Hva er kvinnemakt?

Av kjønn er det to, og for kvinner utgjør menn det komplementære kjønn. På kvinnebevegelsens dag er det derfor ikke upassende om også menn ytrer seg om tidens kjønnsspørsmål. Et herværende medium har i den forbindelse spurt oss hva som kunne være et kraftfullt symbol på kvinnemakt gjennom tidene. Et interessant spørsmål som viser seg ikke helt enkelt å besvare.

For saken er vel den at kvinners makt ofte arter seg mer indirekte og diskret enn det som forbindes med menn, særlig når det dreier seg om offentlig makt. Ja, man kan endog finne tilfeller der kvinnemakt viser seg ved at kvinner får menn til å gjøre som de vil, med eller uten mannens vitende. Vårt første forslag til symbol på kvinnemakt er derfor en mann, nemlig tidligere statsråd Ansgar Gabrielsen for hva han gjorde i 2003. Gabrielsen kom fra Høyre og var i 2003 statsråd for næringsdepartementet. Mot protester fra næringslivet og eget parti drev han fram en lov om kvinnekvoter i bedriftsstyrer. Stortinget, med sitt flertall av menn, vedtok til slutt forslaget.

Vårt neste forslag er Siv Jensen – kvinnelig leder for «mannspartiet» FrP. Å hemme potensiell mannsmakt kan også være en form for kvinnemakt. Ingen er i dag stolte over å være et mannsparti. Tvert i mot synes det som man er opptatt av å skjule en slik tendens. Mennene i FrP er på denne måten selv hemmet. Situasjonen forsterkes og tydeliggjøres imidlertid ved at partiet har en kvinnelig leder. Sivs offisielle tittel i partiet er for øvrig formann. Da hun ble valgt, ble det også fremmet et forslag om å endre tittelen til «leder», men forslaget falt. Menn vet altså å protestere, bare spørsmålet er lite nok.

Fra utlandet, nærmere bestemt fra Tyskland, kan foreslås statsministerinne, som det heter på tysk,  Angela Merkel. Hun kan karakteriseres som en pragmatisk realpolitiker. Hun kastet i 2012 sin populære miljøvernminister Norbert Röttgen da sistnevnte som førstekandidat for sitt parti hadde gjort det riktig dårlig i et lokalvalg. For ministeren kom avskjedigelsen som et sjokk. Men på grunn av valgtapet kunne Röttgen ikke bære fram den vanskelige omstillingen fra olje og atomkraft til fornybar energi, mente Merkel. Til tross for denne tøffhet kan imidlertid Merkel når som helst framstå som, og bli oppfattet som, en klok og mild kvinne. For noen synes det som at begge sider av et vanligvis selvmotsigende bilde aksepteres.

Fra tyrannenes verden kan foreslås fru Asma al-Assad, gift med den mer kjente president i Syria Baschar al-Assad, og dermed landets førstekvinne. Få kvinner er diktatorer, men alle diktatorer har en kone, og disse kan også spille en rolle. Kort tid før utbruddet av den syriske borgerkrigen var ekteparet Assad på offisielt besøk i Frankrike og spiste i den forbindelse middag hos daværende president Sarkozy. Etterpå skal Sarkozy ifølge den tyske avisa Die Zeit ha sagt følgende til sin utenriksminister: Når presidenten har en slik moderne kone, kan han ikke være så ille.

Fra det onde til det gode. En klassiker er Florence Nightingale, som ikke var den tålmodige og snille sykepleieren de fleste oppfatter henne som. Nightingale ble en gang spurt om hva som drev henne, og hun skal ha svart: Raseri! Dette preget også hennes arbeid for å bedre pleien av sårede britiske soldater under Krim-krigen, og som hun ble berømt for. Hun tok snarveier og var resultatorientert. Vi kan også merke oss at det var menn som fikk fordelene av hennes arbeid, samtidig som det var forhold skapt av menn som var gjenstand for hennes raseri.

Tilbake til Norge vil vi foreslå tidligere LO-sjef Gerd Liv Valla. Hun inkarnerer kanskje på en fyllestgjørende måte kvinners bestrebelser når det gjelder makt i dag. Kvinnemakten vil i dag gjerne være synlig, som menns. Som leder for LO var Valla rimelig synlig i offentligheten, og skal også internt ha vært en tydelig leder, men kanskje overtydelig? Hun ledet som en mann, men kanskje likevel ikke som en mann ville gjort? Menn tar nemlig hensyn, også når de utøver tydelig lederskap, og det har kvinner som vil lede som menn, kanskje ikke fått med seg. Eller de viser i mindre grad det som modererer menns ledelse, nemlig respekt, som er noe annet enn empati, for dem som ledes. Da Valla til slutt kom opp i hardt vær, sa hun: «Hvis jeg har såret noen, er jeg lei meg for det.» Et slikt forsøk på å øve bot er imidlertid ikke å ta ordentlig ansvar. Når man anklages for å ha såret noen, må man ta stilling til om man etter egen oppfatning har såret eller ikke. Deretter må man be uforbeholdent om unnskyldning, eller la det være, alt etter den konklusjon en er kommet fram til. Til slutt falt LO-lederen og ble erstattet av en tradisjonell mann, og han sitter som kjent ennå. Det kan synes som om Valla prøvde å lede som en mann, men ikke lyktes.

Vårt ultimate forslag til symbol på moderne kvinnemakt må derfor bli Gerd Liv Vallas motstander i den kampen Valla tapte, altså daværende internasjonal sekretær i LO, Ingunn Yssen. Yssen brukte kvinners kanskje mest effektive maktmiddel, nemlig offerrollen. Yssens stilling som LOs internasjonale sekretær kan sammenliknes med en stilling som statssekretær. En statssekretær sitter rimeligvis så lenge statsråden sitter, eller kortere, hvis statsråden ønsker dette. Det finnes ikke noe oppsigelsesvern, og det bør det neppe heller finnes, i denne typen stillinger. Likevel klarte Yssen å påberope seg både stillingsvern og dårlig arbeidsmiljø forårsaket av topplederen selv, altså Valla. Det ble organisert en «privat rettssak» i form av en granskning, og Valla ble kjent «skyldig» i mobbing. Alt går for en kvinne som inntar offerrollen.

Har vi da glemt noe? Ja, vi har glemt den tradisjonelle kvinnemakten, det vil si makten over barna og hjemmet for øvrig. Denne makten synes å forbli uinnskrenket på kvinnenes hender. Et eksempel er makten over fjernkontrollen foran TV-skjermen. Symbol: Kvinne som leier et barn, evt med fjernkontroll i den andre hånda. At kvinnen kanskje også har mannens lønnsinntekt i lommeboka ute på handlerunden, skal vi ikke gå nærmere inn på i dag.

Til kvinner i Norge sier vi gratulerer med dagen! Og gratulerer med hundre års stemmerett! I tråd med enkelte av forslagene til kvinnemaktsymboler ovenfor foreslår vi at dere bruker de neste ti år, om ikke hundre, til å diskutere forholdet mellom kvinnemakt og kvinneansvar. Med makt bør følge ansvar.

Les også: Kvinnebevegelsen – sedat, middelaldrende dame?

  • email
  • Facebook
  • Twitter
  • Google Bookmarks
Dette innlegget ble publisert i Kjønnsrelasjoner. Bokmerk permalenken.

10 kommentarer til Hva er kvinnemakt?

  1. Arild Brock sier:

    Det hevdes at menn har som grunnleggende instinkt å spre sine gener mest mulig. Dette kan nok være ett trekk i menns instinktive adferd, men neppe det eneste av betydning i denne sammenheng. Av betydning må være ikke bare at en kvinne befruktes, men også hvem, og, ikke minst, at avkommet vokser opp. At hannene deltar i omsorgen for avkommet forekommer hos en rekke dyrearter. Da gir et begrenset antall avkom bedre muligheter enn et stort antall avkom.

    Vitenskapssjournalisten Bjørn Vassnes har drøftet dette i sin bok «Livets dans». Han konkluderer med at mennesket fra naturens side er en mellomting mellom monogam og polygam, altså verken av en av de mest monogame eller en av de mest polygame arter. På liknende måte drøfter Jan Brøgger i sin bok «Forsvarstale for mannen» forholdet mellom den ekstensive og den intensive strategi for menn. Den ekstensive strategi går ut på å ha mange avkom og lite oppfølging, mens den intensive strategien omvendt går ut på å få avkom men med sterk oppfølging (som allerede beskrevet ovenfor). Også Brøgger konkluderer med et mellomstandpunkt: blant menn vil du finne begge tilbøyeligheter.

    Begge de to nevnte forfatteres konklusjoner kan for øvrig understøttes av følgende: Evolusjonen fører til at den beste løsning overlever, dog ofte MED VARIASJON. Den beste løsning er ofte ikke en enkelt løsning, men et sett av flere. Det er f eks ikke en enkelt kroppshøyde som er den beste, men rundt gjennomsnittet er det både fordeler og ulemper ved å avvike i kort eller lang retning. Derfor vil ikke bare individer med den «perfekte» høyde overleve, men ulike individer innenfor et visst spekter.

    I tillegg kommer selvsagt menneskets formidable evne til å danne sosiale strukturer. Den viktigeste overlevelsesfaktoren for et menneskeindivid er ikke naturen, men andre mennesker, altså individets sosiale omgivelser. Sosiale strukturer kan dannes spontant og «naturlig», men som også ved diskusjon og konkludering. Så skal vi snakke om hva slags sosiale omgivelser vi ønsker å utgjøre for hverandre?

    For min del vil jeg da legge vekt på mindre bruk av tvang.

    Jeg mener det er en viktig oppgave for dagens og framtidens mennesker å få den forvokste statsmyndigheten under kontroll – igjen. De siste 20 års utvikling av velferdsstaten mener jeg drives mer av dennes eget behov for å vokse, og dens ansattes opplevde behov for inntekt, enn av folks behov for velferd framskaffet gjennom akkurat dette systemet. Jeg mener vi er blitt litt for vant til å ta statens omfang som selvsagt. Og vi er blitt litt lite oppmerksomme på dens tvangsaspekt. Det er hyggelig at folk vil dele. Men delingen blir litt mindre sjarmerende når den gjennomføres av uniformert personell.

    Ved å gjenoppdage tvangen, kunne vi kanskje også se med nye øyne på spørsmålet om staten burde vike til fordel for andre måter å framskaffe samme, eller bedre, velferd på. Ikke minst burde etter min mening mer personlige måter å framskaffe velferd kunne konkurrere godt med de offentlige løsningene. Nå, som før, er det i hovedsak kvinner som utøver sosial omsorg, men i stedet for å passe sine nærmeste, passer de hverandres. Konkret når det gjelder barn: i stedet for å passe egne barn, sendes alle barn til barnehager hvor kvinnene passer hverandres barn.

  2. Anders sier:

    Hva er kvinnemakt?

    Enkelt og greit, den seksuelle seleksjonsmakten, makten til å bestemme hvilke menn som skal få ha sex og/eller får bli far. Denne makten deler de aldri, de kommer ikke til å gi den fra seg, de er gratispassasjerer i seksual og kjærlighetslivet så lenge de overlater alt av initiativ og kurtise til menn, og av den grunn har jeg ikke en grunnleggende respekt for dem, de sniker seg unna risiko og ansvar, men likefullt ser de det som sin rett i mange tilfeller å rakke ned på menn de er eller har vært sammen med, som ikke «oppførte seg bra nok», helt blinde for at det er dem selv som har selektert akkurat de menn de har sex med!
    Alle kvinner vet meget godt fra tidlig i livet hva for grep de har på menn, alle fordeler denne makten gir dem. Men dette snakkes det lite om, ihvertfall ikke fra feministhold, noe som er rent hykleri. Det eneste av interesse er formell makt i samfunnsposisjoner virker det som, men spør du ett utvalg av folk om hva som er den viktigste ingrediens i livet, så er det ikke makten i en yrkeskarriere/posisjon men det å ha ett kjærlighetsliv, seksuell utfoldelse og kanskje familie (forutsetter her en rimelig helse). Her har kvinner alle kortene på sine hender.
    Ikke en gang forfatter av denne teksten nevner den seksuelle seleksjonsmakten, enten fordi han selv «får nok» og dermed ikke har tenkt særlig over det, det gjør man nemlig mest når sølibatet er regelen i livet, eller fordi han som de fleste er lært opp til at dette snakker vi ikke om.

    • Arild Brock sier:

      Ja, jeg kan nok være enig i at kvinner har en «seleksjonsmakt» i dag. Det kan videre synes som du mener dette forholdet er naturgitt, og/eller ikke kunne være annerledes. Men i så fall er jeg ikke enig.

      Det er for det første alltid én kvinne og én mann i hver seng. Så langt kan man vel si at «matematiske» grunnlaget for seleksjonsmakt er likt. Hvis en imidlertid tenker på det å få barn, stiller saken seg straks annerledes. Kvinner kan bare få et fåtall barn, mens menn kan i teorien få nesten uendelig mange, men dog slik at det fortsatt står én kvinne og én mann bak hvert enkelt barn. Den potensielle seleksjonsmakten for de to kjønn blir fortsatt 50-50, men fordelingen internt blir ulik for hvert av de to kjønn. At bare et utvalg menn får barn, men desto flere, finnes det jo også historiske og kulturelle eksempler på.

      I vår del av verden har det monogame, livslange ekteskapet vært svaret på dette, noe som må ha virket sterkt utjevnende på menns mulighet for å få barn. Denne modellen har vel aldri vært gjennomført fullt ut, men kanskje stort sett. I dag synes imidlertid modellen på retur. Som kjent er det en tendens til at seriemonogami overtar. Videre er det slik at flere menn enn kvinner har en serie, eller de har i snitt lengere serier, men noen menn får til gjengjeld ikke barn i det hele tatt. Snittet for hvert kjønn blir dermed fortsatt det samme.

      Bortsett fra sædbankene. At sædbanker finnes, inngår etter min oppfatning i en kultur som setter menns foreldreskap lavere enn kvinners. Men fortsatt er vel bruk av sædbanker så pass lite omfattende at de ikke kan ha noen stor innflytelse på «seleksjonsmakten».

      Når dagens seleksjonsmakt synes overveiende på kvinners hender, tror jeg for min del at det henger mye sammen med sosiale og kulturelle forhold. Kvinner i vårt samfunn har lykkes med å framstå som mer attraktive enn menn. Menn og kvinner har som kjent ulik lengde på sin fertile aldersperiode. Kvinners seleksjonsmakt faller med økende alder, men dette alene gir fortsatt begge kjønn samme gjennomsnittlige seleksjonsmakt gjennom livsløpet. At kvinner har større seleksjonsmakt enn menn så lenge de er i ung alder kan likevel danne en «start» på noe mer. Kvinner (i ung alder) blir sin makt bevisst, og øker makten ved å gjøre seg kostbare. Mange unge kvinner går etter min oppfatning rundt med den samme utstrålingen som en mann med BMW. Begge vet at de har noe. Spesielt sjarmerende er dette imidlertid ikke, etter min smak.

      Noen mener at menn har større lyst på sex enn kvinner. Hvis dette er riktig, kan det gi kvinnen makt innenfor en par-relasjon, men til gjengjeld har hun altså ifølge forutsetningen mindre glede av seksuallivet. Ikke noen spesiell fordel alt i alt, altså. Hvordan blir det utenfor en gitt par-relasjon? Det blir vel på samme måten, om vi fortsatt ser på virkningen av lyst-faktoren alene. Kvinner kan nyte makten ved å være etterspurt, men har mindre glede av resultatet når «forhandlingene» er avsluttet og en kommer til «gjennomføring».

      Hva skjer så om vi legger sammen aldersfaktoren, lyst-faktoren og kvinners bestrebelser på å gjøre seg kostbare? Vi får dagens situasjon. Unge kvinner er mer attraktive enn menn, i første omgang fordi de er færre. Eldre kvinner står på sidelinjen, om de ikke har lykkes med å holde fast ved mannen fra ungdommen. Mange av dagens eldre kvinner har jo ikke en gang gjort noe forsøk på dette, snarere tvert i mot. Mange av disse lever i dag av rødvin og reiser.

      For min del syns jeg imidlertid det er grunn til å tro at kvinner stort sett har like mye lyst på sex som menn, bortsett fra kanskje noen kvinner som har vært så opptatte av å gjøre seg kostbare at de av den grunn har mistet lysten. Det hender at kvinner «røper seg», slipper seg løs og dermed avslører at kostbarheten er påtatt. Et viktig spørsmål må være hva som kan være menns svar på kvinners kostbarhet. Vi kunne svare litt med samme mynt. Menn i dag er imidlertid etter min mening tilbøyelig nesten til det motsatte, nemlig å konkurrere desto mer innbitt med andre menn for å innynde seg hos kvinnene. Dette «kjøper» så mange kvinner, og i en grad som jeg finner forbausende. Men «kjøpet» er kanskje også blandet med litt forakt. Enkelte menn, som synes å være store kvinnesjekkere, ser kvinner kanskje i all stillhet som fjols.

      Om vi antar at lyst-faktoren ikke er reell, kan en myte om en lyst-forskjell likevel være et godt våpen i kvinners bestrebelser på å gjøre seg kostbare. De kan da få i både pose og sekk. (Les om kvinners sexegoisme.) Myten om lyst-faktoren gjør det lettere å gjøre seg kostbar, samtidig som kvinnene får all den sex de har lyst på, og kan nyte den som menn gjør det. Eller? For min del vil jeg regne med at kvinner får et fratrekk i gleden som følge av den «kommersialisering» av kjærlighets- og seksuallivet som jeg antar at høyt oppdrevet kostbarhet må medføre, på samme måten som kjøregleden ved en BMW må bli noe redusert om valget av bil og kjørerute styres utelukkende av det å bli lagt merke til. Likeverdig sex er den beste sex.

      På film og tv vises i dag heltemodige kvinner og latterlige menn. Mye historieskrivingen går ut på å redusere store menn, og grave frem størst mulige kvinner. Listen over slik virksomhet i samfunnet, som respektive styrker og svekker de to kjønns status og selvfølelse, kan gjøres lang. Er dette relevant for kjærlighets- og seksuallivet? Ja, selvsagt. Alle under 40 i dag har levd hele sitt liv i et samfunn preget av konstant heiing på kvinner. Ikke rart, da, om de fleste menn i denne aldersgruppen finner det vanskelig å svare på kvinners kostbarhet med samme mynt. Det er derfor etter min mening bare gjennom en lang og seig kamp for å vinne en ny kulturell og samfunnsmessig posisjon, basert på likeverd og ikke på de små rester av gammel mannsdominans som fortsatt finnes, at menn kan gjenvinne kjønnsbalanse i kjærlighets- og seksuallivet.

      • Anders sier:

        Takk for svar, virker som om du igrunn har den samme oppfattelsen som meg men med noen få avvik jeg vil kommentere.
        Mine tanker om dette temaet er nødvendigvis farget av mine erfaringer i det heterofile spillet, og de er ikke spesiellt positive når det gjelder dette med kvinners inititativ og min tilgang til ett seksualliv, og jeg er over 40 år og har dermed kunnet observere det over noen år. Jeg har ikke spesielt negative minner fra det å være i en relasjon, det er «veien frem dit» jeg skriver om. Forøvrig har jeg «hoppet av» og tar ikke lenger kontakt med kvinner.
        Jeg er klar over at egne erfaringer blir anekdotisk bevisførsel men jeg synes disse stemmer godt overens med hva jeg har lest på området av artikler,bøker og i debattforum, og av hva andre menn forteller om sine erfaringer, samt også historier fra kvinner jeg har snakket ganske åpent med om det. Det meste av mine «data» peker i retning av at den seksuelle makten stort sett befinner seg på kvinnens hender pga deres passive rolle som tvinger menn til å jobbe og konkurrere for å få dem. Om dette er kun naturgitt eller sosialt vet jeg for lite om.

        Jeg har fått med meg at det i teorien skal jevne seg ut etterhvert som kvinner kommer over sin mest attraktive alder, men jeg har tilgode å oppleve noen endring i kvinners initiativ-villighet når de blir eldre, det er mulig de er «enklere å få» med mindre innsats fra mannen enn da de var yngre, selv om jeg heller ikke har denne erfaringen selv. Mulig vil du kalle meg ett uheldig unntak, men jeg har endel mannlge bekjente som forteller om det samme. Kvinner flest har aldri sagt til meg at de ikke kan klare å få sex, selv de minst attraktive kan ha seg så mye de vil, særlig via nettdating. Endel menn klarer knapt få tilgang, eller bare sjelden.
        Om det er slik at kvinner er hypergame av natur forklarer det en god del, høystatusmenn får vitterlig oppmerksomhet og tilbud uten særlig innsats. Du sier at det alltid er en kvinne og en mann i hver seng, ja der og da er det slik, men siden det ikke er tvungent livslangt monogami i vår kultur kan, og gjør i praksis, kvinner dette slik at de oftest «shopper» de mest attraktive hanner når de har sex, så dermed blir det misvisende å si det slik, som om det skulle være en rettferdig fordeling.

        Jeg mener å ha lest noen tall fra amerikanske college(kanskje ikke fullverdig relevant her men en god pekepinn) at ca 20% av mennene står for 80% av sexen. Jeg har min teori om at det nok ikke er langt fra sannheten generellt i samfunnet, også i Norge. Etter at kvinner fikk sin p-pille og trygt kunne ha «fri sex»,og det ble positive endringer i synet på deres seksuelle utfoldelse, og med dagens seriemonogami, så kan kvinner hele tiden velge høystatusmenn, slik at en god del menn faller utenfor. De trenger ikke lenger undertrykke sin hypergame natur slik de måtte da normen var livslangt monogami, som er det eneste rettferdige sett fra mannens ståsted selvsagt. Mange kvinner har opp igjennom historien vist at de heller er kone nr xx hos en fremstående mann enn å gifte seg med en beta-hann.
        Kvinner flest og en liten andel av mennene er vinnerne. Jeg har desverre ikke kilder her og nå men mener å ha lest om disse forholdene utallige steder etterhvert.
        Du er uenig i at dette er naturgitte forhold, jeg kan ikke bevise noe som helst, men ser man på resten av dyreriket så er spillet det samme, svært få hanner får parre seg og de må kjempe for det. Hvorfor skulle det være grunnleggende annerledes med mennesket? Det som kunne endre på dette må være at markedet svinger ved at det blir overskudd av kvinner, men i Norge er det nå omvendt.
        Jeg liker å ta som eksempel nettdating, de fleste menn som har vært innpå der vet hvor makten sitter, enda mer markant enn ute på byen er det kvinnenes marked. Jeg kommuniserte med en del kvinner og leste berettelser i forum på datingstedet jeg var, og felles var at de fortalte at de fikk mye oppmerksomhet og en god del direkte sextilbud, gjerne kvinner i 40-50 års alder, menn i alder fra tenårene og oppover tilbød seg. De fleste menn får lite uoppfordret oppmerksomhet og mail på nettdating. Nei, vi må jobbe og takle avvisninger, vise at vi er «verdige» til å få møte en kvinne. Jeg opplever det som svært nedverdigende, nærmest som å være på tiggerferd.

        Warren Farrel mente at mange menn fra tidlig i livet for å psykisk og emosjonellt takle alle avvisninger de må igjennom, lærer seg å objektifisere kvinner for å slippe å ta det som personlige nederlag. Jeg tviler ikke, de dyktigste forførere har gjerne ett noe nedlatende kvinnesyn. Og så får vi alle klagene fra feminister på dette at menn objektifiserer kvinner, om det er som Farrel mener så er det jo opp til kvinnene å endre på dette ved å selv ta en aktiv rolle.

        Når jeg snakker om den seksuelle makt,så er det selvsagt ikke makten i parrelasjoner men ute i singelmarkedet jeg tenker på, kvinner i en relasjon kan etterspørre sex i stor grad, men de gjør ikke det ellers. Mulig jeg har vært særs uheldig i mitt liv, jeg blir ansett for å være ganske attraktiv utseendemessig så det har ikke vært noen grunn slik sett til kvinners passivitet, dermed mener jeg det stemmer slik jeg sier angående passiv/aktiv-rollene. Og jeg er klar over at de sender signaler, men ikke alle menn klarer tolke disse og videreføre det i praktiske initiativ.

        For meg blir det litt uinteressant å snakke om at kjønnene har samme gjennomsnittlige seleksjonsmakt gjennom livet slik du sier, basert på endring i kvinnens attraktivitet over tid bl.a, fordi man har ingen som helst slik makt før man har ett visst utvalg(tilbud) å selektere fra. Og siden kvinner er passive vil en mann som er passiv overhodet ikke ha noen seleksjonsmakt, mens enhver kvinne alltid vil ha en viss makt fordi det alltid vil være menn som byr seg frem. Jeg finner den forskjellen ganske dramatisk siden menn er svært forskjelige på hvor dyktige forførere de er. Jeg har som eksempel kun en eneste gang i mitt liv fått ett direkte tilbud om å «bli med hjem», ytterst sjelden(igrunn aldri) tar kvinner kontakt og ber om å få møtes, finne på noe sammen. Jeg kjenner godt voksne menn som aldri har hatt sex, men ingen kvinne i den situasjon. Så snitt-tall er ikke interessante, ikke heller de som viser antall sexpartnere for kjønnene, menn flest har hatt vesentlig færre sexpartnere enn kvinner flest er min påstand.

        Forøvrig takk for en fin blogg, bare synd det er litt lite liv i kommentarfeltene, på tilsvarende type svenske blogger er det fler aktive debattanter.

        • Andre sier:

          Det er ikke det at jeg ikke har sympati med deg Anders, men helt ærlig. Hvordan skulle det hatt seg hvis kvinnen ikke kunne velge far til sitt avkom? Det ville blitt en absurd måte å formere seg på hvis det var opp til mannen eller likestilt for den saks skyld. Kanskje det er et likestillingsparadoks i praksis? Mulig jeg misforstod deg helt her.
          Som Yssen er du nok et offer her du også. Det er jo nettopp denne politisk korrekte konteksten man vil til livs i kampen mot feminisme. Å bruke deres eget arsenal er nytteløst. Der er de lysår fremfor oss. Hvis menn skal gjøre seg bemerket er det for å få reell likestilling i praksis. Dette innebærer også å gi kvinnene nok rom, men også gi deg selv litt rom.

          Kvinner er akk så forskjellige, alle er det, like forskjellige som du og jeg, og jeg er enig at du bør la statistikker være nettopp det, hvem bryr seg om 20% av mennene har 80% av sexen? Selv bryr jeg meg om hva som skjer med meg, og siden den akten er personlig velger jeg å holde den for meg selv. Men uansett min suksess eller mangel på sådan er mitt eget ansvar, det er ikke kvinners holdninger i generell kontekst. Du har nok vært uheldig som du sier i de du har møtt. Denne makten de utøver trenger ikke være annet enn en form for å få deg på avstand. Jeg har selv venninner som begynner å åpne seg for mannskampen. En kamp som strengt tatt behøves å kjempes internt. Rollen vår er vår personlige, men å innta en offerrolle og spille på det maktkortet vil ikke gi noen mening. Dessuten er feministene altfor gode og de er anerkjente ofre. Det er kanskje litt på kanten å si det. Men kvinner som måtte lese dette bør også vite om hvor rå makt det gir å utøve denne rollen.

          Strengt tatt synes jeg det virker som om du rett og slett har hatt noen dårlige forhold Anders, gå videre det finnes reale damer der ute. Og alle sitter ikke med massive krav. Du kan jo prøve andre steder enn puber/diskotek osv. Der er det mest marked for de cocky karene som har utseendet med seg. Eller players om du vil. Du bør kanskje finne ut hva du savner mest. Sex’en eller ømheten en kvinne kan gi deg. Hvis det siste er tilfellet hadde jeg valgt arenaer som er bedre egnet for å finne ei som måtte passe deg.

          Vi kan uansett ikke endre andre, eller kreve at kvinner er mer aktive. Hvorfor skal de det? Fordi at myke menn også skal få ha seg litt? Kanskje man skal objektivisere litt, kvinner gjør det, menn gjør det, så hvorfor i all verden skal ikke du gjøre det? Et avslag skal være som å spytte ut snusen, eller tyggisen eller hva du måtte forbruke. Det skal ikke føles mer enn det. Du viser interesse, hun sier enten nei eller ja. Er det nei greit nok, da er hun ikke interessert i deg, gå videre til neste. Skulle du få ja så står ikke verda til påsken.

          En kamp mot feminisme er å ikke gå deres eget minefelt og plukke opp gamle miner for å bruke det mot de, de er immune mot offerrollen den kan de utenat og har til og med støtte i samfunnet ved å bruke den. Der er du dømt til å tape. Sats heller på deg selv og din egen integritet. Kjemp for dine rettigheter uten at det skal gå på bekostning av kvinner generelt. Noen ganger har folk litt trøbbel med å skille mellom kvinner og feminisme. Jeg sier ikke at du har det. De som støtter oppunder feminisme har som regel aldri satt seg inn i hva det egentlig innebærer.

          Jeg innførte en god venninne i hva feminisme var og hva jeg er villig til å kjempe for, mest fordi hun følte at jeg var noe aggressiv i mine innlegg på Facebook. Jeg forklarte henne at jeg stod for like rettigheter for menn som kvinner. Hun kom med de sedvanlige frasene om at menn var de rikeste, og hadde makten. Jeg spurte henne ut om denne makten, og hvor den reelle makten ligger. Feminisme er nær beslektet med politisk korrekthet og også rasisme. Man drar offerrollen ut og man er satt i sjakk matt. Man kan ikke diskutere omfanget av innvandring uten at man blir stemplet som rasist. Her er det faktisk to kort som blir dratt. Rasisme/offerrolle kortet. Det skal forbys å komme med anti-feministiske ytringer, noe som vil strupe enhver mannsdebatt. Det er her den reelle maktbalansen blir forskjøvet. Den blir også statsfinansiert da feminisme mest sannsynlig vil sidestilles med religion og human-etikk.
          Dette og en god del annet fikk henne til å se ting fra en manns ståsted. Jeg noterte meg at hun var inne på et babysted på Facebook, hvor hun forsvarte menns rettigheter. Hun skrev godt og velformulert og fikk relativt god støtte av noen, mens andre hadde personlige erfaringer som empiri. Selv om man er mann betyr det ikke at man kan være et rasshøl for å si det på godt norsk, ei heller for damer. De er minst like ille. Slik sett er vi likestilt. Men det var faktisk godt å se henne kjempe på siden av menn mot alle de andre som trodde de befant seg i et ekkokammer, som ofte feminist steder er.

          Jeg vet ikke om jeg har besvart deg godt Anders, det eneste jeg håper er at du finner de nøklene du trenger, husk at det er bare du som taper å innta en defensiv holdning med å avslutte å ta kontakt med kvinner. Du er bitter nå, men ikke gi de opp. Det er mange fantastiske kvinner der ute som ikke bryr seg så mye om statistikker og annet tøys for å holde en nede. Har du et godt sinn, god integritet og gode holdninger generelt så vil det nok gå bra. Jeg er ingen psykolog, men for meg virker det som du ikke er helt der enda med tanke på en dame. Kanskje du bør gå i deg selv og se hva du kan forandre med deg. Et av livets fakta er at man kan ikke endre andre. Like lite som andre kan endre deg.

          • Arild Brock sier:

            Jeg skal ikke legge meg mye opp i diskusjonen mellom Andre og Andres. Men jeg vil komme med en kommentar til Andres avslutning hvor han sier: «Et av livets fakta er at man kan ikke endre andre. Like lite som andre kan endre deg.»

            Det Andre her sier, er å høre fra psykologer og andre når de holder kurs om hvordan mennesker skal forholde seg til hverandre. Stilt overfor en kanskje barnslig tanke om at man fritt kan gjøre andre til den man ønsker de var, er psykologenes svar også et godt svar, etter min mening. Men min mening er også den, at utsagnet strengt tatt er feil. For det første kan mennesker utvilsomt skade hverandre, fysisk og psykisk. Å skade er også en forandring. Hvorfor skulle en ikke da også kunne forandre mennesker i ønskelig retning?

            Det naturlige mellom mennesker er at en BERØRER hverandre, psykisk, kognitivt (med tanker) og emosjonelt. Å bli berørt, er å bli (litt) forandret. Å si generelt at «man kan ikke forandre andre» er etter min oppfatning å fremme sosial fattigdom mellom menneskene. Det er å fremme sosial defaitisme (skjebnen rår) og resignasjon i individet. Men kanskje øker det tilstrømningen til psykologenes og terapeutenes venterom?

        • William sier:

          Ja, Kvinner er de med makten til seksuell seleksjon. Kvinnelig seksualitet er mye mer verdt enn mannlig seksualitet.
          Det kommer enkelt og greit fra naturen sin side. Kvinner investerer mye mer enn menn når de har sex.
          Kvinner kan ha et begrenset antall avkom i løpet av livsløpet sitt, og de må investere betydelige mengder med tid og ressurser i avkommet for at det skal lykkes.
          Det må ikke menn. Vi kan få et tilnærmet ubegrenset antall avkom. Derfor så det er veldig naturlig at de er mer selektive enn oss, og har ingenting med feminisme å gjøre.
          Slik har det alltid vært, og vil alltid være.

          Det er derfor vi menn er født med et sterkere konkurranse instinkt, er større, raskere og vil ha flere sex partnere enn kvinner.
          Generalisering her, men det er sant. Menns konstante kamp for å nå toppen, og kvinners seksuelle valg av de som når toppen er det som drev arten dit vi er i dag,
          og er mekanismen som ga oss intellektet og kreativiteten vår.

          Denne mekanismen fungerer bare hvis kjønnene oppfører seg etter bestemte mønstre, og da følger det fra evolusjonsteori at disse oppførsels-mønsterne
          vil være ganske sterkt biologisk programmert i oss.

          Kvinner kan terpe så mye de vil på at menn burde være mykere, mer følsomme og generelt mer som kvinner er i dag, og vise versa,
          men de kommer alltid til å føle en tiltrekning til de mennene som oppfyller kriteriene kroppen deres har til en make. Nøkkelord er maskuline verdier som status, makt og dominanse.

          Akkurat som vi menn alltid kommer til å være tiltrukket av kvinner som viser tegn til høy fruktbarhet, timeglassfigur, symmetrisk ansikt og ungdommelighet.

          Dette er mekanismer som ikke lar seg overstyre.
          Problemet mange menn har, tror jeg, er at de har en modell av virkeligheten som de har fått fra den politisk korrekte feminismen.
          «Vær snill og grei, vis respekt, vær tolmodig, ikke press osv… «, med andre ord, underkast deg hennes vilje og behov, så vil hun ende opp i senga di.
          I realiteten så er det mannen som får henne til å underkaste seg, han som setter seg selv før damen og slår henne på rompa, det er han sin seng hun ender opp i,
          for sex er nettop det; det feminine som underkaster seg det maskuline.

          Nå generaliserer jeg igjen her, men dette tror jeg de aller fleste menn og kvinner vil kjenne seg igjen i, selv om man ikke vil innrømme det. Sex er best for det feminine
          når hun føler seg dominert av en sterk maskulin part, og vise versa.

          Dette ble en litt lengre post enn jeg hadde tenkt, men jeg synes det er så ekstremt viktig å ha våre biologiske røtter i bakhodet når man snakker om kjønnsroller, for feministene
          har alltid som grunnlag for sitt syn at mennesker blir født inn i denne verdenen som blanke ark. Derfor tror de at de kan definere kjønnsrollene akkurat slik de mener de bør være,
          litt som å endre på et kart og forvente at landskapet skal forandre seg sammen med kartet. Vi har hatt vitenskap ( Darwin ) i over 100 år som forteller oss at dette ikke er tilfelle.

          • Olav sier:

            Kvinner kan ha et begren­set antall avkom i løpet av livs­lø­pet sitt, og de må inves­tere bety­de­lige meng­der med tid og res­sur­ser i avkom­met for at det skal lyk­kes. Det må ikke menn. Vi kan få et til­nær­met ube­gren­set antall avkom. Derfor så det er vel­dig natur­lig at de er mer selek­tive enn oss, og har ingen­ting med femi­nisme å gjøre. Slik har det all­tid vært, og vil all­tid være.

            Det er en myte at menn lykkes med sin reproduksjon ved å opptre så uansvarlig som du fremstiller dem her. Min erfaring er snarere at menn som investerer tungt i egen familie sikrer videreføring av egne gener for flere generasjoner fremover. Kvinner har her i utgangspunktet en seleksjonsmakt. Men menn som virkelig er opptatt av å sikre videreføring av egne gener vil helt instinktivt bygge opp om den investeringen som kvinnen har gjort ved å velge ham. Noe av problemet som har oppstått de senere årene er imidlertid nettopp at svært mange unge kvinner ikke opptrer selektivt på denne måten lenger, men istedet går fra det ene seksuelle forhold til det andre. Noe som selvsagt har blitt mulig pga prevensjonsformer som har eksistert i så kort tid at det fra et evolusjonsmessig perspektiv må betegnes som et fremmedelement som nettopp griper inn i den seleksjonsadferden som har utviklet seg naturlig. Det samme gjelder selvsagt «fri abort» som gjennomføres på en både mindre smertefull og traumatisk måte enn det kvinner før måtte gjennom om de fant at de ikke ønsket et forhold til barnefaren.

            Nettopp denne grunnleggede unaturlige adferden som prevensjonen legger til rette for sørger også for at kvinner kan gå til sengs med en rekke menn av nettopp denn typen som faktisk sprer sine gener på et mer eller minde randomisert vis – nemlig psykopater. Det er ikke så lenge siden det ble publisert forskning som viste at psykopater generelt tenderer mot hyperseksualitet.

            Hypersexuality in college students: The role of psychopathy. Rebecca M. Kastner, Martin Sellbom, Department of Psychology, The University of Alabama, USA

            Og et stort flertall av disse er menn som aktivt søker opp den ene «seksualpartneren» etter det andre uten noen tanke om å ta ansvar for evnt avkom. Men psykopati er ikke normen. Kobler man dette feks til det vi vet om utvikling av hyperseksualitet og psykopatilignende fenomener hos rotter så fremstår bilde som kanskje kan gjøre det noe klarere hvor vi befinner oss: Den randomsierte spredningen av gener fra en del menns side er et snarere et sammenbruddsfenomen.

            Bulletin of the World Health Organization, February 2009. The urban animal: population density and social pathology in rodents and humans

  3. Likegjøringsministeren sier:

    Interesant! Denne artikkelen synes jeg får frem veldig mye av forskjellen i menn og kvinners dynamikk og også maktstrategier:

    http://theredpillroom.blogspot.no/2012/05/female-social-matrix-introduction.html

    Analysen din minner meg også om analyser jeg har lest på genderratic.com og av Typhonblue spesielt. «She who controls the cradle controls the world».

  4. Ole Olsen sier:

    God analyse!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *