Kjønnspolitisk kumbaya

Av Eystein Halle

Den nye rap­por­ten om kam­pen mot anti­fe­mi­nis­me viser at venstre­si­dens femi­nis­ter har en lang vei å gå når det gjel­der respekt for and­res menin­ger.

Vi kjen­ner ham, selv om vi ikke vil kjen­nes ved ham: Den mann­li­ge nett-bøl­len som fra et bombe­kra­ter av en ung­kars­lei­lig­het tas­ter løs mot femi­nis­men, og bru­ker opp sitt beskjed­ne ord­for­råd – hvor­av de fær­res­te orde­ne er å fin­ne i riks­måls­ord­bo­ken – for å for­tel­le hva han mener om pro­fi­ler­te, kvin­ne­li­ge medie­ak­tø­rer.  I en tid da det vik­tigs­te klasse­skil­let i Norge ser ut til å føl­ge gjer­det rundt Aschehoug-hagen, er det å for­døm­me menns nett­hat mot kvin­ner blitt en vik­tig iden­ti­tets­mar­kør for skravle­klas­sen.

Vidtgående definisjon

Greit nok – de fær­res­te vil vel stå opp for ytrings­fri­he­ten til „debat­tan­ter“ med sam­me sosia­le fer­dig­he­ter som sjim­pan­sen Julius på en dår­lig dag. Nå har kam­pen mot anti­fe­mi­nis­men imid­ler­tid blitt løf­tet opp på regje­rings­nivå, i form av rap­por­ten „Hvordan mot­ar­bei­de anti­fe­mi­nis­me og høyre­eks­tre­mis­me? “ laget av Reform – res­surs­sen­ter for menn i sam­ar­beid med bl.a. Barne-, like­stil­lings- og inklu­der­ins­gde­par­te­men­tet (BLD.) Rapporten byg­ger på noe som frem­stil­les som et eks­pert­se­mi­nar med del­ta­ke­re fra hele Norden i fjor høst.

Og her hand­ler det ikke bare om å bekjem­pe tra­kas­se­ri­er og eks­tre­mis­me. Definisjonen av femi­nis­me er nem­lig svært vidt­gå­en­de:

..tan­ken om at det eksis­te­rer en struk­tu­rell ulik­het mel­lom kjøn­ne­ne, at den­ne ulik­he­ten ofte favo­ri­se­rer menn, og at det er nød­ven­dig med til­tak for å utjev­ne ulik­he­ten.“

Antifeminisme er da å benek­te at ulik­he­ten fin­nes, å hev­de at den alt er utlig­net, eller at kvin­ner nå har fått over­ta­ket på alle fel­ter gjen­nom den all­mek­ti­ge femi­nis­men. Antifeminister, heter det vide­re, betrak­ter makt som et null­sum­spill; når kvin­ner får mer makt, får menn mind­re. Og i alt det­te er det femi­nis­men som har rett, og anti­fe­mi­nis­te­ne som tar feil – og skal mot­ar­bei­des. Stadig iføl­ge rap­por­ten.

Motforestillinger

Det er her det bør duk­ke opp noen mot­fore­stil­lin­ger.  Punktvis:

At kvin­ner har fått all makt, er alt­så en av de anti­fe­mi­nis­tis­ke påstan­de­ne som rap­por­ten vil brenne­mer­ke. Og det er natur­lig­vis rent tøv å påstå noe slikt. Men hvor man­ge av femi­nis­mens kri­ti­ke­re har nå egent­lig hev­det det­te? Uansett er det et fak­tum at femi­nis­te­ne har opp­nådd en god del defi­ni­sjons­makt innen­for de uli­ke kjønns­de­bat­te­ne.  Hva sier det for eksem­pel at menn som føler seg mar­gi­na­li­sert, ikke minst på kjønns­mar­ke­det, ste­reo­typt blir frem­stilt som «sut­re­te», mens kvin­ner som ikke får de topp­job­be­ne de vil ha, er ofre for „glass­tak“ eller struk­tu­rel­le ulik­he­ter?

Videre er det alt­så – sta­dig iføl­ge rap­por­ten – galt når anti­fe­mi­nis­ter hev­der at like­stil­ling inne­bæ­rer at menn taper makt. Eller som skri­ben­te­ne Shoaib Sultan og Lina Tordsson skri­ver i en kro­nikk i VG skjær­tors­dag: „Alle vin­ner.“ Her bør det imid­ler­tid påpe­kes at femi­nis­tisk reto­rikk beskri­ver et hie­rar­kisk sam­funn der menn har makt over kvin­ner. Ut fra en slik vir­ke­lig­hets­for­stå­el­se må like­stil­ling med logisk nød­ven­dig­het bety at menn blir fra­tatt en del av sin makt. Når rap­por­ten selv omta­ler tap av „mann­li­ge pri­vi­le­gi­er“, er rap­por­ten selv med på å under­byg­ge poen­get.

Feminismens kjerne­pre­miss er det som i den­ne rap­por­ten omta­les som struk­tu­rel­le ulik­he­ter mel­lom kjøn­ne­ne.  Nå går rap­por­ten ikke inn på hva dis­se ulik­he­te­ne kon­kret består i, men det er jo et fak­tum at kvin­ner i gjen­nom­snitt har lave­re inn­tekt enn menn, og utgjør en mind­re andel enn menn i topp­stil­lin­ger og man­ge yrker med høy lønn og/eller sta­tus.

Igjen: Greit nok – men må det nød­ven­dig­vis være et pro­blem? Ulike femi­nis­tis­ke aktø­rer tar til orde for kvo­te­ring og and­re for­mer for poli­tisk regu­le­ring – for at kvin­ner skal få sin „rett­mes­si­ge“ andel av den­ne ver­dens goder

Fra film­bran­sjen har det tid­li­ge­re kom­met for­slag om kvo­te­ring av alt fra manus­for­fat­te­re til hoved­rol­ler. Jørgen Lorentzen hev­det i fjor at det var „håp­løst“ at bare to av elle­ve sak­prosa­for­fat­te­re på Gyldendal var kvin­ner.  Det såkal­te Balansekunstprosjektet fore­slo i fjor at knute­punkts­fes­ti­va­ler skul­le påleg­ges å bed­re „kjønnsuba­lan­sen“ blant artis­te­ne som opp­trer der. Katrine Ganer Skaug sier til tids­skrif­tet Ballade at „kvo­te­ring er det enes­te vi vet fun­ge­rer.“

Privilegier, ikke rettigheter

Denne ide­en om at kvin­ner som grup­pe har en slags kol­lek­tiv rett til en viss andel av makt­po­si­sjo­ner og annet ser ut til å være all­ment aksep­tert av medie- og for­tolk­nings­eli­te­ne. Prinsippet er retts­lig­gjort blant annet gjen­nom loven om kvo­te­ring av styre­verv i bedrif­ter. Men det byg­ger på en feil­ak­tig fore­stil­ling om hva slags ret­tig­he­ter folk over­ho­det kan ha. Styreverv og and­re makt­po­si­sjo­ner er – i lik­het med å få lage film, opp­tre på fes­ti­val og et uen­de­lig antall and­re ting – ikke ret­tig­he­ter som noen har krav på, men pri­vi­le­gi­er. Siden ingen har krav på noen av dis­se tin­ge­ne, blir det en logisk umu­lig­het å påstå at noen er dis­kri­mi­nert for­di de må kla­re seg uten dem.

Kanskje kan vi si at det hand­ler om for­skjel­len mel­lom utgangs­lik­het og resul­tat­lik­het. Alle skal ha sam­me grunn­leg­gen­de mulig­he­ter og ret­tig­he­ter, men det betyr ikke at ver­den er urett­fer­dig for­di alle ikke ender opp med en like stor andel av alle ten­ke­li­ge goder.  Når Dagsavisens Gerd Elin Stava Sandve – åpen­bart på ram­me alvor – i fjor kla­get sin nød over at det ikke var nok kvin­ner som var nomi­nert til Brageprisen, og la til at for­la­ge­ne måt­te kvo­te­re og „ten­ke kjønn“, er det grunn til å min­ne om at det ver­ken er en men­nes­ke- eller kvinne­rett å få en lit­te­rær pris. Denne typen syting min­ner mest av alt om en viss avdan­ket parti­le­der som sut­ret over at han ikke fikk være med i Nobelkomiteen.

Og vi vil da ikke være som ham?

Poenget med den noe vid­løf­ti­ge utleg­nin­gen over er ikke at femi­nis­men nød­ven­dig­vis tar feil i ett og alt, men at dens verdi­mål og vir­ke­lig­hets­for­stå­el­se er omstrid­te, og fører til kon­se­kven­ser som ikke nød­ven­dig­vis all­tid er av det gode.  Problemet med rap­por­ten til Reform er ikke minst at para­ply­be­teg­nel­sen «anti­fe­mi­nis­me», slik den er brukt her, ser ut til å omfat­te de fles­te for­mer for femi­nisme­kri­tikk. Ut fra defi­ni­sjo­ne­ne over vil «anti­fe­mi­nis­ter» kun­ne være alt fra Eivind Berge til mot­stan­de­re av sex­kjøps- og kvo­te­rings­lo­ve­ne til kvin­ner som prio­ri­te­rer cup­ca­kes frem­for kar­rie­re.  Samt nær sagt enhver som våger å kri­ti­se­re noe som helst som har vært frem­stilt som „femi­nis­me.“

Det blir man­ge anti­fe­mi­nis­ter, det.

Anti-intellektualisme

Rapportens under­tit­tel er „inn­spill og anbe­fa­lin­ger fra eks­per­ter i Norden“, og for­fat­ter­ne prø­ver å omgi seg med en aura av viten­ska­pe­lig objek­ti­vi­tet. Genuin viten­ska­pe­lig etter­ret­te­lig­het er det like­vel lite av her. Flere av bidrags­yter­ne repre­sen­te­rer den såkal­te kjønns­forsk­nin­gen, eller beslek­te­de disi­pli­ner. Uten å ta Hjernevask-debat­ten om igjen, er det rime­lig tyde­lig at den­ne forsk­nin­gen ser det som et hoved­mål å pole­mi­se­re mot deler av høyre­si­dens tanke­gods. At forsk­nin­gen da selv blir ideo­lo­gisk, og mer opp­tatt av å for­sva­re vis­se poli­tis­ke agen­da­er enn av uhil­det sann­hets­sø­ken, ser ikke ut til å besvæ­re dens våpen­dra­ge­re.

Tvert imot: I rap­por­tens hoved­kon­klu­sjon pekes det på en tendens til at det den kal­ler enk­le, bio­lo­gis­tis­ke sann­he­ter om menns og kvin­ners krop­per og hjer­ner får stør­re legi­ti­mi­tet i debat­ten, og at det­te „tøy­er gren­se­ne for hva som er aksep­tab­le hold­nin­ger.“ Hva som er aksep­ta­belt eller poli­tisk kor­rekt ser der­med ut til å være vik­ti­ge­re enn hva som er viten­ska­pe­lig sant eller ikke.

Tekstbidragene i rap­por­ten pre­ges av den sam­me anti-intel­lek­tu­el­le, rett­ha­ve­ris­ke hold­nin­gen. Mattias Gardell bekla­ger seg over den „hege­mo­nis­ke“ kapi­ta­lis­men, og vil sver­te femi­nis­mens kri­ti­ke­re ved å kob­le dem opp mot „den nya fascis­men“ som han beskri­ver som et hekse­brygg av „pas­sion, upp­dämd frust­ra­tion, eros och aggres­sion.“ Christian Norocel sam­men­lig­ner påstan­den om at „like­stil­lin­gen har gått for langt“ med hate­ful­le og tru­en­de ytrin­ger – nok et eksem­pel på at hvor­dan rap­por­ten vil vis­ke ut skil­let mel­lom eks­tre­me ytrin­ger og full­sten­dig legi­tim femi­nisme­kri­tikk.

Bedre blir det ikke når Cora Alexa Døving skri­ver at kri­tikk av kvinne­un­der­tryk­kel­se i mino­ri­tets­mil­jø­er bare er legi­tim når den ikke er et vika­ri­e­ren­de motiv for frem­med­frykt og inn­går i „en gene­rell hatre­to­rikk.“ Å dis­kredi­te­re and­re gjen­nom beskyld­nin­ger om vika­ri­e­ren­de moti­ver, skjul­te agen­da­er etc. er en klas­sisk herske­tek­nikk, som Døving her bru­ker for å utde­fi­ne­re poli­tisk ukor­rek­te aktø­rer fra debat­ten. Slikt er natur­lig­vis ren og skjær ideo­lo­gisk syn­sing. At det pre­sen­te­res i en kon­tekst der det frem­står som en „eks­per­t­an­be­fa­ling“ er en ren til­sni­kel­se.

Slik sett er det dess­ver­re helt pas­sen­de at en av bidrags­yter­ne er Maria Sveland, som blant mye annet også har gått langt i å legi­ti­me­re kjønns­fors­ke­ren Eva Lundgren, kjent – og dis­kredi­tert — for sine van­vit­ti­ge og full­sten­dig udo­ku­men­ter­te påstan­der om anti-femi­nis­tis­ke ritual­drap. Sveland er roman­for­fat­ter, og kan ikke påbe­ro­pe seg aka­de­mis­ke merit­ter på noe fag­felt som har med kjønn å gjø­re. Selv den venstre­eks­tre­me uke­avi­sen Flamman har kalt Sveland ukri­tisk og anti-intel­lek­tu­ell.  Likevel får hun alt­så være med blant „eks­per­te­ne“ her.

Maktens megafon mot pressefriheten

Og hvis du ikke er med på det­te kjønns­po­li­tis­ke kum­baya, skal du over­dø­ves med mak­tens mega­fon. Det mest alvor­li­ge er at det er mak­ten som snak­ker gjen­nom den­ne rap­por­ten. Rapporten er finan­siert av Nordisk Råd, laget i sam­ar­beid med Barne- inklu­de­rings- og like­stil­lings­de­par­te­men­tet, og pre­sen­te­res på regje­rin­gens hjem­me­si­der.  Det er offi­si­elt sank­sjo­ner­te menin­ger vi pre­sen­te­res for her.

Rapporten tar ikke til orde for lov­for­bud mot annet enn de mest eks­tre­me ytrin­ge­ne. I ste­det er det en de-legi­ti­me­rings­stra­te­gi som gjel­der.  Antifeministene beskri­ves i den­ne rap­por­ten ikke som aktø­rer med et legi­timt bud­skap, men som avvi­ke­re som skal behand­les eller irette­set­tes. Leseren må tåle sto­re doser sosial­de­mo­kra­tisk pater­na­lis­me, med øket res­surs­bruk, tverr­fag­li­ge behand­lings­til­tak for mar­gi­na­li­ser­te menn og what not.  Dessuten påpe­kes det at anti­fe­mi­nis­tis­ke menn ofte har opp­levd frust­ra­sjo­ner på det per­son­li­ge plan. Slik for­sø­kes poli­tis­ke ytrin­ger redu­sert til pri­va­te opp­gulp som ingen behø­ver å ta alvor­lig. Slik kri­tikk kun­ne for øvrig  ret­tes mot man­ge femi­nis­ter, noe rap­por­ten selv­føl­ge­lig ikke gjør.

Og det er nær­mest sjok­ke­ren­de å lese hva rap­por­ten har å si om medie­nes rol­le i det hele. Under over­skrif­ten „Pressen må iva­re­ta sitt ansvar“ heter det blant annet:

Pressen må sør­ge for at de har kom­pe­tan­se til å møte eks­tre­me aktø­rer uten å legi­ti­me­re dem, eller side­stil­le dem med femi­nis­tis­ke og like­stil­lings­ori­en­ter­te stem­mer.    

Det som fak­tisk sies her, er at medie­ne har en slags plikt til å regu­le­re ord­skif­tet på en måte som iva­re­tar mak­tens og femi­nis­mens inter­es­ser.  Men medie­nes integri­tet – den frie pres­se! — er et demo­kra­tisk sine qua non. Politiske eller and­re makt­sen­tra uten­for medie­ne har ingen rett til å redi­ge­re debat­ter eller bestem­me hvil­ke syns­punk­ter som skal kom­me til orde.

Demokratiets kjerneverdi

Rapportens svart-hvi­te måte å se ver­den på er døv for alle inn­ven­din­ger, og åpner i rea­li­te­ten for en repres­siv poli­tisk prak­sis. Det vir­ker hel­ler ikke betryg­gen­de når Sultan og Tordsson skri­ver at kri­tikk av femi­nis­me og femi­nis­ter selv­føl­ge­lig er helt greit. Snarere er det uro­vek­ken­de når de i den­ne sam­men­hen­gen fort­set­ter med å si at kvin­ners og mino­ri­te­ters ret­tig­he­ter er et grunn­leg­gen­de trekk ved et fritt og demo­kra­tisk sam­funn. Det ser hel­ler ut til å være et grunn­leg­gen­de trekk ved venstre­si­den, og ikke minst dens femi­nis­ter, at den opp­høy­er sine egne ideo­lo­gis­ke syns­må­ter til sann­he­ter eller demo­kra­tis­ke fel­les­ver­di­er som er unn­tatt fra kri­tikk.

Men demo­kra­ti­ets kjerne­ver­di er nett­opp den for­ut­set­nings­løse, kon­ti­nu­er­li­ge selv­kor­rek­sjon eller revur­de­ring av etab­ler­te sann­he­ter. Rapporten fra Reform, laget i sam­ar­beid med sel­ves­te depar­te­men­tet på områ­det, nær­mer seg noe far­lig og ude­mo­kra­tisk. Når „anti­fe­mi­nis­ter“ i til­legg omfat­ter alle som f. eks. mener at bedrifts­ei­ere må få vel­ge de styre­med­lem­me­ne de selv vil, eller at det fin­nes irre­duk­tib­le, bio­lo­gis­ke skil­ler mel­lom kjøn­ne­ne – da ender vi opp med noe som vir­ker som en gro­tesk, venstre­vridd vari­ant av en viss para­no­id sena­tors for­føl­gel­se av „u-ame­ri­kans­ke“ menin­ger.

Og da fal­ler femi­nis­men – i det mins­te den vari­an­ten som den­ne rap­por­ten vil frem­me — for eget grep. Da viser den at den er akku­rat så into­le­rant, mono­lit­tisk og ude­mo­kra­tisk som dens arges­te mot­stan­de­re mener at den er.

Artikkelen er tid­li­ge­re pub­li­sert på Minervanett, og gjen­gis her, noe for­kor­tet, med for­fat­te­rens vel­vil­li­ge til­la­tel­se.

Les også:

Feminismen på bun­nen?

Aggressiv femi­nis­me med Reform som log­ren­de pådri­ver

Kjønnsubalansen i Norge

 

 

Dette innlegget ble publisert i Kjønnsbalanse og-rettferd, Kjønnsrelasjoner. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *