God hjelp til å bli mann — men ikke til den kjønnspolitiske kampen

M-F-UAnmeldelse av Mannen: myter, løgn og sann­het av Dag Furuholmen og Ted Usatynski, Cappelen Damm 2015, 311 sider

Tittelen på den­ne boka kan gi tan­ker om at vi her får et gene­ral­opp­gjør med råden­de hold­nin­ger om man­nen og det mann­li­ge, et kamp­skrift mot en for­kvak­let manns­fiendt­lig sam­funns­ide­o­lo­gi. Med en slik for­vent­ning – som man kan­skje bur­de for­stått var mal­plas­sert etter å ha regist­rert den meget vel­vil­li­ge behand­ling bok og for­fat­ter fikk av TV2 og NRK ved lan­se­rin­gen — blir nok lese­ren skuf­fet. Boken kan med stør­re rett beskri­ves som en vei­le­der for menn som søker tera­pi og egen­te­ra­pi, skre­vet av en norsk psy­kia­ter (Furuholmen) og en ame­ri­kansk psy­ko­log (Usatynski). Bedømt slik blir boken meget inter­es­sant og inn­sikts­full, og dens ansat­ser til sam­funns- og ideo­lo­gi­kri­tikk kun­ne nær­mest sees som en bonus. Men boka beve­ger seg i det kjønns­po­li­tis­ke felt, og det er der­for – for den­ne anmel­der — grunn til å bedøm­me kri­tisk både det den sier og det den ikke sier i så hen­se­en­de. Jeg tar det kjønns­po­li­tis­ke først.

Fedrekvoten og barnefordeling

Det enes­te tyde­li­ge stand­punkt som sig­na­li­se­res i et kon­kret poli­tisk spørs­mål, gjel­der fedre­kvo­ten, hvor den sit­ten­de regje­rings reduk­sjon av den­ne fra 14 til 10 uker blir kraf­tig kri­ti­sert. For det førs­te over­dri­ver for­fat­ter­ne her betyd­nin­gen av en mode­rat poli­tisk reform. Det er jo ikke snakk om å avskaf­fe fedre­kvo­ten, som fort­satt vil være leng­re enn f eks i Sverige. For det and­re kon­sta­te­res at for­fat­ter­ne synes uten sans for begrun­nel­sen — et prin­si­pi­elt stand­punkt om at fami­lie­ne, deri inn­be­fat­tet man­nen, i stør­re grad selv skal rå over det gode som offent­lig finan­siert for­eldre­om­sorg i bar­nets førs­te leve­år. Denne anmel­der ser det­te som en sunn reak­sjon mot femi­nis­mens tendens til grense­løst å vil­le bru­ke stats­mak­ten til å for­me det ”like­stil­te sam­funn”.

På and­re områ­der sig­na­li­se­res stand­punkt bare i all­men­ne orde­lag. F eks bemer­kes det på side 33 at det lig­ger en dyp angst hos man­ge menn, sær­lig i barne­for­de­lings­sa­ker, for at de feil­ak­tig skal bli beskyldt for over­grep mot egne barn. ”Dette er frem­de­les et tema i nors­ke retts­sa­ler, og løgn­ak­ti­ge påstan­der får dess­ver­re lite eller ingen kon­se­kven­ser for de som frem­sier dem.” Og på side 264: ” Menns hjelpe­løs­het over­for mors sabo­te­ring av sam­vær gis frem­de­les liten opp­merk­som­het og fører til få reak­sjo­ner i retts­ve­se­net. Det er nes­ten utro­lig at det­te er poli­tisk gang­bart i vår tid.” Dette kan den­ne leser slut­te seg til, men siden vi ikke får noen iden­ti­fi­ka­sjon av hvil­ke kref­ter som har frem­brakt en slik situa­sjon, og hel­ler ingen kon­kre­te syns­punk­ter på hva som bur­de gjø­res med den, blir det stå­en­de som en lite kraft­full frust­ra­sjons­yt­ring.

Feminismen et maktprosjekt

På side 283 bemer­kes det at ”iso­la­sjon og ensom­het i stor grad er et manns­pro­blem, men får liten opp­merk­som­het poli­tisk og i media.”

Ja, og hvor­for det? Etter den­ne anmel­ders mening kun­ne den medie­mes­si­ge enøyd­het når det gjel­der å vink­le sam­funns­spørs­mål til kvin­ners for­del, for­tjent en egen ana­ly­se. Det er også fan­tas­tisk hvor­dan medie­ne kla­rer det kunst­styk­ke å frem­stil­le kvin­ner på den ene siden som under­tryk­te ofre for dis­kri­mi­ne­ring og sam­ti­dig, på den annen side, som de vir­ke­lig ster­ke og de som er i besit­tel­se av de attrak­ti­ve egen­ska­pe­ne. Kvinnen er under­tryk­ket, og kvin­nen sei­rer på alle fron­ter! Videre er det verdt kri­tisk belys­ning hvor­for vi har et poli­tisk sys­tem (parti­ve­sen) der det mes­te som har en klar kjønns­di­men­sjon, dis­ku­te­res og avgjø­res på den orga­ni­ser­te kvinne­be­ve­gel­ses pre­mis­ser. Er kjønns­di­men­sjo­nen i en sak til­nær­met enty­dig, som ved straffe­retts­lig regu­le­ring av vold­tekt og pro­sti­tu­sjon, er mot­fore­stil­lin­ger per defi­ni­sjon ille­gi­ti­me og man får retts­li­ge absur­di­te­ter som at en vold­tekt der par­te­ne kjen­ner hver­and­re og har et løpen­de sek­su­elt for­hold bedøm­mes omtrent like straff­ver­dig som en over­falls­vold­tekt begått av en helt ukjent. Og at kjøp av sek­su­el­le tje­nes­ter i utlan­det, når det­te er begått av en norsk stats­bor­ger, straf­fes etter den nors­ke straffe­lo­ven selv om det ikke er straff­bart i lan­det hvor det skjer.

Forfatternes fag­li­ge stå­sted gjør det kan­skje ikke rime­lig å ven­te at de fore­tar sli­ke ana­ly­ser. Bokprosjektet er i alle til­fel­le en klar og tyde­lig beto­ning av det posi­ti­ve og kraft­ful­le som lig­ger i mas­ku­li­ni­te­ten på den ene side, og et pro­te­st­rop mot de ster­ke kul­tu­rel­le hold­nin­ger som hem­mer rea­li­se­rin­gen av det mas­ku­li­ne poten­sia­let, til ska­de for både menn og kvin­ne og sam­fun­net som hel­het. Disse kul­tu­rel­le hold­nin­ger blir også iden­ti­fi­sert og satt navn på, og det gis inn­led­nings­vis en god beskri­vel­se av hvor­dan femi­nis­men har etab­lert seg som domi­ne­ren­de for­kla­rings­mo­dell i kjønns­spørs­mål og like­stil­ling. Det er også tref­fen­de når det slås fast at femi­nis­men har utvik­let seg fra å være et like­stil­lings­pro­sjekt til å bli et makt­pro­sjekt. Flott er det også at man med tall og sta­ti­stikk slår til­ba­ke myter om menns ”mono­pol” på utøvel­se av vold i nære rela­sjo­ner og på vold og sek­su­el­le over­grep mot barn.

Kvinnen den emosjonelt overlegne?

Ikke minst tar boka fatt i myten om den emo­sjo­nelt umod­ne man­nen, stak­ka­ren uten kon­takt med egne følel­ser eller behov, sam­men­lik­net med den emo­sjo­nelt over­leg­ne moder­ne kvin­nen. Dette er en myte som blir selv­for­ster­ken­de gjen­nom den sys­te­ma­tis­ke ned­vur­de­ring av menn og mas­ku­li­ni­ti­et som for­mid­les gjen­nom så man­ge kana­ler i de vest­li­ge sam­funn. Det er hel­ler ikke ube­tin­get til kvin­ners for­del at det er slik. Det lig­ger også et pro­blem for kvin­ner i at (sær­lig) unge kvin­ner defi­ne­res som over­leg­ne. Klinisk prak­sis og under­sø­kel­ser viser at kvin­ner sli­ter med man­ge pro­ble­mer. En under­sø­kel­se fra 2008, rik­tig­nok fransk men nok med bety­de­lig over­fø­rings­ver­di til Norge, fin­ner at så man­ge som en av tre kvin­ner er ”sho­pa­ho­li­ke­re”. De shop­per for å unn­vi­ke von­de følel­ser.” Dette er nep­pe et tegn på moden­het”, bemer­ker for­fat­ter­ne lako­nisk.

Fem veier til manndom

Bokens sto­re styr­ke lig­ger i hvor­dan den ved bruk av omfat­ten­de kunn­ska­per innen fag som medi­sin, bio­lo­gi, psy­ko­lo­gi og hjerne­forsk­ning for­mid­ler en posi­tiv og sam­ti­dig rea­lis­tisk opp­fat­ning av det mann­li­ge, først og fremst inn­ret­tet på mann­li­ge lese­re. Den gir òg vel­fun­der­te råd for menns hånd­te­ring av livets utford­rin­ger på vei­en til moden mas­ku­li­ni­tet. Boken trek­ker på egne livs­er­fa­rin­ger og på for­fat­ter­nes, i hvert fall Furuholmens, prak­sis med kurs og tera­peu­tisk arbeid for menn.

Boken er fag­lig tung, men også vel­skre­vet og peda­go­gisk lagt opp, selv om struk­tu­ren kan­skje er noe uklar. En del pas­sa­sjer er svært vel­skrev­ne. For en nybakt far til et gutte­barn var det en fryd å lese kapit­te­let ”Fra gutt til mann”: ”Allerede kort tid etter fød­se­len ser vi hvor­dan små gut­ter uttryk­ker mas­ku­lin ener­gi. Det kan være måten de tar litt har­de­re tak i mors bryst­vor­ter på, eller at de ler med en her­lig inten­si­tet. Foreldrene opp­le­ver tid­lig den robus­te ener­gi­en i den lil­le gutte­krop­pen som spar­ker og vrir seg, kan­skje med litt mer aggres­siv ener­gi enn søs­te­ren. Han er snart opp­tatt av å gri­pe ting og dra i dem, for der­et­ter å opp­da­ge gle­den ved å slå dem mot noe eller kas­te dem.”

Boken er inn­delt etter hva for­fat­ter­ne kal­ler ”Fem vei­er til mann­dom”. Under over­skrif­ten ”Å bli vok­sen” tas fatt i man­ge menns ned­vur­de­ren­de opp­fat­ning om seg selv, “som de kal­ler ”psy­ko­lo­gisk liten­het” og å hol­des til­ba­ke av ”den ind­re kri­ti­ker”, noe som kan låse menn inn i livs­lan­ge mønst­re av hem­ning, til­bake­trek­ning og apa­ti.

Fraværende fedre før og nå

Ovenstående er inter­es­sant nok, som bidrag til egen­te­ra­pi. Men igjen er det stør­re svak­he­ter når boka beve­ger seg på sam­funns­plan, der det i under­ka­pit­te­let ”På leting etter far” frem­mes syns­punk­ter på fars plass i fami­li­en frem mot 1970-tal­let. Her for­mid­les ukri­tisk de råden­de femi­nis­tis­ke fore­stil­lin­ger. Dokumenterbart er det sto­re for­skjel­ler i fed­res adferd i peri­oden 1920–1970 og i dag, f eks vises det til at bare 6 % av fed­re­ne til ste­de ved sine barns føds­ler i 1970 mens nes­ten samt­li­ge var til ste­de i 1987. Og menn bruk­te for­holds­vis mye mind­re tid på hus­ar­beid og barne­stell den gang enn i dag. Men er det­te så avgjø­ren­de for fed­res kva­li­ta­ti­ve rol­le i for­hold til sine barn som gjel­den­de kon­ven­sjo­nell vis­dom vil ha oss til å tro?

Selvsagt er det ikke vans­ke­lig å fin­ne eksemp­ler på fra­væ­ren­de og uen­ga­sjer­te fed­re, eller fed­re som var emo­sjo­nelt hjelpe­løse i sine for­søk på å for­mid­le kjær­lig­het til bar­na, men indi­vi­du­el­le varia­sjo­ner vil det all­tid være. Forestillingen om den typisk fra­væ­ren­de faren stem­mer i alle fall ikke med mine egne obser­va­sjo­ner fra opp­vekst i 1960-åre­ne. Den funk­sjo­nel­le arbeids­for­de­lin­gen i fami­li­en den gang ga noen ram­mer og en sta­bi­li­tet som had­de man­ge for­de­ler frem­for opp­vekst i en fami­lie der beg­ge for­eld­re arbei­der full­tid.

For ikke å snak­ke om den sto­re gevins­ten for bar­na, og sær­lig for deres for­hold til sin far, at det var vesent­lig fær­re sam­livs­brudd før kvinne­fri­gjø­rin­gen slo inn over lan­det. Det er typisk for femi­nis­tisk domi­nert sam­funns­forsk­ning at det frem­he­ves hvor flott kvinne­fri­gjø­rin­gen har vært også for man­nen, ikke minst som far, uten å ta med i regn­ska­pet at kvinne­fri­gjø­rin­gen er nært for­bun­det med en utvik­ling som har mar­gi­na­li­sert fed­re fra sine barn i stør­re grad enn noen gang tid­li­ge­re. Og som også har gjort at en his­to­risk høy andel menn for­blir barn­løse. Dette får for­fat­ter­ne ikke med seg.

Vennskap og empati

Kapittelet ”Vennskap” peker på at venn­skap er ned­prio­ri­tert blant man­ge menn, noe som ved sam­livs­brudd kan gi seg utslag i at de ikke har noe nett­verk å fal­le til­ba­ke på. Vennskap for­ut­set­ter til­lit, hvil­ket kan være vans­ke­lig å etab­le­re gjen­nom job­ben i et kon­kur­ranse­ut­satt mil­jø. De site­rer en sosio­log på at opp­skrif­ten på til­lit er én del åpen­het, én del gjen­si­dig­het og én del for­plik­tel­se. I kapit­te­let tas det fatt i det gam­le klage­punk­tet mot menn for påstått man­gel på empa­ti. Selv om kli­sjé-fore­stil­lin­gen om man­nens dår­li­ge empa­tis­ke evner blir til­bake­vist med fag­lig tyng­de, fal­ler for­fat­ter­ne i fel­len når de for­sø­ker å gi råd om for­bed­ring av menn som vil vise empa­ti ved å for­sø­ke å peke på et pro­blem kan løses. Dette bør hel­ler aner­kjen­nes som en full­gyl­dig form for empa­ti og kvin­ner bur­de lære seg å aner­kjen­ne det som nett­opp det­te, frem­for å gjø­re den­ne kon­struk­ti­ve egen­ska­pen til enda et kri­tikk­punkt mot det mann­li­ge følel­ses­liv.

Å ta ansvar

Under over­skrif­ten ”Å ta ansvar” får vi mer dybde­kunn­skap om vel­kjen­te tema­er som ver­di­en av selv­di­si­plin og selv­kon­troll. Større gle­de vek­ker det hos den­ne leser å fin­ne et under­ka­pit­tel med tit­te­len ”Å vek­ke kon­kur­ranse­instink­tet”, hvor det posi­ti­ve i mas­ku­lin kon­kur­ranse­men­ta­li­tet frem­he­ves. Det vises til forsk­ning som under­byg­ger at kon­kur­ranse­ori­en­tert og røff lek er et uni­ver­selt feno­men hos han­kjønns­men­nes­ker. Skolesystemer som for­nek­ter det­te vil ska­pe demo­ti­ver­te gut­ter.

Sex og intimitet

”Sex og inti­mi­tet” er det fjer­de hoved­av­snit­tet. Å fin­ne ut av sek­su­ali­te­ten beskri­ves som en tor­tur­lik­nen­de utvik­lings­fase som alle unge menn går gjen­nom. En av de neg­a­ti­ve fore­stil­lin­ge­ne man­ge menn har om seg selv, er at deres egen sek­su­ali­tet og begjær ikke er noe kvin­ner fin­ner attrak­tivt. De ser seg i ste­det som en slags tig­ge­re (sic!). Som kur mot den­ne tris­te til­stand kom­mer en rek­ke opp­munt­ren­de obser­va­sjo­ner og gode råd. Ett av dis­se er at gene­rø­si­tet er en av de vik­tigs­te kva­li­te­te­ten i moden mas­ku­li­ni­tet. Dette, vil jeg sky­te inn, viser at det er vik­tig for en mann å ha res­sur­ser å være gene­røs med, hvil­ket er en hoved­for­kla­ring på at menn prio­ri­te­rer det å tje­ne pen­ger høy­ere enn kvin­ner gjør.

Spillet der man­nen for­fø­rer kvin­nen er en vik­tig del av kvin­ne­lig sek­su­ell opp­his­sel­se. Bruken av det­te ordet brin­ger tan­ke­ne hen på sjekke­opp­skrif­ten som for­bin­des med boken ”Spillet” av Neil Strauss, om vei­en fra å være et ”mid­dels frust­rert kjøtt­hue” til å bli en sjekke­ar­tist. Men selv om det lig­ger fel­les­trekk i at beg­ge bøke­ne byg­ger på inn­sikt i vis­se bio­lo­gis­ke rea­li­te­ter knyt­tet til mann­lig og kvin­ne­lig sek­su­ali­tet, er det et langt styk­ke fra den mani­pu­la­ti­ve frem­gangs­må­ten som idea­li­se­res i ”Spillet” til den rett­led­ning på vei­en til gode sek­su­el­le og følel­ses­mes­si­ge rela­sjo­ner til en kvin­ne som fin­nes i den fore­lig­gen­de bok. For ikke å snak­ke om at det viten­ska­pe­li­ge grunn­la­get lig­ger på et helt annet nivå.

Hvorfor liker menn å se på kvin­ner, ikke minst nak­ne kvin­ner, mer enn vice ver­sa? Ikke på grunn av ska­de­lig kul­tu­rell til­læring, som 99 av 100 nors­ke kjønns­fors­ke­re vil for­tel­le deg (77,8 % av all sta­ti­stikk er for øvrig fun­net på i øye­blik­ket), men på grunn av bio­lo­gi. Selv om det­te i seg selv ikke over­ras­ker den­ne leser, er det nytt og inter­es­sant hva det­te mer pre­sist beror på, nem­lig at menn har langt fle­re nev­ro­ner i et visst områ­de av hypo­ta­lamus enn kvin­ner, og deres pri­mæ­re opp­ga­ve er å iden­ti­fi­se­re visu­ell infor­ma­sjon som sig­na­li­se­rer til­stede­væ­rel­sen av en sek­su­elt attrak­tivt kvin­ne! Disse cel­le­ne er meget føl­som­me for test­os­te­ron, dvs når nivå­ene er høye, øker også evnen til å fan­ge opp et flott hår langt borte i gata eller et par tran­ge jeans på en over­fylt trikk.

Voksen og far

Det sis­te hoved­av­snit­tet hand­ler om ”Å fin­ne sin plass som vok­sen”. Her vises det til forsk­ning om at omsorgs­kom­pe­tan­se ikke er en kjønns­av­hen­gig egen­skap, men et resul­tat av erfa­rings­læ­ring som erver­ves gjen­nom dag­lig sam­spill med bar­net. Myten om den gode mor får et skudd for bau­gen gjen­nom hen­vis­ning til ame­ri­kans­ke stu­di­er som viser at så man­ge som 45 % av barn viser en form for utrygg til­knyt­ning. Mange av dis­se bor utvil­somt ale­ne med mor. En annen ame­ri­kansk under­sø­kel­se, som fore­gikk over så mye som 26 år, opp­sum­mer­te at den vik­tigs­te fak­to­ren når det gjaldt utvik­ling av bar­nets empa­ti, var fed­re­nes enga­sje­ment i omsor­gen! Tålmodig og peda­go­gisk til­stede­væ­rel­se gjen­nom opp­læ­ring i prak­tisk arbeid, og for all del unn­gå å over­fø­re egne nev­ro­ser til bar­na, er nøk­ke­len.

Viktig, om enn svært kort­fat­tet angå­en­de fed­res situa­sjon ved sam­livs­brudd, er den­ne obser­va­sjo­nen: ”Vi hører ofte om barn som grå­ter og ikke vil til far når han skal hen­te dem. Dette drei­er seg ofte om en psy­ko­lo­gisk støtte­er­klæ­ring til mor. Det er en for­sik­ring om at hun er uunn­vær­lig og bed­re enn far, mer enn at bar­net ikke vil vite av far. Barn er utro­lig sen­si­ti­ve over­for sli­ke behov hos sine for­eld­re.” Man kun­ne øns­ke at sak­kyn­di­ge i barne­for­de­lings­sa­ker for­sto det­te bed­re.

Kritikk til tross: Dette er en klok og rik bok som avspei­ler et grun­dig arbeid og mye livs­er­fa­ring og spe­si­elt erfa­ring med arbeid med menn, og den for­tje­ner man­ge lese­re.

Les også:

På tide å bry­te like­stil­lings­mono­po­let

Aggressiv femi­nis­me med Reform som log­ren­de pådri­ver

Fra én tvang til en annen — om menns følel­ser

Dette innlegget ble publisert i Kjønnsbalanse og-rettferd, Menn og maskulinitet. Bokmerk permalenken.

En kommentar til God hjelp til å bli mann — men ikke til den kjønnspolitiske kampen

  1. Ekvalismus sier:

    Flott anmel­del­se. Håper å se de som dri­ver og de som skri­ver Maskulinist.no i Ekvalisme grup­pen på Facebook. Vi har over 500 med­lem­mer nå og et svært aktivt dis­ku­sjons­mil­jø der man­nens like­stil­ling vir­ke­lig tas seriøst i mot­set­ning til innen­for femi­nis­men.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.