Hva vil menn?

«Hva vil menn som på en eller annen måte kan sies å tilhøre mannsbevegelsen i likestillingspolitikken?» Dette spørsmålet ble i år stilt av Mannsforum i forbindelse med mannsdagen 19. november. Vi bringer her et svar på spørsmålet, gitt av Øivind Østberg, kjent som skribent på dette nettsted, framført på et møte holdt i forbindelse med dagen.

Jeg vil begynne med å fremsette to sveipende og spissformulerte påstander som jeg ikke begrunner nærmere:

Ikke noen gang eller noe sted har det vært relativt sett mer fordelaktig å være kvinne enn i de nordiske land i dag.

Ikke noen gang eller noe sted har menn og mannlighet blitt utsatt for så omfattende angrep og kritikk for å undertrykke og diskriminere kvinner.

I dette paradokset ligger etter min mening forklaringen på at et klart flertall av norske menn sier seg enig i en påstand om at likestillingen har ”gått for langt” eller ”gått langt nok” – til tross for den tendensiøse formuleringen av problemstillingen som underslår at det er noe helt annet enn likestilling i strikt forstand det handler om i dagens Norge, noe jeg straks kommer tilbake til, og til tross for at det er i høy grad politisk ukorrekt å si dette.

Jeg lar dette være bakgrunn for å gå videre på det spørsmålet Mannsforum har stilt. For det første: Hva er nå mannsbevegelsen? For det andre: Hva er likestilling/likestillingspolitikk?

Jeg velger å begynne med det siste.

Fra like rettigheter og plikter ..

Likestilling kan for det første forstås som at samfunnet opererer med like formelle rettigheter og plikter for kvinner og menn, og at kvinner og menn anses å ha samme verd. Det var denne type likestilling kvinnebevegelsen ble grunnlagt på å kjempe for. Spesielt kampen for kvinners stemmerett var viktig. Det er som kjent 100 år siden dette ble innført i Norge. Den formelle likestillingen har siden dette gjennombrudd trengt gjennom på nesten alle områder. For å ta to av de mest seiglivete, formelt ulikestilte institusjoner (som berører de færreste av oss direkte): Odelsretten er gjort kjønnsnøytral. Det er også arveretten til tronen. Märtha Louise ville vært tronarving om dette var innført tidligere.

I denne forstand handler altså likestilling om å etablere likhet i utgangspunktet. De fleste i Norge er for likestilling i denne forstand. Det er riktignok ikke så få – og antallet vokser hurtig – av landets innbyggere som på basis av islamsk tro vil innføre en samfunnsordning der kvinner systematisk og juridisk har svakere rettigheter og mindre verd enn menn. Overfor denne tendensen, som rent faktisk preger livene til mange kvinner i vårt eget og andre vesteuropeiske land, vil alle som tilhører den moderne vestlige mannsbevegelsen være i første rekke til å si stopp, dette vil vi ikke ha, og de vil ofte være mer konsekvente og kraftfulle i dette syn enn mange som tilhører den moderne kvinnebevegelsen.

.. til likhet i resultat

Men likestillingspolitikk i dagens utgave, som en politisk målsetting for det offentlige med utgangspunkt i feministisk ideologi, har langt mer vidtgående ambisjoner enn å etablere likhet i utgangspunktet. Alt for en god stund siden gikk likestillingspolitikken i Norge over til å handle om å oppnå likhet i resultat. Det vil si at på område etter område kreves det at det skal være likhet i kjønnsrepresentasjon, i hvert fall minst 40 % av hvert kjønn. Imidlertid gjør det ikke noe om det er mer enn 60 % som er kvinner.

Alt – vel og merke – om vi holder oss til de deler av samfunnslivet der det er attraktivt å være, dvs ikke på statistikken over antallet som sitter i fengsel, som blir skadet i arbeidsulykker, begår selvmord, faller ut av skolen, er alkoholiserte, uteliggere. Man er opptatt av likestilling når det gjelder støvsuging, men ikke skifte av hjul på bilen, rensing av utslagsvasken eller tømming av utedoen på hytta.  For å ta noen av de områdene der menn er i stort flertall uten at dette kan sees å ha ansporet de typiske likestillingsaktivistene til kraftfull mobilisering bak kravet om lik kjønnsrepresentasjon.

Det interessante for dem er derimot slike posisjoner som stortingsrepresentanter, statsråder, kommunestyremedlemmer, professorer, andelen menn vs. kvinner som får publisert leserinnlegg i avisene, som får priser for forfatterskap og andre typer kunstnerisk virke, som er partnere i advokatfirmaer, styremedlemmer i aksjeselskaper. Den type ting. Jeg kan også ta med kampen for at kvinner og menn skal ha lik lønn for ”arbeid av lik verdi” – uavhengig av om flere menn jobber i mer usikre jobber i privat sektor og er underlagt et sterkere prestasjonspress (som f eks leder til langt mindre bruk av sykmeldinger)

Det er ikke bare det at diverse organisasjoner og grupper strever for å få flere kvinner i topposisjoner, noe som er en helt legitim del individets frihet. Men man kjemper for – og har meget langt på vei oppnådd – at det skal være en offentlig oppgave, d.v.s. en oppgave for myndighetene, å sørge for at det blir slik. Dette gjøres ved å ta i bruk en rekke virkemidler som spenner fra en gjennomgripende offentlig propaganda- og holdningsskapende virksomhet via tallrike økonomiske belønningssystemer til ren tvang. I Norge har man – som et eksempel på det siste – siden 2006 hatt en regel hvis motivasjon og praktiske innhold er at 40 % av styremedlemmene i allmenaksjeselskaper må være kvinner. I siste instans kan staten tvangsoppløse et selskap som ikke innfrir dette statlige ”likestillingskravet.” Dette stiller prinsipielt i en annen klasse enn enkeltpersoners og private organisasjoners strev for å endre ting.

Jeg mener det er denne form for likestillingspolitikk, som er hva det faktisk handler om i Norge i dag, som mange menn reagerer på – og etter min mening, om noen skulle være i tvil, med god grunn – ved å svare ”feil” på spørsmålet om ”likestillingen har gått for langt.”

Menneskenes frihet

Problemet består fundamentalt sett i at denne ”likestillingspolitikken” på en uakseptabel måte griper inn i menneskenes frihet. Kjønn er en fundamental del av menneskets natur, hvilket reflekteres i individuelle valg og derigjennom hvordan samfunnet struktureres. Den moderne likestillingspolitikken/feminismen preges av en tenkning om at myndighetene og en elite har ervervet den sanne innsikt om det ideelle samfunn, og folket må oppdras og formes til å akseptere dette. Vil de ikke, så – ved statsapparets hjelp – skal de.

Feminismen finnes selvsagt i mange utgaver og grader, men den mest radikale varianten står sterkt, nettopp fordi man for lengst har vunnet fram i de slag som de mer ”moderate” feminister kjempet.

Et eksempel som kan illustrere radikalfeminismens absurde insistering på at kjønnsforskjeller må oppheves: I 1977 ble New York`s brannkorps saksøkt for kjønnsdiskriminering. 88 kvinner hadde strøket på de fysiske kravene til opptaksprøven, noe det ble hevdet utgjorde et bevis for at prøven var konstruert slik at den diskriminerte kvinner. New Yorks myndigheter tapte saken i første instans, og de unnlot å anke. Isteden endret de sine opptakskrav slik at det ble lettere for kvinner å bestå.

Et sentralt premiss for denne tenkningen er at mennesket er uendelig formbart. Kultur, oppdragelse, samfunn betyr alt for hvordan mennesket er, også for de observerbare kjønnsforskjeller. Denne tenkningen dominerer i akademia, media og forvaltning i de sosialdemokratiske og feminiserte nordiske land. Dens talspersoner snakker med forakt om en ”biologisk og essensialistisk forståelse av kjønn.” Som betyr å erkjenne kjønnsforskjellenes biologiske fundament.

Ambisjonen om totalt å endre på hvordan kjønn preger så vel samfunnet som individets oppfatning av seg selv, de såkalte kjønnsstereotypiene, er en ambisjon som minner om sovjetsamfunnets visjon om å skape det nye sosialistiske mennesket, homo sovieticus, som fullstendig har absorbert sosialismens læresetninger og ikke drømmer om noe annet.  Radikalfeminismens tilknytning til den ideologiske marxistisk pregete venstresiden er altså på ingen måte tilfeldig, og jeg mener at radikalfeminismen har mer enn et anstrøk av totalitær tenkning ved seg.

Det totalitære kom tydelig til uttrykk gjennom et nylig innspill, i realiteten et politisk bestillingsverk, fra såkalte nordiske eksperter til den avgåtte barne- og likestillingsministeren fra SV (utrolig nok applaudert av det statsfinansierte Reform) om hvordan myndighetene bør gå frem for å ta knekken på de som fremmer uønskede syn i kjønnsdebatten. De brennemerkes som reaksjonære motstandere av likestillingen, nettsidene kalles ”hatsajter” (et svensk uttrykk, i særlig grad i bruk i det landet).  Man oppfordrer til å ta i bruk straffeloven mot disse folkefiendene.  En konsekvens av denne vilje til å begrense ytringsfriheten, er at et nettsted jeg selv har vært med på å etablere, maskulinist.no, er utsatt for filtre som gjør at du ikke kommer inn på det på et offentlig bibliotek.

Mindre likestillingspolitikk

Så hva mener menn om dette? Etter min mening bør menn til denne likestillingspolitikken rett og slett si at vi vil ha mindre av det. Ytringsfrihet og organisasjonsfrihet – ja. Men ikke statlig press om å opptre i tråd med livsfjerne teorier.

Jeg skal nå gå over til å si noe om mannsbevegelsen. Jeg vil ikke påta meg å gå gjennom alle mulige organisasjoner og fora og kategorisere disse. Jeg vil begrense meg til å trekke frem det jeg ser som hovedsynspunkter eller politisk innretning som finnes innen mange av miljøene som tilhører mannsbevegelsen, men som samtidig er egnet til å belyse viktige forskjeller mellom dem.

Motarbeide direkte mannsdiskriminering

Det første handler om å motarbeide det som fremstår som direkte mannsdiskriminering i samfunnet.  Et hovedområde er her knyttet til barnefordeling og samlivsbrudd, i det hele tatt det som har med barn og familiesfæren å gjøre. På dette området mener jeg vi har hatt en backlash for likestilling i de senere år i Norge, gjenspeilet i rettspraksis som Høyesteretts dom av 23.10.2013 Når 84% av barn bor med mor og bare 7 % med far gjenspeiler ikke dette hva som gjennomsnittlig ville vært til ”barnets beste”. Så ulikt er ikke omsorgsevnene fordelt mellom kjønnene og så ulik er langt fra fordeling av det faktiske omsorgsansvaret under samlivet. Dessuten blir stadig flere fedre totalt marginalisert fra sine barn.

En side ved dette problemet er at rettsvesenet heller ikke fungerer nøytralt i strafferettslig sammenheng der en kvinnes ord står mot en manns. Og at kvinner i praksis er straffrie for å fremsette alvorlige falske beskyldninger mot en mann, hvilket typisk oppstår i forbindelse med tvister om barnefordeling.

Også kjønnsdiskriminering av menn ved ansettelser kan tas med her, hvor en ser at både menns interesser i å bli bedømt etter sine reelle kvalifikasjoner og samfunnets generelle interesse i å få de best egnede folk i viktige posisjoner blir nedprioritert til fordel for det politiske ønske om å få ansatt kvinner. Et grelt eksempel var forsvarsministerens (den gang Grete Faremo) valget av en kvinne til den viktige jobben som sjef for Forsvarets Høgskole på bekostning av en entydig bedre kvalifisert mann.

Fokus på mannsproblemer

For det andre er det en oppgave å arbeide for at spesifikke mannsrelaterte problemer får mer oppmerksomhet fra det offentlige. Helse, skolefrafall, selvmord, går for sjelden til lege – dette er stikkord. Aktiviteten i forhold til dette handler mye om å påkalle mer av det offentliges ressurser til å gjøre noe med saken. Denne type aktivitet lar seg lettere forene med det feministisk/sosialdemokratiske hegemoni, fordi den ikke konfronterer dette og samtidig har en lignende innfallsvinkel til problemene.

Mye av dette er etter min mening i seg selv vel og bra. Vel og merke hvis man klarer å ikke la seg fange inn av det nevnte hegemoni. Og hvis man unngår å stakkarsliggjøre menn eller på annen måte falle inn i den generelle nedvurdering av det mannlige som feminismen preges av.

Ta mannlig risikoadferd f.eks. i trafikken – som er uheldig og bør motvirkes. Men samtidig må man ha med i bildet at uten mannlig risikovilje ville menneskeheten ikke ha kommet langt. Ta de store oppdagelser, de store vitenskapelige og tankemessige gjennombrudd, revolusjoner… I den mindre skala: Det å starte bedrifter, satse kapital og innsats, er også risikoatferd hvor menn dominerer, og som er avgjørende for økonomisk vekst og velferd.

Jeg mener at mannsbevegelsen skulle fremheve de positive sidene ved menn og mannlighet, og verdsette menn ikke bare i kraft av at de kan utvise gode kvinnelige egenskaper men i kraft av mannlighet. Slike positive sider kan være besluttsomhet, målrettethet, evne til å tåle belastning, mot, viljestyrke, at man står ved det man har sagt – og, ja, risikovilje. Vi skal ikke skjule at slike egenskaper også kan slå ut i destruktiv retning, men ikke gjøre det mannlige ensbetydende med dette.

Maskulinisme

Den tredje tendensen søker å fremme en maskulin ansvarlig selvhevdelse, i kombinasjon med en klar og skarp kritikk av en feminisme som har brukt opp sitt progressive potensiale. Dette er det jeg forbinder med maskulinisme, som vil være både en motpol til og en dialogpartner med feminisme. På grunn av feminismens ideologiske dominans er det naturlig at man i stor grad bruker kreftene på kritikk av feminismen. Utfordringen er særlig å bli både tydeligere og mer dyptpløyende på hva som positivt kjennetegner mannsbevegelsens motpol til denne.

Alt det jeg har snakket om, og alt det som er belyst gjennom de foregående innleggene, ser jeg som viktig og positivt, og selv om vi har noe ulik tilnærming, ser jeg betydningen av å stå sammen i så stor grad som mulig. Jeg takker igjen for anledningen til å komme og for at dere har hørt på meg.

Les også:

Mannsdag?

Er jeg maskulinist?

Mannsforums referat fra møtet 25/12-13

  • email
  • Facebook
  • Twitter
  • Google Bookmarks
Dette innlegget ble publisert i Menn og maskulinitet. Bokmerk permalenken.

3 kommentarer til Hva vil menn?

  1. Runar Brunsvik sier:

    Hei og takk for bra innlegg!

    Det virker nesten ikke til å tro at det skal være en blokkering av maskulinist på bibliotekets maskiner, men det er i så fall helt i tråd med det fremsatte forslaget om å kriminalisere antifeminisme, noe som er komplett galskap i mine øyne. Lina Tordsson ved det feministiske «ressurssenter for menn» hadde for ett års tid siden en kronikk i NRK om dette, de vil ganske enkelt beholde det monopol på det definisjonsmessige innholdet i likestillingen og gjennomføringen politisk som feminismen har tilranet seg. Antagelig fordi menn flest sitter på gjerdet og ikke sier stort, lar dette seg gjennomføre.
    Feminisimen misbruke mannens ridderlighet, beskyttelsen av de svake(kvinner) og den kulturelle pregingen av menn til å ikke klage men ta ting som en mann.
    Vi er hjernevasket til å tro at vi er spesiellt priviligerte og at kvinner oftest er offer. Men en dag vil dette snu, enten ved en oppvåkning og protester eller ved samfunnsmessige kriser og omveltninger der staten ikke lenger kan stå som garantist for feminismen og ikke heller som en vikarierende ektefelle.
    Samfunnet er avhengig av skapende og deltagende menn, menn som føler at det er behov for dem, at de utgjør en positiv del av samfunnet. Den stadige terpingen på alt som angivelig er feil ved menn vil en dag slå tilbake, hvis menn i store antall trekker seg unna.
    Jeg leser jevnlig på svenske Genusdebatten og limer her inn ett innlegg fra en av deres faste skribenter Ninni. Her skriver hun om kjønnsmakt. GD har jevnlig meget gode innlegg om disse temaene.

    http://genusdebatten.se/cissi-wallin-diskuterar-jamstalldism-del-4-konsmakt-och-konsekvenser/

  2. Jon Vegard Johansen sier:

    Bra innlegg. Stemmer det virkelig at denne siden er
    utilgjengelig fra offentlige bibliotek? Det er nesten for utrolig til å være sant.

    • Jan Olav sier:

      Jeg sjekket på Tøyen bibilotek, og der var ikke denne siden eller noen av de andre «mannssidene» blokkerte.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *