Frekke kjønnsaktivister!

H-med-H-flaggDen nye familie- og likestillingsministeren fra FrP, Solveig Horne, lot seg i forbindelse med tiltredelsen fotografere med homobevegelsens flagg stikkende opp av blomsterfavnen. Hun hadde fått det overrakt som «gave». Giveren, Landsforeningen for lesbiske og homofile ved sin leder, lyktes dermed med et lite stykke politisk bondefangeri, og det er kanskje ikke første gangen. Hvordan ville det sett ut om NHO overrakte sitt emblem i form av et emaljeskilt til den nye næringsministeren? Eller et LO-flagg fra LO?

Homofili et lovlig avvik

Å overrekke sitt eget symbol som «gave» er ikke bare frekt, men ville bli sett på som usmakelig i alle andre tilfeller. Men i sin etter hvert seierssikre, muntre pågåenhet har de homofile klart å skaffe seg en politisk stilling som er ute av proporsjon med deres størrelse og ute av proporsjon med deres legitime anliggende, vil jeg hevde.

Homofili bør etter min mening nøye seg med en stilling som et lovlig avvik. Mellom homofili og heterofili er det mer ulikhet enn likhet, og disse to bør derfor heller ikke være likestilt i den betydning at de behandles som om de var samme sak. Jeg har ikke noe imot at folk velger å være, eller finner ut at de er, homofile. Men deres kjærlighetsforhold har ikke med reproduksjon å gjøre – det å få barn – og det er en vesentlig forskjell. I tillegg kommer de forskjeller, de motsetninger og den øvrige komplementaritet mellom de to kjønn som gir innhold til det heterofile forhold.

Ekteskapet invaderes

Homofili er dermed noe annet. Hva dette er, kunne jeg med glede overlate til de homofile selv å definere, hvis det bare ikke var for deres trang til å invadere heterofiliens institusjoner og tradisjoner. Er de homofile misunnelige på noe? Det heterofile ekteskap blir ikke lenger det samme når homofile insisterer på, og har fått tilgang på, denne institusjonen. Å ikke se dette, er tillært blindhet. Det heterofile ekteskap har problemer nok i dag, om det ikke skal «ta seg av» de homofile også. Det homofile parforhold burde skape sine egne tradisjoner, i stedet for å snylte på andres.

Homofile har rett nok tidligere vært utsatt for diskriminering gjennom lovforbud. Vi kan si at på den tiden ble den vanlige moraloppfatning i samfunnet forsøkt tvunget gjennom. Nå går imidlertid staten for langt i motsatt retning. Det er i realiteten en avvikling av ekteskapet slik vi har kjent det gjennom mer enn tusen år, eller i beste fall en påtvunget redefinering, når det heterofile ekteskapet gjøres tilgjengelig for homofile. Nå er det liberaliteten som er blitt den insisterende og dermed slår over i det autoritære.

Kjønnsidentitet

Svekkelse av det heterofile ekteskapet betyr samtidig svekkelse av den alminnelige kjønnsidentitet. En svekkelse av kjønnsidentitet finner i dag også sted i landets barnehager. Kunnskapsdepartementet har stilt til rådighet en arbeidsbok som legger opp til å «kvotere» homofilien inn på linje med heterofilien i barns bevissthet gjennom barnehagene (Gender Loops, 2009). I eventyr for barn skal prinsen og prinsessen fortsatt kunne få hverandre, men ifølge departementet skal en prins også få en prins. Denne offentlige innkvoteringen av homofili i barnas bevissthet inngår i et større opplegg hvor kjønnsspesifikk bekreftelse – at gutter bekreftes på sitt og jenter på sitt, med individuelle variasjoner – erstattes med et «mildt press» for å lede barna inn i kjønns-utypiske aktiviteter. Jeg vet ikke hva som er verst – tapet av den typiske bekreftelsen eller påtvingelsen av den utypiske.

De to kjønn kunne utgjøre to innflytelsesrike grupper i samfunnet. Å gjøre seg gjeldende i samfunnet dreier seg ikke kun om å være organisert og ha et mål, også spørsmålet om identitet er viktig. Ingen kvinnebevegelse uten at det å være kvinne oppfattes som noe eget – og forskjellig fra det å være mann. Menn på sin side har i dag lite når det gjelder identitet – kun distanse til gamle idealer. Staten utgjør i dette bildet en tredje instans. Finnes det her en konkurranse, ikke bare mellom to, men mellom tre? Staten setter i alle fall begge kjønn under press ved å insistere på kjønnsnøytralitet.

Hjernevask

Det er mulig å forestille seg et samfunn der alle går på hendene. Menneskenes evne til tilpasning er formidabel. Et slikt samfunn kunne fungere. Alt i menneskenes omgivelsene ville da vært tilpasset dette spesielle konseptet. Spisebordet ville hatt 15 cm høyde, og i steder for lenestoler ville en hatt lenestolper. Man ville kanskje hilst på hverandre med et lite spark. Systemet ville hatt sin pris, for en måtte nok hvilt seg ofte og lenge, eventuelt i horisontal stilling. Det ville også tatt tid før barna lærte å «gå». Den som i et slikt samfunn gikk på beina, ville hatt noen fordeler. Men hvis vedkommende som følge av sin adferd ble arrestert, sosialt isolert eller uten arbeid, kunne hver enkelt av disse reaksjonene være nok til å vurdere overgang til «normalkulturen».

Hvorfor denne sammenlikningen? Det er jo ingen som forlanger at folk verken skal «gå på hendene» eller «gå på beina» i dag, tvert imot det er jo nettopp frihet i alle slike spørsmål? Ja, det er ikke på adferdsplanet at press eller tvang gjør seg merkbart gjeldende. Presset gjør seg gjeldende på meningsplanet – du skal mene at f.eks. homofili er like normalt som heterofili. Og hvis du ikke mener det, er det best for deg om du holder tett om det. Vi skal uansett få dine barn til å mene som oss.

Vi liker å tro at hjernevask ikke virker. Uttrykket brukes typisk om regimer som Nord-Korea og det gamle Sovjet-Unionen. Den amerikanske psykologen Edgar Schein, kjent for sine bøker om organisasjon og ledelse, har imidlertid undersøkt om det er mulig å få folk til oppriktig å skifte mening under press. Hans svar går i retning ja. I den grad Schein har rett, vil altså oppfatninger frambragt ved hjernevask ikke kunne gjennomskues på grunn av manglende oppriktighet. Dine meninger kan være påvirket på en måte som gjør deg urolig når du oppdager det.

At en fersk statsråd lar seg bondefange i tiltredelsens øyeblikk, er kanskje mer sjarmerende enn farlig. Men tusen frekkheter blir til sammen et angrep. Det finnes noe å forsvare, også frihet, for hvis ekteskapet forsvinner, kan ingen lenger gifte seg.

Artikkelen er også trykket i forkortet utgave i Bergens Tidende 2/12-2013

Les også:

Om ekteskapet forsvinner

Planlagt uten far

Et steinaldersk syn på mannen

 

29 kommentarer til «Frekke kjønnsaktivister!»

  1. Til Arild Brock:

    Det er vanskelig å skjønne hvordan jeg skal tolke at du svarer på de fleste andre motdebattanters innlegg, bortsett fra mitt. Hvis du ønsker du en debatt om argumenter burde du svare på mitt innlegg, men isteden velger du å svare på innlegg som for det meste inneholder grove personkarakteristikker av deg og dine meningsfeller. Det er veldig rart.

    La meg derfor hamre i bordet med litt kalde fakta:

    Du skriver følgende
    Hvis homofile mener at kjærligheten mellom f.eks. mann og mann er akkurat den samme som mellom mann og kvinne, mener jeg det må være de som har argumentasjonsbyrden.

    Her er det tonnevis med forskning. Kunnskap er viktig for å kunne uttale seg presist på dette området. Jeg mener det ikke bør være nødvendig at homofil kjærlighet er lik heterofil kjærlighet for at de skal få kunne gifte seg, men vi kan se på dette på dine egne premisser.

    Etter tiår med langvarig og systematisk forskning på temaet er det vitenskapelig konsensus om en del påstander som jeg synes du skal se nærmere på.

    Hvis du fortsatt er uenig, foreslår jeg at du leser og forskningslitteraturen jeg henviser til (det burde ikke være mer enn et par hundre sider), setter deg grundig inn i metodologien og resultatene, og deretter baserer de neste argumentene dine på kunnskap i stedet for uvitenhet. Spesielt fordi forskjellsbehandlingen av homofile som du har gjort deg til talsmann for, beviselig har en rekke negative samfunnsmessige konsekvenser.

    Påstandene er:
    * Seksuell tiltrekning til likekjønnede, homofil adferd og legning er normale og positive variasjoner av mennesklig seksualitet: med andre ord, dette er ikke indikatorer på mentale lidelser eller utviklingsforstyrrelser. (1)

    * Homofile og bifile blir stigmatisert og forskjellsbehandlet, og dette har en rekke negative konsekvenser. (2)

    * Homofile menn, lesbiske kvinner, og bifile personer kan leve fullverdige liv og danne stabile, forpliktende kjærlighetsrelasjoner og familier, som er jevngode med heterofile kjærlighetsrelasjoner og familier i sine essensielle aspekter.(3)

    Fotnoter:
    (1)
    Metastudie utført av American Psychological Association http://www.apa.org/pi/lgbt/resources/therapeutic-response.pdf

    (2)
    D’Augelli, A. R., & Patterson, C. J. (Eds.) (1995). Lesbian, Gay and Bisexual Identities Over the Lifespan: Psychological Perspectives.; DiPlacido, J. (1998) Minority stress among lesbians, gay men and bisexuals: a consequence of heterosexism, homophobia and stigmatization. In Herek, G. (ed.), Stigma and Sexual Orientation. Sage, Thousand Oaks, CA, pp. 138–159. ; Herek, G. M., & Garnets, L. D. (2007). Sexual orientation and mental health. Annual Review of Clinical Psychology, 3, 353-375.; Meyer, Ilan H. (September 2003). «Prejudice, social stress, and mental health in lesbian, gay, and bisexual populations: conceptual issues and research evidence». Psychological Bulletin 129 (5): 674–9.

    (3)
    (APA, 2005c; Journal of Family Issues, LAWRENCE A. KURDEK, Lesbian, and Heterosexual-Parent Couples Differences Between Heterosexual-Nonparent Couples and Gay, Lesbian, and Heterosexual-Paren Couples, 2001; 22;727 ; Are Gay and Lesbian cohabiting couples really different from heterosexual married couples? Lawrence A. Kurdek Journal of Marriage and Family Volume 66, Issue 4, pages 880–900, 2004; Peplau, L. A., & Fingerhut, A. W. (2007). The close relationships of lesbians and gay men. Annual Review of Psychology, 58. 10.1-10.20 ; Adult Romantic Relationships as Contexts of Human Development: A Multimethod Comparison of Same-Sex Couples with Opposite-Sex Dating, Engaged, and Married Dyads,» Glenn I. Roisman, PhD, Eric Clausell, MA, Ashley Holland, MA, Keren Fortuna, MA, and Chryle Elieff, PhD, University of Illinois at Urbana-Champaign; Developmental Psychology, Vol. 44, No. 1 ; Three-Year Follow-Up of Same-Sex Couples Who Had Civil Unions in Vermont, Same-Sex Couples Not in Civil Unions, and Heterosexual Married Couples,» Kimberly F. Balsam, PhD and Theodore P. Beauchaine, PhD, University of Washington; Esther D. Rothblum, PhD, San Diego State University; Sondra E. Solomon, PhD, University of Vermont; Developmental Psychology, Vol. 44).

    1. Du syns kanskje din egen kommentar er mer relevant enn mange andre, etter som du stadig har «purret» på svar. Jeg er imidlertid ikke sikker på om din kommentar er spesielt relevant. Selv om noe sies å være belagt med forskning, gjenstår spørsmålet om relevans i forhold til de problemstillinger jeg har reist. Ikke ethvert spørsmål som kan reises omkring homofili, er reist av meg. Hvis du er godt inne i forskning omkring homofili, kunne du jo skrive en artikkel selv, og forsøke å få den publisert. Du går ikke inn på min argumentasjon, men kjører din egen, vil jeg si. Fair enough, men ikke som kommentar til min artikkel – skriv heller en artikkel selv.

      Du siterer riktig nok en setning fra min artikkel. Dernest stiller du opp hva man kan kalle konklusjoner av en meget oppsummerende og generell karakter, og som skal finnes i, eller følge av, forskning som du så gir referanser til. Du gjengir ikke resonnementene i den forskningen du påberoper deg. Kjønnsforskningen i Norge vil jeg si er meget ideologisk. Den fikk relativt saftig kritikk for dette i NRKs programserie Hjernevask i 2010. Du kan også se kritikk av dette på Maskulinist.no, f. eks. her. Videre, hvis du selv skriver en artikkel basert på forskning, vil du kanskje oppdage at forskning i seg selv ikke frambringer en svært overbevisende artikkel. Grunnen til dette er, etter min mening, at forskning ikke er den eneste vei til sannhet. Egne erfaringer gjort i forbindelse med et engasjement gjengitt på en måte som virker behersket, kan f eks overbevise mer. Men da gjør en seg også mer sårbar enn hvis en bare påberoper seg forskning.

