Islam — noe for menn?

Von Mariusz Kubik, http://www.mariuszkubik.pl - own work, http://commons.wikimedia.org/wiki/User:Kmarius, CC BY 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=4188915

Michel Houellebecq (foto: Mariusz Kubik)

Underkastelse av Michel Houellebecq, Cappelen Damm 2015, Oversatt av Tom Lotherington, 264 s

Å gå over til islam, med eller uten kris­ten for­tid, er for de fles­te av leser­ne en tan­ke like fjern som scien­ce fic­tion. Faktum er like­vel at islam vin­ner sto­re ska­rer av nye til­hen­ge­re i Europa, også i Norge. I England skal to tredje­de­ler av kon­ver­tit­te­ne være kvin­ner. I fram­tids­ro­ma­nen “Underkastelse” av Michel Houellebecq frem­stil­les islam som en spe­si­elt attrak­tiv reli­gion for menn.

Boka kom ut i Paris sam­me dag som ter­ror­an­gre­pet på Charlie Hebdo fant sted, 7. janu­ar 2015, og for­fat­te­ren var selv motiv på bladets for­si­de den dagen. Sammenfallet kan man kal­le en maka­ber PR-boost av dimen­sjo­ner, men det er nep­pe hoved­for­kla­rin­gen på at boka er blitt en euro­pe­isk salgs­suk­sess. En vel­over­satt norsk utga­ve kom høs­ten 2015, og har ført til mye omta­le og dis­ku­sjon, hvil­ket den i høy grad beret­ti­ger.

Frankrikes president Mohammed

De som har hørt om boka, vil ha fått med seg at den beskri­ver et fram­tids­sce­na­rio der lede­ren for Muslimsk bror­skaps par­ti, en sne­dig poli­ti­ker ved navn Mohammed Ben Abbes, som tvin­ner jour­na­lis­te­ne rundt fing­re­ne, får pre­si­dent­mak­ten i Frankrike i 2022. Er det sann­syn­lig at Frankrike får en mus­limsk pre­si­dent alle­re­de om 6 år? Dette er etter min mening ikke vesent­lig. Scenariet er fullt tenk­bart i den nok­så nære frem­tid. «Underkastelse» inne­hol­der etter den­ne anmel­ders mening en myria­de av uhy­re inter­es­san­te og vesent­li­ge tan­ker og obser­va­sjo­ner om vår sam­tid og nære, muli­ge frem­tid. Tankene går i uli­ke ret­nin­ger, med meng­der av refe­ran­ser til his­to­ri­en, kunst og filo­so­fi.

President Ben Abbes’ førs­te og vik­tigs­te pro­gram­post er en full­sten­dig isla­mi­se­ring av under­vis­nings­sys­te­met, blant annet med krav om at alle lære­re bekjen­ner seg til islam. Hans vei til embe­tet begyn­ner med at førs­te valg­om­gang gir Front Nationals kan­di­dat Marine le Pen flest stem­mer og Muslims bror­skap nest flest stem­mer (22,3%). Mens en begyn­nen­de bor­ger­krig drøn­ner i bak­grun­nen, kon­klu­de­rer de poli­tisk svek­ke­de og råd­vil­le Sosialistene, i lik­het med det nes­ten mar­gi­na­li­ser­te høyre­par­ti­et UMP, at de vil alli­ere seg med den mus­lims­ke kan­di­da­ten, slik at de til sam­men får fler­tall og der­med hind­rer at Le Pen blir valgt til pre­si­dent i 2. valg­om­gang.  De aksep­te­rer Ben Abbes ulti­ma­tum om å få kon­troll over utdan­nel­ses­sek­to­ren mot å få and­re pos­ter i hans regje­ring.

Urealistisk i all over­skue­lig fram­tid, er det hev­det, da mus­li­me­ne langt fra utgjør en så stor del av befolk­nin­gen at de kan få over 20 % av stem­me­ne. Men ande­len mus­li­mer, og deres inn­fly­tel­se, vokser raskt. Partiets ras­ke vekst for­kla­res i boka med lede­rens tak­tis­ke smart­het og hans pro­fi­le­ring av mode­ra­te stand­punk­ter. Men par­ti­et har også byg­get inn­fly­tel­se på sam­me måte som mus­lims­ke par­ti­er i ara­bis­ke land, etter et møns­ter som for øvrig er brukt av Kommunistpartiet i Frankrike tid­li­ge­re. Den egent­li­ge poli­tik­ken går hånd i hånd med et tett nett­verk av ung­doms­be­ve­gel­ser, kul­tur­virk­som­he­ter og huma­ni­tæ­re hjelpe­or­ga­ni­sa­sjo­ner (s 47). Slik kla­rer par­ti­et å utvi­de sitt pub­li­kum langt utover den strengt kon­fe­sjo­nel­le ram­me. Det mus­lims­ke bror­ska­pet utnyt­ter også sam­fun­nets til­syne­la­ten­de ube­gren­se­de reser­voar av vel­vil­je over­for ”det mode­ra­te islam”. Islamsk ter­ror nev­nes ikke i boka, bort­sett fra noe som fore­går i Israel. På det­te punkt føl­ger alt­så boka den vest­li­ge ver­dens lede­re og kad­re av ideo­lo­ger i aka­de­mia og medie­ne, hvor «det mode­ra­te islam» abso­lutt ingen for­bin­del­se har til de all­ment for­kas­te­de avskye­lig­he­ter som fun­da­men­ta­lis­tisk islam står for.

Seksualdriften sublimeres ikke

Jeg-per­sonen (Francois) er en mann­lig aka­de­mi­ker i 40-åre­ne, pro­fes­sor i fransk lit­te­ra­tur ved Sorbonne-uni­ver­si­te­tet. Han har pres­tert akku­rat så mye i sitt intel­lek­tu­el­le liv at han har opp­nådd den­ne posi­sjo­nen, men utover det er det ikke en karak­ter som har mye å anbe­fa­le for seg. Han er en pas­se lat, uen­ga­sjert mann uten sær­li­ge kunn­ska­per eller inter­es­ser utover sitt snev­re fag­li­ge spe­sial­felt, som er ver­ke­ne til 1800-talls­for­fat­te­ren Joris-Karl Huysmans, repre­sen­tant for den såkalt deka­d­an­tis­men. Han har ikke barn eller noe sta­bilt for­hold, men benyt­ter sin aka­de­mis­ke sta­tus til å for­sy­ne seg av fakul­te­tets jevn­li­ge til­gang på nye stu­di­ner ved hvert høst­se­mes­ter (og benyt­ter pro­sti­tu­er­te i som­mer­fe­rien, for å fyl­le tom­rom­met). Det enes­te han vir­ke­lig enga­sje­res av er mat og drik­ke, det vil si vin, noe som går igjen som tema i alle møter og til­dra­gel­ser gjen­nom boken. Man kan lese den­ne anti-helt som repre­sen­tant for vår tids intel­lek­tu­el­le vest-euro­pe­ere, og der­av kon­klu­de­re at det er ikke mye håp for fram­ti­den å hen­te hos det­te sjik­tet.

Houellebecq for retten

Bøker som tar pul­sen på sam­ti­den ved å fabu­le­re om frem­ti­den, inn­går blant ver­dens­lit­te­ra­tu­rens klas­si­ke­re. Det bur­de anses som noe av det vik­tigs­te for­fat­te­re kan dri­ve med for å adva­re mot skrem­men­de tenden­ser i sam­ti­den. Det kun­ne også trengs mer av det­te i vår egen lit­te­rære ande­dam. I norsk offent­lig­het har Houellebecqs bidrag blitt verd­satt, men også avsted­kom­met aggres­siv brun­bei­sing, såle­des fra høy­lyt­te repre­sen­tan­ter for de stats­fi­nan­sier­te anti­ra­sis­te­ne. Boka er imid­ler­tid en roman, ikke et poli­tisk pro­gram­skrift. Det for­blir åpent for for­tolk­nin­ger hva for­fat­te­ren mener. Som roman for­tje­ner boka å bli bedømt lit­te­rært. Jeg ser boka som et gans­ke fasci­ne­ren­de og under­hol­den­de styk­ke lit­te­ra­tur som fan­ger lese­ren. For den­ne, som for man­ge and­re anmel­de­re, er det like­vel mest nær­lig­gen­de å kon­sen­tre­re seg om bokas poli­tis­ke-ideo­lo­gis­ke dimen­sjo­ner.

Tittelen på boka hen­spil­ler – blant annet — på den for­sof­ne jeg-figu­rens vei mot omfav­nel­se av islam, som jo betyr under­kas­tel­se. Houellebecq selv har der­imot ikke under­kas­tet seg. Han ble for noen år siden stilt for ret­ten for å ha uttrykt at ”islam var den mest stu­pi­de reli­gio­nen”. Han ble fri­kjent, men må i dag – i lik­het med and­re kunst­ne­re og intel­lek­tu­el­le som har utford­ret «fre­dens reli­gion» – ha kon­ti­nu­er­lig politi­be­skyt­tel­se. Slik set­ter de mest nid­kjæ­re og mili­tan­te av Muhammeds etter­føl­ge­re bas­tan­te ram­mer for den fak­tis­ke ytrings­fri­het i dagens Europa, noe som helt igno­re­res i den offi­siø­se høy­stem­te debat­ten om ytrings­fri­he­ten i juri­dis­ke kret­ser.

Tre menn får sagt det

Bokas ide­er frem­kom­mer i stor grad gjen­nom jeg-per­sonens dia­log med and­re mer mar­kan­te figu­rer enn han selv, spe­si­elt føl­gen­de tre menn: Godefroy Lempereur er en yng­re uni­ver­si­tets­læ­rer, som har til­knyt­ning til «den iden­ti­tæ­re beve­gel­sen», et feno­men som er lite kjent i Norge grun­net mang­len­de omta­le i main­stre­am medi­er. Generation iden­ti­tai­re er en ung­doms­be­ve­gel­se, som pro­kla­me­rer vil­je til å fast­hol­de og for­sva­re, også med mili­tan­te mid­ler, sin franske/europeiske iden­ti­tet ikke minst mot tryk­ket fra masse­inn­vand­ring. Den and­re av de tre men­ne­ne har arbei­det i en årrek­ke i de hem­me­li­ge tje­nes­ter og besit­ter inn­gå­en­de poli­tis­ke kunn­ska­per. Tredjemann, med det fen­gen­de nav­net Robert Rediger, er til­satt av det nye regi­met som rek­tor for Sorbonne-uni­ver­si­tet. Han har både kla­re mate­ri­el­le og kjø­de­li­ge for­de­ler og dype­re filo­so­fis­ke argu­men­ter å anfø­re til støt­te for å omfav­ne islam.

I til­legg kom­mer jeg-per­sonens egne, lett hen­kas­te­de og mind­re strin­gen­te betrakt­nin­ger. Jeg-stem­men skal nep­pe tas som uttrykk for for­fat­te­rens tan­ker, men gre­pet med å la en slik mann være hoved­per­sonen gjør det let­te­re å frem­set­te uli­ke, pro­vo­se­ren­de syns­punk­ter.

Feminismens fremmarsj i Vesten

Av bokas inn­hold er det mulig å trek­ke man­ge tema­tis­ke trå­der. Her skal jeg ta fatt i én: Det er gjen­nom­sla­get for femi­nis­men i ves­tens sam­funn som mer enn noe annet har svek­ket den vest­li­ge sivi­li­sa­sjon og der­ved beredt grun­nen for islams makt­over­ta­gel­se. Samtidig frem­byr islam kla­re attrak­sjo­ner nett­opp for menn. Dette har fått den kjen­te mus­lims­ke MDG-poli­ti­ker Shoaib Sultan til å hev­de at boka er mer kvinne­fiendt­lig enn islam­kri­tisk.

Lempereur er den som for­mid­ler den fun­da­men­ta­le obser­va­sjon at i kul­tu­rer der de patri­ar­kals­ke ver­di­er er bibe­holdt, får kvin­ne­ne fle­re barn enn i de seku­læ­re. Det gjel­der alle de tre ”bokens reli­gio­ner”, men i sær­lig grad den mus­lims­ke. Det med­fø­rer i seg selv en demo­gra­fisk dyna­mikk der den moder­ne seku­læ­re euro­pe­is­ke befolk­ning rela­tivt sett syn­ker, og spe­si­elt utgjør de en syn­ken­de andel av de yng­re gene­ra­sjo­ner.

Francois betror sin venn­in­ne sine tan­ker om at det å gi kvin­ne­ne stem­me­rett, å la dem få til­gang til de sam­me stu­die­ne som menn, de sam­me jobb­be­ne osv kan­skje ikke var så lurt. ”Vi har vendt oss til det, men var det en god idé i grun­nen?” Konfrontert med hen­nes for­skrek­kel­se, for­mu­le­rer han seg slik: ”Patriarkatet had­de i hvert fall det lil­le for­trinn at det eksisterte,…at det som sosi­alt sys­tem holdt seg gåen­de, det fan­tes fami­li­er med barn, som i sto­re trekk repro­du­ser­te det sam­me skje­ma­et, kort sagt det gikk rundt. Nå kom­mer det ikke nok barn len­ger, så nå er løpet kjørt. ”(side 36)

Foranlediget av et besøk hos et venne­par reflek­te­rer Francois over hvor­dan kvin­ne­nes frem­marsj i yrkes­li­vet gjør at de for­bru­ker sin ener­gi på å være sti­li­ge og sexy mens de er på jobb, for­di deres sosia­le sta­tus er på spill, og når de ende­lig kom­mer hjem til man­nen i 9-tiden (man job­ber leng­re dager i Frankrike enn her), syn­ker de utslitt ned i sofa­en iført gen­ser og jogge­buk­se ”og slik frem­sto hun for sin her­re og mes­ter, og han må ha hatt, han må nød­ven­dig­vis ha hatt en følel­se av å bli lurt et sted, og hun selv had­de følel­sen av å bli lurt et sted…” (s 84). Saudi-ara­bis­ke kvin­ner, som er helt til­dek­ket i offent­lig­he­ten og hel­ler ikke bru­ke opp sine kref­ter i den­ne sfæ­re, eksel­le­rer i det mest sexy under­tøy til man­nens gle­de på hjem­me­bane, når han kom­mer hjem fra sitt arbeid.

Kristendommen feminin

Kristendommen fal­ler inn i femi­ni­se­rin­gen av Vesten, den er en femi­nin reli­gion, som Nietzsche påpek­te (s 193), mens islam har mann­folk som førs­te betin­gel­se. Det er Rediger, kon­ver­tit­ten og Sorbonne-rek­to­ren, som utdy­per det­te. Den katols­ke kir­ke med sin lef­ling med de pro­gres­si­ve, ”var blitt full­sten­dig ute av stand til å mot­set­te seg sede­nes for­fall….. homo­sek­su­el­le ekte­skap, ret­ten til abort og kvin­ners plass i arbeidslivet….Vest-Europa had­de nådd en mot­by­de­lig grad av for­råt­nel­se og var ikke len­ger i stand til å red­de seg selv…Den mas­si­ve ankoms­ten av en inn­vand­rer­be­folk­ning pre­get av en tra­di­sjo­nell kul­tur, ennå mar­kert av natur­li­ge hie­rar­ki­er, kvin­nens under­kas­tel­se og respekt for de eld­re, utgjor­de en his­to­risk sjan­se for den morals­ke og fami­liæ­re opp­rust­nin­gen av Europa…”

Rediger filo­so­fe­rer også over under­kas­tel­se som et ideal og en leng­sel hos men­nes­ke­ne. Som kvin­nens under­kas­tel­se under man­nen, lit­te­rært frem­stilt gjen­nom Historien om O, gir man­nens under­kas­tel­se for Gud, dvs Allah, den dypes­te til­freds­stil­lel­se. Det er alt­så ingen mot­set­ning mel­lom under­kas­tel­se og det å være mann­folk, bare under­kas­tel­sen har den ret­te adres­sat.

For øvrig taler Redigers livs­stil sitt eget språk, der han i sitt uhy­re ele­gan­te hjem har fire koner i for­skjel­lig alder til å var­te ham opp og iva­re­ta hans uli­ke behov. I det­te er inklu­dert ser­ve­ring av alko­hol­di­ge drik­ker per­fekt til­pas­set de lek­ker­bis­ke­ner den elds­te konen dis­ker opp med. (Aksept for alko­hol er tyde­lig en del av den prag­ma­tis­ke til­pas­nin­gen til de frans­ke for­hold som kjenne­teg­ner det mode­ra­te mus­lims­ke regi­met.) I til­legg til det­te nyter han godt av en eks­klu­siv mate­ri­ell leve­stan­dard basert på gene­røs til­før­sel av sau­di-ara­bis­ke petro­dol­lar til de refor­mer­te frans­ke under­vis­nings­in­sti­tu­sjo­ner.

Flerkoneri — for de få

Flerkoneriet aksep­te­res i islam, inn­til fire kan en mann ha (på sam­me tid), men det for­ut­set­ter at man­nen er i stand til å for­sør­ge dem på et visst nivå og på like lin­je. Nødvendigvis er fle­ko­ne­ri­et ikke for alle. Det hvi­ler der­med også på et sosi­alt klasse­skil­le. De mest vel­stå­en­de, og rik­dom vil som regel avspei­le evner over gjen­nom­snit­tet, er også de som dis­po­ne­rer flest kvin­ner og der­med får anled­ning til å repro­du­se­re seg. Slik iva­re­tar fler­ko­ne­ri­et et natur­lig utvalg som, ut fra en evo­lu­sjo­nær betrakt­ning, er til det bes­te for men­nes­ke­he­ten. Francois har litt vans­ke­lig for å se på seg selv som en alfa­hann, men enda mer så hans eld­re og svært u-kule kol­le­ga, som plut­se­lig har fått seg til­delt en andre­års stu­di­ne etter et liv pre­get av alt annet enn å ”dra­gu­er les fem­mes” (sjek­ke damer). Francois blir fore­holdt av sin sjef om at det er helt feil tenkt, det er intel­li­gen­sen som er avgjø­ren­de for men­nes­ke­nes domi­nans, så det er helt i sin orden at nett­opp uni­ver­si­tets­pro­fes­so­rer ran­ge­res blant alfa­han­ne­ne. Og sør­ger man for å gi dem høy lønn, så blir de også attrå­ver­di­ge på mate­ri­el­le kri­te­ri­er.

Et sis­te tvi­len­de spørs­mål fra vår etter hvert sta­dig mer kon­ver­sjons­kla­re ”helt” får like­le­des sin til­freds­stil­len­de besva­rel­se. Han har ikke kun­net unn­gå å note­re seg at en gans­ke umid­del­bar føl­ge av isla­mi­se­rin­gen, som slår igjen­nom ikke bare på hans eget uni­ver­si­tet men i hele offent­lig­he­ten, er kvin­ne­nes til­dek­king. Så hvor­dan skal en mann kun­ne vel­ge seg en attrak­tiv kvin­ne når han ikke er i stand til å iakt­ta hen­nes for­mer? Redgier har full for­stå­el­se for det­te spørs­måls impe­ra­ti­ve natur, og kan bero­li­ge med at islam gir en løs­ning også på det. Mannens pre­fe­ran­ser er enk­le og ufor­an­der­li­ge, og det kan iva­re­tas av der­til utpek­te kvin­ner å sik­re at ekte­skaps­kan­di­da­ter fyl­ler de for­nød­ne krav.

Makten over barna

I rek­ken av argu­men­ter for hvor­dan femi­ni­se­rin­gen av Vesten under­gra­ver man­nens stil­ling og hele sam­fun­nets bære­kraft, kun­ne man, etter den­ne anmel­ders mening, godt ha tatt med de vest­li­ge lands juri­dis­ke regi­mer for skils­mis­ser og barne­for­de­ling. Der love­ne og hånd­he­vel­ses­sys­te­met er rig­get slik at kvin­nen som regel får mak­ten over bar­na etter sam­livs­brudd, sam­ti­dig som sta­ten stil­ler gene­røst opp for de ens­li­ge mød­re og der­til dri­ver inn barne­bi­drag fra man­nen med hard hånd. At det er kvin­ne­ne som tar ini­tia­tiv til fler­tal­let av sam­livs­brudd, er der­med et lett for­ståe­lig fak­tum. De behol­der mak­ten over bar­na og deres eks­mann stil­ler opp for bar­na så langt han kan, grun­net i hans ansvars­fø­lel­se, hans etter­le­vel­se av gjel­den­de nor­mer for fars del­ta­gel­se i bar­nas liv og ikke minst i at han, mens for­eld­re­ne bod­de sam­men, gjor­de sto­re følel­ses­mes­si­ge inves­te­rin­ger i bar­na og til­eg­net seg de prak­tis­ke fer­dig­he­ter for­bun­det med barne­opp­dra­gel­se.

Hvor for­lok­ken­de kan ikke den mus­lims­ke fami­lie­ret­ten da for­to­ne seg for de man­ge menn og fed­re, som smer­te­lig har erfart sin kjønns­be­tin­ge­de avmakt under det kris­ten-seku­læ­re vest­li­ge regi­me? I islam gjel­der en mors­pre­sum­sjon, men bare inn­til bar­net blir omkring 7 år, even­tu­elt noe eld­re for døt­re. Er bar­net eld­re, eller når bar­net når den­ne alder, er det far som til­de­les hoved­om­sor­gen, i erkjen­nel­sen av at det fra den alder er de mas­ku­li­ne kva­li­te­ter som iva­re­tar bar­nets behov for opp­dra­gel­se og opp­læ­ring. I til­legg er det jo i islam man­nen som bestem­mer om det blir skils­mis­se. Han kan skil­les ved å si tre gan­ger at han øns­ker det, for kvin­nen er det en meget lang og vans­ke­lig vei å skil­le seg uten man­nens aksept.

Det går en spøk over Europa?

Francois avgir den mus­lims­ke tros­be­kjen­nel­sen og blir igjen opp­tatt som lærer på Sorbonne, der han gle­der seg til star­ten på nes­te semes­ter, med til­før­se­len av nye stu­di­ner ”pene, til­slør­te, sje­ner­te.” Hver og en av dis­se vil­le bli lyk­ke­li­ge og stol­te over å bli valgt av ham til å dele hans leie. Han skul­le kla­re å els­ke dem. Hans liv har fun­net en ny mening. Boka slut­ter med den­ne hans tryg­ge selv­for­sik­ring: ”Jeg vil­le ikke få noe å ang­re på.” Det hele kan man selv­sagt vel­ge å lese som humor, som bur­lesk kome­die i tra­di­sjo­nen etter for­fat­te­rens berøm­te lands­mann Molière. Dette er nær­mest hva NRKs anmel­der Knut Hoem og for­fat­te­ren Erlend Loe gjør, i et for­svar av boka mot de sen­sur-hung­ri­ge anti-rasis­te­ne. Men å ta det­te kun for spøk, er etter den­ne anmel­ders mening åpen­bart tegn på at man har fat­tet for­fat­te­ren gans­ke dår­lig.

Les også:

Feminismen er pro­ble­met — ikke løs­nin­gen

Middelklassens menn

Dette innlegget ble publisert i Menn og maskulinitet. Bokmerk permalenken.

5 kommentarer til Islam — noe for menn?

  1. Torbjørn Eng sier:

    Underkastelse” sier man­ge tanke­vek­ken­de ting både om islam og om vest­lig sivi­li­sa­sjon. Houellebecq for­nek­ter seg ikke i den­ne sin sis­te bok når det gjel­der brod­den mot femi­nis­me og kvin­ner, noe anmel­de­ren leg­ger hoved­vek­ten på.
    Det er en annen side ved boka som bør være et tanke­kors for et nett­sted som maskulinist.no. Anmeldelsen nev­ner ikke at karak­te­ren Rediger, etter å ha kon­ver­tert til islam og blitt rek­tor ved det sau­di-støt­te­de Sorbonne-uni­ver­si­te­tet (og sei­ne­re også sti­ger vide­re i gra­de­ne i den nye frans­ke eli­ten under mus­limsk pre­si­dent), bekjen­ner at også han tid­li­ge­re var til­knyt­tet Generation iden­ti­tai­re. Denne beve­gel­sen står for anti-islam, men også for fransk nasjo­na­lis­me, og for kon­ser­va­ti­ve ver­di­er i fami­lie- og kjønns­po­li­tikk. Det er vel­kjent, og noe anmel­del­sen viser, at også tra­di­sjo­nell islam står for man­nens pri­mat over­for den under­ord­ne­te kvin­ne. Veien til islam var der­med i en gitt situa­sjon ikke så lang for Rediger. Han fant man­ge av sine syns­punk­ter iva­re­tatt av en mode­rat islamsk beve­gel­se.
    Urealistisk? Her hjem­me har den lav­krist­ne, høyre­ori­en­ter­te og tid­li­ge­re anti­is­lams­ke Ole Jørgen Anfindsen nylig for­talt i Morgenbladet at han har vært på nip­pet til å kon­ver­te­re til islam. Houellebecq kla­rer i sin fram­tids­ro­man “Underkastelse” (utgitt over et år før det­te) å fore­gri­pe tenden­ser i tida.
    Mitt pre­miss er omvendt anmel­del­sen og det­te nett­ste­det: femi­nis­men, for­stått som et strev for like­stil­ling og like ret­tig­he­ter for mann og kvin­ne, er et stort gode for de vest­li­ge sam­funn, både for mann og kvin­ne. Tvert imot at femi­nis­men “svek­ker den vest­li­ge sivi­li­sa­sjon og der­ved bere­der grun­nen for islams makt­over­ta­gel­se” (sitat fra anmel­del­sen), så vil jeg hev­de at den viser sin styr­ke over­for and­re sivi­li­sa­sjo­ner ved å søke å inklu­de­re halve men­nes­ke­he­ten på like fot i sam­fun­net. Kvinnefrigjøringen bør moti­ve­re til for­svar av noe av det bes­te i vest­lig sivi­li­sa­sjon, mot islam og and­re ideo­lo­gi­er som trek­ker i ret­ning av før-moder­ne ide­er.
    (Dette er skre­vet uten å ha “Underkastelse” foran meg. La meg håpe at jeg hus­ker rett.)

    • Øivind Østberg sier:

      FEMINSIMEN ET STORT GODEELLER BARE STOR?
      Feminismen er et stort gode for de vest­li­ge sam­funn og bør moti­ve­re til for­svar mot islam, skri­ver Torbjørn Eng i sin kri­tis­ke kom­men­tar til min anmel­del­se.

      I så fall er det femi­nis­te­ne han bur­de hen­ven­de seg til med sin saks­opp­lys­ning. For han (av alle) må ha fått med seg at de orga­ni­ser­te femi­nis­ter har vært nok­så fra­væ­ren­de når det gjel­der å adva­re mot, og bekjem­pe, den ned­gra­de­ring av kvin­nen som er inne­bygd i islam. Ikke bare det: De ster­kes­te ”kvinne­for­kjem­per­ne” har stått i frems­te rek­ke i å rak­ke ned på de som fak­tisk har reist kamp mot islams kvinne­un­der­tryk­king. For dem har det vært vik­ti­ge­re å soli­da­ri­se­re seg med de mus­lims­ke inn­vand­rer­ne, hvis leden­de repre­sen­tan­ter er menn, og hele den kvinne­un­der­tryk­ken­de kul­tu­ren de bærer med seg, enn å bekjem­pe den sist­nevn­te. Et typisk eksem­pel fin­nes her: http://kvinnefronten.no/rasisme-forkledd-som-kvinnekamp-2/

      Hvis femi­nis­me i vår tid fak­tisk var hva Eng defi­ne­rer den som, nem­lig ”et strev for like­stil­ling og like ret­tig­he­ter for mann og kvin­ne”, vil­le vi ikke hatt det­te para­dok­set.

      Et strå­len­de eksem­pel på en moder­ne kvin­ne som har for­stått femi­nis­men nett­opp slik, er Hege Storhaug, femi­nis­ten som så at den vir­ke­li­ge kvinne­un­der­tryk­kin­gen i dag ikke hand­ler om Hennes & Mauritz sine reklame­pla­ka­ter eller mindre­tall av kvin­ne­li­ge lede­re i stor­be­drif­ter i Norge, men om den bru­ta­le og gjen­nom­gri­pen­de dehu­ma­ni­se­rin­gen og den sys­te­ma­tis­ke dis­kri­mi­ne­rin­gen av kvin­ner i (ikke minst) mus­lims­ke land. Noe som med den til­ta­gen­de inn­vand­rin­gen fra dis­se land til Norge også ble en del av norsk vir­ke­lig­het. Hege Storhaug har ikke blitt hyl­let av kvinne­be­ve­gel­sen for sin kamp, men tvert imot blitt et sen­tralt hat­ob­jekt for den­ne. Hege Storhaug kal­ler seg visst femi­nist, men ver­ken stats­fe­mi­nis­men eller den orga­ni­ser­te kvinne­be­ve­gel­se vil aner­kjen­ne hen­ne som det. Det gjen­spei­ler at den reelt eksis­te­ren­de vest­li­ge femi­nis­men av i dag er noe gans­ke annet enn den beve­gel­se for avskaf­fel­se av kjønns­dis­kri­mi­ne­ring den i utgangs­punk­tet var. Noe jeg neden­for kom­mer nær­me­re inn på.

      Eng sier mer. Han peker på at (den opp­dik­te­de) Robert Rediger had­de en for­tid i den kon­ser­va­ti­ve beve­gel­sen Generation iden­ti­tai­re før han tok skrit­tet over til islam, og at (den blant oss leven­de) Ole Jørgen Anfindsen har hatt en lik­nen­de rei­se. Denne impo­ne­ren­de meng­de empi­ri skal øyen­syn­lig under­byg­ge en tese om at det å stå for mer tra­di­sjo­nel­le fami­lie­ver­di­er og kjønns­rol­ler enn femi­nis­mens idea­ler, slik maskulinist.no gjør, bare er et skritt unna å omfav­ne islam. Disse hold­nin­ger bidrar der­for til en slik sam­funns­ut­vik­ling som Houellebecq pro­fe­tisk beskri­ver.

      Engs poeng vil da kun­ne for­mu­le­res slik:

      Maskulinister er mot femi­nis­me,
      Islam er mot femi­nis­me
      Altså bidrar mas­ku­li­nis­me til islam

      Den logis­ke struk­tu­ren i argu­men­ta­sjo­nen er udø­de­lig­gjort i Ludvig Holbergs styk­ke Erasmus Montanus. I for­kla­rin­gen av hvor­for den­ne syl­lo­gis­men er – mildt sagt — lite inn­sikts­gi­ven­de, kan man begyn­ne med å slå fast at mas­ku­li­nis­ter er for like­stil­ling av mann og kvin­ne. Vi er for at kvin­ner har fått stem­me­rett, og at de har rett til å søke jobb og stu­di­er, rett til arv, rett til å vel­ge ekte­fel­le, til å skil­le seg osv osv på lin­je med menn. Vi støt­ter fullt ut dis­se fun­da­men­ta­le erob­rin­ger som er skjedd i den vest­li­ge ver­den.

      Men femi­nis­men i vår tid har ikke nøyd seg med det­te. Den har dre­vet kam­pen for kvin­ners inter­es­ser langt utover det å opp­nå like­stil­ling i form av like ret­tig­he­ter og like mulig­he­ter, den vil ha lik­het i resul­tat, dvs den vil frem­tvin­ge en sam­funns­ut­vik­ling der det er (minst!) like man­ge kvin­ner som menn i alle posi­sjo­ner. Vel og mer­ke posi­sjo­ner som anses attrak­ti­ve, ikke slikt som fengs­ler, psy­kiatris­ke syke­hus, selv­mord­sta­ti­stik­ker, far­li­ge job­ber, posi­sjo­nen som mar­gi­na­li­sert for­el­der – her er det helt i orden for femi­nis­te­ne at menn domi­ne­rer.

      VESTEN SVEKKER SEG SELV
      Feminisme i dag betyr også at kvin­ners for­tref­fe­lig­het frem­he­ves, og det mann­li­ge kjønns egen­ska­per demo­ni­se­res, over hele fjø­la. Kvinners poten­si­el­le destruk­ti­vi­tet, f eks i fami­li­en, går under rada­ren, mens man­nens poten­sia­le som vol­de­lig i for­hold til kone og barn over­dri­ves. Feminismen i dag ten­de­rer til å vil­le opp­he­ve, dvs for­nek­te, de bio­lo­gis­ke rea­li­te­te­ne som med­fø­rer for­skjel­ler mel­lom kjøn­ne­nes pre­fe­ran­ser og adferd. Den vil ska­pe et nytt men­nes­ke, den kjønns­iden­ti­tets­løse ”hen”. Dette gir den et tota­li­tært preg, for­di kam­pen for det­te målet – som står i strid med men­nes­kets natur — ford­rer stat­lig ideo­lo­gisk indok­tri­ne­ring og sank­sjo­ner i en mas­siv ska­la.

      I rela­sjon til tema­et i Underkastelse, er det vesent­lig at femi­nis­men må anses som en bidrags­yter til en utvik­ling der fer­ti­li­te­ten i de vest­li­ge sam­funn har sun­ket til et så lavt nivå at (den opp­rin­ne­li­ge) befolk­nin­gens stør­rel­se ikke len­ger opp­rett­hol­des, men syn­ker. Det fødes alt­så for få barn. Det vold­som­me fokus på at kvin­ner må ut i arbeids­li­vet og at de skal være øko­no­misk selv­sten­di­ge indi­vi­der, frem­for å sti­mu­le­re til at fami­li­en utgjør det pro­duk­sjons­mes­si­ge fel­les­skap med en natur­lig arbeids­de­ling knyt­tet til den fun­da­men­ta­le opp­ga­ven å frem­brin­ge og opp­dra barn, fører til at kvin­ner utset­ter det å få barn langt utover den bio­lo­gisk opti­ma­le alder, og at de typisk får bare ett eller to barn. Det at det gjen­nom sta­tens barne­for­de­lings­re­gi­me og øko­no­mis­ke støtte­ord­nin­ger er så lett­vint for kvin­ner å skil­le seg, trek­ker i sam­me ret­ning. I en patri­ar­kalsk kul­tur som islam, med helt and­re retts­li­ge ord­nin­ger, fødes det langt fle­re barn. Det i seg selv – i til­legg til inn­vand­rin­gen av sta­dig nye men­nes­ker fra sam­me kul­tur – brin­ger med seg noe som må kal­les en demo­gra­fisk omvelt­ning av de vest­li­ge land, og som med ubønn­hør­lig kraft gir impuls til styr­king av islams stil­ling. Tyskland avskaf­fer seg selv, sa Thilo Sarrazin. Det var den inn­fød­te tys­ke befolk­ning og det his­to­risk opp­ståt­te tys­ke nasjo­na­le og kul­tu­rel­le fel­les­skap han sik­tet til. Å påpe­ke det­te betyr åpen­bart ikke å omfav­ne islam som modell. Det betyr å påpe­ke hvor­dan vis­se trekk ved ves­tens kul­tur svek­ker den­ne kul­tu­ren selv, sær­lig i for­hold til en hur­tig frem­vok­s­en­de kul­tu­rell mot­pol.

      Et annet vik­tig for­hold er at femi­nis­mens ster­ke inn­fly­tel­se over tid har hatt en virk­ning – ikke så over­ras­ken­de — i femi­ni­se­ren­de ret­ning på sam­fun­net. Det har utvil­somt hatt sine posi­ti­ve sider, ved å ha bidratt til huma­ni­tet på man­ge fel­ter, men det har også båret med seg en naiv og der­for far­lig hold­ning til ver­dens rea­li­te­ter. Det har all­tid vært en mas­ku­lin opp­ga­ve å stå for for­svar. Av fami­li­en, byen, lan­det. Denne opp­ga­ven ford­rer evne og vil­je til hard­het og bru­ta­li­tet – mas­ku­li­ne egen­ska­per. Nå har nok ikke femi­ni­se­rin­gen i så måte først og fremst hatt sin virk­ning på det over­ord­ne­te stat­li­ge nivå, men den har fått pre­ge men­ta­li­te­ten i de mel­lom-men­nes­ke­li­ge rela­sjo­ner og gitt seg utslag i svek­ket evne til grense­set­ting over­for over­skri­den­de adferd fra sivi­le insti­tu­sjo­ner som sko­ler og retts­ap­pa­rat. Muslimske gut­ter og menn utvi­ser i vårt sam­funn en adferd pre­get av deres dob­le fore­stil­ling om egen over­le­gen­het, i kraft av sitt kjønn og i kraft av sin reli­gion, som ikke minst går utover kvin­ner. Overfallsvoldtekter og grov sek­su­ell tra­kas­se­ring i offent­li­ge rom er bare den syn­li­ge del av et isfjell av kvinne­for­ak­ten­de prak­sis. Men ikke bare kvin­ner utset­tes for sin­te unge mus­lims­ke menns aggres­si­vi­tet . Når det f eks gjel­der bru­tal vin­nings­kri­mi­na­li­tet, er det først og fremst menn som er ofre. Den femi­nis­tis­ke impuls er å for­hol­de seg etter­gi­ven­de og for­stå­el­ses­full til den­ne type adferd, i sær­de­les­het der­som det drei­er seg om aggres­si­ve dritt­sek­ker som juri­disk er å anse som ”barn”, dvs at de er under 18 år. Denne etter­gi­ven­het er i rea­li­te­te­ten ikke annet enn opp­munt­ring til mer av det sam­me. Et eksem­pel fra nabo­lan­det gis her: https://www.document.no/2015/07/12/sveriges-moralske-kollaps/
      Feminiseringen har bidratt til at en huma­nis­me uten rea­lis­me har blitt sam­fun­nets norm for det moralsk høy­ver­di­ge. Kvinner (både i topp-posi­sjo­ner og på gras­rot­nivå) har stått i spis­sen for den ”Refugees welcome”-kampanjen som i de nord-euro­pe­is­ke land har åpnet for at enor­me antall mann­li­ge mus­li­mer med kvinne­fiendt­li­ge hold­nin­ger i baga­sjen har blitt klap­pet inn det sis­te året. Dette til tross for at man vet at den­ne inn­vand­rin­gen går aller mest utover nett­opp kvin­ner.

      Det er man­ge and­re eksemp­ler på at ver­di­er for­bun­det med den vest­li­ge ver­den, som vi er eni­ge om repre­sen­te­rer sivi­li­sa­to­ris­ke frem­skritt, bere­der grun­nen for en utvik­ling der dis­se ver­di­ene ikke får eksis­tens­vil­kår over­ho­det, der­som de får utspil­le seg uten begrens­ning og uten for­stå­el­se for at de må balan­se­res mot and­re hen­syn. Jeg begren­ser meg her til ett.

      RELIGIONSFRIHET (KUN) FOR MUSLIMER
      Etableringen av prin­sip­pet om reli­gions­fri­het er en ideo­lo­gisk lande­vin­ning for ves­ten, opp­stått innen den krist­ne sivi­li­sa­sjon, men sam­ti­dig i oppo­si­sjon til kris­ten­dom­men. Men når man i dag, i respekt for det­te prin­sipp, set­ter døren på vidt gap for utfol­del­sen av den inn­vand­re­te reli­gion islam, åpner det for en utvik­ling der all reli­gions­fri­het etter hvert opp­hø­rer. Islam til­la­ter nem­lig ikke reli­gions­fri­het. For det førs­te kan det enkel­te indi­vid som til­hø­rer den islams­ke ummah, ikke fritt vel­ge å gå over til en annen reli­gion, eller ta avstand fra all reli­gion, slik det er aksep­tert som en selv­sagt del av reli­gions­fri­he­ten innen­for den vest­li­ge for­stå­el­sen. Dette er det et abso­lutt for­bud mot innen islam – det fin­nes ingen ret­nin­ger som hev­der noe annet – og det hånd­he­ves ved ulti­mate sank­sjo­ner. Dødsstraff for apos­ta­si er tyde­lig fore­skre­vet i kora­nen, og det er lov­fes­tet i en rek­ke mus­lims­ke land. Islam god­tar hel­ler ikke at and­re reli­gio­ner får eksis­te­re ved siden av den­ne. Påbudet i kora­nen er krys­tall­klart. De van­tro skal besei­res, dre­pes, for­vi­ses, der­som de ikke omfav­ner islam. I bes­te fall kan de til­la­tes en eksis­tens som annen­klas­ses bor­ge­re, beteg­net som dhim­mi, som betyr å være sys­te­ma­tisk dis­kri­mi­nert i for­hold til det mus­lims­ke herre­fol­ket for eksem­pel gjen­nom plik­ten til å beta­le en sær­skilt skatt. All his­to­risk erfa­ring med islams­ke sam­funn, så vel som nåti­di­ge sam­funn, viser at det­te også er prak­sis (trass i myte­ne om det mus­lims­ke Andalusia og illu­sjo­nen om det seku­læ­re Tyrkia).

      Altså: Mener man alvor med at man vil beva­re reli­gions­fri­he­ten, er man nødt til å set­te gren­ser for reli­gio­nen islam. Dette har de vest­li­ge lands myn­dig­he­ter, kirke­sam­funn og aka­de­mi­ke­re uhy­re vans­ke­lig for å ta inn­over seg, til tross for en over­vel­den­de meng­de erfa­rin­ger og at det­te er lett å lese seg til fra de islams­ke skrif­ter.

      Når jeg i min omta­le av Underkastelse frem­he­ver det fris­ten­de i islams bud­skap sett fra en manns stå­sted, skal det på ingen måte tol­kes som at jeg er til­bøye­lig til å fal­le for den­ne fris­tel­sen. Jeg vil tvert i mot adva­re på det ster­kes­te mot den trus­sel mot våre mest umis­te­li­ge ver­di­er som den­ne reli­go­nen repre­sen­te­rer, og slik er jeg også over­be­vist om at Houellebecq skal leses. Nettopp der­for er det vik­tig å iden­ti­fi­se­re de for­hold i våre sam­funn og i vest­lig men­ta­li­tet som gjør oss sår­ba­re for den­ne ideo­lo­gi­ens frem­marsj.

      • Jan R. Jensen sier:

        Takk, det­te var meget godt skre­vet. Jeg har selv lite til overs for reli­gion og kan­skje i sær­de­les­het Islam, men jeg kan ikke fri meg fra å ten­ke iblant at det kun­ne være like greit å leve under dens åk(som mann, ikke som kvin­ne) bare for å slip­pe det­te evin­de­li­ge bit­re misand­ris­ke gnål fra femi­nis­ter som man ald­ri ser ut til å bli fer­di­ge med i ves­ten som eksemp­li­fi­sert her https://www.nrk.no/ytring/gretne_-gamle-gubber-i-alle-aldre-1.13074477

        Jeg er så grunn­dig lei av det­te, den­ne evi­ge tonen i media som for­tel­ler oss at menn stort sett er noe skitt. Det had­de vært med en viss skade­fryd jeg had­de sett ett islamsk styre­sett dels imple­men­te­res, så kun­ne alt det­te manns­ha­tet ikke len­ger slip­pe til. Jeg unner alle — også enhver kvin­ne — å leve i fri­het slik vi gjør, men det vir­ker som om det kun­ne tren­ges en ster­ke­re kraft enn hva vi vest­li­ge menn besit­ter for å få en slutt på alt det­te tul­let, som jeg også tror øde­leg­ger vår sivi­li­sa­sjon på sikt alle den tid kon­kur­re­ren­de sivil­a­sjo­ner har en mer patri­ar­kalsk struk­tur. Og alle de mode­ra­te kvin­ners røst som jeg vet fin­nes der ute i sto­re antall, de hører man sjel­den noe til i debat­ten, det er vel noe med kvin­ners natur at de ikke skal leg­ge seg ut med sine med­søst­re kan­skje? Vel, en dag kan det være for sent og det er kvin­ne­ne som vil være de sto­re taper­ne.

        Jeg skal kjø­pe den boken, takk for en god anmel­del­se og kom­men­tar.

  2. Hans Lund sier:

    Takk Østberg for den­ne anmel­del­sen.
    Den er så fyl­lest­gjø­ren­de god at jeg føler jeg ikke tren­ger å lese boken. Du har fått med det jeg tren­ger å vite.

    - Er det en god ide å pub­lis­re anmel­del­sen i en av riks­avi­se­ne, even­tu­elt på document.no ?

    Lykke til vide­re!
    Hans L.

    • Øivind Østberg sier:

      Takk for hyg­ge­li­ge ord Hans Lund. Men jeg anbe­fa­ler deg vir­ke­lig å lese boka, den inne­hol­der man­ge and­re dimen­sjo­ner enn jeg har tatt opp her. For eksem­pel per­spek­ti­ver på en kom­men­de bor­ger­krig i Frankrike and­re euro­pe­is­ke land og tan­ker om for­bin­del­ser mel­lom den reli­giø­se leng­sel knyt­tet til kato­li­sis­men og islams appell. Og så er den stor under­hold­ning — trass i det dyst­o­pis­ke hoved­bud­skap.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *