På tide å bryte likestillingsmonopolet!

Noen mono­po­ler er vi så vant til at vi kna­pt leg­ger mer­ke til dem. Feminismen har len­ge hatt hege­mo­ni gren­sen­de til mono­pol på hvor­dan like­stil­ling skal for­stås og prak­ti­se­res. Menn har inn­til nylig for­holdt seg støt­ten­de — eller mer reser­vert — men all­tid reak­tivt over­for det femi­nis­tis­ke para­dig­met. I dag arbei­der imid­ler­tid menn, der­iblant vi som står bak den­ne artik­ke­len, med å utvik­le en mer selv­sten­dig posi­sjon. Vi er ikke imot like­stil­ling, men vi vil noe annet enn det råden­de like­stil­lings­mon­po­let.

Like muligheter eller likt resultat?

Vi vil blant annet ta opp et spørs­mål som etter vår opp­fat­ning har hatt liten opp­merk­som­het. Skal like­stil­ling bety like mulig­he­ter eller likt resul­tat? Med like mulig­he­ter menes at kvin­ner og menn stil­ler likt ved «start­stre­ken». Det kan f. eks. være i arbeids­li­vet eller and­re sam­men­hen­ger der det er et kon­kur­ranse­as­pekt. Med like resul­ta­ter menes der­imot at menn og kvin­ner får like man­ge første­pre­mi­er, like man­ge annen­pre­mi­er osv.

Kjønnsforsker Cathrine Holst kom­mer inn på pro­blem­stil­lin­gen in sin bok «Hva er femi­nis­me» fra 2009. Hun drøf­ter muli­ge for­kla­rin­ger på fak­tis­ke for­skjel­ler mel­lom de to kjønn (s. 30 ff). At fær­re kvin­ner enn menn når topp­stil­lin­ger, selv om like mulig­he­ter fore­lig­ger, fram­står som en teo­re­tisk mulig­het. Forskjellen kan da skyl­des f.eks. mind­re inter­es­se. Drøftingene til Holst gjø­res imid­ler­tid uten empi­ri, og ingen kon­klu­sjo­ner trek­kes. Likelønnsutvalget (som vi kan si er et uttrykk for stats­fe­mi­nis­me) kom­mer også inn på spørs­må­let. De sier friskt i sin inn­led­ning at sjanse­lik­het, som de kal­ler det, drei­er seg om «respekt for at ulik­het kan opp­stå som resul­tat av indi­vi­du­el­le valg» (NOU 2008:6, s. 20). Imidlertid ser vi ikke mer til den­ne respek­ten etter inn­led­nin­gen. Det fore­slås i ste­det til­tak for å få kvin­ner og menn til å vel­ge likt.

Likestillingsutvalget had­de imid­ler­tid et mindre­tall (som må reg­nes som ikke-femi­nis­tisk) bestå­en­de av pro­fes­sor Tom Colbjørnsen. Han kri­ti­se­rer i sin utta­lel­se den almin­ne­li­ge tendens i sam­fun­net til å set­te lik­hets­tegn mel­lom ulik­het og mang­len­de like­verd: «.. nes­ten all ulik­het ses umid­del­bart på som et pro­blem som må hånd­te­res poli­tisk og på annen måte, uten at det først vur­de­res hvor­vidt ulik­he­ten gjen­spei­ler aksep­tab­le årsa­ker.» (s. 239).

Så len­ge vi har hatt den moder­ne femi­nis­men, har en etter vår opp­fat­ning unn­ve­ket spørs­må­let om like­stil­ling skal bety like mulig­he­ter eller likt resul­tat. Uklarhet har rådd grun­nen. Dels har en tatt det for gitt at uli­ke resul­ta­ter for de to kjønn måt­te skyl­des dis­kri­mi­ne­ring av kvin­ner, dels har en ikke vil­let dis­ku­te­re den and­re mulig­he­ten, nem­lig at and­re resul­ta­ter for kvin­ner enn for menn, når det­te fore­lig­ger, også kan skyl­des mind­re inter­es­se, mind­re inn­sats eller til og med sva­ke­re talent. Det er imid­ler­tid vår spå­dom at også femi­nis­ter snart vil måt­te for­hol­de seg til det­te spørs­må­let.

Monopolet forsvarer seg

Det er en kjent sak at man­ge menn har fått mer enn nok av «like­stil­ling». Likestillingen er gått for langt, heter det. Formuleringen kan gi det inn­trykk at en er imot like­stil­ling. Men den­ne for­mu­le­rin­gen er det ikke men­ne­ne som har fun­net på, for­mu­le­rin­gen er sna­re­re like­stil­lings­mono­po­lets sne­di­ge måte å ufar­lig­gjø­re mot­stand på. En spør aller­nå­digst om du mener «like­stil­lin­gen er gått for langt», og hvis du sva­rer ja, kan det for­stås slik at du er mot­stan­der av like­stil­ling. Den oven­for nevn­te Cathrine Holst stil­te f. eks. spørs­må­let nett­opp slik til pub­li­ku­met under et møte i Litteraturhuset i Oslo i 2009. Folk som vil pro­te­ste­re, lok­kes slik til å vel­ge mel­lom å gå imot like­stil­ling eller å hol­de inne med pro­tes­ten. Imidlertid, folk som sva­rer ja, eller på annet grunn­lag refe­re­res på utsag­net «like­stil­lin­gen er gått for langt», mener sann­syn­lig­vis noe annet, nem­lig 1) at støt­ten til kvin­ner er gått for langt, og 2) at ide­en om at de to kjønn skal være like, er dre­vet for langt.

En rap­port fra 2013, utgitt av Reform (Ressurssenteret for menn, som alt­så skal være for menn, men som er pre­get av femi­nis­me) i sam­ar­beid med Likestillingsdepartementet (også pre­get av femi­nis­me, om noen skul­le være i tvil) har tit­te­len Hvordan mot­ar­beide anti­fe­mi­nisme og høyre­eks­tre­misme? Rapporten reg­ner enhver tan­ke uten­for femi­nis­mens eget para­dig­me som anti­fe­mi­nis­me. F.eks. heter det på side 7: «Antifeminister yter mot­stand mot femi­nis­me, og begrun­ner mot­stan­den med påstan­der om at det enten ikke fin­nes struk­tu­rel­le ulik­he­ter mel­lom kvin­ner og menn, at de struk­tu­rel­le ulik­he­te­ne nå er blitt utjev­net, eller at de struk­tu­rel­le ulik­he­te­ne i hoved­sak favo­ri­se­rer kvin­ner.» Mener du at kvin­ner i dag har like gode mulig­he­ter som menn, er du alt­så anti­fe­mi­nist. På side 11 snak­ker rap­por­ten om vold. Problemet vold mot kvin­ner blir ikke klart skilt fra det å ha menin­ger. Tvert imot, i rap­por­ten frem­he­ves sta­dig sam­men­hen­gen mel­lom hold­nin­ger og hand­lin­ger. Det inn­trykk gis at kri­tis­ke menin­ger og vold mot kvin­ner er sam­me sak. Likestillingsmonopolet demo­ni­se­rer der­med sine mot­stan­de­re og ube­ty­de­lig­gjør dem sam­ti­dig ved å gi dem navn etter seg selv med for­sta­vel­sen «anti-».

Maskulinisme — et motstykke til feminismen?

Et bed­re navn på menn med selv­sten­di­ge syns­punk­ter i like­stil­lings­de­bat­ten kan f. eks. være mas­ku­li­nist. Man kan si at en gry­en­de mas­ku­li­nis­tisk beve­gel­se i dag fin­nes i tre for­mer: som fol­ke­lig tendens, som orga­ni­sa­sjons­frag­men­ter og som seriø­se for­fat­ter­skap. Maskulinisme som fol­ke­lig tendens kom­mer til uttrykk gjen­nom nett­de­bat­ter og spørre­un­der­sø­kel­ser. Når det gjel­der orga­ni­sa­sjons­frag­men­ter, er vi selv et eksem­pel på det­te. Maskulinist.no har vært dre­vet siden 2006. Andre eksemp­ler kan være Mannsforum, som hol­der jevn­li­ge møter, og Mannsutvalget, som ope­re­rer på Facebook. I til­legg fin­nes enkel­te orga­ni­sa­sjo­ner som over­vei­en­de består av menn og som arbei­der for saker som gjel­der mest menn, men som ikke nød­ven­dig­vis ser kjønn som sin basis, f. eks. «Foreningen 2 for­eld­re», som arbei­der med barne­for­de­ling.

Kvinnebevegelsen har stor inn­fly­tel­se. Det sam­me kan ikke uten vide­re sies om mas­ku­li­nis­ter. På den annen side er ikke menns his­to­rie uten stor­het. Om mas­ku­li­nis­me skal være en ny beve­gel­se som vokser opp neden­fra, slik and­re beve­gel­ser har gjort gjen­nom tide­ne, eller om man også kan se for seg kon­ti­nui­tet i for­hold til menn slik vi kjen­ner dem som det i vis­se hen­se­en­der domi­ne­ren­de kjønn, er et spørs­mål som kan stil­les til dis­ku­sjon.

Mellom alfa-hannen og LO-mannen

Menn er imid­ler­tid let­te å split­te. Menn split­ter seg spon­tant gjen­nom kon­kur­ran­se. I et sam­funn som gir topp til­freds­stil­lel­se for kun 10 pro­sent av den mann­li­ge befolk­ning, vil glade­lig tre gan­ger så man­ge poten­si­el­le alfa-han­ner kon­kur­re­re om dis­se plas­se­ne.

Blant de øvri­ge 70 pro­sent domi­ne­rer han vi kan kal­le LO-man­nen. LO-man­nen har god erfa­ring med sta­ten, som etter vis­se kam­per i for­ri­ge århund­re nå garan­te­rer ham en fast og ver­dig annen­plass blant menn i sam­fun­net. Dette er han for­nøyd med. I kjønns­forsk­nin­gen fin­nes for øvrig fra gam­melt av en teori om LO-man­nens «divi­den­de», som går ut på at det «dryp­per» på LO-man­nen når det «reg­ner» på direk­tø­ren og inge­ni­ø­ren. Noen menn er stør­re patri­ar­ker enn and­re, men alle menn har for­del av patri­ar­ka­tet, sier teori­en. Vi skal ikke her påta oss å prø­ve den­ne teori­en mot for­ti­dens vir­ke­lig­het. Men i den grad det tid­li­ge­re har fore­lig­get en slik «divi­den­de», er den i dag blitt til det mot­sat­te – en «avgift». I Stortinget og and­re ste­der utgjør menn sta­dig fler­tal­let, men det synes å skje under den for­ut­set­ning at fler­tal­let skal bru­kes til for­del for kvin­ner og ikke til for­del for menn. Slik beta­ler menn i de ned­re to tre­de­ler av sam­fun­net for at and­re menn skal kun­ne inne­ha topp-posi­sjo­ner på femi­nis­tis­ke pre­mis­ser.

Men også lan­dets alfa-han­ner — fra topp­sje­fer til de tusen avde­lings­le­de­re — kan ha grunn til å rea­ge­re. De kun­ne f.eks. rea­ge­re på at Birkebeiner’n i dag synes en mer rele­vant are­na for mas­ku­lin utfol­del­se enn arbeids­li­vet. Dagens arbeids­liv er femi­ni­ni­sert. Ingen har­de ord, ingen tyde­lig tale, alt skal være jovi­al-libe­ralt, mykt og hyg­ge­lig. Men tro ikke at aggre­sjon der­med er for­svun­net. Aggresjon utøves bare mer indi­rek­te, f.eks. ved ikke-for­frem­mel­ser, skjev­for­de­ling av vik­ti­ge opp­ga­ver og mild over­se­el­se, og all­tid med et smil. Samt selv­føl­ge­lig – og da gjer­ne mer åpen­lyst — mot kri­ti­ke­re av den­ne arbeids­kul­tur.

Vi ser for oss at uli­ke menn kan kjem­pe for uli­ke manns­sa­ker, til og med mot hver­and­re, men med gjen­si­dig respekt. Kvinner ned­to­ner for­skjel­ler og fram­står slik som en enhet­lig beve­gel­se, men løs­nin­gen for menn er ikke nød­ven­dig­vis en enhet­lig manns­be­ve­gel­se. Respekt er en mas­ku­lin ver­di som like­vel bin­der menn, når de er menn, sam­men på tvers av det som skil­ler.

Arild Brock, sosio­log og bil­led­kunst­ner, Kenneth Ellefsen, sosio­nom og bachelorstudent/sosiologi, Wilmar Kolnes, vete­ri­nær og jurist, Johannes Mella, offi­ser og stud. jur., Øivind Østberg, advo­kat

Artikkelen er også tryk­ket i Klassekampen 20/1–2014

Les også:

Er jeg mas­ku­li­nist?

Ministeriet for u-like­stil­ling

Dette innlegget ble publisert i Kjønnsbalanse og-rettferd, Menn og maskulinitet. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.