Klagemål

Et tyvetall menn møttes til konferansen «Quo Vadis, mann?» arrangert av Mannsforum i Oslo den 19. november i fjor – en dato som gjelder for å være internasjonal mannsdag. Mannsforum har arrangert diskusjonsmøter om menn, kjønn og likestilling siden 2009. Deltakerne på konferansen representerte små miljøer som har det til felles at de setter fokus på menns forhold. Maskulinist.no var også representert.

Nei, takk!

Det er nokså stor variasjon å finne når en ser på miljøer som beskjeftiger seg med menns forhold. Noen gjør det nærmest «ufrivillig», som Foreningen 2 Foreldre. Foreningen arbeider med likestilling i forbindelse med foreldreskap, noe som berører menn på en helt annen måte enn kvinner, men foreningen tviholder på kjønnsnøytralitet. De var invitert til konferansen, men takket nei. Foreldreskap er det også andre som beskjeftiger seg med, som Foreningen far. Disse er opptatt av menn som fedre, men ikke av menn som menn. Det sistnevnte betyr at de bare i liten grad tematiserer forskjellen mellom kvinners og menns foreldreskap. Foreningen er tvert i mot tilbøyelig til å framheve menns mykhet i forhold til barn, og søker å bedre menns vilkår som fedre ved å forsikre verden om at menn er like myke som kvinner. Mannsforum selv er opptatt av menns levekår, mer om dette nedenfor. Reform, det eneste virkelig ressurssterke miljøet, hadde i likhet med Foreningen 2 foreldre takket nei til konferansen. Jo nærmere en står «favorittpartneren» staten, jo mindre interessant å treffe andre.

Samle bevis

Representanter for Mannsforum la på konferansen fram diverse materiale, blant annet den velkjente forskjellen på menns og kvinners levealder, og den ikke fullt så kjente forskjellen i selvmordsrate, hvor menn har tre ganger så høye tall som kvinner. En fellesnevner for konferansen var at en «samler bevis» for at menn ikke (lenger) er det privilegerte kjønn. Det påvises at menn lider, at menn og gutter kommer dårlig ut i ulike sammenhenger, som i forbindelse med arbeidsulykker og skolekarakterer, og at i dag studerer langt flere kvinner enn menn ved landets høyskoler og universiteter. En kan kanskje si at en legger fram et «klagemål». Det medgis imidlertid at helt på toppen av samfunnet finnes flere menn enn kvinner. Spesielt interessant fant vi for vår del det framlagte «kjønnsregnskapet» som konkluderer med at menn og kvinner henholdsvis betaler inn og mottar en million kroner netto i forhold til det offentlige i løpet av livet.

Også blant kvinner kan man finne kritikk av de bestående forhold til fordel for menn. På konferansen ble f eks den «kritiske feministen» og nobelprisvinneren Doris Lessing sitert på kritikk av undervisning i skolen. Hun refererte til undervisning som gikk ut på at menn som følge av sin natur fører krig og pådrar seg en kollektiv skyld – noe hun karakteriserte som tull og tok avstand fra.

Etter alt det framlagte stilte Mannsforum følgende spørsmål: Hva om menn ikke lenger stiller opp på dette?

Ja, har ikke menn selv ansvaret for om de «stiller opp på dette» eller gjør noe annet? Vi for vår del mener at spørsmålet om ansvar er verd å tenke over. For det første fordi det er grunn til å holde på et grunnleggende ansvar for egen skjebne, selv under vanskelige forhold. Det betyr at du bevarer en selvstendighet og en viss frihet. For det annet vil uansett mange mennesker av begge kjønn være tilbøyelige til å anse menn som ansvarlige for egen situasjon, selv om forholdene er påviselig dårlige. Denne holdningen er utbredt, og menn som tenker i maskulinistisk retning, bør ha en strategi i forhold til dette. Vi skal komme tilbake til spørsmålet om ansvar nedenfor, men først til konferansens hovedattraksjon.

Hvordan bli mann?

Hver mann bør finne ut hva det vil si for ham å være mann. Dette budskapet var å høre på en video som psykiater Dag Furuholmen og kollega Ted Usatynski hadde på sin hjemmeside for noen år siden. De to har siden tilbudt kurs for menn, og Furuholmen holdt et foredrag på konferansen. Skjønt «bli mann» – på samme nettsted kunne man den gang finne en forsikring om at mann var man allerede «per definisjon», altså ingen absolutte krav til egenskaper utover de biologiske for å være mann. Det kan imidlertid se ut til at Furuholmen og Usatynski nå har skjerpet kravene. I foredraget ble det sagt at menn må stille opp som fedre. De har et ansvar for kommende generasjoner av menn, og uten direkte mann-til-gutt kontakt blir det ingen ny generasjon. Dette kan tolkes utvidende slik at menn har et kollektivt ansvar overfor den oppvoksende slekt i sin alminnelighet, og ikke bare i forhold til eget avkom. Man kan dessuten snakke om et ansvar eldre menn har overfor yngre.

Men hva gjør voksne menn til menn? I foredraget viste Furuholmen til far og sønn som kommer slitne, men lykkelige hjem fra en strabasiøs tur i skog og mark. En glede ved å møte utfordring og kraft til å komme gjennom er kanskje spesifikt mannlig. Eksemplet er ok, men det har den begrensning at det knyttes til fritid. Etter vår oppfatning er det behov for å definere på nytt hva det vil si å være voksen mann i arbeids- og samfunnsliv i et moderne samfunn, for ikke å snakke om et postmoderne samfunn, hvor fysisk styrke ikke er like viktig og hvor utholdenhet ikke nødvendigvis dreier seg om det samme som før. Furuholmen er ikke av dem som bedyrer at menn er like gode «mødre» som kvinner, men han blir likevel ved det relativt trygge når han snakker om det mannlige. Han snakker mye om mannlig energi – «positiv» mannlig energi. Etter vår oppfatning er det imidlertid like viktig for en mann å kunne være «negativ». Selv i forhold til barn, og særlig gutter, er det nødvendig å være «negativ» og sette grenser. Gjøres dette med kjærlighet, virker det i siste instans positivt. På liknende måte kan intet samfunn klare seg uten å sette grenser for kriminalitet og annet det er nødvendig å begrense. Dette vil vi si er en maskulin oppgave som menn tradisjonelt er bedre på enn kvinner. Også i nære relasjoner mellom voksne er det viktig å kunne si nei, dette er feil. Menn bør kunne gjøre dette med presisjon og styrke.

Kritikk til tross – vi slutter oss til den anerkjennelse Dag Furuholmen fikk på konferansen ved at han ble tildelt «Mannsprisen» for 2015 – vi gratulerer!

Menns emansipasjon

Hva skjer når du i Norge påviser kritikkverdige forhold? Et slikt «klagemål» blir automatisk oppfattet som rettet til det offentlig-politiske system. De fleste som har noe å kritisere, har vel selv denne automatikken i ryggmargen, og tenker ikke på andre muligheter. For vår del mener vi imidlertid at det offentliges ansvar for folks liv er drevet mer enn langt nok, og at dette nå faktisk er en del av problemet. Avstanden mellom de to kjønn øker når alt skal relateres til det offentlige. Upersonlige offentlige systemer gir bare halvgode erstatninger for kvinners tradisjonelle omsorg og en dårlig erstatning for menns tradisjonelle evne til å si nei.

Det finnes også et problem til. Mannsforum har i forbindelse med konferansen som nevnt ovenfor lagt fram «bevis» for at menn ikke (lenger) er det privilegerte kjønn, men er ikke menn sterke, da? Jo, du kan skjønne det, sier Mannsforum, se bare på statistikken over depresjon: hele 18 % av unge kvinner er deprimerte, mens bare 6 % av unge menn er det. Med denne typen argumentasjon kommer en imidlertid fort i klemme. En vil gjerne si at menn er underprivilegerte, samtidig som en vil si at menn er sterke. Det er den samme klemma som en kan prøve å sette kvinnebevegelsen i, forskjellen er bare den at kvinner ikke skammer seg et sekund over denne typen motsetning, som kan være en selvmotsigelse. De henter bare fram det som til enhver tid er gunstig.

Menn, derimot, eier heldigvis skam, og slik bør det fortsatt være. For når kvinner kan bruke både styrke og svakhet som like gode argumenter om hverandre for at dører skal åpnes spesielt for dem, er det hele tiden dypest sett snakk om å bli tatt hensyn til, altså det svake kjønn. (Det nye er bare at menn ikke lenger takkes for å åpne døren.) Furuholmen sa i sitt foredrag at menn har undervurdert kvinners «behov for makt». Dette kan oppfattes som en «høflig eufemisme». Det som menes er vel at kvinner ikke nødvendigvis vil stoppe frammarsjen når balanse mellom de to kjønn er nådd. Et klart eksempel på dette ble for øvrig lagt fram av andre på konferansen, nemlig at framtredende kvinner ser med likegyldighet, eller endog tilfredshet, på at kvinnelige studenter i dag er i sterkt overtall på universiteter og høyskoler.

Klagemål er altså ikke nok. Menn må kjempe for vinne fram.

Som mål for kampen vil vi foreslå emansipasjon. Dette kan man gjenkjenne som et mål kvinnebevegelsen satte seg i sin tid. Etymologisk (språklig) betyr det å komme ut av andres grep (manus=hånd). Om emansipasjon for kvinner var et relevant mål, og om det eventuelt er oppnådd, er spørsmål vi skal la ligger her. Men når det gjelder menns emansipasjon med utgangspunkt i dagens virkelighet, må vi først finne ut i hvem sitt «grep» vi egentlig sitter fast. Er det kvinners grep menn sitter fast i, eller er det det offentlige som har tatt «balletak»? Eller er det menn på stortinget som holder resten av den mannlige befolkningen i et jerngrep for å redde seg selv? Har menn falt som offer for eget grep ved at de går rundt og innbiller seg at de nå som før er det sterke kjønn? Alt dette er trolig relevant. På kort sikt må menns viktigste oppgave være å diskutere slike spørsmål seg i mellom. Den interne «vranglåsen» som består i at menn på toppen, som kan sies å være ideologisk undertrykket, holder menn ellers i samfunnet politisk undertrykket, må bringes i bevegelse.

Les også:

Hva er kvinnemakt?

På tide å bryte likestillingsmonopolet!

  • email
  • Facebook
  • Twitter
  • Google Bookmarks
Dette innlegget ble publisert i Menn og maskulinitet. Bokmerk permalenken.

4 kommentarer til Klagemål

  1. Lars Olav Prestegård sier:

    Mannsforum fortjener ingen støtte så lenge de ikke tar medlemmene sine alvorlig!

    Måten styret i fornongen har behandlet meg ved å blokkere meg ute i fra foreningens arbeid, uten å la meg få komme til orde å fremme mitt syn er skammelig, og udemokratisk. De gadd ikkje en gang å komme med en begrunnelse, og stengte meg ute fra en facebookgruppe hvor jeg ikke hadde skrevet noe innlegg?

    Jeg har selv kjempet mot mor til mine barn, og opplever samme for for skikanering fra ledende talspersoner i foreningen.

    • Arild Brock sier:

      Kommentaren ovenfor retter kritikk mot Mannsforum. Det er ok å diskutere Mannsforum og andre miljøer på Maskulinist.no. Jeg vil imidlertid oppfordre alle som reiser kritikk til å begrunne seg, og vise til faktiske forhold man mener foreligger. Påstander som ikke/knapt er begrunnet, bør både den den som kritiseres og andre lesere spares for. Jeg mener det heller ikke er ønskelig at den som kritiseres (i en ny kommentar) «overtar» kritikkens begrunnelse i tillegg til å svare på denne.

  2. Kjetil Thue sier:

    Og banen, det er Mannsforum. 🙂

  3. Guttorm Grundt sier:

    Meget interessante refleksjoner!
    Men det er dessverre ikke nok i lengden. Skal man komme diskrimineringen av menn og fedre til livs må flere menn delta i den offentlige diskursen, og det må handles aktivt vis a vis dagens administrativt/politiske kvinnedominerte/feministiske likestillingshegemoni og apparat. MannsForum trenger flere medlemmer som er villig til å delta på banen, ikke bare utenfor…..

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *