Enda frekkere kjønnsaktivister!

Bidrag til debatt om kjønn og homofilt ekteskap i Bergens tidende, også publisert i utdrag på avisens nettsider 12/12-13. 

H-med-H-flaggH-med-H-flaggSom svar på mitt debattinnlegg av 2/12 i Bergens tidende – Frekke kjønnsaktivister – hvor jeg stiller spørsmålstegn ved det homofile ekteskap, svarer Landsforeningen for lesbiske, homofile mv v/leder Bård Nylund den 4/12 at de har lest mitt innlegg – punktum. Innlegget er på ca 10 linjer. Arrogansen i dette ikke-svaret kunne bare vært tydeligere hvis BT-redaksjonen hadde gitt rimelig spalteplass i papirutgaven og fylt opp med hvitt papir.

Natur og kultur

Jeg for min del er imidlertid villig til å prøve argumentasjon. Et av argumentene mot homofilt ekteskap, som jeg også var inne på i min forrige artikkel, gjelder forholdet mellom femininitet og maskulinitet. Et heterofilt forhold går ikke minst ut på å få dette til å fungere på en god måte. Jeg forutsetter at de to kjønn tenderer til å være ulike. Dette har dels biologiske, dels kulturelle årsaker, og så langt er vel alle enige, selv om det kan være ulike syn på hvor store forskjellene er, og hvor vekten ligger mellom biologi og kultur. Vi er vel også enige om at biologi og kultur er sammenvevd. Antropologen Thomas Hylland Eriksen har faktisk gått et skritt lenger og sagt 14437506_sat man generelt knapt kan skille natur (biologi) og kultur fra hverandre. Vi kunne kalle det hele for «naturkultur» (intervju i NRK).

Viktigst i et menneskes omgivelser er andre mennesker og det menneskeskapte. Det betyr imidlertid ikke at naturen er mindre viktig, det betyr bare at vi vanligvis tar naturen for gitt. Foreliggende kultur kan i seg selv ha krav på en viss respekt, og den tette sammenhengen mellom natur og kultur kunne tilsi at kulturelle endringer ikke søkes presset fram, f. eks. når det gjelder kjønn, fordi naturen kan vi pr definisjon uansett ikke forandre. Imidlertid har en i norsk kjønnspolitikk tatt den motsatte holdning. Der tenker en som så, at når kulturen har en finger med i alt, kan vi også forandre alt. I stedet for å ta naturen for gitt, ser man ganske enkelt bort fra denne. Etter min oppfatning er dette en opplysnings­optimisme av napoleanske dimensjoner. Vi må regne med at det finnes sider ved oss, også sider som har med kjønn å gjøre, som ikke kan forandres, evt som bare kan forandres med stor smerte.

Finnes kjønn?

Jeg kunne skrevet mye om forholdet mellom feminitet og maskulinitet. Jeg kunne skrevet om klarhet som en maskulin kvalitet og om diffushet som en motsvarende feminin egenskap, begge like verdifulle. Jeg kunne skrevet om menns pågåenhet og om kvinners hengivenhet. Det ville imidlertid føre for langt å gå inn på dette på noen dekkende måte her. Jeg spurte en av min homofile (?) meningsmotstandere i nettdebatten om homobevegelsen hadde noe syn på femininitet og  maskulinitet. Men der hvor hans svar kunne stått, finner man som ved Lundes innlegg bare ledig plass.

Homo-bevegelsen synes å føye seg inn i den tendens i Norge som kan kalles kjønnsnihilsme. Jeg mener at dette er en passende betegnelse på en faktisk foreliggende politisk tendens. Kjønnsnihilsme kan defineres som en kombinasjon av en forståelse og en politisk praksis. Forståelsen går ut på at kjønn ikke finnes, og heller aldri har eksistert, annet enn som en sosial konstruksjon. Dette vil folk gjenkjenne som et mainstream synspunkt i dag. Den kjønnsnihilistiske praksis går kort og godt ut på å oppheve det sosialt konstruerte.

En av nettdebattantene, en mann, skriver imidlertid følgende:

«Jeg er selv opp­vokst med to mødre. Selv uten kjenn­skap til hvem min far er, har tapet vært påta­ge­lig stort. Jeg vil altså i aller høy­este grad betrakte det som et gedi­gent tap, siden barn tem­me­lig tid­lig for­står at man rent fak­tisk er et pro­dukt av en mann og en kvinne. At jeg ble fra­rø­vet mulig­he­ten til å være en del av natu­rens eget virke, var et over­grep. Hvis man ikke begri­per at barn opp­le­ver erstat­ning av ens iden­ti­tets­grunn­lag som tap, så burde man tatt noen run­der med seg selv…» (Maskulinist.no, 3/12-13)

Gjør dette inntrykk på Nylund og andre av mine motdebattanter?

Påvirker ett ekteskap et annet?

Flere, blant annet jusstudent Kaja Dischler Folmo i et leserinnlegg i BT 4/12, spør hvordan det kan ha seg at ett konkret heterofilt ekteskap (noen foreslår her Brocks ekteskap) bebyrdes som følge av at andre personer inngår homofilt ekteskap. Jeg har i første rekke skrevet om ekteskapet på samfunnsplan. Tanken er at alle ekteskap til en viss grad påvirker hverandre via hvordan ekteskapet oppfattes på samfunnsplan. Det enkelte ekteskap bidrar til hvordan ekteskap generelt oppfattes og dette påvirker i neste omgang det enkelte par.

15934940_s2Viktigere er imidlertid at når noe skjer på samfunnsplan, kan det føre til forandring for alle medlemmene av samfunnet, selv om bare et begrenset antall berøres direkte. For eksempel: Ikke en gang private avtaler er en ren privatsak. Hvilke konsekvenser avtaler får, er til en viss grad avhengig av hvordan private avtaler oppfattes på samfunnsplan. For noen år siden fikk billedkunstneren kjent under navnet Puschwagner rettens medhold til å trekke seg fra en tidligere inngått avtale om salg av bilder. Denne rettsavgjørelsen gjorde til en viss grad også andre avtaler mindre forpliktende.

Et ekteskap er dessuten mer enn en privat avtale, det er en institusjon. En kan f. eks. sammenlikne med videregående skole. Tidligere var videregående skole delt i gymnas og yrkesskole. Da disse ble slått sammen, ble alle elevers liv til en viss grad påvirket av dette. Det er mange år siden jeg var 16-19 år gammel og gikk på skole, og systemet var da delt, men hvis jeg i dag kommer inn på denne skolegangen, snakker jeg om da jeg gikk på videregående. Noen ser vel da for seg dagens sammenslåtte system. Slik påvirkes også bildet av min skolegang, selv om endringen skjedde etter at jeg var ferdig.

Tilbake til ekteskapet, så synes det som mine motdebattanter nokså unisont mener at ekteskap dreier seg om kjærlighet. Hva er egentlig kjærlighet? Det finnes som kjent ulike former for kjærlighet som utfolder seg i ulike konstellasjoner mellom mennesker. Søskenkjærlighet er noe annet enn kjærlighet mellom mann og kvinne. Eller? Det er litt grotesk å spørre om søsken burde få anledning til å gifte seg. Spørsmålet rører ved distinksjoner mellom ulike former for intimitet, hvor det på den ene siden er lett å se grensene (hvem som er søsken), mens det på den annen side ikke er så lett å beskrive hva som er den underliggende ulikhet når det gjelder typen kjærlighet. Det finnes også hva man kan kalle en sammenblandingsrisiko. Det kan derfor være fornuftig at noe i forholdet mellom søsken ganske enkelt er tabu. Regelen kan da fungere effektivt uten at man trenger å forstå intellektuelt hva slags skille mellom ulike typer kjærlighet som ligger under.

Folk blir vel tatt litt på senga, hvis de blir bedt om å forklare forskjellen mellom søskenkjærlighet og kjærlighet mellom mann og kvinne, bortsett fra visse ytre kjennetegn og problemer med avkom. På liknende måte mener jeg verden er tatt litt på senga når det gjelder det homofile ekteskap. For ikke mange år siden var homoekteskap like utenkelig som ekteskap mellom søsken. Mitt spørsmål er om grunnene til at homo-ekteskap var utenkelig, har vært tilstrekkelig undersøkt og forstått.

Homoekteskapet som politisk prosjekt

Nylund oppfordrer meg i sitt korte innlegg til å «komme over» at homo-ekteskapet er en realitet. Jeg kunne overveie å godta homofilt ekteskap. Men jeg vil ikke en gang overveie å godta det jeg mener homofilt ekteskap som politisk prosjekt er omgitt av. Etter min oppfatning viser debatten at det politiske prosjektet er omgitt av arroganse i kombinasjon med hjelpeløshet. Jeg har mang en gang lurt på om manglende svar fra motparter i den kjønnspolitiske debatten skyldes et ønske om å tie i hjel, eller om de rett og slett ikke vet hva de skal si. Helt til jeg plutselig skjønte at de to måtene å forholde seg på, lett forenes i en og samme handling, nemlig å gjøre ingenting!

Når folk ikke vil se forskjell på homofilt og heterofilt, og ikke en gang vil se forskjell på kvinne og mann, hjelper det å være overfladisk. Manglende argumenter kan skjules bak arroganse og det å være mange. Det finnes demokratier før vårt som har forfalt til en kombinasjon av makt- og flertallsarroganse. Jeg mener situasjonen i Norge er ikke god dersom de ca 500 nettkommentarene på Bergens Tidende, samt et par hundre i redaksjonens papirkurv, er representative. Men det er de kanskje ikke.

Kan vanlige mennesker kritiseres?

21887204_lEr det elitistisk å kritisere vanlige mennesker? Det er i alle fall mindre elitistisk å gjøre det åpnet, enn å holde slike tanker for seg selv, for ved å gjøre det åpent tar en i det minste folk på alvor.

Jeg mener homobevegelsen og andre ikke bør feiltolke, for ikke å si overtolke, det følgeskapet de har fått i nettdebatten på Bergens tidende. Å støtte homobevegelsen er i dag lett. På overflaten synes mange her enige. Men jeg mener at dypt inne i hver enkelt av oss finnes det en dypere personlighet som ønsker å bli sett, som ønsker å utfolde seg og som ønsker kontakt med andre. Og er ikke dette noe som egentlig mange er opptatt av? Se f.eks. artikkelen Den ødeleggende positiviteten publisert på trolltekst.no (nettstedet til Nils Gullak Horvei og Elin Ørjasæter).

Dybde har for øvrig ikke nødvendigvis med verbal formuleringsevne å gjøre. Latteren til en autist kan være dypere enn foredraget til en statssekretær. Jeg vil tro at mange i dag innerst inne er skremt av de raske forandringer som finner sted i samfunnet og dermed i deres liv. Liberalitet over en viss grense skaper ikke trygghet, ikke en gang frihet. Frihet mener jeg er mer et spørsmål om optimalitet enn et spørsmål om maksimalt fravær av begrensninger. Å gjøre individuelle valg i alle livets spørsmål er anstrengende. Som svar på dette er det fristende å følge strømmen.

Liberalitet og tvang – hand i hand

Men paradoksalt nok er den i visse henseender tiltakende liberaliteten ledsaget av et voksende lovverk. Lov er tvang. Det er et paradoks at vi synes å trenge flere lover og et voksende offentlig apparat for å sikre oss frihet.

Dette kan ha noe med kultur å gjøre. Den kulturelle styrken til et samfunn øker ikke nødvendigvis ved at vi får flere kulturer. Man kan faktisk gå så langt som til å spørre om f.eks. et flerkulturelt Norge egentlig er et samfunn, for et samfunn kan defineres slik at en felles samfunnskultur nettopp er det grunnleggende. (Sosiologen Sigurd Skirbekk har drøftet dette.) Svaret kan være at vi har en ny type samfunn uten felles kultur. Staten blir da det eneste som binder oss sammen. Men hva med f. eks. menneskerettighetene? Et sett av juridisk definerte menneskeretter er ikke kultur. Disse rettighetene er lovfestet og snarere en del av staten. Kultur er i et flerkulturelt samfunn henvist til underliggende delsamfunn og til privatlivet på liknende måte som religion.

22403395_l-2Konsekvensen blir at staten kan leve sitt eget liv uavhengig av kultur. Da kan staten også vokse uhemmet. Den som vil lage en ny ekteskapslov, eller andre nye lover, trenger verken å forholde seg til Ibsen eller f. eks. til den prisbelønte iranske filmen «A separation» – om et par som skiller seg og begge foreldrene vil ha datteren på 11 år. En familiestatsråd, fulgt av et dels aktivt, dels passivt, folkeflertall kan gjøre akkurat som han eller hun vil.

Jeg skyter her inn en betraktning om majoritetskulturen. Målt i omfang og ressurser er majoritetskulturen, altså den tradisjonelt norske, fortsatt den langt største i Norge. Men er den blitt hjemløs og usikker? Majoritetskulturen var tidligere det norske samfunnets kultur og staten og kulturen dekket samme befolkning. I den grad Norge oppfattes som multikulturelt, må imidlertid majoritetskulturen – med sine institusjoner og tradisjoner – ta hensyn til dette. Motsatt minoritetskulturer kan majoritetskulturen ikke konsentrere seg om det som interesserer egen befolkning (majoritetsbefolkningen) og dens perspektiver. Vi får den paradoksale effekt at minoritetskulturer har en tydelig forankring (i sin befolkning), mens majoritetskulturen mister sin (som var det homogene samfunnet, som ikke lenger finnes). En skal kanskje ikke overdrive omfanget av denne effekten i dag, men jeg mener resonnementet har sin plausibilitet, og kanskje vil majoritetskulturen gradvis bli mer usikker på seg selv etter hvert som dens gamle forankring svekkes. Bedre for majoritetskulturen ville det i så fall være om den erkjente sin begrensning og ble stilt på linje med minoritetskulturer og fritatt for oppgaven med å ta spesielle hensyn. Spørsmålet om statens manglende kulturelle forankring ville i så fall bli desto mer påtrengende.

Jeg mener at kjønnsnihilsme, i den grad jeg har rett i at dette er en viktig kjønnspolitisk tendens i dag, heller ikke er alene om nihilismen. Vi har f. eks. individualitet som en sterk verdi og samtidig kollektivitet som en like sterk verdi. Vi har heller ingen orden på forholdet mellom de to, bortsett fra lovene. Hvor stor er den alminnelige usikkerhet på hva som har verdi i dag? Den nylig viste fjernsynsfilmen «Krigens unge hjerte» forteller hva som skjer med menneskene når alle verdier raser.

For sikkerhets skyld får jeg tilføye at jeg ikke er motstander av kontakt på tvers av kulturer, synergi og kulturell integrasjon. Alt dette kan være utmerket. Men disse tingene mener jeg er mer krevende enn folk ofte synes å forestille seg. Man får ikke automtisk noe fint ved å la to kulturer møtes, like lite som man automatsik får noe fint ved å blande to tilfeldig valgte ingredienser fra kjøleskapet. Friskt i min erindring står også en konsert jeg hørte for fire år siden. Et band av tuareger besøkte Oslo. Jeg satte meg litt inn i tuaregenes historie på forhånd, med forfølgelser og annet. Konserten viste seg imidlertid ikke å gjenspeile dette i det hele tatt. Bandet spilte Stones og annet fra vår vestlige musikk, og det gjorde de til gjengjeld ganske bra. Bak meg i salen kunne jeg se folk som med glød i øynene fulgte konserten. Noen følte kanskje at de deltok i et tverrkulturelt møte? Det er imidlertid ikke eksotisk alt som kommer fra et eksotisk land. (Hvis det derimot dannes en befolkningsgruppe i Norge av tuareger eller et annet folk, må vi regne med at der vil i utgangspunktet deres kultur gjelde.)

Kvinner, menn og stereotypier

«Stereotypi» er et fremmedord som visse debattanter bruker som om det skulle være «trumf». Uttrykket betyr rigide og fastlåste forestillinger, men det er blitt brukt i debatten til å karakterisere enhver forestilling om at kvinner og menn er forskjellige, uansett mykhet og fleksibilitet.

Vi trenger imidlertid språk og kultur som anerkjenner kvinner og menn som lever som kvinner og menn. Da får menneskene også mindre behov for å søke nødhavn i mainstream, for ikke å si i politisk korrekthet. Det finnes ikke noe slikt som et voksent menneske, det finnes bare voksne kvinner og menn.

I debatten har jeg forsøkt å sammenlikne ekteskapet med andre institusjoner som kunne tenkes åpnet for nye medlemmer. Ingen slike sammenlikninger passer helt, for ekteskapet er mer enn tusen år gammelt og en omfattende institusjon. Sammenlikninger bør likevel kunne være tankevekkende. Burde f. eks. muslimer få adgang til å melde seg inn i den norske kirke? Muslimer tror jo også på Gud! Spørsmålet er ikke aktuelt, for muslimer i Norge har vett nok til å forstå at det her er best med adskilte institusjoner. Men hvis muslimene hadde bedt om det, ville de som har støttet homo-ekteskapet i debatten da gitt sin tilslutning til at medlemskap i den norske kirke var deres naturlige rett?

Homo-bevegelsen selv, og enkelte andre, synes å ha tatt min artikkel som et hardt angrep. Jeg har sagt de homofile bør nøye seg med en stilling som lovlig avvik. Jeg mener det er noe komisk over insistering på at alt skal være like normalt. Om homo-bevegelsen er overfølsom i forhold til det å ikke å slippe inn alle steder, kan man forstå dette. Men det er i så fall likevel deres problem. Problemet bør ikke løses ved at andre blir over-hensynsfulle.

Fortsatt kamp?

Nylund skriver at jeg er et gufs fra fortiden, og noen debattanter har snakket om steinalderen. Men nå skal jeg komme med et «gufs» fra en mulig framtid. Flere debattanter gir uttrykk for at ekteskapet er en ren privatsak. Èn antyder sågar at hvert enkelt par kunne gå til en advokat for å få ordnet den avtalen de vil ha. Men hvis ekteskapet blir til en rent privat avtale, uten støtte og forventninger fra samfunnet, har ekteskapet i realiteten opphørt som samfunnsmessig institusjon. Da kan ingen lenger gifte seg.

Den som tror at ekteskapet er en ren privatsak, har enten en spesiell erfaringsbakgrunn eller har ikke oppdaget/forstått de samfunnsmessige aspektene. Inviterer du Jens hjem til deg på middag uten Kari etter at han giftet seg med henne? Neppe. Har du noen kommentar til din venn Thomas når han lurer på om han skal gå fra kone og to barn fordi han er blitt forelsket i en kollega? At Thomas selv må bestemme, er så, men venner vil normalt kunne bidra med mer enn bare et åpent øre. Skole og barnehage vil naturlig reagere med en viss sorg og bekymring om de får vite at foreldrene til lille Jonathan skal skille lag, selv om de ikke kan gjøre så mye. At et par i krise gruer seg ved tanken på å fortelle venner, familie og andre om et brudd, er naturlig, for bruddet berører også disse andre.

Hvor mye av det ovenstående knytter seg til heterofili? Argumentasjonen ovenfor er først og fremst rettet mot tanken om at ekteskapet skulle være en ren privatsak. Men det meste av det vi vet om ekteskap, knytter seg til kvinne og mann. Det er denne kunnskapen vil baserer oss på når vi privat eller som samfunnsmedlemmer forholder oss til et gift par. Godtar en videre at kvinner og menn til en viss grad er forskjellige, sier det seg selv at likekjønnede par blir noe annet enn et par av kvinne og mann. Det de fleste har av erfaring og kunnskap om par, dreier seg om kvinne og mann, og må vurderes på nytt om det skal forsøkes anvendt på likekjønnede par.

Skal vi som er skeptiske fortsette den politiske kampen, så kan det være på sin plass å vurdere en gang til hva kampen egentlig står om og hvem som er motstanderen. Vi skal ikke overfokusere på homo-bevegelsen. Jeg mener at det finnes to krefter i samfunnet og i våre liv som uten sammenlikning er de to viktigste. Den ene er selvfølgelig staten. Den andre jeg vil foreslå, er kvinne og mann i sitt spesielle samspill. Et eksempel på det siste finnes i den fantastiske historien om Norges grunnleggelse, hvor en kvinne ansporer til den avgjørende samlingen. Det er mye energi i forholdet mellom kvinner og menn. Jeg vil avslutte med følgende påstand: Den viktigste kjønnspolitiske oppgaven i overskuelig framtid er å begrense staten og kjønnsnihilsmen til fordel for familien og til fordel for det direkte forholdet mellom kvinner og menn.

*

Ovenstående artikkel avslutter, i alle fall for mitt vedkommende, debatten i Bergens tidende. Artikkelen er publisert i sin helhet her på Maskulinist.no. Et utdrag er også publisert på nettsidene til BT 12/12-13 og en ytterligere forkortet utgave er publisert i papirutgaven. 

  • email
  • Facebook
  • Twitter
  • Google Bookmarks
Dette innlegget ble publisert i Diskusjonsklima og sensur, Kjønnsrelasjoner. Bokmerk permalenken.

En kommentar til Enda frekkere kjønnsaktivister!

  1. Peter sier:

    Du skriver:
    Godtar en videre at kvin­ner og menn er tenden­si­elt for­skjel­lige, sier det seg selv at like­kjøn­nede par blir noe annet enn et par av kvinne og mann.

    Dette er en altfor rask slutning. Du har tydeligvis ignorert forsknignsresultatene jeg henviste til i en kommentar på denne nettsiden. Jeg vil igjen sterkt oppfordre deg til å sette deg inn i de resultater og forskningsmetoder som er relevante for dette temaet som åpenbart engasjererer deg mye, men ikke nok til å anvende den relevante forskningen.

    Hvis du er interessert i å delta i en kunnskapsbasert meningsutveksling, uten ubegrunnede påstander og anekdotisk bevis, er det nødvendig å kjenne til forskningen, som relativt utvetydig avkrefter de grunnleggende premissene du baserer argumentasjonen din på.

    Som sagt slår forskningen fast:
    * Seksuell til­trek­ning til like­kjøn­nede, homo­fil adferd og leg­ning er nor­male og posi­tive varia­sjo­ner av men­nesk­lig sek­su­ali­tet: med andre ord, dette er ikke indi­ka­to­rer på men­tale lidel­ser eller utvik­lings­for­styr­rel­ser. (1)

    * Homofile og bifile blir stig­ma­ti­sert og for­skjells­be­hand­let, og dette har en rekke nega­tive kon­se­kven­ser. (2)

    * Homofile menn, les­biske kvin­ner, og bifile per­soner kan leve full­ver­dige liv og danne sta­bile, for­plik­tende kjær­lig­hets­re­la­sjo­ner og fami­lier, som er jevn­gode med hete­ro­file kjær­lig­hets­re­la­sjo­ner og fami­lier i sine essen­si­elle aspekter.(3)

    Fotnoter:
    (1)
    Metastudie utført av American Psychological Association http://www.apa.org/pi/lgbt/resources/therapeutic-response.pdf

    (2)
    D’Augelli, A. R., & Patterson, C. J. (Eds.) (1995). Lesbian, Gay and Bisexual Identities Over the Lifespan: Psychological Perspectives.; DiPlacido, J. (1998) Minority stress among les­bi­ans, gay men and bisexuals: a con­se­quence of hete­ro­sexism, homop­ho­bia and stig­ma­tiza­tion. In Herek, G. (ed.), Stigma and Sexual Orientation. Sage, Thousand Oaks, CA, pp. 138–159. ; Herek, G. M., & Garnets, L. D. (2007). Sexual ori­en­ta­tion and men­tal health. Annual Review of Clinical Psychology, 3, 353–375.; Meyer, Ilan H. (September 2003). “Prejudice, social stress, and men­tal health in les­bian, gay, and bisexual popu­la­tions: con­cep­tual issues and rese­arch evi­dence”. Psychological Bulletin 129 (5): 674–9.

    (3)
    (APA, 2005c; Journal of Family Issues, LAWRENCE A. KURDEK, Lesbian, and Heterosexual-Parent Couples Differences Between Heterosexual-Nonparent Couples and Gay, Lesbian, and Heterosexual-Paren Couples, 2001; 22;727 ; Are Gay and Lesbian coha­bi­ting coup­les really dif­fe­rent from hete­ro­sexual mar­ried coup­les? Lawrence A. Kurdek Journal of Marriage and Family Volume 66, Issue 4, pages 880–900, 2004; Peplau, L. A., & Fingerhut, A. W. (2007). The close rela­tion­ships of les­bi­ans and gay men. Annual Review of Psychology, 58. 10.1–10.20 ; Adult Romantic Relationships as Contexts of Human Development: A Multimethod Comparison of Same-Sex Couples with Opposite-Sex Dating, Engaged, and Married Dyads,” Glenn I. Roisman, PhD, Eric Clausell, MA, Ashley Holland, MA, Keren Fortuna, MA, and Chryle Elieff, PhD, University of Illinois at Urbana-Champaign; Developmental Psychology, Vol. 44, No. 1 ; Three-Year Follow-Up of Same-Sex Couples Who Had Civil Unions in Vermont, Same-Sex Couples Not in Civil Unions, and Heterosexual Married Couples,” Kimberly F. Balsam, PhD and Theodore P. Beauchaine, PhD, University of Washington; Esther D. Rothblum, PhD, San Diego State University; Sondra E. Solomon, PhD, University of Vermont; Developmental Psychology, Vol. 44).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *