Kampen om voldtekt

Kampen-om-voldtekt-omslagRett før sommeren 2013 kom det ut en bok på Dreyers Forlag som nok ble plukket opp på radaren av alle som er opptatt av kjønnsproblematikken. Den fikk en blandet mottakelse i norsk presse-, fra strålende omtale i Aftenposten Voldtektsmyten slår sprekker av Bjørn Vassnes til slakt i Dagbladet Som om norske feminister tjener på å stemple alle menn som voldtektsforbrytere av Charlotte Myrbråten.

En bok som lovprises av Vassnes (forfatter av bl.a. ”Sokrates og sjøpungen”), men slaktes av Myrbråten (debattredaktør i det feministiske magasinet Fett), må leses. Forfatteren-, sosiologen Preben Z. Møller er ingen nykommer på den kjønnspolitiske debattarena. I tillegg til bokutgivelser har han også gjort seg bemerket gjennom sin kritikk av norsk kjønnsforskning i mediene. Det er ikke småtteri som Møller har satt seg fore.

Fra omtalen av ”Kampen om voldtekt” på forlagets sider kan man lese at; ”Dette er en bok om ekte voldtektsmenn og mislykket voldtektpolitikk. I Norge i dag dominerer en forestilling om at voldtektsmenn enten er innvandrere eller «hvem som helst». Preben Z. Møller tar et oppgjør med dette, og politiseringen som skjuler de ekte voldtektsmennene for oss.”

Bokas sentrale teser

Boka har slik tittelen og omtalen antyder noen sentrale hovedpoeng. Disse kan kort nevnes.

Forfatteren hevder at voldtektsdebatten og diskusjonen både i den norske offentligheten, og blant mange av dem som arbeider i forebyggings- og behandlingsapparatet, er politisert. Både den såkalte høyresiden og venstresiden, søker å innpasse voldtektsproblematikken i sitt bilde for deretter å slå politisk mynt på dette. Høyresiden fokuserer i stor grad på overfallsvoldtekter, innvandrere og innvandrerkultur. Med en slik diagnose blir løsningen på voldtektsproblemet fort en mer restriktiv innvandringspolitikk og mer synlig politi i gatene. Venstresiden på sin side legger også en kulturforklaring til grunn, men her unngår man så langt råd er å fokusere på innvandrernes kultur. Man søker heller å fokusere på mørketallene og på ”menn flest”, dvs. norske, hvite menn.

Videre hevder Møller at den feministiske posisjonen og kjønnsmaktparadigmet er den rådende, og på venstresiden den eneste akseptable, forklaringsmodellen i Norge. Han mener også å kunne påvise at den sosialfeministiske posisjonen og den feministiske forklaringsmodellen er tett sammenvevd med den bærende ideologien i de sosialdemokratiske og sosialistiske partiene her til lands. Etter min mening lykkes han med dette. Ulike utgangspunkt og forklaringsmodeller leder naturlig nok til ulike forebyggings- og behandlingsstrategier i kampen mot voldtekt. Den sosialfeministiske forklaringsmodellen kommer til kort i møtet med virkeligheten. Feil utgangspunkt fører til feil tilnærming med dertil hørende manglende effekt (i beste fall) når det gjelder å forhindre voldtekt. I takt med at modellen har fått stadig større utbredelse, har ikke akkurat antallet anmeldte voldtekter i Skandinavia gått ned, snarere tvert i mot. Feministisk indoktrinering i barnehager og skoler gjør lite for å motvirke voldtekter i de tusen hjem, ei heller i mørke bakgater. Debattantene som målbærer kjønnsmaktperspektivet stiller feil diagnose og søker feil medisin. Den tapende part er først og fremst den part som feministene hevder å forsvare: de voldtatte kvinnene, men også «menn flest» som må bære en feilplassert mistanke. Møller mener også å kunne påvise at de som voldtar, primært er asosiale menn som gjerne har vært innblandet i annen kriminalitet, og normalt ikke ”menn flest”.

Leverer boka det den lover?

Kort oppsummert, ja. Møller gjør det han har satt seg fore. Han rydder opp i en ellers uoversiktlig debatt. Han trekker de store linjer på en god måte, og han har et overblikk over problemstillingene og en overbevisende detaljkunnskap. Det er en bok til å bli klok, om enn ikke utlært, av.

Er boka uten feil og lyte?

Nei, alt er selvsagt ikke rosenrødt. Møller har en personlig fortellerstil som noen nok finner engasjerende, men som jeg til tider finner noe irriterende. Dette er sakprosa, men personlig kunne jeg godt tenkt meg færre personlige anekdoter og historier og mer ”tørr” informasjon. Jeg har en viss forståelse for at han velger en personlig stil, og jeg er klar over at det selvsagt vil være like mange meninger om dette som lesere av boka, men jeg har en mistanke om at Møller med disse historiene søker å sikre seg mot feilaktige oppfatninger av ham og hans motivasjon for å skrive boken. Gjennom å vise at han har arbeidet i barnevernet og har drevet med frivillig arbeid mot voldtekt etc., immuniserer han seg således mot kritikk. Slikt kan ha sin misjon, men for meg blir det noe forstyrrende. Når dette er sagt, så bidrar kanskje de personlige historiene også til å sette debatten inn i sin rette kontekst. Det er mennesker der ute som voldtar, og som blir voldtatt. For overgriperne og ofrene er ikke debatten en akademisk diskusjon, men virkeligheten.

Jeg hadde videre gjerne sett at Møller hadde valgt en enda mer konfronterende tilnærming kjønnspolitisk. Han omtaler eksempelvis det rådende feministiske paradigmet i Norge som ”sosialfeministisk”. Selv ville jeg nok kalt en spade for en spade og brukt betegnelsen radikalfeministisk. Han kunne kanskje også ha brukt noe ekstra trykksverte på å ta for seg hvorfor mange på venstresiden på den ene siden er svært opptatt av ”likestilling”, men på den andre siden ikke ser seg tjent med å kritisere innvandrere for til dels arkaiske holdninger og oppfatninger om kjønn og kjønnspolitikk. Sistnevnte poeng blir hengende noe i lufta, da han bruker relativt mye tid på å redegjøre for den sosialfeministiske kulturforklaringen som sådan, uten at han går inn på akkurat dette elementet av debatten. Personlig mener jeg at mye av forklaringen på at venstresiden og sosialfeministene i liten grad kritiserer innvandrere i voldtektsdebatten må søkes i det marxistiske analyseapparatet og den postmodernistiske filosofien som gjennomsyrer dagens feminisme.

Det er likevel til en viss grad forståelig at han ikke nytter en enda skarpere penn og at han lar enkelte av de mest sensitive elementene ligge. Dersom man ønsker å få sitt budskap igjennom i Norge i dag, så er det ikke gitt at direkte konfrontasjon er den beste løsningen-, i hvert fall ikke på den kjønnspolitiske arena. Det skal ikke mange krasse ord til i den norske offentligheten før man gjør seg fortjent til betegnelsen ”sint hvit mann”. Den som avviker fra det etablerte konsensus i det offentlige rom, må derfor veie sine ord nøye.

Kritikkløs kritikk

Jeg ønsker avslutningsvis kort å knytte noen ord til kritikken boka har fått i dagspressen. Det er (ut fra de anmeldelsene jeg har lest) ingen av dem som har gitt den negativ omtale som imøtegår noen av bokas sentrale teser, snarere tvert i mot. Kritikerne underbygger i liten grad sin kritikk med fakta. Myrbråten sin ”anmeldelse” i Dagbladet er symptomatisk. Møllers bok blir her fremstilt som en konspirasjonsteoretisk suppe. Men det å påpeke, slik Møller gjør, at den sosialfeministiske ideologien i stor grad gjennomsyrer partiene på venstresiden, at ideologien legger stor vekt på kjønnsmaktparadigmet og at ideologien i stor grad preger den offentlige debatten, kan neppe regnes som en påstand om konspirasjon. Kritikken, her representert ved Myrbåten, bidrar til å understreke ett av bokas mest sentrale poeng, nemlig det at voldtektsdebatten i Norge utvilsomt i meget stor grad er preget av den feministiske posisjonen. Det er neppe tilfeldig at Dagbladet setter debattredaktøren i ”Fett” til å anmelde boka. Ei heller gjør Myrbråten stort for å imøtegå Møller på to av hans andre hovedpoeng, nemlig at ”menn flest” ikke er voldtektsmenn og at ”likestillingstiltak” gjør lite for å motvirke voldtekter. (Ett år etter bokutgivelsen, står fortsatt dette poenget ved lag. Se nylig utgitt rapport fra Sør-Trøndelag politidistrikt.) Gjennom sin kritikk bidrar Myrbråten og tilsvarende debattanter neppe til at det blir begått færre voldtekter i Norge. Ved å satse på feil hest, trekker man ressurser vekk fra tiltak som kunne gitt effekt.

Les også:

Voldtektsspørsmålet som kjønnspolitisk rambukk

Ansvar og ikke ansvar for voldtekt

Menn blir mer sett – på

 

  • email
  • Facebook
  • Twitter
  • Google Bookmarks
Dette innlegget ble publisert i Kjønnsbalanse og-rettferd, Menn og maskulinitet. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *