Reform er risiko

Det er i dag 500 år siden Martin Luther slo opp sine 95 teser på kirke­døra i Wittenberg og der­med inn­le­det refor­ma­sjo­nen. Ifølge man­ge bil­led­li­ge fram­stil­lin­ger slo Luther tese­ne opp på kirke­døra med spi­ker og ham­mer. Dette kan vi for­stå sym­bolsk. En ham­mer er ikke bare et prak­tisk red­skap, men også et sym­bol for å fast­slå. Også i dag trengs en modig mann, eller fle­re, som kan fast­slå sann­het og rett.

Individet i sentrum

Hva betyr Luther i dag? Skillet mel­lom pro­tes­tan­tis­me og kato­li­sis­me deler Europa i det sør­li­ge katolsk/ortodokse områ­det og det nord­li­ge pro­tes­tan­tis­ke. Det var i de katols­ke lan­de­ne i sør at Euro-kri­sen mani­fes­ter­te seg for få år siden, med det gresk-orto­dok­se Hellas som den mest beta­lings­udyk­ti­ge skyld­ne­ren. En sosio­lo­gisk teori, utvik­let av tys­ke­ren Max Weber, hev­der at pro­tes­tan­tis­men anspo­rer til spar­som­het og arbeids­inn­sats. I pro­tes­tan­tis­men reg­nes den enkel­tes jor­dis­ke fram­gang som et tegn på Guds vel­sig­nel­se. Jo mer av det­te, jo ster­ke­re tegn.

Viktigere er kan­skje at Luther og pro­tes­tan­tis­men var del av en stør­re kul­tu­rell for­and­ring som sat­te indi­vi­det i sen­trum. Når den enkel­te selv står ansvar­lig for sitt for­hold til Gud — det­te hører også til den pro­tes­tan­tis­ke lære — kan det anspo­re til indi­vi­du­elt ansvar også i det den­ne­si­di­ge. Privat eien­dom og for­ret­nings­virk­som­het åpnet etter hvert for kon­kur­ran­se og utvik­ling der hvor ned­ar­ve­de pri­vi­le­gi­er had­de domi­nert. Luther selv og hans kone Katharina von Bora had­de et stort hus i Wittenberg, hvor hun skaf­fet gode inn­tek­ter til fami­li­en ved å leie ut rom til til­rei­sen­de, som vil­le høre Luther tale og del­ta i hans semi­na­rer. Billedkunstneren Lucas Cranach med etter­føl­ge­re holdt også til der, og man­ge kjen­te Luther-bil­der er malt av dis­se, blant annet et male­ri hvor Luther og hans med­sam­men­svor­ne er i fullt arbeid i «Guds vin­gård» mens Paven og hans like­sin­ne­de van­skjøt­ter ska­per­ver­ket. Bilder som hyl­let refor­ma­sjo­nen var også god busi­ness.

Forløpere på bålet

Det er imid­ler­tid «risiko­sport» å refor­me­re. Luther had­de for­lø­pe­re, som dess­ver­re for dem var «for tid­lig» ute. Luther had­de lest skrif­te­ne til både John Wyclif og Jan Hus, og had­de respekt for sine for­lø­pe­re. De fikk imid­ler­tid selv den skjeb­ne å bli stemp­let som kjet­te­re, og Jan Hus ble brent på bålet i 1415. I England grav­de de før­ti år etter Wyclifs natur­li­ge død i 1384 opp hans lev­nin­ger, som også ble brent på bålet.

Luther viss­te ikke hvor­dan hans teser vil­le bli mot­tatt, og på den­ne dato­en for fem­hund­re år siden ven­tet han hel­ler ikke at noe stort vil­le skje. Tesene var, for­tel­ler his­to­ri­ker­ne, ment som bidrag til en hel­ler aka­de­misk dis­ku­sjon. Oppslaget på kirke­døra, som også ble dis­tri­bu­ert på annen måte, fant imid­ler­tid over­ras­ken­de stor gjen­klang i sam­ti­den, og der­et­ter gikk det slag i slag. Det er her Luthers sto­re for­tje­nes­te lig­ger. Han var, eller ble, situa­sjo­nen vok­sen, etter hvert som mulig­he­te­ne meld­te seg, og ikke minst etter hvert som mot­stan­den meld­te seg. Som kjent top­pet mot­stan­den seg med riks­da­gen i Worms i 1521, hvor han holdt fast ved sine menin­ger og skal ha sagt de berøm­me­li­ge orde­ne: Her står jeg, og kan ikke annet. Det fin­nes rik­tig nok ikke belegg for at han sa akku­rat det­te. Kanskje sa han i indi­vi­dua­li­te­te­nes ånd hel­ler: Her står jeg, og vil nett­opp det­te – jeg står for mine menin­ger.

Tysk enhet på folkelig grunn

Det bør til­føyes at Luther ikke stod ale­ne. Etter at han av Keiser Karl den 5. var blitt dømt fred­løs i Worms, ble han red­det av kur­fyrs­ten av Sachsen, Fredrik den 3. Her ser man en for­del ved dati­dens opp­de­ling av Tyskland i man­ge små­sta­ter. Røk du uklar med mak­ten i ett områ­de, var vei­en kort til en annen fyrs­te med nye mulig­he­ter. Fredrik den 3. lot Luther bo på bor­gen Wartburg i Thüringen, en borg som ruver i land­ska­pet og av fle­re grun­ner er en nasjo­nal­hel­lig­dom den dag i dag. Vel plas­sert på bor­gen fikk Luther et arbeids­rom og rike­lig med blekk og papir til dis­po­si­sjon. På 11 uker over­sat­te han hele det nye tes­ta­men­tet til tysk, som i en rus, for­tel­les det.

Luthers bibel­over­set­tel­sen var mer enn en over­set­tel­se. Den luthers­ke bibe­len for­en­te Tyskland til ett skrift­språk. Viktig i den for­bin­del­se var at Luther had­de mot til å skri­ve godt. Konvensjonelt var den gan­gen latin-inspi­rert, snirk­le­te språk. Luther skrev i sam­men­lik­ning fol­ke­lig, hans skrift­språk var til å for­stå. Han had­de dess­uten den for­del at han fra opp­veks­ten kjen­te både den sør­li­ge og nord­li­ge vari­an­ten av språ­ket og kun­ne kom­bi­ne­re dis­se. Også til det nors­ke skrift­språ­ket bidro Luther indi­rek­te. Den førs­te bibe­len på norsk var en over­set­tel­se av Luthers tys­ke.

Religiøs splittelse

Men om Luther sam­let det tys­ke språ­ket, så split­tet han reli­gio­nen. Eller man kan si at kir­ken ikke gav etter for Luthers kri­tikk, eller ikke var i stand til det­te. Reformasjon betyr å gi ny form, eller med et tysk uttrykk gi ny gestalt. I et kapit­tel om refor­ma­sjo­nen skri­ver den rumensk-tys­ke lit­te­ra­tur­vi­te­ren Richard Wagner i boka «Den tys­ke sjel» fra 2012 at det førs­te man bør sjek­ke hvis man vil omfor­me noe, er sta­tik­ken. Man kan ikke gi for eksem­pel en byg­ning ny «gestalt» uten å kjen­ne de kref­te­ne som hol­der den oppe.

Slik det å gå inn for refor­mer er «risiko­sport» på det indi­vi­du­el­le plan, utset­ter en også sam­fun­net for risi­ko ved å omfor­me. Som kjent fulg­te fle­re reli­gions­kri­ger med refor­ma­sjo­nen, hvor­av 30-års-kri­gen fra 1616 til 1648 var den ver­ste. Dette var en tysk bor­ger­krig med uten­landsk inter­ven­sjon på beg­ge sider. Ifølge Helmut Smith, bun­de­s­kans­ler i Vest-Tyskland 1974–82 og siden såkalt utgi­ver av uke­avi­sa Die Zeit fram til sin død i 2015, er det­te den ver­ste kri­gen i Tysklands his­to­rie.

Det sist­nevn­te sier som kjent ikke lite. På 1800-tal­let kom seku­la­ri­se­rin­gen, som selv­føl­ge­lig vant let­te­re fram over­for en split­tet reli­gion. I spis­sen på kon­ser­va­tiv side for den såkal­te kul­tur­kam­pen stod den katols­ke kir­ken, mens det pro­tes­tan­tis­ke Prøysen ledet av Otto von Bismarck stod i spis­sen for seku­la­ri­se­rin­gen. Det kan være et beret­ti­get spørs­mål om den rela­ti­vi­se­ring av alle ver­di­er som vi i dag står oppe i, begyn­te med Luthers «rela­ti­vi­se­ring» av tro­en på Gud.

Mann med hammer

Forholdet mel­lom enhet og det som av til­hen­ger­ne kal­les «mang­fold», har ald­ri vært noe enkelt spørs­mål. Religion i van­lig betyd­ning er i dag hen­vist til det pri­va­te og ses på som sam­funns­mes­sig irre­le­vant. Det som bin­der sam­men et sam­funn på mil­des­te måte, er kul­tu­ren. Det har­des­te binde­mid­de­let er sta­ten, som med sine lover og for­mel­le insti­tu­sjo­ner av prin­sipp ikke kan ope­re­re med annet enn tvang og «alle skal med». Hvis kul­tu­ren rela­ti­vi­se­res til «multi­kul­tura­lis­me», og slik frag­men­te­res, har vi bare sta­ten igjen. Det blir et hel­ler kjø­lig sam­funn fryk­ter jeg, og for min del syns jeg kul­den alle­re­de kan mer­kes. Bare et sam­funn hvor alle «fry­ser» kan ha behov for å la musak og annen kul­tu­rell søt­la­den­het fly­te rundt over alt.

Luther var mann, og er ofte blitt avbil­det med en ham­mer foran kirke­døra i Wittenberg. I for­bin­del­se med jubi­le­et har man­ge sider ved Luther og refor­ma­sjo­nen blitt belyst på ny og dis­ku­tert her i Tyskland. Blant annet har en spe­si­ell detalj vært tatt opp, nem­lig at Luther nok ikke bruk­te ham­mer, men skal ha brukt voks da han fes­tet de 95 tese­ne på kirke­døra. Spikret opp med ham­mer, eller limt fast med voks, rent his­to­risk må det­te være knek­ken­de like­gyl­dig. Men når spørs­må­let tas opp fem­hund­re år sene­re, er det nep­pe uten grunn. Som sym­bol vil noen i dag fore­trek­ke myk voks fram­for en hard ham­mer.

Det sist­nevn­te kan man tol­ke som et bidrag til den almin­ne­li­ge femi­ni­se­ring. For min del mener jeg alt­så at kul­den sam­ti­dig sni­ker seg inn. Mot det­te trengs en ny «ham­mer», det vil si noe mas­ku­lint-indi­vi­du­elt. Det trengs noen som sier: Her står jeg, og vil nett­opp det­te – jeg står for mine menin­ger. Det er kan­skje et para­doks at den­ne indi­vi­dua­li­te­ten i dag synes å trengs for å beskyt­te det dype­re, kul­tu­rel­le fel­les­ska­pet – det som sta­ten nor­malt byg­ger på og mode­re­res av. Ellers hav­ner vi i et annet para­doks, nem­lig et kaldt sam­funn med en femi­ni­sert ideo­lo­gi. Og kan­skje er den til­ta­ken­de femi­ni­se­rin­gen ikke egent­lig femi­nin. Kanskje er det vi opp­le­ver hel­ler en avmas­ku­li­ni­se­ring. I så fall taper vi i dag på beg­ge kjønns­fron­ter, og som den hit­til sei­ren­de står de uper­son­li­ge makt­sys­te­me­ne med den «kjønns­løse» sta­ten på top­pen.

Dette innlegget ble publisert i Kritikk av sosialdemokratiet, Kultur. Bokmerk permalenken.

8 kommentarer til Reform er risiko

  1. Tor sier:

    Beklager å måt­te si det, men det­te var unød­ven­dig langt og upre­sist for å egent­lig bare kom­me frem til at vi tren­ger en som kan stå frem. Det hers­ker stor tvil om Luther eller and­re fak­tisk hang noe opp på en slik dør. (søk: viden­skap dk luther myte) .
    Dernest; hvor man­ge av oss skal ofre oss ale­ne? Vi har hatt man­ge menn som har for­søkt seg i media med å si at også menns pro­ble­mer må få litt fokus. Samtlige har blitt sab­let ned kalt kvinne­ha­te­re med mer. Det vi tren­ger er en orga­ni­sa­sjon der vi kan stå sam­let for å kjem­pe for menns ret­tig­he­ter til egen kropp, helse og sinn. Og for å få slutt på den sys­te­ma­tis­ke dis­kri­mi­ne­rin­gen som fore­går. Få slutt på myte­ne om at kvin­ner per defi­ni­sjon er offer for sam­fun­net når fak­tum er at hun bæres frem på gull­stol. Og få slutt på tøvet om at når en mann gjør noe galt er det alle menns skyld, når en kvin­ne gjør noe galt er det bare hen­nes skyld. Når en kvin­ne blir utsatt for noe gru­somt er alle kvin­ner offe­ret, når en mann blir utsatt for noe er bare han offer. Den irra­sjo­nel­le fryk­ten (med and­re ord egent­lig en fobi) som er blitt inn­pren­tet i kvin­ner om at de all­tid er poten­si­el­le offer ska­der ikke bare kvin­ner, men i stor grad også menn for­di vi blir for­hånds­dømt. Vi må frem med fak­ta, ikke bare skri­ve om Luthers ham­mer. Jeg vet vi er man­ge her i lan­det som ten­ker som meg, vi må sam­le oss!

    • Arild Brock sier:

      Mener du at menn i all hem­me­lig­het skal avta­le en bestemt dato og klokke­slett hvor alle sam­ti­dig kas­ter “mas­ken” og gjør seg takt­fast gjel­den­de uten risi­ko for den enkel­te? Det er det enes­te sva­ret jeg kan se på ditt spørs­mål “hvor man­ge av oss skal ofre oss ale­ne?” og din opp­ford­ring “Jeg vet vi er man­ge her i lan­det som ten­ker som meg, vi må sam­le oss!”

      Jeg opp­ford­rer deg til å stå fram (med fullt navn), og også ten­ke mer på hvem du skri­ver TIL og hvor­dan du ten­ker deg at lese­ren skal kun­ne ha gle­de eller nyt­te av det du skri­ver.

      • Tor sier:

        Det er stor for­skjell på det å gjø­re avta­ler i hem­me­lig­het, og det å mel­de seg inn i en for­ening som kan støt­te dem som står frem.

        Og nei takk, jeg står ikke frem med fullt navn når jeg vet hva slags hund­sing som skjer. Og du har jo selv erfart hvor­dan man blir frem­stilt i media hvis man ikke ute­luk­ken­de foku­se­rer på kvin­ners lidel­ser. Hvis man så mye som ymter frem­på at menn har uni­ke pro­ble­mer som igno­re­res av sam­fun­net kom­mer det kjapt e-pos­ter til arbeids­gi­ver med krav om at man skal spar­kes, samt hyl og skrik i media og blog­ger.

        Du må gjer­ne fort­set­te å håpe på at man får en Jesus-skik­kel­se, men jeg vil anbe­fa­le deg å ikke hol­de pus­ten, for den Jesusen står ikke opp fra de døde etter å ha blitt hengt ut med hat­kam­pan­jer i media. Det har vi mer enn nok eksemp­ler på.

        • Arild Brock sier:

          Du skrem­mer jo nes­ten ver­re enn vir­ke­lig­he­ten. Men jeg er enig i at det­te ikke er enkelt. Man skal ta tin­ge­nes til­stand og alle de vans­ke­lig­he­ter en mann kan møte alvor­lig.
          Men den “for­enin­gen” du snak­ker om, er den da en for­ening med ano­ny­me med­lem­mer? Du skri­ver: “Det er stor for­skjell på det å gjø­re avta­ler i hem­me­lig­het, og det å mel­de seg inn i en for­ening som kan støt­te dem som står frem.” Det betyr alt­så at noen skal stå fram, mens and­re skal være ano­ny­me?

          • Tor sier:

            Virkeligheten er ver­re enn du selv opp­le­ver den. Hvis man begyn­ner å se hvor mye for­akt både media og poli­ti­ke­re har for menn vil man bli over­ras­ket. Likestillingsloven gjel­der ikke når det dis­kri­mi­ne­res mot menn, med mind­re de blir utsatt for rasis­me. Menn har ikke kropps­lig auto­no­mi før de er 18 år, for­ank­ret i lov. Anbefalingsvurderingen som er gjort på scre­en­ing for pro­stata­kreft har som prin­sipp at menn nær­mest hel­ler vil dø enn å få erek­sjons­svikt, og at pro­stata­kreft inn­tref­fer oftest så sent i livet at det er mer sam­funns­øko­no­misk å la dem dø enn å opp­da­ge det tid­lig. Noe slik vil­le ald­ri vært aksep­tert hvis det var snakk om en kvinne­syk­dom.

            Med den “for­enin­gen” jeg snak­ker om hand­ler ikke om å være ano­nymt med­lem, men at de som står frem har støt­te i en for­ening. At man har en tals­mann, og ikke minst en orga­ni­sa­sjon som job­ber i sam­me ret­ning. Bellona har ikke fått inn­fly­tel­se for­di enkelt­in­di­vi­der har len­ket seg fast i grave­ma­ski­ner, men for­di de orga­ni­ser­te seg.

        • Arild Brock sier:

          Da øns­ker jeg lyk­ke til med for­enin­gen. Kanskje mel­der jeg meg inn. I mel­lom­ti­den får jeg stå fram uten for­ening. Jeg tror det­te er et nød­ven­dig ledd i utvik­lin­gen. At noen står fram er et grunn­lag for å utvik­le noe stør­re. Jeg er for øvrig ikke over­be­vist om at «for­ening» er det rik­ti­ge. Å orga­ni­se­re menn er såpass vans­ke­lig, og så spe­si­elt, at vi bør være åpne for and­re alter­na­ti­ver, også for noe som ald­ri har eksis­tert før.

          • Tor sier:

            Jeg håper du mel­der deg inn. Og jeg er glad for at du “står frem” ¨på din måte. Din måte er et bidrag som gjør at de få lese­re du har vet at de ikke er ale­ne. Og kan­skje vil noen føle kal­let til å være den nes­te refor­ma­tor. Da vil jeg støt­te ved­kom­men­de fullt og helt, men shit­stor­men ved­kom­men­de møter tren­ger nok noe mer enn enkel­te per­soner.
            Jeg hol­der ikke pus­ten selv, om det bevi­se­lig er man­ge i Norge som øns­ker er end­ring. (Jeg snak­ket senest idag med en dame som var bekym­ret for at sine søn­ner vil­le bli ska­det av dagens poli­tikk).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.