”Likestilt foreldreskap”

Barneloven er end­ret. Den 31. mars 2017 gjor­de Stortinget lov­ved­tak i over­ens­stem­mel­se med for­slag fra stats­råd Solveig Horne i Prop 161 L (2016–2017) med tit­tel som oven­for.

Endringene er omtalt tid­li­ge­re på det­te nett­sted. I kort­het er her uttrykt at lov­end­rin­ge­ne, både hver for seg og sam­let, er av mini­mal betyd­ning for å ret­te opp den elen­dig­het som barne­lo­ven opp­rett­hol­der for alt for man­ge barn og for­eld­re – først og fremst fed­re — i Norge. Lovendringene set­tes for øvrig som nor­malt i kraft først noe sene­re.

Nesten 4 år og en svær byrå­kra­tisk res­surs­inn­sats (dvs pro­duk­sjon av ord­gy­te­ri) har med­gått til den­ne kvasi­re­for­men. (Ikke rart at H-Frp-regje­rin­gen hel­ler ikke inn­frir på løf­tet om å redu­se­re byrå­kra­ti­et.)

Likevel har enkel­te mek­ti­ge aktø­rer brust kraf­tig med fjæ­re­ne i sin kamp mot noen av end­rin­ge­ne, for­di dis­se i det mins­te anty­der en beve­gel­se i ret­ning av like­stil­ling og bed­ring av fed­res retts­li­ge posi­sjo­ner. I Stortinget fikk den­ne reak­sjo­næ­re falank­sen aktiv støt­te av ett par­ti. Vi hol­der det fore­lø­pig hem­me­lig hvil­ket det­te er.

Nedenfor føl­ger en sam­let gjen­gi­vel­se og kor­te kom­men­ta­rer til de enkel­te lov­end­rin­ge­ne.

  • § 30 førs­te ledd skal lyde:

Barnet har krav på omsut og omtan­ke frå dei som har for­eldre­an­sva­ret. Dei har rett og plikt til å ta avgjer­der for bar­net i per­son­lege til­hø­ve innan­for dei gren­se­ne som §§ 31 til 33 set. Har for­eld­ra sams for­eldre­an­svar, skal dei ta avgjer­de­ne saman. Foreldreansvaret skal utøvast ut frå bar­net sine inter­es­ser og behov.

Kommentar: Det enes­te nye er den tred­je set­nin­gen. Den inne­bæ­rer ingen juri­disk rea­li­tets­end­ring, men er en OK påmin­nel­se om hva som gjel­der.

Hvem har foreldreansvaret?

  • § 35 skal lyde:

§ 35. Foreldreansvaret når for­eld­ra ikkje er gif­te

Foreldre som ikkje er gif­te, har for­eldre­an­sva­ret saman for sams barn. Dersom for­eld­ra ikkje bur saman, og mora ønskjer for­eldre­an­sva­ret alei­ne, kan ho gje mel­ding til folke­re­gis­ter­myn­dig­hei­ta innan eitt år frå far­ska­pen vart fast­sett. Tilsvarande gjeld der faren ikkje ønskjer sams for­eldre­an­svar. Når ein av for­eld­ra har gje­ve slik mel­ding, får mora for­eldre­an­sva­ret alei­ne.

For sam­buan­de for­eld­re som flyt­tar frå kvar­and­re, gjeld reg­la­ne i § 34 and­re led­det til­sva­ran­de.

Kommentar: Her inn­fø­res som et nytt utgangs­punkt at for­eld­re­ne har for­eldre­an­svar sam­men også om de ikke bor sam­men ved fød­se­len. Høres bra ut. Men det er bare for mor å gi mel­ding til folke­re­gis­te­ret innen et år etter fød­se­len, så får hun for­eldre­an­sva­ret ale­ne — uten vide­re. Barneombudet og Aleneforeldreforeningen var like­vel mot lov­for­sla­get. De fikk føl­ge av ett par­ti på Stortinget.

  • § 47 skal lyde:

§ 47. Rett til opp­lys­nin­gar om bar­net

Foreldre som har for­eldre­an­svar, har rett til opp­lys­nin­gar om bar­net når dei bed om det. Har den eine av for­eld­ra for­eldre­an­sva­ret alei­ne, skal den­ne gje den and­re opp­lys­nin­gar om bar­net når det blir bede om det. Den and­re har også rett til å få opp­lys­nin­gar om bar­net frå barne­hage, sku­le, helse- og sosial­ve­sen og poli­ti, om ikkje tei­e­plik­ta gjeld and­sy­nes for­eld­ra. Slike opp­lys­nin­gar kan nek­tast gje­ve der­som det kan vere til ska­de for bar­net.

Avslag på krav om opp­lys­nin­gar etter førs­te styk­ket tred­je punkt­um kan påkla­gast til fyl­kes­man­nen. Foreldre med for­eldre­an­svar har til­sva­ran­de klage­rett. Reglane i for­valt­nings­lova kapit­tel VI gjeld så langt dei høver, jam­vel om avsla­get er gje­ve av pri­va­te.

I sær­le­ge høve kan fyl­kes­man­nen avgje­re at den som ikkje har for­eldre­an­sva­ret, skal tape opp­lys­nings­ret­ten etter para­gra­fen her.

Kommentar: Endringen tyde­lig­gjør iføl­ge stor­tings­ko­mi­te­en at for­eld­re med fel­les for­eldre­an­svar har lik rett til å opp­lys­nin­ger om bar­net fra offent­li­ge instan­ser. Jeg kan imid­ler­tid ikke se noen rea­li­tets­end­ring fra den någjel­den­de para­gra­fen.

  • § 30 fjer­de ledd skal lyde:

Om ret­ten til å ta avgjerd for bar­net i øko­no­mis­ke til­hø­ve gjeld reg­la­ne i verge­måls­lo­ven.

Kommentar: Rent språk­lig end­ring.

Hva skjer ved samlivsbrudd?

  • § 36 førs­te ledd skal lyde:

Foreldra kan gje­re avta­le om at bar­net skal bu fast hos beg­ge eller hos ein av dei.

Kommentar: Som vi hus­ker, vak­te det­te for­sla­get utro­lig mye mot­stand, der­un­der fra Bufdir og Barneombudet. Sistnevnte la for dagen et vold­somt enga­sje­ment i kam­pen mot at avta­le om delt bosted over­ho­det skul­le nev­nes, og i hvert fall ikke nev­nes først, i lov­teks­ten. Dette til tross for at det­te rent juri­disk ikke inne­bæ­rer noen end­ring i det hele tatt. Også Forskergruppe for barne­rett ved UiT og Stiftelsen Kirkens Familievern var på Ombudets lin­je. Ett par­ti på Stortinget fulg­te dem.

Vi min­ner om at § 36, 2. ledd – som for prak­tis­ke for­mål stort sett for­byr ret­ten å idøm­me delt bosted – ikke på noe tids­punkt ble reist som kan­di­dat til å end­res fra depar­te­men­tets side. Medieskriving og lob­by­ing over­for stor­tings­ko­mi­te­en i det­te spørs­må­let falt, kan vi kon­sta­te­re, på sten­grunn.

  • § 42 a skal lyde:

§ 42 a. Varsel og mek­ling før flyt­ting

Dersom ein av for­eld­ra vil flyt­te i Noreg eller ut av lan­det, og det er avta­le eller avgjerd om sam­vær, skal den som vil flyt­te, vars­le den and­re sei­nast tre måna­der før flyt­tin­ga.

Er ikkje for­eld­ra sam­de om flyt­ting, må den av for­eld­ra som vil flyt­te med bar­net krev­je mek­ling etter § 51.

Kommentar: Den frie flytte­ret­ten innen­lands  er et av de vik­tigs­te retts­li­ge instru­men­ter for de ”bosteds­for­eld­re” som prio­ri­te­rer ned bar­nets behov for kon­takt med beg­ge sine for­eld­re, eller som ret­te og slett har som hen­sikt å mar­gi­na­li­se­re den and­re (nes­ten all­tid far). Lovendringen gjør ikke annet enn å utvi­de vars­lings­plik­ten deres fra 6 uker til 3 måne­der, samt inn­føre en plikt til å be om mek­ling.  Men det inn­fø­res ingen sank­sjo­ner ved brudd på dis­se plik­ter. Det vil si at den som blå­ser dem en lang marsj og bare flyt­ter, fort­satt sann­syn­lig­vis vil behol­de omsor­gen ut fra hen­sy­net til ”bar­nets bes­te” (sta­tus quo-prin­sip­pet).  Det fin­nes like­vel et ald­ri så lite sig­nal om at det­te kan møte stør­re retts­lig mot­bør enn før i den nye § 64, and­re ledd, se neden­for.

Om vars­lings­plik­ten over­hol­des og mek­ling gjen­nom­fø­res, er det som regel lite far har å stil­le opp med. Han kan fort­satt over­kjø­res uan­sett hva han har å anfø­re. Man kan også mer­ke seg at bestem­mel­sen ikke på noen måte begren­ser de mød­re som bare bry­ter opp fra et sam­liv og tar med seg bar­net, kan­skje ved å etter­late en kort beskjed til far om at ”det er slutt, jeg rei­ser med bar­net”. Dette er hva ”Harald” opp­le­ver i Camilla Pettersens brenn­fers­ke bok ”Samværssabotasje”. I det til­fel­let fore­lå det ver­ken noen ”avta­le” eller ”avgjerd” om sam­vær.

  • § 51 skal lyde:

§ 51. Kven skal møte til mek­ling

Foreldre med fel­les barn under 16 år må møte til mek­ling før det vert reist sak om for­eldre­an­svar, flyt­ting med bar­net ut av lan­det, kvar bar­net skal bu fast eller om sam­vær.

Gifte for­eld­re med fel­les barn under 16 år må for å få sepa­ra­sjons­løy­ve eller skils­misse­løy­ve etter ekte­skaps­lova §§ 20 og 22, ha møtt til mek­ling på fami­lie­vern­kon­tor eller hos annan god­kjend mek­lar jf. ekte­skaps­lova § 26.

Sambuarar med fel­les barn under 16 år skal ved sam­livs­brot møte til mek­ling.

Foreldre som ikkje er sam­de om at bar­net skal flyt­te, må møte til mek­ling.

Departementet kan gje for­skrif­ter om mek­ling, også om unn­tak frå møte­plik­ta i sær­le­ge høve.

Kommentar: Det nye her er tred­je avsnitt (ledd), jf § 42 a sis­te ledd som er kom­men­tert foran.

  • § 64 and­re ledd nytt fem­te punkt­um skal lyde:

Dersom ein av for­eld­ra har flyt­ta med bar­net utan at for­eld­ra var sam­de, kan den and­re av for­eld­ra rei­se ny sak for ret­ten.

Kommentar: Gjeninnføring av en regel som har stått i loven tid­li­ge­re. Noen egent­lig retts­lig end­ring er det ikke, men gjen­inn­fø­rin­gen skal tol­kes – og bru­kes – som et styr­ket lov­gi­ver­sig­nal om at det ikke er greit å egen­mek­tig flyt­te med bar­net.

Samværssabotasje

  • § 65 skal lyde:

§ 65. Tvangsfullføring

For tvangs­full­fø­ring av avgjerd om og anna sær­leg tvangs­grunn­lag for for­eldre­an­sva­ret, kvar bar­net skal bu fast, og sam­værs­rett gjeld tvangs­full­byr­del­ses­lo­ven kapit­tel 13. Vedtak av fyl­kes­man­nen om tvangs­kraft for avta­ler etter § 55 er sær­leg tvangs­grunn­lag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangs­kraf­tig sjølv om avgjer­da ikkje er retts­kraf­tig.

Avgjerd eller avta­le med tvangs­kraft om for­eldre­an­svar og kvar bar­net skal bu fast, kan tvangs­full­fø­rast ved hen­ting eller tvangs­bot. Avgjerd eller avta­le med tvangs­kraft om sam­værs­rett kan ber­re tvangs­full­fø­rast ved tvangs­bot. Tingretten kan fast­set­je ei stå­an­de tvangs­bot som for ei viss tid skal gjel­de for kvar gong sam­værs­ret­ten ikkje vert respek­tert. Eit krav om tvangs­full­fø­ring skal set­jast fram for ting­ret­ten i dis­trik­tet der sak­søk­te har sitt almin­ne­le­ge verne­ting. Reglane i § 15 and­re led­det gjeld til­sva­ran­de.

Det skal ikkje fast­set­jast tvangs­bot der­som opp­fyl­ling av sam­værs­ret­ten er umog­leg, til dømes der det er risi­ko for at bar­net blir utsett for vald eller på anna vis hand­sa­ma slik at den fysis­ke eller psy­kis­ke hel­sa blir utsett for ska­de eller fare. Det same gjeld ved tvangs­full­fø­ring av for­eldre­an­svar og kvar bar­net skal bu fast.

Barnet skal få høve til å seie mei­nin­ga si før det blir teke avgjerd. Meininga til bar­net skal bli vekt­lagt etter alder og mod­ning. Tvangsfullføring skal ikkje skje mot bar­net sin vil­je, med mind­re ret­ten kjem til at det er naud­synt av omsyn til bar­net.

For å leg­gje til ret­te for gjen­nom­fø­ring av fast­sett sam­vær kan ret­ten gje­re prak­tis­ke end­rin­gar i avgjer­da der det er for­måls­ten­leg, til dømes å end­re tida for hen­ting og leve­ring.

Skatteetaten ved Statens inn­kre­vings­sen­tral krev inn tvangs­bota. Innkrevjing skal ber­re skje når den som har ret­ten, ber om det. Bota går til stats­kas­sa. Bota skal ikkje krev­jast inn for meir enn åtte veker om gon­gen. Lar den som har ret­ten etter lova det gå len­ger tid med inn­dri­vin­ga, lau­per inga vida­re bot før den bota som alle­reie er for­fal­len til beta­ling, er betalt eller det er tatt utlegg for den.

Kommentar: Dette er end­rin­ge­ne som hand­ler om den åpen­lyse sam­værs­sa­bo­ta­sje. Det er en god del redak­sjo­nel­le og noen sub­stan­si­el­le end­rin­ger, alle bare flik­king på någjel­den­de sys­tem og av begren­set retts­lig betyd­ning. Det vik­tigs­te å mer­ke seg er at det ikke inn­fø­res adgang til å hen­te bar­net ved sam­værs­sa­bo­ta­sje, og at det sta­dig er straffritt å sabo­te­re sam­vær. I prak­sis er det utal­li­ge mulig­he­ter sam­vær kan sabo­te­res på uten kon­se­kven­ser (påskudd om at bar­net er ”syk”, at bar­net ikke vil til sam­vær osv.) Bot er enes­te tvangs­mid­del, og det er uten ver­di, dvs det blir ikke fast­satt eller inn­dre­vet, der mor ikke har inn­tek­ter (enda et insen­tiv til ikke å job­be). ”Umulighetskriteriet” er nå skre­vet inn i lov­teks­ten og gjør det helt klart for ver­stin­ge­ne at det bare er å dri­ve til­strek­ke­lig effek­tiv for­eldre­fiendt­lig­gjø­ring for at sam­værs­sa­bo­ta­sje er ban­kers også retts­lig. Rettens mulig­het til å gjø­re prak­tis­ke end­rin­ger i sam­værs­ord­nin­gen (nest sis­te ledd) får nep­pe stor betyd­ning, i hvert fall ikke der det er vil­jen det skor­ter på.

  • Ny § 65 a skal lyde:

§ 65 a. Bruk av sak­kun­nig, god­kjend mek­lar eller ein annan til­sett ved fami­lie­vern­te­nes­ta i saker om tvangs­full­fø­ring

Før ret­ten tek avgjerd om tvangs­full­fø­ring, kan den opp­nem­ne ein sak­kun­nig, god­kjend mek­lar eller ein annan til­sett ved fami­lie­vern­te­nes­ta for å mek­le eller ha sam­ta­lar med for­eld­ra. Føremålet med mek­lin­ga eller sam­ta­la­ne er å få for­eld­ra til å opp­fyl­le plik­ta­ne sine fri­vil­lig. Retten kan fast­set­je eit man­dat for utfø­ring av opp­dra­get.

Retten skal set­je ein frist for utfø­rin­ga av opp­dra­get, nor­malt ikkje len­ger enn to veker etter opp­nem­nin­ga. Fristen kan for­len­gjast om ret­ten mei­ner ei fri­vil­lig løy­sing mel­lom for­eld­ra er moge­leg om mek­lin­ga eller sam­ta­la­ne held fram.

Den som har fått opp­drag etter førs­te led­det, skal innan fris­ten leve­re ei utgrei­ing med opp­lys­nin­gar om kva for til­tak som er set­te i verk mv. Opplysningar om and­re vesent­le­ge omsten­de for saka skal gå fram av utgrei­in­ga.

I saker om tvangs­full­fø­ring gjeld § 61 førs­te led­det nr. 3 til­sva­ran­de.

Kommentar: Enda fle­re job­ber for et kvinne­do­mi­nert fag­mil­jø.

Stortingsbehandlingen

Det var KrFs Geir Jørgen Bekkevold i komi­te­en som syn­tes det gikk for langt å skri­ve inn delt omsorg som mulig avtale­al­ter­na­tiv i loven. Ved vote­rin­gen i Stortinget fikk hans syn støt­te av SVs og Sps repre­sen­tan­ter for­uten KrF. Så da vet vi hvor vi har dis­se tre par­ti­ene: I lom­ma på de mest inn­grod­de og ytter­lig­gå­en­de kvinne­kjem­per­ne.

For øvrig ble neden­stå­en­de 9 hen­stil­lin­ger til Regjeringen ved­tatt. Om dis­se er å si at de i hvert fall til dels vit­ner om at den inn­sats som ble gjort fra fed­re-orga­ni­sa­sjo­ner og lik­nen­de mil­jø­er for å få frem sitt bud­skap, ikke bare møt­te døve ører:

  1. Stortinget ber regje­rin­gen etab­le­re ruti­ner som sik­rer at vor­den­de for­eld­re som ikke bor sam­men når de får barn, får god infor­ma­sjon om hvil­ke ret­tig­he­ter og plik­ter de har som for­eld­re, inklu­dert infor­ma­sjon om mulig­he­te­ne for å mel­de fra der­som man ikke øns­ker fel­les for­eldre­an­svar.
  2. Stortinget ber regje­rin­gen etab­le­re ruti­ner som sik­rer at både mor og far får infor­ma­sjon om barns til­knyt­nings­be­hov (spe­si­elt de tre førs­te leve­åre­ne), og om hvor­dan de best mulig kan til­rette­leg­ge for og møte bar­nas behov når for­eld­re­ne ikke bor sam­men.
  3. Stortinget ber regje­rin­gen sør­ge for at det fin­nes sta­ti­stikk over omfan­get av føds­ler der far opp­gis som ukjent, og utvik­lin­gen av det­te etter lov­end­rin­gen.
  4. Stortinget ber regjer­nin­gen eva­lu­ere fel­les for­eldre­an­svar fra fød­sel, etter at loven har vir­ket tre år.
  5. Stortinget ber regje­rin­gen utar­bei­de ret­nings­lin­jer som sik­rer like­re inn­holds­mes­sig prak­sis for mek­ling og råd­giv­ning etter sam­livs­brudd der barn er involvert.
  6. Stortinget ber regje­rin­gen sør­ge for mer forsk­ning på hvor­dan barn påvir­kes av uli­ke for­mer for bosteds­ord­nin­ger etter en reor­ga­ni­se­ring av fami­li­en.
  7. Stortinget ber regje­rin­gen ini­ti­ere en gjen­nom­gang av dom­mer avsagt i barne­for­de­lings­sa­ker, for å fin­ne svar på i hvil­ken grad fed­re ikke når frem i retts­sys­te­met og om det er grunn til å sen­ke ters­ke­len for å sen­de for­eld­re til­ba­ke til mek­ling.
  8. Stortinget ber regje­rin­gen gjen­nom­gå de øko­no­mis­ke ord­nin­ge­ne som gjel­der når for­eld­re ikke bor sam­men, og vur­de­re end­rin­ger som kan iva­re­ta hen­sy­net til alene­for­eld­res øko­no­mi, men sam­ti­dig hind­re at øko­no­mi er en avgjø­ren­de fak­tor når avgjø­rel­ser om barns bosted blir tatt.
  9. Stortinget ber regje­rin­gen gå gjen­nom de øko­no­mis­ke støtte­ord­nin­ge­ne for alene­for­sør­ge­re og vur­de­re end­rin­ger som fjer­ner øko­no­mis­ke insen­ti­ver til å vel­ge bort delt bosted. (Denne anmod­nin­gen ble ved­tatt mot stem­me­ne til KrF (minus 1), SV og Sp.)

I Stortinget ble det også frem­met føl­gen­de inter­es­san­te for­slag til ved­tak fra Arbeiderpartiet:

Stortinget ber regje­rin­gen utre­de alter­na­ti­ve tviste­løs­nings­ord­nin­ger ved sam­livs­brudd der barn er involvert, og kom­me til­ba­ke til Stortinget på egnet måte.”

Dette fikk støt­te fra Morten Ørsal Johansen fra Frp og fra MDG, for­uten Ap, men ble alt­så ned­stemt.

Dette innlegget ble publisert i Barn og foreldreskap. Bokmerk permalenken.

En kommentar til ”Likestilt foreldreskap”

  1. Irene Hov sier:

    Det er verdt å mer­ke seg § 65a om bruk av sak­kyn­dig når det begjæ­res tvangs­bø­ter. Retten kan opp­nev­ne sak­kyn­dig, ikke må. Men ting­ret­ten gjør gjer­ne det. Da må en av par­te­ne beta­le sak­kyn­dig opp­dra­get.

    Det er ikke gra­tis som i saker etter barne­lo­ven § 61.

    Dette set­ter en effek­tiv stop­per for svært man­ge. Og gir enda fle­re opp­drag til aktø­rer i barne­in­du­stri­en. Som da blir psy­ko­lo­ge­ne her.

    Det blir nevnt hvem som gikk imot lov­for­sla­get om mer like­stilt for­eldre­skap her. Man bør kan­skje nev­ne at både Advokatforeningen og Psykologforening i sine hørings­svar var svært neg­a­ti­ve til delt omsorg som stan­dard ved sam­livs­brudd.

    Automatisk delt omsorg vil­le ha fjer­net hoved­tyng­den av for­eldre­kon­flikt sake­ne. Og der­med redu­sert mar­ke­det for advo­ka­ter og psy­ko­lo­ger. Det øns­ker de ikke.

    I 2015 var det 2600 saker etter bl § 61 i dom­sto­le­ne. Det er man­ge opp­drag og man­ge arbeids­plas­ser. Lobbyvirksomheten har vært vel­lyk­ket.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *