Kan man offentlig ønske noen vondt?

Det er ikke ofte vi kla­ger over medie­ne på Maskulinist.no. Vi har kna­pt gjort det noen gang før. Skulle vi kla­ge på noe når det gjel­der offent­lig debatt om kjønn og like­stil­ling i Norge, måt­te det hel­ler være på myn­dig­he­ter og på våre mot­par­ter i de sam­funns­spørs­må­le­ne vi for­sø­ker å ta opp til dis­ku­sjon. Mediene har mang en gang pub­li­sert våre artik­ler. Men de myn­dig­he­ter vi kri­ti­se­rer, og and­re som vi utford­rer, f.eks. kvinne­be­ve­gel­sen, sva­rer bare sjel­den. For sist­nevn­te er vel en tyde­lig mot­part i offent­lig­he­ten uvant hen­imot det ufor­ståe­li­ge.

Smertefullt, men nødvendig?

Men nå skal det hand­le om medie­ne. Bakgrunnen er en repor­ta­sje som Dagbladets Magasinet had­de den 9/3. Temaet var barne­for­de­ling, og utgangs­punk­tet var menns per­spek­tiv. Menn med erfa­ring fra barne­for­de­ling ble inter­vju­et, og det ble også fors­ke­re, en repre­sen­tant for dom­sto­le­ne og bar­ne- og like­stil­lings­mi­nis­ter Inga Marte Thorkildsen.

Mennene for­tel­ler om ankla­ger om sek­su­elt mis­bruk, som etter alt å døm­me var fals­ke. Noen menn har måt­tet tåle til­syn mens de skul­le for­sø­ke å utøve sitt for­eldre­skap. «Jeg skul­le øns­ke jeg kun­ne vært en ordent­lig pap­pa for dat­te­ren min igjen», sier én.  Situasjonen rundt bar­net kan bli så ille at små barn blir syke og kas­ter opp, for­tel­les det. «Ofte gri­ner jeg meg i søvn», sier en far. «Når jeg ser and­re barn som leker, klær i ska­pet som er blitt for små, … føles det tomt.»

Hva er årsa­ken når barn bli syke slik det for­tel­les i Dagbladet? Ifølge gjel­de­ne ideo­lo­gi er årsa­ken kon­flikt mel­lom for­eld­re­ne. Men vi vil si det slik: Kvinner øns­ker å domi­ne­re og menn går ikke med på det­te. Såkalt kon­flikt må da være å fore­trek­ke, når under­kas­tel­se er alter­na­ti­vet.

Dagbladets repor­ta­sje inne­hol­der også en del sta­ti­stikk. Fra and­re kil­der vet vi at rundt 90 % av kvin­ne­ne har omsor­gen for sine barn, og bare rundt 20 % av men­ne­ne (10 % har delt omsorg). Det sam­me fram­går av Dagbladets repor­ta­sje, bare med litt and­re nyan­ser.

Så inter­vjues stats­råd Inga Marte Thorkildsen. Hun sier at «ingen barn skal tvin­ges til sam­vær hvis det fore­lig­ger en reell frykt for vold.» Uttrykket reell frykt mener vi kun­ne være verd en nær­me­re utspør­ring fra jour­na­lis­tens side. Men på trykk kom det ingen spørs­mål. (Frykt kan være reell som frykt uten at det fin­nes grunn til frykt.) Så kom­mer stats­rå­den med et utsagn som vi mener kun­ne for­tje­ne å bli famøst: «Jeg for­står det kan være smerte­fullt, men det er nød­ven­dig.» I sam­me sekvens sier hun: «Vold og over­grep er et sam­funns­pro­blem.» Som om det sist­nevn­te skul­le være grun­nen til at Thorkildsen og sta­ten gir kvin­ner domi­nans når beg­ge for­eld­re er nor­ma­le. Vold i fami­lie­ne er fak­tisk et rela­tivt sjel­dent og over­ras­ken­de kjønns­ba­lan­sert feno­men, som her bru­kes til å stil­le alle menn i skyg­gen.

Barne- og likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen

Barne- og like­stil­lings­mi­nis­ter Inga Marte Thorkildsen

Det vik­tigs­te er etter vår opp­fat­ning at Thorkildsens hold­ning inne­bæ­rer en poli­tisk opp­trap­ping. Dagbladet gir med sin repor­ta­sje først en utford­ring til gjel­den­de poli­tikk. Med sjel­den tyde­lig­het vises det at menns situa­sjon i noen til­fel­ler ender opp som uhold­bar, og alle menn må i dag fin­ne seg i å leve med risi­ko for at det­te kan ram­me også en selv. Så stil­les stats­rå­den til ansvar. Da kun­ne hun f.eks. svart dif­fust eller unn­vi­ken­de. Dette kun­ne åpnet for for­and­ring, selv om det selv­sagt ikke vil­le inne­bå­ret noen garan­ti. Thorkildsens sva­rer imid­ler­tid rett og slett kon­fron­te­ren­de. At hun selv synes å tåle «inder­lig vel» at menn lider urett er ille nok, men at hun også kon­tant avvi­ser det­te som et poli­tisk argu­ment, mener vi må ses som en poli­tisk opp­trap­ping. På den­ne bak­grunn skrev vi neden­stå­en­de artik­kel med sik­te på pub­li­se­ring i Dagbladet:

Thorkildsens barneekstremisme

Statsråd for like­stil­ling og barn, Inga Marthe Thorkildsen, sier at hen­sy­net til barn må gå foran for­eldre­rett­fer­dig­het. I en kom­men­tar til en repor­ta­sje om menn som lider, og som mener at deres barn lider under deres mindre­ver­di­ge for­eldre­skap som føl­ge av sam­livs­brudd og barne­for­de­ling, er hun nåde­løs (Dagbladets Magasinet 9/3–13). Hun sier hun «for­står det er smerte­fullt», men hun sier det er nød­ven­dig. Grusomt, men nød­ven­dig, har en som stats­rå­den nep­pe vil asso­si­e­res med, sagt før hen­ne.

Det er imid­ler­tid en dyrt erver­vet erfa­ring at der­som du set­ter alt inn på ett enes­te mål, opp­når du ingen­ting. Dette gjel­der i verdi­spørs­mål. Dersom du set­ter alt inn på å rea­li­se­re en enes­te ver­di, opp­når du ikke en gang den­ne. Eksempel: Dersom du set­ter alt inn på inn­sikt og kunn­skap, får du ikke en gang det­te. Ingen kom­mer da til å like deg, og du er avhen­gig av et mini­mum av sym­pa­ti fra and­re men­nes­ker for å kun­ne sam­le kunn­skap. Ingen vil ellers dele sine inn­sik­ter med deg, og du vil opp­da­ge at med bare dine egne obser­va­sjo­ner og spe­ku­la­sjo­ner som grunn­lag, for­blir dine spe­ku­la­sjo­ner nett­opp spe­ku­la­sjo­ner. Et annet eksem­pel kan være neste­kjær­lig­het (altru­is­me). Dersom du ensi­dig set­ter alt inn på det­te, vil du ikke en gang opp­nå å være til gle­de for and­re. Din man­gel på kunn­skap, og kan­skje din man­gel på sunn ego­is­me, vil med­føre at dine bestre­bel­ser på å hjel­pe mis­lyk­kes. Du blir i ste­det en selv­opp­tatt plage­ånd i and­res liv.

Når det gjel­der Thorkildsens sat­sing på barn, viser hun etter min opp­fat­ning i den nevn­te kom­men­ta­ren en dis­kret, men gjen­nom­gå­en­de, for­akt for for­eldre­skap. Og spe­si­elt når det fore­lig­ger såkal­te kon­flik­ter mel­lom for­eld­re etter et sam­livs­brudd. Forakten kan ikke påvi­ses ved site­ring — jeg mener den lig­ger i hel­he­ten. Det jeg gjer­ne skul­le sett i ste­det fra stats­rå­den for like­stil­ling og barn, er for­stå­el­se for at også for­eld­re er men­nes­ker, og at for­eldre­ska­pet bør respek­te­res. Og ikke for­di det­te vil være bra for barn, men for­di en rett for for­eld­re til å behol­de sine barn er en så natur­lig men­neske­rett, at en gjen­nom his­to­ri­en kna­pt har fun­net det nød­ven­dig å for­ma­li­se­re den. I paren­tes: Respekt for for­eldre­ska­pet vil også være bra for barn. Men den­ne effek­ten gjør seg best, ja den fun­ge­rer fak­tisk bare, der­som den får fun­ge­re som bivirk­ning. Respekt for for­eld­re for­di det er bra for barn, er ikke respekt for for­eld­re.

Jeg så en gang en film hvor hoved­per­sonen var en tibe­tansk munk. En liten gutt i den­nes vare­tekt fant det mor­somt å pla­ge et dyr ved å bin­de en stein fast til halen. Munken bandt en stein fast til gut­ten og lot ham gå grå­ten­de rundt en stund. Tibetanske mun­ker har for­stått at mild­het, som tør være høyt skat­tet blant dis­se, ikke kan opp­nås ved mild­het ale­ne. Jeg skul­le øns­ke stats­rå­den for barn og like­stil­ling had­de en bestemt erfa­ring. Så vidt jeg vet har Thorkildsen selv ett barn. Jeg til­la­ter meg her å øns­ke det­te alt vel. Jeg skul­le imid­ler­tid også øns­ke at stats­rå­den had­de et barn til, og at moren ble skilt fra det­te hypo­te­tis­ke bar­net ved f.eks. fem års alder. Et slikt øns­ke kan jeg fram­føre uten at det går ut over noen kon­kret per­son, bort­sett fra Thorkildsen. Man kun­ne f.eks. ten­ke seg at det hypo­te­tis­ke bar­net ble flyt­tet til et annet land av men­nes­ker som men­te at bar­net vil­le få det bed­re der. Med den­ne erfa­rin­gen som bak­grunn, skul­le jeg gjer­ne se noen inter­vjue Thorkildsen på nytt om smer­te i for­bin­del­se med tap av barn.

Hvis Thorkildsen og and­re vil gi barn i Norge et godt liv, og set­ter alle and­re hen­syn til side, opp­når de ikke en gang det­te. I ste­det for med vel­ferds­sta­tens blikk å se sam­livs­brudd og barne­for­de­ling som et vel­ferds­pro­blem, bur­de Thorkildsen og and­re inn­se at de står over­for et slags fait accom­pli. Barn har de for­eld­re­ne de har, og de kan ikke byt­tes ut. Det fin­nes imid­ler­tid et pro­blem, men det er ikke et vel­ferds­pro­blem, det er et poli­tisk pro­blem. Politikk drei­er seg i sis­te instans om hvor­dan sta­tens tvangs­makt bru­kes. Når en kvin­ne kre­ver 80 pro­sent og man­nen kre­ver 40–50 pro­sent inn­fly­tel­se i sine barns liv, har vi ikke en for­eldre­kon­flikt, som kan svek­ke bar­nets vel­ferd, men en poli­tisk situa­sjon. Hittil er stats­mak­ten i den­ne sam­men­heng blitt brukt til å tvin­ge menn til mindre­verd. Det som trengs nå, er en tyde­lig åpning for å tvin­ge kvin­ner til like­verd. I his­to­rie­bø­ke­ne er det ledig plass for et men­nes­ke med gjen­nom­fø­rings­kraft.

Dagbladet svarer ikke

Fra Dagbladet fikk vi etter ti dager et høf­lig stan­dard­brev med nei, takk. Vi for­søk­te der­et­ter den­ne hen­ven­del­sen til Aftenposten:

Hei, Vedlagt føl­ger et manus jeg ber vur­dert for tryk­king. Som man kan se, hører det kan­skje hjem­me i Dagbladet, men de tryk­ker bare de nest bes­te inn­leg­ge­ne av det­te sla­get. Alternative over­skrif­ter kan være: Norsk barne­eks­tre­mis­me, Barneekstremisme i Norge eller Thorkildsens barne­eks­tre­mis­me. Jeg ber om å få svar innen tre dager. Jeg vil være glad for til­bake­mel­ding og er åpen for for­slag til end­rin­ger. Jeg ved­leg­ger også kort cv og foto. Vennlig hil­sen ..

Fra Aftenposten fikk vi også høf­lig nei, takk.

Går det an å «anke» et avslag, til f.eks. sjefs­re­dak­tø­ren? Ja, det kan man jo prø­ve, men noe slikt bør man selv­føl­ge­lig ikke gjø­re ofte. I vår skri­bent­virk­som­het har vi prøvd det­te to gan­ger på seks år. I beg­ge til­fel­ler fikk vi fak­tisk del­vis med­hold, og kom på trykk. På den­ne bak­grunn prøv­de vil Dagbladet en gang til:

Til Sjefsredaktør John Arne Markussen, Dagbladet, Hei, Jeg viser til Dagbladets repor­ta­sje om tema­et barne­for­de­ling og stats­råd Thorkildsens kom­men­tar i Magasinet 9/3. Unntaksvis til­la­ter jeg meg å spør­re om Dagbladet kan ten­ke seg å vur­de­re ved­lag­te artik­kel på nytt, etter refu­sjon som jeg mot­tok 3. ds. Begrunnelse: Dagbladets repor­ta­sje var kri­tisk til gjel­den­de poli­tikk og Thorkildsens pla­ner om å gå vide­re i sam­me ret­ning. Politikkens kon­se­kven­ser i form av menns lidel­se ble påvist. Dette er inter­es­sant, men etter min opp­fat­ning like­vel et begren­set per­spek­tiv. Jeg mener at hard poli­tikk også bør kun­ne møtes med noe hardt (men sivi­li­sert) og ikke bare med «ydmyk lidel­se». I spørs­må­let om artik­ke­len gene­relt er inn­holds­mes­sig inter­es­sant, lar jeg artik­ke­len tale for seg selv, men det jeg ber spe­si­elt om, er aksept for artik­ke­lens hard­het som legi­tim poli­tisk ytrings­form. I så måte til­fø­rer artik­ke­len kan­skje også offent­lig debatt noe nytt. Jeg vil være takk­nem­lig om dere vur­de­rer artik­ke­len på ny, og vil uan­sett være takk­nem­lig for en til­bake­mel­ding.

På den­ne hen­ven­del­sen fikk vi ikke svar.

Til slutt prøv­de vi «debatt­gla­de» Klassekampen:

Hei, Jeg ven­der meg nå til Klassekampen med et inn­legg jeg mener for­tje­ner å kom­me på trykk, og som dess­uten etter min opp­fat­ning vil bidra med noe vik­tig i debat­ten om kjøn­ne­nes stil­ling i Norge. Innlegget er svar på en meget offen­siv hold­ning fra bar­ne- og like­stil­lings­mi­nis­te­rens side. Denne offen­siv bør ikke gå upå­ak­tet hen, og bør etter min mening møte ade­kvat mot­stand. Jeg ved­leg­ger repor­ta­sjen og stats­rå­dens kom­men­tar, som det vises til i inn­leg­get, i fall dere skul­le øns­ke å gå inn på bak­grun­nen. Som det vil fram­gå, bur­de det vært Dagbladets ansvar å tryk­ke inn­leg­get. De vil imid­ler­tid slett ikke tryk­ke det. Kanskje de syns det er upas­sen­de å uttryk­ke et øns­ke om at mot­de­bat­tan­ten skal lide vondt? Men for min del vil jeg si at det­te er nett­opp det sva­ret som er på sin plass, og håper på Klassekampens for­stå­el­se og inter­es­se. Jeg ved­leg­ger også kort CV og foto. Vennlig hil­sen ..

Klassekampen sva­rer:

Jeg tak­ker nei. Skriv hel­ler kort og sak­lig, så tar kan­skje DB det inn. Beste hil­sen, Tollef Mjaugedal, kro­nikk- og debatt­re­dak­tør KLASSEKAMPEN

Ønsker Klassekampen at vi skal skri­ve om artik­ke­len til en «stem­me­sed­del»? Argumentasjon bør slip­pe til, og ikke bare menin­ger. Demokrati bør ikke for­fal­le til et rent opp­tel­lings­re­gi­me.

Verken — eller

Kanskje er det til­fel­dig at vi ikke fikk artik­ke­len «Thorkildsens barne­eks­tre­mis­me» på trykk. Men kan­skje har det sin grunn i at den­ne artik­ke­len inne­bæ­rer hva man kan kal­le ver­bal aggres­si­vi­tet. I den grad sist­nevn­te måt­te være den fak­tis­ke grun­nen, synes menn å stå over­for føl­gen­de dilem­ma:

1)      På den ene siden nyt­ter det ikke å kla­ge. Dagbladets repor­ta­sje ble kon­tant avvist av stats­rå­den. At det ikke nyt­ter å kla­ge, er for øvrig noe vi har sett menn erfa­re gang på gang i offent­lig debatt på alle slags saks­om­rå­der. Blant annet av den­ne grunn har vi selv unn­gått å uttryk­ke oss slik at det får preg av kla­ge. Menn synes ikke (i mot­set­ning til kvin­ner) å kun­ne frem­me sitt anlig­gen­de ved å påpe­ke smer­te, lidel­se og urett­fer­dig­het med håp om at det­te utlø­ser empa­ti og for­and­ring. I ste­det møter man ofte hån. Typisk snak­kes det med merk­bar for­akt om offer eller offerrol­le.

Alligator Eats Capitalist, skultur av Chris F. Masse

Alligator Eats Capitalist, skulp­tur av Chris F. Masse

2)      På den annen side nyt­ter det ikke å være ver­balt aggres­siv. Vi gikk i vår artik­kel hardt til verks på det ver­ba­le plan, og rett og slett fram­før­te et øns­ke om at en kon­kret poli­ti­ker fikk sma­ke sin egen medi­sin i form av nett­opp den lidel­se hun vet hen­nes poli­tikk påfø­rer and­re. Som poli­tisk kamp­form er det­te kan­skje litt ori­gi­nalt. Det kan kan­skje sam­men­lik­nes med bil­led­lig agi­ta­sjon, som vist til høy­re, men det er sam­ti­dig for­skjell for­di vår artik­kel ret­ter seg mot en kon­kret per­son, alt­så Thorkildsen, men dog bare som en hypo­te­tisk tan­ke.

Hvis ver­ken kla­ge eller ver­bal aggres­si­vi­tet nyt­ter, hva gjør man?

*

Dagbladets inter­vju med bar­ne- og like­stil­lings­mi­nis­ter Inga Marte Torkildsen

Les også:

Dette vil jeg ikke tryk­ke, gitt”

Lytteplikt for folk med makt

Barneekstremisme dømt i Strasbourg

Dette innlegget ble publisert i Barn og foreldreskap, Diskusjonsklima og sensur. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.