Er maskulinisme svar på feminismen?

Det fin­nes menn og mil­jø­er som er opp­tatt av menns for­hold ut over det du fin­ner her på Maskulinist.no, selv­føl­ge­lig. En mulig­het for menn som arbei­der med kjønns­po­li­tis­ke spørs­mål, er å defi­ne­re seg som mas­ku­li­nis­ter. Miljøer, og også enkelt­per­soner, som dri­ver en mål­ret­tet, poli­tisk akti­vi­tet, kan ha behov for å defi­ne­re seg.

Men hva betyr «mas­ku­li­nis­me»? For det førs­te kan man lure på om mas­ku­li­nis­me ikke må ha noe med femi­nis­men å gjø­re, f eks være et svar på den­ne. I vårt til­fel­le, alt­så for oss som står bak Maskulinist.no, ble imid­ler­tid ikke nav­net i sin tid valgt for­di vi var spe­si­elt opp­tatt av å oppo­ne­re mot, eller på annen måte defi­ne­re oss i for­hold til, femi­nis­men. Vi var kon­kret og direk­te opp­tatt av menns vil­kår i sam­fun­net, ikke av femi­nis­men. Fra tid til annen har det imid­ler­tid opp­stått behov for å klar­gjø­re begre­pet «mas­ku­li­nis­me». Vi skal her gå en run­de til med det­te, og for­hol­der oss da også til femi­nis­men. Vi vil, dels på fritt grunn­lag, dels med utgangs­punkt i våre egne erfa­rin­ger og akti­vi­tet, drøf­te uli­ke betyd­nin­ger «mas­ku­li­nis­me» kan ten­kes å ha. Når det gjel­der begre­pe­ts kog­ni­ti­ve inn­hold, alt­så de intel­lek­tu­el­le sider, men ikke spørs­må­let om det er “bra” eller ikke “bra”, mener vi at de som bru­ker begre­pet om seg selv og sin egen akti­vi­tet, med stør­re rett kan trek­ke kon­klu­sjo­ner om betyd­nings­inn­hol­det enn de som erklæ­rer seg som mot­stan­de­re. Gjennom artik­ke­len søkes utkrys­tal­li­sert et rime­lig klart, og sam­ti­dig til­strek­ke­lig åpent, begrep «mas­ku­li­nis­me» i norsk sam­men­heng.

Som hest og rytter?

La oss først se om vi kan kas­te lys over «mas­ku­li­nis­me» ved å sam­men­lik­ne med noe annet, f eks and­re poli­tis­ke ord og uttrykk. Forholdet mel­lom mas­ku­li­nis­me og femi­nis­me kan en fore­stil­le seg som f eks for­hol­det mel­lom høy­re og venst­re i poli­tik­ken. Maskulinisme og femi­nis­me vil­le da være som poli­tis­ke ret­nin­ger som kon­kur­re­rer med hver­and­re, men som sam­ti­dig defi­ne­rer hver­and­re gjen­si­dig.

Individets to sider, ifølge asiatisk tradisjon

Individets to sider, iføl­ge asia­tisk tra­di­sjon

Man kan alter­na­tivt for­stå mas­ku­li­nis­me og femi­nis­me som to i hoved­sak kom­ple­men­tæ­re feno­me­ner. Det kun­ne være f eks som hest og ryt­ter, som som­mer og vin­ter, som sol og måne – fan­ta­si­en bob­ler, hvis man slip­per seg løs. Dessverre sni­ker det da seg også inn asso­sia­sjo­ner til nok­så asym­met­ris­ke begreps­par, som hest og ryt­ter. Hvem skul­le være hes­ten og hvem skul­le være ryt­te­ren? Ved hjelp av mer disi­pli­nert tenk­ning kan man imid­ler­tid lete etter asso­sia­sjo­ner som uttryk­ker kom­ple­men­ta­ri­tet og sam­ti­dig like­verd. Kanskje kun­ne for­hol­det illust­re­res med stol og bord? Eller vin­du og vegg? Nei, dis­se eksemp­le­ne vir­ker ikke spe­si­elt vel­lyk­ke­de. Det vi kun­ne tren­ge som for­søks­vise ana­lo­gi­er er begreps­par hvor de to begre­pe­ne har føl­gen­de tre egen­ska­per i for­hold til hver­and­re: de skal være kom­ple­men­tæ­re, like­ver­di­ge og klart for­skjel­li­ge. Da må vi kan­skje gå til noe mer abs­trakt. Som sir­kel og lin­je? Eller som høy­re og venst­re – slik dis­se bru­kes til å beskri­ve ret­nin­ger i hver­da­gen? Ja, begre­pe­ne høy­re og venst­re er klart kom­ple­men­tæ­re, klart like­ver­di­ge og klart for­skjel­li­ge!

Men sist­nevn­te begreps­par består alt­så av to vel­dig abs­trak­te begre­per. Kjønn kan opp­fat­tes som abs­trakt, men er sam­ti­dig svært kon­kret. Slik man ikke kan snak­ke om mas­ku­li­nis­me uten å ten­ke på femi­nis­men, kan man hel­ler ikke ten­ke på mas­ku­li­nis­me uten å ten­ke på menn, eller på femi­nis­men uten å ten­ke på kvin­ner. De to begre­pe­ne mas­ku­li­nis­me og femi­nis­me må uten tvil ha noe med menn og kvin­ner å gjø­re. Forholdet mel­lom de to «isme­ne» må kan­skje bli litt som for­hol­det mel­lom de to kjønn? Dette for­hol­det er, som vi vet, ikke så enkelt å beskri­ve og dess­uten unikt. Enhver sam­men­lik­ning med noe annet hal­ter mer eller mind­re, og begre­pet kjønn med det til­hø­ren­de begreps­pa­ret kvin­ne og mann «for­lan­ger» på en måte å bli for­stått på egne pre­mis­ser. Til gjen­gjeld, kan vi si, er begreps­pa­ret kvin­ne og mann mer «inter­es­sant» enn det vi til slutt lan­det på som den mest bruk­ba­re ana­lo­gi­en oven­for, nem­lig høy­re og venst­re som geomet­ris­ke ret­nin­ger. Høyre og venst­re uttryk­ker bare en banal for­skjell, mens begre­pe­ne kvin­ne og mann er i utgangs­punk­tet «inter­es­sant for­skjel­li­ge».

Er maskulinisme nytt?

Tilbake til «isme­ne», så er de to begre­pe­ne mas­ku­li­nis­me og femi­nis­me alt­så uom­gjen­ge­lig knyt­tet til hver­and­re, spørs­må­let er bare på hvil­ken måte. Men da vi i sin star­tet nett­ste­det Maskulinist.no, var vi alt­så ikke spe­si­elt opp­tatt av femi­nis­men. Det vi var opp­tatt av, var å uttryk­ke menns erfa­rin­ger og per­spek­tiv. Vi vil­le si noe om ver­den slik den ser ut fra menns stå­sted. Underforstått i det­te lig­ger at man da reg­ner med å se noe annet enn når en ser ting fra kvin­ners stå­sted. Var det­te nytt? Ser en bort fra rela­tivt spe­de lik­nen­de til­løp i and­re land, og ser en bort fra lik­nen­de, også rela­tivt spe­de, til­løp i Norge hvor en unn­la­ter å bru­ke uttryk­ket mas­ku­li­nis­me, så var det nytt.

Menn had­de rik­tig nok len­ge sett på ver­den i et kjønns­per­spek­tiv. Anklagen fra den da nye kvinne­be­ve­gel­sen fra 1970-tal­let og fram­over var at menn så ver­den i et slags ube­visst manns­per­spek­tiv. Menn så ikke bare de klart kjønns­spe­si­fik­ke spørs­mål i sitt spe­si­el­le manns­per­spek­tiv, de så hele ver­den med det­te blik­ket. For øvrig var etter hvert alt å reg­ne som kjønns­re­la­tert, så den sist­nevn­te man­ge­len på måte­hold fra menns side var i og for seg ikke så vik­tig. Om et slikt ube­visst manns­per­spek­tiv fak­tisk fan­tes og gjor­de seg gjel­den­de, er et spørs­mål vi skal la lig­ge her. Men det var uan­sett ikke «mas­ku­li­nis­me». Etter hvert som kvinne­be­ve­gel­sen gjor­de seg gjel­den­de, ble menns måte å se ver­den på en annen. Mange sider av sam­fun­net og kul­tu­ren ble tatt opp og dis­ku­tert i et kjønns­per­spek­tiv. Om menns måte å se ting på had­de vært pre­get av svak kjønns­be­visst­het tid­li­ge­re, ble kvin­ners måte den nye måten for menn å se tin­ge­ne bevisst på. Menn som var akti­ve i debat­ten om kjønn og like­stil­ling, la vekt på å for­stå kvin­nen og gav dess­uten i hoved­sak sin til­slut­ning til kvin­ners krav og poli­tikk. Det fan­tes rik­tig nok menn, kan­skje ikke så få hel­ler, som var skep­tis­ke eller kri­tis­ke. Men dis­ku­sjo­nen fant sted innen­for kvinne­be­ve­gel­sens para­dig­me og menns del­ta­kel­se had­de en reak­tiv karak­ter.

Siden vi på et sene­re tids­punkt (2006) tråd­te inn på are­na­en, har vi vil­let noe annet. Om enn med beskjed­ne res­sur­ser har vi vil­let gjø­re noe pro­ak­tivt over­for sam­fun­net og men­nes­ke­ne i dag, og alt­så ut fra menns erfa­rin­ger og per­spek­tiv. Er så det­te et svar på femi­nis­men? Feminismen har som en vik­tig ideo­lo­gi og poli­tisk prak­sis gjen­nom årti­er pre­get men­nes­ke­ne og sam­fun­net slik det fore­lig­ger i dag — på godt og ondt, kan man si. For vår del for­hol­der vi oss til men­nes­ke­ne og sam­fun­net av i dag. Maskulinisme, slik det uttryk­kes gjen­nom det­te nett­ste­det, blir der­med et «svar» på blant annet det preg femi­nis­men har satt på sam­fun­net.

Vaske gull

Vi har alt­så ikke gått rundt og erg­ret oss over femi­nis­men sent og tid­lig. Men det vi har erg­ret oss over, er vis­se vans­ker menn møter i livet, og som vir­ker ver­ken rime­li­ge eller pro­duk­ti­ve. (Med «pro­duk­tiv» menes f eks vans­ker som er for­bun­det med det å for­hol­de seg til natu­ren på en måte som i førs­te rek­ke iva­re­tar men­nes­ke­li­ge behov, der­nest lar natu­ren så langt mulig i fred. Det er det­te som opp­rin­ne­lig er «pro­duk­sjon» eller «arbeid».) Et kon­kret eksem­pel på hva vi har erg­ret oss over er det synet på vold i nære rela­sjo­ner som syn­tes å gjel­de i sam­fun­net for omkring ti år siden. Oppmerksomheten om kvin­ners lidel­ser i den­ne sam­men­heng var høy, og etter vår opp­fat­ning fikk menn som grup­pe i sam­fun­net uten for­be­hold og nyan­ser «skyl­da» for det­te. Det erger­ligs­te var ikke man­ge­len på nyan­ser og for­be­hold, men at menn på en dif­fus, men effek­tiv og bare tungt spor­bar måte, fikk skyl­da kol­lek­tivt uten at det fan­tes noe kol­lek­tiv av menn som kun­ne sva­re på det­te. At menn fikk skyl­da og kom i mis­kreditt, var ikke bare en byr­de i seg selv, men var også noe som etter vår opp­fat­ning kun­ne ram­me menn i and­re sam­men­hen­ger, for eksem­pel i for­bin­del­se med barne­for­de­ling.

Siden har vi «vas­ket gull» i det Klondyke som menns erfa­rin­ger og per­spek­tiv utgjør. Vi fin­ner et gull­korn her og et gull­korn der, og i blant en hel ny gull­åre. Vi har den «for­del» at det er få på fel­tet, men vi øns­ker nye menn vel­kom­men, det er enda mye å gra­ve i.

Når ble feminismen kjønnsnøytral?

Noe direk­te svar på femi­nis­men had­de vi alt­så i utgangs­punk­tet ikke behov for å være, men som menn har vi for­holdt oss til kvin­ner, og i blant har vi snak­ket om kvinne­be­ve­gel­sen. Det må være greit at menn for­hol­der seg til kvinne­be­ve­gel­sen. «Feminismen» har duk­ket opp på vår him­mel etter hvert som vi opp­da­get at ikke alle unnet oss å være mas­ku­li­nis­ter. Vi fikk det inn­trykk at i alle fall femi­nis­men selv ikke vil­le for­stås som den ene polen på noe lik­nen­de poli­tik­kens venst­re-høyre­lin­je, og hvor det da også vil­le fin­nes plass for minst én til. Opprinnelig så vi fak­tisk for oss at kvin­ner, kvinne­be­ve­gel­sen og femi­nis­men vil­le være litt nys­gjer­ri­ge, kan­skje til og med inter­es­ser­te og endog gene­rø­se over­for en «nykom­ling» som oss, alt­så et mas­ku­li­nis­tisk mil­jø. Men vi har måt­tet kon­sta­te­re at kvin­ner kna­pt unner oss å eksis­te­re. Først og fremst har det­te kon­kre­ti­sert seg som over­se­el­se. Å over­se noen kan som kjent være uttrykk for sløv­het eller uttrykk for aktiv bekjem­pel­se, eller beg­ge deler sam­ti­dig. Vi har rik­tig nok unn­taks­vis fått svar på våre inn­legg i main­stre­am medi­er, men da på avgren­se­de spørs­mål. Et annet inter­es­sant unn­tak er at Radio Orakel en gang invi­ter­te oss til inter­vju. Men når vi sene­re har utford­ret på de stør­re spørs­mål, blant annet om femi­nis­men og menns stil­ling, da har de utford­re­de for­holdt seg tau­se.

Og siden er det duk­ket opp en ver­re tendens, nem­lig en tendens til å kal­le alt som ikke er femi­nis­me for anti-femi­nis­me. Det sist­nevn­te inne­bæ­rer ikke bare den frekk­het det er å defi­ne­re alt med utgangs­punkt i femi­nis­men, som om det­te var ver­dens nav­le, det inne­bæ­rer også en stemp­ling av and­re alter­na­ti­ver som fiendt­li­ge til femi­nis­men.

Ytterligere frekk­het vil­le det etter vår opp­fat­ning være om femi­nis­men for­økte å rekrut­te­re menn som «med­lem­mer» med den inten­sjon at femi­nis­men skul­le være den ret­te basis også for dem. Det fin­nes menn som kal­ler seg femi­nis­ter, men det synes ikke som at ini­tia­ti­vet kom­mer fra femi­nis­men, hel­ler fra dis­se men­ne­ne selv. Med unn­tak av et lite antall menn som muli­gens hører natur­lig hjem­me i femi­nis­men, vil vi si at menn som kal­ler seg femi­nis­ter, like godt kun­ne bære buttons hvor det stod «opport­u­nist».

Tanken bak det at også menn kan være femi­nis­ter, er at femi­nis­men er blitt til en ren like­stil­lings­be­ve­gel­se (even­tu­elt har vært det bestan­dig). Bevegelsen skal med full kjønns­nøy­tra­li­tet jev­ne ut alt — inn­til vekt­skå­le­ne som repre­sen­te­rer de to kjønn lig­ger som på en strek langs hori­son­ten. At femi­nis­men kun­ne bli til en ren like­stil­lings­be­ve­gel­se, er  nok teo­re­tisk mulig, men det er etter vår opp­fat­ning ikke skjedd, og det er også en lite rime­lig tan­ke. For det førs­te er kvinne­sa­ken ikke død – femi­nis­me er fort­satt kvinne­sak. For det annet er det lite rime­lig at kvinne­be­ve­gel­sen his­to­risk skul­le for­and­re seg til noe helt annet uten en mot­kraft. Man går ikke fra tese til syn­te­se uten anti­tese, for å si det med Hegel. For øvrig kan det ikke være hold­bart for menn å være bare reak­ti­ve. Menn har etter vår opp­fat­ning behov for å gå en run­de med seg selv, eller fle­re, og har behov for å gå en run­de, eller fle­re, med femi­nis­men, på det grunn­lag en da fin­ner fram til – og beg­ge deler med blikk på dagens sam­funn og det preg som femi­nis­men har satt på det­te.

At beg­ge kjønn er «null verd» er imid­ler­tid også en slags like­stil­ling. Når femi­nis­men for­sø­kes sett som en kjønns­nøy­tral like­stil­lings­be­ve­gel­se, kan det­te etter vår opp­fat­ning nok ha noe for seg, men bare på en måte som er tra­gisk, nem­lig som en beve­gel­se for å «utslet­te» kjønn. Tendensen fin­nes i dag. Å utslet­te kjønn full­sten­dig er nep­pe mulig, men det er kan­skje mulig å gi kjønn sam­me skjeb­ne som reli­gion, nem­lig at det gjø­res til en pri­vat­sak og så å si for­dri­ves fra det offent­li­ge rom.

Kan menn ikke være undertrykt?

Slik kvin­ner har dan­net femi­nis­men med utgangs­punkt i sine erfa­rin­ger og inter­es­ser som kvin­ner, må det i utgangs­punk­tet være legi­timt at menn gjør til­sva­ren­de. Det er sam­ti­dig vesent­lig at den his­to­ris­ke situa­sjo­nen for de to «isme­ne» vil være for­skjel­li­ge, for ikke å si dra­ma­tisk for­skjel­li­ge. Viktig for mas­ku­li­nis­mens legi­ti­mi­tet er paral­lel­len til femi­nis­men, men også den erkjen­nel­se at mas­ku­li­nis­me må bli noe annet enn femi­nis­men med mot­satt «for­tegn», alt­så noe annet enn en «kvinne­be­ve­gel­se for menn». For at menn skal kun­ne lyk­kes med å mate­ria­li­se­re en mas­ku­li­nis­tisk idé, må de fin­ne en utfor­ming som pas­ser for eget kjønn.

Når det gjel­der for­skjel­len i his­to­rie, alt­så for­skjel­len på menns utgangs­punkt i dag og femi­nis­mens utgangs­punkt den gang, er kvin­ners påstand at de var under­tryk­ket inn­til kvinnebevegelsen/feminismen kom i gang for å gjø­re slutt på det­te, ikke sant? Om under­tryk­king av kvin­ner fort­satt består, er i det mins­te del­vis et empi­risk spørs­mål. En empi­risk under­sø­kel­se kan i utgangs­punk­tet føre til én av tre muli­ge kon­klu­sjo­ner: kvin­ner er under­trykt, det hers­ker balan­se, eller menn er de som nå er under­trykt. Mens vi ven­ter på den offent­li­ge «kjønns­makt­ut­red­nin­gen» som skal fin­ne sva­ret, gjør vi oss her på Maskulinist.no våre betrakt­nin­ger i noe mind­re ska­la, se refe­ran­se neden­for.

Men menn kan kan­skje uan­sett ikke gjel­de som under­tryk­te? Vi mener det er en tendens til å se menn som det ansvar­li­ge kjønn. I så fall kan menn per defi­ni­sjon ikke under­tryk­kes, for om de lever under dår­li­ge for­hold, har de selv ansva­ret.

Vi har imid­ler­tid en helt annen visjon, nem­lig den at sam­fun­net består av to ansvar­li­ge og oppe­gå­en­de kjønn. Inntil det mot­sat­te er bevist mener vi at kvin­ner er å anse som ansvar­li­ge men­nes­ker, både indi­vi­du­elt og kol­lek­tivt. Hva det­te egent­lig betyr, og hvor­dan en dia­log mel­lom de to kjønn kun­ne for­lø­pe, er blant de spørs­mål en kun­ne fin­ne svar på hvis kvinne­be­ve­gel­sen og femi­nis­men, fri­vil­lig eller mind­re fri­vil­lig, gav slipp på sin stil­ling som i all still­het ene­rå­den­de. Vi har også en skrekk­vi­sjon, og den er at menn for­blir ale­ne om ansva­ret etter at kvin­ner har fått en stor del av mak­ten. Ansvarlighet betyr at du ikke bare ten­ker på deg selv, men ten­ker på hel­he­ten i det sys­tem du har makt innen­for. Uten slik ansvar­lig­het blir alt litt som i roma­nen «Fluenes her­re» av William Golding, hvor en stør­re grup­pe barn hav­net på en øde øy uten voks­ne. Det ble et ter­ror­vel­de.

Mannens største utfordring

Forskjellen i his­to­risk utgangs­punkt er en av to grun­ner til at mas­ku­li­nis­me ikke kan bli noen kopi av femi­nis­men, bare med mot­satt «for­tegn». Den and­re grun­nen er at menn etter alt å døm­me er for­skjel­li­ge fra kvin­ner. Det sist­nevn­te slår ut i omtrent alt som kan være rele­vant med tan­ke på å dan­ne en «isme» som mas­ku­li­nis­me. Menn kon­kur­re­rer blant annet på en annen måte enn kvin­ner. For man­nen er der­med de kjønns-inter­ne spørs­mål kan­skje de vik­tigs­te kjønns­spørs­mål. Mannen kan i den­ne sam­men­heng opp­fat­tes som sin egen størs­te fien­de, men er poten­si­elt natur­lig­vis også sin egen bes­te venn. Mannen er kort sagt sin egen størs­te utford­ring.

Kvinner utgjør fler­tal­let, og vil utgjø­re fler­tal­let i sam­fun­net i all over­skue­lig fram­tid. I den grad kjønns­ba­lan­sen i sam­fun­net har tip­pet over i kvin­ners favør, har menn behov for å hev­de seg selv. Alternativet er at menn blir «det annet kjønn», det kjønn som ver­ken er over­le­gent eller like­ver­dig, men mindre­ver­dig.

Lucas Cranach: Ungdomskilden

Lucas Cranach d.e: Ungdomskilden

Maskulinisme er i dag først og fremst en idé. Men det fin­nes også fol­ke­li­ge strøm­nin­ger av menn som er kri­tis­ke til femi­nis­me og femi­ni­se­ring, og dis­se har en viss opp­slut­ning. Hva er egent­lig femi­nis­men? Selvsagt vil hel­ler ikke femi­nis­men være upå­vir­ket av sine egne resul­ta­ter og sin egen alder. Feminismen i dag er ikke nød­ven­dig­vis den sam­me som ved star­ten for ett til to hundre­år siden. Vi til­la­ter oss å si at femi­nis­men i dag er som en satt, gam­mel dame. Det måt­te da kun­ne vir­ke som den rene ung­doms­kil­den å for­hol­de seg til en kjekk, ung mann ved navn mas­ku­li­nis­me! La oss fort­satt håpe på en til­nær­ming, og at kon­takt kan opp­stå.

Men det vi ser i dag, er dess­ver­re noe annet. Som for­slag til hvor­dan femi­nis­men er å for­stå sett fra 2015 og bak­over i tid vil jeg fore­slå føl­gen­de: Feminismen er blitt en del av det som var arbei­der­be­ve­gel­sen. De to beve­gel­se­ne har smel­tet sam­men og blitt til noe tred­je. Hva er så det­te sam­men­smel­te­de? Å kal­le det sosial­de­mo­kra­ti er å fav­ne for vidt, for sosial­de­mo­kra­ti­et har også Høyre og sågar Fremskrittspartiet del i i dag. Den sam­men­smel­te­de arbei­der­be­ve­gel­sen og femi­nis­men er bare en del av sosial­de­mo­kra­ti­et, og den er en del hvis karak­ter det er vans­ke­lig å opp­fat­te, kan­skje for­di den­ne delen hol­des i sjakk av and­re kref­ter som nett­opp Høyre og Fremskrittspartiet. De to sam­men­smel­te­de beve­gel­se­ne kun­ne kan­skje kal­les uto­pis­te­ne, eller “hyper-uto­pis­te­ne”. Begge beve­gel­ser har fått opp­fylt sine mål og vel så det, og arbei­der «på over­tid». Sammensmeltingen har kan­skje også gitt en syner­gi-effekt, som i det­te til­fel­let ikke er av det gode. De er som et tog med loko­mo­tiv i beg­ge ender, og som for lengst har rast for­bi den plan­lag­te ende­sta­sjo­nen. De leg­ger ikke mer­ke til at lin­jen, den grun­nen de har vir­ket på, er borte. De kan nå bare fort­set­te ved å men­talt omde­fi­ne­re det land­ska­pet de er inne på i sitt eget bil­de. Har du en ham­mer, ser du en spi­ker. Den for­en­te arbei­der- og kvinne­be­ve­gel­se ser fort­satt en befolk­ning som lider. De har ikke opp­da­get at det folk lider under nå, er dem selv og deres defi­ni­sjons­makt.

Les også:

Maskulinisme kan for­and­re femi­nis­men

På tide å bry­te like­stil­lings­mono­po­let

Kjønnsubalansen i Norge

Kjønnspolitisk Kumbaya

 

 

 

Dette innlegget ble publisert i Kjønnsbalanse og-rettferd, Kjønnsrelasjoner. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *