Fri mann

shantaramKommentar til den selv­bio­gra­fis­ke roma­nen «Shantaram» av Gregory David Roberts, norsk utga­ve ved for­la­get Press, 2008.

Er du fri hvis du er gang­ster? Kanskje, hvis du kom­mer fra en annen kul­tur og bare er asso­si­ert med­lem. Du nyter da alle med­lem­ska­pe­ts for­de­ler sam­ti­dig som du tro­lig kan tre ut når du måt­te øns­ke det. «Friheten til å si nei» er vik­tig for bokas hoved­per­son. Den mafia­en vi snak­ker om her, har for øvrig etis­ke stan­dar­der. De avstår f eks fra pro­sti­tu­sjon og heroin som «sats­nings­om­rå­der», ikke for­di det­te er ulov­lig, men for­di det er uetisk, slik den­ne mafia­ens grunn­leg­ger og øvers­te sjef ser det.

Historien

«Vår mann» er aust­ra­li­er, og bærer i boka hin­di-nav­net Lin. Lin har gjen­nom bokas 900 sider sitt fas­te til­hold i Bombay og er iden­tisk med bokas for­fat­ter. Millionbyen Bombay er geo­gra­fisk delt mel­lom uli­ke mafia­er, dels sam­ar­bei­den­de, dels riva­li­se­ren­de. Grunnleggeren av mafia­en møter vi som en tenk­som her­re, som gjer­ne dis­ku­te­rer etis­ke og and­re filo­so­fis­ke spørs­mål med Lin og de øvri­ge med­lem­me­ne. At sje­fen og and­re lever godt av inn­tek­te­ne fra ulov­lig valuta­han­del, fra for­falsk­ning av pass og fra inn­kre­ving av beskyt­tel­ses­pen­ger inn­går ikke i de etis­ke reson­ne­men­te­ne vi får del i, men fram­går ellers klart nok – nær­mest som en «bivirk­ning». Sjefen bru­ker mil­lio­ner på å støt­te krig­fø­ring i Afghanistan, som er hans opp­rin­nel­ses­land, får vi etter hvert høre, for­mo­dent­lig også det­te i sam­svar med hans etis­ke vur­de­rin­ger.

Gangsterne fram­står ikke som onde. De er rik­tig nok vold­som­me, og gjen­nom boka får vi et utall detal­jer­te skild­rin­ger av slåss­kam­per. I lik­het med mili­tæ­re tje­neste­menn i Norge og ellers i ver­den leg­ges det vekt på å hol­de seg i god form, helst topp­form, selv om det vesent­ligs­te av virk­som­he­ten fore­går i pent antrekk og bak skrive­bor­det. De per­son­li­ge rela­sjo­ne­ne er vik­ti­ge. Man kan gjø­re busi­ness med man­ge, men bare et begren­set antall men­nes­ker sto­ler man på, og liker man. Hvem som liker hvem er vik­ti­ge­re i Bombay enn i Oslo. Her er det lite sys­tem, men desto fle­re per­soner som en må og vil for­hol­de seg til.

Hvis du er kri­tisk til det sosial­de­mo­kra­tis­ke sam­fun­net i Norge, kan det være inter­es­sant å sam­men­lik­ne med Bombay. I Bombay er for­skjel­le­ne mel­lom rik og fat­tig stør­re, ast­ro­no­misk mye stør­re. Men ikke bare de rike, også de fat­ti­ge vi møter, lever ster­ke­re. For Lin selv går det mye opp og ned. Før han ble asso­si­ert med­lem av mafia­en lev­de han av med­brag­te mid­ler fra Australia, for øvrig etter alt å døm­me skaf­fet til veie gjen­nom ran. Men så blir han ranet (!) i Bombays bak­ga­ter på vei hjem etter en fylle­fest, og er plut­se­lig blakk. Han red­des da av indis­ke ven­ner, men bare ved at noen skaf­fer ham et skur i en slum. Nytt for meg som leser var at et slikt skur er et pri­vi­le­gi­um, man kan bo adskil­lig dår­li­ge­re enn dèt, f eks gans­ke enkelt på gata. Med basis i sku­ret utvik­ler livet til Lin seg i to ret­nin­ger: Han utvik­ler for det førs­te en «nærings­vei» som små­kri­mi­nell med utgangs­punkt i det at han er hvit. Noen hvi­te turis­ter sto­ler mer på ham enn på inde­re, og der­med har han et mar­ked for for­mid­ling til påli­te­li­ge inde­re som veks­ler valu­ta og sel­ger hasjisj og annet til turis­te­ne. For det annet blir han et verd­satt med­lem av slum­sam­fun­net. Slummen er nem­lig godt orga­ni­sert under sitt «slumover­hode», en mann som har det sis­te ordet i alle spørs­mål. Etter en noe fam­len­de inn­sats som brannsluk­ker når det opp­står en far­lig brann i slum­men, viser det seg at Lin kan første­hjelp, og han stel­ler såre­ne til folk etter bran­nen. Denne virk­som­he­ten utvik­ler seg etter hvert til en liten kli­nikk. Han star­ter også en impro­vi­sert språk­sko­le og lærer bar­na engelsk. I slum­men fin­nes rett­fer­dig­het, for mens Lin stel­ler såre­ne til folk etter bran­nen, duk­ker det opp små gaver i sku­ret hans: en slags madrass å sove på og et mat­skap av metall, som er nød­ven­dig for å beskyt­te hans beskjed­ne for­råd mot rot­ter. Også i det stør­re Bombay fin­nes rett­fer­dig­het. Når han sene­re av ufor­klar­li­ge grun­ner hav­ner i indisk feng­sel, er det hans gode renom­me som soli­da­risk slum­bo­er som får ham ut igjen. «Dette er India» for­kla­rer hans indis­ke venn, «de ellers kor­rup­te feng­sels­myn­dig­he­te­ne har under­søkt din bak­grunn, og det de har fun­net ut om deg, har truf­fet dem rett i hjer­tet. Du er els­ket av slum­boer­ne og har som små­kri­mi­nell ald­ri lurt en «kol­le­ga». Derfor lar feng­sels­le­del­sen deg gå.»

Det må her til­føyes at i Bombay fin­nes også det mot­sat­te, hva vi vil­le kal­le grov urett­fer­dig­het. Vi får etter hvert vite at en inn­fly­tel­ses­rik per­sons mis­un­nel­se var det som fikk ham inn i feng­se­let. Alt avhen­ger av om du blir likt eller mis­likt. Slik er det kan­skje i sis­te instans også i Norge. Men i Bombay skjer det rela­tivt åpent og ver­den fram­står som for­ståe­lig.

Gregory-David-Roberts-in-the-slum

Forfatteren på et sene­re besøk i Bombays slum

NB: Slummen er ingen idyll. I til­legg til peri­odis­ke bran­ner her­jer rot­ter, løs­bik­kjer og kole­ra. Livet er hardt og far­lig. Men det synes også som at folk både els­ker og hater ster­ke­re enn i det «nor­ma­le» Norge. De lider mer, i alle fall fysisk, men kan­skje ikke psy­kisk og sosi­alt. Jeg vil også tro at de nyter ster­ke­re, når livet i blant smi­ler til dem. (Kilde for bil­de)

Vår mann Lin er opp­rin­ne­lig kom­met til Bombay på røm­men fra et feng­sel i Australia. I de åre­ne som den selv­bio­gra­fis­ke roma­nen utspil­ler seg, det var på 1980-tal­let, unn­går han å bli inn­hen­tet av lovens lan­ge arm. Av bio­gra­fis­ke opp­lys­nin­ger om for­fat­te­ren fram­går det imid­ler­tid at han noen år sene­re ble arres­tert og må sone fer­dig dom­men i Australia. Hvordan kom han ut på skrå­pla­net opp­rin­ne­lig? Han kom på kjø­ret med heroin etter å ha mis­tet omsor­gen for sin dat­ter i for­bin­del­se med et sam­livs­brudd, for­tel­les det. Så begyn­te han å rane for å skaf­fe pen­ger til stoff, til dels inspi­rert av fri­hets­hel­ten Ned Kelly, som er en slags aust­ralsk slekt­ning av Robin Hood. Selv om tapet av omsor­gen for dat­te­ren ikke fram­he­ves som spe­si­elt vik­tig i boka, må vi her på Maskulinist.no nes­ten stil­le spørs­må­let om det er noen dype­re sam­men­heng mel­lom det­te og hans sene­re liv som fri­hets­els­ken­de røm­ling, slum­bo­er og gang­ster i Bombay. Det kan kan­skje være tran­gen til fri­het? Når han fra­tas omsor­gen for dat­te­ren, begrun­nes det­te som kjent med omsorg og vel­ferd for dat­te­ren, i Australia som i Norge. Denne «hjel­pen» fra sam­fun­net for å gjø­re livet bed­re for dat­te­ren opp­le­ver selv­føl­ge­lig en far som alt annet enn hjelp, han opp­le­ver det som et over­grep både mot seg selv og mot dat­te­ren. Under den­ne lums­ke blan­din­gen av omsorg og over­grep knek­ker han sam­men og hav­ner alt­så på kjø­ret. Andre kren­kel­ser som han sene­re opp­le­ver i et fryk­te­lig aust­ralsk spe­sial­feng­sel er der­imot åpne og «ærli­ge» kren­kel­ser. Disse vir­ker også «mot­satt» — de his­ser ham opp og inspi­re­rer til en dris­tig flukt. Den fri­het han da opp­når, tar rik­tig nok fra ham mulig­he­ten for å leve i Australia og alt som der bin­der ham til livet. Han mis­ter det han har igjen av fami­lie og alle ven­ne­ne sine. Han får bare med seg pen­ger og et falsk pass, og med det­te star­ter han alt­så på nytt i Bombay. Ved ankoms­ten lik­te han straks byen – det føles fritt, sier han. I Bombay er også livet en blan­ding av det gode og det onde, men let­te­re å sor­te­re ut og for­hol­de seg til. Han føler seg fri, og fin­ner sin vei.

Kommentar

Vi hører om et fars­savn som Lin lider under. Det snak­kes fle­re gan­ger om faren han ald­ri had­de hatt. Når mafia­en på et tids­punkt tar kon­takt med ham, gir han seg straks hen til mafia­bos­sen som fars­er­stat­ning. Dette for­tel­les åpent og usen­ti­men­talt. Mangler vår helt mas­ku­li­ni­tet, til tross for all slås­sin­gen og uav­hen­gig­he­ten? Han sli­ter i alle fall med en ting som jeg vil si er man­gel på mas­ku­li­ni­tet, nem­lig vans­ke­lig­he­ter med å defi­ne­re ansvar. Man må blant annet kun­ne skil­le mel­lom kau­sa­li­tet og ansvar. Lin gir en dro­sje­li­sens i bryl­lups­gave til en av sine nær­mes­te ven­ner. Når ven­nen sene­re dør i en bil­ulyk­ke mens han er ute og kjø­rer sent på kveld – for­di lisen­sen moti­ve­rer for det­te — føler Lin seg skyl­dig. Å ta ansvar lærer man sam­ti­dig som man lærer å ikke å ta ansvar. Det femi­ni­ne er å la gren­se­ne fly­te, å skil­le er mas­ku­lint. Når det ikke fin­nes noe sys­tem rundt deg, eller du ikke lar det­te for­tel­le deg hva som er ditt ansvar, blir beho­vet for å kun­ne trek­ke gren­se­ne selv desto stør­re.

Lin fram­står som fri­hets­els­ken­de og uav­hen­gig, men er som and­re men­nes­ker avhen­gig av en sosi­al til­hø­rig­het. Når en annen av hans nær­mes­te ven­ner dør en vold­som død, er til­fel­dig­vis mafia­bos­sen og alle Lins øvri­ge nær­stå­en­de på rei­se og ikke til­gjen­ge­lig. Han fal­ler da til­ba­ke til heroi­nen. Han «leg­ger seg inn» på hva man kan kal­le en her­ion­bule og blir væren­de i tre måne­der, helt til mafia­en og ven­ne­ne hans fin­ner ham og får ham ut. Da er han igjen i stand til å vise styr­ke, og kla­rer seg gjen­nom den heste­ku­ren det er å bli nyk­ter igjen.

Lin tref­fer også tid­lig en kvin­ne, som han fasci­ne­res av. Det viser seg etter hvert at hun også er på røm­men, i hen­nes til­fel­le fra USA. Der har hun med over­legg drept en mann som vold­tok hen­ne og som ble fri­kjent i ret­ten. To fri­byt­te­re, to røm­lin­ger fra «sivi­li­sa­sjo­nen». Kvinnen har vide­re opp­levd en barn­dom pre­get av for­eld­re som for­svant. Her synes det også å være et lik­hets­trekk med Lins bak­grunn. Det utvik­ler seg et for­hold mel­lom de to, men for­hol­det stran­der til slutt på til­lit. De to har uli­ke opp­fat­nin­ger om hva som er til­lit. Hun ber ham for­la­te mafia­en og leve sam­men med hen­ne i en annen by av grun­ner som hun ikke kan/vil for­tel­le. Han kan bare ten­ke seg å gjø­re det­te hvis hun for­tel­ler ham grun­nen. Deres vei­er skil­les.

Også i Norge har vi hørt snakk om det frie liv som lov­løs. Et pro­gram i Terje Nordbys popu­læ­re radio­se­rie Mytekalenderen fra 2005 og 2008, var viet sjø­rø­ve­re. For en sjø­rø­ver er sol­opp­gan­ge­ne røde­re, for­tal­te Nordby, for hver enkelt av dem kan være den sis­te. Har du lyst på en lang «svøm­me­tur» i den fri­het som fin­nes langt borte fra det sosial­de­mo­kra­tis­ke og femi­ni­ser­te Norge – en fri­het fylt av kjær­lig­het og hat, fylt med røren­de hjelp­som­het og bru­tal vold – da kan «Shantaram» anbe­fa­les. Godt over­satt fra engelsk er den også, av John Erik Frydenlund.

Les også:

Norske menn er kua og ufrie

Hva vil kvin­nen?

Det arbei­des for øvrig med  å lage en film basert på “Shantaram” .

Dette innlegget ble publisert i Kultur, Menn og maskulinitet. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *