Forskningsløft — for ny innsikt?

Aftenposten mel­der i dag, 11. juli, om regje­rin­gens ”svar” på den kras­se kri­tikk fra FN for man­gel­full inn­sats på vold i nære rela­sjo­ner. 50 mil­lio­ner – for­delt på 25 mill til NOVA og 25 mill til NKTVS – bevil­ges fra Justis- og bered­skaps­de­par­te­men­tet som et ”forsk­nings­løft” til det­te som iføl­ge stats­råd Anundsen er ”et tabu­be­lagt områ­de hvor det er et enormt behov for kunn­skap.”

Tabubelagt — men høres ikke det­te gans­ke gans­ke kjent ut? Tidligere stats­råd Storberget had­de da grann­gi­ve­lig det­te ”tabu­o­må­det” som en av sine sto­re pro­fi­le­rings­sa­ker. Budskapet fra den nåvæ­ren­de regje­rin­gen for­tel­ler oss at det­te er blant de fel­te­ne hvor den poli­tis­ke kon­kur­ran­sen mel­lom par­ti­ene ikke hand­ler om uli­ke syn eller til­nær­min­ger, men hel­ler om hvem som snak­ker høy­est og som gjør mest av det sam­me. Og selv­sagt kan ingen — poli­ti­ke­re eller and­re – si annet enn at man vil mot­ar­bei­de vold i nære rela­sjo­ner. Men det­te betyr ikke at saks­fel­tet er hevet over poli­tik­ken. Det betyr sna­re­re at en bestemt poli­tisk og ideo­lo­gisk for­stå­el­se har klart å etab­le­re noe nær mono­pol på områ­det.

FN et ekko av norske kvinneorganisasjoner

Den FN-kri­tik­ken det sik­tes til kom­mer fra FNs kvinne­ko­mi­té i en rap­port fra 2012. Mer solid og nøy­tralt kan det vel ikke bli? Eller kan­skje er det en del som ikke len­ger tror på det­te. Det er for en del av oss litt for man­ge åpen­ba­re absur­di­te­ter for­bun­det med FN ”rettighets”-politikk. Libya had­de for ikke len­ge siden en frem­tre­den­de posi­sjon i FNs men­neske­retts­råd, et forum som siden sin opp­ret­tel­se har utstedt fle­re for­døm­mel­ser av Israel enn av alle and­re land til sam­men. Nylig ble det under rådets høring frem­met sterk kri­tikk fra Saudi-Arabia av Norges sva­ke etter­le­ving av men­neske­ret­tig­he­te­ne, og Russland kri­ti­ser­te oss sam­ti­dig for dår­lig behand­ling av asyl­sø­ke­re.

FNs kvinne­ko­mi­té er rekrut­tert fra den sam­me type mil­jø og pre­get av sam­me ttype tenk­ning som domi­ne­rer kvinne­po­li­tik­ken i vårt eget land. De har lånt vel­vil­lig øre til den vir­ke­lig­hets­be­skri­vel­sen deres ånds­fel­ler i Norge har ser­vert. Komitéen var for eksem­pel kri­tisk til at det var åpnet opp for at også menn skul­le få til­gang til krise­sent­re.
Den rap­por­ten det sik­tes til ble da også hilst begeist­ret vel­kom­men av en sam­let norsk kvinne­be­ve­gel­se. Slik lød det i presse­mel­ding fra Krisesentersekratariatet mars 2012, ved dag­lig leder Tove Smaadahl: ”Rapporten fra komi­te­en er en stor sei­er for Krisesentersekretariatet som har vært med å utar­bei­de en skyg­ge­rap­port til den offi­si­el­le nors­ke rap­por­ten, med egne anbe­fa­lin­ger.”

Åsta Haaland fra kvinne­grup­pa Ottar applau­de­rer FN-rap­por­ten på lik­nen­de vis:
“De … uttryk­te stor bekym­ring over det høye antal­let hen­leg­gel­ser og fri­fin­nel­ser og de mil­de straf­fe­ne som gjer­nings­men­ne­ne i volds- og vold­tekts­sa­ker får her i lan­det. For å få straf­fet fle­re over­gri­pe­re er det nød­ven­dig med en lov­end­ring, mer fore­byg­ging, opp­læ­ring av dom­me­re og gene­rel­le hold­nings­kam­pan­jer, men­te komi­te­en da de dis­ku­ter­te Norges åtten­de rap­port om hva som gjø­res for å sik­re like­stil­ling og mot­vir­ke kjønns­ba­sert dis­kri­mi­ne­ring av kvin­ner.” (Kronikk i Klassekampen 22. mai 2012)

Den sær­de­les res­surs­ster­ke nors­ke kvinne­be­ve­gel­sen benyt­ter alt­så FN-sys­te­met til å sel­ge inn sin egen poli­tikk, som man så får sine menings­fel­ler i sys­te­met til høy­ti­de­lig å for­mid­le til­ba­ke i FNs navn, som et ekko, hvil­ket vel­vil­li­ge jour­na­lis­ter igjen brin­ger vide­re til pub­li­kum som “krass kri­tikk fra FN”.

Perspektiver å etterlyse

Det er dess­ver­re grunn til å være tvi­len­de til at de forsk­nings­pro­sjek­te­ne som nå skal star­tes, i sær­lig grad åpner opp for and­re for­stå­el­ser og for å bely­se and­re sider av pro­ble­met enn det som er god­tatt i mil­jø­er som de nevn­te. For eksem­pel dis­se per­spek­ti­ve­ne:

  • At part­ner­vold, vold mot barn og annen fami­liær under­tryk­kel­se slett ikke kun fore­kom­mer mot kvin­ner, men også utøves av kvin­ner, med både mann og barn som ofre.
  • At både krise­sent­re med til­hø­ren­de appa­rat og poli­ti- og retts­ve­sen kan mis­bru­kes, for­di det er en så høy bered­vil­lig­het til ukri­tisk å god­ta enhver påstand om vold fra en kvin­ne mot mann.
  • At ters­ke­len for hva som kan kal­les vold, eller på annen måte defi­ne­res som et pro­blem som angår retts­ap­pa­ra­tet, kan ha blitt sen­ket i en slik grad at man får en retts­lig­gjø­ring og kri­mi­na­li­se­ring av fami­lie­li­vets almin­ne­li­ge utford­rin­ger som går utover det som er prin­si­pi­elt øns­ke­lig eller aksep­ta­belt.
  • At hjelpe­ap­pa­ra­tet ikke bare ukri­tisk for­mid­ler, men fak­tisk for­ster­ker den his­to­ri­en som pre­sen­te­res for dem, slik at en kvin­ne som av uli­ke grun­ner (for eksem­pel psy­kis­ke lidel­ser eller pro­blem med opp­holds­til­la­tel­se) kan ha det vans­ke­lig, blir opp­munt­ret av appa­ra­tet til å opp­fat­te seg som offer for en tyran­nisk ekte­mann.
  • At det vok­sen­de korps av bistands­ad­vo­ka­ter som det er gitt til­gang til, kan ha en uhel­dig og kon­flikt­for­ster­ken­de påvirk­ning i for­hol­det mel­lom par­ter med nære bånd i mel­lom seg.
  • At ters­ke­len for bruk av tvangs­mid­de­let besøks­for­bud (i rea­li­te­ten kon­takt­for­bud), kan ha blitt for lav og prak­si­sen uri­me­lig inn­gri­pen­de i pri­vat­li­vet.
  • At helse­per­so­nell og and­re pro­fe­sjo­nel­le eller såkalt fri­vil­li­ge hjelpe­in­stan­ser for lett lar seg bru­ke av et påstått offer til å frem­leg­ge en his­to­rie som ensi­dig tar den ene parts per­spek­tiv, og at det­te i sin tur ukri­tisk blir lagt til grunn av retts­ap­pa­ra­tet.
  • At poli­ti- og retts­ap­pa­rat i svært liten grad sank­sjo­ne­rer mis­bruk fra kvin­ners side, selv ved klart fals­ke anmel­del­ser. Hvorvidt kan det­te – for eksem­pel for­mid­let gjen­nom advo­ka­ters først­hånds­kunn­skap om sys­te­met — være en fak­tor som bidrar til å øke antal­let ugrun­ne­de anmel­del­ser?
  • At opp­kri­mi­na­li­se­rin­gen av vold­tekt kan ha gått for langt når “nor­mal­straf­fen” er blitt 4 års feng­sel, og at det sam­ti­dig nyan­se­res for lite, om over­ho­det, mel­lom over­falls­vold­tek­ter begått av en totalt ukjent gjer­nings­mann og til­fel­ler av uøns­ket sek­su­ell kon­takt med en gjen­nom lang tid fri­vil­lig aksep­tert sek­su­al­part­ner. Jfr føl­gen­de utta­lel­se i pre­mis­se­ne i en fersk dom avsagt 13. juni 2014 fra Borgarting lag­manns­rett: “Lagmannsretten kan i det­te til­fel­let ikke se at det er noen for­mil­den­de omsten­dig­he­ter knyt­tet til vold­tek­ten. I den­ne sam­men­heng bemer­ker lag­manns­ret­ten spe­si­elt at det ikke er noen for­mil­den­de omsten­dig­het at A og B tid­li­ge­re har vært sam­bo­ere, og at de også, frem til vold­tek­ten fant sted, had­de et mer løst kjæ­reste­for­hold. Snarere er det en skjer­pen­de omsten­dig­het at vold­tek­ten er begått av en per­son som B had­de vist bety­de­lig til­lit ved at hun for­søk­te å få for­hol­det deres på fote igjen.”

At de foran nevn­te per­spek­ti­ve­ne for­tje­ner seriøs belys­ning, under­byg­ger jeg med min omfat­ten­de egne prak­sis-erfa­ring. Et ferskt eksem­pel hand­ler om en mann som først ble satt i på glatt­cel­le i fire døgn etter eks­ko­nas anmel­del­se og så fikk besøks­for­bud fra poli­ti­et i for­hold til både eksen og deres to fel­les­barn. Etter at poli­ti­et opp­he­vet besøks­for­bu­det i for­hold til den ene av bar­na, krev­de bistands­ad­vo­ka­ten ret­tens avgjø­rel­se for at det like­vel måt­te opp­rett­hol­des. Tingretten opp­he­vet for­bu­det i for­hold til beg­ge bar­na og bemer­ket lako­nisk, til de påbe­rop­te kren­kel­ser man­nen skul­le ha utsatt bar­na for: “Det for­hold at (far) alli­ke­vel ikke vil­le være med på en Metallica-kon­sert, er ingen retts­stri­dig fred­skren­kel­se.”

NOVAS “tverrfaglige”, kjønnsrettede forskerteam

Aftenposten lis­ter opp 9 punk­ter som inn­går i NOVAs pro­sjekt. Selvsagt er det man­ge av punk­te­ne som bør gi rele­vant kunn­skap og inn­sikt, slik som “Kulturelle for­stå­el­ser og under­lig­gen­de årsa­ker” og “Vold i majo­ri­tets- og mino­ri­tets­fa­mi­li­er”. Men jeg spør meg om fors­ker­ne mak­ter, og øns­ker, å bely­se tema­ene uten å ha de femi­nis­tis­ke bril­le­ne på? Et iøyne­fal­len­de for­hold er at bort­sett fra pro­sjekt­le­de­ren pro­fes­sor Svein Mossige består hele fors­ker­grup­pen med sin “tverr­fag­li­ge spiss­kom­pe­tan­se på volds­forsk­ning” ute­luk­ken­de av kvin­ner. Hva gjel­der Svein Mossige møt­te jeg ham i en debatt på Litteraturhuset i fjor høst, der han frem­kal­te en viss for­bau­sel­se hos meg i alle fall, ved å uttryk­ke hvor bestyr­tet han var over tan­ken om at kla­re til­fel­le av fals­ke anmel­del­ser måt­te straffe­for­føl­ges. Dette beskrev han – sitert etter hukom­mel­sen — som inn­fø­ring av en ny prak­sis med å straf­fe kvin­ner som går til anmel­del­se. At jeg påpek­te at det ikke drei­de seg om noe nytt, men om almin­ne­lig hånd­he­vel­se – iste­den­for som i dag et de facto straffe­am­nes­ti — over­for et av de elds­te og mest grunn­fes­te­de straffe­bud vi har, gjor­de ikke syn­lig inn­trykk.

En av Mossiges nær­mes­te lede­re i pro­sjek­tet er Kari Stefansen. Hun har tid­li­ge­re bidratt med ver­di­full og nyan­se­ren­de kunn­skap om volds­spørs­mål i den såkal­te Osloundersøkelsen, men synes nå pre­get av den tyngde­lo­ven som drar nes­ten alle nors­ke sam­funns­fors­ke­re i sam­me ret­ning, i ret­ning av den til enhver tid og på ethvert felt domi­ne­ren­de, og på det­te områ­det femi­nis­tisk pre­ge­de, for­stå­el­se. Hun har nylig pub­li­sert et arbeid som har blitt begeist­ret mot­tatt av menig­he­ten, popu­la­ri­sert på radikalportal.no. Hovedbudskapet hen­nes er at vi må utvi­de for­stå­el­se av hva som kan være sek­su­ell vold. Vel og bra er det å være knall­hard mot vold­tekt, men det kan være nes­ten like ille med (annen) uøns­ket berø­ring, mener hun. Selv den mins­te til­nær­ming fra en mann i form av fysisk berø­ring, kan kva­li­fi­se­re til “latent vold”, mener “noen fors­ke­re” som hun fin­ner grunn til å site­re. Det ideo­lo­gis­ke bud­ska­pet hun her sel­ger, er etter min mening basert på en full­sten­dig for­nek­tel­se av de bio­lo­gis­ke for­skjel­ler mel­lom mann og kvin­ne, som i sin kon­se­kvens inne­bæ­rer en kri­mi­na­li­se­ring av nor­mal, ned­ar­vet mann­lig sek­su­elt betont adferd, som også kvin­ne er evolvert til å repon­de­re på. Tror hun at hun gjør ver­dens (eller Norges) kvin­ner en tje­nes­te ved å skrem­me menn fra å ta på dem?

Politisk poengsanking

Å gi pen­ger til forsk­ning er en grei poli­tisk poeng­san­ker. Å gi inn­trykk av å gjø­re noe mot vold i nære rela­sjo­ner like­så. Til sam­men blir det vel en uimot­ståe­lig fris­tel­se til posi­tiv eks­po­ne­ring over­for et gene­relt mode­rat vel­vil­lig inn­stilt medie­korps. Men om man med det­te gjør noe annet enn å styr­ke et ens­ret­tet fag­lig og poli­tisk mil­jø som alle­re­de har en stor makt over fel­tet, er jeg i tvil om.

 

Dette innlegget ble publisert i Diskusjonsklima og sensur, Kjønnsbalanse og-rettferd. Bokmerk permalenken.

2 kommentarer til Forskningsløft — for ny innsikt?

  1. Ekvalist sier:

    Sjekk ut Facebook grup­pen Ekvalisme. Det er et forum for like­stil­lings­dis­ku­sjo­ner. Gruppens med­lem­mer er svært inte­re­sert i manns­sak.

  2. Arild Brock sier:

    Interessant artik­kel. Man kan rik­tig nok være i tvil om for­fat­te­ren er helt ærlig i sis­te set­ning. Tvile på hva den til­be­vil­ge­de forsk­nin­gen vil føre til tren­ger han kan­skje ikke gjø­re, det oven­stå­en­de og for­fat­te­rens tid­li­ge­re artik­ler på det­te nett­sted tatt i betrakt­ning. Det er vel da hel­ler grunn til å være SIKKER på at, så len­ge f eks ikke regje­rin­gen aktivt sør­ger for noe annet, vil den­ne forsk­nin­gen føre til mer av det sam­me — det vil si for­sterk­ning av det femi­nis­tis­ke para­dig­met i Norge.

    Man kan kan­skje se den uttryk­te tvi­len som et høf­lig under­state­ment. Jeg vil imid­ler­tid her paral­lell­føre til den “debatt” som fant sted under renes­san­sen i Italia på 15/1600-tal­let. Galileo Galilei var da en for­sva­rer av det helio­sent­ris­ke sys­tem og kun­ne der­med true tro­en på det geo­sent­ris­ke sys­tem, som var den offi­si­el­le sann­het under­støt­tet av den katols­ke kir­ke. Galilei ble like­vel tole­rert så len­ge han pre­sen­ter­te sin tan­ker som en IDE. Det var først da han under­støt­tet ide­en med obser­va­sjo­ner, og insis­ter­te på at det han stod for var sann­het, at han fikk pro­ble­mer med inkvi­si­sjo­nen som til slutt tru­et ham til å avsver­ge sine menin­ger. De kon­ser­va­ti­ve kref­te­ne klar­te vel med det­te å for­sin­ke men­nes­ke­nes fram­skritt.

    I dagens Norge er det ingen offi­si­ell inkvi­si­sjon. Men kan­skje fore­lig­ger en for­vent­ning om at du all­tid skal pak­ke dine kri­tis­ke menin­ger inn på en måte som kan min­ne om renes­san­sens begrep IDE. Du kan mene hva du vil,
    så len­ge du (om)hyggelig pre­sen­te­rer dine tan­ker som en “mening”. Du tren­ger hel­ler ikke god­ta and­res syn som ditt eget, bare du god­tar fler­tal­lets og det gjel­den­de demo­kra­tis­ke sys­te­mets over­høy­het når det gjel­der hvil­ke ved­tat­te sann­he­ter som skal leg­ges til grunn for bru­ken av sam­fun­nets fel­les­res­sur­ser og utøvel­sen av mak­ten. Dette sys­te­met aner­kjen­ner på sin side ikke noen høy­ere auto­ri­tet enn seg selv — det vir­ker som det ikke syns det tren­ger å sva­re over­for noen eller noe. Jeg vet ikke hva som er verst — et sam­funns­sys­tem som påbe­ro­per seg auto­ri­tet fra en gud som de utfor­mer slik det pas­ser dem, eller et sam­funns­sys­tem hvor men­nes­ke­ne ikke syns de tren­ger å sva­re over­for noe eller noen.

    Enhver poli­tisk beve­gel­se kan stop­pe opp før målet er nådd. Menn kan i dag være kri­tis­ke til femi­ni­ni­se­rin­gen av Norge, men kan vel­ge å hol­de det­te for en “mening” ram­met inn av en jovi­al-libe­ral sam­funns­kul­tur som rår grun­nen. Det er ikke sik­kert at menn som vil for­sva­re sin stil­ling som menn, og en rime­lig mulig­het for å utvik­le og bru­ke sin mas­ku­li­ni­tet, noen­sin­ne vil kom­me i fler­tall i Norge. Jeg mener en kan ikke en gang ta det for gitt at menn med den­ne mening, evt støt­tet av noen rela­tivt få kvin­ner, vil kun­ne hind­re at et totre­dels fler­tall med mot­satt pre­fe­ran­se fore­lig­ger. Spørsmålet er da om en skal avfin­ne seg med det­te og under­kas­te seg fler­tal­lets makt, eller om en vil påbe­ro­pe seg en rett som står høy­ere enn fler­tal­lets rett. Det kun­ne f eks være sann­het og/eller ærlig­het.

    Dette kan se ut som et lang­sik­tig spørs­mål, for i førs­te omgang synes hel­ler pro­ble­met å være at menn som er kri­tis­ke, ikke en gang ytrer sin mening i den mest jovi­al-libe­ra­le for­stand, og man­ge ikke en gang tør ten­ke tan­ker som bry­ter med det femi­nis­tis­ke para­dig­met. Men hvis man er inn­stilt på å god­ta fler­tal­lets over­høy­het uten hen­syn til sann­het og ærlig­het, kan det sist­nevn­te være en for­nuf­tig til­bake­trek­ning – det nyt­ter alli­ke­vel ikke. Skal man ten­ne et håp for menn og deres natur­li­ge mas­ku­li­ni­tet, må man der­for gjø­re noe annet, f eks insis­te­re på at alle og enhver er for­plik­tet på sann­het og at ingen har rett til å trek­ke seg til­ba­ke fra dis­ku­sjo­nen om det­te og i ste­det utøve makt ano­nymt i ene­rom.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *