Barneekstremisme i Norge

Hva er ekstremisme? Ikke nødvendigvis det å avvike fra flertallet. Det finnes eksempler fra historien på at også flertallet i et samfunn kan gå til ytterligheter, selv når utgangspunktet er et demokrati. Ekstremisme forstås etter min oppfatning bedre som ensidighet. Man blir så opptatt av et enkelt forhold at man mister blikket for alt annet. I ettertid er det som regel lett å se at dette var feil – all sunn fornuft ble satt til side, og det fortoner seg merkelig at man kunne gjøre som man gjorde.

Kvinners uro

Norske lovgivning og rettspraksis rundt samlivsbrudd og barn synes å grave seg stadig dypere ned i hva man kan kalle barneekstremisme. Konsekvensene av dette kan være til skade for både voksne og barn. I en høyesterettsdom av 23.10.2013 ble en far fradømt all kontakt med sitt barn. Advokat Øivind Østberg, kjent som skribent på dette nettsted, skriver i en omtale av dommen annet sted følgende:

«Klart mest tungtveiende synes det … å være at mor er sterkt negativ til samvær. Mors begrunnelse for dette handler om at hun tror far begikk seksuelt overgrep mot hennes særkullsbarn, den noe eldre halvsøsteren til det barn saken gjelder. Det hjelper ikke at straffesaken er etterforsket og henlagt etter bevisets stilling. Dette tar mor mer som en bekreftelse på at overgrep har skjedd enn det motsatte.»

Mor sier i alle fall at hun tror faren har begått overgrep – man kan aldri vite med sikkerhet hva et menneske faktisk tror. Hvordan ville saken sett ut om faren – uten å kunne bevise noe – hadde fremmet samme beskyldning mot moren? At menn ikke er tilbøyelige til å fremme beskyldinger i motsatt retning, sier muligens noe om de to kjønns ærlighet på dette området. Men viktigere er kanskje at en mann sannsynligvis bare ville svekket sin stilling ytterligere ved å fremme en beskyldning. I en situasjon med påstand mot påstand –  hardt mot hardt – synes domstolene ekstra tilbøyelig til å koble den ene av foreldrene helt ut, og man trenger ikke være ekspert på området for å vite hvem dette i så fall blir.

Barneekstremisme kan vi si går ut på å bare ta hensyn til det som antas bra for barn, og se bort fra alt annet. I norsk barnefordeling foreligger dette som en tilsiktet ensidighet. Det «verste» man kan insistere på i en barnefordelingssak er rettferdighet, det vil i praksis si for mannen. Dette er så til de grader et hensyn som skal sattes til side ifølge både lovgiver og rettspraksis, at når minst en av foreldrene er svært misfornøyd, tas dette heller som et tegn på en god og riktig dom.

Østberg skriver videre om den aktuelle saken:

«Høyesterett hopper over det problemet det vil innebære å skulle bygge på at far har gjort noe han strafferettslig sett er å anse som uskyldig i, men finner det tilstrekkelig at mor subjektivt har den oppfatning hun har, og at dette medfører stor uro omkring kontakt mellom far og barn.»

Kvinnens uro er altså i seg selv avgjørende, når denne forstyrrer forholdet far-barn. Hvis man imidlertid kunne bringe kvinnens uro til opphør på en annen måte enn ved å holde faren utenfor barnets liv, ville dette etter alt å dømme vært bedre for barnet.

Hengemyr

Norsk lov og rett synes å sitte fast i en hengemyr. Man har latt kvinner slippe ansvar, og nå straffer det seg. Stadig flere barnefordelingssaker kommer for retten. Økningen kan være uttrykk for en kvinneoffensiv og en mannsoffensiv samtidig. Flere kvinner tar sak fordi de erfaringsmessig har alt å vinne og intet å tape. For hvis en mann motsetter seg at kvinnen tar full kontroll over barna, vil retten først og fremst reagere på konflikten som da oppstår, ikke på årsakene til konflikten og hvem som har ansvaret. Likevel gjør stadig flere menn opprør og tar sak. En opprørshandling kan vi kalle det når en mann tar konfrontasjon uten lenger å kalkulere nøye på kortsiktige konsekvenser.

Politisk løsning

Hvordan kunne lovgiver og domstoler arbeide seg ut av hengemyra? Forholdene skulle på ett punkt ligge uvanlig godt til rette. Det er et betydelig sammenfall mellom det man kan kalle samfunnsmessige hensyn og hensynet til barnet i den enkelte sak fordi den enkelte sak også har langsiktige konsekvenser. Hvis man f. eks. ser et behov for i likestillingens navn å sette landet kvinner på plass, kunne dette virke utmerket også i den enkelte sak, fordi det kunne sette også den aktuelle kvinnen på plass med gunstige virkninger for det berørte barnet i hele resten av oppveksten. Med «å sette på plass» mener jeg ganske enkelt likestilling. Jeg mener kvinner i dag må godta en plass som noenlunde likestilt med mannen i forhold til barn.

Det foreligger altså ikke nødvendigvis noe dilemma i forholdet mellom samfunnsmessige hensyn og hensynet til det enkelte barnet. Heller ikke står hensynet til barn generelt mot hensynet til barnet i den enkelte sak. Disse ikke-esksiterende dilemmaene kan sies å ligge under som en stilltiende begrunnelse for dagens praksis, som «løser» disse ikke-eksisterende dilemmaene ved å kun ta hensyn til det konkrete barnet i den konkrete saken.

Det trengs en politisk løsning. Den nye likestillingsministeren har et godt poeng når hun sier «Å likestille mor og far som omsorgspersoner ved samlivsbrudd vil virke konfliktforebyggende.» Kjønnsrettferdighet på dette området er ikke skadelig for barn, tvert imot.

Plan B

Men kanskje er likestilling mellom kjønnene ikke nok for å komme ut av barneekstremismen. Østberg skriver avslutningsvis i den nevnte kommentaren:

«I sum må det konstateres at Høyesterett over de senere år har beveget seg et godt stykke fra det som tidligere var gjeldende lære, og bevegelsen går i en retning som innebærer et klart svekket rettslig vern av biologiske foreldres bånd til sine egne barn. I forbindelse med saker etter barneloven er det fedre som er spesielt utsatt. Men den samme overordnete tenkemåte vil i en annen sammenheng særlig ramme mødre, nemlig der det er spørsmål om omsorgsovertagelse etter barnevernloven.»

Menns kamp dreier seg kanskje ikke bare om menns foreldreskap i forhold til kvinners foreldreskap. Kanskje dreier det seg også om begge kjønns foreldreskap opp mot statens rett til å ta kontroll over barn i Norge. Det kan være behov for å tenke i to strategier samtidig. Din motstander i dag kan være din allierte i morgen.

Les også:

Er det lov å offentlig ønske noen vondt?

Nytt statskritisk utgangspunkt

  • email
  • Facebook
  • Twitter
  • Google Bookmarks
Dette innlegget ble publisert i Barn og foreldreskap, Kjønnsbalanse og-rettferd. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *