Seier for familien

Gjennom tre år ble en Oslo-fami­lie med far, mor og tre gut­ter utsatt for et for­mi­da­belt press fra barne­vern og poli­ti, som til slutt vis­te seg grunn­løst. Slikt kun­ne knek­ket man­ge. Men med den­ne fami­li­en er det mot­satt — den står i dag frem som sam­let og vel­fun­ge­ren­de. Familiens kamp i retts­ap­pa­ra­tet end­te med sei­er.

”… levde under et regime av frykt og vold”

Tingretten døm­te først fami­lie­fa­ren til fire måne­ders feng­sel. Saken gikk til lag­manns­ret­ten hvor aktor vil­le ha ti måne­ders feng­sel. Å høre aktors og bistands­ad­vo­ka­tens nåde­løse pro­se­dy­rer, støt­tet på barne­ver­nets svart­ma­len­de vitne­for­kla­rin­ger, og så ven­te i to uker på lag­manns­ret­tens dom, var den sis­te pine­ful­le prø­vel­se for­eld­re­ne måt­te gjen­nom før de fikk resul­ta­tet: Frifinnelse — dom­mer­ne had­de for­stått hva saken hand­let om! Faren ble ikke bare fri­fun­net for straff, men også for kra­vet om opp­reis­nings­er­stat­ning til bar­na på 160 000 kro­ner, et krav frem­satt av bar­nas bistands­ad­vo­kat.

Moren, som var til ste­de under hele retts­sa­ken, opp­lev­de det som hun selv, like mye som man­nen, var på til­tale­ben­ken. Indirekte var hun kland­ret for ikke å ha hind­ret man­nens over­grep. Og hun kjen­te på fryk­ten for at det bil­det som ble for­søkt teg­net, av en barne­flokk som ”lev­de under et regi­me av frykt og vold” som det het i en barne­verns­rap­port, skul­le føre til at barne­ver­net igjen beslut­tet å ta bar­na fra dem. Slik de had­de gjort den august­da­gen i 2010 som var begyn­nel­sen på fami­li­ens mare­ritt­ak­ti­ge opp­le­vel­se av hvor­dan det nors­ke offent­li­ge appa­ra­tet, som er ment å beskyt­te og hjel­pe de sva­kes­te, kan fun­ge­re i prak­sis.

Bakgrunnen for det hele lå i at parets elds­te gutt, la oss her kal­le ham Petter, fra de tid­ligs­te leve­år vis­te, som lag­manns­ret­ten for­sik­tig sier, ”en uvan­lig sosi­al fun­ge­ring.” Foreldrene ”rea­ger­te på enkel­te ting alle­re­de fra amme­sta­di­et, men da lille­bro­ren (som vi her kal­ler Jon) ble født, rea­ger­te de på at Petter bevisst kun­ne dyt­te Jon over­ende da han for­søk­te å begyn­ne å gå.” Familien søk­te hjelp for å bli flin­ke­re til å hånd­te­re den spe­si­el­le gut­ten, som bare var fire år da hans fast­le­ge fant grunn til å hen­vi­se ham til bar­ne- og ung­doms­psy­kiatrisk poli­kli­nikk (BUP).

Foreldrene gikk regel­mes­sig til BUP i fle­re år i for­søk på å bed­re inn­sik­ten i hvor­dan Petters til tider totalt grense­løse adferd kun­ne hånd­te­res. De søk­te også hjelp fle­re and­re ste­der. Fokus ble også satt på hva faren kun­ne gjø­re anner­le­des, sær­lig for å ”bli bed­re til å kon­trol­le­re sitt tem­pe­ra­ment”. Etter sli­ke hen­del­ser som at gut­ten for fjer­de gang had­de ripet opp nabo­enes biler og påført ska­der for titu­se­ner av kro­ner, kun­ne det nem­lig fore­kom­me at faren hevet stem­men i sin til­rette­vis­ning av søn­nen. Slikt kan fort opp­fat­tes som pro­ble­ma­tisk i Norge. Så faren fikk inn­pass på sinne­mest­rings­kurs hos Reform – res­surs­sen­ter for menn. Dette ble sene­re brukt mot ham, som bevis på at hans ukon­trol­ler­te sin­ne skap­te uhyg­ge hjem­me og skrem­te den lil­le gut­ten. Ikke så under­lig at gut­ten kun­ne kom­me i ska­de for å nes­ten druk­ne lille­bro­ren sin, og å ban­ke opp en liten nabo­gutt med en kjepp.

Faren opp­søk­te også psy­ko­log for å få hjelp til å for­stå situa­sjo­nen bed­re og til å bear­bei­de de belast­nin­ger han opp­lev­de som opp­dra­ger. Psykologen ble i ret­ten tenden­siøst spurt om hun ikke så noe avvi­ken­de i farens måte å for­hol­de seg til gut­ten på. Hun svar­te at han var langt mer intel­li­gent og langt mer rasjo­nell i møte med de utford­rin­ge­ne fami­li­en had­de enn en gjen­nom­snitts-per­son vil­le vært. Han had­de ikke behov for sinne­mest­rings­kurs.

Bekymrede tanter til barnevernet

Faren had­de selv bak­grunn fra en fami­lie hvor rela­sjo­ne­ne mel­lom de uli­ke med­lem­mer var alt annet enn enk­le. En av hans søst­re had­de hatt et vans­ke­lig for­hold til sin mor og had­de hatt gans­ke alvor­li­ge spise­for­styr­rel­ser. Hun men­te at bro­ren var domi­ne­ren­de, og irri­te­ren­de flink til å snak­ke for seg. Hun syn­tes hun så igjen sine egne pro­ble­mer hos Petter. Og hun snak­ket med and­re fami­lie­med­lem­mer, sær­lig sin søs­ter, om hvor­dan hun opp­fat­tet sine spo­ra­dis­ke treff med Petter og faren. I vir­ke­lig­he­ten viss­te hun lite eller ingen­ting om hvor alvor­li­ge gut­tens utage­rin­ger kun­ne være. Og om hvor sto­re anstren­gel­ser fami­li­en gjen­nom fle­re år had­de gjort for å tak­le dem. Heller ikke viss­te hun at situa­sjo­nen i fami­li­en fak­tisk var på vei til å bli bed­re som føl­ge av for­eld­re­nes sys­te­ma­tis­ke arbeid for å utvik­le meto­der for å fore­byg­ge og kon­trol­le­re Petters neg­a­ti­ve adferd – nett­opp på det tids­punkt hvor tan­ten bestem­te seg for å lede an i en sam­let dele­ga­sjon som meld­te sin bekym­ring til barne­ver­net.

Etter et mind­re sam­men­støt mel­lom far og hans for­eld­re under som­mer­fe­rien, lå det til ret­te for aksjon, i form av sam­let opp­møte fra fire fami­lie­med­lem­mer hos barne­ver­net for å mel­de bekym­ring for situa­sjo­nen til Petter, Jon og yngste­gut­ten Morten på 2 år. Barnevernet skrev ned bekym­rings­mel­din­gen i sin sed­van­li­ge prosa­form. Hver enkelts opp­le­vel­se av en eller annen hen­del­se, i til­legg til hva de had­de hørt fra and­re, frem­sto som en fel­les­opp­le­vel­se som alle sto bak. Bildet av et volds­re­gi­me voks­te raskt frem i den unge barne­vern­pe­da­go­gens hode.

Barnevernets repre­sen­tan­ter ble i ret­ten spurt om de had­de noe kunn­skap om begre­pet gruppe­dyna­mikk. Jo, det had­de de angi­ve­lig. Men det lot seg lett kon­sta­te­re at den kunn­ska­pen ikke var anvendt til noen kilde­kri­tikk av de opp­lys­nin­ge­ne som ble frem­lagt for dem.

Referatet ble, som van­lig er, ikke fore­lagt mel­der­ne til gjen­nom­les­ning, og bar­nas beste­for­eld­re – som i utgangs­punk­tet ikke had­de noe annet øns­ke enn at fami­li­en skul­le få hjelp — tok sene­re sterkt avstand fra måten deres syn var gjen­gitt på og hvor­dan barne­ver­net rea­ger­te på deres hen­ven­del­se.

En klassisk historie – som moren ikke er med på

Petters adferd skyl­des at far utset­ter bar­na for alvor­lig fysisk og psy­kisk vold på grunn av sitt sin­ne. Dette gjor­de barne­ver­net umid­del­bart til sin ana­ly­se, og de holdt fast på den gjen­nom hele pro­ses­sen.  Med and­re ord: Hadde far bare vært snill, tål­mo­dig og ikke-auto­ri­tær i sin opp­dra­gel­se, had­de gut­ten ikke hatt pro­ble­mer.

Når det gjaldt mor, var pro­ble­met først og fremst at hun var kuet av far og ikke tur­te stå opp mot man­nen til for­svar for bar­na, men­te barne­ver­net. En klas­sisk his­to­rie som pas­set godt til barne­ver­nets skje­ma­er. Det under­lig­gen­de, uut­tal­te bud­skap var ikke til å ta feil av: Det moren skul­le gjort, var å ta avstand fra man­nen, skil­le seg fra ham og sik­re seg ene­om­sor­gen for bar­na. Slik kun­ne bar­na fått en god og femi­nin opp­dra­gel­se, beskyt­tet fra farens ter­ror­vel­de.

Barnevernet kun­ne ald­ri god­ta morens egen opp­fat­ning av situa­sjo­nen, nem­lig: Mannen var gans­ke enkelt den som kun­ne beskyt­te både hen­ne selv og de mind­re søsk­ne­ne mot den direk­te og alvor­li­ge trus­se­len som den elds­te søn­nen utgjor­de rent fysisk. Han var vide­re den enes­te som had­de mulig­het for å utøve nok auto­ri­tet over Petter til å opp­dra ham til et sosi­alt vel­fun­ge­ren­de men­nes­ke. Petter had­de et stort poten­sia­le, men­te hun, sam­ti­dig som hans utvik­ling dess­ver­re tok en destruk­tiv ret­ning.

Akuttplassering – uten forundersøkelser

Barnevernet rea­ger­te med stor handle­kraft på den fami­liæ­re bekym­rings­mel­ding. De send­te en anmel­del­se til poli­ti­et, og de traff ved­tak om akutt­plas­se­ring av alle de tre bar­na. Uten noe for­var­sel eller noen sam­ta­le med for­eld­re­ne. Uten å inn­hen­te infor­ma­sjon fra noen av de instan­ser som had­de hatt tett kon­takt med bar­na og for­eld­re­ne gjen­nom fle­re år, som fast­le­ge, barne­hage, sko­le – og BUP. Ingen av dis­se, som alle er pro­fe­sjo­nel­le i sine uli­ke rol­ler, had­de på noe tids­punkt fun­net grunn til å rap­por­te­re for­eld­re­ne til barne­ver­net. De ble imid­ler­tid ført som for­sva­rets vit­ner for lag­manns­ret­ten. De opp­fat­tet det slik at far ikke utøvde vold. De så at han had­de en eks­tremt utford­ren­de opp­ga­ve, som han prøv­de å hånd­te­re så godt som mulig.

Da barne­ver­net iverk­sat­te hen­tin­gen av bar­na for å plas­se­re dem på en insti­tu­sjon, sør­get de for å for­tel­le at det­te skjed­de for­di far slo dem, og det­te måt­te han få hjelp til å slut­te med. Lagmannsretten så det slik at det­te med­før­te at de sene­re såkal­te dom­mer­av­hør av de to elds­te gut­te­ne fikk sterkt redu­sert bevis­ver­di i straffe­sa­ken.

Kryssforhør under psykisk oppløsning og trussel om aldri å få barna igjen

Foreldrene ble infor­mert etter at bar­na var plas­sert, med beskjed om at de ikke fikk lov til å ha kon­takt med dem, og at det var usik­kert om og når de fikk se dem igjen. Barnevernet anså saken som meget alvor­lig, fikk de vite. På en ska­la fra 1 til 10 var den­ne kan­skje 8. I den­ne situa­sjo­nen ble de for­tvil­te for­eld­re­ne gjen­stand for inn­gå­en­de utspør­ring om sin barne­opp­dra­gel­se. Det var tyde­lig at barne­ver­net alle­re­de satt med fasi­ten, og det enes­te for­eld­re­ne kun­ne bidra med, var å kry­pe til kor­set, erkjen­ne sine feil og love bot og bed­ring. Det bør ikke være vans­ke­lig å for­stå det pres­set som lå i den­ne situa­sjo­nen. Høyesterett, som fikk pro­blem­stil­lin­gen pre­sen­tert for seg i form av et pro­ses­su­elt spørs­mål om barne­ver­nets refe­ra­ter fra dis­se sam­ta­le­ne kun­ne bru­kes som bevis i straffe­sa­ken, så det imid­ler­tid anner­le­des. De kun­ne ikke se at det lå i den­ne situa­sjo­nen noe press på far for å ”til­stå” at han had­de slått bar­na.

Mor for­tal­te barne­ver­net at Petter lo når han erfar­te at hun ikke kun­ne hånd­te­re ham.  Det gjor­de gut­ten også når han opp­lev­de at han var fysisk ster­ke­re enn hen­ne. Barnevernet rea­ger­te på morens for­kla­ring. Forklaringen vis­te at moren had­de en pro­ble­ma­tisk inn­stil­ling til gut­ten. At det moren for­tal­te fak­tisk var sant, var uin­ter­es­sant. Det kun­ne ikke være sant, for slik er ikke barn. Mors beskri­vel­se var pro­ble­met, ikke gut­tens adferd.

Retur til et hjem der foreldrene har mistet all makt

Barna ble til­bake­ført til for­eld­re­ne etter ved­tak i Fylkesnemnda, på tvers av barne­ver­nets inn­stil­ling.

Dette var selv­sagt en stor gle­de, men etter­virk­nin­ge­ne av utplas­se­rin­gen var sto­re. Den mel­loms­te gut­ten fikk en kraf­tig reak­sjon med adferds­pro­ble­mer hjem­me og på sko­len. Han ble av legen hen­vist til BUPNår det gjaldt Petter, nå kna­pt 8 år gam­mel, for­sto han øye­blik­ke­lig hvil­ken makt barne­ver­nets inter­ven­sjon etter det­te ga ham i fami­li­en. Han kun­ne true med å rin­ge barne­ver­net der­som han ikke fikk piz­za til mid­dag. Han kun­ne true med å rin­ge barne­ver­net om han ikke fikk is. Foreldrenes auto­ri­tet var i en lang peri­ode full­sten­dig satt ut av kraft.

Å gri­pe inn fysisk for å beskyt­te små­brød­re­ne mot eldste­manns utfall ble et høy­ri­siko­fore­tak. Ikke bare på grunn av trus­se­len fra barne­ver­net. Også trus­sel om til­ta­le og straff hang over fami­li­en. Mor had­de fått en påtale­unn­la­tel­se for å rea­ge­re fysisk mot Petter ved en tid­li­ge­re anled­ning da Petter holdt sin lille­bror under vann i bade­ka­ret, og hun måt­te reg­ne med at det kun­ne bli feng­sel om hun grep inn mot ham igjen.

Barnevernet hen­la etter hvert saken. Det gjor­de de etter å ha møtt stor mot­bør fra hjelpe­ap­pa­ra­tet for øvrig, som vil­le sat­se på fami­li­en og ikke støt­tet barne­ver­nets syn på nød­ven­dig­he­ten av omsorgs­over­ta­gel­se. Men barne­ver­net gjor­de det uten på noe tids­punkt å end­re sin grunn­leg­gen­de opp­fat­ning om fami­lie­si­tua­sjo­nen. Det er verdt å mer­ke seg at for­eld­re­nes davæ­ren­de advo­ka­ter ikke støt­tet for­eld­re­ne på å kon­fron­te­re barne­ver­net på det­te punkt. Budskapet var at det var nød­ven­dig til en viss grad å bøye kne, erkjen­ne sine feil og love bot og bed­ring.

Den sam­me inn­stil­ling pre­get i førs­te omgang for­sva­ret da straffe­sak ble reist. Barnevernet had­de alt­så skrin­lagt saken for sin del, men påtale­myn­dig­he­ten reis­te til­ta­le mot far som­mer­en 2011 etter straffe­lo­ven § 219. Far fikk høre at han bur­de erkjen­ne at han had­de gjort man­ge feil, at han had­de gått over gren­ser, at han på noen punk­ter had­de over­trådt straffe­lo­ven. Han bur­de ikke hev­de at han had­de gjort der rik­ti­ge, men hel­ler vekt­leg­ge for­mil­den­de omsten­dig­he­ter rundt det gale, og vise til at han prøv­de å for­bed­re seg gjen­nom tera­pi. Alt det­te ble for­søkt, men til liten gle­de. Resultatet ble en fel­len­de dom på nes­ten alle til­tale­punk­ter i ting­ret­ten. Ett av punk­te­ne gjaldt at far skul­le ha utsatt den mel­loms­te gut­ten for psy­kisk mis­hand­ling ved at han måt­te være vit­ne til at faren her­set med eldste­gut­ten. Dette fant ting­ret­ten absurd nok å dom­fel­le for, i ste­det for å inn­se den rea­li­tet at faren fak­tisk beskyt­tet den mel­loms­te gut­ten mot den eld­re bro­ren.

Politiet pres­ter­te å sen­de en bekym­rings­mel­ding til barne­ver­net etter at dom­men var avsagt, for­di dom­me­ren had­de uttrykt at det var beten­ke­lig at faren ikke fort­sat­te med sinne­mest­rings­kurs hvil­ket reis­te tvil ved om han vir­ke­lig var på vei mot reha­bi­li­te­ring. På bak­grunn av den­ne bekym­rings­mel­din­gen (som ikke inne­holdt noe annet nytt) sat­te barne­ver­net i gang kver­na igjen. Dette kun­ne ikke ha annet enn neg­a­ti­ve effek­ter på fami­li­en. På det­te tids­punkt i pro­ses­sen var imid­ler­tid så man­ge ster­ke og for­nuf­ti­ge kref­ter involvert at under­sø­kel­ses­sa­ken ledet frem til hen­leg­gel­se, basert på den sjeld­ne inn­sikt at det bes­te barne­ver­net kun­ne gjø­re for fami­li­en var å hol­de seg unna, slik at for­eld­re­ne kun­ne gjen­vin­ne og styr­ke sin for­eldre­auto­ri­tet. På det­te punk­tet må vi gra­tu­le­re barne­ver­net med en god beslut­ning. Men mye tyder på at det var mot­vil­lig og under opp­le­vel­se av press.

En annen avde­ling i byde­len had­de bevil­get mid­ler til miljø­te­ra­peu­tisk bistand til fami­li­en, og den­ne miljø­te­ra­peu­ten had­de et solid renom­me og tro­ver­dig­het. Hans arbeid med bar­na og fami­li­en over fle­re måne­der ga grunn­lag for en klar kon­klu­sjon. Familien fikk også god støt­te fra spe­sial­en­he­ten under Oslo Universitetssykehus som utre­det bar­na og vei­le­det fami­li­en. De var kla­re på at sær­lig eldste­gut­ten krev­de helt spe­si­el­le til­tak, der­un­der til tider kraft­full fysisk pas­si­vi­se­ring som kun­ne for­to­ne seg gans­ke dra­ma­tisk sett fra utsi­den, dvs av per­soner som ikke had­de kjenn­skap til gut­tens spe­si­el­le karak­ter­trekk.

Fra defensivt til offensivt forsvar

Parallelt gikk straffe­sa­ken sin lang­som­me­li­ge gang. Etter ting­ret­tens dom valg­te den til­tal­te en ny for­sva­rer. En helt annen stra­te­gi ble lagt til grunn for for­sva­ret. Nå ble det argu­men­tert med at hele til­ta­len var for­fei­let og til ska­de for bar­nas inter­es­ser, og barne­vern og påtale­myn­dig­het ble kraf­tig kri­ti­sert. Også bistands­ad­vo­ka­ten og hjelpe­ver­gen ble kri­ti­sert for ikke å være annet enn et påheng til akto­ra­tet, uten kri­tis­ke spørs­mål til barne­ver­nets og poli­ti­ets opp­tre­den i saken. Til lag­manns­retts­sa­ken, som ble gjen­nom­ført i april 2013, var for­sva­ret også rus­tet med omfat­ten­de doku­men­ta­sjon blant annet fra de instan­ser som had­de for­stått fami­li­ens behov og gitt reell hjelp (fast­le­ge, sko­le, barne­hage). Disse var også kla­re i sin vur­de­ring av at barne­ver­nets akutt­plas­se­ring i august 2010 had­de vært til stor ska­de for bar­na og fami­li­en.

Et annet bevis som utvil­somt gjor­de stort inn­trykk på lag­manns­ret­ten, var auten­tis­ke video­opp­tak som fami­li­en had­de gjort hjem­me. Som et ledd i behand­lin­gen ved Oslo uni­ver­si­tets­syke­hus, og for å sik­re bevis mot ytter­li­ge­re ankla­ger, had­de fami­li­en fun­net det nød­ven­dig å set­te opp video­ka­me­ra i stua som gjor­de kon­ti­nu­er­lig opp­tak. (Dette var eldste­gut­ten kjent med, men det dem­pet ikke hans adferd. Dette kan bety at gut­ten søk­te hjelp i form av mot­stand, og innerst inne ikke had­de noe øns­ke om å kom­me uhind­ret fra sin adferd. Eller det kan bety at han var så kort­sik­tig og umid­del­bar i sitt vesen at kame­ra­ene ikke gjor­de noe inn­trykk.) Det ble vist et opp­tak der han først åpent tros­ser sin mor i hen­nes for­søk på grense­set­ting og der­et­ter går vide­re med et direk­te fysisk angrep på hen­ne. Han vel­ter hen­ne over ende og hol­der hen­ne i håret og slår hodet hen­nes mot gul­vet uten å bry seg om hen­nes bønn om at han må stop­pe. Dette skjer over leng­re tid, mens yngste­bar­net skri­ker for­tvi­let. Etterpå sam­ler han inn tele­fo­ner i huset for å hind­re at moren kan rin­ge etter hjelp.

I et annet opp­tak så man hvor­dan han ved å kas­te og true med golf­bal­ler holdt sin liv­red­de mor i sjakk. Voksne nabo­er kom til hjelp, og også de ble holdt under kon­troll ved gut­tens tak­tikk.

Født sånn eller blitt sånn?

Hvordan ble dis­se film­opp­ta­ke­ne for­tol­ket av aktor og bistands­ad­vo­kat? Jo, for dem ble dis­se opp­ta­ke­ne brukt som bevis på hvor ille fars mis­hand­ling måt­te ha vært, når den kun­ne gi en slik opp­før­sel som resul­tat. Følgelig måt­te far få eks­tra streng straff og, iføl­ge bistands­ad­vo­ka­ten, beta­le eks­tra høy erstat­ning. De vis­te til at nev­ro­lo­gis­ke under­sø­kel­ser ikke had­de påvist kon­sta­ter­ba­re avvik hos gut­ten, føl­ge­lig måt­te opp­dra­gel­sen være for­kla­rin­gen på hans adferd.

Dette kun­ne opp­le­ves som rys­ten­de kynisk, men var like­vel en argu­men­ta­sjon i tråd med en for­stå­el­se i sam­svar med domi­ne­ren­de tenke­måte i et sam­funn der bio­lo­gi og gener i liten grad ses som rele­vant for det som har med poli­tikk, for­valt­ning, sam­funns­fag og — ikke minst — peda­go­gikk, å gjø­re.  Og de for­ven­tet å vin­ne frem med den.

Det fin­nes imid­ler­tid alter­na­ti­ver til den tenke­må­ten som domi­ne­rer det nors­ke sam­funn. I Steven Pinkers sto­re bok The Blank Slate — The Modern Denial of Human Nature (Penguin Books 2002, fore­lig­ger ikke på norsk) opp­sum­me­res i kapit­tel 19 om barn adferds­gen­etik­kens tre ”lover” slik:

Den førs­te loven: Alle men­nes­ke­li­ge adferds­trekk er arve­li­ge.

Den and­re loven: Effekt av å bli opp­dratt i sam­me fami­lie er mind­re enn effek­ten av gene­ne.

Det tred­je loven: En vesent­lig del av varia­sjo­nen i kom­plek­se men­nes­ke­li­ge adferds­trekk kan ikke for­kla­res ver­ken av gener eller av fami­lie.

Disse tre vik­ti­ge inn­sik­te­ne er uvan­lig robus­te etter psy­ko­lo­gis­ke stan­dar­der, dvs de er bekref­tet gjen­nom en lang rek­ke empi­ris­ke stu­di­er, fore­tatt i man­ge land og over en peri­ode på fle­re tiår. Likevel er de her til lands dår­lig for­stått av psy­ko­lo­ger flest og ukjent for de fles­te som går for å være intel­lek­tu­el­le.

I boka Født sånn eller blitt sånn (Gyldendal 2010), som Harald Eia og Ole Martin Ihle utga i for­bin­del­se med ”Hjernevask”-serien på NRK, for­mid­les den sam­me adferds­gen­etis­ke inn­sikt. De for­tel­ler i kapit­te­let ”I de bes­te fami­li­er” om en stor under­sø­kel­se som vis­te man­gel på den for­ven­te­de sam­men­heng mel­lom adferds­pro­ble­mer og hjem­me­mil­jø, og de opp­sum­me­rer på en måte som pas­ser godt på den­ne sak:

”Det var ikke kjef­tin­gen som for­år­sa­ket bar­nas adferds­pro­ble­mer, det var omvendt….På sett og vis var det gene­ne som påvir­ket mil­jø­et”.

Hadde appa­ra­tet som skal hjel­pe barn med pro­ble­mer hatt en slik inn­sikt, kun­ne mye vært anner­le­des.

Om å motstå press

Aktors og bistands­ad­vo­ka­tens sam­kjør­te kano­na­der var i det­te til­fel­let ikke nok til å pre­ge lag­manns­ret­tens selv­sten­di­ge bedøm­mel­se av det bevis­ma­te­ria­let den had­de fått seg pre­sen­tert. Det kan føre fram å stå for det du mener. Dette er en vik­tig lær­dom av saken. Det var både tak­tisk og prin­si­pi­elt rik­tig å tros­se pres­set fra den mas­si­ve man­gel på klok­skap som ble frem­vist av barne­ver­net og påtale­myn­dig­he­ten. De sist­nevn­te vant frem i ting­ret­ten. Hadde for­sva­ret gjen­tatt kne­bøy­nin­ge­ne der­fra, kun­ne det gått på sam­me måten i lag­manns­ret­ten.

Det vit­ner om selv­til­lit, og det gir tro­ver­dig­het å stå opp for sine egen over­be­vis­ning selv når pres­set for å gi etter er sterkt.

Vi får håpe at det­te neder­la­get i ret­ten gir gjen­lyd, og at det fører til selv­re­flek­sjon hos de rele­van­te instan­ser.  Men det er tun­ge kref­ter som er dri­ve­re bak en barne­verns­sak som det­te, og vi vil nok dess­ver­re igjen se gro­tes­ke utslag av deres virk­som­het.

Et retts­lig etter­spill er aktu­elt i den­ne saken. Familien er påført sto­re belast­nin­ger fra det offent­li­ge makt­ap­pa­rat, og det gis mulig­he­ter for å hol­de myn­dig­he­te­ne til ansvar. Selv om de har fått ver­di­full hjelp fra noen offent­li­ge instan­ser, had­de fami­li­en i sum her uten tvil vært bed­re tjent med å kla­re seg selv. Det offent­li­ge har alt i alt øde­lagt mer enn det har bidratt.

Foreldre kan ha sine begrens­nin­ger, men så inkom­pe­ten­te til å iva­re­ta sine egne barn som uten­for­stå­en­de myn­dig­hets­per­soner i det­te til­fel­let har bevist at de kan være, det er for­eld­re sjel­den. Og når inkom­pe­tan­se regje­rer i et offent­lig myn­dig­hets­ap­pa­rat som mener seg å skul­le hjel­pe barn, kan resul­ta­tet bli det mot­sat­te av hjelp, sna­re­re over­grep i offent­lig regi.

For fami­li­en har den­ne sei­e­ren i ret­ten vært avgjø­ren­de for at de voks­ne har kun­net byg­ge på sin natur­li­ge for­eldre­auto­ri­tet og sto­le på at de i all hoved­sak gjør det rik­ti­ge når de hand­ler i tråd med egne vur­de­rin­ger og egen over­be­vis­ning. Det er eks­tra­or­di­nært kre­ven­de å hans­kes med en gutt som Petter i fami­li­en, men desto mer til­freds­stil­len­de å opp­le­ve at det går mye bed­re med gut­ten nå. Det vil­le ikke skjedd om man skul­le fulgt opp­skrif­ten til barne­ver­net og poli­ti­et.

*

Artikkelen er skre­vet av Øivind Østberg, som var til­tal­tes advo­kat i den avslut­ten­de anke­sa­ken for lag­manns­ret­ten. Hans kli­ent har aksep­tert at den­ne ver­sjon av his­to­ri­en pub­li­se­res her. Det kan leg­ges til at fle­re for­søk på å få stør­re medi­er til å skri­ve om saken, så langt ikke har ført til respons.

Les også: Respekt for for­eldre­ska­pet

Dette innlegget ble publisert i Barn og foreldreskap, Menn og maskulinitet. Bokmerk permalenken.

13 kommentarer til Seier for familien

  1. Christine sier:

    Jeg har også vært under Trøgstad barne­vern, og jeg vil ha kon­takt med alle and­re som også har det!

  2. Far til "Petter" sier:

    Jeg er faren det skri­ves om i den­ne artik­ke­len. Jeg synes artik­kel­for­fat­te­ren har gjort en god jobb med å frem­stil­le det vi har vært igjen­nom. Artikkelforfatteren har vink­let vår sak ut i fra et “mas­ku­li­nist-femi­nist” per­spek­tiv som er et vik­tig moment i den­ne saken. Jeg var over­ho­det ikke klar over eller for­be­redt på hvil­ke for­dom­mer man som en mann møter i sys­te­mer som det­te, når man har sli­ke alvor­li­ge ankla­ger ret­tet mot seg. Og hel­ler ikke hvor­dan min kone ble for­søkt umyn­dig­gjort og frem­stilt under­da­nig for­di hun ikke stil­te seg sam­men med dem som ankla­get meg. Noe som gjor­de at de også prøv­de under­gra­ve hen­ne som mor og som men­nes­ke.

    Jeg vil alli­ke­vel adva­re litt mot mis­bruk av vår sak. Jeg ser at det har blitt lin­ket til den­ne artik­ke­len på en del nett­ste­der som jeg opp­fat­ter som kon­spi­ra­to­ris­ke og som ret­ter regel­rett hat mot barne­vern og and­re insti­tu­sjo­ner. Her utnyt­tes men­nes­ker i bunn­løs sorg og for­tvi­lel­se som er blitt fra­tatt sine barn, akku­rat som vi ble. Jeg vil under­stre­ke at vi ikke står bak et slikt hat eller slik kon­spi­ra­to­risk tanke­gang. Vi mener at barne­ver­net er en vik­tig insti­tu­sjon som må ta utro­lig tøf­fe avgjø­rel­ser. Vi har også møtt and­re med posi­ti­ve erfa­rin­ger fra barne­ver­net. Vår elds­te sønn har de sis­te åre­ne blitt fulgt opp av en fan­tas­tisk flink miljø­te­ra­peut som job­ber mye for barne­ver­net med barn (her for­trinns­vis gut­ter…) som har spe­si­el­le utford­rin­ger. Vi har også opp­levd vel­dig flin­ke folk innen­for barne­psy­kia­tri­en. Vi har også opp­levd en sko­le som har tatt grep og gitt vår sønn plass og mulig­het til å være litt gutte­gutt i en til noen tider, for ham, gans­ke femi­ni­sert skole­hver­dag.

    Det vi skul­le øns­ke var at vår his­to­rie ikke ble brukt til å spre hat om barne­vern og and­re insti­tu­sjo­ner som prø­ver sitt bes­te for å hjel­pe barn, men at vi kun­ne få en hver­dag hvor gut­ter får lov til å være gut­ter og hvor gut­ter som søn­nen vår møter kla­re gren­ser. Alle som har hatt suk­sess med søn­nen vår har vært menn som har satt utro­lig kla­re ram­mer og som har tålt at han tru­er dem uten at de blir “lei seg og såret”, og holdt ham hvis han prø­ver seg med vold. De har brukt kraf­tig stem­me der det har vært nød­ven­dig.

    Og ja det går mye bed­re med ham nå. Vi er gans­ke sik­re på at det­te kom­mer til å gå bra. Dette er tak­ket være menn som kut­ter snikk­snak­ket og er kla­re. Og det er tak­ket være kvin­ner som lar gut­ter være gut­ter. Ja for de kvin­ne­ne fin­nes. Langt fle­re enn man tror.

  3. Trond sier:

    Har blitt utsatt for det sam­me barne­verns­hel­ve­tet i TRØGSTAD KOMMUNE, det­te er tra­kas­se­ring, for­føl­gel­se og tor­tur på høyt plan, som nå har pågått i 12 år mot fami­li­en. Vi har vun­net saken om omsorgover­ta­kel­se i fyl­kes­nem­da, barneverntjenesten/v Anita Petersen har anket tapet sitt inn for ting­ret­ten... Vi får ald­rig fred fra det­te ven­vit­ti­ge hel­ve­tet.

    • Anonym sier:

      Vi sli­ter også med barne­ver­net i Trøgstad... Hadde greit sam­ar­beid med dem, helt til Anita Petersen plut­se­lig begyn­te å ta saken i egne hen­der... Nå er selv­føl­ge­lig advo­kat inne i bil­det, og hun har bak­ket litt ut. Livet har gått fra vans­ke­lig til håp­løst...

    • Bekymret far sier:

      Har dess­ver­re nå opp­lev­de det mare­rit­tet som jeg ald­ri trod­de jeg kun­ne få.

      Vil gjer­ne kom­me i kon­takt med folk her med erfa­rin­ger fra barne­ver­net i Trøgstad og Hallingdal

    • Christine sier:

      Har også vært under Barnevernet i Trøgstad, så jeg vil så gjer­ne ja kon­takt med deg!!!!

  4. Ole sier:

    Mannsutvalget har star­tet opp igjen på face­bo­ok etter leng­re tids pau­se. Noen har også star­tet opp på twit­ter under nav­net Mannsombudet.

  5. Jan sier:

    Viktig les­ning med tan­ke påde­bat­ten som rul­ler nå om hets og truss­ler:

    http://no.reddit.com/r/MensRights/comments/1nblhp/the_truth_about_harasment_of_and_threats_to/

  6. Rune Fardal sier:

    Veldig bra beskri­vel­se Øst­berg. Denne dyna­mikk ser vi i en rek­ke saker der barne­vern og sak­kyn­dige er involvert, den­ne fast­låste tenk­nin­gen i utgåt­te teo­re­tiske dome­ner. Det er bra sli­ke beskri­vel­ser blir offent­lig kjent, for det bevi­ser igjen at barne­ver­net ikke har model­ler for kom­plekse kon­flik­ter slik man ofte fin­ner i den­ne typen saker. De hop­per på det som lig­ner det de er vant til å se. Enkle endi­men­sjo­na­le kon­flik­ter!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.