Tohundre år mot dagens Norge?

Historikeren Frank Aarebrot har bidratt til markeringen av tohundreårs jubileet for grunnloven med foredraget 200 år på 200 minutter i regi av NRK. Pauser med studentkor og uformelle intervjuer med foredragsholderen myket opp kunnskaps-­maratonen, nesten som i en fotballkamp. Innholdet var interessant. Særlig kanskje de første hundre årene, og etter hvert som vi kom nærmere vår egen tid, var foredraget fortsatt interessant, men på en annen måte. Selvtilfredsheten ble mer tydelig. Om ikke foredragsholderen stod for dette hundre prosent, levnet i alle fall NRKs intervjuer ingen tvil om at historien utgjør en serie framskritt henimot dagens norske samfunn.

Hva er det så som er så utmerket ved dagens norske samfunn? Egalitet? Et samfunn som er fredelig? Et samfunn med velstand for alle, eller i alle fall nesten alle?

Mange gode egenskaper har imidlertid det ved seg, at de vender seg fra det gode til det dårlige hvis de blir ensidig dyrket og/eller overdrevet. Egalitet kan f. eks. bli til konformisme. Fred kan bli til kjedsomhet, og det som ser ut som fred på overflaten, kan dessuten skjule undertrykking av folk som tenker annerledes. Ignorering kan være mer effektivt enn fengsler for å holde uønskede tanker borte. I sistnevnte tilfelle vil de som stiller seg kritiske faktisk få en sammenfallende opplevelse av de ellers motsatte opplevelsene kjedsomhet og undertrykking.

Når det gjelder spørsmålet om velstand, skal jeg kommentere Norge som et velstandssamfunn ved å fortelle den såkalte «katteliknelsen». Fritt etter Peter Wessel Zapffe går den som følger: Et antall katter befant seg på en øy hvor det ikke fantes mus. For å leve måtte de i stedet jage insekter. På dette kunne de overleve, men bare så vidt, og tynne ble de. En dag ble imidlertid en ny føde oppdaget: muslinger, som fantes i fjæra. Av disse var det rikelig, og det bød seg dermed en mulighet for å spise seg mett – hver dag. Men det var en ulempe: å leve av muslinger gjorde kattene våte, sølete og langsomme, og dette er ikke «kattemessig». Å leve av muslinger er altså intet virkelig liv for en katt. På denne øya lever du altså enten sulten som katt, eller mett uten virkelig å være katt.

For vår del vil vi tilføye: Hvordan tror du kattene ville fordelt seg kjønnsmessig hvis hver enkelt skulle velge mellom en øy med muslinger eller fortsatt jakt på skrinn føde? Det er noe feminint over de verdier som preger det norske samfunnet. I Norge er vi f. eks. gode på likhet, men dårlige på nødvendig ulikhet, f eks i forbindelse med rang, kvalitetsforskjeller og over-underordning. Den internasjonale Hofstede-undersøkelsen, som sammenlikner samfunnskulturen i ulike land, viser også at Norge skårer ekstremt i feminin retning med bare 8 av 100 mulige poeng på en skala som går fra feminin til maskulin.

Kvinners rettigheter og stilling i samfunnet var for øvrig et gjennomgående tema i foredraget til Frank Aarebrot. I forbindelse med dette temaet måtte Aarebrot samtidig bekjenne at han hadde et problem som historiker. Som historiker skal man selvfølgelig – etter beste evne – se alt som skjer i lys av den samtid de observerte hendelser og forhold finner sted i. Men før i tiden var kvinners stilling den at i en familie hadde mannen myndighet utad, kvinnen ikke. Kvinnene fikk myndighet og ansvar i en familie bare i de tilfellene hvor mannen falt bort, forteller Aarebrot med forferdelse, og da klarte de selvfølgelig dette utmerket. Hvordan kunne man da ellers behandle dem som umyndige?

Det sistnevnte var altså selv for en historiker ikke til å forstå. Vi skal imidlertid ile Aarebrot til hjelp med et glimt fra vår samtid som kanskje kan redusere gapet mellom Norges dunkle fortid og den antatt lysende nåtid. Kanskje var tanken den, i gamle Norge, at én måtte bestemme? Om denne tanken riktig nok er grunnleggende udemokratisk, er den nok ikke forbeholdt Norges fortid. Også i dagens norske samfunn gjelder samme prinsipp, bare med motsatt kjønnsretning. At «én må bestemme», tør være et viktig premiss bak den gjeldende regel som går ut på at bare en av foreldrene beholder omsorgen for barn hvis foreldrene skiller lag. Før ble altså myndighet forbeholdt mannen så lenge han levde. I dag er normaltilstanden at begge bestemmer, men bare så lenge samlivet varer og/eller kvinnen tillater det.

Som man forstår er denne artikkelen skrevet i anledning 200 års-markeringen av Norges grunnlov 17. mai 2014. Artikkelen publiseres imildertid først den 18. Også i kjønnskampen bør vel våpnene få hvile på 200-årsdagen.

  • email
  • Facebook
  • Twitter
  • Google Bookmarks
Dette innlegget ble publisert i Familie, Kjønnsbalanse og-rettferd. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *