Hva er kvinnemakt?

Av kjønn er det to, og for kvin­ner utgjør menn det kom­ple­men­tæ­re kjønn. På kvinne­be­ve­gel­sens dag er det der­for ikke upas­sen­de om også menn ytrer seg om tidens kjønns­spørs­mål. Et her­væ­ren­de medi­um har i den for­bin­del­se spurt oss hva som kun­ne være et kraft­fullt sym­bol på kvinne­makt gjen­nom tide­ne. Et inter­es­sant spørs­mål som viser seg ikke helt enkelt å besva­re.

For saken er vel den at kvin­ners makt ofte arter seg mer indi­rek­te og dis­kret enn det som for­bin­des med menn, sær­lig når det drei­er seg om offent­lig makt. Ja, man kan endog fin­ne til­fel­ler der kvinne­makt viser seg ved at kvin­ner får menn til å gjø­re som de vil, med eller uten man­nens viten­de. Vårt førs­te for­slag til sym­bol på kvinne­makt er der­for en mann, nem­lig tid­li­ge­re stats­råd Ansgar Gabrielsen for hva han gjor­de i 2003. Gabrielsen kom fra Høyre og var i 2003 stats­råd for nærings­de­par­te­men­tet. Mot pro­tes­ter fra nærings­li­vet og eget par­ti drev han fram en lov om kvinne­kvo­ter i bedrifts­sty­rer. Stortinget, med sitt fler­tall av menn, ved­tok til slutt for­sla­get.

Vårt nes­te for­slag er Siv Jensen – kvin­ne­lig leder for «manns­par­ti­et» FrP. Å hem­me poten­si­ell manns­makt kan også være en form for kvinne­makt. Ingen er i dag stol­te over å være et manns­par­ti. Tvert i mot synes det som man er opp­tatt av å skju­le en slik tendens. Mennene i FrP er på den­ne måten selv hem­met. Situasjonen for­ster­kes og tyde­lig­gjø­res imid­ler­tid ved at par­ti­et har en kvin­ne­lig leder. Sivs offi­si­el­le tit­tel i par­ti­et er for øvrig for­mann. Da hun ble valgt, ble det også frem­met et for­slag om å end­re tit­te­len til «leder», men for­sla­get falt. Menn vet alt­så å pro­te­ste­re, bare spørs­må­let er lite nok.

Fra utlan­det, nær­me­re bestemt fra Tyskland, kan fore­slås stats­mi­nis­ter­in­ne, som det heter på tysk,  Angela Merkel. Hun kan karak­te­ri­se­res som en prag­ma­tisk real­po­li­ti­ker. Hun kas­tet i 2012 sin popu­læ­re miljø­vern­mi­nis­ter Norbert Röttgen da sist­nevn­te som første­kan­di­dat for sitt par­ti had­de gjort det rik­tig dår­lig i et lokal­valg. For minis­te­ren kom avskje­di­gel­sen som et sjokk. Men på grunn av valg­ta­pet kun­ne Röttgen ikke bære fram den vans­ke­li­ge omstil­lin­gen fra olje og atom­kraft til for­ny­bar ener­gi, men­te Merkel. Til tross for den­ne tøff­het kan imid­ler­tid Merkel når som helst fram­stå som, og bli opp­fat­tet som, en klok og mild kvin­ne. For noen synes det som at beg­ge sider av et van­lig­vis selv­mot­si­gen­de bil­de aksep­te­res.

Fra tyran­ne­nes ver­den kan fore­slås fru Asma al-Assad, gift med den mer kjen­te pre­si­dent i Syria Baschar al-Assad, og der­med lan­dets første­kvin­ne. Få kvin­ner er dik­ta­to­rer, men alle dik­ta­to­rer har en kone, og dis­se kan også spil­le en rol­le. Kort tid før utbrud­det av den syris­ke bor­ger­kri­gen var ekte­pa­ret Assad på offi­si­elt besøk i Frankrike og spis­te i den for­bin­del­se mid­dag hos davæ­ren­de pre­si­dent Sarkozy. Etterpå skal Sarkozy iføl­ge den tys­ke avi­sa Die Zeit ha sagt føl­gen­de til sin uten­riks­mi­nis­ter: Når pre­si­den­ten har en slik moder­ne kone, kan han ikke være så ille.

Fra det onde til det gode. En klas­si­ker er Florence Nightingale, som ikke var den tål­mo­di­ge og snil­le syke­plei­e­ren de fles­te opp­fat­ter hen­ne som. Nightingale ble en gang spurt om hva som drev hen­ne, og hun skal ha svart: Raseri! Dette pre­get også hen­nes arbeid for å bed­re plei­en av såre­de bri­tis­ke sol­da­ter under Krim-kri­gen, og som hun ble berømt for. Hun tok snar­vei­er og var resul­tat­ori­en­tert. Vi kan også mer­ke oss at det var menn som fikk for­de­le­ne av hen­nes arbeid, sam­ti­dig som det var for­hold skapt av menn som var gjen­stand for hen­nes rase­ri.

Tilbake til Norge vil vi fore­slå tid­li­ge­re LO-sjef Gerd Liv Valla. Hun inkar­ne­rer kan­skje på en fyl­lest­gjø­ren­de måte kvin­ners bestre­bel­ser når det gjel­der makt i dag. Kvinnemakten vil i dag gjer­ne være syn­lig, som menns. Som leder for LO var Valla rime­lig syn­lig i offent­lig­he­ten, og skal også internt ha vært en tyde­lig leder, men kan­skje over­ty­de­lig? Hun ledet som en mann, men kan­skje like­vel ikke som en mann vil­le gjort? Menn tar nem­lig hen­syn, også når de utøver tyde­lig leder­skap, og det har kvin­ner som vil lede som menn, kan­skje ikke fått med seg. Eller de viser i mind­re grad det som mode­re­rer menns ledel­se, nem­lig respekt, som er noe annet enn empa­ti, for dem som ledes. Da Valla til slutt kom opp i hardt vær, sa hun: «Hvis jeg har såret noen, er jeg lei meg for det.» Et slikt for­søk på å øve bot er imid­ler­tid ikke å ta ordent­lig ansvar. Når man ankla­ges for å ha såret noen, må man ta stil­ling til om man etter egen opp­fat­ning har såret eller ikke. Deretter må man be ufor­be­hol­dent om unn­skyld­ning, eller la det være, alt etter den kon­klu­sjon en er kom­met fram til. Til slutt falt LO-lede­ren og ble erstat­tet av en tra­di­sjo­nell mann, og han sit­ter som kjent ennå. Det kan synes som om Valla prøv­de å lede som en mann, men ikke lyk­tes.

