Staten frikjennes for åpenbar diskriminering

Av Øivind Østberg og Johannes Mella

Saken som ble anlagt av den mann­li­ge offi­ser som men­te seg forbi­gått da ny sjef for Forsvarets Høyskole skul­le utnev­nes i stats­råd, er avgjort av Høyesterett. Etter sta­tens sei­er i den øvers­te dom­stol kan medie­ne mel­de at det er slått fast at ”kvin­nen var best kva­li­fi­sert”. Dagbladet kan i sin begeist­ring over utfal­let for­tel­le at dom­men er ”pin­lig” for davæ­ren­de for­svars­sjef Diesen, som i sin tid inn­stil­te på den mann­li­ge kan­di­dat. Men hvis avi­sen had­de øns­ket å utøve sin sed­van­li­ge kri­tis­ke rol­le over­for stats­mak­te­ne, had­de den her en tre­stjer­ners anled­ning til å påvi­se poli­ti­sert juss og en dom­stol som strek­ker seg len­ger enn langt for å tek­kes sta­ten.

Den mann­li­ge kan­di­dat had­de fått med­hold i Klagenemnda for like­stil­ling, ikke nett­opp et organ opp­ret­tet for å for­sva­re menns inter­es­ser. Regjeringen Stoltenberg så bort fra det­te og utnevn­te kvin­nen. Borgarting lag­manns­rett kom enstem­mig til at det var skjedd en klar lov­stri­dig forbi­gå­el­se. Siden saken i all hoved­sak stod og falt med bedøm­mel­sen av bevi­se­ne, kun­ne en ven­te at saken end­te med det. Det er sjel­den at Høyesterett snur om på en lag­manns­retts­dom på grunn av bevis­vur­de­rin­gen.

Spørsmålet i saken var om det var fore­tatt en vekt­leg­ging av kjønn i strid med like­stil­lings­lo­ven. Denne loven ble inn­ført for å iva­re­ta kvin­ners inter­es­ser, ut fra en opp­fat­ning om at kvin­ner blir dis­kri­mi­nert. At menn skal beskyt­tes mot kjønns­dis­kri­mi­ne­ring, har ikke vært en sterk moti­va­sjon hos pådri­ver­ne for like­stil­lings­po­li­tik­ken. Men loven er dog kjønns­nøy­tralt for­mu­lert.

Høyesterett har ikke, i mot­set­ning til hva medie­om­ta­len har gitt inn­trykk av, selv vur­dert kan­di­da­te­nes kva­li­fi­ka­sjo­ner. Domstolens opp­ga­ve er å etter­gå om arbeids­gi­vers egne kri­te­ri­er er fulgt på sak­lig og for­svar­lig vis. Det mener alt­så Høyesteretts fler­tall at sta­ten har gjort. Høyesterett gjør det­te gjen­nom en bevis­vur­de­ring som leg­ger stor vekt på skrift­li­ge for­kla­rin­ger fra sta­tens folk avgitt i for­bin­del­se med retts­sa­ken, om hvor­dan kva­li­fi­ka­sjo­ne­ne angi­ve­lig had­de blitt vur­dert. Hvor man­ge par­ter kan reg­ne med en slik vel­vil­je i dom­sto­le­ne?

Videre bort­for­kla­rer fler­tal­let som ”uhel­dig ord­valg” det fak­tum (noe fler­tal­let også erkjen­ner) at depar­te­ments­av­de­lin­gen ga en klart urik­tig beskri­vel­se av søker­nes kva­li­fi­ka­sjo­ner i notat til stats­rå­den i for­bin­del­se med selve anset­tel­sen. Det er uom­tvis­te­lig at den mann­li­ge søker had­de langt bed­re og bre­de­re både ope­ra­tiv erfa­ring og leder­er­fa­ring enn kvin­nen, og at de had­de jevn­byr­dig for­mell utdan­nel­se. Når fag­av­de­lin­gen, til tross for det, hev­det at dis­se kri­te­ri­ene ikke favo­ri­ser­te noen av kan­di­da­te­ne, var det alt­så en usann­het som det er godt gjort å se som annet brudd på sak­lig og for­svar­lig saks­be­hand­ling. Sammen med kla­re utsagn i den kon­ge­li­ge reso­lu­sjo­nen om det øns­ke­li­ge i å få en kvin­ne­lig sjef, gjør det­te at kon­klu­sjon vans­ke­lig bur­de bli annet enn at det ble lagt avgjø­ren­de vekt på kjønn, i strid med loven.

Dommen er avsagt under dis­sens. Dommer Skoghøy leve­rer et mindre­tall­svo­tum som er så nær en slakt av kol­le­ger i fler­tal­let som det vel er mulig å ven­te i Høyesterett. Argumentasjonen hans er etter vårt syn svært over­be­vi­sen­de. Vi er ikke i tvil om at hvis situa­sjo­nen had­de vært mot­satt (hvis kjønns­ret­nin­gen had­de vært mot­satt, red anm), vil­le den­ne utnev­nel­sen ikke had­de hatt en sjan­se for dom­sto­le­ne. Men her har kvinne­po­li­tik­ken vun­net fram.

Politiske vur­de­rin­ger og kva­li­fi­ka­sjo­ner trum­fet alt­så de fag­mi­li­tæ­re hen­syn.
Saken har også en annen dimen­sjon. Ved utnev­nel­sen gikk anbe­fa­lin­ge­ne fra Forsvardepartementet på den ene siden og Forsvarsstaben på den and­re siden i mot­satt ret­ning. Forsvarssjefen ble over­kjørt av den poli­tis­ke ledel­sen og deres sek­re­ta­riat (alt­så depar­te­men­tet). Politiske vur­de­rin­ger og kva­li­fi­ka­sjo­ner trum­fet alt­så de fag­mi­li­tæ­re hen­syn. Den øvers­te dom­stol har truf­fet et valg som støt­ter det­te.

Forsvaret skal selv­sagt på over­ord­net nivå sty­res poli­tisk, men her ser vi en poli­ti­se­ring av det fag­mi­li­tæ­re fel­tet som vi er betenkt over.

Vi har ikke noe i mot kvin­ne­li­ge top­per ver­ken i Forsvaret eller i dom­sto­le­ne, men kva­li­fi­ka­sjons­prin­sip­pet bør gjel­de. Det er muli­gens opp­munt­ren­de for kvin­ner i Forsvaret at deres kjønn ses på som en kva­li­fi­ka­sjon, men det er ikke opp­munt­ren­de for menn i Forsvaret at deres kjønn bru­kes mot dem. Likevel, det aller mest pro­ble­ma­tis­ke med saken er at loven til­side­set­tes med dom­sto­le­nes god­kjen­nel­se av poli­tis­ke årsa­ker.

Artikkelen er også pub­li­sert på Minervanett 12/5–2014.

Les også: 

Knock out i fjer­de run­de?

Kvinnefavorisering på høyt nivå

Menn i for­sva­ret

Verneplikten — pri­vi­le­gi­um for menn?

Dette innlegget ble publisert i Jobb, Kjønnsbalanse og-rettferd. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.