Planlagt farløshet

Aftenpostens hovedoppslag tirsdag den 28.1 er en bevegende historie om en jente hvis mor døde da hun bare var 14 år gammel.  Dette er ekstra tragisk siden jenta ikke har noen far, og aldri har hatt en far i sitt liv. I hvert fall ikke en far som noen gang har hatt, eller var ment å ha, verken juridiske eller følelsesmessige bånd til henne, og hvis identitet hun aldri skulle få vite. Dette bestemte jentas mor for henne allerede før hun ble unnfanget.

I Norge ble det ved vedtagelsen av bioteknologiloven i 2003 bestemt at slik skulle det ikke lenger være. Etter denne dato skulle barn ikke lenger kunne unnfanges ved inseminasjon fra en anonym sæddonor. Saksordfører for loven, SVs Olav Gunnar Ballo, uttalte da i Stortinget at dette var en historisk seier for barn, og en oppfyllelse av FNs barnekonvensjon, artikkel 7. Alle partier unntatt Arbeiderpartiet stemte for.

Ethvert barn skulle etter dette ha rett til å kjenne ikke bare en del av, men hele sitt biologiske opphav. For øvrig har norsk lov lenge krevd at kvinnen måtte være samlevende (med en mann, eller, etter 2008, i et lesbisk forhold til en kvinne) for å kunne motta donorsæd. Både barnets rett til å kjenne opphavet og kravet om en samlevende mann/partner vil trygge barnet.

Til tross for dette, er det, som Aftenposten opplyser, født flere tusen barn med ukjente donorfedre i Norge de siste årene. Mødrene til disse barna kan f.eks. ha skaffet seg donorsæd i utlandet. Problemet med planlagt farløshet, er imidlertid ikke begrenset til dette. Det fødes hvert år et ganske stort antall barn som er blitt til ved ordinært samleie, men som aldri får kjenne sin far, fordi moren bestemmer seg for å holde farens identitet for seg selv. BUFDIR uttalte seg kritisk til dette i 2009: ”Vår erfaring er at det etter gjeldende regelverk er for enkelt [ for en mor] å få henlagt en farskapssak. Mor kan etter dagens regelverk uten risiko for straff eller noen form for administrativ reaksjon unnlate å oppgi til NAV hvem som kan være far til barnet.” Det kan legges til at i noen tilfeller er det å holde farskapet skjult også økonomisk lønnsomt for moren, slik de statlige støtteordninger er utformet. (Se artikkel på TV2.)

Mange barn vokser på denne bakgrunn opp uten den ene av de to voksne som etter naturen skulle vært til stede for det gjennom oppveksten, bidratt til forsørgelse, gitt det tilgang til et ekstra sett med besteforeldre, onkler, tanter osv, og dessuten en ekstra sikkerhet hvis den andre av foreldrene skulle falle bort. Donorbarn mangler også som regel søsken, da de kvinner som lar seg befrukte ved donorsæd gjerne synes det holder med ett barn.

Disse perspektivene er dessverre totalt fraværende i Aftenpostens oppslag og i den oppfølgende kommentarartikkel ved Hilde Harbo onsdag 29.1. Det nevnes ikke som noe problem at staten i praksis tillater, og bidrar til, en omfattende undergraving av et prinsipp som en på det politiske plan bekjenner seg til. Aftenpostens etterlyser i stedet en utvidelse av barnepensjon til å omfatte donorbarn av mødre uten partner, noe som bare vil stimulere ytterligere til planlagt farløshet. Problemet – slik avisen fremstiller det – er altså ikke en utvikling der flere og flere barn er planlagt farløse, problemet synes kun å være at staten ikke konsekvent nok backer opp om denne utvikling. Vi får håpe at regjeringen, som Aftenposten oppfordrer til å gjøre noe med reglene, klarer å se det større bildet.

Artikkelen er også trykket i forkortet versjon i Aftenposten 3/2-2014.

Les også:

Et steinaldersk syn på mannen

Planlagt uten far

  • email
  • Facebook
  • Twitter
  • Google Bookmarks
Dette innlegget ble publisert i Barn og foreldreskap. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *