Hva vil menn?

Hva vil menn som på en eller annen måte kan sies å til­hø­re manns­be­ve­gel­sen i like­stil­lings­po­li­tik­ken?” Dette spørs­må­let ble i år stilt av Mannsforum i for­bin­del­se med manns­da­gen 19. novem­ber. Vi brin­ger her et svar på spørs­må­let, gitt av Øivind Østberg, kjent som skri­bent på det­te nett­sted, fram­ført på et møte holdt i for­bin­del­se med dagen.

Jeg vil begyn­ne med å frem­set­te to svei­pen­de og spiss­for­mu­ler­te påstan­der som jeg ikke begrun­ner nær­me­re:

Ikke noen gang eller noe sted har det vært rela­tivt sett mer for­del­ak­tig å være kvin­ne enn i de nor­dis­ke land i dag.

Ikke noen gang eller noe sted har menn og mann­lig­het blitt utsatt for så omfat­ten­de angrep og kri­tikk for å under­tryk­ke og dis­kri­mi­ne­re kvin­ner.

I det­te para­dok­set lig­ger etter min mening for­kla­rin­gen på at et klart fler­tall av nors­ke menn sier seg enig i en påstand om at like­stil­lin­gen har ”gått for langt” eller ”gått langt nok” – til tross for den tenden­siø­se for­mu­le­rin­gen av pro­blem­stil­lin­gen som under­slår at det er noe helt annet enn like­stil­ling i strikt for­stand det hand­ler om i dagens Norge, noe jeg straks kom­mer til­ba­ke til, og til tross for at det er i høy grad poli­tisk ukor­rekt å si det­te.

Jeg lar det­te være bak­grunn for å gå vide­re på det spørs­må­let Mannsforum har stilt. For det førs­te: Hva er nå manns­be­ve­gel­sen? For det and­re: Hva er likestilling/likestillingspolitikk?

Jeg vel­ger å begyn­ne med det sis­te.

Fra like rettigheter og plikter ..

Likestilling kan for det førs­te for­stås som at sam­fun­net ope­re­rer med like for­mel­le ret­tig­he­ter og plik­ter for kvin­ner og menn, og at kvin­ner og menn anses å ha sam­me verd. Det var den­ne type like­stil­ling kvinne­be­ve­gel­sen ble grunn­lagt på å kjem­pe for. Spesielt kam­pen for kvin­ners stem­me­rett var vik­tig. Det er som kjent 100 år siden det­te ble inn­ført i Norge. Den for­mel­le like­stil­lin­gen har siden det­te gjen­nom­brudd trengt gjen­nom på nes­ten alle områ­der. For å ta to av de mest seig­li­ve­te, for­melt ulike­stil­te insti­tu­sjo­ner (som berø­rer de fær­res­te av oss direk­te): Odelsretten er gjort kjønns­nøy­tral. Det er også arve­ret­ten til tro­nen. Märtha Louise vil­le vært tron­ar­ving om det­te var inn­ført tid­li­ge­re.

I den­ne for­stand hand­ler alt­så like­stil­ling om å etab­le­re lik­het i utgangs­punk­tet. De fles­te i Norge er for like­stil­ling i den­ne for­stand. Det er rik­tig­nok ikke så få – og antal­let vokser hur­tig – av lan­dets inn­byg­ge­re som på basis av islamsk tro vil inn­føre en sam­funns­ord­ning der kvin­ner sys­te­ma­tisk og juri­disk har sva­ke­re ret­tig­he­ter og mind­re verd enn menn. Overfor den­ne tenden­sen, som rent fak­tisk pre­ger liv­e­ne til man­ge kvin­ner i vårt eget og and­re vest­euro­pe­is­ke land, vil alle som til­hø­rer den moder­ne vest­li­ge manns­be­ve­gel­sen være i førs­te rek­ke til å si stopp, det­te vil vi ikke ha, og de vil ofte være mer kon­se­kven­te og kraft­ful­le i det­te syn enn man­ge som til­hø­rer den moder­ne kvinne­be­ve­gel­sen.

.. til likhet i resultat

Men like­stil­lings­po­li­tikk i dagens utga­ve, som en poli­tisk mål­set­ting for det offent­li­ge med utgangs­punkt i femi­nis­tisk ideo­lo­gi, har langt mer vidt­gå­en­de ambi­sjo­ner enn å etab­le­re lik­het i utgangs­punk­tet. Alt for en god stund siden gikk like­stil­lings­po­li­tik­ken i Norge over til å hand­le om å opp­nå lik­het i resul­tat. Det vil si at på områ­de etter områ­de kre­ves det at det skal være lik­het i kjønns­re­pre­sen­ta­sjon, i hvert fall minst 40 % av hvert kjønn. Imidlertid gjør det ikke noe om det er mer enn 60 % som er kvin­ner.

Alt — vel og mer­ke — om vi hol­der oss til de deler av sam­funns­li­vet der det er attrak­tivt å være, dvs ikke på sta­ti­stik­ken over antal­let som sit­ter i feng­sel, som blir ska­det i arbeids­ulyk­ker, begår selv­mord, fal­ler ut av sko­len, er alko­ho­li­ser­te, ute­lig­ge­re. Man er opp­tatt av like­stil­ling når det gjel­der støv­su­ging, men ikke skif­te av hjul på bilen, ren­sing av utslags­vas­ken eller tøm­ming av ute­doen på hyt­ta.  For å ta noen av de områ­de­ne der menn er i stort fler­tall uten at det­te kan sees å ha anspo­ret de typis­ke like­stil­lings­ak­ti­vis­te­ne til kraft­full mobi­li­se­ring bak kra­vet om lik kjønns­re­pre­sen­ta­sjon.

Det inter­es­san­te for dem er der­imot sli­ke posi­sjo­ner som stor­tings­re­pre­sen­tan­ter, stats­rå­der, kom­mune­styre­med­lem­mer, pro­fes­so­rer, ande­len menn vs. kvin­ner som får pub­li­sert leser­inn­legg i avi­se­ne, som får pri­ser for for­fat­ter­skap og and­re typer kunst­ne­risk vir­ke, som er part­ne­re i advo­kat­fir­ma­er, styre­med­lem­mer i aksje­sel­ska­per. Den type ting. Jeg kan også ta med kam­pen for at kvin­ner og menn skal ha lik lønn for ”arbeid av lik ver­di” – uav­hen­gig av om fle­re menn job­ber i mer usik­re job­ber i pri­vat sek­tor og er under­lagt et ster­ke­re pre­sta­sjons­press (som f eks leder til langt mind­re bruk av syk­mel­din­ger)

Det er ikke bare det at diver­se orga­ni­sa­sjo­ner og grup­per stre­ver for å få fle­re kvin­ner i toppo­si­sjo­ner, noe som er en helt legi­tim del indi­vi­dets fri­het. Men man kjem­per for – og har meget langt på vei opp­nådd – at det skal være en offent­lig opp­ga­ve, d.v.s. en opp­ga­ve for myn­dig­he­te­ne, å sør­ge for at det blir slik. Dette gjø­res ved å ta i bruk en rek­ke virke­mid­ler som spen­ner fra en gjen­nom­gri­pen­de offent­lig pro­pa­gan­da- og hold­nings­ska­pen­de virk­som­het via tall­rike øko­no­mis­ke beløn­nings­sys­te­mer til ren tvang. I Norge har man – som et eksem­pel på det sis­te — siden 2006 hatt en regel hvis moti­va­sjon og prak­tis­ke inn­hold er at 40 % av styre­med­lem­me­ne i all­men­ak­sje­sel­ska­per må være kvin­ner. I sis­te instans kan sta­ten tvang­sopp­løse et sel­skap som ikke inn­frir det­te stat­li­ge ”like­stil­lings­kra­vet.” Dette stil­ler prin­si­pi­elt i en annen klas­se enn enkelt­per­soners og pri­va­te orga­ni­sa­sjo­ners strev for å end­re ting.

Jeg mener det er den­ne form for like­stil­lings­po­li­tikk, som er hva det fak­tisk hand­ler om i Norge i dag, som man­ge menn rea­ge­rer på – og etter min mening, om noen skul­le være i tvil, med god grunn — ved å sva­re ”feil” på spørs­må­let om ”like­stil­lin­gen har gått for langt.”

Menneskenes frihet

Problemet består fun­da­men­talt sett i at den­ne ”like­stil­lings­po­li­tik­ken” på en uak­sep­ta­bel måte gri­per inn i men­nes­ke­nes fri­het. Kjønn er en fun­da­men­tal del av men­nes­kets natur, hvil­ket reflek­te­res i indi­vi­du­el­le valg og der­igjen­nom hvor­dan sam­fun­net struk­tu­re­res. Den moder­ne likestillingspolitikken/feminismen pre­ges av en tenk­ning om at myn­dig­he­te­ne og en eli­te har erver­vet den san­ne inn­sikt om det ide­el­le sam­funn, og fol­ket må opp­dras og for­mes til å aksep­te­re det­te. Vil de ikke, så – ved statsap­pa­rets hjelp — skal de.

Feminismen fin­nes selv­sagt i man­ge utga­ver og gra­der, men den mest radi­ka­le vari­an­ten står sterkt, nett­opp for­di man for lengst har vun­net fram i de slag som de mer ”mode­ra­te” femi­nis­ter kjem­pet.

Et eksem­pel som kan illust­re­re radi­kal­fe­mi­nis­mens absur­de insis­te­ring på at kjønns­for­skjel­ler må opp­he­ves: I 1977 ble New York‘s brann­korps sak­søkt for kjønns­dis­kri­mi­ne­ring. 88 kvin­ner had­de strø­ket på de fysis­ke kra­ve­ne til opp­taks­prø­ven, noe det ble hev­det utgjor­de et bevis for at prø­ven var kon­stru­ert slik at den dis­kri­mi­ner­te kvin­ner. New Yorks myn­dig­he­ter tap­te saken i førs­te instans, og de unn­lot å anke. Isteden end­ret de sine opp­taks­krav slik at det ble let­te­re for kvin­ner å bestå.

Et sen­tralt pre­miss for den­ne tenk­nin­gen er at men­nes­ket er uen­de­lig form­bart. Kultur, opp­dra­gel­se, sam­funn betyr alt for hvor­dan men­nes­ket er, også for de obser­ver­ba­re kjønns­for­skjel­ler. Denne tenk­nin­gen domi­ne­rer i aka­de­mia, media og for­valt­ning i de sosial­de­mo­kra­tis­ke og femi­ni­ser­te nor­dis­ke land. Dens tal­s­per­soner snak­ker med for­akt om en ”bio­lo­gisk og essen­sia­lis­tisk for­stå­el­se av kjønn.” Som betyr å erkjen­ne kjønns­for­skjel­le­nes bio­lo­gis­ke fun­da­ment.

Ambisjonen om totalt å end­re på hvor­dan kjønn pre­ger så vel sam­fun­net som indi­vi­dets opp­fat­ning av seg selv, de såkal­te kjønns­ste­reo­ty­pi­ene, er en ambi­sjon som min­ner om sov­jet­sam­fun­nets visjon om å ska­pe det nye sosia­lis­tis­ke men­nes­ket, homo sovie­ti­cus, som full­sten­dig har absor­bert sosia­lis­mens lære­set­nin­ger og ikke drøm­mer om noe annet.  Radikalfeminismens til­knyt­ning til den ideo­lo­gis­ke marx­is­tisk pre­ge­te venstre­si­den er alt­så på ingen måte til­fel­dig, og jeg mener at radi­kal­fe­mi­nis­men har mer enn et anstrøk av tota­li­tær tenk­ning ved seg.

Det tota­li­tæ­re kom tyde­lig til uttrykk gjen­nom et nylig inn­spill, i rea­li­te­ten et poli­tisk bestil­lings­verk, fra såkal­te nor­dis­ke eks­per­ter til den avgåt­te bar­ne- og like­stil­lings­mi­nis­te­ren fra SV (utro­lig nok applau­dert av det stats­fi­nan­sier­te Reform) om hvor­dan myn­dig­he­te­ne bør gå frem for å ta knek­ken på de som frem­mer uøns­ke­de syn i kjønns­de­bat­ten. De brenne­mer­kes som reak­sjo­næ­re mot­stan­de­re av like­stil­lin­gen, nett­si­de­ne kal­les ”hatsa­j­ter” (et svensk uttrykk, i sær­lig grad i bruk i det lan­det).  Man opp­ford­rer til å ta i bruk straffe­lo­ven mot dis­se folke­fien­de­ne.  En kon­se­kvens av den­ne vil­je til å begren­se ytrings­fri­he­ten, er at et nett­sted jeg selv har vært med på å etab­le­re, maskulinist.no, er utsatt for fil­tre som gjør at du ikke kom­mer inn på det på et offent­lig biblio­tek.

Mindre likestillingspolitikk

Så hva mener menn om det­te? Etter min mening bør menn til den­ne like­stil­lings­po­li­tik­ken rett og slett si at vi vil ha mind­re av det. Ytringsfrihet og orga­ni­sa­sjons­fri­het – ja. Men ikke stat­lig press om å opp­tre i tråd med livs­fjer­ne teori­er.

Jeg skal nå gå over til å si noe om manns­be­ve­gel­sen. Jeg vil ikke påta meg å gå gjen­nom alle muli­ge orga­ni­sa­sjo­ner og fora og kate­go­ri­se­re dis­se. Jeg vil begren­se meg til å trek­ke frem det jeg ser som hoved­syns­punk­ter eller poli­tisk inn­ret­ning som fin­nes innen man­ge av mil­jø­ene som til­hø­rer manns­be­ve­gel­sen, men som sam­ti­dig er egnet til å bely­se vik­ti­ge for­skjel­ler mel­lom dem.

Motarbeide direkte mannsdiskriminering

Det førs­te hand­ler om å mot­ar­bei­de det som frem­står som direk­te manns­dis­kri­mi­ne­ring i sam­fun­net.  Et hoved­om­rå­de er her knyt­tet til barne­for­de­ling og sam­livs­brudd, i det hele tatt det som har med barn og fami­lie­sfæ­ren å gjø­re. På det­te områ­det mener jeg vi har hatt en back­lash for like­stil­ling i de sene­re år i Norge, gjen­spei­let i retts­prak­sis som Høyesteretts dom av 23.10.2013 Når 84% av barn bor med mor og bare 7 % med far gjen­spei­ler ikke det­te hva som gjen­nom­snitt­lig vil­le vært til ”bar­nets bes­te”. Så ulikt er ikke omsorgs­ev­ne­ne for­delt mel­lom kjøn­ne­ne og så ulik er langt fra for­de­ling av det fak­tis­ke omsorgs­an­sva­ret under sam­li­vet. Dessuten blir sta­dig fle­re fed­re totalt mar­gi­na­li­sert fra sine barn.

En side ved det­te pro­ble­met er at retts­ve­se­net hel­ler ikke fun­ge­rer nøy­tralt i straffe­retts­lig sam­men­heng der en kvin­nes ord står mot en manns. Og at kvin­ner i prak­sis er straffrie for å frem­set­te alvor­li­ge fals­ke beskyld­nin­ger mot en mann, hvil­ket typisk opp­står i for­bin­del­se med tvis­ter om barne­for­de­ling.

Også kjønns­dis­kri­mi­ne­ring av menn ved anset­tel­ser kan tas med her, hvor en ser at både menns inter­es­ser i å bli bedømt etter sine reel­le kva­li­fi­ka­sjo­ner og sam­fun­nets gene­rel­le inter­es­se i å få de best egne­de folk i vik­ti­ge posi­sjo­ner blir ned­prio­ri­tert til for­del for det poli­tis­ke øns­ke om å få ansatt kvin­ner. Et grelt eksem­pel var for­svars­mi­nis­te­rens (den gang Grete Faremo) val­get av en kvin­ne til den vik­ti­ge job­ben som sjef for Forsvarets Høgskole på bekost­ning av en enty­dig bed­re kva­li­fi­sert mann.

Fokus på mannsproblemer

For det and­re er det en opp­ga­ve å arbei­de for at spe­si­fik­ke manns­re­la­ter­te pro­ble­mer får mer opp­merk­som­het fra det offent­li­ge. Helse, skole­fra­fall, selv­mord, går for sjel­den til lege – det­te er stikk­ord. Aktiviteten i for­hold til det­te hand­ler mye om å påkal­le mer av det offent­li­ges res­sur­ser til å gjø­re noe med saken. Denne type akti­vi­tet lar seg let­te­re for­ene med det feministisk/sosialdemokratiske hege­mo­ni, for­di den ikke kon­fron­te­rer det­te og sam­ti­dig har en lig­nen­de inn­falls­vin­kel til pro­ble­me­ne.

Mye av det­te er etter min mening i seg selv vel og bra. Vel og mer­ke hvis man kla­rer å ikke la seg fan­ge inn av det nevn­te hege­mo­ni. Og hvis man unn­går å stak­kars­lig­gjø­re menn eller på annen måte fal­le inn i den gene­rel­le ned­vur­de­ring av det mann­li­ge som femi­nis­men pre­ges av.

Ta mann­lig risiko­ad­ferd f.eks. i tra­fik­ken – som er uhel­dig og bør mot­vir­kes. Men sam­ti­dig må man ha med i bil­det at uten mann­lig risiko­vil­je vil­le men­nes­ke­he­ten ikke ha kom­met langt. Ta de sto­re opp­da­gel­ser, de sto­re viten­ska­pe­li­ge og tanke­mes­si­ge gjen­nom­brudd, revo­lu­sjo­ner... I den mind­re ska­la: Det å star­te bedrif­ter, sat­se kapi­tal og inn­sats, er også risiko­at­ferd hvor menn domi­ne­rer, og som er avgjø­ren­de for øko­no­misk vekst og vel­ferd.

Jeg mener at manns­be­ve­gel­sen skul­le frem­heve de posi­ti­ve side­ne ved menn og mann­lig­het, og verd­set­te menn ikke bare i kraft av at de kan utvi­se gode kvin­ne­li­ge egen­ska­per men i kraft av mann­lig­het. Slike posi­ti­ve sider kan være beslutt­som­het, mål­ret­tet­het, evne til å tåle belast­ning, mot, vilje­styr­ke, at man står ved det man har sagt – og, ja, risiko­vil­je. Vi skal ikke skju­le at sli­ke egen­ska­per også kan slå ut i destruk­tiv ret­ning, men ikke gjø­re det mann­li­ge ens­be­ty­den­de med det­te.

Maskulinisme

Den tred­je tenden­sen søker å frem­me en mas­ku­lin ansvar­lig selv­hev­del­se, i kom­bi­na­sjon med en klar og skarp kri­tikk av en femi­nis­me som har brukt opp sitt pro­gres­si­ve poten­sia­le. Dette er det jeg for­bin­der med mas­ku­li­nis­me, som vil være både en mot­pol til og en dia­log­part­ner med femi­nis­me. På grunn av femi­nis­mens ideo­lo­gis­ke domi­nans er det natur­lig at man i stor grad bru­ker kref­te­ne på kri­tikk av femi­nis­men. Utfordringen er sær­lig å bli både tyde­li­ge­re og mer dypt­pløy­en­de på hva som posi­tivt kjenne­teg­ner manns­be­ve­gel­sens mot­pol til den­ne.

Alt det jeg har snak­ket om, og alt det som er belyst gjen­nom de fore­gå­en­de inn­leg­ge­ne, ser jeg som vik­tig og posi­tivt, og selv om vi har noe ulik til­nær­ming, ser jeg betyd­nin­gen av å stå sam­men i så stor grad som mulig. Jeg tak­ker igjen for anled­nin­gen til å kom­me og for at dere har hørt på meg.

Les også:

Mannsdag?

Er jeg mas­ku­li­nist?

Mannsforums refe­rat fra møtet 25/12–13

Dette innlegget ble publisert i Menn og maskulinitet. Bokmerk permalenken.

3 kommentarer til Hva vil menn?

  1. Runar Brunsvik sier:

    Hei og takk for bra inn­legg!

    Det vir­ker nes­ten ikke til å tro at det skal være en blok­ke­ring av mas­ku­li­nist på biblio­te­kets maski­ner, men det er i så fall helt i tråd med det frem­sat­te for­sla­get om å kri­mi­na­li­se­re anti­fe­mi­nis­me, noe som er kom­plett gal­skap i mine øyne. Lina Tordsson ved det femi­nis­tis­ke “res­surs­sen­ter for menn” had­de for ett års tid siden en kro­nikk i NRK om det­te, de vil gans­ke enkelt behol­de det mono­pol på det defi­ni­sjons­mes­si­ge inn­hol­det i like­stil­lin­gen og gjen­nom­fø­rin­gen poli­tisk som femi­nis­men har til­ra­net seg. Antagelig for­di menn flest sit­ter på gjer­det og ikke sier stort, lar det­te seg gjen­nom­føre.
    Feminisimen mis­bru­ke man­nens rid­der­lig­het, beskyt­tel­sen av de svake(kvinner) og den kul­tu­rel­le pre­gin­gen av menn til å ikke kla­ge men ta ting som en mann.
    Vi er hjerne­vas­ket til å tro at vi er spe­si­ellt pri­vi­li­ger­te og at kvin­ner oftest er offer. Men en dag vil det­te snu, enten ved en opp­våk­ning og pro­tes­ter eller ved sam­funns­mes­si­ge kri­ser og omvelt­nin­ger der sta­ten ikke len­ger kan stå som garan­tist for femi­nis­men og ikke hel­ler som en vika­ri­e­ren­de ekte­fel­le.
    Samfunnet er avhen­gig av ska­pen­de og del­ta­gen­de menn, menn som føler at det er behov for dem, at de utgjør en posi­tiv del av sam­fun­net. Den sta­di­ge ter­pin­gen på alt som angi­ve­lig er feil ved menn vil en dag slå til­ba­ke, hvis menn i sto­re antall trek­ker seg unna.
    Jeg leser jevn­lig på svens­ke Genusdebatten og limer her inn ett inn­legg fra en av deres fas­te skri­ben­ter Ninni. Her skri­ver hun om kjønns­makt. GD har jevn­lig meget gode inn­legg om dis­se tema­ene.

    http://genusdebatten.se/cissi-wallin-diskuterar-jamstalldism-del-4-konsmakt-och-konsekvenser/

  2. Jon Vegard Johansen sier:

    Bra inn­legg. Stemmer det vir­ke­lig at den­ne siden er
    util­gjen­ge­lig fra offent­li­ge biblio­tek? Det er nes­ten for utro­lig til å være sant.

    • Jan Olav sier:

      Jeg sjek­ket på Tøyen bibilo­tek, og der var ikke den­ne siden eller noen av de and­re “manns­si­de­ne” blok­ker­te.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.