Fri mann

shantaramKommentar til den selvbiografiske romanen «Shantaram» av Gregory David Roberts, norsk utgave ved forlaget Press, 2008.

Er du fri hvis du er gangster? Kanskje, hvis du kommer fra en annen kultur og bare er assosiert medlem. Du nyter da alle medlemskapets fordeler samtidig som du trolig kan tre ut når du måtte ønske det. «Friheten til å si nei» er viktig for bokas hovedperson. Den mafiaen vi snakker om her, har for øvrig etiske standarder. De avstår f eks fra prostitusjon og heroin som «satsningsområder», ikke fordi dette er ulovlig, men fordi det er uetisk, slik denne mafiaens grunnlegger og øverste sjef ser det.

«Vår mann» er australier, og bærer i boka hindi-navnet Lin. Lin har gjennom bokas 900 sider sitt faste tilhold i Bombay og er identisk med bokas forfatter. Millionbyen Bombay er geografisk delt mellom ulike mafiaer, dels samarbeidende, dels rivaliserende. Grunnleggeren av mafiaen møter vi som en tenksom herre, som gjerne diskuterer etiske og andre filosofiske spørsmål med Lin og de øvrige medlemmene. At sjefen og andre lever godt av inntektene fra ulovlig valutahandel, fra forfalskning av pass og fra innkreving av beskyttelsespenger inngår ikke i de etiske resonnementene vi får del i, men framgår ellers klart nok – nærmest som en «bivirkning». Sjefen bruker millioner på å støtte krigføring i Afghanistan, som er hans opprinnelsesland, får vi etter hvert høre, formodentlig også dette i samsvar med hans etiske vurderinger.

Gangsterne framstår ikke som onde. De er riktig nok voldsomme, og gjennom boka får vi et utall detaljerte skildringer av slåsskamper. I likhet med militære tjenestemenn i Norge og ellers i verden legges det vekt på å holde seg i god form, helst toppform, selv om det vesentligste av virksomheten foregår i pent antrekk og bak skrivebordet. De personlige relasjonene er viktige. Man kan gjøre business med mange, men bare et begrenset antall mennesker stoler man på, og liker man. Hvem som liker hvem er viktigere i Bombay enn i Oslo. Her er det lite system, men desto flere personer som en må og vil forholde seg til.

Hvis du er kritisk til det sosialdemokratiske samfunnet i Norge, kan det være interessant å sammenlikne med Bombay. I Bombay er forskjellene mellom rik og fattig større, astronomisk mye større. Men ikke bare de rike, også de fattige vi møter, lever sterkere. For Lin selv går det mye opp og ned. Før han ble assosiert medlem av mafiaen levde han av medbragte midler fra Australia, for øvrig etter alt å dømme skaffet til veie gjennom ran. Men så blir han ranet (!) i Bombays bakgater på vei hjem etter en fyllefest, og er plutselig blakk. Han reddes da av indiske venner, men bare ved at noen skaffer ham et skur i en slum. Nytt for meg som leser var at et slikt skur er et privilegium, man kan bo adskillig dårligere enn dèt, f eks ganske enkelt på gata. Med basis i skuret utvikler livet til Lin seg i to retninger: Han utvikler for det første en «næringsvei» som småkriminell med utgangspunkt i det at han er hvit. Noen hvite turister stoler mer på ham enn på indere, og dermed har han et marked for formidling til pålitelige indere som veksler valuta og selger hasjisj og annet til turistene. For det annet blir han et verdsatt medlem av slumsamfunnet. Slummen er nemlig godt organisert under sitt «slumoverhode», en mann som har det siste ordet i alle spørsmål. Etter en noe famlende innsats som brannslukker når det oppstår en farlig brann i slummen, viser det seg at Lin kan førstehjelp, og han steller sårene til folk etter brannen. Denne virksomheten utvikler seg etter hvert til en liten klinikk. Han starter også en improvisert språkskole og lærer barna engelsk. I slummen finnes rettferdighet, for mens Lin steller sårene til folk etter brannen, dukker det opp små gaver i skuret hans: en slags madrass å sove på og et matskap av metall, som er nødvendig for å beskytte hans beskjedne forråd mot rotter. Også i det større Bombay finnes rettferdighet. Når han senere av uforklarlige grunner havner i indisk fengsel, er det hans gode renomme som solidarisk slumboer som får ham ut igjen. «Dette er India» forklarer hans indiske venn, «de ellers korrupte fengselsmyndighetene har undersøkt din bakgrunn, og det de har funnet ut om deg, har truffet dem rett i hjertet. Du er elsket av slumboerne og har som småkriminell aldri lurt en «kollega». Derfor lar fengselsledelsen deg gå.»

Det må her tilføyes at i Bombay finnes også det motsatte, hva vi ville kalle grov urettferdighet. Vi får etter hvert vite at en innflytelsesrik persons misunnelse var det som fikk ham inn i fengselet. Alt avhenger av om du blir likt eller mislikt. Slik er det kanskje i siste instans også i Norge. Men i Bombay skjer det relativt åpent og verden framstår som forståelig.

Gregory-David-Roberts-in-the-slum

Forfatteren på et senere besøk i Bombays slum

NB: Slummen er ingen idyll. I tillegg til periodiske branner herjer rotter, løsbikkjer og kolera. Livet er hardt og farlig. Men det synes også som at folk både elsker og hater sterkere enn i det «normale» Norge. De lider mer, i alle fall fysisk, men kanskje ikke psykisk og sosialt. Jeg vil også tro at de nyter sterkere, når livet i blant smiler til dem. (Kilde for bilde)

Vår mann Lin er opprinnelig kommet til Bombay på rømmen fra et fengsel i Australia. I de årene som den selvbiografiske romanen utspiller seg, det var på 1980-tallet, unngår han å bli innhentet av lovens lange arm. Av biografiske opplysninger om forfatteren framgår det imidlertid at han noen år senere ble arrestert og må sone ferdig dommen i Australia. Hvordan kom han ut på skråplanet opprinnelig? Han kom på kjøret med heroin etter å ha mistet omsorgen for sin datter i forbindelse med et samlivsbrudd, fortelles det. Så begynte han å rane for å skaffe penger til stoff, til dels inspirert av frihetshelten Ned Kelly, som er en slags australsk slektning av Robin Hood. Selv om tapet av omsorgen for datteren ikke framheves som spesielt viktig i boka, må vi her på Maskulinist.no nesten stille spørsmålet om det er noen dypere sammenheng mellom dette og hans senere liv som frihetselskende rømling, slumboer og gangster i Bombay. Det kan kanskje være trangen til frihet? Når han fratas omsorgen for datteren, begrunnes dette som kjent med omsorg og velferd for datteren, i Australia som i Norge. Denne «hjelpen» fra samfunnet for å gjøre livet bedre for datteren opplever selvfølgelig en far som alt annet enn hjelp, han opplever det som et overgrep både mot seg selv og mot datteren. Under denne lumske blandingen av omsorg og overgrep knekker han sammen og havner altså på kjøret. Andre krenkelser som han senere opplever i et fryktelig australsk spesialfengsel er derimot åpne og «ærlige» krenkelser. Disse virker også «motsatt» – de hisser ham opp og inspirerer til en dristig flukt. Den frihet han da oppnår, tar riktig nok fra ham muligheten for å leve i Australia og alt som der binder ham til livet. Han mister det han har igjen av familie og alle vennene sine. Han får bare med seg penger og et falsk pass, og med dette starter han altså på nytt i Bombay. Ved ankomsten likte han straks byen – det føles fritt, sier han. I Bombay er også livet en blanding av det gode og det onde, men lettere å sortere ut og forholde seg til. Han føler seg fri, og finner sin vei.

Vi hører om et farssavn som Lin lider under. Det snakkes flere ganger om faren han aldri hadde hatt. Når mafiaen på et tidspunkt tar kontakt med ham, gir han seg straks hen til mafiabossen som farserstatning. Dette fortelles åpent og usentimentalt. Mangler vår helt maskulinitet, til tross for all slåssingen og uavhengigheten? Han sliter i alle fall med en ting som jeg vil si er mangel på maskulinitet, nemlig vanskeligheter med å definere ansvar. Man må blant annet kunne skille mellom kausalitet og ansvar. Lin gir en drosjelisens i bryllupsgave til en av sine nærmeste venner. Når vennen senere dør i en bilulykke mens han er ute og kjører sent på kveld – fordi lisensen motiverer for dette – føler Lin seg skyldig. Å ta ansvar lærer man samtidig som man lærer å ikke å ta ansvar. Det feminine er å la grensene flyte, å skille er maskulint. Når det ikke finnes noe system rundt deg, eller du ikke lar dette fortelle deg hva som er ditt ansvar, blir behovet for å kunne trekke grensene selv desto større.

Lin framstår som frihetselskende og uavhengig, men er som andre mennesker avhengig av en sosial tilhørighet. Når en annen av hans nærmeste venner dør en voldsom død, er tilfeldigvis mafiabossen og alle Lins øvrige nærstående på reise og ikke tilgjengelig. Han faller da tilbake til heroinen. Han «legger seg inn» på hva man kan kalle en herionbule og blir værende i tre måneder, helt til mafiaen og vennene hans finner ham og får ham ut. Da er han igjen i stand til å vise styrke, og klarer seg gjennom den hestekuren det er å bli nykter igjen.

Lin treffer også tidlig en kvinne, som han fascineres av. Det viser seg etter hvert at hun også er på rømmen, i hennes tilfelle fra USA. Der har hun med overlegg drept en mann som voldtok henne og som ble frikjent i retten. To fribyttere, to rømlinger fra «sivilisasjonen». Kvinnen har videre opplevd en barndom preget av foreldre som forsvant. Her synes det også å være et likhetstrekk med Lins bakgrunn. Det utvikler seg et forhold mellom de to, men forholdet strander til slutt på tillit. De to har ulike oppfatninger om hva som er tillit. Hun ber ham forlate mafiaen og leve sammen med henne i en annen by av grunner som hun ikke kan/vil fortelle. Han kan bare tenke seg å gjøre dette hvis hun forteller ham grunnen. Deres veier skilles.

Også i Norge har vi hørt snakk om det frie liv som lovløs. Et program i Terje Nordbys populære radioserie Mytekalenderen fra 2005 og 2008, var viet sjørøvere. For en sjørøver er soloppgangene rødere, fortalte Nordby, for hver enkelt av dem kan være den siste. Har du lyst på en lang «svømmetur» i den frihet som finnes langt borte fra det sosialdemokratiske og feminiserte Norge – en frihet fylt av kjærlighet og hat, fylt med rørende hjelpsomhet og brutal vold – da kan «Shantaram» anbefales. Godt oversatt fra engelsk er den også, av John Erik Frydenlund.

Les også:

Norske menn er kua og ufrie

Hva vil kvinnen?

Det arbeides for øvrig med  å lage en film basert på «Shantaram» .

  • email
  • Facebook
  • Twitter
  • Google Bookmarks
Dette innlegget ble publisert i Kultur, Menn og maskulinitet. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *