Forsøk på å være mann

EPAnmeldelse av boka «Knuste hjer­ter og halve sann­he­ter- Force Manjeure» av Geir Sætre, roman, Comino for­lag, 2015

Forsøk på å være mann er den­ne bokas tema. Samtidig kan vi si at roma­nen er for­fat­te­rens for­søk på å være for­fat­ter. Boka er Sætres førs­te.

Vi møter roman­fi­gu­ren Edgar Paasche som lager­ar­bei­der med en for­kjær­lig­het for å kjø­re truck og i fri­ti­da med en for­kjær­lig­het for å hive inn­på sto­re meng­der alko­hol. Sistnevnte gjø­res i sel­skap med kom­pi­ser på jakt etter damer. Spesielt Edgar tren­ger alko­ho­len for å styr­ke motet (og for å tåle dår­li­ge resul­ta­ter).

Men så for­and­rer alt seg. Kort opp­sum­mert leser vi føl­gen­de: 1) Edgar får råd av kom­pi­sen, som er rå på sjek­king, om å set­te seg høy­ere mål. 2) Edgar viser seg å kjen­ne til femi­nis­tisk lit­te­ra­tur, som han ikke har høye tan­ker om, og om det­te for­tel­ler han kvin­ner han møter. 3) Edgar blir kjent med en eld­re kvin­ne, som råder Edgar til å søke kon­takt med «den lil­le gut­ten» som skal fin­nes inne i ham.

Etter det­te får Edgar et helt annet drag på dame­ne. Han får seg også ny jobb, og byt­ter ut truck­kjø­ring med utfor­ming av pro­te­ser og kunde­kon­takt. Men etter å ha kost seg med et antall damer, slår Edgar seg til ro med én av dem. Har Edgar gjen­nom det­te for­and­ret seg til moden mann?

I job­ben på lage­ret fram­stod Edgar som en rå ego­ist, men det pus­si­ge for den­ne leser er at han like­vel ikke fram­stod som usym­pa­tisk. Jeg stil­te meg hel­ler spørs­må­let: Er Edgar en opp­rø­rer? Er han «den sis­te mann» i en femi­ni­sert ver­den? Det tør være kjent at også en god mann kan hol­de en tøff stil. I fil­men Gran Torino med Clint Eastwood fra 2008 hol­der hel­ten (med bak­grunn fra Koreakrigen) en tøff stil, og ikke bare når det fak­tisk trengs for å hol­de påvi­se­lig plag­som­me folk på avstand, men også over­for for eksem­pel sin fri­sør. Samtalen mel­lom Eastwood som whi­te-anglo-saxon-pro­tes­tant og hans ita­li­ens­ke fri­sør er full av rasis­me og gjen­si­di­ge trus­ler, men det­te er egent­lig uttrykk for god­mo­dig­het. Vår mann Paasche er kan­skje ikke pre­get av helt den sam­me selv­til­lit og over­skudd på god­het når han sier at den unge nevø­en til sje­fens els­ker­in­ne skal få truck­gaf­le­ne hans i ræva og ut gjen­nom øyne­ne slik at øye­lok­ke­ne kan vip­pes opp og ned med spa­ken han hol­der i hån­da. Men språ­ket er det sam­me! Kunne det være noe inter­es­sant mann­lig å ta inn fra Paasche på lage­ret, slik som fra Eastwoods figur i den nevn­te fil­men? I så fall synes det inter­es­sant mann­li­ge å nær­mest gå tapt gjen­nom his­to­ri­ens vide­re for­løp. I sene­re til­bake­blikk ses lager­ar­bei­der Paasche som stak­kars­lig. Han kal­te sine arbeids­ka­me­ra­ter «ape­kat­ter», men selv var han den størs­te ape­kat­ten av alle, sies det. Akkurat det­te sies fak­tisk tid­lig, så den påpas­se­li­ge leser kun­ne alle­re­de fra begyn­nel­sen fått med seg at lager­ar­bei­der Paasche ikke kan være noen opp­rø­rer. Jeg må trek­ke den kon­klu­sjon at min leser­opp­le­vel­se og det for­løp for­fat­te­ren gir his­to­ri­en, ikke stem­mer over ens. Min opp­le­vel­se av Paasche, slik han beskri­ves i førs­te del av boka, peker i ret­ning «opp­rø­rer». Jeg var rett og slett litt spent på hvor­dan opp­rø­ret vil­le utvik­le seg vide­re. Men fram­ti­da synes å være full til­pas­ning til det femi­ni­ser­te sam­funn. Edgars for­søk på å være mann synes å ende i et gedi­gent mage­plask.

Hva så med for­fat­te­rens for­søk på å være for­fat­ter? Boka er til tider spen­nen­de! Jakten på damer er for eksem­pel spen­nen­de. Som leser tror man på kon­tras­ten mel­lom Paasche som «opp­rø­rer» i førs­te del av boka og de «tam­me» arbeids­ka­me­ra­te­ne med «Myggen» som den mest pus­le­te. Edgar fører dis­ku­sjo­ner med kvin­ner han møter, og selv et besøk i «Lesbenes leir» skyr han ikke. De ideo­lo­gis­ke dis­ku­sjo­ne­ne i boka er ikke uten driv! Kanskje for­fat­te­ren i lik­het med den­ne leser sym­pa­ti­se­rer med «opp­rø­re­ren» Paasche, men ikke klar­te å skri­ve en bok hvor opp­rørs­tran­gen før­te til noe — det være seg sei­er, eller et neder­lag som kun­ne for­tel­le oss noe?

Det fin­nes også et inter­es­sant klasse­per­spek­tiv i boka. Paasche lar seg på et tids­punkt lok­ke til en jazz­fes­ti­val. Det blir bare et kort besøk. Herr Paasche betak­ker seg for mid­del­klas­se-dig­gin­gen som der er å se. Ikke bare nek­ter han å slut­te seg til pub­li­kums dig­ging av jaz­zen, hans vul­gæ­re sorti fra en kon­sert kan også for­stås som en reak­sjon på mid­del­klas­se-pub­li­ku­mets kol­lek­ti­ve selv­dig­ging. Også når det gjel­der lit­te­ra­tur, skil­ler Paasche seg fra mid­del­klas­se-men­nes­ker han møter. Som gjest i et (for en gangs skyld) «dan­net» sel­skap vek­ker han for­bau­sel­se (fak­tisk opp­sikt) ved å for­tel­le om sine nord­ame­ri­kans­ke favo­rit­ter, og sin til­sva­ren­de mang­len­de inter­es­se for «magisk rea­lis­me» og euro­pe­is­ke klas­si­ke­re, som er sel­ska­pe­ts fore­truk­ne. Anmelderen må her bekjen­ne at de nord­ame­ri­kans­ke favo­rit­te­ne til Paasche er hel­ler ukjen­te for ham. (Jeg lider kan­skje selv av mid­del­klasse­bak­grunn.)

Tilbake til boka, kan man spør­re om Sætre har øns­ket å skri­ve noe sånt som en «mas­ku­li­nis­tisk» roman. Knuste hjer­ter og halve sann­he­ter er etter den­ne anmel­ders mening i så fall ikke vel­lyk­ket. Forfatter så vel som hoved­per­son ser ut til å gå seg vill i de ideo­lo­gis­ke spørs­må­le­ne, og ender, som så man­ge før dem, i den sosial­de­mo­kra­tis­ke «fel­la». (Det gjel­der for man­nen å bli «snill», så får han det bra.) Uansett hva som måt­te være ideo­lo­gisk mål og mening kan man spør­re om hen­del­ses­for­lø­pet, her­under hoved­per­sonens utvik­ling, er tro­ver­dig. Mitt svar må igjen bli nei. Hvordan kan det f eks ha seg at det på et pas­sen­de tids­punkt duk­ker opp en «prakt­dame» som abso­lutt vil lig­ge med stak­kars­li­ge Edgar, angi­ve­lig for­di Edgar har opp­trådt som det helt mot­sat­te i barn­dom­men, nem­lig som reso­lutt helt? Og hvor­dan kan det ha seg at sam­me «prakt­dame» litt sene­re for­la­ter Edgar til for­del for den mam­ma­dal­te «Myggen» fra lage­ret? Her mener jeg boka er mer «sosial­de­mo­kra­tisk» enn vir­ke­lig­he­ten selv: Når det gjel­der damer, betyr egen inn­sats lite, men beg­ge de hel­di­ge men­ne­ne (også Edgar etter hvert) har vist «god opp­før­sel». Forfatterens beløn­ning er attrak­ti­ve damer som daler ned fra him­me­len!

Til tross for kri­tikk mener jeg boka kan ses som et for­søk på å gjø­re noe vik­tig. Ingen kan i dag si hvor man­nens fram­tid lig­ger. For min del vil jeg si at noen god fram­tid defi­ni­tivt ikke er å fin­ne i et kne­fall for det femi­ni­ser­te sam­funn. Skulle jeg også peke på en mulig fan­tas­tisk fram­tid, måt­te det være den­ne: Ta opp den «enk­le og kraft­ful­le» man­nen i den «ideo­lo­gisk og kul­tu­relt reflek­ter­te» man­nen - eller omvendt. Geir Sætre kan sies å for­sø­ke nett­opp det­te. Det er imid­ler­tid ikke så lett å kom­bi­ne­re de to måte­ne å være mann på. (Det gjel­der også her på Maskulinist.no. Er den­ne anmel­del­sen for eksem­pel skre­vet slik at den pas­ser for lese­re av «Vi menn», eller pas­ser den hel­ler for lese­re av Morgenbladet? Kan man skri­ve slik at det pas­ser beg­ge ste­der?) Men lyk­kes man ikke førs­te gang, kan man prø­ve igjen! Sætre skri­ver visst­nok på en ny bok. Kanskje vi får se at opp­rø­re­ren Edgar Paasche ikke var død like­vel?

Les også:

Middelklassens menn

Det per­son­li­ge er poli­tisk

Dette innlegget ble publisert i Kultur, Menn og maskulinitet. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *