Ta vare på gullkorn!

Intervju med Arild Brock, redak­tør av Maskulinist.no.

I for­bin­del­se med åpnin­gen av sitt nye nett­sted “Menn og sam­funn” har redak­tø­ren, Arne Evjenth, inter­vju­et redak­tø­ren for her­væ­ren­de nett­sted. Menn og sam­funn er blen­den­de nytt (åpner snart), mens Maskulinist.no nå må reg­nes som vete­ran med 11 års farts­tid bak seg. Spørsmålene som enga­sje­rer er imid­ler­tid de sam­me. Det opp­stod straks kon­takt mel­lom “ung” og “eld­re” og spørs­må­le­ne fra Evjenth gikk hjem hos den inter­vjue­de.

Spørsmål: Hva er maskulinisme?

Maskulinisme er å inter­es­se­re seg for kjønn og like­stil­ling sett fra en manns­syns­vin­kel. I utgangs­punk­tet er det så enkelt. Det er det sam­me som femi­nis­me, bare med mot­satt kjønns­for­tegn. Men hvor­dan begre­pet «mas­ku­li­nis­me» opp­fat­tes, kan variere, og det sam­me gjel­der for så vidt femi­nis­me. Viktigst fra vår side er at vi ser de to kjønn som like­ver­di­ge, men ikke like. Fordi de to kjønn ikke er like, og har ulik his­to­rie, er det behov for gjen­nom­tenk­ning av egen situa­sjon også fra menns side. Og ikke minst: Det er behov for at det som ten­kes og erfa­res kom­mer til uttrykk.

Spørsmål: Hvilke saker er viktigst nå?

Det er vik­tig å dan­ne seg et bil­de de to kjønns fak­tis­ke stil­ling — i sam­fun­net og sosi­alt, det vil si på makro­nivå og på mikro­nivå. Gjør en det­te, vil en se at menns stil­ling i fami­lie­li­vet (eller en kun­ne kal­le det kjær­lig­hets­li­vet) er nær­mest pre­kær. Menn har ikke noen for­del i arbeids­li­vet som gir dem øko­no­misk grunn­lag for å hev­de seg mer enn kvin­nen i fami­li­en. Kvinnen har tra­di­sjo­nelt kon­trol­len i fami­li­en og det­te har ikke for­and­ret seg. Menn får og har barn på kvin­ners nåde. At kvin­ne­ne har første­ret­ten til bar­na kom­mer kon­kret til uttrykk først når folk skil­ler seg, men mak­ten gjør seg gjel­den­de len­ge før, og uan­sett om det­te ikke inn­tref­fer.

Spørsmål: Er det vanskeligere for maskulinister enn for feminister å slippe til i media? Forteller media alltid relevante vinklinger?

Å «slip­pe til» som mas­ku­li­nist er ikke så vans­ke­lig som en skul­le tro. Men det er ver­re med opp­føl­gin­gen. Kvinner og and­re femi­nis­ter hol­der menns argu­men­ter på avstand ved ikke å sva­re på utford­rin­ger. Jeg har mang en gang opp­levd at jour­na­lis­ter inter­es­se­rer seg for mas­ku­li­nis­tis­ke tan­ker. Redaktøren i Klassekampen, Bjørgulv Braanen, erklær­te seg en gang som mas­ku­li­nist for å invi­te­re til debatt. Da vi meld­te oss, ble vi i førs­te omgang refu­sert av debatt­re­dak­tø­ren, men sjefs­re­dak­tø­ren grep inn. Hovedregelen er ellers at jo bed­re vi argu­men­te­rer, jo vans­ke­li­ge­re er det å kom­me på trykk, og enda vans­ke­li­ge­re å få svar. Alle medi­er har en liten kvo­te for «manns­frust­ra­sjon».

Når det gjel­der det stof­fet som medie­ne selv pro­du­se­rer, er utgangs­punk­tet nes­ten all­tid en femi­nis­tisk vink­ling. Kvinner antas å fort­satt være under­pri­vi­le­ger­te, til tross for det havet av kvinne­støt­ten­de til­tak og ideo­lo­gi som omgir oss alle.

Lesetips: Hvilken litteratur bør folk lese?

Les Maskulinist.no! Vi er nes­ten ale­ne, i alle fall i Norge, om å kom­bi­ne­re et manns­per­spek­tiv med en kri­tisk hold­ning til sta­ten og sosial­de­mo­kra­ti­et. Ellers er til­bu­det for menn på net­tet pre­get av kon­ser­va­tis­me. Konservative tan­ker er etter min mening ikke det ver­ste man kan utset­te seg for, og jeg kan fore­slå nett­ste­det Art of Manliness, som for øvrig har laget en lese­lis­te på hund­re bok­tit­ler. Av engelsk­språk­lig lit­te­ra­tur kan også nev­nes Roy F. Baumeister, se anmel­del­se på Maskulinist.no..Den engels­ke filo­so­fen Roger Scruton har også mye inter­es­sant å bidra med, her­under bøker om kjær­lig­hets­li­vet, og der­med om kjønn. I min egen utvik­ling var boka til Rober Bly, «Mannen», vik­tig for man­ge år siden, og den førs­te boka til Øystein Gullvåg Holter, «Menn», fra 1989. Amerikaneren Warren Farrell er vel den mest berøm­te mas­ku­li­nis­ten av alle, og hans mest kjen­te bok, «The Myth of Male Power» (fin­nes også på norsk), går blant annet inn på det inter­es­san­te poeng at kvin­nens «ekte­mann» i dag er sta­ten. Men det­te er alt sam­men gam­le bøker, og det det man kan sav­ne, er lit­te­ra­tur som ikke bare ser bak­over, men som ser fram­over og ten­ker nytt.

En skal for øvrig ikke nød­ven­dig­vis begren­se seg til det rent kjønns­po­li­tis­ke. En kan for eksem­pel lese «Explaining Postmodernism: Skepticism and Socialism from Rousseau to Foucault» av Stephen R. C. Hicks. I sam­me kate­go­ri kom­mer Roger Scrutons «Fools, Frauds and Firebrands». Man bør kun­ne gjen­kjen­ne post­mo­der­nis­tis­ke herske­tek­nik­ker når man påtref­fer det. Baumeisters bok er et godt kor­rek­tiv til gene­relt manns­hat, men gir ikke grunn­lag for å for­stå de filo­so­fis­ke røt­te­ne til for eksem­pel kjønns­forsk­nin­gen. Jeg vil si det slik: Det pågår i til­ta­ken­de grad en kul­tur­kamp, ikke minst ved uni­ver­si­te­te­ne, om begre­pet sann­het. Det dan­ner seg en ny for­stå­el­se av «sann­het» som i bunn og grunn går ut på at sann­het kan ved­tas, og/eller at sann­het i tra­di­sjo­nell for­stand ikke er rele­vant, for det gjel­der uan­sett bare å slut­te seg til «det rik­ti­ge». Sannhet om kjønn er kan­skje den­ne tenden­sens førs­te og vik­tigs­te offer. Det er en opp­ga­ve for menn å for­sva­re de tra­di­sjo­nel­le, mas­ku­li­ne sider ved begre­pet sann­het, det vil si logikk og pre­si­sjon, og av det­te føl­ger empi­risk under­sø­kel­se og erfa­ring. Men om det mas­ku­li­ne skal sup­ple­res med noe femi­nint, so be it — vi må sør­ge for at det mas­ku­li­ne er på plass!

Det vik­tigs­te når man leser og føl­ger med i medie­ne er imid­ler­tid etter min mening føl­gen­de: Ta vare på et gull­korn når du ser det! Kritiske tan­ker om femi­nis­men og mas­ku­li­nis­tis­ke til­løp fore­kom­mer RELATIVT sjel­den, men ABSOLUTT sett ofte nok til at du raskt kan byg­ge opp en ver­di­full sam­ling av len­ker, klipp og nota­ter. Om bare en halv pro­sent av det du leser er inspi­re­ren­de og nyt­tig, kan det like­vel i løpet av noen år bli en anse­lig sam­ling.

Spørsmål: Hvilke reaksjoner får dere når dere sier dere er maskulinister?

Dette er et godt spørs­mål. Jeg sier nes­ten ald­ri direk­te at jeg er mas­ku­li­nist, men alle som måt­te være inter­es­sert, kan jo fin­ne det ut ved å goog­le. Jeg leg­ger alt­så ikke skjul på det. Selv om jeg ikke sier direk­te at jeg er mas­ku­li­nist, vil mitt syn raskt kom­me fram i den grad sam­ta­len kom­mer inn på kjønn og like­stil­ling. Det gjør for øvrig nes­ten enhver sam­ta­le, direk­te eller indi­rek­te. Jeg kan gi tre råd for sam­ta­ler med ven­ner, kol­le­ger og fami­lie:

  1. I førs­te omgang gjel­der det å hol­de fast ved din rett til å stil­le kri­tis­ke spørs­mål. Nøkkelformulering: Jeg er ikke over­be­vist, for eksem­pel om at kvin­ner i dag er under­trykt. Og: Det kan ikke være rik­tig at menn all­tid skal vike for kvin­ner. Hvis du får aksept for en slik for­sik­tig for­mu­le­ring, inn­kas­ser den lil­le sei­e­ren før du lar dis­ku­sjo­nen gå vide­re. Si for eksem­pel: Fint, da er vi eni­ge om at menn ikke all­tid skal vike for kvin­ner.
  2. Neste sta­di­um er å kom­me inn på spørs­må­let om kvin­ner i dag fak­tisk er mer pri­vi­le­ger­te enn menn. Du brin­ger dis­ku­sjo­nen over på mot­par­tens bane­halv­del. Et nøk­kel­spørs­mål er her for­hol­det mel­lom sjanse­lik­het og resul­tat­lik­het. Samme sjan­ser for de to kjønn er rett­fer­dig og bør fore­lig­ge. Resultater er der­imot et spørs­mål om pre­fe­ran­ser, valg og rett og slett hva en set­ter sine kref­ter inn på. I den­ne betyd­ning bør ikke nød­ven­dig­vis resul­ta­te­ne være like.
  3. Tredje sta­di­um er å snak­ke om mas­ku­li­nis­me og femi­nis­me som to like­ver­di­ge bidrag til sam­funns­ut­vik­lin­gen. Det sier da seg selv at det mas­ku­li­nis­tis­ke per­spek­tiv er under­fo­ku­sert i sam­men­lik­ning med det femi­nis­tis­ke. Siden du arbei­der med det under­fo­ku­ser­te per­spek­tiv, bør dine ven­ner, kol­le­ger og fami­lie inter­es­se­re seg for ditt bidrag.

Til tross for num­me­rin­gen kan du dess­ver­re ikke gå gjen­nom de tre sta­die­ne på en-to-tre! Det kan fak­tisk ta år å kom­me fra ett sta­di­um til det nes­te. Dels er det­te et spørs­mål om din egen utvik­ling, dels er det et spørs­mål om å utvik­le rela­sjo­nen til and­re. Å utvik­le rela­sjo­nen til for eksem­pel en venn slik at sam­ta­le­ne mel­lom dere får plass for dis­se spørs­må­le­ne, tar tid, og er for øvrig ikke risiko­fritt. Dette gjel­der selv om du avstår fra å pres­se folk. Bare det å opp­nå tole­ran­se er vans­ke­lig.

Spørsmål: Feminister og enkelte på den politiske venstresida hevder maskulinismen oppsto på det politiske ytre høyre. Er det relevant, og er det sant?

Da vi star­ter nett­ste­det Maskulinist.no for 11 år siden, var begre­pet nær­mest ledig i Norge. Vi tok begre­pet i bruk, og har møy­som­me­lig fylt det med inn­hold. Motstandere bur­de respek­te­re det­te i ste­det for å dri­ve lett­vint kri­tikk ved å til­leg­ge begre­pet et tvil­somt inn­hold som gjør det lett å ta avstand. Begrepet mas­ku­li­nis­me bru­kes sjel­den, og enda sjeld­ne­re av noen om seg selv. Vi som bru­ker uttryk­ket om oss selv, har mer enn and­re en natur­lig rett til å defi­ne­re inn­hol­det.

Når det gjel­der høy­re-venst­re-dimen­sjo­nen, er jeg for min del «møkk lei» av den­ne utgam­le poli­tis­ke tvangs­trøya. Jeg mener det er et uttrykk for ånde­lig fat­tig­dom at man i det offi­si­el­le, poli­tis­ke Norge hol­der fast ved den­ne en-dimen­sjo­na­li­se­rin­gen. Men hol­der vi oss et øye­blikk innen­for det­te per­spek­ti­vet, kan man si at femi­nis­men har en venstre­side og en høyre­side, hvor­av venstre­si­den er den mest fram­tre­den­de. Det sist­nevn­te er vel grun­nen til at folk straks tror at et mann­lig mot­styk­ke til femi­nis­men, alt­så mas­ku­li­nis­me, må være «høy­re». Men vik­ti­ge­re enn høy­re-venst­re-dimen­sjo­nen er etter min mening tids­di­men­sjo­nen. Det er en rea­li­tet at femi­nis­men kom først – len­ge før noen begyn­te å snak­ke om mas­ku­li­nis­me. Maskulinisme kan ses som en reak­sjon på femi­nis­men. Men i mot­set­ning til femi­nis­men (?) har ikke vi mas­ku­li­nis­ter noe imot en seriøs mot­part, alt­så at også mot­satt kjønn gir uttrykk for sine erfa­rin­ger og sitt per­spek­tiv. Det kan reg­nes som en mas­ku­li­nis­tisk nyvin­ning å ska­pe rom for TO kjønn i sam­funns­de­bat­ten.

Dette innlegget ble publisert i Menn og maskulinitet. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *