Kampen om voldtekt

Kampen-om-voldtekt-omslagRett før som­mer­en 2013 kom det ut en bok på Dreyers Forlag som nok ble pluk­ket opp på rada­ren av alle som er opp­tatt av kjønns­pro­ble­ma­tik­ken. Den fikk en blan­det mot­ta­kel­se i norsk pres­se-, fra strå­len­de omta­le i Aftenposten Voldtektsmyten slår sprek­ker av Bjørn Vassnes til slakt i Dagbladet Som om nors­ke femi­nis­ter tje­ner på å stemp­le alle menn som vold­tekts­for­bry­te­re av Charlotte Myrbråten.

En bok som lov­pri­ses av Vassnes (for­fat­ter av bl.a. ”Sokrates og sjø­pun­gen”), men slak­tes av Myrbråten (debatt­re­dak­tør i det femi­nis­tis­ke maga­si­net Fett), må leses. Forfatteren-, sosio­lo­gen Preben Z. Møller er ingen nykom­mer på den kjønns­po­li­tis­ke debatt­arena. I til­legg til bok­ut­gi­vel­ser har han også gjort seg bemer­ket gjen­nom sin kri­tikk av norsk kjønns­forsk­ning i medie­ne. Det er ikke småt­te­ri som Møller har satt seg fore.

Fra omta­len av ”Kampen om vold­tekt” på for­la­gets sider kan man lese at; ”Dette er en bok om ekte vold­tekts­menn og mis­lyk­ket vold­tekt­po­li­tikk. I Norge i dag domi­ne­rer en fore­stil­ling om at vold­tekts­menn enten er inn­vand­re­re eller “hvem som helst”. Preben Z. Møller tar et opp­gjør med det­te, og poli­ti­se­rin­gen som skju­ler de ekte vold­tekts­men­ne­ne for oss.”

Bokas sentrale teser

Boka har slik tit­te­len og omta­len anty­der noen sen­tra­le hoved­po­eng. Disse kan kort nev­nes.

Forfatteren hev­der at vold­tekts­de­bat­ten og dis­ku­sjo­nen både i den nors­ke offent­lig­he­ten, og blant man­ge av dem som arbei­der i fore­byg­gings- og behand­lings­ap­pa­ra­tet, er poli­ti­sert. Både den såkal­te høyre­si­den og venstre­si­den, søker å inn­pas­se vold­tekts­pro­ble­ma­tik­ken i sitt bil­de for der­et­ter å slå poli­tisk mynt på det­te. Høyresiden foku­se­rer i stor grad på over­falls­vold­tek­ter, inn­vand­re­re og inn­vand­rer­kul­tur. Med en slik dia­gno­se blir løs­nin­gen på vold­tekts­pro­ble­met fort en mer restrik­tiv inn­vand­rings­po­li­tikk og mer syn­lig poli­ti i gate­ne. Venstresiden på sin side leg­ger også en kul­tur­for­kla­ring til grunn, men her unn­går man så langt råd er å foku­se­re på inn­vand­rer­nes kul­tur. Man søker hel­ler å foku­se­re på mørke­tal­le­ne og på ”menn flest”, dvs. nors­ke, hvi­te menn.

Videre hev­der Møller at den femi­nis­tis­ke posi­sjo­nen og kjønns­makt­pa­ra­dig­met er den råden­de, og på venstre­si­den den enes­te aksep­tab­le, for­kla­rings­mo­del­len i Norge. Han mener også å kun­ne påvi­se at den sosial­fe­mi­nis­tis­ke posi­sjo­nen og den femi­nis­tis­ke for­kla­rings­mo­del­len er tett sam­men­vevd med den bæren­de ideo­lo­gi­en i de sosial­de­mo­kra­tis­ke og sosia­lis­tis­ke par­ti­ene her til lands. Etter min mening lyk­kes han med det­te. Ulike utgangs­punkt og for­kla­rings­mo­del­ler leder natur­lig nok til uli­ke fore­byg­gings- og behand­lings­stra­te­gi­er i kam­pen mot vold­tekt. Den sosial­fe­mi­nis­tis­ke for­kla­rings­mo­del­len kom­mer til kort i møtet med vir­ke­lig­he­ten. Feil utgangs­punkt fører til feil til­nær­ming med der­til høren­de mang­len­de effekt (i bes­te fall) når det gjel­der å for­hind­re vold­tekt. I takt med at model­len har fått sta­dig stør­re utbre­del­se, har ikke akku­rat antal­let anmeld­te vold­tek­ter i Skandinavia gått ned, sna­re­re tvert i mot. Feministisk indok­tri­ne­ring i barne­ha­ger og sko­ler gjør lite for å mot­vir­ke vold­tek­ter i de tusen hjem, ei hel­ler i mør­ke bak­ga­ter. Debattantene som mål­bæ­rer kjønns­makt­per­spek­ti­vet stil­ler feil dia­gno­se og søker feil medi­sin. Den tapen­de part er først og fremst den part som femi­nis­te­ne hev­der å for­sva­re: de vold­tat­te kvin­ne­ne, men også «menn flest» som må bære en feil­plas­sert mis­tan­ke. Møller mener også å kun­ne påvi­se at de som vold­tar, pri­mært er aso­sia­le menn som gjer­ne har vært inn­blan­det i annen kri­mi­na­li­tet, og nor­malt ikke ”menn flest”.

Leverer boka det den lover?

Kort opp­sum­mert, ja. Møller gjør det han har satt seg fore. Han ryd­der opp i en ellers uover­sikt­lig debatt. Han trek­ker de sto­re lin­jer på en god måte, og han har et over­blikk over pro­blem­stil­lin­ge­ne og en over­be­vi­sen­de detalj­kunn­skap. Det er en bok til å bli klok, om enn ikke utlært, av.

Er boka uten feil og lyte?

Nei, alt er selv­sagt ikke rosen­rødt. Møller har en per­son­lig for­tel­ler­stil som noen nok fin­ner enga­sje­ren­de, men som jeg til tider fin­ner noe irri­te­ren­de. Dette er sak­pro­sa, men per­son­lig kun­ne jeg godt tenkt meg fær­re per­son­li­ge anek­do­ter og his­to­ri­er og mer ”tørr” infor­ma­sjon. Jeg har en viss for­stå­el­se for at han vel­ger en per­son­lig stil, og jeg er klar over at det selv­sagt vil være like man­ge menin­ger om det­te som lese­re av boka, men jeg har en mis­tan­ke om at Møller med dis­se his­to­rie­ne søker å sik­re seg mot feil­ak­ti­ge opp­fat­nin­ger av ham og hans moti­va­sjon for å skri­ve boken. Gjennom å vise at han har arbei­det i barne­ver­net og har dre­vet med fri­vil­lig arbeid mot vold­tekt etc., immu­ni­se­rer han seg såle­des mot kri­tikk. Slikt kan ha sin misjon, men for meg blir det noe for­styr­ren­de. Når det­te er sagt, så bidrar kan­skje de per­son­li­ge his­to­rie­ne også til å set­te debat­ten inn i sin ret­te kon­tekst. Det er men­nes­ker der ute som vold­tar, og som blir vold­tatt. For over­gri­per­ne og ofre­ne er ikke debat­ten en aka­de­misk dis­ku­sjon, men vir­ke­lig­he­ten.

Jeg had­de vide­re gjer­ne sett at Møller had­de valgt en enda mer kon­fron­te­ren­de til­nær­ming kjønns­po­li­tisk. Han omta­ler eksem­pel­vis det råden­de femi­nis­tis­ke para­dig­met i Norge som ”sosial­fe­mi­nis­tisk”. Selv vil­le jeg nok kalt en spa­de for en spa­de og brukt beteg­nel­sen radi­kal­fe­mi­nis­tisk. Han kun­ne kan­skje også ha brukt noe eks­tra trykk­sver­te på å ta for seg hvor­for man­ge på venstre­si­den på den ene siden er svært opp­tatt av ”like­stil­ling”, men på den and­re siden ikke ser seg tjent med å kri­ti­se­re inn­vand­re­re for til dels arka­is­ke hold­nin­ger og opp­fat­nin­ger om kjønn og kjønns­po­li­tikk. Sistnevnte poeng blir hen­gen­de noe i luf­ta, da han bru­ker rela­tivt mye tid på å rede­gjø­re for den sosial­fe­mi­nis­tis­ke kul­tur­for­kla­rin­gen som sådan, uten at han går inn på akku­rat det­te ele­men­tet av debat­ten. Personlig mener jeg at mye av for­kla­rin­gen på at venstre­si­den og sosial­fe­mi­nis­te­ne i liten grad kri­ti­se­rer inn­vand­re­re i vold­tekts­de­bat­ten må søkes i det marx­is­tis­ke ana­lyse­ap­pa­ra­tet og den post­mo­der­nis­tis­ke filo­so­fi­en som gjen­nom­sy­rer dagens femi­nis­me.

Det er like­vel til en viss grad for­ståe­lig at han ikke nyt­ter en enda skar­pe­re penn og at han lar enkel­te av de mest sen­si­ti­ve ele­men­te­ne lig­ge. Dersom man øns­ker å få sitt bud­skap igjen­nom i Norge i dag, så er det ikke gitt at direk­te kon­fron­ta­sjon er den bes­te løs­nin­gen-, i hvert fall ikke på den kjønns­po­li­tis­ke are­na. Det skal ikke man­ge kras­se ord til i den nors­ke offent­lig­he­ten før man gjør seg for­tjent til beteg­nel­sen ”sint hvit mann”. Den som avvi­ker fra det etab­ler­te kon­sen­sus i det offent­li­ge rom, må der­for veie sine ord nøye.

Kritikkløs kritikk

Jeg øns­ker avslut­nings­vis kort å knyt­te noen ord til kri­tik­ken boka har fått i dags­pres­sen. Det er (ut fra de anmel­del­se­ne jeg har lest) ingen av dem som har gitt den neg­a­tiv omta­le som imøte­går noen av bokas sen­tra­le teser, sna­re­re tvert i mot. Kritikerne under­byg­ger i liten grad sin kri­tikk med fak­ta. Myrbråten sin ”anmel­del­se” i Dagbladet er sym­pto­ma­tisk. Møllers bok blir her frem­stilt som en kon­spi­ra­sjons­teo­re­tisk sup­pe. Men det å påpe­ke, slik Møller gjør, at den sosial­fe­mi­nis­tis­ke ideo­lo­gi­en i stor grad gjen­nom­sy­rer par­ti­ene på venstre­si­den, at ideo­lo­gi­en leg­ger stor vekt på kjønns­makt­pa­ra­dig­met og at ideo­lo­gi­en i stor grad pre­ger den offent­li­ge debat­ten, kan nep­pe reg­nes som en påstand om kon­spi­ra­sjon. Kritikken, her repre­sen­tert ved Myrbåten, bidrar til å under­stre­ke ett av bokas mest sen­tra­le poeng, nem­lig det at vold­tekts­de­bat­ten i Norge utvil­somt i meget stor grad er pre­get av den femi­nis­tis­ke posi­sjo­nen. Det er nep­pe til­fel­dig at Dagbladet set­ter debatt­re­dak­tø­ren i ”Fett” til å anmel­de boka. Ei hel­ler gjør Myrbråten stort for å imøte­gå Møller på to av hans and­re hoved­po­eng, nem­lig at ”menn flest” ikke er vold­tekts­menn og at ”like­stil­lings­til­tak” gjør lite for å mot­vir­ke vold­tek­ter. (Ett år etter bok­ut­gi­vel­sen, står fort­satt det­te poen­get ved lag. Se nylig utgitt rap­port fra Sør-Trøndelag politi­dis­trikt.) Gjennom sin kri­tikk bidrar Myrbråten og til­sva­ren­de debat­tan­ter nep­pe til at det blir begått fær­re vold­tek­ter i Norge. Ved å sat­se på feil hest, trek­ker man res­sur­ser vekk fra til­tak som kun­ne gitt effekt.

Les også:

Voldtektsspørsmålet som kjønns­po­li­tisk ram­bukk

Ansvar og ikke ansvar for vold­tekt

Menn blir mer sett — på

 

Dette innlegget ble publisert i Kjønnsbalanse og-rettferd, Menn og maskulinitet. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *