Enda frekkere kjønnsaktivister!

Bidrag til debatt om kjønn og homo­filt ekte­skap i Bergens tiden­de, også pub­li­sert i utdrag på avi­sens nett­si­der 12/12–13. 

H-med-H-flaggH-med-H-flaggSom svar på mitt debatt­inn­legg av 2/12 i Bergens tiden­de — Frekke kjønns­ak­ti­vis­ter – hvor jeg stil­ler spørs­måls­tegn ved det homo­fi­le ekte­skap, sva­rer Landsforeningen for les­bis­ke, homo­fi­le mv v/leder Bård Nylund den 4/12 at de har lest mitt inn­legg – punkt­um. Innlegget er på ca 10 lin­jer. Arrogansen i det­te ikke-sva­ret kun­ne bare vært tyde­li­ge­re hvis BT-redak­sjo­nen had­de gitt rime­lig spalte­plass i papir­ut­ga­ven og fylt opp med hvitt papir.

Natur og kultur

Jeg for min del er imid­ler­tid vil­lig til å prø­ve argu­men­ta­sjon. Et av argu­men­te­ne mot homo­filt ekte­skap, som jeg også var inne på i min for­ri­ge artik­kel, gjel­der for­hol­det mel­lom femi­ni­ni­tet og mas­ku­li­ni­tet. Et hete­ro­filt for­hold går ikke minst ut på å få det­te til å fun­ge­re på en god måte. Jeg for­ut­set­ter at de to kjønn ten­de­rer til å være uli­ke. Dette har dels bio­lo­gis­ke, dels kul­tu­rel­le årsa­ker, og så langt er vel alle eni­ge, selv om det kan være uli­ke syn på hvor sto­re for­skjel­le­ne er, og hvor vek­ten lig­ger mel­lom bio­lo­gi og kul­tur. Vi er vel også eni­ge om at bio­lo­gi og kul­tur er sam­men­vevd. Antropologen Thomas Hylland Eriksen har fak­tisk gått et skritt len­ger og sagt 14437506_sat man gene­relt kna­pt kan skil­le natur (bio­lo­gi) og kul­tur fra hver­and­re. Vi kun­ne kal­le det hele for «natur­kul­tur» (inter­vju i NRK).

Viktigst i et men­nes­kes omgi­vel­ser er and­re men­nes­ker og det men­neske­skap­te. Det betyr imid­ler­tid ikke at natu­ren er mind­re vik­tig, det betyr bare at vi van­lig­vis tar natu­ren for gitt. Foreliggende kul­tur kan i seg selv ha krav på en viss respekt, og den tet­te sam­men­hen­gen mel­lom natur og kul­tur kun­ne til­si at kul­tu­rel­le end­rin­ger ikke søkes pres­set fram, f. eks. når det gjel­der kjønn, for­di natu­ren kan vi pr defi­ni­sjon uan­sett ikke for­and­re. Imidlertid har en i norsk kjønns­po­li­tikk tatt den mot­sat­te hold­ning. Der ten­ker en som så, at når kul­tu­ren har en fin­ger med i alt, kan vi også for­and­re alt. I ste­det for å ta natu­ren for gitt, ser man gans­ke enkelt bort fra den­ne. Etter min opp­fat­ning er det­te en opplysnings­optimisme av napo­le­ans­ke dimen­sjo­ner. Vi må reg­ne med at det fin­nes sider ved oss, også sider som har med kjønn å gjø­re, som ikke kan for­and­res, evt som bare kan for­and­res med stor smer­te.

Finnes kjønn?

Jeg kun­ne skre­vet mye om for­hol­det mel­lom femi­ni­tet og mas­ku­li­ni­tet. Jeg kun­ne skre­vet om klar­het som en mas­ku­lin kva­li­tet og om dif­fus­het som en mot­sva­ren­de femi­nin egen­skap, beg­ge like ver­di­ful­le. Jeg kun­ne skre­vet om menns pågå­en­het og om kvin­ners hen­gi­ven­het. Det vil­le imid­ler­tid føre for langt å gå inn på det­te på noen dek­ken­de måte her. Jeg spur­te en av min homo­fi­le (?) menings­mot­stan­de­re i nett­de­bat­ten om homo­be­ve­gel­sen had­de noe syn på femi­ni­ni­tet og  mas­ku­li­ni­tet. Men der hvor hans svar kun­ne stått, fin­ner man som ved Lundes inn­legg bare ledig plass.

Homo-beve­gel­sen synes å føye seg inn i den tendens i Norge som kan kal­les kjønnsni­hils­me. Jeg mener at det­te er en pas­sen­de beteg­nel­se på en fak­tisk fore­lig­gen­de poli­tisk tendens. Kjønnsnihilsme kan defi­ne­res som en kom­bi­na­sjon av en for­stå­el­se og en poli­tisk prak­sis. Forståelsen går ut på at kjønn ikke fin­nes, og hel­ler ald­ri har eksis­tert, annet enn som en sosi­al kon­struk­sjon. Dette vil folk gjen­kjen­ne som et main­stre­am syns­punkt i dag. Den kjønnsni­hi­lis­tis­ke prak­sis går kort og godt ut på å opp­he­ve det sosi­alt kon­stru­er­te.

En av nett­de­bat­tan­te­ne, en mann, skri­ver imid­ler­tid føl­gen­de:

«Jeg er selv opp­vokst med to mød­re. Selv uten kjenn­skap til hvem min far er, har tapet vært påta­ge­lig stort. Jeg vil alt­så i aller høy­este grad betrak­te det som et gedi­gent tap, siden barn tem­me­lig tid­lig for­står at man rent fak­tisk er et pro­dukt av en mann og en kvin­ne. At jeg ble fra­rø­vet mulig­he­ten til å være en del av natu­rens eget vir­ke, var et over­grep. Hvis man ikke begri­per at barn opp­le­ver erstat­ning av ens iden­ti­tets­grunn­lag som tap, så bur­de man tatt noen run­der med seg selv...» (Maskulinist.no, 3/12–13)

Gjør det­te inn­trykk på Nylund og and­re av mine mot­de­bat­tan­ter?

Påvirker ett ekteskap et annet?

Flere, blant annet jus­stu­dent Kaja Dischler Folmo i et leser­inn­leggBT 4/12, spør hvor­dan det kan ha seg at ett kon­kret hete­ro­filt ekte­skap (noen fore­slår her Brocks ekte­skap) bebyr­des som føl­ge av at and­re per­soner inn­går homo­filt ekte­skap. Jeg har i førs­te rek­ke skre­vet om ekte­ska­pet på sam­funns­plan. Tanken er at alle ekte­skap til en viss grad påvir­ker hver­and­re via hvor­dan ekte­ska­pet opp­fat­tes på sam­funns­plan. Det enkel­te ekte­skap bidrar til hvor­dan ekte­skap gene­relt opp­fat­tes og det­te påvir­ker i nes­te omgang det enkel­te par.

15934940_s2Viktigere er imid­ler­tid at når noe skjer på sam­funns­plan, kan det føre til for­and­ring for alle med­lem­me­ne av sam­fun­net, selv om bare et begren­set antall berø­res direk­te. For eksem­pel: Ikke en gang pri­va­te avta­ler er en ren pri­vat­sak. Hvilke kon­se­kven­ser avta­ler får, er til en viss grad avhen­gig av hvor­dan pri­va­te avta­ler opp­fat­tes på sam­funns­plan. For noen år siden fikk bil­led­kunst­ne­ren kjent under nav­net Puschwagner ret­tens med­hold til å trek­ke seg fra en tid­li­ge­re inn­gått avta­le om salg av bil­der. Denne retts­av­gjø­rel­sen gjor­de til en viss grad også and­re avta­ler mind­re for­plik­ten­de.

Et ekte­skap er dess­uten mer enn en pri­vat avta­le, det er en insti­tu­sjon. En kan f. eks. sam­men­lik­ne med videre­gå­en­de sko­le. Tidligere var videre­gå­en­de sko­le delt i gym­nas og yrkes­sko­le. Da dis­se ble slått sam­men, ble alle ele­vers liv til en viss grad påvir­ket av det­te. Det er man­ge år siden jeg var 16–19 år gam­mel og gikk på sko­le, og sys­te­met var da delt, men hvis jeg i dag kom­mer inn på den­ne skole­gan­gen, snak­ker jeg om da jeg gikk på videre­gå­en­de. Noen ser vel da for seg dagens sam­men­slåt­te sys­tem. Slik påvir­kes også bil­det av min skole­gang, selv om end­rin­gen skjed­de etter at jeg var fer­dig.

Tilbake til ekte­ska­pet, så synes det som mine mot­de­bat­tan­ter nok­så uni­sont mener at ekte­skap drei­er seg om kjær­lig­het. Hva er egent­lig kjær­lig­het? Det fin­nes som kjent uli­ke for­mer for kjær­lig­het som utfol­der seg i uli­ke kon­stel­la­sjo­ner mel­lom men­nes­ker. Søskenkjærlighet er noe annet enn kjær­lig­het mel­lom mann og kvin­ne. Eller? Det er litt gro­tesk å spør­re om søs­ken bur­de få anled­ning til å gif­te seg. Spørsmålet rører ved dis­tink­sjo­ner mel­lom uli­ke for­mer for inti­mi­tet, hvor det på den ene siden er lett å se gren­se­ne (hvem som er søs­ken), mens det på den annen side ikke er så lett å beskri­ve hva som er den under­lig­gen­de ulik­het når det gjel­der typen kjær­lig­het. Det fin­nes også hva man kan kal­le en sam­men­blan­dings­ri­si­ko. Det kan der­for være for­nuf­tig at noe i for­hol­det mel­lom søs­ken gans­ke enkelt er tabu. Regelen kan da fun­ge­re effek­tivt uten at man tren­ger å for­stå intel­lek­tu­elt hva slags skil­le mel­lom uli­ke typer kjær­lig­het som lig­ger under.

Folk blir vel tatt litt på sen­ga, hvis de blir bedt om å for­kla­re for­skjel­len mel­lom søs­ken­kjær­lig­het og kjær­lig­het mel­lom mann og kvin­ne, bort­sett fra vis­se ytre kjenne­tegn og pro­ble­mer med avkom. På lik­nen­de måte mener jeg ver­den er tatt litt på sen­ga når det gjel­der det homo­fi­le ekte­skap. For ikke man­ge år siden var homo­ek­te­skap like uten­ke­lig som ekte­skap mel­lom søs­ken. Mitt spørs­mål er om grun­ne­ne til at homo-ekte­skap var uten­ke­lig, har vært til­strek­ke­lig under­søkt og for­stått.

Homoekteskapet som politisk prosjekt

Nylund opp­ford­rer meg i sitt kor­te inn­legg til å «kom­me over» at homo-ekte­ska­pet er en rea­li­tet. Jeg kun­ne over­veie å god­ta homo­filt ekte­skap. Men jeg vil ikke en gang over­veie å god­ta det jeg mener homo­filt ekte­skap som poli­tisk pro­sjekt er omgitt av. Etter min opp­fat­ning viser debat­ten at det poli­tis­ke pro­sjek­tet er omgitt av arro­gan­se i kom­bi­na­sjon med hjelpe­løs­het. Jeg har mang en gang lurt på om mang­len­de svar fra mot­par­ter i den kjønns­po­li­tis­ke debat­ten skyl­des et øns­ke om å tie i hjel, eller om de rett og slett ikke vet hva de skal si. Helt til jeg plut­se­lig skjøn­te at de to måte­ne å for­hol­de seg på, lett for­enes i en og sam­me hand­ling, nem­lig å gjø­re ingen­ting!

Når folk ikke vil se for­skjell på homo­filt og hete­ro­filt, og ikke en gang vil se for­skjell på kvin­ne og mann, hjel­per det å være over­fla­disk. Manglende argu­men­ter kan skju­les bak arro­gan­se og det å være man­ge. Det fin­nes demo­kra­ti­er før vårt som har for­falt til en kom­bi­na­sjon av makt- og fler­talls­ar­ro­gan­se. Jeg mener situa­sjo­nen i Norge er ikke god der­som de ca 500 nett­kom­men­ta­re­ne på Bergens Tidende, samt et par hund­re i redak­sjo­nens papir­kurv, er repre­sen­ta­ti­ve. Men det er de kan­skje ikke.

Kan vanlige mennesker kritiseres?

21887204_lEr det elitis­tisk å kri­ti­se­re van­li­ge men­nes­ker? Det er i alle fall mind­re elitis­tisk å gjø­re det åpnet, enn å hol­de sli­ke tan­ker for seg selv, for ved å gjø­re det åpent tar en i det mins­te folk på alvor.

Jeg mener homo­be­ve­gel­sen og and­re ikke bør feil­tol­ke, for ikke å si over­tol­ke, det følge­ska­pet de har fått i nett­de­bat­ten på Bergens tiden­de. Å støt­te homo­be­ve­gel­sen er i dag lett. På over­fla­ten synes man­ge her eni­ge. Men jeg mener at dypt inne i hver enkelt av oss fin­nes det en dype­re per­son­lig­het som øns­ker å bli sett, som øns­ker å utfol­de seg og som øns­ker kon­takt med and­re. Og er ikke det­te noe som egent­lig man­ge er opp­tatt av? Se f.eks. artik­ke­len Den øde­leg­gen­de posi­ti­vi­te­ten pub­li­sert på trolltekst.no (nett­ste­det til Nils Gullak Horvei og Elin Ørjasæter).

Dybde har for øvrig ikke nød­ven­dig­vis med ver­bal for­mu­le­rings­evne å gjø­re. Latteren til en autist kan være dype­re enn fore­dra­get til en stats­sek­re­tær. Jeg vil tro at man­ge i dag innerst inne er skremt av de ras­ke for­and­rin­ger som fin­ner sted i sam­fun­net og der­med i deres liv. Liberalitet over en viss gren­se ska­per ikke trygg­het, ikke en gang fri­het. Frihet mener jeg er mer et spørs­mål om opti­ma­li­tet enn et spørs­mål om mak­si­malt fra­vær av begrens­nin­ger. Å gjø­re indi­vi­du­el­le valg i alle livets spørs­mål er anstren­gen­de. Som svar på det­te er det fris­ten­de å føl­ge strøm­men.

Liberalitet og tvang — hand i hand

Men para­dok­salt nok er den i vis­se hen­se­en­der til­ta­ken­de libe­ra­li­te­ten led­sa­get av et vok­sen­de lov­verk. Lov er tvang. Det er et para­doks at vi synes å tren­ge fle­re lover og et vok­sen­de offent­lig appa­rat for å sik­re oss fri­het.

Dette kan ha noe med kul­tur å gjø­re. Den kul­tu­rel­le styr­ken til et sam­funn øker ikke nød­ven­dig­vis ved at vi får fle­re kul­tu­rer. Man kan fak­tisk gå så langt som til å spør­re om f.eks. et fler­kul­tu­relt Norge egent­lig er et sam­funn, for et sam­funn kan defi­ne­res slik at en fel­les sam­funns­kul­tur nett­opp er det grunn­leg­gen­de. (Sosiologen Sigurd Skirbekk har drøf­tet det­te.) Svaret kan være at vi har en ny type sam­funn uten fel­les kul­tur. Staten blir da det enes­te som bin­der oss sam­men. Men hva med f. eks. men­neske­ret­tig­he­te­ne? Et sett av juri­disk defi­ner­te men­neske­ret­ter er ikke kul­tur. Disse ret­tig­he­te­ne er lov­fes­tet og sna­re­re en del av sta­ten. Kultur er i et fler­kul­tu­relt sam­funn hen­vist til under­lig­gen­de del­sam­funn og til pri­vat­li­vet på lik­nen­de måte som reli­gion.

22403395_l-2Konsekvensen blir at sta­ten kan leve sitt eget liv uav­hen­gig av kul­tur. Da kan sta­ten også vokse uhem­met. Den som vil lage en ny ekte­skaps­lov, eller and­re nye lover, tren­ger ver­ken å for­hol­de seg til Ibsen eller f. eks. til den pris­be­løn­te irans­ke fil­men «A sepa­ra­tion» — om et par som skil­ler seg og beg­ge for­eld­re­ne vil ha dat­te­ren på 11 år. En fami­lie­stats­råd, fulgt av et dels aktivt, dels pas­sivt, folke­fler­tall kan gjø­re akku­rat som han eller hun vil.

Jeg sky­ter her inn en betrakt­ning om majo­ri­tets­kul­tu­ren. Målt i omfang og res­sur­ser er majo­ri­tets­kul­tu­ren, alt­så den tra­di­sjo­nelt nors­ke, fort­satt den langt størs­te i Norge. Men er den blitt hjem­løs og usik­ker? Majoritetskulturen var tid­li­ge­re det nors­ke sam­fun­nets kul­tur og sta­ten og kul­tu­ren dek­ket sam­me befolk­ning. I den grad Norge opp­fat­tes som multi­kul­tu­relt, må imid­ler­tid majo­ri­tets­kul­tu­ren — med sine insti­tu­sjo­ner og tra­di­sjo­ner — ta hen­syn til det­te. Motsatt mino­ri­tets­kul­tu­rer kan majo­ri­tets­kul­tu­ren ikke kon­sen­tre­re seg om det som inter­es­se­rer egen befolk­ning (majo­ri­tets­be­folk­nin­gen) og dens per­spek­ti­ver. Vi får den para­dok­sa­le effekt at mino­ri­tets­kul­tu­rer har en tyde­lig for­ank­ring (i sin befolk­ning), mens majo­ri­tets­kul­tu­ren mis­ter sin (som var det homo­ge­ne sam­fun­net, som ikke len­ger fin­nes). En skal kan­skje ikke over­dri­ve omfan­get av den­ne effek­ten i dag, men jeg mener reson­ne­men­tet har sin plau­si­bi­li­tet, og kan­skje vil majo­ri­tets­kul­tu­ren grad­vis bli mer usik­ker på seg selv etter hvert som dens gam­le for­ank­ring svek­kes. Bedre for majo­ri­tets­kul­tu­ren vil­le det i så fall være om den erkjen­te sin begrens­ning og ble stilt på lin­je med mino­ri­tets­kul­tu­rer og fri­tatt for opp­ga­ven med å ta spe­si­el­le hen­syn. Spørsmålet om sta­tens mang­len­de kul­tu­rel­le for­ank­ring vil­le i så fall bli desto mer påtren­gen­de.

Jeg mener at kjønnsni­hils­me, i den grad jeg har rett i at det­te er en vik­tig kjønns­po­li­tisk tendens i dag, hel­ler ikke er ale­ne om nihi­lis­men. Vi har f. eks. indi­vi­dua­li­tet som en sterk ver­di og sam­ti­dig kol­lek­ti­vi­tet som en like sterk ver­di. Vi har hel­ler ingen orden på for­hol­det mel­lom de to, bort­sett fra love­ne. Hvor stor er den almin­ne­li­ge usik­ker­het på hva som har ver­di i dag? Den nylig vis­te fjern­syns­fil­men «Krigens unge hjer­te» for­tel­ler hva som skjer med men­nes­ke­ne når alle ver­di­er raser.

For sik­ker­hets skyld får jeg til­føye at jeg ikke er mot­stan­der av kon­takt på tvers av kul­tu­rer, syner­gi og kul­tu­rell inte­gra­sjon. Alt det­te kan være utmer­ket. Men dis­se tin­ge­ne mener jeg er mer kre­ven­de enn folk ofte synes å fore­stil­le seg. Man får ikke autom­tisk noe fint ved å la to kul­tu­rer møtes, like lite som man auto­mat­sik får noe fint ved å blan­de to til­fel­dig valg­te ingre­di­en­ser fra kjøle­ska­pet. Friskt i min erind­ring står også en kon­sert jeg hør­te for fire år siden. Et band av tuare­ger besøk­te Oslo. Jeg sat­te meg litt inn i tuare­ge­nes his­to­rie på for­hånd, med for­føl­gel­ser og annet. Konserten vis­te seg imid­ler­tid ikke å gjen­spei­le det­te i det hele tatt. Bandet spil­te Stones og annet fra vår vest­li­ge musikk, og det gjor­de de til gjen­gjeld gans­ke bra. Bak meg i salen kun­ne jeg se folk som med glød i øyne­ne fulg­te kon­ser­ten. Noen føl­te kan­skje at de del­tok i et tverr­kul­tu­relt møte? Det er imid­ler­tid ikke ekso­tisk alt som kom­mer fra et ekso­tisk land. (Hvis det der­imot dan­nes en befolk­nings­grup­pe i Norge av tuare­ger eller et annet folk, må vi reg­ne med at der vil i utgangs­punk­tet deres kul­tur gjel­de.)

Kvinner, menn og stereotypier

«Stereotypi» er et frem­med­ord som vis­se debat­tan­ter bru­ker som om det skul­le være “trumf”. Uttrykket betyr rigi­de og fast­lås­te fore­stil­lin­ger, men det er blitt brukt i debat­ten til å karak­te­ri­se­re enhver fore­stil­ling om at kvin­ner og menn er for­skjel­li­ge, uan­sett myk­het og flek­si­bi­li­tet.

Vi tren­ger imid­ler­tid språk og kul­tur som aner­kjen­ner kvin­ner og menn som lever som kvin­ner og menn. Da får men­nes­ke­ne også mind­re behov for å søke nød­havn i main­stre­am, for ikke å si i poli­tisk kor­rekt­het. Det fin­nes ikke noe slikt som et vok­sent men­nes­ke, det fin­nes bare voks­ne kvin­ner og menn.

I debat­ten har jeg for­søkt å sam­men­lik­ne ekte­ska­pet med and­re insti­tu­sjo­ner som kun­ne ten­kes åpnet for nye med­lem­mer. Ingen sli­ke sam­men­lik­nin­ger pas­ser helt, for ekte­ska­pet er mer enn tusen år gam­melt og en omfat­ten­de insti­tu­sjon. Sammenlikninger bør like­vel kun­ne være tanke­vek­ken­de. Burde f. eks. mus­li­mer få adgang til å mel­de seg inn i den nors­ke kir­ke? Muslimer tror jo også på Gud! Spørsmålet er ikke aktu­elt, for mus­li­mer i Norge har vett nok til å for­stå at det her er best med adskil­te insti­tu­sjo­ner. Men hvis mus­li­me­ne had­de bedt om det, vil­le de som har støt­tet homo-ekte­ska­pet i debat­ten da gitt sin til­slut­ning til at med­lem­skap i den nors­ke kir­ke var deres natur­li­ge rett?

Homo-beve­gel­sen selv, og enkel­te and­re, synes å ha tatt min artik­kel som et hardt angrep. Jeg har sagt de homo­fi­le bør nøye seg med en stil­ling som lov­lig avvik. Jeg mener det er noe komisk over insis­te­ring på at alt skal være like nor­malt. Om homo-beve­gel­sen er over­føl­som i for­hold til det å ikke å slip­pe inn alle ste­der, kan man for­stå det­te. Men det er i så fall like­vel deres pro­blem. Problemet bør ikke løses ved at and­re blir over-hen­syns­ful­le.

Fortsatt kamp?

Nylund skri­ver at jeg er et gufs fra for­ti­den, og noen debat­tan­ter har snak­ket om stein­al­de­ren. Men nå skal jeg kom­me med et “gufs” fra en mulig fram­tid. Flere debat­tan­ter gir uttrykk for at ekte­ska­pet er en ren pri­vat­sak. Èn anty­der sågar at hvert enkelt par kun­ne gå til en advo­kat for å få ord­net den avta­len de vil ha. Men hvis ekte­ska­pet blir til en rent pri­vat avta­le, uten støt­te og for­vent­nin­ger fra sam­fun­net, har ekte­ska­pet i rea­li­te­ten opp­hørt som sam­funns­mes­sig insti­tu­sjon. Da kan ingen len­ger gif­te seg.

Den som tror at ekte­ska­pet er en ren pri­vat­sak, har enten en spe­si­ell erfa­rings­bak­grunn eller har ikke oppdaget/forstått de sam­funns­mes­si­ge aspek­te­ne. Inviterer du Jens hjem til deg på mid­dag uten Kari etter at han gif­tet seg med hen­ne? Neppe. Har du noen kom­men­tar til din venn Thomas når han lurer på om han skal gå fra kone og to barn for­di han er blitt for­els­ket i en kol­le­ga? At Thomas selv må bestem­me, er så, men ven­ner vil nor­malt kun­ne bidra med mer enn bare et åpent øre. Skole og barne­hage vil natur­lig rea­ge­re med en viss sorg og bekym­ring om de får vite at for­eld­re­ne til lil­le Jonathan skal skil­le lag, selv om de ikke kan gjø­re så mye. At et par i kri­se gru­er seg ved tan­ken på å for­tel­le ven­ner, fami­lie og and­re om et brudd, er natur­lig, for brud­det berø­rer også dis­se and­re.

Hvor mye av det oven­stå­en­de knyt­ter seg til hete­ro­fi­li? Argumentasjonen oven­for er først og fremst ret­tet mot tan­ken om at ekte­ska­pet skul­le være en ren pri­vat­sak. Men det mes­te av det vi vet om ekte­skap, knyt­ter seg til kvin­ne og mann. Det er den­ne kunn­ska­pen vil base­rer oss på når vi pri­vat eller som sam­funns­med­lem­mer for­hol­der oss til et gift par. Godtar en vide­re at kvin­ner og menn til en viss grad er for­skjel­li­ge, sier det seg selv at like­kjøn­ne­de par blir noe annet enn et par av kvin­ne og mann. Det de fles­te har av erfa­ring og kunn­skap om par, drei­er seg om kvin­ne og mann, og må vur­de­res på nytt om det skal for­sø­kes anvendt på like­kjøn­ne­de par.

Skal vi som er skep­tis­ke fort­set­te den poli­tis­ke kam­pen, så kan det være på sin plass å vur­de­re en gang til hva kam­pen egent­lig står om og hvem som er mot­stan­de­ren. Vi skal ikke over­fo­ku­se­re på homo-beve­gel­sen. Jeg mener at det fin­nes to kref­ter i sam­fun­net og i våre liv som uten sam­men­lik­ning er de to vik­tigs­te. Den ene er selv­føl­ge­lig sta­ten. Den and­re jeg vil fore­slå, er kvin­ne og mann i sitt spe­si­el­le sam­spill. Et eksem­pel på det sis­te fin­nes i den fan­tas­tis­ke his­to­ri­en om Norges grunn­leg­gel­se, hvor en kvin­ne anspo­rer til den avgjø­ren­de sam­lin­gen. Det er mye ener­gi i for­hol­det mel­lom kvin­ner og menn. Jeg vil avslut­te med føl­gen­de påstand: Den vik­tigs­te kjønns­po­li­tis­ke opp­ga­ven i over­skue­lig fram­tid er å begren­se sta­ten og kjønnsni­hils­men til for­del for fami­li­en og til for­del for det direk­te for­hol­det mel­lom kvin­ner og menn.

*

Ovenstående artik­kel avslut­ter, i alle fall for mitt ved­kom­men­de, debat­ten i Bergens tiden­de. Artikkelen er pub­li­sert i sin hel­het her på Maskulinist.no. Et utdrag er også pub­li­sert på nett­si­de­ne til BT 12/12–13 og en ytter­li­ge­re for­kor­tet utga­ve er pub­li­sert i papir­ut­ga­ven. 

Dette innlegget ble publisert i Diskusjonsklima og sensur, Kjønnsrelasjoner. Bokmerk permalenken.

En kommentar til Enda frekkere kjønnsaktivister!

  1. Peter sier:

    Du skri­ver:
    Godtar en vide­re at kvin­ner og menn er tenden­si­elt for­skjel­lige, sier det seg selv at like­kjøn­nede par blir noe annet enn et par av kvin­ne og mann.

    Dette er en alt­for rask slut­ning. Du har tyde­lig­vis igno­rert forsk­nigns­re­sul­ta­te­ne jeg hen­vis­te til i en kom­men­tar på den­ne nett­si­den. Jeg vil igjen sterkt opp­ford­re deg til å set­te deg inn i de resul­ta­ter og forsk­nings­me­to­der som er rele­van­te for det­te tema­et som åpen­bart enga­sje­re­rer deg mye, men ikke nok til å anven­de den rele­van­te forsk­nin­gen.

    Hvis du er inter­es­sert i å del­ta i en kunn­skaps­ba­sert menings­ut­veks­ling, uten ube­grun­ne­de påstan­der og anek­do­tisk bevis, er det nød­ven­dig å kjen­ne til forsk­nin­gen, som rela­tivt utve­ty­dig avkref­ter de grunn­leg­gen­de pre­mis­se­ne du base­rer argu­men­ta­sjo­nen din på.

    Som sagt slår forsk­nin­gen fast:
    * Seksuell til­trek­ning til like­kjøn­nede, homo­fil adferd og leg­ning er nor­male og posi­tive varia­sjo­ner av men­nesk­lig sek­su­ali­tet: med and­re ord, det­te er ikke indi­ka­to­rer på men­tale lidel­ser eller utvik­lings­for­styr­rel­ser. (1)

    * Homofile og bifi­le blir stig­ma­ti­sert og for­skjells­be­hand­let, og det­te har en rek­ke nega­tive kon­se­kven­ser. (2)

    * Homofile menn, les­biske kvin­ner, og bifi­le per­soner kan leve full­ver­dige liv og dan­ne sta­bile, for­plik­tende kjær­lig­hets­re­la­sjo­ner og fami­lier, som er jevn­gode med hete­ro­file kjær­lig­hets­re­la­sjo­ner og fami­lier i sine essen­si­elle aspekter.(3)

    Fotnoter:
    (1)
    Metastudie utført av American Psychological Association http://www.apa.org/pi/lgbt/resources/therapeutic-response.pdf

    (2)
    D’Augelli, A. R., & Patterson, C. J. (Eds.) (1995). Lesbian, Gay and Bisexual Identities Over the Lifespan: Psychological Perspectives.; DiPlacido, J. (1998) Minority stress among les­bi­ans, gay men and bisexuals: a con­se­quence of hete­ro­sexism, homop­ho­bia and stig­ma­tiza­tion. In Herek, G. (ed.), Stigma and Sexual Orientation. Sage, Thousand Oaks, CA, pp. 138–159. ; Herek, G. M., & Garnets, L. D. (2007). Sexual ori­en­ta­tion and men­tal health. Annual Review of Clinical Psychology, 3, 353–375.; Meyer, Ilan H. (September 2003). “Prejudice, soci­al stress, and men­tal health in les­bian, gay, and bisexu­al popu­la­tions: con­cep­tual issues and rese­arch evi­dence”. Psychological Bulletin 129 (5): 674–9.

    (3)
    (APA, 2005c; Journal of Family Issues, LAWRENCE A. KURDEK, Lesbian, and Heterosexual-Parent Couples Differences Between Heterosexual-Nonparent Couples and Gay, Lesbian, and Heterosexual-Paren Couples, 2001; 22;727 ; Are Gay and Lesbian coha­bi­ting coup­les real­ly dif­fe­rent from hete­ro­sexual mar­ried coup­les? Lawrence A. Kurdek Journal of Marriage and Family Volume 66, Issue 4, pages 880–900, 2004; Peplau, L. A., & Fingerhut, A. W. (2007). The clo­se rela­tion­ships of les­bi­ans and gay men. Annual Review of Psychology, 58. 10.1–10.20 ; Adult Romantic Relationships as Contexts of Human Development: A Multimethod Comparison of Same-Sex Couples with Opposite-Sex Dating, Engaged, and Married Dyads,” Glenn I. Roisman, PhD, Eric Clausell, MA, Ashley Holland, MA, Keren Fortuna, MA, and Chryle Elieff, PhD, University of Illinois at Urbana-Champaign; Developmental Psychology, Vol. 44, No. 1 ; Three-Year Follow-Up of Same-Sex Couples Who Had Civil Unions in Vermont, Same-Sex Couples Not in Civil Unions, and Heterosexual Married Couples,” Kimberly F. Balsam, PhD and Theodore P. Beauchaine, PhD, University of Washington; Esther D. Rothblum, PhD, San Diego State University; Sondra E. Solomon, PhD, University of Vermont; Developmental Psychology, Vol. 44).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.