Øm forferdelse

Maskulinist.no har sett den islandske filmen «Stabukker» fra 2015. Hvis noen skulle lure på om den alminnelige feminisering har nådd den vulkanske øya mellom havstrømmene ytterst i Norden, så er svaret ja.

Filmen handler om et lite opprør som ender i forferdelse. Hvor dypt regissør og manusforfatter bak filmen har ment å gå, og hvor mye de har tenkt på samfunnsmessige forhold, vet jeg ikke. Men filmskapere og andre kunstnere er seg det ikke nødvendigvis bevisst om de formidler et budskap, særlig når budskapet ligger midt i sentrum av tidsånden.

Filmen handler om to sauebønder, to brødre, som dessuten er naboer og samtidig bitre fiender. Det sistnevnte skyldes et arveoppgjør som ligger 40 år tilbake i tid. De to er nå blitt gamle gubber, og det eneste av hunkjønn som de kjenner, er sauene på gården. Denne trøsten i ensomheten, og som samtidig er næringsgrunnlaget, rammes av smittsom sykdom og begge bestandene må slaktes ned. Men dette gjøres det opprør mot. Den yngste av brødrene lurer unna en håndfull dyr når veterinærmyndighetene kommer for å gjennomføre det uunngåelige. Han gjør det blant annet, forstår vi, fordi sauene nedstammer fra den felles farsgården og ikke uten videre kan erstattes.

Den andre broren oppdager dette, og da faller det lett å slutte seg konspirativt til – heller enn å melde fra til myndighetene, selv om det innebærer et samarbeid med «fienden». De offentlige veterinærene kommer imidlertid på sporet etter de unnslupne dyrene. De to brødrene flykter med den lille saueflokken innover viddene. Det blåser opp til storm, og de to kommer bort fra hverandre. Etter en stund finner den eldste broren den yngste i forkommen tilstand, muligens død. Storebror graver en hule i snøen og der inne finner filmens sluttscene sted. De to brødrene omfavner hverandre, nakne, så vidt vi kan se, eller i alle fall med naken overkropp. Om dette kan være hensiktsmessig som forsøk på oppvarming/oppliving vet jeg ikke, men det tjener i alle fall til å gi filmen en sluttscene som du tilbys å gripes av: To menn som før var bitre fiender, forsones i øm omfavnelse.

For min del takker jeg imidlertid nei. Det er greit at menn kan være ømme, men når alt annet mannlig er komisk og/eller patetisk mislykket, ser jeg heller med kritisk distanse på filmen.

Filmens tittel «Stabukker» henspiller selvfølgelig på de to brødrenes forhold til hverandre, men kanskje også på opprøret mot veterinærmyndighetene. Også saueflokkens to avlsbukker møter vi i filmen. Vi ser først hvordan brødrenes respektive hann-dyr gjør det bra i den årlige konkurransen om «Beste bukk». Deretter ser vi en av dem i hjertelig innsats med søyene for å sikre neste generasjon. Naturen har altså både hanner og hunner i behold. Et menneskelig vesen av hunkjønn møter vi bare i form av en myndig veterinær. Hun er dommer i bukkemesterskapet, og siden eksekutør for de veterinærhygieniske tiltak. Dette er jo et høyst realistisk innslag kjønnsmessig sett, da veterinærutdanningen i dag er en av de mange utdanninger som domineres av kvinner.

Med de to mennene, derimot, står det ikke bra til. Den eldste framstår som drukkenbolt og kranglefant, og lider fortjent av svakt hjerte. Den maskuline gnist til å sette seg opp mot samfunn og øvrighet er det den yngste som står for, men opprøret ender altså i forferdelse – øm forferdelse. Jeg mener det i dag finnes utallige filmer og andre kulturbidrag som «Stabukker». Aldri i menneskenes historie har det vært produsert så mye kultur som nå, og, når det gjelder kjønn og likestilling, neppe noen gang med så tung ensidighet i retning feminisering. Man ser et eksempel eller to i forbifarten hver dag. I dag fant vi tid til å kommentere den islandske filmen «Stabukker» – det kunne vært hundre andre.

  • email
  • Facebook
  • Twitter
  • Google Bookmarks
Dette innlegget ble publisert i Kjønnsbalanse og-rettferd, Kultur. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *