Kjønnspolitisk kumbaya

Av Eystein Halle

Den nye rapporten om kampen mot antifeminisme viser at venstresidens feminister har en lang vei å gå når det gjelder respekt for andres meninger.

Vi kjenner ham, selv om vi ikke vil kjennes ved ham: Den mannlige nett-bøllen som fra et bombekrater av en ungkarsleilighet taster løs mot feminismen, og bruker opp sitt beskjedne ordforråd – hvorav de færreste ordene er å finne i riksmålsordboken – for å fortelle hva han mener om profilerte, kvinnelige medieaktører.  I en tid da det viktigste klasseskillet i Norge ser ut til å følge gjerdet rundt Aschehoug-hagen, er det å fordømme menns netthat mot kvinner blitt en viktig identitetsmarkør for skravleklassen.

Vidtgående definisjon

Greit nok – de færreste vil vel stå opp for ytringsfriheten til „debattanter“ med samme sosiale ferdigheter som sjimpansen Julius på en dårlig dag. Nå har kampen mot antifeminismen imidlertid blitt løftet opp på regjeringsnivå, i form av rapporten „Hvordan motarbeide antifeminisme og høyreekstremisme? “ laget av Reform – ressurssenter for menn i samarbeid med bl.a. Barne-, likestillings- og inkluderinsgdepartementet (BLD.) Rapporten bygger på noe som fremstilles som et ekspertseminar med deltakere fra hele Norden i fjor høst.

Og her handler det ikke bare om å bekjempe trakasserier og ekstremisme. Definisjonen av feminisme er nemlig svært vidtgående:

„..tanken om at det eksisterer en strukturell ulikhet mellom kjønnene, at denne ulikheten ofte favoriserer menn, og at det er nødvendig med tiltak for å utjevne ulikheten.“

Antifeminisme er da å benekte at ulikheten finnes, å hevde at den alt er utlignet, eller at kvinner nå har fått overtaket på alle felter gjennom den allmektige feminismen. Antifeminister, heter det videre, betrakter makt som et nullsumspill; når kvinner får mer makt, får menn mindre. Og i alt dette er det feminismen som har rett, og antifeministene som tar feil – og skal motarbeides. Stadig ifølge rapporten.

Motforestillinger

Det er her det bør dukke opp noen motforestillinger.  Punktvis:

At kvinner har fått all makt, er altså en av de antifeministiske påstandene som rapporten vil brennemerke. Og det er naturligvis rent tøv å påstå noe slikt. Men hvor mange av feminismens kritikere har nå egentlig hevdet dette? Uansett er det et faktum at feministene har oppnådd en god del definisjonsmakt innenfor de ulike kjønnsdebattene.  Hva sier det for eksempel at menn som føler seg marginalisert, ikke minst på kjønnsmarkedet, stereotypt blir fremstilt som «sutrete», mens kvinner som ikke får de toppjobbene de vil ha, er ofre for „glasstak“ eller strukturelle ulikheter?

Videre er det altså – stadig ifølge rapporten – galt når antifeminister hevder at likestilling innebærer at menn taper makt. Eller som skribentene Shoaib Sultan og Lina Tordsson skriver i en kronikk i VG skjærtorsdag: „Alle vinner.“ Her bør det imidlertid påpekes at feministisk retorikk beskriver et hierarkisk samfunn der menn har makt over kvinner. Ut fra en slik virkelighetsforståelse må likestilling med logisk nødvendighet bety at menn blir fratatt en del av sin makt. Når rapporten selv omtaler tap av „mannlige privilegier“, er rapporten selv med på å underbygge poenget.

Feminismens kjernepremiss er det som i denne rapporten omtales som strukturelle ulikheter mellom kjønnene.  Nå går rapporten ikke inn på hva disse ulikhetene konkret består i, men det er jo et faktum at kvinner i gjennomsnitt har lavere inntekt enn menn, og utgjør en mindre andel enn menn i toppstillinger og mange yrker med høy lønn og/eller status.

Igjen: Greit nok – men må det nødvendigvis være et problem? Ulike feministiske aktører tar til orde for kvotering og andre former for politisk regulering – for at kvinner skal få sin „rettmessige“ andel av denne verdens goder

Fra filmbransjen har det tidligere kommet forslag om kvotering av alt fra manusforfattere til hovedroller. Jørgen Lorentzen hevdet i fjor at det var „håpløst“ at bare to av elleve sakprosaforfattere på Gyldendal var kvinner.  Det såkalte Balansekunstprosjektet foreslo i fjor at knutepunktsfestivaler skulle pålegges å bedre „kjønnsubalansen“ blant artistene som opptrer der. Katrine Ganer Skaug sier til tidsskriftet Ballade at „kvotering er det eneste vi vet fungerer.“

Privilegier, ikke rettigheter

Denne ideen om at kvinner som gruppe har en slags kollektiv rett til en viss andel av maktposisjoner og annet ser ut til å være allment akseptert av medie- og fortolkningselitene. Prinsippet er rettsliggjort blant annet gjennom loven om kvotering av styreverv i bedrifter. Men det bygger på en feilaktig forestilling om hva slags rettigheter folk overhodet kan ha. Styreverv og andre maktposisjoner er – i likhet med å få lage film, opptre på festival og et uendelig antall andre ting – ikke rettigheter som noen har krav på, men privilegier. Siden ingen har krav på noen av disse tingene, blir det en logisk umulighet å påstå at noen er diskriminert fordi de må klare seg uten dem.

Kanskje kan vi si at det handler om forskjellen mellom utgangslikhet og resultatlikhet. Alle skal ha samme grunnleggende muligheter og rettigheter, men det betyr ikke at verden er urettferdig fordi alle ikke ender opp med en like stor andel av alle tenkelige goder.  Når Dagsavisens Gerd Elin Stava Sandve – åpenbart på ramme alvor – i fjor klaget sin nød over at det ikke var nok kvinner som var nominert til Brageprisen, og la til at forlagene måtte kvotere og „tenke kjønn“, er det grunn til å minne om at det verken er en menneske- eller kvinnerett å få en litterær pris. Denne typen syting minner mest av alt om en viss avdanket partileder som sutret over at han ikke fikk være med i Nobelkomiteen.

Og vi vil da ikke være som ham?

Poenget med den noe vidløftige utlegningen over er ikke at feminismen nødvendigvis tar feil i ett og alt, men at dens verdimål og virkelighetsforståelse er omstridte, og fører til konsekvenser som ikke nødvendigvis alltid er av det gode.  Problemet med rapporten til Reform er ikke minst at paraplybetegnelsen «antifeminisme», slik den er brukt her, ser ut til å omfatte de fleste former for feminismekritikk. Ut fra definisjonene over vil «antifeminister» kunne være alt fra Eivind Berge til motstandere av sexkjøps- og kvoteringslovene til kvinner som prioriterer cupcakes fremfor karriere.  Samt nær sagt enhver som våger å kritisere noe som helst som har vært fremstilt som „feminisme.“

Det blir mange antifeminister, det.

Anti-intellektualisme

Rapportens undertittel er „innspill og anbefalinger fra eksperter i Norden“, og forfatterne prøver å omgi seg med en aura av vitenskapelig objektivitet. Genuin vitenskapelig etterrettelighet er det likevel lite av her. Flere av bidragsyterne representerer den såkalte kjønnsforskningen, eller beslektede disipliner. Uten å ta Hjernevask-debatten om igjen, er det rimelig tydelig at denne forskningen ser det som et hovedmål å polemisere mot deler av høyresidens tankegods. At forskningen da selv blir ideologisk, og mer opptatt av å forsvare visse politiske agendaer enn av uhildet sannhetssøken, ser ikke ut til å besvære dens våpendragere.

Tvert imot: I rapportens hovedkonklusjon pekes det på en tendens til at det den kaller enkle, biologistiske sannheter om menns og kvinners kropper og hjerner får større legitimitet i debatten, og at dette „tøyer grensene for hva som er akseptable holdninger.“ Hva som er akseptabelt eller politisk korrekt ser dermed ut til å være viktigere enn hva som er vitenskapelig sant eller ikke.

Tekstbidragene i rapporten preges av den samme anti-intellektuelle, retthaveriske holdningen. Mattias Gardell beklager seg over den „hegemoniske“ kapitalismen, og vil sverte feminismens kritikere ved å koble dem opp mot „den nya fascismen“ som han beskriver som et heksebrygg av „passion, uppdämd frustration, eros och aggression.“ Christian Norocel sammenligner påstanden om at „likestillingen har gått for langt“ med hatefulle og truende ytringer – nok et eksempel på at hvordan rapporten vil viske ut skillet mellom ekstreme ytringer og fullstendig legitim feminismekritikk.

Bedre blir det ikke når Cora Alexa Døving skriver at kritikk av kvinneundertrykkelse i minoritetsmiljøer bare er legitim når den ikke er et vikarierende motiv for fremmedfrykt og inngår i „en generell hatretorikk.“ Å diskreditere andre gjennom beskyldninger om vikarierende motiver, skjulte agendaer etc. er en klassisk hersketeknikk, som Døving her bruker for å utdefinere politisk ukorrekte aktører fra debatten. Slikt er naturligvis ren og skjær ideologisk synsing. At det presenteres i en kontekst der det fremstår som en „ekspertanbefaling“ er en ren tilsnikelse.

Slik sett er det dessverre helt passende at en av bidragsyterne er Maria Sveland, som blant mye annet også har gått langt i å legitimere kjønnsforskeren Eva Lundgren, kjent – og diskreditert – for sine vanvittige og fullstendig udokumenterte påstander om anti-feministiske ritualdrap. Sveland er romanforfatter, og kan ikke påberope seg akademiske meritter på noe fagfelt som har med kjønn å gjøre. Selv den venstreekstreme ukeavisen Flamman har kalt Sveland ukritisk og anti-intellektuell.  Likevel får hun altså være med blant „ekspertene“ her.

Maktens megafon mot pressefriheten

Og hvis du ikke er med på dette kjønnspolitiske kumbaya, skal du overdøves med maktens megafon. Det mest alvorlige er at det er makten som snakker gjennom denne rapporten. Rapporten er finansiert av Nordisk Råd, laget i samarbeid med Barne- inkluderings- og likestillingsdepartementet, og presenteres på regjeringens hjemmesider.  Det er offisielt sanksjonerte meninger vi presenteres for her.

Rapporten tar ikke til orde for lovforbud mot annet enn de mest ekstreme ytringene. I stedet er det en de-legitimeringsstrategi som gjelder.  Antifeministene beskrives i denne rapporten ikke som aktører med et legitimt budskap, men som avvikere som skal behandles eller irettesettes. Leseren må tåle store doser sosialdemokratisk paternalisme, med øket ressursbruk, tverrfaglige behandlingstiltak for marginaliserte menn og what not.  Dessuten påpekes det at antifeministiske menn ofte har opplevd frustrasjoner på det personlige plan. Slik forsøkes politiske ytringer redusert til private oppgulp som ingen behøver å ta alvorlig. Slik kritikk kunne for øvrig  rettes mot mange feminister, noe rapporten selvfølgelig ikke gjør.

Og det er nærmest sjokkerende å lese hva rapporten har å si om medienes rolle i det hele. Under overskriften „Pressen må ivareta sitt ansvar“ heter det blant annet:

Pressen må sørge for at de har kompetanse til å møte ekstreme aktører uten å legitimere dem, eller sidestille dem med feministiske og likestillingsorienterte stemmer.    

Det som faktisk sies her, er at mediene har en slags plikt til å regulere ordskiftet på en måte som ivaretar maktens og feminismens interesser.  Men medienes integritet – den frie presse! – er et demokratisk sine qua non. Politiske eller andre maktsentra utenfor mediene har ingen rett til å redigere debatter eller bestemme hvilke synspunkter som skal komme til orde.

Demokratiets kjerneverdi

Rapportens svart-hvite måte å se verden på er døv for alle innvendinger, og åpner i realiteten for en repressiv politisk praksis. Det virker heller ikke betryggende når Sultan og Tordsson skriver at kritikk av feminisme og feminister selvfølgelig er helt greit. Snarere er det urovekkende når de i denne sammenhengen fortsetter med å si at kvinners og minoriteters rettigheter er et grunnleggende trekk ved et fritt og demokratisk samfunn. Det ser heller ut til å være et grunnleggende trekk ved venstresiden, og ikke minst dens feminister, at den opphøyer sine egne ideologiske synsmåter til sannheter eller demokratiske fellesverdier som er unntatt fra kritikk.

Men demokratiets kjerneverdi er nettopp den forutsetningsløse, kontinuerlige selvkorreksjon eller revurdering av etablerte sannheter. Rapporten fra Reform, laget i samarbeid med selveste departementet på området, nærmer seg noe farlig og udemokratisk. Når „antifeminister“ i tillegg omfatter alle som f. eks. mener at bedriftseiere må få velge de styremedlemmene de selv vil, eller at det finnes irreduktible, biologiske skiller mellom kjønnene – da ender vi opp med noe som virker som en grotesk, venstrevridd variant av en viss paranoid senators forfølgelse av „u-amerikanske“ meninger.

Og da faller feminismen – i det minste den varianten som denne rapporten vil fremme – for eget grep. Da viser den at den er akkurat så intolerant, monolittisk og udemokratisk som dens argeste motstandere mener at den er.

Artikkelen er tidligere publisert på Minervanett, og gjengis her, noe forkortet, med forfatterens velvillige tillatelse.

Les også:

Feminismen på bunnen?

Aggressiv feminisme med Reform som logrende pådriver

Kjønnsubalansen i Norge

 

 

  • email
  • Facebook
  • Twitter
  • Google Bookmarks
Dette innlegget ble publisert i Kjønnsbalanse og-rettferd, Kjønnsrelasjoner. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *