Barneloven skal forandres

Barneloven er kanskje menns viktigste likestillingsanliggende. Regjeringen ved Barne- Familie- og Likestillingsdepartementet har nå fremmet en proposisjon om forandringer i barneloven. Gjennom en årrekke har menn kunnet knytte et lite håp til Fremskrittspartiets klare programpunkt om likestilt foreldreskap, også etter et samlivsbrudd. Foruten Venstre har FrP vært alene om dette. Nå ser vi hva regjeringsskiftet for tre år siden, og FrPs påfølgende inntog i Barne- og likestillingsdepartementet, har ført til.

clean-2

Foto: Frank May

Vår første kommentar til den foreliggende proposisjonen er et bilde. Vi har lagt merke til den illustrasjonen NRK har brukt i forbindelse med en artikkel om forslaget: en glad pappa som svinger sitt barn høyt i luften. Men er det egentlig det vi ser? Silhuetten kan også oppfattes annerledes…

Menns rettslige stilling

Når det gjelder styrking av menns rettslige stilling, foreslår proposisjonen nærmest ingenting. Man gjør likevel et nummer av at delt omsorg skal nevnes først i loven. Tatt i betraktning at loven gir staten hjemmel til noe så drastisk som å skille barn og far – eller glatt å sette en mann på sidelinjen uten fars-autoritet i eget/egne barns liv – er denne lovendringen ekstremt liten. Den kan tenkes å ha en virkning på kvinner og menn som er så lydige mot lov og øvrighet at de automatisk følger det som nevnes først i loven. Vi vil anslå dette til å gjelde mindre enn én prosent av befolkningen. Det mest «fabelaktige» er ikke her selve lovforslaget, men at lovforslaget til tross for syltynt innhold markedsføres som en reell endring. Folk som sulter kan ta imot smuler fra de rikes bord – eller de kan rasende kaste dem vekk som svar på tilbudet. Like fabelaktig som regjeringens markedsføring er den motstanden den ubetydelige lovendringen vekker på kvinnehold. Ikke en gang smuler må bli menn til del! Det kunne kanskje medføre at menn merker hvor «sultne» de er? Eller er disse kvinnenes taktikk å kjempe av all kraft mot en lovendring uten betydning fordi det holder oppmerksomheten borte fra andre spørsmål?

En detaljert gjennomgang av alle proposisjonens forslag til endringer i loven, og en like detaljert påvisning av forslagenes svakheter og begrensninger, er utarbeidet av advokat Øivind Østberg. Notatet finner du her. Notatet inneholder også alternative forslag til endringer av loven.

Fri flytt

Regjeringen foreslår å utvide varslingsfristen i forbindelse med flytting til 3 måneder. Dette er en forsterkning av en plikt til å varsle flytting som ble innført under statsråd Anniken Huitfeldt fra Arbeiderpartiet for noen år siden. Lovendringen har etter vår vurdering reelt sett svekket menns stilling. Bestemmelsen svekker menns stilling gjennom den legitimering den i all stillhet gir til flytting som er korrekt varslet. Ved å utvide varslingsplikten gir nå statsråden fra Fremskrittspartiet ny oppmerksomhet til varslingsplikten, og dermed fornyet legitimitet til den som vil flytte fra stedet med barnet, som regel kvinnen, når dette bare er korrekt varslet.

Om flytting generelt er legitimt eller ikke, og hvilke konsekvenser en flytting bør få, kan være verd en nærmere vurdering. For menn er det her fristende å si kategorisk at barn bør bli der de er, slik f. eks. pappagruppen i Venstre har gjort i en uttalelse. Isolert sett ville en slik regel styrke menns stilling. Imidlertid ville en slik regel neppe være fornuftig. Et barn har de foreldrene det har, som den danske pedagogen Jesper Juul så fornuftig har sagt. Hvis to foreldre kommer fra hver sin landsdel, og ikke lenger vil leve sammen, kan barnet høre naturlig hjemme i begge landsdeler. Den riktige løsning på barnefordelingsspørsmålet kan være en periodedeling av barnets oppvekst, f eks med halve oppveksten i hver landsdel. Det er ikke uvanlig at et barn i f eks ti års alder flytter med begge foreldrene til et nytt sted. Om et barn i stedet flytter f eks fra moren til faren ved ti års alder, og dermed til en annen landsdel hvor faren er etablert og barnet er kjent gjennom tidligere besøk, tør dette være en mindre forandring. Periodedeling er i et slikt tilfelle trolig best for barnet, og kan i alle fall sies å være barnets naturlige og riktige skjebne.

Regjeringen foreslår nå også mekling der foreldrene ikke blir enige i flyttespørsmålet. Dette forslaget står også i fare for å legitimere flytting mer enn det styrker menns stilling, slik som ved varslingsplikten. Men kan det også tenkes at kvinner (og eventuelt menn) vil la seg påvirke under meklingen? I så fall, på hvilken måte? Hva skal egentlig meklingen føre til?

Hvordan den foreslåtte meklingen ventes å skulle fungere, synes uklart. Man foreslår mekling kanskje ut fra den forestilling at konflikt bunner i misforståelser og at kompromiss alltid er mulig. Imidlertid står det her om verdispørsmål – om foreldreskapet er en naturlig rett for mennesker med barn. Svaret på dette spørsmålet er i norsk tradisjon ja, men bare så lenge foreldrene holder sammen. Spørsmålet om foreldreskapet er en rett også for den enkelte far eller mor, er blitt aktuelt gjennom det høye antallet samlivsbrudd, og har foreløpig i praksis fått svaret «nei» her til lands. Noe åpent og direkte svar foreligger imidlertid ikke. Å foreslå et par timers mekling som løsning på grunnleggende verdispørsmål er å skyve et stort samfunnsansvar over på den instansen som skal mekle, og som knapt har mer enn et rent formelt mandat til å løse oppgaven.

Frivillig forandring

Frivillighet må, under ellers like forhold, være det beste. I forbindelse med forarbeidene til de aktuelle endringene i barneloven er det påpekt at stadig flere foreldre selv blir enige om delt omsorg. Hva kan være forklaringen på denne forandringen? Vi har tre forslag:

  1. Begge kjønn, det vil her si både mødre og fedre, har til en viss grad «senket sine liv ned i statens favn». Det vil føre for langt her å gå grundig inn på hva som menes med dette. Kort skal vi imidlertid si at det dreier seg om å slippe det offentlige til på stadig nye livsområder, samt å feste lit til den samfunnsfaglige og til dels juridiske faglighet som gjerne går i spissen for denne utviklingen. Barn er et livsområde hvor det offentlige har engasjert seg bredt og sterkt, og ikke minst i forbindelse barnefordeling. Det offentlige engasjementet på dette og andre livsområder kan oppfattes å ha en faglig-vitenskapelig basis, og kan sies å ha opparbeidet seg en sterk stilling i samfunnet. Konsekvensen for skilte kvinner og menn som foreldre et at det ikke lenger er like viktig som før hvem av de to som bestemmer. Det er uansett det offentlige som i økende grad bestemmer. (Interesserte kan finne mer her, her (liberalitet og ..), her og her.)
  2. Kvinner ser seg tjent med likestilte fedre. At kvinner skal forstå dette, er noe vi har ventet lenge på her på Maskulinist.no. Å være alene-mor, eller å være den dominerende av to foreldre, er ikke bare et privilegium, men også en byrde. Dette gjelder særlig i den grad en ikke senker sitt liv ned i statens favn, jf punkt 1 ovenfor. Vil en påta seg et større ansvar for barnets oppvekst, kan det være godt å være to om det.
  3. Menn vinner fram. At kvinner skal skjønne at de ikke kan kreve likestilling i arbeidslivet og samtidig beholde en privilegert stilling i forhold til barn, er også noe vi har ventet lenge på. Menn kan ha vunnet fram gjennom egen innsats og argumentasjon, eller ved at kvinner av andre grunner enn de egoistiske nevnt under punkt 2, velger å gi etter.

Vi antar at alle tre forklaringer har en viss gyldighet.

Menns egen innsats

Vår oppfatning er videre at de tre forklaringene nevnt ovenfor har vekt i den rekkefølge de er nevnt. At menn vinner fram, blant annet gjennom egen innsats, kommer dermed etter vår vurdering bare på tredje plass.

Dette ser vi selvfølgelig som litt tragisk. Men menn alene kan ikke tillegges skylden for dette. En viktig forklaring på hvorfor menns egen innsats trolig har vært mindre viktig, er at kamp for egne rettigheter på kort sikt kan være mer skadelig enn gagnlig for den enkelte. Dette henger igjen sammen med samfunnets syn på konflikt. Konflikt anses skadelig for barn, ja så skadelig at det for enhver pris må forhindres og/eller «straffes» i form av dårligere vilkår for den av foreldrene som kommer ut som nummer to. Og vi vet hvem de sistnevnte er. For den enkelte mann er det som å sitte fast i kvikksand. Jo hardere du kjemper, jo dypere risikerer du å synke.

Dette elementet av «kvikksand» i menns situasjon er ikke ukjent fra andre sosiale kamper gjennom historien. Arbeiderbevegelsen har vært utsatt for liknende. Da Thranittbevegelsen i Norge ble slått ned på midten av 1800-tallet, fikk lederne harde fengselsstraffer. For den enkelte arbeider som streiker, har det til tider vært risiko for å miste jobben eller bli utsatt for andre sanksjoner når streiken er over og hverdagen melder seg. For den moderne kvinnebevegelsen synes det å ha vært mindre problematisk. Det henger kanskje sammen med at den moderne kvinnebevegelsen (fra ca 1970 og framover) har funnet sted i en tid hvor et sosialdemokratisk system allerede var etablert i samfunnet. (Dette kunne selvfølgelig utdypes, men det ville føre for langt å gjøre dette her.)

Veien ut av «kvikksandens dilemma» har historisk vært organisering av de berørte, eller opprør, eller en kombinasjon av disse. Organisering forutsetter stabilitet, tillit og mer samarbeid enn konkurranse mellom dem som skal organiseres. Menn er i dag milevidt fra å ha noen slik organisering. Opprør er da kanskje mer nærliggende. «Opprør» kan sies å foreligge når de det gjelder, her menn i Norge, ikke lenger kalkulerer så nøye på de kortsiktige konsekvensene. Det føres hvert år et stort og økende antall barnefordelingssaker for retten i Norge. Til tross for «kvikksandeffekten» tar altså mange menn denne formen for kamp, og det kan være et innslag av «opprør» i dette. Opprør inntreffer ellers når folk uansett ikke har mye igjen å tape, eller når de føler at noe av det dypeste de står for, er blitt krenket. Om man taper, har man da i alle fall kjempet, og kan rolig se folk i øynene, og seg selv i speilet. Styrken i et opprør er at det tross alt også rammer undertrykkeren. Fra Bismarcks sosialreformer i Tyskland på 1870-tallet til kvinners rett til svangerskapsavbrudd i den vestlige verden på 1970-tallet har mang en forandring vært drevet fram av makthaveres frykt for et nytt og verre opprør.

To bilder

clean-d2

Et bilde sier noe om det som vises, men også noe om den som står bak bildet. Fotoet til venstre er brukt av NRK for å illustrere den aktuelle lovproposisjonen. Det viser en mann, og vi kan forestille oss: slik departementet tenker seg mannen som far. Bildet er sympatisk, og som sympatisk framstår da også NRKs og departementets blikk på mannen. Bildet er for øvrig nesten en silhuett. Det åpner for andre tolkninger av figuren. Til høyre er samme silhuett fylt ut med en annen tolkning. Den viser departementet slik vi med et maskulinistisk blikk kan se departementet når dette igjen ser på menn som fedre, og disse er i kamp for sine barn.

Ønsker du som far å stå i en relasjon til det offentlige preget av gjensidig sympati, må du avstå fra kamp. Ydmykt kan du legge fram ditt anliggende, og du vil få det som tilkommer deg. Går du imidlertid over en grense der du ikke lenger er grunnleggende ydmyk, vil du erfare at den gjensidige sympatien opphører. Du vil da se norske myndigheters «annet ansikt».

Les også:

Presidenten i Norges røde kors spår et snarlig mannsopprør

Kun små lysglimt

 

  • email
  • Facebook
  • Twitter
  • Google Bookmarks
Dette innlegget ble publisert i Barn og foreldreskap, Diskusjonsklima og sensur. Bokmerk permalenken.

En kommentar til Barneloven skal forandres

  1. Spillfekteriet på det herskende paradigmets premisser illustrert. Aftenposten rapporterer om hvordan motstanderne mobiliserer mot selv de symbolske forslagene fra Horne. Likestillingspartiet SV er sterkt mot likestilling i barneloven. Og Barneombudet er mot at loven nevner muligheten for å avtale en ordning som all forskning forteller er den beste for barnet etter samlivsbrudd. Og Aftenposten nevner intet om kritikken av lovforslagene fra de som liksom skulle tilgodeses ved dem.

    http://www.aftenposten.no/norge/politikk/Blandet-mottagelse-av-Regjeringens-forslag-til-ny-lov-ved-samlivsbrudd-605217b.html

    En tidligere Ap-statsråd har i en memoarbok uttalt seg klart om den rettstilstand som lovforslaget gjør så lite for å endre på:

    «Jeg synes det er helt ubegripelig at ikke norske fedre har reist seg i et felles opprør, og jeg synes pressen har sviktet sin rolle som vakthund – i den forstand at de ikke har avslørt den grove urettferdigheten mange fedre opplever. I konflikter om barna har altfor mange fedre bare gitt opp.»

    (Karita Bekkemellem, Mitt røde hjerte, Aschehoug, 2. opplag 2009, på side 191)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *