Journalistikk fra sofaen

ronny copyJeg er i stand til å irri­te­re meg over selv bare det at fram­gang poeng­te­res på feil måte. Framgang for menn i for­bin­del­se med barne­for­de­ling kan fore­kom­me, men er uan­sett et blod­slit. Den som tar lett på det­te, får ingen nåde hos den­ne skri­bent. Så når en jour­na­list i uke­avi­sa Dag og Tid til­lot seg å inn­ta en avslap­pet, for ikke å si ned­la­ten­de hold­ning til det at sta­tik­ken viser litt fram­gang, og att­på til med refe­ran­se til det­te nett­sted, var det bare å ta tas­ta­tu­ret fatt.

Med jev­ne mel­lom­rom, ja fak­tisk hele tiden, duk­ker det opp kom­men­ta­rer som den gitt av Ronny Spaans i Dag og Tid 23/1–14. Verdensvant kon­sta­te­rer Spaans at det «med jev­ne mel­lom­rom» duk­ker opp folk som kjem­per for en sak. Like suve­rent vet han i form av et pro­sent­tall hvor­dan den saken det drei­er seg om står i dag, og hvor­dan den stod for ti år siden. Ved enkel arit­me­tikk kan han da måle for­skjel­len. Mellom lin­je­ne kan leses at saken ikke len­ger er så aktu­ell, og kna­pt verd å kjem­pe for, i og med at arit­me­tik­ken viser fram­gang. Overfor det­te bla­ser­te gjesp vil jeg gjer­ne gi Spaans et ver­balt «balle­spark».

Jeg håper det sist­nevn­te vil min­ne Spaans om at han er mann. Det vi snak­ker om er barne­for­de­ling. Å mis­te sitt barn, mer eller mind­re, er noe en mann i Norge i dag må ta som en mann. Men det er ikke det sam­me som at menn skal fin­ne seg i alt. Relasjonen mel­lom barn og for­eld­re er kan­skje den sis­te uopp­si­ge­li­ge rela­sjon i vårt sam­funn. Imidlertid ser nors­ke myn­dig­he­ter seg beret­ti­get til når som helst å regu­le­re for­hol­det mel­lom barn og for­eld­re på den måten de fin­ner best for det aktu­el­le bar­net. Dette går stort sett utover menn i for­bin­del­se med sam­livs­brudd. Du sier ikke opp selv, men sta­ten kan si opp deg. I det­te lig­ger en slags poten­si­ell fra­ta­k­el­se av barn som ram­mer alle, men i prak­sis mest menn. Relasjonen mel­lom barn og for­eld­re har i mot­set­ning til eien­doms­ret­ten ingen grunn­lovs­mes­sig beskyt­tel­se. Å sam­men­lik­ne barn med eien­dom er egent­lig kren­ken­de for både barn og for­eld­re. Men av nød er det­te det bes­te man kan for­sø­ke for å åpne folks øyne. Det nær­mes­te man kom­mer til en grunn­leg­gen­de beskyt­tel­se av for­eldre­ska­pet er FNs barne­kon­ven­sjon artik­kel 7, hvor barn «så langt det er mulig, [har] rett til å kjen­ne sine for­eld­re og få omsorg fra dem.» Det for­eld­re i ste­det bys, er rike­lig med pro­ses­su­el­le ret­tig­he­ter. En for­nær­mel­se, spør du meg, du blir behand­let som om du var et vit­ne i en sak som gjel­der ditt barns liv og der­med ditt eget.

Hensynet til barn går i norsk sam­men­heng under uttryk­ket «bar­nets bes­te». Bruken av super­la­tiv gjør den røde klu­ten, som det­te er over­for menn som har fått sma­ke den­ne siden ved stats­mak­ten, enda mer flam­men­de rød. Dette prin­sip­pet er etter min mening langt mer prek­tig enn det er godt. Kan til­hen­ger­ne av det­te prin­sipp påvi­se at like­verd mel­lom for­eld­re er ska­de­lig for barn? Det som er ska­de­lig for barn, er åpen kon­flikt mel­lom for­eld­re. Menn stil­les der­for over­for dilem­ma­et om de skal fin­ne seg i kvin­ners domi­nans på det­te områ­det eller kjem­pe, noe som lett får den kon­se­kvens at man kom­mer enda dår­li­ge­re ut i det kam­pen bare betrak­tes som et pro­blem for bar­net og ikke som en poli­tisk aksjon på mikro­pla­net. Hvis der­imot kvin­ner eller stats­mak­ten, eller helst beg­ge, kun­ne aksep­te­re at nå er tiden inne for like­verd også på det­te punk­tet, kun­ne vi få fred rundt barn, en fred basert på rett­ferd og der­med sta­bil.

Etter det­te skal til­føyes at Spaans fak­tisk også brin­ger en god nyhet. Andelen for­eldre­par som ved sam­livs­brudd ender opp med delt omsorg er ste­get til 25 %. Fint, men hva som er driv­kref­te­ne bak den­ne for­and­rin­gen i ret­ning like­verd, og den vide­re utvik­ling, er selv­sagt et langt vans­ke­li­ge­re spørs­mål. Av den ikke bare kom­men­te­ren­de, men også under­sø­ken­de pres­se vil­le jeg ven­te at den stil­te et slikt spørs­mål hel­ler enn å nær­mest gjø­re det mot­sat­te: ta plass i sofa­en foran den sta­tis­tis­ke moni­to­ren og gi lese­ren det inn­trykk at ver­den går fram­over av seg selv.

Artikkelen er også tryk­ket i Dag og Tid 6/2–2014

Les også: Kan man offent­lig øns­ke noen vondt?

Dette innlegget ble publisert i Barn og foreldreskap. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *