Bør professoren sendes på gangen?

En kvinnelig professor i Bergen sendte nylig samtlige mannlige studenter på gangen under en forelesning. Det var jeg som «sendte guttene på gangen,” sier hun fornøyd som introduksjon til et innlegg i Bergens Tidene.

Kronprinsessen vil ikke

Forfatteren av innlegget er professor ved institutt for sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen, Lise Rakner. I debattinnlegget forklarer professoren at hun i en forelesning – spontant – sendte guttene i forsamlingen på gangen ti minutter før forelesningens slutt for å prate med de kvinnelige studentene. Hun var frustrert over at hun ikke fikk kontakt med kvinnene. Med hennes egne ord;

”«Jentene» utgjorde halvparten av studentmassen, men sa sjelden noe og forlot forelesningssalen rett etter forelesningen. Flere av de mannlige studentene stilte spørsmål, benyttet pausen til uformelle spørsmål og slo ofte av en prat på vei ut. Kort fortalt – der stod jeg – en 50 år gammel kvinnelig professor – og var i ferd med å videreføre et mønster jeg kjente så godt fra min egen studietid: «kronprinskulturen».”

Denne ”kronpinskulturen” består, i henhold til henne selv, i at mannlige og synlig engasjerte studenter lettere får tilgang på vitenskapelige assistentstillinger gjennom den uformelle kontakten mellom foreleser og student, med dertil medfølgende muligheter for videre akademisk engasjement.

Professoren fant det deretter nødvendig å bruke tid på å finne ut hvorfor kvinner taler mindre under forelesninger enn menn. ”Tretti år etter at jeg selv møtte på universitetet for første gang, etter å ha saumfart rommet for et eneste innspill fra en kvinnelig student, måtte jeg finne ut hvorfor kvinnelige studenter, i langt mindre grad enn menn, bidrar med spørsmål og kommentarer under forelesninger.” Hun ryddet pulten og fordypet seg i litteraturen om kjønn og høyere utdanning, noe hun håpet skulle gjøre henne til en bedre lærer.

Det kan kanskje være grunn til å stille spørsmål ved den professorale innsikt i forholdet mellom kjønnene når hun trengte 30 før hun fant det for godt å se nærmere på hva forskningen har å si om forholdet mellom kjønn. For de fleste andre er det neppe nødvendig å lese forskningsrapporter for å slå fast at kvinner er mer kollektivistisk orientert, mer risikoaversive og mer sårbare for sårende kommentarer i en forsamling enn menn og at de derfor ytrer seg mindre i offentlige fora. Hennes innlegg er likevel verdt å lese. Det gir ikke ny og banebrytende innsikt i forholdet mellom kjønnene, men det gir derimot god innsikt i de holdninger og utfordringer menn møter i dagens akademia og den ideologiske blindheten som preger mange kvinnelige – muligens også mannlige akademikere – når det gjelder forholdet mellom de to kjønn.

Opportunistisk likestilling

Professorens innlegg kan vanskelig forstås annerledes enn at ”likestilling” skal innebære tallmessig kjønnsbalansering i ulike situasjoner og posisjoner i samfunnet. Formelt like rettigheter anes ikke tilstrekkelig. Sitat ”Kort sagt, jeg trodde at formell likestilling skulle gjøre susen.”

Professoren ­gir ikke likestillingsbegrepet i innlegget et konkret innhold og hun drøfter ikke parameterne for likestilling. Med den største selvfølgelighet slår hun likevel fast at; ”Vi er ikke så likestilte som vi tror [,]”.På dette punkt er trolig innlegget representativt for grunnholdningen til likestillingsproblematikken til mange innen akademia.

Professoren tar ikke inn over seg at likestillingsbegrepet er uklart definert, at de parameterne man ofte velger ut for å måle likestilling ikke er balanserte og man for eksempel kunne valgt ut andre parametere enn lederposisjoner og lønnsfordeling når man skal måle graden av likestilling i samfunnet.

Antallet uteliggere og husløse, antallet kriminelle, antallet arbeidsdødsfall og selvmord, muligheten til å få barn, makt over pengebruken i hjemmet, og den reelle muligheten til å bli forsørget av det annet kjønn søkes eksempelvis sjeldent tatt med i likestillingsregnskapet i diverse ”forskningsrapporter” og tallgrunnlag som skal måle likestilling i Norge til tross for at disse parameterne kunne bidratt til et noe mer nyansert syn på graden av likestilling. Dagens måleparametere for likestilling og professorens tilnærming fremstår i stor grad som et resultat av feministisk, enøyd ideologi, som i liten grad tar inn over seg menns utfordringer, ønsker og behov. Professoren fremstår i tråd med sitt uklare likestillingsbegrep og de måleparametere som trolig ligger til grunn for vurdering av likestilling i hennes øyne, således som ideologisk forblindet da hun tilsynelatende kun tar for seg menn på toppen av samfunnspyramiden ved vurderingen av om vi har likestilling i Norge.

Kvinners privilegier er det motsatte for menn

Videre fremstår professoren fullstendig forblindet for at vi faktisk ikke har formell likestilling mellom kjønnene i Norge. Det er et faktum at kvinner i stor grad er privilegerte både innen akademia og det norske arbeidslivet for øvrig. Med privilegert forstås her privilegium i tråd med sitt romerrettslige oppgav, altså at man er gitt særrettigheter ved lov.

Hun retter fokuset mot uformell ”kronprinskultur”, samtidig som kvinner i dag er gitt mange fordeler opprettholdt av lov og forskrift, det foreligger en rekke tiltak i statlig regi som søker å rekruttere kvinner, og større selskaper er pålagt kjønnskvoter i styret. Tiltakene opprettholdes og forsterkes til tross for at menn faller ut av skolesystemet og arbeidsmarkedet i langt større grad enn kvinner, og at langt flere kvinner enn menn tar høyere utdanning. Denne skjevheten ser ikke ut til å bekymre professoren nevneverdig. Fokuset rettes isteden mot uformell synliggjøring og de muligheter dette kan gi for videre engasjement i akademia og arbeidsliv. Som en forlengelse av denne blindheten ser hun heller ikke ut til å ta inn over seg hvordan menn oppfatter disse tiltakene, herunder det å bli sendt på gangen når den kvinnelige professoren skal prate med de kvinnelige studentene om «manglende likestilling». Hun problematiserer ikke hvordan man som mann og ung student vil vurdere sine sjanser for å oppnå uformell kontakt med medfølgende mulighet for vitenskapelig assistentstilling med sin professor, når professoren i faget sender guttene på gangen og i offentlige fora konkluderer med at man må jobbe mer for likestilling i Norge.

Troen er sterk, men naturen sterkere

Innlegget eksemplifiserer også en tilsynelatende overdreven stor tro på muligheten for endring av forholdet mellom kjønnene gjennom overordnet styring og «bevisstgjøring», til tross for at over 30 år med statlige tiltak og nærmest daglige doser med ideologisk propaganda fra barnehagealder og oppover i Norge enda ikke har ført oss i havn til den likestilte utopi. Den professorale ytringen i BT tar prisverdig for seg interkulturelle likheter mellom kjønnsgrupper på verdensbasis, men nedtoner de samfunnsmessige konsekvensene av de biologiske underliggende faktorene som muligens danner grunnlag for disse interkulturelle likhetene i kjønnsatferd. Professorens innlegg eksemplifiserer således trolig mange norske akademikeres oppfatning av at kultur er viktigere enn natur når det gjelder forholdet mellom kjønnene. Det finnes på dette området viktige motrøster innen akademia fra blant annet evolusjonspsykologier, men innenfor sammenliknende politikk, statsvitenskap, litteraturvitenskap og jus, blir sjeldent slike korrigerende perspektiv tatt med i betraktning når kjønnsforskjeller på samfunnsplan skal diskuteres.

Er kvinner uskyldige? – neppe!

Avslutningsvis viser innlegget at menn ofte skyldbelegges for kvinners problemer også innen akademia. Flere av de kvinnelige studentene mente blant annet at menn måtte stoppes og hindres fra å prate slik at kvinnene skulle slippes til. Professoren skal her ha ros, da hun nektet å gå med på en slik løsning. Innlegget viser likevel på en god måte hvordan menn i akademia i dag må sloss på flere arenaer samtidig, og at det blir feil nærmest uansett hva de gjør. Menn flest vet at det er nødvendig med posisjon, status og penger for å nå opp i konkurransen med andre menn. Kvinner sender ut konkrete signaler på dette området i form av valg av partnere, tilgangen på seksualitet og liknende, men parallelt med dette må menn forholde seg til offentlige og private institusjoner, presse og partnere som hevder at menn tar for mye plass og at kvinner ”må få slippe til”. Menn må også kjempe for sine posisjoner uten omfattende statlige støtteordninger, lov- og forskriftsverk og statlige ”likestillingsombud” som skal fremme deres sak. Det er på ingen måte rart at menn faller ut av skolen og arbeidslivet under slike omstendigheter.

Professoren avslutter sitt innlegg med å skrive at;”… likestilling ikke kommer av seg selv, det er noe vi må jobbe med, diskutere, utfordre. Vi må forske mer, og ikke minst må det bli et sterkere fokus i undervisningen vår.” Over 30 år med statlige tiltak, privilegier og indoktrinering uten tilstrekkelige endringer i arbeidsmarkedet og professorens personlige opplevelser har så langt ikke vært nok til å at hun stiller noen kritiske spørsmål til eget ideologisk tankegods på kjønnsområdet. Her kan det da også nevnes at professoren tidligere har vært involvert i kjønnsdiskriminering av en mann ved Universitetet i Bergen, uten at hun ser ut til å ha tatt nevneverdig lærdom av det.

Man kunne kanskje derfor driste seg til å hevde at det var professoren som burde vært sendt på gangen. Litt refleksjonstid over eget ideologisk grunnlag kunne kanskje vært på sin plass.

  • email
  • Facebook
  • Twitter
  • Google Bookmarks
Dette innlegget ble publisert i Kjønnsbalanse og-rettferd. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *