Barneekstremisme i Norge

Hva er eks­tre­mis­me? Ikke nød­ven­dig­vis det å avvi­ke fra fler­tal­let. Det fin­nes eksemp­ler fra his­to­ri­en på at også fler­tal­let i et sam­funn kan gå til ytter­lig­he­ter, selv når utgangs­punk­tet er et demo­kra­ti. Ekstremisme for­stås etter min opp­fat­ning bed­re som ensi­dig­het. Man blir så opp­tatt av et enkelt for­hold at man mis­ter blik­ket for alt annet. I etter­tid er det som regel lett å se at det­te var feil — all sunn for­nuft ble satt til side, og det for­to­ner seg mer­ke­lig at man kun­ne gjø­re som man gjor­de.

Kvinners uro

Norske lov­giv­ning og retts­prak­sis rundt sam­livs­brudd og barn synes å gra­ve seg sta­dig dype­re ned i hva man kan kal­le barne­eks­tre­mis­me. Konsekvensene av det­te kan være til ska­de for både voks­ne og barn. I en høy­este­retts­dom av 23.10.2013 ble en far fra­dømt all kon­takt med sitt barn. Advokat Øivind Østberg, kjent som skri­bent på det­te nett­sted, skri­ver i en omta­le av dom­men annet sted føl­gen­de:

Klart mest tungt­vei­en­de synes det ... å være at mor er sterkt neg­a­tiv til sam­vær. Mors begrun­nel­se for det­te hand­ler om at hun tror far begikk sek­su­elt over­grep mot hen­nes sær­kulls­barn, den noe eld­re halv­søs­te­ren til det barn saken gjel­der. Det hjel­per ikke at straffe­sa­ken er etter­fors­ket og hen­lagt etter bevi­sets stil­ling. Dette tar mor mer som en bekref­tel­se på at over­grep har skjedd enn det mot­sat­te.”

Mor sier i alle fall at hun tror faren har begått over­grep — man kan ald­ri vite med sik­ker­het hva et men­nes­ke fak­tisk tror. Hvordan vil­le saken sett ut om faren — uten å kun­ne bevi­se noe — had­de frem­met sam­me beskyld­ning mot moren? At menn ikke er til­bøye­li­ge til å frem­me beskyl­din­ger i mot­satt ret­ning, sier muli­gens noe om de to kjønns ærlig­het på det­te områ­det. Men vik­ti­ge­re er kan­skje at en mann sann­syn­lig­vis bare vil­le svek­ket sin stil­ling ytter­li­ge­re ved å frem­me en beskyld­ning. I en situa­sjon med påstand mot påstand —  hardt mot hardt — synes dom­sto­le­ne eks­tra til­bøye­lig til å kob­le den ene av for­eld­re­ne helt ut, og man tren­ger ikke være eks­pert på områ­det for å vite hvem det­te i så fall blir.

Barneekstremisme kan vi si går ut på å bare ta hen­syn til det som antas bra for barn, og se bort fra alt annet. I norsk barne­for­de­ling fore­lig­ger det­te som en til­sik­tet ensi­dig­het. Det “ver­ste” man kan insis­te­re på i en barne­for­de­lings­sak er rett­fer­dig­het, det vil i prak­sis si for man­nen. Dette er så til de gra­der et hen­syn som skal sat­tes til side iføl­ge både lov­gi­ver og retts­prak­sis, at når minst en av for­eld­re­ne er svært mis­for­nøyd, tas det­te hel­ler som et tegn på en god og rik­tig dom.

Østberg skri­ver vide­re om den aktu­el­le saken:

Høyesterett hop­per over det pro­ble­met det vil inne­bære å skul­le byg­ge på at far har gjort noe han straffe­retts­lig sett er å anse som uskyl­dig i, men fin­ner det til­strek­ke­lig at mor sub­jek­tivt har den opp­fat­ning hun har, og at det­te med­fø­rer stor uro omkring kon­takt mel­lom far og barn.”

Kvinnens uro er alt­så i seg selv avgjø­ren­de, når den­ne for­styr­rer for­hol­det far-barn. Hvis man imid­ler­tid kun­ne brin­ge kvin­nens uro til opp­hør på en annen måte enn ved å hol­de faren uten­for bar­nets liv, vil­le det­te etter alt å døm­me vært bed­re for bar­net.

Hengemyr

Norsk lov og rett synes å sit­te fast i en henge­myr. Man har latt kvin­ner slip­pe ansvar, og nå straf­fer det seg. Stadig fle­re barne­for­de­lings­sa­ker kom­mer for ret­ten. Økningen kan være uttrykk for en kvinne­of­fen­siv og en manns­of­fen­siv sam­ti­dig. Flere kvin­ner tar sak for­di de erfa­rings­mes­sig har alt å vin­ne og intet å tape. For hvis en mann mot­set­ter seg at kvin­nen tar full kon­troll over bar­na, vil ret­ten først og fremst rea­ge­re på kon­flik­ten som da opp­står, ikke på årsa­ke­ne til kon­flik­ten og hvem som har ansva­ret. Likevel gjør sta­dig fle­re menn opp­rør og tar sak. En opp­rørs­hand­ling kan vi kal­le det når en mann tar kon­fron­ta­sjon uten len­ger å kalk­u­le­re nøye på kort­sik­ti­ge kon­se­kven­ser.

Politisk løsning

Hvordan kun­ne lov­gi­ver og dom­sto­ler arbei­de seg ut av henge­myra? Forholdene skul­le på ett punkt lig­ge uvan­lig godt til ret­te. Det er et bety­de­lig sam­men­fall mel­lom det man kan kal­le sam­funns­mes­si­ge hen­syn og hen­sy­net til bar­net i den enkel­te sak for­di den enkel­te sak også har lang­sik­ti­ge kon­se­kven­ser. Hvis man f. eks. ser et behov for i like­stil­lin­gens navn å set­te lan­det kvin­ner på plass, kun­ne det­te vir­ke utmer­ket også i den enkel­te sak, for­di det kun­ne set­te også den aktu­el­le kvin­nen på plass med guns­ti­ge virk­nin­ger for det berør­te bar­net i hele res­ten av opp­veks­ten. Med «å set­te på plass» mener jeg gans­ke enkelt like­stil­ling. Jeg mener kvin­ner i dag må god­ta en plass som noen­lun­de like­stilt med man­nen i for­hold til barn.

Det fore­lig­ger alt­så ikke nød­ven­dig­vis noe dilem­ma i for­hol­det mel­lom sam­funns­mes­si­ge hen­syn og hen­sy­net til det enkel­te bar­net. Heller ikke står hen­sy­net til barn gene­relt mot hen­sy­net til bar­net i den enkel­te sak. Disse ikke-esk­si­te­ren­de dilem­ma­ene kan sies å lig­ge under som en still­tien­de begrun­nel­se for dagens prak­sis, som “løser” dis­se ikke-eksis­te­ren­de dilem­ma­ene ved å kun ta hen­syn til det kon­kre­te bar­net i den kon­kre­te saken.

Det trengs en poli­tisk løs­ning. Den nye like­stil­lings­mi­nis­te­ren har et godt poeng når hun sier “Å like­stil­le mor og far som omsorgs­per­soner ved sam­livs­brudd vil vir­ke kon­flikt­fore­byg­gen­de.” Kjønnsrettferdighet på det­te områ­det er ikke ska­de­lig for barn, tvert imot.

Plan B

Men kan­skje er like­stil­ling mel­lom kjøn­ne­ne ikke nok for å kom­me ut av barne­eks­tre­mis­men. Østberg skri­ver avslut­nings­vis i den nevn­te kom­men­ta­ren:

I sum må det kon­sta­te­res at Høyesterett over de sene­re år har beve­get seg et godt styk­ke fra det som tid­li­ge­re var gjel­den­de lære, og beve­gel­sen går i en ret­ning som inne­bæ­rer et klart svek­ket retts­lig vern av bio­lo­gis­ke for­eld­res bånd til sine egne barn. I for­bin­del­se med saker etter barne­lo­ven er det fed­re som er spe­si­elt utsatt. Men den sam­me over­ord­ne­te tenke­måte vil i en annen sam­men­heng sær­lig ram­me mød­re, nem­lig der det er spørs­mål om omsorgs­over­ta­gel­se etter barne­vern­lo­ven.”

Menns kamp drei­er seg kan­skje ikke bare om menns for­eldre­skap i for­hold til kvin­ners for­eldre­skap. Kanskje drei­er det seg også om beg­ge kjønns for­eldre­skap opp mot sta­tens rett til å ta kon­troll over barn i Norge. Det kan være behov for å ten­ke i to stra­te­gi­er sam­ti­dig. Din mot­stan­der i dag kan være din alli­er­te i mor­gen.

Les også:

Er det lov å offent­lig øns­ke noen vondt?

Nytt stats­kri­tisk utgangs­punkt

Dette innlegget ble publisert i Barn og foreldreskap, Kjønnsbalanse og-rettferd. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.