Vårt ulti­mate for­slag til sym­bol på moder­ne kvinne­makt må der­for bli Gerd Liv Vallas mot­stan­der i den kam­pen Valla tap­te, alt­så davæ­ren­de inter­na­sjo­nal sek­re­tær i LO, Ingunn Yssen. Yssen bruk­te kvin­ners kan­skje mest effek­ti­ve makt­mid­del, nem­lig offerrol­len. Yssens stil­ling som LOs inter­na­sjo­na­le sek­re­tær kan sam­men­lik­nes med en stil­ling som stats­sek­re­tær. En stats­sek­re­tær sit­ter rime­lig­vis så len­ge stats­rå­den sit­ter, eller kor­te­re, hvis stats­rå­den øns­ker det­te. Det fin­nes ikke noe opp­si­gel­ses­vern, og det bør det nep­pe hel­ler fin­nes, i den­ne typen stil­lin­ger. Likevel klar­te Yssen å påbe­ro­pe seg både stil­lings­vern og dår­lig arbeids­mil­jø for­år­sa­ket av topp­le­de­ren selv, alt­så Valla. Det ble orga­ni­sert en «pri­vat retts­sak» i form av en gransk­ning, og Valla ble kjent «skyl­dig» i mob­bing. Alt går for en kvin­ne som inn­tar offerrol­len.

Har vi da glemt noe? Ja, vi har glemt den tra­di­sjo­nel­le kvinne­mak­ten, det vil si mak­ten over bar­na og hjem­met for øvrig. Denne mak­ten synes å for­bli uinn­skren­ket på kvin­ne­nes hen­der. Et eksem­pel er mak­ten over fjern­kon­trol­len foran TV-skjer­men. Symbol: Kvinne som lei­er et barn, evt med fjern­kon­troll i den and­re hån­da. At kvin­nen kan­skje også har man­nens lønns­inn­tekt i lom­me­boka ute på handle­run­den, skal vi ikke gå nær­me­re inn på i dag.

Til kvin­ner i Norge sier vi gra­tu­le­rer med dagen! Og gra­tu­le­rer med hund­re års stem­me­rett! I tråd med enkel­te av for­sla­ge­ne til kvinne­makt­sym­bo­ler oven­for fore­slår vi at dere bru­ker de nes­te ti år, om ikke hund­re, til å dis­ku­te­re for­hol­det mel­lom kvinne­makt og kvinne­an­svar. Med makt bør føl­ge ansvar.

Les også: Kvinnebevegelsen — sedat, mid­del­ald­ren­de dame?

Dette innlegget ble publisert i Kjønnsrelasjoner. Bokmerk permalenken.

10 kommentarer til Hva er kvinnemakt?

  1. Arild Brock sier:

    Det hev­des at menn har som grunn­leg­gen­de instinkt å spre sine gener mest mulig. Dette kan nok være ett trekk i menns instink­ti­ve adferd, men nep­pe det enes­te av betyd­ning i den­ne sam­men­heng. Av betyd­ning må være ikke bare at en kvin­ne befruk­tes, men også hvem, og, ikke minst, at avkom­met vokser opp. At han­ne­ne del­tar i omsor­gen for avkom­met fore­kom­mer hos en rek­ke dyre­ar­ter. Da gir et begren­set antall avkom bed­re mulig­he­ter enn et stort antall avkom.

    Vitenskapssjournalisten Bjørn Vassnes har drøf­tet det­te i sin bok «Livets dans». Han kon­klu­de­rer med at men­nes­ket fra natu­rens side er en mel­lom­ting mel­lom mono­gam og poly­gam, alt­så ver­ken av en av de mest mono­ga­me eller en av de mest poly­ga­me arter. På lik­nen­de måte drøf­ter Jan Brøgger i sin bok «Forsvarstale for man­nen» for­hol­det mel­lom den eks­ten­si­ve og den inten­si­ve stra­te­gi for menn. Den eks­ten­si­ve stra­te­gi går ut på å ha man­ge avkom og lite opp­føl­ging, mens den inten­si­ve stra­te­gi­en omvendt går ut på å få avkom men med sterk opp­føl­ging (som alle­re­de beskre­vet oven­for). Også Brøgger kon­klu­de­rer med et mel­lom­stand­punkt: blant menn vil du fin­ne beg­ge til­bøye­lig­he­ter.

    Begge de to nevn­te for­fat­te­res kon­klu­sjo­ner kan for øvrig under­støt­tes av føl­gen­de: Evolusjonen fører til at den bes­te løs­ning over­le­ver, dog ofte MED VARIASJON. Den bes­te løs­ning er ofte ikke en enkelt løs­ning, men et sett av fle­re. Det er f eks ikke en enkelt kropps­høy­de som er den bes­te, men rundt gjen­nom­snit­tet er det både for­de­ler og ulem­per ved å avvi­ke i kort eller lang ret­ning. Derfor vil ikke bare indi­vi­der med den «per­fek­te» høy­de over­le­ve, men uli­ke indi­vi­der innen­for et visst spek­ter.

    I til­legg kom­mer selv­sagt men­nes­kets for­mi­dab­le evne til å dan­ne sosia­le struk­tu­rer. Den vik­ti­ges­te over­le­vel­ses­fak­to­ren for et men­neske­in­di­vid er ikke natu­ren, men and­re men­nes­ker, alt­så indi­vi­dets sosia­le omgi­vel­ser. Sosiale struk­tu­rer kan dan­nes spon­tant og «natur­lig», men som også ved dis­ku­sjon og kon­klu­de­ring. Så skal vi snak­ke om hva slags sosia­le omgi­vel­ser vi øns­ker å utgjø­re for hver­and­re?

    For min del vil jeg da leg­ge vekt på mind­re bruk av tvang.

    Jeg mener det er en vik­tig opp­ga­ve for dagens og fram­ti­dens men­nes­ker å få den for­voks­te stats­myn­dig­he­ten under kon­troll — igjen. De sis­te 20 års utvik­ling av vel­ferds­sta­ten mener jeg dri­ves mer av den­nes eget behov for å vokse, og dens ansat­tes opp­lev­de behov for inn­tekt, enn av folks behov for vel­ferd fram­skaf­fet gjen­nom akku­rat det­te sys­te­met. Jeg mener vi er blitt litt for vant til å ta sta­tens omfang som selv­sagt. Og vi er blitt litt lite opp­merk­som­me på dens tvangs­as­pekt. Det er hyg­ge­lig at folk vil dele. Men delin­gen blir litt mind­re sjar­me­ren­de når den gjen­nom­fø­res av uni­for­mert per­so­nell.

    Ved å gjen­opp­da­ge tvan­gen, kun­ne vi kan­skje også se med nye øyne på spørs­må­let om sta­ten bur­de vike til for­del for and­re måter å fram­skaf­fe sam­me, eller bed­re, vel­ferd på. Ikke minst bur­de etter min mening mer per­son­li­ge måter å fram­skaf­fe vel­ferd kun­ne kon­kur­re­re godt med de offent­li­ge løs­nin­ge­ne. Nå, som før, er det i hoved­sak kvin­ner som utøver sosi­al omsorg, men i ste­det for å pas­se sine nær­mes­te, pas­ser de hver­and­res. Konkret når det gjel­der barn: i ste­det for å pas­se egne barn, sen­des alle barn til barne­ha­ger hvor kvin­ne­ne pas­ser hver­and­res barn.

  2. Anders sier:

    Hva er kvinne­makt?

    Enkelt og greit, den sek­su­el­le selek­sjons­mak­ten, mak­ten til å bestem­me hvil­ke menn som skal få ha sex og/eller får bli far. Denne mak­ten deler de ald­ri, de kom­mer ikke til å gi den fra seg, de er gra­tis­pas­sa­sje­rer i sek­su­al og kjær­lig­hets­li­vet så len­ge de over­la­ter alt av ini­tia­tiv og kur­ti­se til menn, og av den grunn har jeg ikke en grunn­leg­gen­de respekt for dem, de sni­ker seg unna risi­ko og ansvar, men like­fullt ser de det som sin rett i man­ge til­fel­ler å rak­ke ned på menn de er eller har vært sam­men med, som ikke “opp­før­te seg bra nok”, helt blin­de for at det er dem selv som har selek­tert akku­rat de menn de har sex med!
    Alle kvin­ner vet meget godt fra tid­lig i livet hva for grep de har på menn, alle for­de­ler den­ne mak­ten gir dem. Men det­te snak­kes det lite om, ihvert­fall ikke fra femi­nist­hold, noe som er rent hyk­le­ri. Det enes­te av inter­es­se er for­mell makt i sam­funns­po­si­sjo­ner vir­ker det som, men spør du ett utvalg av folk om hva som er den vik­tigs­te ingre­di­ens i livet, så er det ikke mak­ten i en yrkeskarriere/posisjon men det å ha ett kjær­lig­hets­liv, sek­su­ell utfol­del­se og kan­skje fami­lie (for­ut­set­ter her en rime­lig helse). Her har kvin­ner alle kor­te­ne på sine hen­der.
    Ikke en gang for­fat­ter av den­ne teks­ten nev­ner den sek­su­el­le selek­sjons­mak­ten, enten for­di han selv “får nok” og der­med ikke har tenkt sær­lig over det, det gjør man nem­lig mest når søli­ba­tet er rege­len i livet, eller for­di han som de fles­te er lært opp til at det­te snak­ker vi ikke om.

    • Arild Brock sier:

      Ja, jeg kan nok være enig i at kvin­ner har en «selek­sjons­makt» i dag. Det kan vide­re synes som du mener det­te for­hol­det er natur­gitt, og/eller ikke kun­ne være anner­le­des. Men i så fall er jeg ikke enig.

      Det er for det førs­te all­tid én kvin­ne og én mann i hver seng. Så langt kan man vel si at «mate­ma­tis­ke» grunn­la­get for selek­sjons­makt er likt. Hvis en imid­ler­tid ten­ker på det å få barn, stil­ler saken seg straks anner­le­des. Kvinner kan bare få et fåtall barn, mens menn kan i teori­en få nes­ten uen­de­lig man­ge, men dog slik at det fort­satt står én kvin­ne og én mann bak hvert enkelt barn. Den poten­si­el­le selek­sjons­mak­ten for de to kjønn blir fort­satt 50–50, men for­de­lin­gen internt blir ulik for hvert av de to kjønn. At bare et utvalg menn får barn, men desto fle­re, fin­nes det jo også his­to­ris­ke og kul­tu­rel­le eksemp­ler på.

      I vår del av ver­den har det mono­ga­me, livs­lan­ge ekte­ska­pet vært sva­ret på det­te, noe som må ha vir­ket sterkt utjev­nen­de på menns mulig­het for å få barn. Denne model­len har vel ald­ri vært gjen­nom­ført fullt ut, men kan­skje stort sett. I dag synes imid­ler­tid model­len på retur. Som kjent er det en tendens til at serie­mono­ga­mi over­tar. Videre er det slik at fle­re menn enn kvin­ner har en serie, eller de har i snitt len­ge­re seri­er, men noen menn får til gjen­gjeld ikke barn i det hele tatt. Snittet for hvert kjønn blir der­med fort­satt det sam­me.

      Bortsett fra sæd­ban­ke­ne. At sæd­ban­ker fin­nes, inn­går etter min opp­fat­ning i en kul­tur som set­ter menns for­eldre­skap lave­re enn kvin­ners. Men fort­satt er vel bruk av sæd­ban­ker så pass lite omfat­ten­de at de ikke kan ha noen stor inn­fly­tel­se på «selek­sjons­mak­ten».

      Når dagens selek­sjons­makt synes over­vei­en­de på kvin­ners hen­der, tror jeg for min del at det hen­ger mye sam­men med sosia­le og kul­tu­rel­le for­hold. Kvinner i vårt sam­funn har lyk­kes med å fram­stå som mer attrak­ti­ve enn menn. Menn og kvin­ner har som kjent ulik leng­de på sin fer­ti­le alders­pe­riode. Kvinners selek­sjons­makt fal­ler med øken­de alder, men det­te ale­ne gir fort­satt beg­ge kjønn sam­me gjen­nom­snitt­li­ge selek­sjons­makt gjen­nom livs­lø­pet. At kvin­ner har stør­re selek­sjons­makt enn menn så len­ge de er i ung alder kan like­vel dan­ne en «start» på noe mer. Kvinner (i ung alder) blir sin makt bevisst, og øker mak­ten ved å gjø­re seg kost­ba­re. Mange unge kvin­ner går etter min opp­fat­ning rundt med den sam­me utstrå­lin­gen som en mann med BMW. Begge vet at de har noe. Spesielt sjar­me­ren­de er det­te imid­ler­tid ikke, etter min smak.

      Noen mener at menn har stør­re lyst på sex enn kvin­ner. Hvis det­te er rik­tig, kan det gi kvin­nen makt innen­for en par-rela­sjon, men til gjen­gjeld har hun alt­så iføl­ge for­ut­set­nin­gen mind­re gle­de av sek­su­al­li­vet. Ikke noen spe­si­ell for­del alt i alt, alt­så. Hvordan blir det uten­for en gitt par-rela­sjon? Det blir vel på sam­me måten, om vi fort­satt ser på virk­nin­gen av lyst-fak­to­ren ale­ne. Kvinner kan nyte mak­ten ved å være etter­spurt, men har mind­re gle­de av resul­ta­tet når «for­hand­lin­ge­ne» er avslut­tet og en kom­mer til «gjen­nom­fø­ring».

      Hva skjer så om vi leg­ger sam­men alders­fak­to­ren, lyst-fak­to­ren og kvin­ners bestre­bel­ser på å gjø­re seg kost­ba­re? Vi får dagens situa­sjon. Unge kvin­ner er mer attrak­ti­ve enn menn, i førs­te omgang for­di de er fær­re. Eldre kvin­ner står på side­lin­jen, om de ikke har lyk­kes med å hol­de fast ved man­nen fra ung­dom­men. Mange av dagens eld­re kvin­ner har jo ikke en gang gjort noe for­søk på det­te, sna­re­re tvert i mot. Mange av dis­se lever i dag av rødvin og rei­ser.

      For min del syns jeg imid­ler­tid det er grunn til å tro at kvin­ner stort sett har like mye lyst på sex som menn, bort­sett fra kan­skje noen kvin­ner som har vært så opp­tat­te av å gjø­re seg kost­ba­re at de av den grunn har mis­tet lys­ten. Det hen­der at kvin­ner «røper seg», slip­per seg løs og der­med avslø­rer at kost­bar­he­ten er påtatt. Et vik­tig spørs­mål må være hva som kan være menns svar på kvin­ners kost­bar­het. Vi kun­ne sva­re litt med sam­me mynt. Menn i dag er imid­ler­tid etter min mening til­bøye­lig nes­ten til det mot­sat­te, nem­lig å kon­kur­re­re desto mer inn­bitt med and­re menn for å inn­ynde seg hos kvin­ne­ne. Dette «kjø­per» så man­ge kvin­ner, og i en grad som jeg fin­ner for­bau­sen­de. Men «kjø­pet» er kan­skje også blan­det med litt for­akt. Enkelte menn, som synes å være sto­re kvinne­sjek­ke­re, ser kvin­ner kan­skje i all still­het som fjols.

      Om vi antar at lyst-fak­to­ren ikke er reell, kan en myte om en lyst-for­skjell like­vel være et godt våpen i kvin­ners bestre­bel­ser på å gjø­re seg kost­ba­re. De kan da få i både pose og sekk. (Les om kvin­ners sex­ego­is­me.) Myten om lyst-fak­to­ren gjør det let­te­re å gjø­re seg kost­bar, sam­ti­dig som kvin­ne­ne får all den sex de har lyst på, og kan nyte den som menn gjør det. Eller? For min del vil jeg reg­ne med at kvin­ner får et fra­trekk i gle­den som føl­ge av den «kom­mer­sia­li­se­ring» av kjær­lig­hets- og sek­su­al­li­vet som jeg antar at høyt opp­dre­vet kost­bar­het må med­føre, på sam­me måten som kjøre­gle­den ved en BMW må bli noe redu­sert om val­get av bil og kjøre­rute sty­res ute­luk­ken­de av det å bli lagt mer­ke til. Likeverdig sex er den bes­te sex.

      På film og tv vises i dag helte­mo­di­ge kvin­ner og lat­ter­li­ge menn. Mye his­to­rie­skri­vin­gen går ut på å redu­se­re sto­re menn, og gra­ve frem størst muli­ge kvin­ner. Listen over slik virk­som­het i sam­fun­net, som respek­ti­ve styr­ker og svek­ker de to kjønns sta­tus og selv­fø­lel­se, kan gjø­res lang. Er det­te rele­vant for kjær­lig­hets- og sek­su­al­li­vet? Ja, selv­sagt. Alle under 40 i dag har levd hele sitt liv i et sam­funn pre­get av kon­stant hei­ing på kvin­ner. Ikke rart, da, om de fles­te menn i den­ne alders­grup­pen fin­ner det vans­ke­lig å sva­re på kvin­ners kost­bar­het med sam­me mynt. Det er der­for etter min mening bare gjen­nom en lang og seig kamp for å vin­ne en ny kul­tu­rell og sam­funns­mes­sig posi­sjon, basert på like­verd og ikke på de små res­ter av gam­mel manns­do­mi­nans som fort­satt fin­nes, at menn kan gjen­vin­ne kjønns­ba­lan­se i kjær­lig­hets- og sek­su­al­li­vet.

      • Anders sier:

        Takk for svar, vir­ker som om du igrunn har den sam­me opp­fat­tel­sen som meg men med noen få avvik jeg vil kom­men­te­re.
        Mine tan­ker om det­te tema­et er nød­ven­dig­vis far­get av mine erfa­rin­ger i det hete­ro­fi­le spil­let, og de er ikke spe­si­ellt posi­ti­ve når det gjel­der det­te med kvin­ners initi­ta­tiv og min til­gang til ett sek­su­al­liv, og jeg er over 40 år og har der­med kun­net obser­ve­re det over noen år. Jeg har ikke spe­si­elt neg­a­ti­ve min­ner fra det å være i en rela­sjon, det er “vei­en frem dit” jeg skri­ver om. Forøvrig har jeg “hop­pet av” og tar ikke len­ger kon­takt med kvin­ner.
        Jeg er klar over at egne erfa­rin­ger blir anek­do­tisk bevis­før­sel men jeg synes dis­se stem­mer godt over­ens med hva jeg har lest på områ­det av artikler,bøker og i debatt­fo­rum, og av hva and­re menn for­tel­ler om sine erfa­rin­ger, samt også his­to­ri­er fra kvin­ner jeg har snak­ket gans­ke åpent med om det. Det mes­te av mine “data” peker i ret­ning av at den sek­su­el­le mak­ten stort sett befin­ner seg på kvin­nens hen­der pga deres pas­si­ve rol­le som tvin­ger menn til å job­be og kon­kur­re­re for å få dem. Om det­te er kun natur­gitt eller sosi­alt vet jeg for lite om.

        Jeg har fått med meg at det i teori­en skal jev­ne seg ut etter­hvert som kvin­ner kom­mer over sin mest attrak­ti­ve alder, men jeg har til­gode å opp­le­ve noen end­ring i kvin­ners ini­tia­tiv-vil­lig­het når de blir eld­re, det er mulig de er “enk­le­re å få” med mind­re inn­sats fra man­nen enn da de var yng­re, selv om jeg hel­ler ikke har den­ne erfa­rin­gen selv. Mulig vil du kal­le meg ett uhel­dig unn­tak, men jeg har endel mannl­ge bekjen­te som for­tel­ler om det sam­me. Kvinner flest har ald­ri sagt til meg at de ikke kan kla­re å få sex, selv de minst attrak­ti­ve kan ha seg så mye de vil, sær­lig via nett­da­ting. Endel menn kla­rer kna­pt få til­gang, eller bare sjel­den.
        Om det er slik at kvin­ner er hyper­ga­me av natur for­kla­rer det en god del, høy­sta­tus­menn får vit­ter­lig opp­merk­som­het og til­bud uten sær­lig inn­sats. Du sier at det all­tid er en kvin­ne og en mann i hver seng, ja der og da er det slik, men siden det ikke er tvun­gent livs­langt mono­ga­mi i vår kul­tur kan, og gjør i prak­sis, kvin­ner det­te slik at de oftest “shop­per” de mest attrak­ti­ve han­ner når de har sex, så der­med blir det mis­vi­sen­de å si det slik, som om det skul­le være en rett­fer­dig for­de­ling.

        Jeg mener å ha lest noen tall fra ame­ri­kans­ke college(kanskje ikke full­ver­dig rele­vant her men en god peke­pinn) at ca 20% av men­ne­ne står for 80% av sexen. Jeg har min teori om at det nok ikke er langt fra sann­he­ten gene­rellt i sam­fun­net, også i Norge. Etter at kvin­ner fikk sin p-pil­le og trygt kun­ne ha “fri sex”,og det ble posi­ti­ve end­rin­ger i synet på deres sek­su­el­le utfol­del­se, og med dagens serie­mono­ga­mi, så kan kvin­ner hele tiden vel­ge høy­sta­tus­menn, slik at en god del menn fal­ler uten­for. De tren­ger ikke len­ger under­tryk­ke sin hyper­ga­me natur slik de måt­te da nor­men var livs­langt mono­ga­mi, som er det enes­te rett­fer­di­ge sett fra man­nens stå­sted selv­sagt. Mange kvin­ner har opp igjen­nom his­to­ri­en vist at de hel­ler er kone nr xx hos en frem­stå­en­de mann enn å gif­te seg med en beta-hann.
        Kvinner flest og en liten andel av men­ne­ne er vin­ner­ne. Jeg har desver­re ikke kil­der her og nå men mener å ha lest om dis­se for­hol­de­ne utal­li­ge ste­der etter­hvert.
        Du er uenig i at det­te er natur­git­te for­hold, jeg kan ikke bevi­se noe som helst, men ser man på res­ten av dyre­ri­ket så er spil­let det sam­me, svært få han­ner får par­re seg og de må kjem­pe for det. Hvorfor skul­le det være grunn­leg­gen­de anner­le­des med men­nes­ket? Det som kun­ne end­re på det­te må være at mar­ke­det svin­ger ved at det blir over­skudd av kvin­ner, men i Norge er det nå omvendt.
        Jeg liker å ta som eksem­pel nett­da­ting, de fles­te menn som har vært inn­på der vet hvor mak­ten sit­ter, enda mer mar­kant enn ute på byen er det kvin­ne­nes mar­ked. Jeg kom­mu­ni­ser­te med en del kvin­ner og les­te beret­tel­ser i forum på datingste­det jeg var, og fel­les var at de for­tal­te at de fikk mye opp­merk­som­het og en god del direk­te sex­til­bud, gjer­ne kvin­ner i 40–50 års alder, menn i alder fra ten­åre­ne og opp­over til­bød seg. De fles­te menn får lite uopp­ford­ret opp­merk­som­het og mail på nett­da­ting. Nei, vi må job­be og tak­le avvis­nin­ger, vise at vi er “ver­di­ge” til å få møte en kvin­ne. Jeg opp­le­ver det som svært ned­ver­di­gen­de, nær­mest som å være på tig­ger­ferd.

        Warren Farrel men­te at man­ge menn fra tid­lig i livet for å psy­kisk og emo­sjo­nellt tak­le alle avvis­nin­ger de må igjen­nom, lærer seg å objek­ti­fi­se­re kvin­ner for å slip­pe å ta det som per­son­li­ge neder­lag. Jeg tvi­ler ikke, de dyk­tigs­te for­fø­re­re har gjer­ne ett noe ned­la­ten­de kvinne­syn. Og så får vi alle kla­ge­ne fra femi­nis­ter på det­te at menn objek­ti­fi­se­rer kvin­ner, om det er som Farrel mener så er det jo opp til kvin­ne­ne å end­re på det­te ved å selv ta en aktiv rol­le.

        Når jeg snak­ker om den sek­su­el­le makt,så er det selv­sagt ikke mak­ten i par­re­la­sjo­ner men ute i sin­gel­mar­ke­det jeg ten­ker på, kvin­ner i en rela­sjon kan etter­spør­re sex i stor grad, men de gjør ikke det ellers. Mulig jeg har vært særs uhel­dig i mitt liv, jeg blir ansett for å være gans­ke attrak­tiv utse­ende­mes­sig så det har ikke vært noen grunn slik sett til kvin­ners pas­si­vi­tet, der­med mener jeg det stem­mer slik jeg sier angå­en­de pas­siv/ak­tiv-rol­le­ne. Og jeg er klar over at de sen­der sig­na­ler, men ikke alle menn kla­rer tol­ke dis­se og videre­føre det i prak­tis­ke ini­tia­tiv.

        For meg blir det litt uin­ter­es­sant å snak­ke om at kjøn­ne­ne har sam­me gjen­nom­snitt­li­ge selek­sjons­makt gjen­nom livet slik du sier, basert på end­ring i kvin­nens attrak­ti­vi­tet over tid bl.a, for­di man har ingen som helst slik makt før man har ett visst utvalg(tilbud) å selek­te­re fra. Og siden kvin­ner er pas­si­ve vil en mann som er pas­siv over­ho­det ikke ha noen selek­sjons­makt, mens enhver kvin­ne all­tid vil ha en viss makt for­di det all­tid vil være menn som byr seg frem. Jeg fin­ner den for­skjel­len gans­ke dra­ma­tisk siden menn er svært for­skje­li­ge på hvor dyk­ti­ge for­fø­re­re de er. Jeg har som eksem­pel kun en enes­te gang i mitt liv fått ett direk­te til­bud om å “bli med hjem”, ytterst sjelden(igrunn ald­ri) tar kvin­ner kon­takt og ber om å få møtes, fin­ne på noe sam­men. Jeg kjen­ner godt voks­ne menn som ald­ri har hatt sex, men ingen kvin­ne i den situa­sjon. Så snitt-tall er ikke inter­es­san­te, ikke hel­ler de som viser antall sex­part­ne­re for kjøn­ne­ne, menn flest har hatt vesent­lig fær­re sex­part­ne­re enn kvin­ner flest er min påstand.

        Forøvrig takk for en fin blogg, bare synd det er litt lite liv i kom­men­tar­fel­te­ne, på til­sva­ren­de type svens­ke blog­ger er det fler akti­ve debat­tan­ter.

        • Andre sier:

          Det er ikke det at jeg ikke har sym­pa­ti med deg Anders, men helt ærlig. Hvordan skul­le det hatt seg hvis kvin­nen ikke kun­ne vel­ge far til sitt avkom? Det vil­le blitt en absurd måte å for­me­re seg på hvis det var opp til man­nen eller like­stilt for den saks skyld. Kanskje det er et like­stil­lings­pa­ra­doks i prak­sis? Mulig jeg mis­for­stod deg helt her.
          Som Yssen er du nok et offer her du også. Det er jo nett­opp den­ne poli­tisk kor­rek­te kon­teks­ten man vil til livs i kam­pen mot femi­nis­me. Å bru­ke deres eget arse­nal er nytte­løst. Der er de lys­år frem­for oss. Hvis menn skal gjø­re seg bemer­ket er det for å få reell like­stil­ling i prak­sis. Dette inne­bæ­rer også å gi kvin­ne­ne nok rom, men også gi deg selv litt rom.

          Kvinner er akk så for­skjel­li­ge, alle er det, like for­skjel­li­ge som du og jeg, og jeg er enig at du bør la sta­ti­stik­ker være nett­opp det, hvem bryr seg om 20% av men­ne­ne har 80% av sexen? Selv bryr jeg meg om hva som skjer med meg, og siden den akten er per­son­lig vel­ger jeg å hol­de den for meg selv. Men uan­sett min suk­sess eller man­gel på sådan er mitt eget ansvar, det er ikke kvin­ners hold­nin­ger i gene­rell kon­tekst. Du har nok vært uhel­dig som du sier i de du har møtt. Denne mak­ten de utøver tren­ger ikke være annet enn en form for å få deg på avstand. Jeg har selv venn­in­ner som begyn­ner å åpne seg for manns­kam­pen. En kamp som strengt tatt behø­ves å kjem­pes internt. Rollen vår er vår per­son­li­ge, men å inn­ta en offerrol­le og spil­le på det makt­kor­tet vil ikke gi noen mening. Dessuten er femi­nis­te­ne alt­for gode og de er aner­kjen­te ofre. Det er kan­skje litt på kan­ten å si det. Men kvin­ner som måt­te lese det­te bør også vite om hvor rå makt det gir å utøve den­ne rol­len.

          Strengt tatt synes jeg det vir­ker som om du rett og slett har hatt noen dår­li­ge for­hold Anders, gå vide­re det fin­nes rea­le damer der ute. Og alle sit­ter ikke med mas­si­ve krav. Du kan jo prø­ve and­re ste­der enn puber/diskotek osv. Der er det mest mar­ked for de cocky kare­ne som har utse­en­det med seg. Eller play­ers om du vil. Du bør kan­skje fin­ne ut hva du sav­ner mest. Sex’en eller ømhe­ten en kvin­ne kan gi deg. Hvis det sis­te er til­fel­let had­de jeg valgt are­na­er som er bed­re egnet for å fin­ne ei som måt­te pas­se deg.

          Vi kan uan­sett ikke end­re and­re, eller kre­ve at kvin­ner er mer akti­ve. Hvorfor skal de det? Fordi at myke menn også skal få ha seg litt? Kanskje man skal objek­ti­vi­se­re litt, kvin­ner gjør det, menn gjør det, så hvor­for i all ver­den skal ikke du gjø­re det? Et avslag skal være som å spyt­te ut snu­sen, eller tyggi­sen eller hva du måt­te for­bru­ke. Det skal ikke føles mer enn det. Du viser inter­es­se, hun sier enten nei eller ja. Er det nei greit nok, da er hun ikke inter­es­sert i deg, gå vide­re til nes­te. Skulle du få ja så står ikke ver­da til pås­ken.

          En kamp mot femi­nis­me er å ikke gå deres eget mine­felt og pluk­ke opp gam­le miner for å bru­ke det mot de, de er immu­ne mot offerrol­len den kan de uten­at og har til og med støt­te i sam­fun­net ved å bru­ke den. Der er du dømt til å tape. Sats hel­ler på deg selv og din egen integri­tet. Kjemp for dine ret­tig­he­ter uten at det skal gå på bekost­ning av kvin­ner gene­relt. Noen gan­ger har folk litt trøb­bel med å skil­le mel­lom kvin­ner og femi­nis­me. Jeg sier ikke at du har det. De som støt­ter opp­un­der femi­nis­me har som regel ald­ri satt seg inn i hva det egent­lig inne­bæ­rer.

          Jeg inn­før­te en god venn­in­ne i hva femi­nis­me var og hva jeg er vil­lig til å kjem­pe for, mest for­di hun føl­te at jeg var noe aggres­siv i mine inn­legg på Facebook. Jeg for­klar­te hen­ne at jeg stod for like ret­tig­he­ter for menn som kvin­ner. Hun kom med de sed­van­li­ge fra­se­ne om at menn var de rikes­te, og had­de mak­ten. Jeg spur­te hen­ne ut om den­ne mak­ten, og hvor den reel­le mak­ten lig­ger. Feminisme er nær beslek­tet med poli­tisk kor­rekt­het og også rasis­me. Man drar offerrol­len ut og man er satt i sjakk matt. Man kan ikke dis­ku­te­re omfan­get av inn­vand­ring uten at man blir stemp­let som rasist. Her er det fak­tisk to kort som blir dratt. Rasisme/offerrolle kor­tet. Det skal for­bys å kom­me med anti-femi­nis­tis­ke ytrin­ger, noe som vil stru­pe enhver manns­de­batt. Det er her den reel­le makt­ba­lan­sen blir for­skjø­vet. Den blir også stats­fi­nan­siert da femi­nis­me mest sann­syn­lig vil side­stil­les med reli­gion og human-etikk.
          Dette og en god del annet fikk hen­ne til å se ting fra en manns stå­sted. Jeg noter­te meg at hun var inne på et baby­sted på Facebook, hvor hun for­svar­te menns ret­tig­he­ter. Hun skrev godt og vel­for­mu­lert og fikk rela­tivt god støt­te av noen, mens and­re had­de per­son­li­ge erfa­rin­ger som empi­ri. Selv om man er mann betyr det ikke at man kan være et rass­høl for å si det på godt norsk, ei hel­ler for damer. De er minst like ille. Slik sett er vi like­stilt. Men det var fak­tisk godt å se hen­ne kjem­pe på siden av menn mot alle de and­re som trod­de de befant seg i et ekko­kam­mer, som ofte femi­nist ste­der er.

          Jeg vet ikke om jeg har besvart deg godt Anders, det enes­te jeg håper er at du fin­ner de nøk­le­ne du tren­ger, husk at det er bare du som taper å inn­ta en defen­siv hold­ning med å avslut­te å ta kon­takt med kvin­ner. Du er bit­ter nå, men ikke gi de opp. Det er man­ge fan­tas­tis­ke kvin­ner der ute som ikke bryr seg så mye om sta­ti­stik­ker og annet tøys for å hol­de en nede. Har du et godt sinn, god integri­tet og gode hold­nin­ger gene­relt så vil det nok gå bra. Jeg er ingen psy­ko­log, men for meg vir­ker det som du ikke er helt der enda med tan­ke på en dame. Kanskje du bør gå i deg selv og se hva du kan for­and­re med deg. Et av livets fak­ta er at man kan ikke end­re and­re. Like lite som and­re kan end­re deg.

          • Arild Brock sier:

            Jeg skal ikke leg­ge meg mye opp i dis­ku­sjo­nen mel­lom Andre og Andres. Men jeg vil kom­me med en kom­men­tar til Andres avslut­ning hvor han sier: “Et av livets fak­ta er at man kan ikke end­re and­re. Like lite som and­re kan end­re deg.”

            Det Andre her sier, er å høre fra psy­ko­lo­ger og and­re når de hol­der kurs om hvor­dan men­nes­ker skal for­hol­de seg til hver­and­re. Stilt over­for en kan­skje barns­lig tan­ke om at man fritt kan gjø­re and­re til den man øns­ker de var, er psy­ko­lo­ge­nes svar også et godt svar, etter min mening. Men min mening er også den, at utsag­net strengt tatt er feil. For det førs­te kan men­nes­ker utvil­somt ska­de hver­and­re, fysisk og psy­kisk. Å ska­de er også en for­and­ring. Hvorfor skul­le en ikke da også kun­ne for­and­re men­nes­ker i øns­ke­lig ret­ning?

            Det natur­li­ge mel­lom men­nes­ker er at en BERØRER hver­and­re, psy­kisk, kog­ni­tivt (med tan­ker) og emo­sjo­nelt. Å bli berørt, er å bli (litt) for­and­ret. Å si gene­relt at “man kan ikke for­and­re and­re” er etter min opp­fat­ning å frem­me sosi­al fat­tig­dom mel­lom men­nes­ke­ne. Det er å frem­me sosi­al defai­tis­me (skjeb­nen rår) og resig­na­sjon i indi­vi­det. Men kan­skje øker det til­strøm­nin­gen til psy­ko­lo­ge­nes og tera­peu­te­nes vente­rom?

        • William sier:

          Ja, Kvinner er de med mak­ten til sek­su­ell selek­sjon. Kvinnelig sek­su­ali­tet er mye mer verdt enn mann­lig sek­su­ali­tet.
          Det kom­mer enkelt og greit fra natu­ren sin side. Kvinner inves­te­rer mye mer enn menn når de har sex.
          Kvinner kan ha et begren­set antall avkom i løpet av livs­lø­pet sitt, og de må inves­te­re bety­de­li­ge meng­der med tid og res­sur­ser i avkom­met for at det skal lyk­kes.
          Det må ikke menn. Vi kan få et til­nær­met ube­gren­set antall avkom. Derfor så det er vel­dig natur­lig at de er mer selek­ti­ve enn oss, og har ingen­ting med femi­nis­me å gjø­re.
          Slik har det all­tid vært, og vil all­tid være.

          Det er der­for vi menn er født med et ster­ke­re kon­kur­ran­se instinkt, er stør­re, ras­ke­re og vil ha fle­re sex part­ne­re enn kvin­ner.
          Generalisering her, men det er sant. Menns kon­stan­te kamp for å nå top­pen, og kvin­ners sek­su­el­le valg av de som når top­pen er det som drev arten dit vi er i dag,
          og er meka­nis­men som ga oss intel­lek­tet og krea­ti­vi­te­ten vår.

          Denne meka­nis­men fun­ge­rer bare hvis kjøn­ne­ne opp­fø­rer seg etter bestem­te mønst­re, og da føl­ger det fra evo­lu­sjons­teori at dis­se opp­før­sels-møns­ter­ne
          vil være gans­ke sterkt bio­lo­gisk pro­gram­mert i oss.

          Kvinner kan ter­pe så mye de vil på at menn bur­de være myke­re, mer føl­som­me og gene­relt mer som kvin­ner er i dag, og vise ver­sa,
          men de kom­mer all­tid til å føle en til­trek­ning til de men­ne­ne som opp­fyl­ler kri­te­ri­ene krop­pen deres har til en make. Nøkkelord er mas­ku­li­ne ver­di­er som sta­tus, makt og domi­nan­se.

          Akkurat som vi menn all­tid kom­mer til å være til­truk­ket av kvin­ner som viser tegn til høy frukt­bar­het, time­glass­fi­gur, sym­met­risk ansikt og ung­dom­me­lig­het.

          Dette er meka­nis­mer som ikke lar seg over­sty­re.
          Problemet man­ge menn har, tror jeg, er at de har en modell av vir­ke­lig­he­ten som de har fått fra den poli­tisk kor­rek­te femi­nis­men.
          “Vær snill og grei, vis respekt, vær tol­mo­dig, ikke press osv... “, med and­re ord, under­kast deg hen­nes vil­je og behov, så vil hun ende opp i sen­ga di.
          I rea­li­te­ten så er det man­nen som får hen­ne til å under­kas­te seg, han som set­ter seg selv før damen og slår hen­ne på rom­pa, det er han sin seng hun ender opp i,
          for sex er nettop det; det femi­ni­ne som under­kas­ter seg det mas­ku­li­ne.

          Nå gene­ra­li­se­rer jeg igjen her, men det­te tror jeg de aller fles­te menn og kvin­ner vil kjen­ne seg igjen i, selv om man ikke vil inn­røm­me det. Sex er best for det femi­ni­ne
          når hun føler seg domi­nert av en sterk mas­ku­lin part, og vise ver­sa.

          Dette ble en litt leng­re post enn jeg had­de tenkt, men jeg synes det er så eks­tremt vik­tig å ha våre bio­lo­gis­ke røt­ter i bak­ho­det når man snak­ker om kjønns­rol­ler, for femi­nis­te­ne
          har all­tid som grunn­lag for sitt syn at men­nes­ker blir født inn i den­ne ver­de­nen som blan­ke ark. Derfor tror de at de kan defi­ne­re kjønns­rol­le­ne akku­rat slik de mener de bør være,
          litt som å end­re på et kart og for­ven­te at land­ska­pet skal for­and­re seg sam­men med kar­tet. Vi har hatt viten­skap ( Darwin ) i over 100 år som for­tel­ler oss at det­te ikke er til­fel­le.

          • Olav sier:

            Kvinner kan ha et begren­set antall avkom i løpet av livs­lø­pet sitt, og de må inves­tere bety­de­lige meng­der med tid og res­sur­ser i avkom­met for at det skal lyk­kes. Det må ikke menn. Vi kan få et til­nær­met ube­gren­set antall avkom. Derfor så det er vel­dig natur­lig at de er mer selek­tive enn oss, og har ingen­ting med femi­nisme å gjø­re. Slik har det all­tid vært, og vil all­tid være.

            Det er en myte at menn lyk­kes med sin repro­duk­sjon ved å opp­tre så uan­svar­lig som du frem­stil­ler dem her. Min erfa­ring er sna­re­re at menn som inves­te­rer tungt i egen fami­lie sik­rer videre­fø­ring av egne gener for fle­re gene­ra­sjo­ner frem­over. Kvinner har her i utgangs­punk­tet en selek­sjons­makt. Men menn som vir­ke­lig er opp­tatt av å sik­re videre­fø­ring av egne gener vil helt instink­tivt byg­ge opp om den inves­te­rin­gen som kvin­nen har gjort ved å vel­ge ham. Noe av pro­ble­met som har opp­stått de sene­re åre­ne er imid­ler­tid nett­opp at svært man­ge unge kvin­ner ikke opp­trer selek­tivt på den­ne måten len­ger, men iste­det går fra det ene sek­su­el­le for­hold til det and­re. Noe som selv­sagt har blitt mulig pga pre­ven­sjons­for­mer som har eksis­tert i så kort tid at det fra et evo­lu­sjons­mes­sig per­spek­tiv må beteg­nes som et frem­med­ele­ment som nett­opp gri­per inn i den selek­sjons­ad­fer­den som har utvik­let seg natur­lig. Det sam­me gjel­der selv­sagt “fri abort” som gjen­nom­fø­res på en både mind­re smerte­full og trau­ma­tisk måte enn det kvin­ner før måt­te gjen­nom om de fant at de ikke øns­ket et for­hold til barne­fa­ren.

            Nettopp den­ne grunn­leg­ge­de una­tur­li­ge adfer­den som pre­ven­sjo­nen leg­ger til ret­te for sør­ger også for at kvin­ner kan gå til sengs med en rek­ke menn av nett­opp denn typen som fak­tisk sprer sine gener på et mer eller min­de ran­do­mi­sert vis — nem­lig psy­ko­pa­ter. Det er ikke så len­ge siden det ble pub­li­sert forsk­ning som vis­te at psy­ko­pa­ter gene­relt ten­de­rer mot hyper­sek­su­ali­tet.

            Hypersexuality in col­le­ge stu­dents: The role of psycho­pat­hy. Rebecca M. Kastner, Martin Sellbom, Department of Psychology, The University of Alabama, USA

            Og et stort fler­tall av dis­se er menn som aktivt søker opp den ene “sek­su­al­part­ne­ren” etter det and­re uten noen tan­ke om å ta ansvar for evnt avkom. Men psy­ko­pa­ti er ikke nor­men. Kobler man det­te feks til det vi vet om utvik­ling av hyper­sek­su­ali­tet og psy­ko­pa­ti­li­g­nen­de feno­me­ner hos rot­ter så frem­står bil­de som kan­skje kan gjø­re det noe kla­re­re hvor vi befin­ner oss: Den ran­doms­ier­te spred­nin­gen av gener fra en del menns side er et sna­re­re et sam­men­brudds­fe­no­men.

            Bulletin of the World Health Organization, February 2009. The urban ani­mal: popu­la­tion den­sity and soci­al pat­ho­lo­gy in rodents and humans

  3. Likegjøringsministeren sier:

    Interesant! Denne artik­ke­len synes jeg får frem vel­dig mye av for­skjel­len i menn og kvin­ners dyna­mikk og også makt­stra­te­gi­er:

    http://theredpillroom.blogspot.no/2012/05/female-social-matrix-introduction.html

    Analysen din min­ner meg også om ana­ly­ser jeg har lest på genderratic.com og av Typhonblue spe­si­elt. “She who con­trols the crad­le con­trols the world”.

  4. Ole Olsen sier:

    God ana­ly­se!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *