Hva vil kvinnen?

Feminismen er sva­ret, men hva var spørs­må­let? En kvin­ne­lig redak­tør ved navn Mariam Lau i den libe­ra­le tys­ke avi­sa Die Zeit tar like godt et opp­gjør med femi­nis­men på kvinne­da­gen. Feminismen i Europa utvik­ler seg i ret­ning av den nor­dis­ke model­len, skri­ver hun. Sverige er for­bil­det. Det betyr at sta­ten ikke bare skal bekjem­pe klart destruk­ti­ve for­hold som tvangs­pro­sti­tu­sjon og men­neske­han­del. Staten skal like godt ta seg av det hele. Staten utfor­mer «kol­lek­ti­ve morals­ke prin­sip­per og bestem­mer hvil­ke livs­kon­sep­ter som er verd å sat­se på». Det sist­nevn­te er ikke bare Laus tan­ker, det er et sitat fra den svens­ke selv­for­stå­el­sen, slik den er utfor­met i et notat fra Gøteborg uni­ver­si­tet. Det ver­ste er mis­til­li­ten, skri­ver Lau vide­re. Den sam­funns­mo­del­len det er snakk om, byg­ger ikke på en fri­gjø­ren­de livs­hold­ning og søken etter lyk­ke. Den byg­ger først og fremst på en tan­ke om å beskyt­te mot all slags «over­gri­pe­ri» fra menn. Også for par­for­hold og fami­lie utgjør det­te et dår­lig mil­jø. Mange kvin­ner, f eks kvin­ner med høy­ere utdan­ning, kla­rer rett og slett ikke å fin­ne en mann å leve sam­men med, til tross for det inder­ligs­te øns­ke, skri­ver hun. Om ikke (stats-)feminismen ale­ne har skyl­den for den­ne elen­dig­he­ten, synes det klart nok at den ikke gir kvin­ner pågangs­mot til å gå inn i et for­hold, langt mind­re til å dan­ne fami­lie. Kvinner blir sit­ten­de fast i en umo­den ung­doms­fase, noe som illust­re­res av det tys­ke kvinne­ma­ga­si­net Emma. I maga­si­net fram­står for­fø­rer­in­ner som bra, kvinne­ak­ti­vis­ter som enda bed­re og ond­skaps­ful­le jen­ter som spen­nen­de. Antallet alene­mød­re øker og øker.

For vår del vil vi til­føye at til mang­len­de evne til å fin­ne en mann å leve sam­men med, sva­rer natur­lig­vis på menns side mang­len­de suk­sess når det gjel­der å fin­ne en kvin­ne å leve sam­men med. Dårlig mil­jø for par­for­hold pre­get av kol­lek­tiv mis­tan­ke ram­mer beg­ge kjønn. Og selv om vi er svært til­bake­hold­ne med å se menn som ofre, må man reg­ne med at årti­ers under­gra­vel­se av menns kol­lek­ti­ve selv­fø­lel­se også har sine virk­nin­ger. Å fin­ne en bra mann å leve sam­men med blir kan­skje også objek­tivt sett vans­ke­li­ge­re.

For øvrig er Mariam Laus tan­ker som om vi skul­le sagt det selv. Til slutt tar Lau opp spørs­må­let stilt inn­led­nings­vis – hva var nå egent­lig femi­nis­men sva­ret på? I land som Egypt, Saudi-Arabia og Iran raser en blo­dig kamp om noe så ele­men­tært som hvem som skal bestem­me over kvin­nen over­ho­det. I Vest-Europa, der­imot, er kvin­nen for lengst godt plas­sert i sam­fun­nets og his­to­ri­ens rampe­lys, men ser ikke ut til å vite hva hun vil! Interessante spørs­mål bur­de det imid­ler­tid det være nok av: Hvorfor 100 000 abor­ter i året? Hvorfor så man­ge alene­mød­re? Hvorfor pro­sti­tu­erer man­ge kvin­ner seg fri­vil­lig? Saken er den, avslut­ter Lau, at man­ge kvinne­ak­ti­vis­ter slett ikke kjen­ner kvin­nen spe­si­elt godt.

Uansett gra­tu­le­rer vi kvin­ne­ne med dagen!

Les også: Hva er kvinne­makt?

Dette innlegget ble publisert i Kjønnsrelasjoner. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.