Er maskulinisme svar på feminismen?

Det finnes menn og miljøer som er opptatt av menns forhold ut over det du finner her på Maskulinist.no, selvfølgelig. En mulighet for menn som arbeider med kjønnspolitiske spørsmål, er å definere seg som maskulinister. Miljøer, og også enkeltpersoner, som driver en målrettet, politisk aktivitet, kan ha behov for å definere seg.

Men hva betyr «maskulinisme»? For det første kan man lure på om maskulinisme ikke må ha noe med feminismen å gjøre, f eks være et svar på denne. I vårt tilfelle, altså for oss som står bak Maskulinist.no, ble imidlertid ikke navnet i sin tid valgt fordi vi var spesielt opptatt av å opponere mot, eller på annen måte definere oss i forhold til, feminismen. Vi var konkret og direkte opptatt av menns vilkår i samfunnet, ikke av feminismen. Fra tid til annen har det imidlertid oppstått behov for å klargjøre begrepet «maskulinisme». Vi skal her gå en runde til med dette, og forholder oss da også til feminismen. Vi vil, dels på fritt grunnlag, dels med utgangspunkt i våre egne erfaringer og aktivitet, drøfte ulike betydninger «maskulinisme» kan tenkes å ha. Når det gjelder begrepets kognitive innhold, altså de intellektuelle sider, men ikke spørsmålet om det er «bra» eller ikke «bra», mener vi at de som bruker begrepet om seg selv og sin egen aktivitet, med større rett kan trekke konklusjoner om betydningsinnholdet enn de som erklærer seg som motstandere. Gjennom artikkelen søkes utkrystallisert et rimelig klart, og samtidig tilstrekkelig åpent, begrep «maskulinisme» i norsk sammenheng.

Som hest og rytter?

La oss først se om vi kan kaste lys over «maskulinisme» ved å sammenlikne med noe annet, f eks andre politiske ord og uttrykk. Forholdet mellom maskulinisme og feminisme kan en forestille seg som f eks forholdet mellom høyre og venstre i politikken. Maskulinisme og feminisme ville da være som politiske retninger som konkurrerer med hverandre, men som samtidig definerer hverandre gjensidig.

Individets to sider, ifølge asiatisk tradisjon

Individets to sider, ifølge asiatisk tradisjon

Man kan alternativt forstå maskulinisme og feminisme som to i hovedsak komplementære fenomener. Det kunne være f eks som hest og rytter, som sommer og vinter, som sol og måne – fantasien bobler, hvis man slipper seg løs. Dessverre sniker det da seg også inn assosiasjoner til nokså asymmetriske begrepspar, som hest og rytter. Hvem skulle være hesten og hvem skulle være rytteren? Ved hjelp av mer disiplinert tenkning kan man imidlertid lete etter assosiasjoner som uttrykker komplementaritet og samtidig likeverd. Kanskje kunne forholdet illustreres med stol og bord? Eller vindu og vegg? Nei, disse eksemplene virker ikke spesielt vellykkede. Det vi kunne trenge som forsøksvise analogier er begrepspar hvor de to begrepene har følgende tre egenskaper i forhold til hverandre: de skal være komplementære, likeverdige og klart forskjellige. Da må vi kanskje gå til noe mer abstrakt. Som sirkel og linje? Eller som høyre og venstre – slik disse brukes til å beskrive retninger i hverdagen? Ja, begrepene høyre og venstre er klart komplementære, klart likeverdige og klart forskjellige!

Men sistnevnte begrepspar består altså av to veldig abstrakte begreper. Kjønn kan oppfattes som abstrakt, men er samtidig svært konkret. Slik man ikke kan snakke om maskulinisme uten å tenke på feminismen, kan man heller ikke tenke på maskulinisme uten å tenke på menn, eller på feminismen uten å tenke på kvinner. De to begrepene maskulinisme og feminisme må uten tvil ha noe med menn og kvinner å gjøre. Forholdet mellom de to «ismene» må kanskje bli litt som forholdet mellom de to kjønn? Dette forholdet er, som vi vet, ikke så enkelt å beskrive og dessuten unikt. Enhver sammenlikning med noe annet halter mer eller mindre, og begrepet kjønn med det tilhørende begrepsparet kvinne og mann «forlanger» på en måte å bli forstått på egne premisser. Til gjengjeld, kan vi si, er begrepsparet kvinne og mann mer «interessant» enn det vi til slutt landet på som den mest brukbare analogien ovenfor, nemlig høyre og venstre som geometriske retninger. Høyre og venstre uttrykker bare en banal forskjell, mens begrepene kvinne og mann er i utgangspunktet «interessant forskjellige».

Er maskulinisme nytt?

Tilbake til «ismene», så er de to begrepene maskulinisme og feminisme altså uomgjengelig knyttet til hverandre, spørsmålet er bare på hvilken måte. Men da vi i sin startet nettstedet Maskulinist.no, var vi altså ikke spesielt opptatt av feminismen. Det vi var opptatt av, var å uttrykke menns erfaringer og perspektiv. Vi ville si noe om verden slik den ser ut fra menns ståsted. Underforstått i dette ligger at man da regner med å se noe annet enn når en ser ting fra kvinners ståsted. Var dette nytt? Ser en bort fra relativt spede liknende tilløp i andre land, og ser en bort fra liknende, også relativt spede, tilløp i Norge hvor en unnlater å bruke uttrykket maskulinisme, så var det nytt.

Menn hadde riktig nok lenge sett på verden i et kjønnsperspektiv. Anklagen fra den da nye kvinnebevegelsen fra 1970-tallet og framover var at menn så verden i et slags ubevisst mannsperspektiv. Menn så ikke bare de klart kjønnsspesifikke spørsmål i sitt spesielle mannsperspektiv, de så hele verden med dette blikket. For øvrig var etter hvert alt å regne som kjønnsrelatert, så den sistnevnte mangelen på måtehold fra menns side var i og for seg ikke så viktig. Om et slikt ubevisst mannsperspektiv faktisk fantes og gjorde seg gjeldende, er et spørsmål vi skal la ligge her. Men det var uansett ikke «maskulinisme». Etter hvert som kvinnebevegelsen gjorde seg gjeldende, ble menns måte å se verden på en annen. Mange sider av samfunnet og kulturen ble tatt opp og diskutert i et kjønnsperspektiv. Om menns måte å se ting på hadde vært preget av svak kjønnsbevissthet tidligere, ble kvinners måte den nye måten for menn å se tingene bevisst på. Menn som var aktive i debatten om kjønn og likestilling, la vekt på å forstå kvinnen og gav dessuten i hovedsak sin tilslutning til kvinners krav og politikk. Det fantes riktig nok menn, kanskje ikke så få heller, som var skeptiske eller kritiske. Men diskusjonen fant sted innenfor kvinnebevegelsens paradigme og menns deltakelse hadde en reaktiv karakter.

Siden vi på et senere tidspunkt (2006) trådte inn på arenaen, har vi villet noe annet. Om enn med beskjedne ressurser har vi villet gjøre noe proaktivt overfor samfunnet og menneskene i dag, og altså ut fra menns erfaringer og perspektiv. Er så dette et svar på feminismen? Feminismen har som en viktig ideologi og politisk praksis gjennom årtier preget menneskene og samfunnet slik det foreligger i dag – på godt og ondt, kan man si. For vår del forholder vi oss til menneskene og samfunnet av i dag. Maskulinisme, slik det uttrykkes gjennom dette nettstedet, blir dermed et «svar» på blant annet det preg feminismen har satt på samfunnet.

Vaske gull

Vi har altså ikke gått rundt og ergret oss over feminismen sent og tidlig. Men det vi har ergret oss over, er visse vansker menn møter i livet, og som virker verken rimelige eller produktive. (Med «produktiv» menes f eks vansker som er forbundet med det å forholde seg til naturen på en måte som i første rekke ivaretar menneskelige behov, dernest lar naturen så langt mulig i fred. Det er dette som opprinnelig er «produksjon» eller «arbeid».) Et konkret eksempel på hva vi har ergret oss over er det synet på vold i nære relasjoner som syntes å gjelde i samfunnet for omkring ti år siden. Oppmerksomheten om kvinners lidelser i denne sammenheng var høy, og etter vår oppfatning fikk menn som gruppe i samfunnet uten forbehold og nyanser «skylda» for dette. Det ergerligste var ikke mangelen på nyanser og forbehold, men at menn på en diffus, men effektiv og bare tungt sporbar måte, fikk skylda kollektivt uten at det fantes noe kollektiv av menn som kunne svare på dette. At menn fikk skylda og kom i miskreditt, var ikke bare en byrde i seg selv, men var også noe som etter vår oppfatning kunne ramme menn i andre sammenhenger, for eksempel i forbindelse med barnefordeling.

Siden har vi «vasket gull» i det Klondyke som menns erfaringer og perspektiv utgjør. Vi finner et gullkorn her og et gullkorn der, og i blant en hel ny gullåre. Vi har den «fordel» at det er få på feltet, men vi ønsker nye menn velkommen, det er enda mye å grave i.

Når ble feminismen kjønnsnøytral?

Noe direkte svar på feminismen hadde vi altså i utgangspunktet ikke behov for å være, men som menn har vi forholdt oss til kvinner, og i blant har vi snakket om kvinnebevegelsen. Det må være greit at menn forholder seg til kvinnebevegelsen. «Feminismen» har dukket opp på vår himmel etter hvert som vi oppdaget at ikke alle unnet oss å være maskulinister. Vi fikk det inntrykk at i alle fall feminismen selv ikke ville forstås som den ene polen på noe liknende politikkens venstre-høyrelinje, og hvor det da også ville finnes plass for minst én til. Opprinnelig så vi faktisk for oss at kvinner, kvinnebevegelsen og feminismen ville være litt nysgjerrige, kanskje til og med interesserte og endog generøse overfor en «nykomling» som oss, altså et maskulinistisk miljø. Men vi har måttet konstatere at kvinner knapt unner oss å eksistere. Først og fremst har dette konkretisert seg som overseelse. Å overse noen kan som kjent være uttrykk for sløvhet eller uttrykk for aktiv bekjempelse, eller begge deler samtidig. Vi har riktig nok unntaksvis fått svar på våre innlegg i mainstream medier, men da på avgrensede spørsmål. Et annet interessant unntak er at Radio Orakel en gang inviterte oss til intervju. Men når vi senere har utfordret på de større spørsmål, blant annet om feminismen og menns stilling, da har de utfordrede forholdt seg tause.

Og siden er det dukket opp en verre tendens, nemlig en tendens til å kalle alt som ikke er feminisme for anti-feminisme. Det sistnevnte innebærer ikke bare den frekkhet det er å definere alt med utgangspunkt i feminismen, som om dette var verdens navle, det innebærer også en stempling av andre alternativer som fiendtlige til feminismen.

Ytterligere frekkhet ville det etter vår oppfatning være om feminismen forøkte å rekruttere menn som «medlemmer» med den intensjon at feminismen skulle være den rette basis også for dem. Det finnes menn som kaller seg feminister, men det synes ikke som at initiativet kommer fra feminismen, heller fra disse mennene selv. Med unntak av et lite antall menn som muligens hører naturlig hjemme i feminismen, vil vi si at menn som kaller seg feminister, like godt kunne bære buttons hvor det stod «opportunist».

Tanken bak det at også menn kan være feminister, er at feminismen er blitt til en ren likestillingsbevegelse (eventuelt har vært det bestandig). Bevegelsen skal med full kjønnsnøytralitet jevne ut alt – inntil vektskålene som representerer de to kjønn ligger som på en strek langs horisonten. At feminismen kunne bli til en ren likestillingsbevegelse, er  nok teoretisk mulig, men det er etter vår oppfatning ikke skjedd, og det er også en lite rimelig tanke. For det første er kvinnesaken ikke død – feminisme er fortsatt kvinnesak. For det annet er det lite rimelig at kvinnebevegelsen historisk skulle forandre seg til noe helt annet uten en motkraft. Man går ikke fra tese til syntese uten antitese, for å si det med Hegel. For øvrig kan det ikke være holdbart for menn å være bare reaktive. Menn har etter vår oppfatning behov for å gå en runde med seg selv, eller flere, og har behov for å gå en runde, eller flere, med feminismen, på det grunnlag en da finner fram til – og begge deler med blikk på dagens samfunn og det preg som feminismen har satt på dette.

At begge kjønn er «null verd» er imidlertid også en slags likestilling. Når feminismen forsøkes sett som en kjønnsnøytral likestillingsbevegelse, kan dette etter vår oppfatning nok ha noe for seg, men bare på en måte som er tragisk, nemlig som en bevegelse for å «utslette» kjønn. Tendensen finnes i dag. Å utslette kjønn fullstendig er neppe mulig, men det er kanskje mulig å gi kjønn samme skjebne som religion, nemlig at det gjøres til en privatsak og så å si fordrives fra det offentlige rom.

Kan menn ikke være undertrykt?

Slik kvinner har dannet feminismen med utgangspunkt i sine erfaringer og interesser som kvinner, må det i utgangspunktet være legitimt at menn gjør tilsvarende. Det er samtidig vesentlig at den historiske situasjonen for de to «ismene» vil være forskjellige, for ikke å si dramatisk forskjellige. Viktig for maskulinismens legitimitet er parallellen til feminismen, men også den erkjennelse at maskulinisme må bli noe annet enn feminismen med motsatt «fortegn», altså noe annet enn en «kvinnebevegelse for menn». For at menn skal kunne lykkes med å materialisere en maskulinistisk idé, må de finne en utforming som passer for eget kjønn.

Når det gjelder forskjellen i historie, altså forskjellen på menns utgangspunkt i dag og feminismens utgangspunkt den gang, er kvinners påstand at de var undertrykket inntil kvinnebevegelsen/feminismen kom i gang for å gjøre slutt på dette, ikke sant? Om undertrykking av kvinner fortsatt består, er i det minste delvis et empirisk spørsmål. En empirisk undersøkelse kan i utgangspunktet føre til én av tre mulige konklusjoner: kvinner er undertrykt, det hersker balanse, eller menn er de som nå er undertrykt. Mens vi venter på den offentlige «kjønnsmaktutredningen» som skal finne svaret, gjør vi oss her på Maskulinist.no våre betraktninger i noe mindre skala, se referanse nedenfor.

Men menn kan kanskje uansett ikke gjelde som undertrykte? Vi mener det er en tendens til å se menn som det ansvarlige kjønn. I så fall kan menn per definisjon ikke undertrykkes, for om de lever under dårlige forhold, har de selv ansvaret.

Vi har imidlertid en helt annen visjon, nemlig den at samfunnet består av to ansvarlige og oppegående kjønn. Inntil det motsatte er bevist mener vi at kvinner er å anse som ansvarlige mennesker, både individuelt og kollektivt. Hva dette egentlig betyr, og hvordan en dialog mellom de to kjønn kunne forløpe, er blant de spørsmål en kunne finne svar på hvis kvinnebevegelsen og feminismen, frivillig eller mindre frivillig, gav slipp på sin stilling som i all stillhet enerådende. Vi har også en skrekkvisjon, og den er at menn forblir alene om ansvaret etter at kvinner har fått en stor del av makten. Ansvarlighet betyr at du ikke bare tenker på deg selv, men tenker på helheten i det system du har makt innenfor. Uten slik ansvarlighet blir alt litt som i romanen «Fluenes herre» av William Golding, hvor en større gruppe barn havnet på en øde øy uten voksne. Det ble et terrorvelde.

Mannens største utfordring

Forskjellen i historisk utgangspunkt er en av to grunner til at maskulinisme ikke kan bli noen kopi av feminismen, bare med motsatt «fortegn». Den andre grunnen er at menn etter alt å dømme er forskjellige fra kvinner. Det sistnevnte slår ut i omtrent alt som kan være relevant med tanke på å danne en «isme» som maskulinisme. Menn konkurrerer blant annet på en annen måte enn kvinner. For mannen er dermed de kjønns-interne spørsmål kanskje de viktigste kjønnsspørsmål. Mannen kan i denne sammenheng oppfattes som sin egen største fiende, men er potensielt naturligvis også sin egen beste venn. Mannen er kort sagt sin egen største utfordring.

Kvinner utgjør flertallet, og vil utgjøre flertallet i samfunnet i all overskuelig framtid. I den grad kjønnsbalansen i samfunnet har tippet over i kvinners favør, har menn behov for å hevde seg selv. Alternativet er at menn blir «det annet kjønn», det kjønn som verken er overlegent eller likeverdig, men mindreverdig.

Lucas Cranach: Ungdomskilden

Lucas Cranach d.e: Ungdomskilden

Maskulinisme er i dag først og fremst en idé. Men det finnes også folkelige strømninger av menn som er kritiske til feminisme og feminisering, og disse har en viss oppslutning. Hva er egentlig feminismen? Selvsagt vil heller ikke feminismen være upåvirket av sine egne resultater og sin egen alder. Feminismen i dag er ikke nødvendigvis den samme som ved starten for ett til to hundreår siden. Vi tillater oss å si at feminismen i dag er som en satt, gammel dame. Det måtte da kunne virke som den rene ungdomskilden å forholde seg til en kjekk, ung mann ved navn maskulinisme! La oss fortsatt håpe på en tilnærming, og at kontakt kan oppstå.

Men det vi ser i dag, er dessverre noe annet. Som forslag til hvordan feminismen er å forstå sett fra 2015 og bakover i tid vil jeg foreslå følgende: Feminismen er blitt en del av det som var arbeiderbevegelsen. De to bevegelsene har smeltet sammen og blitt til noe tredje. Hva er så dette sammensmeltede? Å kalle det sosialdemokrati er å favne for vidt, for sosialdemokratiet har også Høyre og sågar Fremskrittspartiet del i i dag. Den sammensmeltede arbeiderbevegelsen og feminismen er bare en del av sosialdemokratiet, og den er en del hvis karakter det er vanskelig å oppfatte, kanskje fordi denne delen holdes i sjakk av andre krefter som nettopp Høyre og Fremskrittspartiet. De to sammensmeltede bevegelsene kunne kanskje kalles utopistene, eller «hyper-utopistene». Begge bevegelser har fått oppfylt sine mål og vel så det, og arbeider «på overtid». Sammensmeltingen har kanskje også gitt en synergi-effekt, som i dette tilfellet ikke er av det gode. De er som et tog med lokomotiv i begge ender, og som for lengst har rast forbi den planlagte endestasjonen. De legger ikke merke til at linjen, den grunnen de har virket på, er borte. De kan nå bare fortsette ved å mentalt omdefinere det landskapet de er inne på i sitt eget bilde. Har du en hammer, ser du en spiker. Den forente arbeider- og kvinnebevegelse ser fortsatt en befolkning som lider. De har ikke oppdaget at det folk lider under nå, er dem selv og deres definisjonsmakt.

Les også:

Maskulinisme kan forandre feminismen

På tide å bryte likestillingsmonopolet

Kjønnsubalansen i Norge

Kjønnspolitisk Kumbaya

 

 

 

  • email
  • Facebook
  • Twitter
  • Google Bookmarks
Dette innlegget ble publisert i Kjønnsbalanse og-rettferd, Kjønnsrelasjoner. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *