Øm forferdelse

Maskulinist.no har sett den islands­ke fil­men «Stabukker» fra 2015. Hvis noen skul­le lure på om den almin­ne­li­ge femi­ni­se­ring har nådd den vul­kans­ke øya mel­lom hav­strøm­me­ne ytterst i Norden, så er sva­ret ja.

Filmen hand­ler om et lite opp­rør som ender i for­fer­del­se. Hvor dypt regis­sør og manus­for­fat­ter bak fil­men har ment å gå, og hvor mye de har tenkt på sam­funns­mes­si­ge for­hold, vet jeg ikke. Men film­ska­pe­re og and­re kunst­ne­re er seg det ikke nød­ven­dig­vis bevisst om de for­mid­ler et bud­skap, sær­lig når bud­ska­pet lig­ger midt i sen­trum av tids­ån­den.

Filmen hand­ler om to saue­bøn­der, to brød­re, som dess­uten er nabo­er og sam­ti­dig bit­re fien­der. Det sist­nevn­te skyl­des et arve­opp­gjør som lig­ger 40 år til­ba­ke i tid. De to er nå blitt gam­le gub­ber, og det enes­te av hun­kjønn som de kjen­ner, er sau­ene på går­den. Denne trøs­ten i ensom­he­ten, og som sam­ti­dig er nærings­grunn­la­get, ram­mes av smitt­som syk­dom og beg­ge bestan­de­ne må slak­tes ned. Men det­te gjø­res det opp­rør mot. Den yngs­te av brød­re­ne lurer unna en hånd­full dyr når vete­ri­nær­myn­dig­he­te­ne kom­mer for å gjen­nom­føre det uunn­gåe­li­ge. Han gjør det blant annet, for­står vi, for­di sau­ene ned­stam­mer fra den fel­les fars­går­den og ikke uten vide­re kan erstat­tes.

Den and­re bro­ren opp­da­ger det­te, og da fal­ler det lett å slut­te seg kon­spi­ra­tivt til — hel­ler enn å mel­de fra til myn­dig­he­te­ne, selv om det inne­bæ­rer et sam­ar­beid med «fien­den». De offent­li­ge vete­ri­næ­re­ne kom­mer imid­ler­tid på spo­ret etter de unn­slup­ne dyre­ne. De to brød­re­ne flyk­ter med den lil­le saue­flok­ken inn­over vid­de­ne. Det blå­ser opp til storm, og de to kom­mer bort fra hver­and­re. Etter en stund fin­ner den elds­te bro­ren den yngs­te i for­kom­men til­stand, muli­gens død. Storebror gra­ver en hule i snø­en og der inne fin­ner fil­mens slutt­sce­ne sted. De to brød­re­ne omfav­ner hver­and­re, nak­ne, så vidt vi kan se, eller i alle fall med naken over­kropp. Om det­te kan være hen­sikts­mes­sig som for­søk på oppvarming/oppliving vet jeg ikke, men det tje­ner i alle fall til å gi fil­men en slutt­sce­ne som du til­bys å gri­pes av: To menn som før var bit­re fien­der, for­so­nes i øm omfav­nel­se.

For min del tak­ker jeg imid­ler­tid nei. Det er greit at menn kan være ømme, men når alt annet mann­lig er komisk og/eller pate­tisk mis­lyk­ket, ser jeg hel­ler med kri­tisk dis­tan­se på fil­men.

Filmens tit­tel «Stabukker» hen­spil­ler selv­føl­ge­lig på de to brød­re­nes for­hold til hver­and­re, men kan­skje også på opp­rø­ret mot vete­ri­nær­myn­dig­he­te­ne. Også saue­flok­kens to avls­buk­ker møter vi i fil­men. Vi ser først hvor­dan brød­re­nes respek­ti­ve hann-dyr gjør det bra i den årli­ge kon­kur­ran­sen om «Beste bukk». Deretter ser vi en av dem i hjer­te­lig inn­sats med søy­ene for å sik­re nes­te gene­ra­sjon. Naturen har alt­så både han­ner og hun­ner i behold. Et men­nes­ke­lig vesen av hun­kjønn møter vi bare i form av en myn­dig vete­ri­nær. Hun er dom­mer i bukke­mes­ter­ska­pet, og siden ekse­ku­tør for de vete­ri­nær­hy­gie­nis­ke til­tak. Dette er jo et høyst rea­lis­tisk inn­slag kjønns­mes­sig sett, da vete­ri­nær­ut­dan­nin­gen i dag er en av de man­ge utdan­nin­ger som domi­ne­res av kvin­ner.

Med de to men­ne­ne, der­imot, står det ikke bra til. Den elds­te fram­står som druk­ken­bolt og krangle­fant, og lider for­tjent av svakt hjer­te. Den mas­ku­li­ne gnist til å set­te seg opp mot sam­funn og øvrig­het er det den yngs­te som står for, men opp­rø­ret ender alt­så i for­fer­del­se – øm for­fer­del­se. Jeg mener det i dag fin­nes utal­li­ge fil­mer og and­re kul­tur­bi­drag som «Stabukker». Aldri i men­nes­ke­nes his­to­rie har det vært pro­du­sert så mye kul­tur som nå, og, når det gjel­der kjønn og like­stil­ling, nep­pe noen gang med så tung ensi­dig­het i ret­ning femi­ni­se­ring. Man ser et eksem­pel eller to i forbi­far­ten hver dag. I dag fant vi tid til å kom­men­te­re den islands­ke fil­men «Stabukker» — det kun­ne vært hund­re and­re.

Dette innlegget ble publisert i Kjønnsbalanse og-rettferd, Kultur. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *