Hurra for blåstrømpene!

«Statskritikk» så god som noen ble framført av en blåstrømpe på et frokostmøte i Civita den 29. oktober. Hør bare: Det er vanskelig å føre en diskusjon i Norge uten at en skal komme fram til et forbud, et påbud eller en økonomisk rettighet.

Synspunktet ble framført av venstre-kvinnen og byråd Anne Siri Koksrud Bekkelund. Noen spørsmål som gjelder de to kjønn, kan det også etter min mening være verd å diskutere, og være bevisst på, uten at det skal gjøres til en statlig oppgave. Statens vesen er tvang, og ikke alle gode ting kan en få fram med tvang. For eksempel at de forsiktige blant kvinner trenger å bli sett, også dette synspunktet framført av Bekkelund. For å bli sett, må noen se deg, og slike personlige handlinger er viktige, men uegnet for lovgiving og uegnet til å understøttes av offentlige budsjetter.

Dagens offentlige likestillingsregime, det vil si de mange statlige ordninger opprettet til fordel for kvinner fra syttitallet og framover, stod til diskusjon på det nevnte frokostmøtet. Bakgrunnen var den nylig utkomne boka «Blåstrømper – Vi er de nye feministene» av Victoria Wæthing og Karen Thue. Wæthing holdt en innledning på møtet og bedyret først at de ikke var mot politikk. Men det gjelder å se forskjellen på 70-tallet og i dag, mente hun, og da kan f eks spørsmålet om kvotering nå er blitt overflødig, stilles. Kvotering er ikke nyttig, mente hun.

«Flaggskipet» når det gjelder kvoteringsordninger for kvinner er det lovfestede kravet om 40 % kvinner i visse bedriftsstyrer. Dette ble også diskutert på møtet. Som en kvinnelig admiral gikk ISF-forsker Mari Teigen på talerstolen og forsvarte dette norske foregangsprosjektet fra 2003. Et stort antall land i Europa og verden for øvrig har i dag mer eller mindre omfattende ordninger med samme siktemål.

For min del vil jeg påpeke at innkvotering av kvinner betyr utkvotering av menn. Et interessant spørsmål kan det da være hvilke menn som siden 2003 er blitt utkvotert. Man kan jo ikke uten videre gå ut fra at det er et tilfeldig utvalg. Et synspunkt på dette spørsmålet ble for noen år siden framført av en framtredende forsker innenfor feltet, og hans konklusjon var: Kvoteringen av kvinner har ikke økt mangfoldet i styrene. Der kvinner kvoteres inn, er det de menn som har avvikende meninger eller på annen måte skiller seg ut, som kvoteres ut.

Teigen framstod også som forsvarer av statsfeminismen. Hun mente riktig nok at det var et godt spørsmål å spørre om det var grenser for hvor langt staten burde gå når det f eks gjaldt familien. Like etterpå rettet hun imidlertid et etter min oppfatning hardt angrep på samme institusjon. Hun framførte en tanke om at fødselspermisjonen skulle bli «individbasert rettighet». Dette betyr i klartekst at menn og kvinner får hver sin absolutte kvote med lønnet permisjon i forbindelse med et barns fødsel, og uten adgang til å fordele tiden mellom seg på en annen måte. Jeg vet ikke om hun og hennes likesinnede har konsultert et reklamebyrå før uttrykket «individbasert rettighet» ble valgt. Men det skal innrømmes at det lyder bra. Men for å gjenta min kritikk i Teigens egne termer, så har «rettigheten» den begrensning at den ikke kan gis bort – i motsetning til f eks inntekt/penger, som jo fritt kan omfordeles innen familien. Til tross for all denne familiepolitiske diskusjon ble for øvrig barnefordeling, kanskje menns viktigste maktpolitiske anliggende, ikke nevnt med et ord.

I prinsippet er det umulig å diskutere det ene kjønn, uten at det andre også automatisk er med i bildet. Flere av møtedeltakerne kom inn på spørsmålet om menn. En mann satt også i panelet, nemlig stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, Martin Henriksen. Hans to «høydepunkter» var følgende: 1) Jeg er heldig som har en kjæreste som tvinger meg til å ta fødselspermisjon (ellers ville jeg ikke kunnet oppleve dette godet). 2) Mange menn leser ikke bøker – det er kanskje derfor kvinner oftest tar initiativet til skilsmisser. Med disse replikkene og annet bidro Henriksen til den alminnelige oppfatning som går ut på at menn er noe det helst skal fleipes med. Hans pekefinger til blåstrømpene var for øvrig: Jaså, dere vil ha resultatene av likestillingspolitikken, men (de nødvendige) virkemidlene tar dere avstand fra!

Ellers bidro både Henriksen og andre etter min oppfatning til å ny-definere menns engasjement i kjønnsdebatten fra å være mer eller mindre motvillige tilhengere av feminismen til å bli et spørsmål om på egne premisser å bidra til feminismens vekst og utvikling. Menns «emansipasjon» består altså i å bli respektert for selvstendige bidrag til feminismen.

Menns kampkraft ble også berørt som tema. Den mannlige representant Henriksen hadde liten tro på denne, og mente at menn f eks stort sett tapte diskusjoner over kjøkkenbordet (f eks om fordeling av fødselspermisjonen). Lovregulering var det som måtte til, her som andre steder. Litt mer åpen stilte bokforfatter Wæthing seg. Hun «forsikret» riktig nok først at hun med boka strengt tatt ikke var opptatt av å gjøre noe for menn. En slags optimisme på menns vegne må vi likevel kunne tillegge henne når hun sa: nå er det gutta som må til og kjempe!

Oppsummeringsvis må vi kunne glede oss over at statsfeminsmen ikke er enerådende blant kjønnspolitisk bevisste kvinner. Det finnes også blå feminister som attpå til unner menn å kjempe for noe annet enn feminisme, som jo er kvinners sak. Den dagen maskulinisme måtte bli en bevegelse, og ikke bare en ide, kunne blåstrømpene bli en interessant diskusjonspartner.

Les også: Maskulinisme kan forandre feminismen

  • email
  • Facebook
  • Twitter
  • Google Bookmarks
Dette innlegget ble publisert i Kjønnsrelasjoner. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *