Barneloven skal forandres

Barneloven er kan­skje menns vik­tigs­te like­stil­lings­an­lig­gen­de. Regjeringen ved Barne- Familie- og Likestillingsdepartementet har nå frem­met en pro­po­si­sjon om for­and­rin­ger i barne­lo­ven. Gjennom en årrek­ke har menn kun­net knyt­te et lite håp til Fremskrittspartiets kla­re pro­grampunkt om like­stilt for­eldre­skap, også etter et sam­livs­brudd. Foruten Venstre har FrP vært ale­ne om det­te. Nå ser vi hva regje­rings­skif­tet for tre år siden, og FrPs påføl­gen­de inn­tog i Barne- og like­stil­lings­de­par­te­men­tet, har ført til.

clean-2

Foto: Frank May

Vår førs­te kom­men­tar til den fore­lig­gen­de pro­po­si­sjo­nen er et bil­de. Vi har lagt mer­ke til den illust­ra­sjo­nen NRK har brukt i for­bin­del­se med en artik­kel om for­sla­get: en glad pap­pa som svin­ger sitt barn høyt i luf­ten. Men er det egent­lig det vi ser? Silhuetten kan også opp­fat­tes anner­le­des…

Menns rettslige stilling

Når det gjel­der styr­king av menns retts­li­ge stil­ling, fore­slår pro­po­si­sjo­nen nær­mest ingen­ting. Man gjør like­vel et num­mer av at delt omsorg skal nev­nes først i loven. Tatt i betrakt­ning at loven gir sta­ten hjem­mel til noe så dras­tisk som å skil­le barn og far - eller glatt å set­te en mann på side­lin­jen uten fars-auto­ri­tet i eget/egne barns liv — er den­ne lov­end­rin­gen eks­tremt liten. Den kan ten­kes å ha en virk­ning på kvin­ner og menn som er så lydi­ge mot lov og øvrig­het at de auto­ma­tisk føl­ger det som nev­nes først i loven. Vi vil anslå det­te til å gjel­de mind­re enn én pro­sent av befolk­nin­gen. Det mest «fabel­ak­ti­ge» er ikke her selve lov­for­sla­get, men at lov­for­sla­get til tross for syl­tynt inn­hold mar­keds­fø­res som en reell end­ring. Folk som sul­ter kan ta imot smu­ler fra de rikes bord — eller de kan rasen­de kas­te dem vekk som svar på til­bu­det. Like fabel­ak­tig som regje­rin­gens mar­keds­fø­ring er den mot­stan­den den ube­ty­de­li­ge lov­end­rin­gen vek­ker på kvinne­hold. Ikke en gang smu­ler må bli menn til del! Det kun­ne kan­skje med­føre at menn mer­ker hvor «sult­ne» de er? Eller er dis­se kvin­ne­nes tak­tikk å kjem­pe av all kraft mot en lov­end­ring uten betyd­ning for­di det hol­der opp­merk­som­he­ten borte fra and­re spørs­mål?

En detal­jert gjen­nom­gang av alle pro­po­si­sjo­nens for­slag til end­rin­ger i loven, og en like detal­jert påvis­ning av for­sla­ge­nes svak­he­ter og begrens­nin­ger, er utar­bei­det av advo­kat Øivind Østberg. Notatet fin­ner du her. Notatet inne­hol­der også alter­na­ti­ve for­slag til end­rin­ger av loven.

Fri flytt

Regjeringen fore­slår å utvi­de vars­lings­fris­ten i for­bin­del­se med flyt­ting til 3 måne­der. Dette er en for­sterk­ning av en plikt til å vars­le flyt­ting som ble inn­ført under stats­råd Anniken Huitfeldt fra Arbeiderpartiet for noen år siden. Lovendringen har etter vår vur­de­ring reelt sett svek­ket menns stil­ling. Bestemmelsen svek­ker menns stil­ling gjen­nom den legi­ti­me­ring den i all still­het gir til flyt­ting som er kor­rekt vars­let. Ved å utvi­de vars­lings­plik­ten gir nå stats­rå­den fra Fremskrittspartiet ny opp­merk­som­het til vars­lings­plik­ten, og der­med for­ny­et legi­ti­mi­tet til den som vil flyt­te fra ste­det med bar­net, som regel kvin­nen, når det­te bare er kor­rekt vars­let.

Om flyt­ting gene­relt er legi­timt eller ikke, og hvil­ke kon­se­kven­ser en flyt­ting bør få, kan være verd en nær­me­re vur­de­ring. For menn er det her fris­ten­de å si kate­go­risk at barn bør bli der de er, slik f. eks. pap­pa­grup­pen i Venstre har gjort i en utta­lel­se. Isolert sett vil­le en slik regel styr­ke menns stil­ling. Imidlertid vil­le en slik regel nep­pe være for­nuf­tig. Et barn har de for­eld­re­ne det har, som den dans­ke peda­go­gen Jesper Juul så for­nuf­tig har sagt. Hvis to for­eld­re kom­mer fra hver sin lands­del, og ikke len­ger vil leve sam­men, kan bar­net høre natur­lig hjem­me i beg­ge lands­de­ler. Den rik­ti­ge løs­ning på barne­for­de­lings­spørs­må­let kan være en peri­ode­de­ling av bar­nets opp­vekst, f eks med halve opp­veks­ten i hver lands­del. Det er ikke uvan­lig at et barn i f eks ti års alder flyt­ter med beg­ge for­eld­re­ne til et nytt sted. Om et barn i ste­det flyt­ter f eks fra moren til faren ved ti års alder, og der­med til en annen lands­del hvor faren er etab­lert og bar­net er kjent gjen­nom tid­li­ge­re besøk, tør det­te være en mind­re for­and­ring. Periodedeling er i et slikt til­fel­le tro­lig best for bar­net, og kan i alle fall sies å være bar­nets natur­li­ge og rik­ti­ge skjeb­ne.

Regjeringen fore­slår nå også mek­ling der for­eld­re­ne ikke blir eni­ge i flytte­spørs­må­let. Dette for­sla­get står også i fare for å legi­ti­me­re flyt­ting mer enn det styr­ker menns stil­ling, slik som ved vars­lings­plik­ten. Men kan det også ten­kes at kvin­ner (og even­tu­elt menn) vil la seg påvir­ke under mek­lin­gen? I så fall, på hvil­ken måte? Hva skal egent­lig mek­lin­gen føre til?

Hvordan den fore­slåt­te mek­lin­gen ven­tes å skul­le fun­ge­re, synes uklart. Man fore­slår mek­ling kan­skje ut fra den fore­stil­ling at kon­flikt bun­ner i mis­for­stå­el­ser og at kom­pro­miss all­tid er mulig. Imidlertid står det her om verdi­spørs­mål – om for­eldre­ska­pet er en natur­lig rett for men­nes­ker med barn. Svaret på det­te spørs­må­let er i norsk tra­di­sjon ja, men bare så len­ge for­eld­re­ne hol­der sam­men. Spørsmålet om for­eldre­ska­pet er en rett også for den enkel­te far eller mor, er blitt aktu­elt gjen­nom det høye antal­let sam­livs­brudd, og har fore­lø­pig i prak­sis fått sva­ret «nei» her til lands. Noe åpent og direk­te svar fore­lig­ger imid­ler­tid ikke. Å fore­slå et par timers mek­ling som løs­ning på grunn­leg­gen­de verdi­spørs­mål er å sky­ve et stort sam­funns­an­svar over på den instan­sen som skal mek­le, og som kna­pt har mer enn et rent for­melt man­dat til å løse opp­ga­ven.

Frivillig forandring

Frivillighet må, under ellers like for­hold, være det bes­te. I for­bin­del­se med for­ar­bei­de­ne til de aktu­el­le end­rin­ge­ne i barne­lo­ven er det påpekt at sta­dig fle­re for­eld­re selv blir eni­ge om delt omsorg. Hva kan være for­kla­rin­gen på den­ne for­and­rin­gen? Vi har tre for­slag:

  1. Begge kjønn, det vil her si både mød­re og fed­re, har til en viss grad «sen­ket sine liv ned i sta­tens favn». Det vil føre for langt her å gå grun­dig inn på hva som menes med det­te. Kort skal vi imid­ler­tid si at det drei­er seg om å slip­pe det offent­li­ge til på sta­dig nye livs­om­rå­der, samt å fes­te lit til den sam­funns­fag­li­ge og til dels juri­dis­ke fag­lig­het som gjer­ne går i spis­sen for den­ne utvik­lin­gen. Barn er et livs­om­rå­de hvor det offent­li­ge har enga­sjert seg bredt og sterkt, og ikke minst i for­bin­del­se barne­for­de­ling. Det offent­li­ge enga­sje­men­tet på det­te og and­re livs­om­rå­der kan opp­fat­tes å ha en fag­lig-viten­ska­pe­lig basis, og kan sies å ha opp­ar­bei­det seg en sterk stil­ling i sam­fun­net. Konsekvensen for skil­te kvin­ner og menn som for­eld­re et at det ikke len­ger er like vik­tig som før hvem av de to som bestem­mer. Det er uan­sett det offent­li­ge som i øken­de grad bestem­mer. (Interesserte kan fin­ne mer her, her (libe­ra­li­tet og ..), her og her.)
  2. Kvinner ser seg tjent med like­stil­te fed­re. At kvin­ner skal for­stå det­te, er noe vi har ven­tet len­ge på her på Maskulinist.no. Å være ale­ne-mor, eller å være den domi­ne­ren­de av to for­eld­re, er ikke bare et pri­vi­le­gi­um, men også en byr­de. Dette gjel­der sær­lig i den grad en ikke sen­ker sitt liv ned i sta­tens favn, jf punkt 1 oven­for. Vil en påta seg et stør­re ansvar for bar­nets opp­vekst, kan det være godt å være to om det.
  3. Menn vin­ner fram. At kvin­ner skal skjøn­ne at de ikke kan kre­ve like­stil­ling i arbeids­li­vet og sam­ti­dig behol­de en pri­vi­le­gert stil­ling i for­hold til barn, er også noe vi har ven­tet len­ge på. Menn kan ha vun­net fram gjen­nom egen inn­sats og argu­men­ta­sjon, eller ved at kvin­ner av and­re grun­ner enn de ego­is­tis­ke nevnt under punkt 2, vel­ger å gi etter.

Vi antar at alle tre for­kla­rin­ger har en viss gyl­dig­het.

Menns egen innsats

Vår opp­fat­ning er vide­re at de tre for­kla­rin­ge­ne nevnt oven­for har vekt i den rekke­føl­ge de er nevnt. At menn vin­ner fram, blant annet gjen­nom egen inn­sats, kom­mer der­med etter vår vur­de­ring bare på tred­je plass.

Dette ser vi selv­føl­ge­lig som litt tra­gisk. Men menn ale­ne kan ikke til­leg­ges skyl­den for det­te. En vik­tig for­kla­ring på hvor­for menns egen inn­sats tro­lig har vært mind­re vik­tig, er at kamp for egne ret­tig­he­ter på kort sikt kan være mer ska­de­lig enn gagn­lig for den enkel­te. Dette hen­ger igjen sam­men med sam­fun­nets syn på kon­flikt. Konflikt anses ska­de­lig for barn, ja så ska­de­lig at det for enhver pris må for­hind­res og/eller «straf­fes» i form av dår­li­ge­re vil­kår for den av for­eld­re­ne som kom­mer ut som num­mer to. Og vi vet hvem de sist­nevn­te er. For den enkel­te mann er det som å sit­te fast i kvikk­sand. Jo har­de­re du kjem­per, jo dype­re risi­ke­rer du å syn­ke.

Dette ele­men­tet av «kvikk­sand» i menns situa­sjon er ikke ukjent fra and­re sosia­le kam­per gjen­nom his­to­ri­en. Arbeiderbevegelsen har vært utsatt for lik­nen­de. Da Thranittbevegelsen i Norge ble slått ned på midt­en av 1800-tal­let, fikk leder­ne har­de feng­sels­straf­fer. For den enkel­te arbei­der som strei­ker, har det til tider vært risi­ko for å mis­te job­ben eller bli utsatt for and­re sank­sjo­ner når strei­ken er over og hver­da­gen mel­der seg. For den moder­ne kvinne­be­ve­gel­sen synes det å ha vært mind­re pro­ble­ma­tisk. Det hen­ger kan­skje sam­men med at den moder­ne kvinne­be­ve­gel­sen (fra ca 1970 og fram­over) har fun­net sted i en tid hvor et sosial­de­mo­kra­tisk sys­tem alle­re­de var etab­lert i sam­fun­net. (Dette kun­ne selv­føl­ge­lig utdy­pes, men det vil­le føre for langt å gjø­re det­te her.)

Veien ut av «kvikk­san­dens dilem­ma» har his­to­risk vært orga­ni­se­ring av de berør­te, eller opp­rør, eller en kom­bi­na­sjon av dis­se. Organisering for­ut­set­ter sta­bi­li­tet, til­lit og mer sam­ar­beid enn kon­kur­ran­se mel­lom dem som skal orga­ni­se­res. Menn er i dag mile­vidt fra å ha noen slik orga­ni­se­ring. Opprør er da kan­skje mer nær­lig­gen­de. «Opprør» kan sies å fore­lig­ge når de det gjel­der, her menn i Norge, ikke len­ger kalk­u­le­rer så nøye på de kort­sik­ti­ge kon­se­kven­se­ne. Det føres hvert år et stort og øken­de antall barne­for­de­lings­sa­ker for ret­ten i Norge. Til tross for «kvikk­sand­ef­fek­ten» tar alt­så man­ge menn den­ne for­men for kamp, og det kan være et inn­slag av «opp­rør» i det­te. Opprør inn­tref­fer ellers når folk uan­sett ikke har mye igjen å tape, eller når de føler at noe av det dypes­te de står for, er blitt kren­ket. Om man taper, har man da i alle fall kjem­pet, og kan rolig se folk i øyne­ne, og seg selv i spei­let. Styrken i et opp­rør er at det tross alt også ram­mer under­tryk­ke­ren. Fra Bismarcks sosial­re­for­mer i Tyskland på 1870-tal­let til kvin­ners rett til svan­ger­skaps­av­brudd i den vest­li­ge ver­den på 1970-tal­let har mang en for­and­ring vært dre­vet fram av makt­ha­ve­res frykt for et nytt og ver­re opp­rør.

To bilder

clean-d2

Et bil­de sier noe om det som vises, men også noe om den som står bak bil­det. Fotoet til venst­re er brukt av NRK for å illust­re­re den aktu­el­le lov­pro­po­si­sjo­nen. Det viser en mann, og vi kan fore­stil­le oss: slik depar­te­men­tet ten­ker seg man­nen som far. Bildet er sym­pa­tisk, og som sym­pa­tisk fram­står da også NRKs og depar­te­men­tets blikk på man­nen. Bildet er for øvrig nes­ten en sil­hu­ett. Det åpner for and­re tolk­nin­ger av figu­ren. Til høy­re er sam­me sil­hu­ett fylt ut med en annen tolk­ning. Den viser depar­te­men­tet slik vi med et mas­ku­li­nis­tisk blikk kan se depar­te­men­tet når det­te igjen ser på menn som fed­re, og dis­se er i kamp for sine barn.

Ønsker du som far å stå i en rela­sjon til det offent­li­ge pre­get av gjen­si­dig sym­pa­ti, må du avstå fra kamp. Ydmykt kan du leg­ge fram ditt anlig­gen­de, og du vil få det som til­kom­mer deg. Går du imid­ler­tid over en gren­se der du ikke len­ger er grunn­leg­gen­de ydmyk, vil du erfa­re at den gjen­si­di­ge sym­pa­ti­en opp­hø­rer. Du vil da se nors­ke myn­dig­he­ters «annet ansikt».

Les også:

Presidenten i Norges røde kors spår et snar­lig manns­opp­rør

Kun små lys­glimt

 

Dette innlegget ble publisert i Barn og foreldreskap, Diskusjonsklima og sensur. Bokmerk permalenken.

En kommentar til Barneloven skal forandres

  1. Spillfekteriet på det hers­ken­de para­dig­mets pre­mis­ser illust­rert. Aftenposten rap­por­te­rer om hvor­dan mot­stan­der­ne mobi­li­se­rer mot selv de sym­bols­ke for­sla­ge­ne fra Horne. Likestillingspartiet SV er sterkt mot like­stil­ling i barne­lo­ven. Og Barneombudet er mot at loven nev­ner mulig­he­ten for å avta­le en ord­ning som all forsk­ning for­tel­ler er den bes­te for bar­net etter sam­livs­brudd. Og Aftenposten nev­ner intet om kri­tik­ken av lov­for­sla­ge­ne fra de som lik­som skul­le til­gode­ses ved dem.

    http://www.aftenposten.no/norge/politikk/Blandet-mottagelse-av-Regjeringens-forslag-til-ny-lov-ved-samlivsbrudd-605217b.html

    En tid­li­ge­re Ap-stats­råd har i en memoar­bok uttalt seg klart om den retts­til­stand som lov­for­sla­get gjør så lite for å end­re på:

    Jeg synes det er helt ube­gri­pe­lig at ikke nors­ke fed­re har reist seg i et fel­les opp­rør, og jeg synes pres­sen har svik­tet sin rol­le som vakt­hund — i den for­stand at de ikke har avslørt den gro­ve urett­fer­dig­he­ten man­ge fed­re opp­le­ver. I kon­flik­ter om bar­na har alt­for man­ge fed­re bare gitt opp.”

    (Karita Bekkemellem, Mitt røde hjer­te, Aschehoug, 2. opp­lag 2009, på side 191)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *