Sosialdemokrati eller maskulinisme?

Det kom­mer snart en kon­fe­ran­se hvor menn og menns for­hold er tema. Organisasjonen “MannsForum” arran­ge­rer en nor­disk kon­fe­ran­se i Oslo 18. — 19. novem­ber. Etter avta­le skal under­teg­ne­de, som repre­sen­tant for mil­jø­et rundt Maskulinist.no, hol­de et inn­legg i kon­fe­ran­sens luk­ke­de del (lør­dag fra kl 12.45).

Sesjonen er imid­ler­tid ikke mer luk­ket enn at vi vil røpe vårt plan­lag­te bidrag her. Vi har ufor­met fire mas­ku­li­nis­tis­ke paro­ler i anled­ning møtet med det vi ut fra vårt inn­trykk av arran­gør og arran­ge­ment antar er et “sosial­de­mo­kra­tisk” forum.

Sosialdemokrati eller mas­ku­li­nis­me, det er kan­skje et stør­re skil­le her enn mel­lom sosial­de­mo­kra­ti og femi­nis­me. Her kun­ne det vært på sin plass med en utdy­ping av hva vi mener med sosial­de­mo­kra­ti. Av kapa­si­tets­grun­ner må det­te imid­ler­tid utstå til en sene­re anled­ning. Vi byr da på fire “mas­ku­li­nis­tis­ke paro­ler”, som for­søks­vis uttryk­ker det vi står for i kon­trast til det vi opp­fat­ter som “sosial­de­mo­kra­ti”.

1 Sinne er sunt – bruk ditt sinne!

Parolen byg­ger for det førs­te på den opp­fat­ning at det ikke er noen «feil­kon­struk­sjon» ved men­nes­ket at vi er i stand til å bli sin­te. Det gjel­der også, eller ikke minst, for menn. Det inn­går i den almin­ne­li­ge ned­vur­de­ring av menn og det mas­ku­li­ne når det i Norge synes nær­mest for­budt for menn å åpent vise sin­ne. Reform har kurs for sinne­mest­ring. Uten at jeg kjen­ner dis­se i detalj, har jeg inn­trykk av at dis­se kur­se­ne fun­ge­rer mer som «lyn­av­le­de­re» enn som støt­te.

Sinne er etter min opp­fat­ning noe som natur­lig inn­tref­fer når du selv eller noe du bryr deg om blir angre­pet eller tru­et. Sinnet ret­ter seg da mot angri­pe­ren eller trus­se­len. Når det er uklart hva angri­pe­ren eller trus­se­len er, vet du ikke helt hva sin­net skal ret­tes mot. Men man bør som utgangs­punkt anta at man ikke blir sint uten grunn.

I den grad menn fak­tisk blir utsatt for under­tryk­king eller kref­ter som ska­der eller tru­er deres livs­ut­fol­del­se, vil man føle sin­ne, og kon­kret i de situa­sjo­ner der du mer eller mind­re plut­se­lig står over­for en ska­de eller trus­sel. Å for­stå og kart­leg­ge menns fak­tis­ke for­hold, og even­tu­elt kref­ter vi er utsatt for og som bør bekjem­pes, er selv­sagt en vik­tig del av opp­ga­ven. Denne kart­leg­gin­gen er vel en fel­les­opp­ga­ve for mas­ku­li­nis­ter og and­re.

Imidlertid er det ikke nok å kart­leg­ge. Tvert i mot, når en har kart­lagt et spørs­mål tusen gan­ger, vil det vir­ke nær­mest mot sin hen­sikt å kart­leg­ge enda en gang. Da må man skri­de til hand­ling. Det er her sin­net er spe­si­elt nyt­tig. Det gir kraft til hand­ling. Det er mer enn bare en språk­lig sam­men­heng mel­lom emo­sjon og «motion» = beve­gel­se.

2 Ingen ydmyke petisjoner til staten!

Staten har volds­mono­pol, men ikke mono­pol på sin­ne eller hand­ling. Likevel er det en tendens i Norge til at ethvert pro­blem auto­ma­tisk fore­leg­ges sta­ten til behand­ling. Et av poen­ge­ne ved virk­som­he­ten til Maskulinist.no har vært å «redu­se­re» sta­ten til noe mind­re enn sam­fun­net, og i blant helt ned til en «aktør» i sam­fun­net, og sam­ti­dig gjø­re menn stør­re — til noe i nær­he­ten av en aktør. Om man ikke kan nå dit at alle menn sam­let utgjør en aktør, bør en i det mins­te kun­ne nå dit­hen at menn ses som en grup­pe i sam­fun­net med legi­ti­me inter­es­ser og mulig­het for å age­re.

Det fin­nes et unn­tak fra «rege­len» om at sin­ne er for­budt, nem­lig når dine vel­de­fi­ner­te ret­tig­he­ter er kren­ket. Men i kamp FOR nye ret­tig­he­ter, eller MOT and­res etab­ler­te ret­tig­he­ter, eller for en sak som ikke nød­ven­dig­vis skal føre til nye ret­tig­he­ter – det kan f eks gjel­de menns stil­ling i arbeids­li­vet – fore­trek­kes at folk brin­ger ydmy­ke peti­sjo­ner til torgs. Og når noe brin­ges til torgs i Norge, betyr det at et stat­lig organ skal se på det.

Det er her vi mas­ku­li­nis­ter ikke bare kjem­per for menns stil­ling, men også for å kun­ne kjem­pe med noe annet enn ydmy­ke peti­sjo­ner. Det gjel­der både på kort og lang sikt. På kort sikt er det et spørs­mål om en f eks i for­bin­del­se med barne­for­de­ling (ret­ten til å behol­de egne barn) bør gjø­re noe mer enn å gjen­ta de «ydmy­ke peti­sjo­ner» som har vært fram­ført i årti­er. På lang sikt gjel­der det å hind­re at sam­fun­net fyl­les opp av insti­tu­sjo­ner som leg­ger alle kon­flik­ter «i rør». Med lov skal lan­det byg­ges, sa Magnus Lagabøter. Men hans lov var bare på 200 sider.

3 Feminismen er verken feilslått eller fiende, bare den naturlige motpart

At femi­nis­ter og mas­ku­li­nis­ter kan møtes i fri­het uten­for sta­tens fin­mas­ke­de «rør­sys­tem», og i det hele tatt uten at sta­ten er til ste­de, og slett ikke skal sit­te øverst ved bor­det, er en drøm vi har på Maskulinist.no. Vi grep i sin tid til nav­net «mas­ku­li­nist» uten å ten­ke så mye på femi­nis­men, vi grep nav­net for­di nav­net syn­tes «ledig» i Norge, og for­di vil vil­le byg­ge et «rom» for menn hvor menn kun­ne ten­ke og dis­ku­te­re. Uten kvin­ner. Det er naivt å tro at ti menn og en kvin­ne er omtrent det sam­me som elle­ve menn.

Feminismen har for­and­ret seg, og den kan for­and­re seg igjen. Den star­tet som en intel­lek­tu­ell beve­gel­se, og voks­te så til «kvinne­be­ve­gel­se». Etter hvert er den insti­tu­sjo­na­li­sert til dagens «stats­fe­mi­nis­me». Noe nølen­de, men som en tendens, kan man ane et fjer­de sta­di­um, nem­lig det man kan kal­le «femi­nis­me for kvin­ner OG menn» eller «den kjønns­ut­slet­ten­de femi­nis­men». Der det før var et inter­es­sant land­skap av kvin­ner og menn som defi­ne­rer hver­and­re gjen­si­dig, vil femi­nis­men i fjer­de sta­di­um lage et land­skap flatt som en panne­kake hvor det enes­te som er til­latt er indi­vi­du­el­le varia­sjo­ner. Det er som å jev­ne ut for­skjel­len på hav og land og så si at hver fisk og hvert land­dyr må fin­ne sin egen vei.

Denne for­skrud­de, «over­opp­he­te­de» vari­an­ten av femi­nis­mens må være dens sis­te sta­di­um, hvis ikke noe snart skjer. For femi­nis­men er da i ferd med å bli så selv­sik­ker at den tror seg å være sel­ves­te Godheten. Dette er en feil som man­ge makt­ha­ve­re har begått gjen­nom his­to­ri­en, og hel­dig­vis har det all­tid gått «til hel­ve­te» til slutt. Bedre for alle måt­te det da være at femi­nis­men ende­lig får litt mot­stand. Plassen er ledig for mas­ku­li­nis­men. For å kun­ne inn­ta en bra plass ved femi­nis­mens side, må menn jek­ke ut den som kvin­ner i dag set­ter sin lit til. Navnet begyn­ner på «s».

4 Ingen mannskamp uten alfa-hannene!

Dette er det vans­ke­ligs­te punk­tet, men ikke til å kom­me uten­om. Menn er mer for­skjel­li­ge enn kvin­ner, og har et stør­re pro­blem med intern orga­ni­se­ring enn kvin­ner. I et sam­funn hvor 10 % av men­ne­ne har en ok stil­ling, vil 40 % av men­ne­ne glade­lig kon­kur­re­re om dis­se 10 %. Dermed har du bare de 60 % mind­re kon­kur­re­ren­de men­ne­ne igjen. Og det er for lite.

Følgende for­hold kan ten­kes å bry­te den­ne «dead­lock»:

  • At alfa-han­ne­ne får det ver­re. Det ekla­tan­te eksem­pel er Strandmann-saken, som end­te med tap i det femi­ni­ser­te og femi­nis­tis­ke Høyesterett.
  • At Europa sak­ker akter­ut for­di Kina og til dels USA lar menn i stør­re grad kom­me til utfol­del­se.
  • At alfa­han­ne­ne ikke len­ger orker å slik­ke femi­nis­men opp­etter ryg­gen, noe som er en for­ut­set­ning for at du skal kun­ne utfol­de deg som alfa-hann i Norge.
  • At menn som ikke sat­ser på å være alfa-han­ner, begyn­ner å snak­ke om dis­se tin­ge­ne. De fin­ner seg ikke len­ger i at enhver manns inn­tekt og øko­no­mi ses skjevt på for­di én mann – Røkke — er så rik. De begyn­ner å kri­ti­se­re alfa-han­ne­ne for mang­len­de soli­da­ri­tet når det gjel­der ret­ten til å behol­de egne barn.

FØDERALISERING av sam­fun­net kan være den ulti­mate trus­sel fra menns side. Føderalisering er en kjent type løs­ning på inter­ne for­skjel­ler og mot­set­nin­ger i et sam­funn, men hit­til bare med en geo­gra­fisk basis. USA og Tyskland er for­bunds­sta­ter med et visst selv­sty­re for med­lem­me­ne av for­bun­det. Føderalisering er et per­spek­tiv på kri­sen i Ukraina. Føderalisering basert på noe annet en geo­gra­fisk inn­de­ling vil imid­ler­tid være noe nytt. Føderalisering er «sis­te utvei» for et mindre­tall – man svek­ker fler­tal­lets makt ved å løse opp på den enhe­ten som mak­ten utøves gjen­nom. Menn er som kjent i mindre­tall i Norge og den vest­li­ge ver­den. Verre er det at menn ikke bare er i mindre­tall, men også risi­ke­rer å få et 2/3 fler­tall mot seg. Hvis 90 % av kvin­ne­ne og 45 % av men­ne­ne slut­ter seg til «Den kjønns­ut­slet­ten­de femi­nis­men» har de 2/3 fler­tall. Et 2/3 fler­tall føler i dag at de «eier» sam­fun­net og har rett til å for­and­re det. Må da det res­te­ren­de fler­tal­let av menn bare fin­ne seg i det?

Ikke nød­ven­dig­vis. Tanken om en føde­ra­li­se­ring kan vir­ke kynisk, men kynis­men er i dag å fin­ne på den mot­sat­te siden – hos til­hen­ger­ne av «Den kjønns­ut­slet­ten­de femi­nis­men». Det viser seg kon­kret i barne­for­de­ling, hvor menn ikke for­ven­tes å god­ta den rett sta­ten har til­tatt seg til å mar­gi­na­li­se­re menn i deres egne barns liv. De reg­ner bare med at menn må GI SEG for sta­tens makt. Slik makt­ut­øvel­se er i dag en sjel­den­het. Selv ved idøm­mel­se av feng­sels­straff lig­ger det en tan­ke om at den døm­te skal kun­ne for­stå at den straff han (!) får er rett­fer­dig, og at han skal kun­ne for­so­nes med sam­fun­net. Ikke så i barne­for­de­ling. Om den­ne for­men for kynisk makt­ut­øvel­se bare er kon­kret syn­lig på det­te ene områ­det, mener jeg man kan ane den også på det mer gene­rel­le plan. Et demo­kra­tisk fler­tall på 2/3 har ingen skrup­ler. Menn, inklu­si­ve alfa­han­ner over alt i sam­fun­net, utnyt­tes. Man kan dis­ku­te­re om lønns­for­skjel­ler er for sto­re, eller kan­skje for små, men det er kan­skje uan­sett ikke på det øko­no­mis­ke områ­det at utnyt­tel­se av alfa-han­ner er mest inter­es­sant. Man kan hel­ler snak­ke om anse­el­se, og om fri­het. Som sagt mener jeg at alfa-han­ne­ne i Norge må fram­stå som ydmy­ke og beskjed­ne for ellers å kun­ne utfol­de sitt talent og sin styr­ke. Dette er en belast­ning. Og det er hel­ler ikke nød­ven­dig­vis bra for men­nes­ke­he­ten og for sam­fun­net i det sto­re og hele. Det sist­nevn­te gjør mindre­tal­let av ikke-femi­ni­ser­te menn, som dog kan være fler­tal­let av menn, og deres kamp for rime­li­ge vil­kår til noe stør­re enn kamp for egne inter­es­ser.

 

Du fin­ner pro­gram­met for kon­fe­ran­sen som PDF her. Du kan mel­de deg på ved hen­ven­del­se til nest­le­der Guttorm Grundt, gutgr@online.no eller 47 920 59 776. Du kan besø­ke MannsForums nett­sted her.

Dette innlegget ble publisert i Menn og maskulinitet. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.