      Til slutt kan jeg tilføye at jeg er litt forbløffet over debatten som oppstod i forbindelse med de to artiklene jeg hadde i BT. (Dette gjelder ikke nødvendigvis dine bidrag.) Jeg er for det første forbløffet over selvsikkerheten mange oppviser, og jeg lurer på hvor denne kommer fra. Hvor var alle disse menneskene for ti år siden da ekteskap mellom homofile ennå framstod som utenkelig i Norge? Satt de tause rundt i de tusen tenkebokser og håpet at noen snart skulle foreslå en lov som åpnet for homfilt ekteskap? Hvis nei, hvordan kan det ha seg at så mange (?) plutselig har sett lyset og kommet til et helt annet standpunkt enn en 2000-årig tradisjon, og attpå til er absolutt sikre på at de har rett i dette?

      1. Ja, jeg synes faktisk at min kommentar er mer relevant enn mange som er publisert her og jeg har purret på deg.

        Og jeg må si at svaret ditt skuffer meg, men å kalle det et svar blir kanskje å overdrive, fordi du ikke holder deg til saken. Det er mulig vi har ulik forståelse av ordet relevans, men for meg dreier det seg for eksempel om å holde seg til saken. Jeg vil diskutere saken, et premiss du legger til grunn for dine synspunktene du presenterer i denne debatten (kjærlighet mellom heterofile er forskjellig fra kjærlighet mellom homofile, bevisbyrden hviler på dem som mener det motsatte), og viser til forskning som tilbakeviser premissene dine. Men du velger i stedet å påpeke enkelte elementer ved min kommentars form, som ikke har noen relevans til saken (du diskuterer altså måtene jeg presenterer mine argumenter på, heller enn å ta tak i argumentene selv). Formen på kommentaren kunne ha vært relevant hvis det hadde svekket argumentene mine, men det gjør det altså ikke.

        Du synes for eksempel det er dumt at jeg presenterer «kon­klu­sjo­ner av en meget opp­sum­me­rende og gene­rell karak­ter», men det er nå også hele poenget med en metastudie. Det er videre helt unødvendig å gå inn i de ulike enkeltstudienes ressonnementer, fordi de har blitt grundig oppsummert, både av forskerne selv, og av metastudien til APA.

        Din kritikk av kjønnsstudier i Norge som ideologisk, er også fullstendig irrelevant for denne diskusjonen, fordi jeg ikke har vist til Norsk forskning. Selv om du skulle ha rett, har det ingenting med saken og gjøre, fordi det altså vises til forskning i utlandet. Den implisitte generalisering du foretar er fullstendig grunnløs, med mindre du går inn i hver enkelt studie.

        Alt i alt synes du å være mer interessert i å diskutere dine meningsmotstandere enn å diskutere meningene deres (det siste avsnittet ditt handler for eksempel om dine meningsmonstanderes selvsikkerhet, noe som også er fullstendig irrelevant). For meg virker det helt klart at du heller enn å objektivt sette deg inn i forskningen som er forelagt deg, nøysomt vurdere metodene, eventuelle feilkilder, og mulige ideologiske rammeverk, ønsker å fortsette den uvitenskaplige, ulogiske, og hensynsløse kampanjen mot homofiles rettigheter.

        Den grunnleggende antagelsen for hele denne kampanjen synes å være to udokumentert påstander:
        1. Ekteskapet er uforanderlig (Helt klart feil, og påstanden om 2000 år er fra et historisk perspektiv fullstendig gal)
        2. Homofil kjærlighet er forskjellig fra heterofil kjærlighet (noe som har blitt tilbakevist ved forskningen jeg viser til).

        Hvis disse to premissene skulle vise seg å være usanne ramler også korthuskonklusjonene deres sammen. Det har du relevans, min gode Brock. Hele saken din velter, eller du må finne nye premisser, eller ad hoc hypoteser som er basert på religion, moral, konspirasjonsteorier, eller langt mer usikre og dogmatiske premisser. At du nekter å sette deg inn i materiale som utvetydig tilbakeviser en av deres grunnleggende premisser er fullstendig forståelig fordi uten premissene har du ingen sak.

        Innen moderne forskning, kan en meddelelse bare avvises hvis den er usann, og ikke hvis den er uskjønn, umoralsk, «unaturlig,» politisk ukorrekt, eller «uhistorisk». Er den ikke usann må den aksepteres, selv om den er belastet med alle disse usympatiske kjennetegnene. For noen er dette kanskje grunnen til at homofiles rettigheter blir avvises. Det er like fullt konklusjoner som ikke er basert på kunnskap, men følelser og forestillinger.

        Hvis du ikke setter deg inn i forskningen som trekker bort grunnlaget for dine synspunkter, men fortsetter å ture frem med dine grunnløse synspunkter, gjør du deg til talsmann for slike følelser og forestillinger, men ikke kunnskap.

        Jeg ser imidlertid ikke bort fra at makter å avvise forskningen jeg viser til, men det er helt tydelig at du ikke vil gjøre noe seriøst forsøk.

  2. Eg forstår ikkje kvar du vil. Det er vanskeleg. For, på den eine sida, er du rett ut homofob i det du skriv på BT, men i det du skriv her som svar og kommentarar, legg du deg på ei mjukare line. Så kva faen er problemet ditt?

    Meiner du at homofili gjerne kan eksistere, berre du slepp å sjå det?

    Du skuffar meg med så reaksjonære haldningar. Om du føler deg trua av homofile som har lik rett som deg sjølv til å elske kven dei vil, så er det DU som har eit problem – ikkje samfunnet, som du langt på veg legg opp til i kronikken din.

    Prøv å vakse opp som ein minoritet som blir mobba sjølv. Eg reknar med du kanskje ikkje har gjort det? Eg har blitt slengt stygge ord etter i heile oppveksten etter å ha kome ut av skapet. Prøv å tenk deg – eit lite sekund – korleis det er å ikkje føle at samfunnet aksepterer deg. For slik var det på 90-talet, då eg kom ut av skapet.

    Og no, som vi homofile har fått det akseptabelt i samfunnet, då kjem du, som ein mørkemann frå gamle dagar – og meiner at det har blitt så alt for meget.

    Eg forstår ikkje intensjonane dine, og meiner at det du skriv berre er rett ut stygt gjort. Om du meiner at homofili er «greitt», heng det ikkje på greip det du skriv.
    Håper du kan svare på dette, for eg er oppriktig interessert i å forstå intensjonen din bak dette.

  3. Helt enig med Arild Brock her…
    Homorettigheter har blitt til en kamp «mot naturen», hvor drakampen skal vinnes ved å presisere at det å forholde seg til «naturens eget virke» er å være homofobisk…
    Å bedrive opprør overfor menneskets biologiske drift, er temmelig graverende…
    Det er ingen som nekter homofile å få barn med hverandre, det er naturen som selv setter grensen…. Å gi homofile en samfunnserstattning fordi deres seksualitet ikke fører til avkom er jo den rene galskap. Å betrakte folk som ikke støtter homoekteskap og homoavl som homofober er bare en vannvittig utspekulert måte å tyne frem egeninteresser på….
    Ekteskap er en rituell handling skapt for sette folk i trygge og harmoniske system og rammer…En regelrett systematisering av menneskets «naturlige» måte å sosialisere seg på…
    Barneavl er en utelukkende konsekvens av heteroseksuell handling…
    Det er ikke homorettigheter å trykke homofile inn i naturstridige rammer som tilsynelatende skal «heterofilisere» dem…
    Tvert i mot er det et overgrep på annerledesheten i seg selv..La annerledesheten få være annerledes…
    Mennesker har forskjellige forutsettninger, så derfor må de betraktes ulikt med forskjellige muligheter, kun da vil de kunne oppleve likhet…
    Jeg er selv homofil, og synes rent faktisk det er tragisk hvordan homofile strever seg vekk fra homofilien og inn i en konstruert heteronorm…Homobevegelsen bedriver den reneste homofobi med sitt virke…
    Homolobbien fører den renegriskhetsbevegelsen… . Det er på tide å forholde seg til gitte muligheter, på lik linje som gitte begrensninger…

    1. Det finnes ganske mye «mot naturen» som mennesket manipulerer av ulike grunner. Hvis du er mot naturstridig manipulasjon av menneskenes tilværelse antar jeg at du også motsetter deg følgende teknologier:

      * bruk av antibiotika for å kurere bakterieinfeksjoner
      * bruk av jetmotorer for å oppnå flygning i lufta (noe mennesket ikke har biologi til å oppnå)
      * bruk av briller, linser eller andre synskorrigerende virkemidler for å motvirke(ofte) genetisk betinget dårlig syn
      * hormonell assistanse til kvinner som har problemer med å amme
      * organdonasjon til personer med uselvforskyldt organsvikt

      Er det griskhet av mennesket å ikke finne seg til rette med sine «gitte begrensninger». Tvert i mot! Det er ønsket om, og retten til et godt, fullverdig liv på hvert enkelt menneskes egne premisser. Ingen bør tvinges inn i verken den ene eller andre båsen. Lykken bestemmes individuelt, samfunnets oppgave er å legge til rette for at den kan oppnås.

      1. Denne «smørbrødlisten» du her ramser opp har ingen relavans til saken…
        Det er galskap å konstruere barn for å tilfredstille den enkeltes definisjon av «lykke»…
        Lykke for hvem ?
        Det er utelukkende griskhet, når den enes lyst skal fremmes på bekostning av hva som resulterer i tap for den annen…
        Samfunnets oppgave er å finne foreldrerstattning til de barn som trenger det…
        Man kan ikke erstatte tap av foreldre med noe annet enn en mor og en far, da er erstattningen ikke gitt…
        Som jeg tidligere har nevnt, det er ikke samfunnets feil at menn kikke kan få barn med hverandre…
        Hvis menn skulle hatt barn med hverandre, så hadde de fått det fra naturens side…

        1. Siden du ikke forstod hva jeg mente, skal jeg prøve å forklare det igjen, og hvorfor min sammenligning, som du kaller «smørdbrødliste» er høyst reell.

          Argumentet ditt består hovedsaklig av to punkter.

          1. Homofiles ønske om å få barn handler om griskhet fordi den enes lyst (på barn) resulterer i tap for den annen

          2. Hvis menn skulle hatt barn med hverandre, så hadde de fått det fra naturens side.

          Argument 1 er ubegrunnet fordi «tapet» du påstår oppstår når to menn, eller to kvinner adopterer, eller får barn sammen ved hjelp av surrogati eller kunstig befrukning, ikke er utdypet. Jeg tviler sterkt på at du vil finne omfattende forskning som støtter din påstand om det er snakk om noe tap, men du må gjerne prøve. Her er bevisbyrden på din side. Påstanden din er altså ikke basert på kunnskap, og mangler et sikkert fundament.

          Argument 2 er basert på et premiss du ikke uttaler (P1), men som er nødvendig for at argumentet ditt skal bli logisk.

          P1: Hvis X ikke foreligger fra naturens side, er det galt av å gjøre noe med X.
          P2: Homofile/lesbiske kan ikke få barn fra naturens side.
          K1: Det er galt av oss å gjøre noe med at homofile/lesbiske ikke kan få barn.

          På samme måte kan man sette inn hva som helst for X fra smørbrødlista mi over:

          P3: Kjemisk framstilt antibiotika foreligger ikke fra naturens side.

          Og sammen med P1, får vi en logisk konklusjon

          K2: Det er galt av oss å bruke kjemisk framstilt antibiotika til bekjempelse av sykdommer.

          Det kan godt hende nå, at du ikke er enig P1, men da må du reformulere premissene dine ellers er ikke argumentet ditt logisk (konklusjonen følger ikke av premissene).

          1. Jeg er selv oppvokst med to mødre…
            Selv uten kjennskap til hvem min far er, har tapet vært påtagelig stort…
            Jeg vil altså i aller høyeste grad betrakte det som et gedigent tap, siden barn temmelig tidlig forstår at man rent faktisk er et produkt av en mann og en kvinne…
            At jeg ble frarøvet muligheten til å være en del av naturens eget virke, var et overgrep…
            Hvis man ikke begriper at barn opplever erstattning av ens identitetsgrunnlag som tap, så burde men at noen runder med seg selv…
            Hele ditt innlegg faller fullstendig meningsløst ut her, og eier ingen nytteverdi i det hele tatt…..

          2. Å tillate assistert befruktning for lesbiske, adopsjon eller surrogati for lesbiske og homofile, og barns rett til å kjenne sitt eget opphav er to forskjellige spørsmål. Dette kan forenes i lovverket, slik som i Norge.

            Det blir også galt å generalisere fra din situasjon til hvert eneste homofilt og lesbisk par i verden. Barn som vokser opp hos likekjønnede foreldre skal selvfølgelig ha rett til å kjenne sitt eget opphav, men det har altså ingenting å gjøre med det faktum at de juridiske foreldrene er av samme kjønn. Det finnes mange barn som vokser opp hos heterofile foreldre, som heller ikke kjenner sitt opphav.

            Hvis du ikke skjønte innlegget mitt, tyder det på at du ikke helt skjønner hva det er du selv argumenterer, fordi jeg satte bare opp dine egne argumenter i en logisk rekkefølge og pekte på svakhetene i premissene dine. Du må gjerne si at det er «meningsløst» og at det ikke har «nytteverdi» men du nevner ikke de svakhetene jeg har påpekt ved dine argumenter.

            Du argumenterer altså ikke konkret, men slenger bare rundt deg med ubegrunnede påstander, personkarakteristikker, og håpløse generaliseringer, og da er det klart at det ikke er mulig å komme noen vei.

            Men hvis du vil komme noen vei, foreslår jeg at du svarer på følgende. Er du enig eller uenig i følgende argumentasjonsrekke?

            P1: Hvis X ikke fore­lig­ger fra natu­rens side, er det galt av oss å gjøre noe med X.
            P2: Homofile/lesbiske kan ikke få barn fra natu­rens side.
            K1: Det er galt av oss å gjøre noe med at homofile/lesbiske ikke kan få barn.

  4. Hei!

    Da jeg først leste artikkelen din ble jeg først fylt med en trang til å argumentere imot deg. Etterhvert ble det så mye svada i artikkelen at det nyttet jo ikke å holde styr på det hele.

    Jeg tror at ethvert argument vil bli mottatt med et goddag, mann, økseskaft-svar.

    Jeg forsøker allikevel.
    Som menneske har jeg behov for kjærlighet. Tilfeldigvis ønsker jeg å dele kjærlighet med en kvinne. Jeg er så heldig at jeg har en nydelig kjæreste som elsker meg like høyt som jeg elsker henne. Denne kjærligheten har vi tenkt til å feire, markere og manifestere en gang i tiden. Dette kalles bryllup, og tiden etter ekteskap. Vi kunne selvsagt kalt det noe annet, skapt vår egen tradisjon om du vil. Men det ville jo vært helt latterlig, når det på alle punkter er nettopp det – et ekteskap.

    Videre ønsker vi oss begge barn, og jeg vil påstå at vi begge vil bli praktfulle foreldre. Om alle voksne bare ville slutte å fortelle seg selv at dette er feil, så ville ingen barn ment det heller. Barn får fordommer fra voksne, de blir ikke født med det.

    Jeg er fullstendig klar over at det dessverre finnes mennesker som deler dine helt ugrunnede meninger, uten rot i noe med substans. Det vil mine barn vokse opp med. Det syns jeg er synd, men forhåpentligvis vil Norge fortsette i den retningen det går i nå. Jeg skal nok klare å lære barna mine å være stolte, rettferdige, åpne og at de kan gifte seg med hvem de vil.

    Jeg skjønner godt at jeg ikke kan endre din oppfatning med en dårlig formulert kommentar, jeg er ingen skribent. Jeg klarte bare ikke å la være.

    1. Din kommentar er ikke av de verste jeg har sett, kanskje av de bedre blant de som er uenige med meg. En god del bedre for diskusjonen mener jeg at du kunne gjort kommentaren ved å sløyfe alt «forbeholdet» – jeg tenker f eks på de to første avsnittene. Dette skaper en avstand som jeg håper er unødig.

      Slike «forbehold» – å si på forhånd at jeg tror ikke det nytter – er noe folk ofte gjør for å beskytte seg mot avvisende svar. Men det skaper også avstand, og det gjør at kommentaren gjør mindre inntrykk i forhold til en leser med en viss åpenhet, enn det inntrykket kommentaren ellers kunne gjort.

      Når det gjelder barns innstilling i forhold til verden rundt seg, er jeg ikke sikker på om alt de har kommer fra de voksne. Forskjellen på en fordom og en annen oppfatning er vel bare den at en fordom er en feiloppfatning. Det er vel slik ordet brukes i dag. Barn prøver seg mye fram, og før eller siden blir de opptatt av kjønn. Da blir forholdet mellom foreldrenes kjønn og eget kjønn viktig. Heterofile barn av homofile foreldre får da ikke noen modell for hvordan de to kjønn relaterer til hverandre. Jeg legger til at en modell ikke nødvendigvis betyr ideal. Men man kan bedre danne sine egne idealer hvis man har et eksempel som man kjenner inngående.

      Ellers når det gjelder ekteskapet, viser jeg til det jeg har skrevet i den generelle kommentaren i avsnittet «Svekkes ekteskapt».

    2. Ekteskapet er et konsept tilrettelagt spesefikt for «mann og kvinne» for å sette avkom i system slik at samfunnet skal kunne fungere og utvikles, og på best mulig vis bestå….
      Ekteskap for samkjønnede har samfunnsmessig ingen hensikt som fenomen…
      Trangen til ha en samhørighet to mennesker imellom kan gjøres gjeldende på annet vis…
      Partnerskapsloven var helt perfekt…
      Ved å gi homofile tilgang til ekteskapsbetraktningen, tapper man samtidig ekteskapet for innehold…
      Rent vannvidd…
      Ekteskapsbetraktningen for homofile er i seg selv en ren politisk merkelapp, siden den mangler røtter i virkeligheten…Rent faktisk vil ekteskapet regelrett alltid utelukkende forbli en pakt mellom mann og kvinne…
      Det ene er et ekteskep, mens det andre er et homoekteskap…
      Skillelinjene kan rett og slett ikke «gnikkes ut», uansett hvor meget man prøver…

      Barn er en konsekvens av samliv og seksualitet.
      Barn er ikke noe man skal ønske seg frem til, i likhet med noe som frister i ferskvaredisken på «MENY»…
      Det er viktig å få prentet inn i seg selv at barn er noe en har til låns , ikke en vare man skal kunne kjøpe seg…

      Barn som trenger erstattning for foreldre de ikke lenger har, må få tilgang til en ny mor og en ny far…Å erstatte far og mor med to mødre eller to fedre er rent faktisk ikke en erstattning for det tapte, det er et hån og et overgrep…
      Alle barn har rett til å forbli en del av det skapende mønster som de rent faktisk allerede i utgangspunktet er en del av…

      Takk til Arild Brock som er tøff nok til å ta opp kampen mot bestreben etter å bestride naturens egen skaperevne…

      1. ekteskapet er skapt av mennesker og kan endres av mennesker. vi kan bestemme hva det skal inneholde og hva det ikke skal inneholde. Påstanden om tapping er fullstendig ubegrunnet.

        barn skal ha rett til å kjenne sitt eget opphav, MEN det er stigmatiserende å påstå at to mødre eller to fedre er et hån og et overgrep…

        Hold deg til kunnskapsbasert argumentasjon. Naturen er ingen etisk kraft som er overordnet alt annet. Det har menneskets historie bevist. Vi tilpasser oss ikke bare etter våre omgivelser, men vi tilpasser våre omgivelser etter oss.

        1. Ingrediensene i et ekteskap er en mann og en kvinne, så enkelt er det.
          Rammene er ment å systematisere avl i et system som gavner folk flest…Vi har rett og slett ikke et behov av å endre ekteskapet, det fungerer vannvittigt godt som det gjør…

          Det er temmelig komisk og ikke så lite tragisk å skulle tilpasse ekteskapsformen slik at den skal passe inn overfor mennesker som mangler fundamentet for hva ekteskapet er ment å være…
          Er det virkelig ikke mulig for homofile å finne seg et egnet samlivskonsept….?
          Det er ille at homofili (på død og liv) har blitt til noe som skel heterofiliseres…
          Ingridienser i det «homofile» gjør de annerledes enn hva det er å være heterofil…
          Hvorfor er det så vanskelig å akseptere annerledesheten i seg selv…?
          Forskjellige mennesker trenger altså ulike ordninger… Det er utelukkende dette som gjør de likeverdige…
          Dette handler ikke om urettferdighet, men om å tilgodese likhet i henhold til forskjeller…
          Det er jo likeledes ikke urettferdig for en «Cappucino» å ikke få betrakte seg som en «Latte», er det vel ?
          Folk må slutte med denne kravmentaliteten..
          Man er åpenbart ikke «riktig frisk» om en ikke kan sutre, klage og grine seg frem til å få akkurat det som alle andre får…

          1. Ingrediensene i et ekte­skap er en mann og en kvinne, så enkelt er det.
            Rammene er ment å sys­te­ma­ti­sere avl i et sys­tem som gav­ner folk flest…Vi har rett og slett ikke et behov av å endre ekte­ska­pet, det fun­ge­rer vann­vit­tigt godt som det gjør…

            Din påstand om ekteskapets opprinnelse er veldig tvilsom. Hva er beviset ditt? Historisk sett har det eksistert store variasjoner i ekteskapet både når det gjelder antall, kjønn, alder og relasjoner.

            Jesus sa: «Sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten» (Markus 2.27). Loven er altså til for mennesket, ikke mennesket for loven. Derfor har Norge og mange andre land endret loven, slik at to samtykkende voksne kan inngå ekteskap, uavhengig av kjønn.

            Du argumenterer som om heterofile har en slags opphavsrett til ekteskapet. Verken historien eller naturen er noe overordnet moralsk kraft her, og heller ikke noe godt argument, i et moderne samfunn gjelder andre prinsipper. Nemlig at ulike mennesker skal ha de samme mulighetene, det er definisjonen på likeverd og likestilling. Det du snakker om er selmotsigende, og det virker som om du heller er for en slags seksuell segregering, i stedet for integrering. Segregering fører imidlertid til hat og konflikt (se den amerikanske borgerrettsbevegelsen, apartheid etc.), mens intergrering fører til likeverd, forståelse og respekt.

  5. Vi skal ikkje like godt stemple dei i panna, så det går an å skygge unna dei? Eller, et sånn nummer på armen. Nei vent, det har nazistane gjort før oss. Elles, så synes eg at dette innlegget var direkte vondt å lese. At dei som er homofile ikkje skal få føle seg som heile og verdfulle mennesker. Vi skal la homofobien leve? Vondt, vondt, vondt.

    1. Se hva jeg skriver om «avvik» i mitt generelle svar.

      Ellers vil jeg si at jeg finner din kommentar uvanlig aggressiv. Du tillater deg å antyde at jeg går inn for metoder som nazistene brukte. Denne frekke antydningen kombinerer du med hva man kan kalle å ynke seg offentlig. Du skriver «vondt, vondt, vondt». Dette er et forsøk på å få andre til å framstå som brutale.

      Jeg kan imidlertid ikke se at jeg i min artikkel har opptrådt brutalt mot noen. Sannhet kan riktig nok være brutalt i blant, og det bør en jo i så fall ta hensyn til og evt mildne, i den grad jeg har lykkes med å uttrykke sannhet. Men jeg mener at de homofile har lagt seg til en arrogant politisk stil, og kan tillate seg å gjøre ting som andre ikke kan tillate seg, jf sammenlikningen med NHO og LO i den versjonen av artikkelen som ligger på dette nettstedet. Dette kaller ikke på spesiell hensynsfullhet fra min side, men gjør det heller påkrevet å ta til motmæle.

      Om din offentlige «ynking» er påtatt, bare for å oppnå nevnte effekt i forhold til andre, eller om den er ekte følt, lar jeg stå åpent. Men uansett mener jeg dette er noe en ikke bør gjøre i en debatt. Det er en form for ekstrem debattytring av et feminint slag. Du forsøker å ramme folk (få dem til å se ut som brutale) ved å fremstille deg selv som svak og lidende, evt på andres vegne (vondt, vondt, vondt). Norge blir i internasjonale sammelikninger (Hofstede) målt til å ha en ekstremt feminin samfunnskultur. Det er kanskje på tide med litt balanse.

      1. Ynking? Det første jeg tenkte etter å ha lest artikkelen din var at den bar preg av stakkarslighet. To begrep som kanskje står til sammenligning, om jeg forstår deg rett. Denne artikkelen, som så mange andre artikler om hensyn til majoriteteten eller «regelen», er helt klart ynking/ynkelig etter min mening. De mange lider på grunn av at de få vil ha sin del av samfunnets privilegier? Noe har gått riktig galt når man begynner å tenke sånn. Vet ikke om Reidun siktet til seg selv eller deg når hun utrykker at dette er «vondt, vondt, vondt».

        1. Denne kommentaren finner jeg litt for uklar til at jeg ser meg i stand til å svare fornuftig på den. Men jeg vil si generelt at det å uttrykke «jeg synes synd på deg» kan være like aggressivt som f eks å si «jeg syns du oppfører deg som en drittsekk» – når det førstnevnte gjøres i utide. Man kan kanskje si at det å synes synd på folk i utide er en feminin form for aggresjon. Denne formen for aggresjon er etter min oppfatning mindre påaktet og mindre gjenstand for sosial kontroll enn de maskuline formene. Et beslektet fenomen er når en debattant «solidariserer seg» med en tredjeperson (eller gruppe) og påstår at denne er rammet av det motdebattanten sier. Her får aggressiviteten en indirekte karakter i tillegg til at den går ut på å synes synd på noen.

  6. Arild Brocks argument er basert på en grunnleggende feilantakelse, nemlig at homofili er forskjellig fra heterofili, og at de homofile derfor bør ha andre rettigheter. Den eneste begrunnelsen han gir er at heterofil kjærlighet, i motsetning til homofili har med reproduksjon å gjøre, i tillegg til noen ubegrunnede teorier om motsetninger og kom­ple­men­ta­ri­tet (som verken utdypes eller bevises).

    Det finnes en del usagte premisser (P1, P2 + P3) her som underbygger Brocks konklusjon. Med det nevnte premisset (P4) får vi følgende syllogisme:

    P1: Hetrofil kjærlighet handler om reproduksjon.
    P2: Et par bør få gifte seg hvis deres kjærlighet handler om reproduksjon.
    P3: Hvis et pars kjærlighet ikke handler om reproduksjon bør de ikke få gifte seg.
    P4: Homofil kjærlighet handler ikke om reproduksjon.
    K1: Homofile par bør ikke få gifte seg.

    Dette er en ganske uheldig argumentasjon fordi P1 en ikke en sann påstand. Handler heterofil kjærlighet handler alltid om reproduksjon. Frivillig barnløse, sterile personer eller eldre ufruktbare, kan fortsatt oppleve kjærlighet til det motsatte kjønn. Basert på premissene P2-P3, kan vi sette opp:

    P5: Eldre, ufruktbare menneskers kjærlighet handler ikke om reproduksjon

    Den logiske konklusjonen som følger av dette er:

    K2: Eldre, ufruktbare mennesker bør ikke få gifte seg

    Nå kan det hende at artikkelforfatteren ikke vil si seg enig i P2/P3 (som han selv ikke har uttrykt, men som følger logisk av argumentasjonen). Hvis han skulle avvise disse usagte premissene, oppstår det imidlertid en kritisk mangel i hele argumentasjonsrekken, fordi det ikke er noen sammenheng mellom det uttalte premisset P4 og K1. Konklusjonen følger ikke logisk av premisset. Til og med denne påstanden P4, er fra et evolusjonspsykologisk ståsted en svært tvilsom, og har helt sikkert blitt forsket på.

    Av artikkelforfatterens mange feilslutninger og ubegrunnede påstander, er denne syllogismen den mest alvorlige, fordi den er basert på usanne premisser og underbygger hele resten av artikkelen.

  7. Jeg legger her ut en kommentar som bygger på nettdebatten i Bergens Tidende, se lenken til BT ovenfor.

    TAKK
    Jeg takker dere som har støttet meg. Om dere ikke er veldig mange, setter jeg likevel stor pris på dette.

    SVEKKES EKTESKAPET?
    Kjetil skriver:

    Men jeg sliter med å skjønne … hvordan ekteskapet som institusjon svekkes av at homofile får gifte seg.

    Det er kanskje ikke noen opplagt sak at ekteskapet svekkes av at homofile tillates å gifte seg. Imidlertid bør det etter min mening heller ikke være opplagt at de ikke skjer. Hvordan ville det være om man tillot «ekteskap» med flere enn to partnere? Mange argumenterer med at ekteskapet er en privatsak. Men jeg mener det er en misforståelse å tro at ekteskapet er bare en privatsak. Ekteskapet er i både en privatsak og et offentlig anliggende, og det ene svekker her ikke det andre. Ekteskapet er begge deler i høy grad. Dette uttrykkes også i vielsesritualet.

    Det heterofile ekteskapet er ingen enkel sak, som kjent. Det er min oppfatning at menn og kvinner er tendensielt forskjellige. Unntak finnes, men kvinner er vanligvis mer feminine og menn er mer maskuline (men det sistnevnte er kanskje under forandring i Norge). Ekteskapet dreier seg ikke minst om å få femininitet og maskulinitet til å funke sammen på en god måte. Om dette spørsmålet finnes det en lang tradisjon med litteratur, skuespill, filmer etc. I dette kan heterofile finne støtte til å håndtere sitt forhold. Kvinner kan dessuten få støtte av andre kvinner, og menn av andre menn til å håndtere sine respektive posisjoner og egenskaper, samt forholdet til partneren. Pågåenhet og initiativ er kanskje en maskulin ferdighet. Hengivelse er kanskje kvinner bedre på. I så fall er det kanskje en oppgave for menn å lære seg pågåenhet og initiativ uten å være brutale. For kvinner kan det være et poeng å lære hengivenhet uten å være kritikkløse. Dette er bare et eksempel. Listen over forholdet mellom maskulinitet og femininitet kunne forlenges.

    Alt dette stiller seg annerledes for homofile. De har ikke på samme måten utgangspunkt i maskulinitet og femininitet. Homofilt ekteskap tar oppmerksomheten bort fra den fundamentale forståelsen av maskulinitet og femininitet i ekteskapet. Noen debattanter argumenterer med at det heterofile ekteskapet var svekket allerede før den nye ekteskapsloven. Jeg er enig. Men det bør ikke føre til at en senker forventningene. Folks tillit til ekteskapet som institusjon svekkes når det blir mer uklart hva det dreier seg om. Mange vil ikke støtte seg på innsikt som foreligger, og en er mer overlatt til seg selv, men kanskje også til moter.

    Likestilling av homofil kjærlighet med heterofil har allerede ført til, synes det for meg, som at folk baserer seg på en enkel forestilling om kjærlighet. Kjærligheten er imidlertid ikke et «stoff» som oppstår spontant og som kan forsvinne like plutselig. Kjærligheten har et viljeselement. Som enkelte har vært inne på, finnes det også ulike former for kjærlighet: foreldrekjærlighet, søskenkjærlighet og kjærligheten mellom mann og kvinne. Hvis homofile mener at kjærligheten mellom f.eks. mann og mann er akkurat den samme som mellom mann og kvinne, mener jeg det må være de som har argumentasjonsbyrden.

    AVVIK
    Jeg mener det ikke i seg selv er noe mindreverdig ved avvik. Dette er for øvrig slik sosiologer bruker uttrykket. Jeg mener det er viktig at det finnes begreper om normalitet i samfunnet. Det gir alle noe å forholde seg til, men med en viss mykhet. Lover er noe annet. De er ikke myke. Det er derfor viktig at det finnes normalitet i samfunnet som ikke er lovfestet, etter min mening. Lovlig avvik er derfor ikke noen dårlig stilling, slik jeg ser det.

    REDD?
    Flere spør om jeg er redd, eller de går ut fra at jeg er redd. Noen kaller meg homofob, som jo betyr å være redd for homofile. Jeg er imidlertid ikke spesielt redd av meg. Jeg skriver under fullt navn. Mange av dere som skriver om min mulige redsel, skriver selv anonymt.

    FOLK FLEST
    Jeg er ikke en gang redd for «folk flest». Mange av motinnleggene er etter min oppfatning helt uten argumentasjon. Det gjelder for eksempel følgende:

    Arild, Arild, Arild. Min gode mann, du mener helt sikkert vel, og du vet antakelig ikke bedre. La oss iallfall håpe det. Du skal få ha argumentene dine i fred, for jeg aner at det kan være fånyttes å bruke tid og kostbart engasjement på å fremme rasjonelle motargumenter. Skreller vi vekk følelser og personlige overbevisninger ville du sittet igjen med en sak som har like stor nyhetsverdi som forsiden på gårsdagens klissvåte tabloidaviser.

    Eller dette:

    Leste innlegget i bt i morges. Sjokk. Er det virkelig (utdannede!) folk som tenker slik i 2013?

    SivHagen skriver dessuten at min argumentasjon «ikke funker». Hva betyr det? Betyr det at hun/han og mange andre syns det er greit å ha sterke meninger uten å møte min argumentasjon? Jeg mener alle som har forutsetninger for det, bør argumentere. Det bidrar også til at du selv får større klarhet i hva du mener. Hvis du ikke klarer å begrunne ditt standpunkt, er det kanskje på tide å revurdere.

    Eller er fraværet av argumentasjon hos noen et uttrykk for en seierssikker arroganse på vegne av et antatt flertall i befolkningen? Enhver makthaver bør imidlertid etter min mening være åpen for argumentasjon. Det gjelder også flertallet i et demokratisk samfunn. Demokrati fører ikke automatisk til et humant samfunn.

    HOMOFILES STILLING I SAMFUNNET
    Debatten har gitt meg det inntrykk at homofile synes å være mindre sikre i sin stilling enn jeg har trodd. Dette bør jeg ta hensyn til. Men jeg vil samtidig oppfordre homofile (og heterofile) til å slutte med å kalle kritikere homofobe. En gjør diskusjonen utrivelig, og seg selv latterlig, ved å besvare ethvert kritisk spørsmål med en påstand om homofobi.

    1. Hei Arild! Artig at du svarer meg, om det enn skulle være på din egen side.

      Jeg har lest svaret ditt, og må ærlig talt si at jeg sitter igjen med flere spørsmål enn svar. Som svar til deg tenkte jeg først jeg skulle prøve å finne kjernen i det du skriver, for så å svare på det, men jeg klarer rett og slett ikke å finne den. Årsaken tror jeg er at du rett og slett ikke argumenterer, men bare kommer med påstand etter påstand.

      Under kommer et par påstander jeg kunne tenke meg å få høre mer om.

      «Det er kan­skje ikke noen opp­lagt sak at ekte­ska­pet svek­kes av at homo­file til­la­tes å gifte seg. Imidlertid bør det etter min mening hel­ler ikke være opp­lagt at de ikke skjer. Hvordan ville det være om man til­lot «ekte­skap» med flere enn to part­nere?»

      Jeg tror påstanden din her er «hvis vi tillater homofile å gifte seg, må vi også tillate mennesker å gifte seg med flere enn én». Hvis dette stemmer, og du mener det jeg skriver der, så er det jo beviselig feil. Vi tillater homofile å gifte seg, men ikke polygami. Det vil si at det finnes en tilstand av hetero- OG homofilt ekteskap, men som samtidig utelukker polygami.

      Hvis du derimot mener «homoekteskap er bare begynnelsen på en nedadgående spiral der alt etter hvert blir lov,» underforstått: «hvis vi tillater homoekteskap gir vi samtidig avkall på all moral», så er det en påstand som krever ganske grundig argumentasjon for å kunne bli tatt på alvor.

      Jeg vet ikke hvilken av de to tolkningene som er riktig, og da blir det ganske forvirrende å lese teksten din. Kunne du kanskje svart meg på det?

      «Ekteskapet dreier seg ikke minst om å få femi­ni­ni­tet og mas­ku­li­ni­tet til å funke sam­men på en god måte. Om dette spørs­må­let fin­nes det en lang tra­di­sjon med lit­te­ra­tur, skue­spill, fil­mer etc.»

      Har ikke de homofile det lettere da, siden de bare kan se til seg selv og sitt eget kjønn, og dermed ikke behøve litteratur og så videre som «bruksanvisning»? Eller er det kanskje å leve som homofil i et heterodominert samfunn som er vanskelig? I så fall, er ikke da argumentet ditt at vi trenger mer litteratur, skuespill og filmer om homokjærlighet?

      «Folks til­lit til ekte­ska­pet som insti­tu­sjon svek­kes når det blir mer uklart hva det dreier seg om.»

      Kunne du forklart hva det er du mener ekteskapet som institusjon dreier seg om? Det er veldig uklart for meg. Tenker du på den kristne institusjonen, eller den legale?

      «Likestilling av homo­fil kjær­lig­het med hete­ro­fil har alle­rede ført til, synes det for meg, som at folk base­rer seg på en enkel fore­stil­ling om kjær­lig­het. Kjærligheten er imid­ler­tid ikke et «stoff» som opp­står spon­tant og som kan for­svinne like plut­se­lig. Kjærligheten har et vil­jes­ele­ment.»

      Hva betyr dette? Hva er din forestilling om kjærlighet? Er du tilhenger av tvangsekteskap, eller er det en mellomposisjon du tilhører?

      «Hvis homo­file mener at kjær­lig­he­ten mel­lom f.eks. mann og mann er akku­rat den samme som mel­lom mann og kvinne, mener jeg det må være de som har argumentasjonsbyrden.»

      Hva skal de argumentere for? Er dette en ontologisk diskusjon om hva kjærlighet er?

  8. Det er folk som Arild Brock som er grunnen til at homofile MÅ ta mer plass i den offentlige debatten, politikk og media. Fordi folk som Brock ikke kan la andre være i fred og leve sine liv som de selv måtte ønske. Jeg vil oppfordre folk til å lese innlegget på nytt, men bytte ut «homofile» med «kvinner», «pakistanere» eller «muslimer». Hvordan høres det ut da? Det koker ned til ren og skjær fremmedfrykt. Hva er det du er så redd for Brock? Det er ingen som vil tvinge deg til å gifte deg med en mann.

    1. Du skriver «folk som ..». Dette er et nedlatende uttrykk og går på person mer enn på sak. Er det meg som person du vil diskutere?

      1. Jeg forstår det slik at du ved ytringene dine spør hvorfor vi kan godta at homofile er så synlige i dagens samfunn. Og hvorfor de skal få like rettgheter som alle andre. Svaret er enkelt: Homofobe personer «som deg» gjør at det er viktig å både gå i parader og stikke regnbueflagg i likestillingsministerens blomsterbuketter – også i 2013, og sikkert 2023 (desverre).

  9. MODIG, god og viktig kommentar du har skrevet her.
    -Den kommer vel til å vekke – et eller annet – kanskje.
    Men de homofile og lesbiske har vunnet såpass mange seire på såpass kort tid – at de burde kunne tåle både en kritisk røst – og et tilbakeslag.
    🙂
    Ser at BT ikke har åpnet for kommentarer på bt.no etter din ytring – det er faktisk skikkelig skikkelig feigt gjort av dem.
    Men takk for at du våger å skrive det mange tenker…! 🙂
    Tusen takk, faktisk.
    🙂

Legg igjen en kommentar til Peter Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.