Tohundre år mot dagens Norge?

Historikeren Frank Aarebrot har bidratt til mar­ke­rin­gen av tohundre­års jubi­le­et for grunn­lo­ven med fore­dra­get 200 år på 200 minut­ter i regi av NRK. Pauser med stu­dent­kor og ufor­mel­le inter­vju­er med fore­drags­hol­de­ren myket opp kunn­skaps-­ma­ra­to­nen, nes­ten som i en fot­ball­kamp. Innholdet var inter­es­sant. Særlig kan­skje de førs­te hund­re åre­ne, og etter hvert som vi kom nær­me­re vår egen tid, var fore­dra­get fort­satt inter­es­sant, men på en annen måte. Selvtilfredsheten ble mer tyde­lig. Om ikke fore­drags­hol­de­ren stod for det­te hund­re pro­sent, lev­net i alle fall NRKs inter­vju­er ingen tvil om at his­to­ri­en utgjør en serie fram­skritt hen­imot dagens nors­ke sam­funn.

Hva er det så som er så utmer­ket ved dagens nors­ke sam­funn? Egalitet? Et sam­funn som er fre­de­lig? Et sam­funn med vel­stand for alle, eller i alle fall nes­ten alle?

Mange gode egen­ska­per har imid­ler­tid det ved seg, at de ven­der seg fra det gode til det dår­li­ge hvis de blir ensi­dig dyr­ket og/eller over­dre­vet. Egalitet kan f. eks. bli til kon­for­mis­me. Fred kan bli til kjed­som­het, og det som ser ut som fred på over­fla­ten, kan dess­uten skju­le under­tryk­king av folk som ten­ker anner­le­des. Ignorering kan være mer effek­tivt enn fengs­ler for å hol­de uøns­ke­de tan­ker borte. I sist­nevn­te til­fel­le vil de som stil­ler seg kri­tis­ke fak­tisk få en sam­men­fal­len­de opp­le­vel­se av de ellers mot­sat­te opp­le­vel­se­ne kjed­som­het og under­tryk­king.

Når det gjel­der spørs­må­let om vel­stand, skal jeg kom­men­te­re Norge som et vel­stands­sam­funn ved å for­tel­le den såkal­te «katte­lik­nel­sen». Fritt etter Peter Wessel Zapffe går den som føl­ger: Et antall kat­ter befant seg på en øy hvor det ikke fan­tes mus. For å leve måt­te de i ste­det jage insek­ter. På det­te kun­ne de over­le­ve, men bare så vidt, og tyn­ne ble de. En dag ble imid­ler­tid en ny føde opp­da­get: mus­lin­ger, som fan­tes i fjæ­ra. Av dis­se var det rike­lig, og det bød seg der­med en mulig­het for å spi­se seg mett — hver dag. Men det var en ulem­pe: å leve av mus­lin­ger gjor­de kat­te­ne våte, søle­te og lang­som­me, og det­te er ikke «katte­mes­sig». Å leve av mus­lin­ger er alt­så intet vir­ke­lig liv for en katt. På den­ne øya lever du alt­så enten sul­ten som katt, eller mett uten vir­ke­lig å være katt.

For vår del vil vi til­føye: Hvordan tror du kat­te­ne vil­le for­delt seg kjønns­mes­sig hvis hver enkelt skul­le vel­ge mel­lom en øy med mus­lin­ger eller fort­satt jakt på skrinn føde? Det er noe femi­nint over de ver­di­er som pre­ger det nors­ke sam­fun­net. I Norge er vi f. eks. gode på lik­het, men dår­li­ge på nød­ven­dig ulik­het, f eks i for­bin­del­se med rang, kva­li­tets­for­skjel­ler og over-under­ord­ning. Den inter­na­sjo­na­le Hofstede-under­sø­kel­sen, som sam­men­lik­ner sam­funns­kul­tu­ren i uli­ke land, viser også at Norge skå­rer eks­tremt i femi­nin ret­ning med bare 8 av 100 muli­ge poeng på en ska­la som går fra femi­nin til mas­ku­lin.

Kvinners ret­tig­he­ter og stil­ling i sam­fun­net var for øvrig et gjen­nom­gå­en­de tema i fore­dra­get til Frank Aarebrot. I for­bin­del­se med det­te tema­et måt­te Aarebrot sam­ti­dig bekjen­ne at han had­de et pro­blem som his­to­ri­ker. Som his­to­ri­ker skal man selv­føl­ge­lig — etter bes­te evne — se alt som skjer i lys av den sam­tid de obser­ver­te hen­del­ser og for­hold fin­ner sted i. Men før i tiden var kvin­ners stil­ling den at i en fami­lie had­de man­nen myn­dig­het utad, kvin­nen ikke. Kvinnene fikk myn­dig­het og ansvar i en fami­lie bare i de til­fel­le­ne hvor man­nen falt bort, for­tel­ler Aarebrot med for­fer­del­se, og da klar­te de selv­føl­ge­lig det­te utmer­ket. Hvordan kun­ne man da ellers behand­le dem som umyn­di­ge?

Det sist­nevn­te var alt­så selv for en his­to­ri­ker ikke til å for­stå. Vi skal imid­ler­tid ile Aarebrot til hjelp med et glimt fra vår sam­tid som kan­skje kan redu­se­re gapet mel­lom Norges dunk­le for­tid og den antatt lysen­de nåtid. Kanskje var tan­ken den, i gam­le Norge, at én måt­te bestem­me? Om den­ne tan­ken rik­tig nok er grunn­leg­gen­de ude­mo­kra­tisk, er den nok ikke for­be­holdt Norges for­tid. Også i dagens nors­ke sam­funn gjel­der sam­me prin­sipp, bare med mot­satt kjønns­ret­ning. At «én må bestem­me», tør være et vik­tig pre­miss bak den gjel­den­de regel som går ut på at bare en av for­eld­re­ne behol­der omsor­gen for barn hvis for­eld­re­ne skil­ler lag. Før ble alt­så myn­dig­het for­be­holdt man­nen så len­ge han lev­de. I dag er nor­mal­til­stan­den at beg­ge bestem­mer, men bare så len­ge sam­li­vet varer og/eller kvin­nen til­la­ter det.

Som man for­står er den­ne artik­ke­len skre­vet i anled­ning 200 års-mar­ke­rin­gen av Norges grunn­lov 17. mai 2014. Artikkelen pub­li­se­res imil­der­tid først den 18. Også i kjønns­kam­pen bør vel våp­ne­ne få hvi­le på 200-års­da­gen.

Dette innlegget ble publisert i Familie, Kjønnsbalanse og-rettferd. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.