystein Gullvåg Holter, «Menn», fra 1989. Amerikaneren Warren Farrell er vel den mest berømte maskulinisten av alle, og hans mest kjente bok, «The Myth of Male Power» (finnes også på norsk), går blant annet inn på det interessante poeng at kvinnens «ektemann» i dag er staten. Men dette er alt sammen gamle bøker, og det det man kan savne, er litteratur som ikke bare ser bakover, men som ser framover og tenker nytt.

En skal for øvrig ikke nødvendigvis begrense seg til det rent kjønnspolitiske. En kan for eksempel lese «Explaining Postmodernism: Skepticism and Socialism from Rousseau to Foucault» av Stephen R. C. Hicks. I samme kategori kommer Roger Scrutons «Fools, Frauds and Firebrands». Man bør kunne gjenkjenne postmodernistiske hersketeknikker når man påtreffer det. Baumeisters bok er et godt korrektiv til generelt mannshat, men gir ikke grunnlag for å forstå de filosofiske røttene til for eksempel kjønnsforskningen. Jeg vil si det slik: Det pågår i tiltakende grad en kulturkamp, ikke minst ved universitetene, om begrepet sannhet. Det danner seg en ny forståelse av «sannhet» som i bunn og grunn går ut på at sannhet kan vedtas, og/eller at sannhet i tradisjonell forstand ikke er relevant, for det gjelder uansett bare å slutte seg til «det riktige». Sannhet om kjønn er kanskje denne tendensens første og viktigste offer. Det er en oppgave for menn å forsvare de tradisjonelle, maskuline sider ved begrepet sannhet, det vil si logikk og presisjon, og av dette følger empirisk undersøkelse og erfaring. Men om det maskuline skal suppleres med noe feminint, so be it – vi må sørge for at det maskuline er på plass!

Det viktigste når man leser og følger med i mediene er imidlertid etter min mening følgende: Ta vare på et gullkorn når du ser det! Kritiske tanker om feminismen og maskulinistiske tilløp forekommer RELATIVT sjelden, men ABSOLUTT sett ofte nok til at du raskt kan bygge opp en verdifull samling av lenker, klipp og notater. Om bare en halv prosent av det du leser er inspirerende og nyttig, kan det likevel i løpet av noen år bli en anselig samling.

Hvilke reaksjoner får dere når dere sier dere er maskulinister?

Dette er et godt spørsmål. Jeg sier nesten aldri direkte at jeg er maskulinist, men alle som måtte være interessert, kan jo finne det ut ved å google. Jeg legger altså ikke skjul på det. Selv om jeg ikke sier direkte at jeg er maskulinist, vil mitt syn raskt komme fram i den grad samtalen kommer inn på kjønn og likestilling. Det gjør for øvrig nesten enhver samtale, direkte eller indirekte. Jeg kan gi tre råd for samtaler med venner, kolleger og familie:

  1. I første omgang gjelder det å holde fast ved din rett til å stille kritiske spørsmål. Nøkkelformulering: Jeg er ikke overbevist, for eksempel om at kvinner i dag er undertrykt. Og: Det kan ikke være riktig at menn alltid skal vike for kvinner. Hvis du får aksept for en slik forsiktig formulering, innkasser den lille seieren før du lar diskusjonen gå videre. Si for eksempel: Fint, da er vi enige om at menn ikke alltid skal vike for kvinner.
  2. Neste stadium er å komme inn på spørsmålet om kvinner i dag faktisk er mer privilegerte enn menn. Du bringer diskusjonen over på motpartens banehalvdel. Et nøkkelspørsmål er her forholdet mellom sjanselikhet og resultatlikhet. Samme sjanser for de to kjønn er rettferdig og bør foreligge. Resultater er derimot et spørsmål om preferanser, valg og rett og slett hva en setter sine krefter inn på. I denne betydning bør ikke nødvendigvis resultatene være like.
  3. Tredje stadium er å snakke om maskulinisme og feminisme som to likeverdige bidrag til samfunnsutviklingen. Det sier da seg selv at det maskulinistiske perspektiv er underfokusert i sammenlikning med det feministiske. Siden du arbeider med det underfokuserte perspektiv, bør dine venner, kolleger og familie interessere seg for ditt bidrag.

Til tross for nummeringen kan du dessverre ikke gå gjennom de tre stadiene på en-to-tre! Det kan faktisk ta år å komme fra ett stadium til det neste. Dels er dette et spørsmål om din egen utvikling, dels er det et spørsmål om å utvikle relasjonen til andre. Å utvikle relasjonen til for eksempel en venn slik at samtalene mellom dere får plass for disse spørsmålene, tar tid, og er for øvrig ikke risikofritt. Dette gjelder selv om du avstår fra å presse folk. Bare det å oppnå toleranse er vanskelig.

Feminister og enkelte på den politiske venstresida hevder maskulinismen oppsto på det politiske ytre høyre. Er det relevant, og er det sant?

Da vi starter nettstedet Maskulinist.no for 11 år siden, var begrepet nærmest ledig i Norge. Vi tok begrepet i bruk, og har møysommelig fylt det med innhold. Motstandere burde respektere dette i stedet for å drive lettvint kritikk ved å tillegge begrepet et tvilsomt innhold som gjør det lett å ta avstand. Begrepet maskulinisme brukes sjelden, og enda sjeldnere av noen om seg selv. Vi som bruker uttrykket om oss selv, har mer enn andre en naturlig rett til å definere innholdet.

Når det gjelder høyre-venstre-dimensjonen, er jeg for min del «møkk lei» av denne utgamle politiske tvangstrøya. Jeg mener det er et uttrykk for åndelig fattigdom at man i det offisielle, politiske Norge holder fast ved denne en-dimensjonaliseringen. Men holder vi oss et øyeblikk innenfor dette perspektivet, kan man si at feminismen har en venstreside og en høyreside, hvorav venstresiden er den mest framtredende. Det sistnevnte er vel grunnen til at folk straks tror at et mannlig motstykke til feminismen, altså maskulinisme, må være «høyre». Men viktigere enn høyre-venstre-dimensjonen er etter min mening tidsdimensjonen. Det er en realitet at feminismen kom først – lenge før noen begynte å snakke om maskulinisme. Maskulinisme kan ses som en reaksjon på feminismen. Men i motsetning til feminismen (?) har ikke vi maskulinister noe imot en seriøs motpart, altså at også motsatt kjønn gir uttrykk for sine erfaringer og sitt perspektiv. Det kan regnes som en maskulinistisk nyvinning å skape rom for TO kjønn i samfunnsdebatten.

  • email
  • Facebook
  • Twitter
  • Google Bookmarks
Dette innlegget ble publisert i Menn og maskulinitet. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *