Bør professoren sendes på gangen?

En kvin­ne­lig pro­fes­sor i Bergen send­te nylig samt­li­ge mann­li­ge stu­den­ter på gan­gen under en fore­les­ning. Det var jeg som «send­te gut­te­ne på gan­gen,” sier hun for­nøyd som intro­duk­sjon til et inn­legg i Bergens Tidene.

Kronprinsessen vil ikke

Forfatteren av inn­leg­get er pro­fes­sor ved insti­tutt for sam­men­lik­nen­de poli­tikk ved Universitetet i Bergen, Lise Rakner. I debatt­inn­leg­get for­kla­rer pro­fes­so­ren at hun i en fore­les­ning – spon­tant – send­te gut­te­ne i for­sam­lin­gen på gan­gen ti minut­ter før fore­les­nin­gens slutt for å pra­te med de kvin­ne­li­ge stu­den­te­ne. Hun var frust­rert over at hun ikke fikk kon­takt med kvin­ne­ne. Med hen­nes egne ord;

”«Jentene» utgjor­de halv­par­ten av stu­dent­mas­sen, men sa sjel­den noe og for­lot fore­les­nings­sa­len rett etter fore­les­nin­gen. Flere av de mann­li­ge stu­den­te­ne stil­te spørs­mål, benyt­tet pau­sen til ufor­mel­le spørs­mål og slo ofte av en prat på vei ut. Kort for­talt – der stod jeg – en 50 år gam­mel kvin­ne­lig pro­fes­sor – og var i ferd med å videre­føre et møns­ter jeg kjen­te så godt fra min egen stu­die­tid: «kron­prinskul­tu­ren».”

Denne ”kron­pins­kul­tu­ren” består, i hen­hold til hen­ne selv, i at mann­li­ge og syn­lig enga­sjer­te stu­den­ter let­te­re får til­gang på viten­ska­pe­li­ge assis­tent­stil­lin­ger gjen­nom den ufor­mel­le kon­tak­ten mel­lom fore­le­ser og stu­dent, med der­til med­føl­gen­de mulig­he­ter for vide­re aka­de­misk enga­sje­ment.

Professoren fant det der­et­ter nød­ven­dig å bru­ke tid på å fin­ne ut hvor­for kvin­ner taler mind­re under fore­les­nin­ger enn menn. ”Tretti år etter at jeg selv møt­te på uni­ver­si­te­tet for førs­te gang, etter å ha saum­fart rom­met for et enes­te inn­spill fra en kvin­ne­lig stu­dent, måt­te jeg fin­ne ut hvor­for kvin­ne­li­ge stu­den­ter, i langt mind­re grad enn menn, bidrar med spørs­mål og kom­men­ta­rer under fore­les­nin­ger.” Hun ryd­det pul­ten og for­dy­pet seg i lit­te­ra­tu­ren om kjønn og høy­ere utdan­ning, noe hun håpet skul­le gjø­re hen­ne til en bed­re lærer.

Det kan kan­skje være grunn til å stil­le spørs­mål ved den pro­fes­so­ra­le inn­sikt i for­hol­det mel­lom kjøn­ne­ne når hun treng­te 30 før hun fant det for godt å se nær­me­re på hva forsk­nin­gen har å si om for­hol­det mel­lom kjønn. For de fles­te and­re er det nep­pe nød­ven­dig å lese forsk­nings­rap­por­ter for å slå fast at kvin­ner er mer kol­lek­ti­vis­tisk ori­en­tert, mer risiko­aver­si­ve og mer sår­ba­re for såren­de kom­men­ta­rer i en for­sam­ling enn menn og at de der­for ytrer seg mind­re i offent­li­ge fora. Hennes inn­legg er like­vel verdt å lese. Det gir ikke ny og bane­bry­ten­de inn­sikt i for­hol­det mel­lom kjøn­ne­ne, men det gir der­imot god inn­sikt i de hold­nin­ger og utford­rin­ger menn møter i dagens aka­de­mia og den ideo­lo­gis­ke blind­he­ten som pre­ger man­ge kvin­ne­li­ge – muli­gens også mann­li­ge aka­de­mi­ke­re — når det gjel­der for­hol­det mel­lom de to kjønn.

Opportunistisk likestilling

Professorens inn­legg kan vans­ke­lig for­stås anner­le­des enn at ”like­stil­ling” skal inne­bære tall­mes­sig kjønns­ba­lan­se­ring i uli­ke situa­sjo­ner og posi­sjo­ner i sam­fun­net. Formelt like ret­tig­he­ter anes ikke til­strek­ke­lig. Sitat ”Kort sagt, jeg trod­de at for­mell like­stil­ling skul­le gjø­re susen.”

Professoren ­gir ikke like­stil­lings­be­gre­pet i inn­leg­get et kon­kret inn­hold og hun drøf­ter ikke para­me­ter­ne for like­stil­ling. Med den størs­te selv­føl­ge­lig­het slår hun like­vel fast at; ”Vi er ikke så like­stil­te som vi tror [,]”.På det­te punkt er tro­lig inn­leg­get repre­sen­ta­tivt for grunn­hold­nin­gen til like­stil­lings­pro­ble­ma­tik­ken til man­ge innen aka­de­mia.

Professoren tar ikke inn over seg at like­stil­lings­be­gre­pet er uklart defi­nert, at de para­me­ter­ne man ofte vel­ger ut for å måle like­stil­ling ikke er balan­ser­te og man for eksem­pel kun­ne valgt ut and­re para­me­te­re enn leder­po­si­sjo­ner og lønns­for­de­ling når man skal måle gra­den av like­stil­ling i sam­fun­net.

Antallet ute­lig­ge­re og hus­løse, antal­let kri­mi­nel­le, antal­let arbeids­døds­fall og selv­mord, mulig­he­ten til å få barn, makt over penge­bru­ken i hjem­met, og den reel­le mulig­he­ten til å bli for­sør­get av det annet kjønn søkes eksem­pel­vis sjel­dent tatt med i like­stil­lings­regn­ska­pet i diver­se ”forsk­nings­rap­por­ter” og tall­grunn­lag som skal måle like­stil­ling i Norge til tross for at dis­se para­me­ter­ne kun­ne bidratt til et noe mer nyan­sert syn på gra­den av like­stil­ling. Dagens måle­pa­ra­me­te­re for like­stil­ling og pro­fes­so­rens til­nær­ming frem­står i stor grad som et resul­tat av femi­nis­tisk, enøyd ideo­lo­gi, som i liten grad tar inn over seg menns utford­rin­ger, øns­ker og behov. Professoren frem­står i tråd med sitt ukla­re like­stil­lings­be­grep og de måle­pa­ra­me­te­re som tro­lig lig­ger til grunn for vur­de­ring av like­stil­ling i hen­nes øyne, såle­des som ideo­lo­gisk for­blin­det da hun til­syne­la­ten­de kun tar for seg menn på top­pen av sam­funns­py­ra­mi­den ved vur­de­rin­gen av om vi har like­stil­ling i Norge.

Kvinners privilegier er det motsatte for menn

Videre frem­står pro­fes­so­ren full­sten­dig for­blin­det for at vi fak­tisk ikke har for­mell like­stil­ling mel­lom kjøn­ne­ne i Norge. Det er et fak­tum at kvin­ner i stor grad er pri­vi­le­ger­te både innen aka­de­mia og det nors­ke arbeids­li­vet for øvrig. Med pri­vi­le­gert for­stås her pri­vi­le­gi­um i tråd med sitt romer­retts­li­ge opp­gav, alt­så at man er gitt sær­ret­tig­he­ter ved lov.

Hun ret­ter foku­set mot ufor­mell ”kron­prinskul­tur”, sam­ti­dig som kvin­ner i dag er gitt man­ge for­de­ler opp­rett­holdt av lov og for­skrift, det fore­lig­ger en rek­ke til­tak i stat­lig regi som søker å rekrut­te­re kvin­ner, og stør­re sel­ska­per er pålagt kjønns­kvo­ter i sty­ret. Tiltakene opp­rett­hol­des og for­ster­kes til tross for at menn fal­ler ut av skole­sys­te­met og arbeids­mar­ke­det i langt stør­re grad enn kvin­ner, og at langt fle­re kvin­ner enn menn tar høy­ere utdan­ning. Denne skjev­he­ten ser ikke ut til å bekym­re pro­fes­so­ren nevne­ver­dig. Fokuset ret­tes iste­den mot ufor­mell syn­lig­gjø­ring og de mulig­he­ter det­te kan gi for vide­re enga­sje­ment i aka­de­mia og arbeids­liv. Som en for­len­gel­se av den­ne blind­he­ten ser hun hel­ler ikke ut til å ta inn over seg hvor­dan menn opp­fat­ter dis­se til­ta­ke­ne, her­under det å bli sendt på gan­gen når den kvin­ne­li­ge pro­fes­so­ren skal pra­te med de kvin­ne­li­ge stu­den­te­ne om «mang­len­de like­stil­ling». Hun pro­ble­ma­ti­se­rer ikke hvor­dan man som mann og ung stu­dent vil vur­de­re sine sjan­ser for å opp­nå ufor­mell kon­takt med med­føl­gen­de mulig­het for viten­ska­pe­lig assis­tent­stil­ling med sin pro­fes­sor, når pro­fes­so­ren i faget sen­der gut­te­ne på gan­gen og i offent­li­ge fora kon­klu­de­rer med at man må job­be mer for like­stil­ling i Norge.

Troen er sterk, men naturen sterkere

Innlegget eksemp­li­fi­se­rer også en til­syne­la­ten­de over­dre­ven stor tro på mulig­he­ten for end­ring av for­hol­det mel­lom kjøn­ne­ne gjen­nom over­ord­net sty­ring og «bevisst­gjø­ring», til tross for at over 30 år med stat­li­ge til­tak og nær­mest dag­li­ge doser med ideo­lo­gisk pro­pa­gan­da fra barne­hage­al­der og opp­over i Norge enda ikke har ført oss i havn til den like­stil­te uto­pi. Den pro­fes­so­ra­le ytrin­gen i BT tar pris­ver­dig for seg inter­kul­tu­rel­le lik­he­ter mel­lom kjønns­grup­per på ver­dens­ba­sis, men ned­to­ner de sam­funns­mes­si­ge kon­se­kven­se­ne av de bio­lo­gis­ke under­lig­gen­de fak­to­re­ne som muli­gens dan­ner grunn­lag for dis­se inter­kul­tu­rel­le lik­he­te­ne i kjønns­at­ferd. Professorens inn­legg eksemp­li­fi­se­rer såle­des tro­lig man­ge nors­ke aka­de­mi­ke­res opp­fat­ning av at kul­tur er vik­ti­ge­re enn natur når det gjel­der for­hol­det mel­lom kjøn­ne­ne. Det fin­nes på det­te områ­det vik­ti­ge mot­røs­ter innen aka­de­mia fra blant annet evo­lu­sjons­psy­ko­lo­gi­er, men innen­for sam­men­lik­nen­de poli­tikk, stats­vi­ten­skap, lit­te­ra­tur­vi­ten­skap og jus, blir sjel­dent sli­ke kor­ri­ge­ren­de per­spek­tiv tatt med i betrakt­ning når kjønns­for­skjel­ler på sam­funns­plan skal dis­ku­te­res.

Er kvinner uskyldige? — neppe!

Avslutningsvis viser inn­leg­get at menn ofte skyld­be­leg­ges for kvin­ners pro­ble­mer også innen aka­de­mia. Flere av de kvin­ne­li­ge stu­den­te­ne men­te blant annet at menn måt­te stop­pes og hind­res fra å pra­te slik at kvin­ne­ne skul­le slip­pes til. Professoren skal her ha ros, da hun nek­tet å gå med på en slik løs­ning. Innlegget viser like­vel på en god måte hvor­dan menn i aka­de­mia i dag må sloss på fle­re are­na­er sam­ti­dig, og at det blir feil nær­mest uan­sett hva de gjør. Menn flest vet at det er nød­ven­dig med posi­sjon, sta­tus og pen­ger for å nå opp i kon­kur­ran­sen med and­re menn. Kvinner sen­der ut kon­kre­te sig­na­ler på det­te områ­det i form av valg av part­ne­re, til­gan­gen på sek­su­ali­tet og lik­nen­de, men paral­lelt med det­te må menn for­hol­de seg til offent­li­ge og pri­va­te insti­tu­sjo­ner, pres­se og part­ne­re som hev­der at menn tar for mye plass og at kvin­ner ”må få slip­pe til”. Menn må også kjem­pe for sine posi­sjo­ner uten omfat­ten­de stat­li­ge støtte­ord­nin­ger, lov- og for­skrifts­verk og stat­li­ge ”like­stil­lings­om­bud” som skal frem­me deres sak. Det er på ingen måte rart at menn fal­ler ut av sko­len og arbeids­li­vet under sli­ke omsten­dig­he­ter.

Professoren avslut­ter sitt inn­legg med å skri­ve at;”… like­stil­ling ikke kom­mer av seg selv, det er noe vi må job­be med, dis­ku­te­re, utford­re. Vi må fors­ke mer, og ikke minst må det bli et ster­ke­re fokus i under­vis­nin­gen vår.” Over 30 år med stat­li­ge til­tak, pri­vi­le­gi­er og indok­tri­ne­ring uten til­strek­ke­li­ge end­rin­ger i arbeids­mar­ke­det og pro­fes­so­rens per­son­li­ge opp­le­vel­ser har så langt ikke vært nok til å at hun stil­ler noen kri­tis­ke spørs­mål til eget ideo­lo­gisk tanke­gods på kjønns­om­rå­det. Her kan det da også nev­nes at pro­fes­so­ren tid­li­ge­re har vært involvert i kjønns­dis­kri­mi­ne­ring av en mann ved Universitetet i Bergen, uten at hun ser ut til å ha tatt nevne­ver­dig lær­dom av det.

Man kun­ne kan­skje der­for dris­te seg til å hev­de at det var pro­fes­so­ren som bur­de vært sendt på gan­gen. Litt reflek­sjons­tid over eget ideo­lo­gisk grunn­lag kun­ne kan­skje vært på sin plass.

Dette innlegget ble publisert i Kjønnsbalanse og-rettferd. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *