God hjelp til å bli mann – men ikke til den kjønnspolitiske kampen

M-F-UAnmeldelse av Mannen: myter, løgn og sannhet av Dag Furuholmen og Ted Usatynski, Cappelen Damm 2015, 311 sider

Tittelen på denne boka kan gi tanker om at vi her får et generaloppgjør med rådende holdninger om mannen og det mannlige, et kampskrift mot en forkvaklet mannsfiendtlig samfunnsideologi. Med en slik forventning – som man kanskje burde forstått var malplassert etter å ha registrert den meget velvillige behandling bok og forfatter fikk av TV2 og NRK ved lanseringen – blir nok leseren skuffet. Boken kan med større rett beskrives som en veileder for menn som søker terapi og egenterapi, skrevet av en norsk psykiater (Furuholmen) og en amerikansk psykolog (Usatynski). Bedømt slik blir boken meget interessant og innsiktsfull, og dens ansatser til samfunns- og ideologikritikk kunne nærmest sees som en bonus. Men boka beveger seg i det kjønnspolitiske felt, og det er derfor – for denne anmelder – grunn til å bedømme kritisk både det den sier og det den ikke sier i så henseende. Jeg tar det kjønnspolitiske først.

Fedrekvoten og barnefordeling

Det eneste tydelige standpunkt som signaliseres i et konkret politisk spørsmål, gjelder fedrekvoten, hvor den sittende regjerings reduksjon av denne fra 14 til 10 uker blir kraftig kritisert. For det første overdriver forfatterne her betydningen av en moderat politisk reform. Det er jo ikke snakk om å avskaffe fedrekvoten, som fortsatt vil være lengre enn f eks i Sverige. For det andre konstateres at forfatterne synes uten sans for begrunnelsen – et prinsipielt standpunkt om at familiene, deri innbefattet mannen, i større grad selv skal rå over det gode som offentlig finansiert foreldreomsorg i barnets første leveår. Denne anmelder ser dette som en sunn reaksjon mot feminismens tendens til grenseløst å ville bruke statsmakten til å forme det ”likestilte samfunn”.

På andre områder signaliseres standpunkt bare i allmenne ordelag. F eks bemerkes det på side 33 at det ligger en dyp angst hos mange menn, særlig i barnefordelingssaker, for at de feilaktig skal bli beskyldt for overgrep mot egne barn. ”Dette er fremdeles et tema i norske rettssaler, og løgnaktige påstander får dessverre lite eller ingen konsekvenser for de som fremsier dem.” Og på side 264: ” Menns hjelpeløshet overfor mors sabotering av samvær gis fremdeles liten oppmerksomhet og fører til få reaksjoner i rettsvesenet. Det er nesten utrolig at dette er politisk gangbart i vår tid.” Dette kan denne leser slutte seg til, men siden vi ikke får noen identifikasjon av hvilke krefter som har frembrakt en slik situasjon, og heller ingen konkrete synspunkter på hva som burde gjøres med den, blir det stående som en lite kraftfull frustrasjonsytring.

Feminismen et maktprosjekt

På side 283 bemerkes det at ”isolasjon og ensomhet i stor grad er et mannsproblem, men får liten oppmerksomhet politisk og i media.”

Ja, og hvorfor det? Etter denne anmelders mening kunne den mediemessige enøydhet når det gjelder å vinkle samfunnsspørsmål til kvinners fordel, fortjent en egen analyse. Det er også fantastisk hvordan mediene klarer det kunststykke å fremstille kvinner på den ene siden som undertrykte ofre for diskriminering og samtidig, på den annen side, som de virkelig sterke og de som er i besittelse av de attraktive egenskapene. Kvinnen er undertrykket, og kvinnen seirer på alle fronter! Videre er det verdt kritisk belysning hvorfor vi har et politisk system (partivesen) der det meste som har en klar kjønnsdimensjon, diskuteres og avgjøres på den organiserte kvinnebevegelses premisser. Er kjønnsdimensjonen i en sak tilnærmet entydig, som ved strafferettslig regulering av voldtekt og prostitusjon, er motforestillinger per definisjon illegitime og man får rettslige absurditeter som at en voldtekt der partene kjenner hverandre og har et løpende seksuelt forhold bedømmes omtrent like straffverdig som en overfallsvoldtekt begått av en helt ukjent. Og at kjøp av seksuelle tjenester i utlandet, når dette er begått av en norsk statsborger, straffes etter den norske straffeloven selv om det ikke er straffbart i landet hvor det skjer.

Forfatternes faglige ståsted gjør det kanskje ikke rimelig å vente at de foretar slike analyser. Bokprosjektet er i alle tilfelle en klar og tydelig betoning av det positive og kraftfulle som ligger i maskuliniteten på den ene side, og et protestrop mot de sterke kulturelle holdninger som hemmer realiseringen av det maskuline potensialet, til skade for både menn og kvinne og samfunnet som helhet. Disse kulturelle holdninger blir også identifisert og satt navn på, og det gis innledningsvis en god beskrivelse av hvordan feminismen har etablert seg som dominerende forklaringsmodell i kjønnsspørsmål og likestilling. Det er også treffende når det slås fast at feminismen har utviklet seg fra å være et likestillingsprosjekt til å bli et maktprosjekt. Flott er det også at man med tall og statistikk slår tilbake myter om menns ”monopol” på utøvelse av vold i nære relasjoner og på vold og seksuelle overgrep mot barn.

Kvinnen den emosjonelt overlegne?

Ikke minst tar boka fatt i myten om den emosjonelt umodne mannen, stakkaren uten kontakt med egne følelser eller behov, sammenliknet med den emosjonelt overlegne moderne kvinnen. Dette er en myte som blir selvforsterkende gjennom den systematiske nedvurdering av menn og maskulinitiet som formidles gjennom så mange kanaler i de vestlige samfunn. Det er heller ikke ubetinget til kvinners fordel at det er slik. Det ligger også et problem for kvinner i at (særlig) unge kvinner defineres som overlegne. Klinisk praksis og undersøkelser viser at kvinner sliter med mange problemer. En undersøkelse fra 2008, riktignok fransk men nok med betydelig overføringsverdi til Norge, finner at så mange som en av tre kvinner er ”shopaholikere”. De shopper for å unnvike vonde følelser.” Dette er neppe et tegn på modenhet”, bemerker forfatterne lakonisk.

Fem veier til manndom

Bokens store styrke ligger i hvordan den ved bruk av omfattende kunnskaper innen fag som medisin, biologi, psykologi og hjerneforskning formidler en positiv og samtidig realistisk oppfatning av det mannlige, først og fremst innrettet på mannlige lesere. Den gir òg velfunderte råd for menns håndtering av livets utfordringer på veien til moden maskulinitet. Boken trekker på egne livserfaringer og på forfatternes, i hvert fall Furuholmens, praksis med kurs og terapeutisk arbeid for menn.

Boken er faglig tung, men også velskrevet og pedagogisk lagt opp, selv om strukturen kanskje er noe uklar. En del passasjer er svært velskrevne. For en nybakt far til et guttebarn var det en fryd å lese kapittelet ”Fra gutt til mann”: ”Allerede kort tid etter fødselen ser vi hvordan små gutter uttrykker maskulin energi. Det kan være måten de tar litt hardere tak i mors brystvorter på, eller at de ler med en herlig intensitet. Foreldrene opplever tidlig den robuste energien i den lille guttekroppen som sparker og vrir seg, kanskje med litt mer aggressiv energi enn søsteren. Han er snart opptatt av å gripe ting og dra i dem, for deretter å oppdage gleden ved å slå dem mot noe eller kaste dem.”

Boken er inndelt etter hva forfatterne kaller ”Fem veier til manndom”. Under overskriften ”Å bli voksen” tas fatt i mange menns nedvurderende oppfatning om seg selv, «som de kaller ”psykologisk litenhet” og å holdes tilbake av ”den indre kritiker”, noe som kan låse menn inn i livslange mønstre av hemning, tilbaketrekning og apati.

Fraværende fedre før og nå

Ovenstående er interessant nok, som bidrag til egenterapi. Men igjen er det større svakheter når boka beveger seg på samfunnsplan, der det i underkapittelet ”På leting etter far” fremmes synspunkter på fars plass i familien frem mot 1970-tallet. Her formidles ukritisk de rådende feministiske forestillinger. Dokumenterbart er det store forskjeller i fedres adferd i perioden 1920-1970 og i dag, f eks vises det til at bare 6 % av fedrene til stede ved sine barns fødsler i 1970 mens nesten samtlige var til stede i 1987. Og menn brukte forholdsvis mye mindre tid på husarbeid og barnestell den gang enn i dag. Men er dette så avgjørende for fedres kvalitative rolle i forhold til sine barn som gjeldende konvensjonell visdom vil ha oss til å tro?

Selvsagt er det ikke vanskelig å finne eksempler på fraværende og uengasjerte fedre, eller fedre som var emosjonelt hjelpeløse i sine forsøk på å formidle kjærlighet til barna, men individuelle variasjoner vil det alltid være. Forestillingen om den typisk fraværende faren stemmer i alle fall ikke med mine egne observasjoner fra oppvekst i 1960-årene. Den funksjonelle arbeidsfordelingen i familien den gang ga noen rammer og en stabilitet som hadde mange fordeler fremfor oppvekst i en familie der begge foreldre arbeider fulltid.

For ikke å snakke om den store gevinsten for barna, og særlig for deres forhold til sin far, at det var vesentlig færre samlivsbrudd før kvinnefrigjøringen slo inn over landet. Det er typisk for feministisk dominert samfunnsforskning at det fremheves hvor flott kvinnefrigjøringen har vært også for mannen, ikke minst som far, uten å ta med i regnskapet at kvinnefrigjøringen er nært forbundet med en utvikling som har marginalisert fedre fra sine barn i større grad enn noen gang tidligere. Og som også har gjort at en historisk høy andel menn forblir barnløse. Dette får forfatterne ikke med seg.

Vennskap og empati

Kapittelet ”Vennskap” peker på at vennskap er nedprioritert blant mange menn, noe som ved samlivsbrudd kan gi seg utslag i at de ikke har noe nettverk å falle tilbake på. Vennskap forutsetter tillit, hvilket kan være vanskelig å etablere gjennom jobben i et konkurranseutsatt miljø. De siterer en sosiolog på at oppskriften på tillit er én del åpenhet, én del gjensidighet og én del forpliktelse. I kapittelet tas det fatt i det gamle klagepunktet mot menn for påstått mangel på empati. Selv om klisjé-forestillingen om mannens dårlige empatiske evner blir tilbakevist med faglig tyngde, faller forfatterne i fellen når de forsøker å gi råd om forbedring av menn som vil vise empati ved å forsøke å peke på et problem kan løses. Dette bør heller anerkjennes som en fullgyldig form for empati og kvinner burde lære seg å anerkjenne det som nettopp dette, fremfor å gjøre denne konstruktive egenskapen til enda et kritikkpunkt mot det mannlige følelsesliv.

Å ta ansvar

Under overskriften ”Å ta ansvar” får vi mer dybdekunnskap om velkjente temaer som verdien av selvdisiplin og selvkontroll. Større glede vekker det hos denne leser å finne et underkapittel med tittelen ”Å vekke konkurranseinstinktet”, hvor det positive i maskulin konkurransementalitet fremheves. Det vises til forskning som underbygger at konkurranseorientert og røff lek er et universelt fenomen hos hankjønnsmennesker. Skolesystemer som fornekter dette vil skape demotiverte gutter.

Sex og intimitet

”Sex og intimitet” er det fjerde hovedavsnittet. Å finne ut av seksualiteten beskrives som en torturliknende utviklingsfase som alle unge menn går gjennom. En av de negative forestillingene mange menn har om seg selv, er at deres egen seksualitet og begjær ikke er noe kvinner finner attraktivt. De ser seg i stedet som en slags tiggere (sic!). Som kur mot denne triste tilstand kommer en rekke oppmuntrende observasjoner og gode råd. Ett av disse er at generøsitet er en av de viktigste kvaliteteten i moden maskulinitet. Dette, vil jeg skyte inn, viser at det er viktig for en mann å ha ressurser å være generøs med, hvilket er en hovedforklaring på at menn prioriterer det å tjene penger høyere enn kvinner gjør.

Spillet der mannen forfører kvinnen er en viktig del av kvinnelig seksuell opphisselse. Bruken av dette ordet bringer tankene hen på sjekkeoppskriften som forbindes med boken ”Spillet” av Neil Strauss, om veien fra å være et ”middels frustrert kjøtthue” til å bli en sjekkeartist. Men selv om det ligger fellestrekk i at begge bøkene bygger på innsikt i visse biologiske realiteter knyttet til mannlig og kvinnelig seksualitet, er det et langt stykke fra den manipulative fremgangsmåten som idealiseres i ”Spillet” til den rettledning på veien til gode seksuelle og følelsesmessige relasjoner til en kvinne som finnes i den foreliggende bok. For ikke å snakke om at det vitenskapelige grunnlaget ligger på et helt annet nivå.

Hvorfor liker menn å se på kvinner, ikke minst nakne kvinner, mer enn vice versa? Ikke på grunn av skadelig kulturell tillæring, som 99 av 100 norske kjønnsforskere vil fortelle deg (77,8 % av all statistikk er for øvrig funnet på i øyeblikket), men på grunn av biologi. Selv om dette i seg selv ikke overrasker denne leser, er det nytt og interessant hva dette mer presist beror på, nemlig at menn har langt flere nevroner i et visst område av hypotalamus enn kvinner, og deres primære oppgave er å identifisere visuell informasjon som signaliserer tilstedeværelsen av en seksuelt attraktivt kvinne! Disse cellene er meget følsomme for testosteron, dvs når nivåene er høye, øker også evnen til å fange opp et flott hår langt borte i gata eller et par trange jeans på en overfylt trikk.

Voksen og far

Det siste hovedavsnittet handler om ”Å finne sin plass som voksen”. Her vises det til forskning om at omsorgskompetanse ikke er en kjønnsavhengig egenskap, men et resultat av erfaringslæring som erverves gjennom daglig samspill med barnet. Myten om den gode mor får et skudd for baugen gjennom henvisning til amerikanske studier som viser at så mange som 45 % av barn viser en form for utrygg tilknytning. Mange av disse bor utvilsomt alene med mor. En annen amerikansk undersøkelse, som foregikk over så mye som 26 år, oppsummerte at den viktigste faktoren når det gjaldt utvikling av barnets empati, var fedrenes engasjement i omsorgen! Tålmodig og pedagogisk tilstedeværelse gjennom opplæring i praktisk arbeid, og for all del unngå å overføre egne nevroser til barna, er nøkkelen.

Viktig, om enn svært kortfattet angående fedres situasjon ved samlivsbrudd, er denne observasjonen: ”Vi hører ofte om barn som gråter og ikke vil til far når han skal hente dem. Dette dreier seg ofte om en psykologisk støtteerklæring til mor. Det er en forsikring om at hun er uunnværlig og bedre enn far, mer enn at barnet ikke vil vite av far. Barn er utrolig sensitive overfor slike behov hos sine foreldre.” Man kunne ønske at sakkyndige i barnefordelingssaker forsto dette bedre.

Kritikk til tross: Dette er en klok og rik bok som avspeiler et grundig arbeid og mye livserfaring og spesielt erfaring med arbeid med menn, og den fortjener mange lesere.

Les også:

På tide å bryte likestillingsmonopolet

Aggressiv feminisme med Reform som logrende pådriver

Fra én tvang til en annen – om menns følelser

  • email
  • Facebook
  • Twitter
  • Google Bookmarks
Dette innlegget ble publisert i Kjønnsbalanse og-rettferd, Menn og maskulinitet. Bokmerk permalenken.

En kommentar til God hjelp til å bli mann – men ikke til den kjønnspolitiske kampen

  1. Ekvalismus sier:

    Flott anmeldelse. Håper å se de som driver og de som skriver Maskulinist.no i Ekvalisme gruppen på Facebook. Vi har over 500 medlemmer nå og et svært aktivt diskusjonsmiljø der mannens likestilling virkelig tas seriøst i motsetning til innenfor feminismen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *