Forskningsløft – for ny innsikt?

Aftenposten melder i dag, 11. juli, om regjeringens ”svar” på den krasse kritikk fra FN for mangelfull innsats på vold i nære relasjoner. 50 millioner – fordelt på 25 mill til NOVA og 25 mill til NKTVS – bevilges fra Justis- og beredskapsdepartementet som et ”forskningsløft” til dette som ifølge statsråd Anundsen er ”et tabubelagt område hvor det er et enormt behov for kunnskap.”

Tabubelagt – men høres ikke dette ganske ganske kjent ut? Tidligere statsråd Storberget hadde da granngivelig dette ”tabuomådet” som en av sine store profileringssaker. Budskapet fra den nåværende regjeringen forteller oss at dette er blant de feltene hvor den politiske konkurransen mellom partiene ikke handler om ulike syn eller tilnærminger, men heller om hvem som snakker høyest og som gjør mest av det samme. Og selvsagt kan ingen – politikere eller andre – si annet enn at man vil motarbeide vold i nære relasjoner. Men dette betyr ikke at saksfeltet er hevet over politikken. Det betyr snarere at en bestemt politisk og ideologisk forståelse har klart å etablere noe nær monopol på området.

FN et ekko av norske kvinneorganisasjoner

Den FN-kritikken det siktes til kommer fra FNs kvinnekomité i en rapport fra 2012. Mer solid og nøytralt kan det vel ikke bli? Eller kanskje er det en del som ikke lenger tror på dette. Det er for en del av oss litt for mange åpenbare absurditeter forbundet med FN ”rettighets”-politikk. Libya hadde for ikke lenge siden en fremtredende posisjon i FNs menneskerettsråd, et forum som siden sin opprettelse har utstedt flere fordømmelser av Israel enn av alle andre land til sammen. Nylig ble det under rådets høring fremmet sterk kritikk fra Saudi-Arabia av Norges svake etterleving av menneskerettighetene, og Russland kritiserte oss samtidig for dårlig behandling av asylsøkere.

FNs kvinnekomité er rekruttert fra den samme type miljø og preget av samme ttype tenkning som dominerer kvinnepolitikken i vårt eget land. De har lånt velvillig øre til den virkelighetsbeskrivelsen deres åndsfeller i Norge har servert. Komitéen var for eksempel kritisk til at det var åpnet opp for at også menn skulle få tilgang til krisesentre.
Den rapporten det siktes til ble da også hilst begeistret velkommen av en samlet norsk kvinnebevegelse. Slik lød det i pressemelding fra Krisesentersekratariatet mars 2012, ved daglig leder Tove Smaadahl: ”Rapporten fra komiteen er en stor seier for Krisesentersekretariatet som har vært med å utarbeide en skyggerapport til den offisielle norske rapporten, med egne anbefalinger.”

Åsta Haaland fra kvinnegruppa Ottar applauderer FN-rapporten på liknende vis:
“De … uttrykte stor bekymring over det høye antallet henleggelser og frifinnelser og de milde straffene som gjerningsmennene i volds- og voldtektssaker får her i landet. For å få straffet flere overgripere er det nødvendig med en lovendring, mer forebygging, opplæring av dommere og generelle holdningskampanjer, mente komiteen da de diskuterte Norges åttende rapport om hva som gjøres for å sikre likestilling og motvirke kjønnsbasert diskriminering av kvinner.” (Kronikk i Klassekampen 22. mai 2012)

Den særdeles ressurssterke norske kvinnebevegelsen benytter altså FN-systemet til å selge inn sin egen politikk, som man så får sine meningsfeller i systemet til høytidelig å formidle tilbake i FNs navn, som et ekko, hvilket velvillige journalister igjen bringer videre til publikum som “krass kritikk fra FN”.

Perspektiver å etterlyse

Det er dessverre grunn til å være tvilende til at de forskningsprosjektene som nå skal startes, i særlig grad åpner opp for andre forståelser og for å belyse andre sider av problemet enn det som er godtatt i miljøer som de nevnte. For eksempel disse perspektivene:

  • At partnervold, vold mot barn og annen familiær undertrykkelse slett ikke kun forekommer mot kvinner, men også utøves av kvinner, med både mann og barn som ofre.
  • At både krisesentre med tilhørende apparat og politi- og rettsvesen kan misbrukes, fordi det er en så høy beredvillighet til ukritisk å godta enhver påstand om vold fra en kvinne mot mann.
  • At terskelen for hva som kan kalles vold, eller på annen måte defineres som et problem som angår rettsapparatet, kan ha blitt senket i en slik grad at man får en rettsliggjøring og kriminalisering av familielivets alminnelige utfordringer som går utover det som er prinsipielt ønskelig eller akseptabelt.
  • At hjelpeapparatet ikke bare ukritisk formidler, men faktisk forsterker den historien som presenteres for dem, slik at en kvinne som av ulike grunner (for eksempel psykiske lidelser eller problem med oppholdstillatelse) kan ha det vanskelig, blir oppmuntret av apparatet til å oppfatte seg som offer for en tyrannisk ektemann.
  • At det voksende korps av bistandsadvokater som det er gitt tilgang til, kan ha en uheldig og konfliktforsterkende påvirkning i forholdet mellom parter med nære bånd i mellom seg.
  • At terskelen for bruk av tvangsmiddelet besøksforbud (i realiteten kontaktforbud), kan ha blitt for lav og praksisen urimelig inngripende i privatlivet.
  • At helsepersonell og andre profesjonelle eller såkalt frivillige hjelpeinstanser for lett lar seg bruke av et påstått offer til å fremlegge en historie som ensidig tar den ene parts perspektiv, og at dette i sin tur ukritisk blir lagt til grunn av rettsapparatet.
  • At politi- og rettsapparat i svært liten grad sanksjonerer misbruk fra kvinners side, selv ved klart falske anmeldelser. Hvorvidt kan dette – for eksempel formidlet gjennom advokaters førsthåndskunnskap om systemet – være en faktor som bidrar til å øke antallet ugrunnede anmeldelser?
  • At oppkriminaliseringen av voldtekt kan ha gått for langt når “normalstraffen” er blitt 4 års fengsel, og at det samtidig nyanseres for lite, om overhodet, mellom overfallsvoldtekter begått av en totalt ukjent gjerningsmann og tilfeller av uønsket seksuell kontakt med en gjennom lang tid frivillig akseptert seksualpartner. Jfr følgende uttalelse i premissene i en fersk dom avsagt 13. juni 2014 fra Borgarting lagmannsrett: “Lagmannsretten kan i dette tilfellet ikke se at det er noen formildende omstendigheter knyttet til voldtekten. I denne sammenheng bemerker lagmannsretten spesielt at det ikke er noen formildende omstendighet at A og B tidligere har vært samboere, og at de også, frem til voldtekten fant sted, hadde et mer løst kjæresteforhold. Snarere er det en skjerpende omstendighet at voldtekten er begått av en person som B hadde vist betydelig tillit ved at hun forsøkte å få forholdet deres på fote igjen.”

At de foran nevnte perspektivene fortjener seriøs belysning, underbygger jeg med min omfattende egne praksis-erfaring. Et ferskt eksempel handler om en mann som først ble satt i på glattcelle i fire døgn etter ekskonas anmeldelse og så fikk besøksforbud fra politiet i forhold til både eksen og deres to fellesbarn. Etter at politiet opphevet besøksforbudet i forhold til den ene av barna, krevde bistandsadvokaten rettens avgjørelse for at det likevel måtte opprettholdes. Tingretten opphevet forbudet i forhold til begge barna og bemerket lakonisk, til de påberopte krenkelser mannen skulle ha utsatt barna for: “Det forhold at (far) allikevel ikke ville være med på en Metallica-konsert, er ingen rettsstridig fredskrenkelse.”

NOVAS «tverrfaglige», kjønnsrettede forskerteam

Aftenposten lister opp 9 punkter som inngår i NOVAs prosjekt. Selvsagt er det mange av punktene som bør gi relevant kunnskap og innsikt, slik som “Kulturelle forståelser og underliggende årsaker” og “Vold i majoritets- og minoritetsfamilier”. Men jeg spør meg om forskerne makter, og ønsker, å belyse temaene uten å ha de feministiske brillene på? Et iøynefallende forhold er at bortsett fra prosjektlederen professor Svein Mossige består hele forskergruppen med sin “tverrfaglige spisskompetanse på voldsforskning” utelukkende av kvinner. Hva gjelder Svein Mossige møtte jeg ham i en debatt på Litteraturhuset i fjor høst, der han fremkalte en viss forbauselse hos meg i alle fall, ved å uttrykke hvor bestyrtet han var over tanken om at klare tilfelle av falske anmeldelser måtte straffeforfølges. Dette beskrev han – sitert etter hukommelsen – som innføring av en ny praksis med å straffe kvinner som går til anmeldelse. At jeg påpekte at det ikke dreide seg om noe nytt, men om alminnelig håndhevelse – istedenfor som i dag et de facto straffeamnesti – overfor et av de eldste og mest grunnfestede straffebud vi har, gjorde ikke synlig inntrykk.

En av Mossiges nærmeste ledere i prosjektet er Kari Stefansen. Hun har tidligere bidratt med verdifull og nyanserende kunnskap om voldsspørsmål i den såkalte Osloundersøkelsen, men synes nå preget av den tyngdeloven som drar nesten alle norske samfunnsforskere i samme retning, i retning av den til enhver tid og på ethvert felt dominerende, og på dette området feministisk pregede, forståelse. Hun har nylig publisert et arbeid som har blitt begeistret mottatt av menigheten, popularisert på radikalportal.no. Hovedbudskapet hennes er at vi må utvide forståelse av hva som kan være seksuell vold. Vel og bra er det å være knallhard mot voldtekt, men det kan være nesten like ille med (annen) uønsket berøring, mener hun. Selv den minste tilnærming fra en mann i form av fysisk berøring, kan kvalifisere til “latent vold”, mener “noen forskere” som hun finner grunn til å sitere. Det ideologiske budskapet hun her selger, er etter min mening basert på en fullstendig fornektelse av de biologiske forskjeller mellom mann og kvinne, som i sin konsekvens innebærer en kriminalisering av normal, nedarvet mannlig seksuelt betont adferd, som også kvinne er evolvert til å repondere på. Tror hun at hun gjør verdens (eller Norges) kvinner en tjeneste ved å skremme menn fra å ta på dem?

Politisk poengsanking

Å gi penger til forskning er en grei politisk poengsanker. Å gi inntrykk av å gjøre noe mot vold i nære relasjoner likeså. Til sammen blir det vel en uimotståelig fristelse til positiv eksponering overfor et generelt moderat velvillig innstilt mediekorps. Men om man med dette gjør noe annet enn å styrke et ensrettet faglig og politisk miljø som allerede har en stor makt over feltet, er jeg i tvil om.

 

  • email
  • Facebook
  • Twitter
  • Google Bookmarks
Dette innlegget ble publisert i Diskusjonsklima og sensur, Kjønnsbalanse og-rettferd. Bokmerk permalenken.

2 kommentarer til Forskningsløft – for ny innsikt?

  1. Ekvalist sier:

    Sjekk ut Facebook gruppen Ekvalisme. Det er et forum for likestillingsdiskusjoner. Gruppens medlemmer er svært interesert i mannssak.

  2. Arild Brock sier:

    Interessant artikkel. Man kan riktig nok være i tvil om forfatteren er helt ærlig i siste setning. Tvile på hva den tilbevilgede forskningen vil føre til trenger han kanskje ikke gjøre, det ovenstående og forfatterens tidligere artikler på dette nettsted tatt i betraktning. Det er vel da heller grunn til å være SIKKER på at, så lenge f eks ikke regjeringen aktivt sørger for noe annet, vil denne forskningen føre til mer av det samme – det vil si forsterkning av det feministiske paradigmet i Norge.

    Man kan kanskje se den uttrykte tvilen som et høflig understatement. Jeg vil imidlertid her parallellføre til den «debatt» som fant sted under renessansen i Italia på 15/1600-tallet. Galileo Galilei var da en forsvarer av det heliosentriske system og kunne dermed true troen på det geosentriske system, som var den offisielle sannhet understøttet av den katolske kirke. Galilei ble likevel tolerert så lenge han presenterte sin tanker som en IDE. Det var først da han understøttet ideen med observasjoner, og insisterte på at det han stod for var sannhet, at han fikk problemer med inkvisisjonen som til slutt truet ham til å avsverge sine meninger. De konservative kreftene klarte vel med dette å forsinke menneskenes framskritt.

    I dagens Norge er det ingen offisiell inkvisisjon. Men kanskje foreligger en forventning om at du alltid skal pakke dine kritiske meninger inn på en måte som kan minne om renessansens begrep IDE. Du kan mene hva du vil,
    så lenge du (om)hyggelig presenterer dine tanker som en «mening». Du trenger heller ikke godta andres syn som ditt eget, bare du godtar flertallets og det gjeldende demokratiske systemets overhøyhet når det gjelder hvilke vedtatte sannheter som skal legges til grunn for bruken av samfunnets fellesressurser og utøvelsen av makten. Dette systemet anerkjenner på sin side ikke noen høyere autoritet enn seg selv – det virker som det ikke syns det trenger å svare overfor noen eller noe. Jeg vet ikke hva som er verst – et samfunnssystem som påberoper seg autoritet fra en gud som de utformer slik det passer dem, eller et samfunnssystem hvor menneskene ikke syns de trenger å svare overfor noe eller noen.

    Enhver politisk bevegelse kan stoppe opp før målet er nådd. Menn kan i dag være kritiske til femininiseringen av Norge, men kan velge å holde dette for en «mening» rammet inn av en jovial-liberal samfunnskultur som rår grunnen. Det er ikke sikkert at menn som vil forsvare sin stilling som menn, og en rimelig mulighet for å utvikle og bruke sin maskulinitet, noensinne vil komme i flertall i Norge. Jeg mener en kan ikke en gang ta det for gitt at menn med denne mening, evt støttet av noen relativt få kvinner, vil kunne hindre at et totredels flertall med motsatt preferanse foreligger. Spørsmålet er da om en skal avfinne seg med dette og underkaste seg flertallets makt, eller om en vil påberope seg en rett som står høyere enn flertallets rett. Det kunne f eks være sannhet og/eller ærlighet.

    Dette kan se ut som et langsiktig spørsmål, for i første omgang synes heller problemet å være at menn som er kritiske, ikke en gang ytrer sin mening i den mest jovial-liberale forstand, og mange ikke en gang tør tenke tanker som bryter med det feministiske paradigmet. Men hvis man er innstilt på å godta flertallets overhøyhet uten hensyn til sannhet og ærlighet, kan det sistnevnte være en fornuftig tilbaketrekning – det nytter allikevel ikke. Skal man tenne et håp for menn og deres naturlige maskulinitet, må man derfor gjøre noe annet, f eks insistere på at alle og enhver er forpliktet på sannhet og at ingen har rett til å trekke seg tilbake fra diskusjonen om dette og i stedet utøve makt anonymt i enerom.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *