En norsk barnefordelings-tragedie

22. juli var en tra­ge­die, men hvor­dan skal vi for­stå den? I norsk offent­lig­het, og ikke minst i retts­sa­ken mot Breivik, har det utspilt seg en kamp om hvil­ket aspekt som skal til­de­les størst for­kla­rings­kraft når det gjel­der de gru­ful­le hen­del­se­ne 22. juli i fjor: De indi­vi­dual­psy­ko­lo­gis­ke fak­to­re­ne eller ”det bru­ne grums på net­tet”.

Flere forklaringsnivåer

Selv har jeg argu­men­tert for at ter­ror­ak­sjo­nen i hvert fall må søkes for­stått på fire for­skjel­li­ge nivå­er, der jeg mener det indi­vi­dual­psy­ko­lo­gis­ke nivå er klart det vik­tigs­te. Så kom­mer det ideo­lo­gis­ke motiv, næret av til dels ytter­lig­gå­en­de nett­mil­jø­er. Men dis­se mil­jø­ene er ikke – dris­ter jeg meg til å anfø­re — opp­stått løs­re­vet fra en sam­funns­mes­sig sam­men­heng. Derfor må man — for det tred­je — også rei­se spørs­må­let om eksis­ten­sen av dis­se mil­jø­er har bak­grunn i hvor­dan medie­ne og and­re domi­ne­ren­de menings­bæ­re­re i lang tid har under­kom­mu­ni­sert, for ikke å si under­trykt, den uro sta­dig fle­re men­nes­ker føler over den mas­si­ve inn­vand­rin­gen fra frem­me­de kul­tu­rer. Og for det fjer­de – uav­hen­gig av hvil­ke hold­nin­ger avis­re­dak­tø­rer og Blindern-pro­fes­so­rer arbei­der for å til­fø­re befolk­nin­gen – frem­står det som et nær­lig­gen­de spørs­mål om ikke inn­vand­rin­gen og det multi­kul­tu­rel­le sam­funn i seg selv med­fø­rer pro­ble­mer, kon­flik­ter og belast­nin­ger som kan ha et eks­plo­sivt poten­sia­le. Som vi vet har de to sis­te per­spek­ti­ve­ne lig­get uten­for hori­son­ten til de sto­re ten­ker­ne som har fylt de domi­ne­ren­de nors­ke medie­ne med sine betrakt­nin­ger etter 22. juli.

Den seirende forståelsen...

Politisk har det fore­gått en enorm offen­siv fra de kref­ter som har sett seg tjent med å gjø­re Breivik til en rasjo­nell poli­tisk aktør, en direk­te for­len­gel­se av orga­ni­sert skep­sis til inn­vand­ring og islam. Uttrykket «han var en ensom ulv, men han kom fra en flokk» (fra Øyvind Strømmens bok, Det mør­ke net­tet) har gått sin sei­ers­gang. Dette til tross for at man ikke har kun­net påvi­se en enes­te orga­ni­sa­sjon, et enes­te mil­jø – ja ikke en gang én per­son – som har bidratt til hans hor­rib­le aksjon.

I retts­lig sam­men­heng har kam­pen mel­lom de to domi­ne­ren­de per­spek­ti­ve­ne hatt form av en kamp om hvor­vidt Breivik skul­le kjen­nes util­reg­ne­lig. Den førs­te sak­kyn­di­ge rap­por­ten vur­der­te ham som som para­no­id schi­zo­fren med gran­dio­se vrang­fore­stil­lin­ger. Alternativet er å se ham som men­talt og juri­disk ansvar­lig for sine hand­lin­ger og der­med som en poli­tisk aktør som trakk en høyre­eks­trem ideo­lo­gi til sin kon­se­kvens. Den sis­te for­stå­el­sen vant som kjent fram i ret­ten, og den­ne pre­ger ting­ret­tens dom. For øvrig en dom som media uni­sont roser som «modig», en karak­te­ris­tikk som tyde­lig­vis for­tje­nes ved å opp­tre i over­ens­stem­mel­se med et mas­sivt medie­press. I etter­tid tror jeg den­ne dom­men sna­re­re vil bedøm­mes som et eksem­pel på hvor­dan dom­sto­le­ne lot seg påvir­ke av ytre press.

Nå har selv­sagt man­ge – og jeg er blant dem — ment at Breivik bur­de hol­des straffe­retts­lig ansvar­lig for sine hand­lin­ger, uten der­for å slut­te seg til det ideo­lo­gis­ke fab­ri­kat av en teori om ”ulven som kom fra en flokk.” Men et slik stand­punkt for­ut­set­ter nok at man ikke stil­ler seg på den platt­form som var reg­net som gjel­den­de norsk rett, nem­lig at der­som det er rime­lig tvil om det fore­lå sinns­syk­dom på gjer­nings­tids­punk­tet, så skal kon­klu­sjo­nen bli util­reg­ne­lig­het.

...utfordres

Aage Storm Borchgrevink har nå kom­met med en bok som gir et kva­li­fi­sert bidrag til å utford­re den sei­ren­de for­stå­el­sen. Dette har han gjort – og det tje­ner til hans ære som sann­hets­sø­ken­de skri­bent — til tross for at han har gått til skrive­ar­bei­det med et alment poli­tisk stå­sted som ikke står main­stre­am fjernt. Boka gjen­nom­sy­res av en nese­grus beund­ring, gren­sen­de til det lat­ter­lig nai­ve, for sosial­de­mo­kra­ti­et og dets front­fi­gu­rer.

På side 351 skri­ver han:

«Gjennom arbei­det med den­ne boken har jeg beve­get meg fra å se 22. juli som et utslag av en stør­re «reak­sjon på glo­ba­li­se­ring og moder­ni­tet», og langt i ret­ning mot å se ter­ror­hand­lin­ge­ne som utslag av omsorgs­svikt i fami­li­en, over­fø­ring av dår­li­ge til­knyt­nings­mønst­re over gene­ra­sjo­ner og påføl­gen­de psy­kisk lidel­se på indi­vid­plan. Jeg tror ikke len­ger at radi­ka­li­se­rin­gen av Breivik, hatet hans, i førs­te rek­ke skyl­des masse­sug­ge­sjon og ideo­lo­gisk driv­hus­ef­fekt i det kon­traji­ha­dis­tis­ke nett­mil­jø­et. »

Hans nye erkjen­nel­se under­byg­ges først og fremst gjen­nom beskri­vel­se og ana­ly­se av Anders tid­ligs­te leve­år. Denne, i all sin psy­ko­lo­gis­ke gru­full­het vel­skrev­ne ana­ly­sen, for­tje­ner å gjen­gis i en viss bred­de. I det føl­gen­de hol­der jeg meg mye til for­fat­te­rens egne for­mu­le­rin­ger, som jeg ikke ser grunn til å fjer­ne meg fra.

Jeg under­stre­ker sam­ti­dig at for­fat­te­rens ana­ly­se av Breiviks opp­vekst ikke er begren­set til den tid­li­ge barn­dom. Boka inne­hol­der mye inter­es­sant om hans ung­doms­tid og om det nors­ke sam­fun­net han vokser opp i. Sitatet over viser like­vel at for for­fat­te­ren er svært mye av nøk­ke­len til at Anders Behring Breivik ble en per­son i stand til å utfø­re så monst­rø­se hand­lin­ger å fin­ne i barne­åre­ne, og det­te er den­ne artik­kels fokus.

Oppveksten hos moren

Anders ble født i Oslo i febru­ar 1979. Faren, Jens Breivik, var sivil­øko­nom­ut­dan­net UD-diplo­mat av nord­norsk bak­grunn, og moren, Wenche, var hjelpe­plei­er fra Kragerø. Ekteskapet mel­lom dem var «storm­fullt og kort­va­rig». De skil­te seg da Anders var halv­an­net år gam­mel. Moren så faren som et mons­ter., en «dje­vel» og han så på hen­ne som «gal», iføl­ge det for­fat­te­ren refe­re­rer til som kil­der med nær kjenn­skap til fami­li­en. Faren ble boen­de i London, mor flyt­tet til Frogner i Oslo med gutte­bar­net, og faren had­de den påføl­gen­de tid liten kon­takt med ham. Da Anders var 2 år gam­mel, tok moren kon­takt med sosial­kon­to­ret og ba om hjelp. Anders var slikt et kre­ven­de barn, og hun treng­te avlast­nings­hjem. Avlastningsfamilien rea­ger­te på mors være­måte, mye i tråd med fars opp­fat­nin­ger. Men det var Wenche som valg­te å tak­ke nei til vide­re kom­mu­nal hjelp, og beslut­ter seg for å ta hånd om gut­ten ale­ne, hvil­ket hun gjør på en måte som hører hjem­me i en skrekk­film om destruk­tiv barne­opp­dra­gel­se.

Anders 4 år

«Wenche var til­syne­la­ten­de gans­ke usta­bil. Hun kun­ne være rasen­de på gut­ten i det ene øye­blik­ket, for straks etter å over­øse ham med kjær­tegn. Dobbeltkommunikasjon, men­te Statens sen­ter for bar­ne- og ung­doms­psy­kia­tri (SSBU) sene­re: Hun skjøv gut­ten vekk, og trakk ham til seg på en måte gjor­de ham eks­tremt forvirret....Hun behand­let ham på en måte som om han var en for­len­gel­se av den for­hat­te Jens Breivik....Hun ble pro­vo­sert av smi­let hans, som hun opp­fat­tet som upas­sen­de, ned­la­ten­de og hån­lig.»

”Upassende, ned­la­ten­de og hån­lig.” Dette var slik moren beskrev sin tre år gam­le sønn.

Hun tok etter hvert igjen kon­takt med hjelpe­ap­pa­ra­tet (selv­sagt ikke med bar­nets far), og ble i begyn­nel­sen av 1983 hen­vist til SSBU. Her opp­holdt mor og barn seg i fire uker, mens de ble obser­vert av et fag­team på åtte per­soner, og Anders ble tes­tet i en rek­ke sam­men­hen­ger. Han vis­te en adferd som ble karak­te­ri­sert som «avvi­ken­de». Han vir­ket ute av stand til å leke. I rap­por­ten SSBU utar­bei­det heter det at han «mang­ler nes­ten full­sten­dig spon­ta­ni­tet og ele­men­ter av lyst og gle­de.»

Ifølge psy­ko­lo­gisk til­knyt­nings­teori er for­hol­det til omsorgs­per­soner avgjø­ren­de i peri­oden fra bar­net er omtrent et halvt til tre år gam­melt. Når et barn som er engste­lig blir trøs­tet av en hoved­om­sorgs­per­son, ska­per det trygg­het. Men hvis det som er bar­nets omsorgs­per­son i ste­det rea­ge­rer med avvis­ning, igno­re­ring eller straff, ska­pes det utrygg­het. Når bar­net i den kri­tis­ke fasen gjen­nom­gå­en­de ikke opp­le­ver ade­kva­te reak­sjo­ner på sine behov, øker sann­syn­lig­he­ten dra­ma­tisk for at det vil få en alvor­lig psy­kiatrisk dia­gno­se sene­re i livet.

Moren frem­står gjen­nom SSBU-rap­por­ten som en som ikke evner å se seg selv i situa­sjo­nen, men leg­ger all skyld på and­re. Hun klar­te ikke å set­te for­ut­sig­ba­re ram­mer og gren­ser for den lil­le gut­ten. Det var enten-eller, svart eller hvitt.

Borchgrevink opp­sum­me­rer med at Anders ble utsatt for emo­sjo­nell mis­hand­ling i de mest avgjø­ren­de barne­åre­ne og der­ved påført en reak­tiv til­knyt­nings­for­styr­rel­se. «For et barn kan usta­bil og ufor­ut­sig­bar opp­før­sel hos den nær­mes­te omsorgs­per­sonen være like følel­ses­mes­sig øde­leg­gen­de som å leve med en aggres­siv og vol­de­lig for­el­der.»

Ikke over­ras­ken­de at SSBU anbe­fal­te omsorgs­over­ta­kel­se direk­te. De så ikke noen rime­lig mulig­het for at den omsorgs­svik­ten de had­de avdek­ket var av forbi­gå­en­de karak­ter eller kun­ne bøtes på ved hjelpe­til­tak.

Det er inter­es­sant at det fram­kom­mer alle­re­de av SSBU-rap­por­ten at mor også had­de en psy­ko­lo­gisk vans­ke­lig opp­vekst og at det fore­lå psy­kisk lidel­se hos hen­nes egen mor. Kombinasjonen av uhel­di­ge gen­etis­ke dis­po­si­sjo­ner og et dys­funk­sjo­nelt opp­vekst­mil­jø er uhy­re far­lig.

Far kommer på banen

I den­ne situa­sjo­nen kom­mer far, støt­tet av sin nye sam­bo­er, på banen. Rustet med SSBU-rap­por­ten som et – skul­le man tro – avgjø­ren­de argu­ment går han til sak ved Oslo byrett og kre­ver dag­lig omsorg for gut­ten. Men på tross av SSBUs enty­di­ge anbe­fa­ling om at Anders‘omsorgssituasjon måt­te end­res, døm­te ret­ten i mors favør i en fore­lø­pig avgjø­rel­se. Forfatteren ser ikke ut til å ha hatt inn­syn i kjen­nel­sen. Dette er en klar svak­het ved det doku­men­ta­ris­ke grunn­la­get for boka, og det bør være en vik­tig opp­ga­ve å få kjen­nel­sen, og mest mulig annen doku­men­ta­sjon fra retts­sa­ken, kjent for offent­lig­he­ten. Like vik­tig som det var å få lek­ket den førs­te psy­kia­tri­rap­por­ten fra straffe­sa­ken. VG har nylig kun­net for­tel­le at Jens Breivik selv har levert inn et manus til en bok som Gyldendal har refu­sert. Det er å håpe at boka gis ut av noen and­re.

Rettssal 2 (Bilde fra NRK Super)

Dommeren for­blir typisk nok navn­løs, han beskri­ves bare som en eld­re mann. Som om ikke dom­me­re – av alle – må stå per­son­lig ansvar­lig for sine dom­mer og kri­ti­se­res i full offent­lig­het for sine feil. Det fram­kom­mer at dom­me­ren opp­nevn­te to sak­kyn­di­ge for å utre­de saken der­som den skul­le gå vide­re til hoved­for­hand­ling. Saksøker ble pålagt å for­skut­te­re utgif­te­ne til den­ne utred­nin­gen, mens Anders skul­le fort­set­te å bo hos moren. Etter en slik rea­li­tets­ori­en­te­ring om fed­res stil­ling ved nors­ke dom­sto­ler ga Jens opp og trakk søks­må­let.

Dette var for­ståe­lig, men like fullt noe man i etter­tid må kri­ti­se­re ham for. Borchgrevink sier ikke det­te; det­te er min mening. Faren bur­de kjem­pet har­de­re og leng­re. I en situa­sjon hvor det offent­li­ge barne­by­rå­kra­ti­et sta­dig frem­mer bebrei­del­ser mot fed­re for­di de kre­ver omsorg og sam­vær gjen­nom dom­sto­le­ne, er det desto vik­ti­ge­re å fast­hol­de at noen saker er slik at det er spe­si­elt vik­tig å kjem­pe.

Vi vet ikke mye om hvil­ke omsorgs­be­tin­gel­ser Jens og sam­bo­eren Tove kun­ne gitt Anders. Borchgrevink lar det skin­ne gjen­nom at han er noe skep­tisk til faren, illust­rert gjen­nom en epi­so­de der han insis­te­rer på å klip­pe gres­set under gut­tens kort­va­ri­ge besøk, til tross for at gut­ten rea­ge­rer aller­gisk på det­te. Men Tove frem­står enty­dig som en posi­tiv res­surs. Uansett kan man vans­ke­lig ten­ke seg at de ikke vil­le vært et bed­re alter­na­tiv enn moren.

Kunne det skjedd i dag?

Viktig er også spørs­må­let om det Breivik opp­lev­de i ret­ten kun­ne skjedd i dag. Selv om kli­ma­et rundt barne­for­de­ling er noe bed­re for fed­re i dag, tror jeg sva­ret er ja. For uan­sett hvor håp­løs en mor er, vil hun som regel kjem­pe det hun kan (og gjer­ne bistått av en advo­kat som ikke skyr så man­ge mid­ler) for at ikke far skal få omsor­gen for bar­net. Og i den kam­pen vil hun nes­ten all­tid kla­re å få noen med seg – ofte and­re kvin­ner; det være seg venn­in­ner, fami­lie eller repre­sen­tan­ter for det offent­li­ge byrå­kra­ti. Det leg­ges ofte stor inten­si­tet for dagen i sli­ke vitne­prov – det er ikke gren­ser for hvor mye mor els­ker bar­net sitt og hvor for­fer­de­lig galt det vil gå om hun mis­ter omsor­gen. Wenche Breivik klar­te å få en barne­hage­an­satt med på sin side. Og det skal ikke mye til for at sli­ke vit­ner får gehør hos dom­me­ren. Et typisk mor­sar­gu­ment, som jeg føler meg trygg på ble brukt også av Wenche Breivik og lagt vekt på av dom­me­ren, er at det var hun som had­de hatt mest kon­takt med bar­net, at det var hun som repre­sen­ter­te det tryg­ge (sta­tus quo som det heter), og at over­fø­ring av omsor­gen til far vil være et brudd for bar­net og med­føre risi­ko. Ja, det­te er fak­tisk gang­ba­re argu­men­ter selv der sta­tus quo er påvist å inne­bære en uhold­bar omsorgs­si­tua­sjon (som i til­fel­let Breivik fak­tisk inn­hol­der en rek­ke brudd i seg selv, det var jo nett­opp det som var kjer­nen i omsorgs­svik­ten). Og dis­se argu­men­te­ne vir­ker, også der mors akti­ve sam­værs­sa­bo­ta­sje er årsa­ken til at far har hatt lite kon­takt med bar­net.

Samfunnet kan alt­så kri­ti­se­res for å ha tatt en, for­sik­tig uttrykt, uhel­dig avgjø­rel­se i barne­for­de­lings­sa­ken omkring Anders Breivik. Men da det var avklart at far ikke kom til å tre inn som omsorgs­al­ter­na­tiv, kun­ne man kan­skje ven­tet at barne­ver­net vil­le ryk­ket inn med det sam­me. Barnevernet iverk­sat­te imid­ler­tid bare en over­fla­disk under­sø­kel­se, og fant ikke noe alvor­lig. Forfatteren anty­der at de lot seg dupe­re av fasa­den. En roms­lig lei­lig­het på bes­te vest­kant, med et ide­elt ute­mil­jø for barn. Og der SSBU had­de sett lil­le Anders smil som  ”påtatt avver­gen­de”, var det for barne­ver­net ”lunt” og gjor­de at man ”umid­del­bart liker han.” Det ble inn­ført et til­syn, men også det­te til­ta­ket ble avblåst etter gans­ke kort tid, til­syne­la­ten­de først og fremst for­di mor ikke øns­ket det.

Fortielse

I medie­nes omta­le av boka har man gre­pet fatt i det offent­li­ges svikt — i form av at barne­ver­net trakk seg unna. Kritikken er beret­ti­get. Men hvor­for påpe­ker man ikke at det først og fremst er retts­ap­pa­ra­tet som svik­tet, først også i tid, ved å fra­døm­me Anders en opp­vekst hos sin far og ste­mor, og der­med døm­me ham til fort­satt ”omsorg” av den syke moren? Et eksem­pel er A-Magasinets sto­re opp­slag om Borchgrevinks bok (nr 40, 5.oktober 2012), for­fat­tet av Henrik Vogt og Charlotte Lunde. Skribentene har iføl­ge bladet både lege- og jour­na­list­bak­grunn. De skri­ver mye inter­es­sant om Anders som et ”orki­dé­barn”, som ut fra sine gen­etis­ke for­ut­set­nin­ger had­de mulig­he­ten til å pres­te­re used­van­lig godt gitt et næren­de opp­vekst­mil­jø, men som var svært sår­bar for en dys­funk­sjo­nell omsorgs­si­tua­sjon. Men de under­slår helt at det i førs­te rek­ke fore­lå en barne­for­de­lingstvist, og pre­sen­te­rer barne­ver­net og fos­ter­hjem som enes­te alter­na­tiv til mors omsorg. Som om faren ald­ri var noe alter­na­tiv. En slik gjen­gi­vel­se av bokens frem­stil­ling av fak­ta er så man­gel­full at den gren­ser til løgn.

Ikke i noen av de anmel­del­ser jeg har kun­net fin­ne av boka er barne­for­de­lings­sa­ken omtalt, til tross for at det er fle­re som påpe­ker farens fra­vær som en del av det psy­ko­lo­gis­ke opp­vekst­mil­jø­et som kun­ne dan­ne for­ut­set­nin­ge­ne for Breiviks skjev­ut­vik­ling. Ønsker ikke medie­ne at vi skal trek­ke noen lær­dom av den­ne saken som kan inne­bære kri­tisk søke­lys på norsk barne­for­de­lings­prak­sis og på mors alt­for ster­ke stil­ling i tvist med far? Det synes ikke slik. Man må spør­re seg hvor­for. Det er nær­lig­gen­de å ten­ke at en slik vink­ling vil­le pas­se dår­lig med det hege­mo­nis­ke femi­nis­tis­ke ver­dens­bil­det. Det vil­le vide­re inne­bære en kri­tikk av et sys­tem som beskyt­ter kvin­ners inter­es­ser og kvin­ners makt på bekost­ning av både far og barn. A-Magasinet skri­ver at for­fat­te­ren ”ikke øns­ker å hen­ge ut moren, men spør hvor­for hun ikke fikk hjelp.” Det er en for­mu­le­ring som står for A-maga­si­nets reg­ning, men er ikke helt uten dek­ning i boka. Men vil­le man brukt en slik for­mu­le­ring hvis en vol­de­lig far med retts­ap­pa­ra­tets hjelp had­de hind­ret en mor i å ta omsorg for bar­net? Når skal man åpne øyne­ne for, og ta kon­se­kven­se­ne av, det som Borchgrevink påpe­ker, og som Breiviks til­fel­le tra­gisk eksemp­li­fi­se­rer, at emo­sjo­nell mis­hand­ling av et barn kan være like ska­de­lig i sine kon­se­kven­ser som fysisk mis­hand­ling.

Styre befolkningens liv?

Det er, i det råden­de kli­ma, poli­tisk langt mer belei­lig å kri­ti­se­re vårt barne­vern enn vår barne­for­de­ling. For i for­len­gel­sen av den type kri­tikk føl­ger at det bør bli let­te­re for det offent­li­ge å ta over omsor­gen fra for­eld­re. Det er en vink­ling som byg­ger opp under den sosialdemokratiske/sosialistiske opp­fat­nin­gen om at mer offent­lig sty­ring av befolk­nin­gens liv er garan­ti­en for sta­dig øken­de lyk­ke og vel­ferd. Mens det pro­ble­met som Breiviks til­fel­le på en så eks­trem måte illust­re­rer, tvert i mot er at stat­li­ge myn­dig­he­ter hind­rer kom­pe­ten­te bio­lo­gis­ke for­eld­re i å ta seg av egne barn.

Artikkelen byg­ger på boka:

En norsk tra­ge­die — Anders Behring Breivik og vei­ene til Utøya av Aage Storm Borchgrevink, Gyldendal, 2012, 368 s.

Forfatter og redak­sjon står ansvar­lig for artik­ke­lens inn­hold og pub­li­se­ring.

 Les også: Kunne vi vært spart for 22, juli?

Dette innlegget ble publisert i Barn og foreldreskap. Bokmerk permalenken.

9 kommentarer til En norsk barnefordelings-tragedie

  1. Arild Brock sier:

    Det har vært sagt om ABB at “han var en ensom ulv, men han kom fra en flokk”, slik det også site­res i artik­ke­len oven­for. Man kan da spør­re: Fra hvil­ken flokk?

    Man sik­ter jo da gjer­ne til et spe­si­elt inn­vand­rings­kri­tisk, eller inn­vand­rings­fiendt­lig, mil­jø som skal fin­nes på net­tet. Men den stør­re flok­ken Anders Behring Breivik kom fra, er det nors­ke sam­funn. Denne «flok­ken» består ikke bare av et antall men­nes­ker, men har også en struk­tur, en struk­tur som ikke minst utgjø­res av det stat­li­ge sys­tem av poli­tis­ke ved­tak, lover og retts­ve­sen. Jeg mener Behring Breivik er et ekte­født barn av det nors­ke sam­funn. Som vi kan se av artik­ke­len oven­for, er det ingen til­fel­dig­het, men en kon­se­kvens av et sys­tem som gjel­der også i dag, at ter­ro­ris­ten fikk den opp­veks­ten han fikk. Og om ikke opp­veks­ten fri­tar Breivik per­son­lig for hans ugjer­nin­ger, noe det selv­føl­ge­lig ikke gjør, synes det klart at opp­veks­ten hos den spe­si­el­le moren, og ute­steng­nin­gen av faren — med omsorgs­svikt som føl­ge, var nød­ven­di­ge for­ut­set­nin­ger for at gut­ten ble som han ble.

    Det kan utdy­pes ytter­li­ge­re hvor­dan det nors­ke sam­fun­net kan ses som årsak til Breiviks utvik­ling til ter­ro­rist. Jeg mener det er en sam­men­heng mel­lom den god­het som gjer­ne antas å kjenne­teg­ne det nors­ke sam­funn og den ond­skap som sys­te­met i det­te til­fel­let fikk som kon­se­kvens. Det er nett­opp tro­en på å repre­sen­te­re god­he­ten som gjør men­nes­ker i stand til å lage lover og ta avgjø­rel­ser av det uri­me­li­ge sla­get som er beskre­vet oven­for, og som fikk de ver­ste kon­se­kven­ser for Breiviks opp­vekt med sene­re føl­ger. Makt kan kor­rum­pe­re, og det kan også tro­en på egen moralsk over­le­gen­het. Når beg­ge dis­se sam­les i sam­me struk­tur, har vi en far­lig kom­bi­na­sjon. Mener jeg da at det nors­ke sam­fun­net rett og slett fikk som for­tjent? Ingen for­tje­ner vel kata­stro­fer som 22. juli, ver­ken som sam­funn eller når det gjel­der de indi­vi­der det gikk ut over. Men også pas­si­vi­tet med­fø­rer ansvar. Noen bur­de sett at de lover og retts­av­gjø­rel­ser som for­met Breiviks opp­vekst var uri­me­li­ge, og det sam­me gjel­der i dag.

    Eller for å si det på en annen måte: Du skal ikke tåle så inder­lig vel, den urett som ikke ram­mer deg selv. Den kan også ram­me deg en dag.

  2. Til tross for at masse­mor­de­rens mor inn­røm­te at hun ikke strakk til i den dag­li­ge omsor­gen, og på grunn­lag av det­te søk­te hjelp av det offent­li­ge til avlast­ning, så var fars hjelp en uak­tu­ell løs­ning. Hvorfor det?

    Ble Anders Behring Breiviks far dis­kri­mi­nert og skjø­vet ut av den dag­li­ge omsor­gen for bar­net sitt?

    Les mere: http://skilt.net/node/22

    • Øivind Østberg sier:

      Det er bra at fle­re har sett vårt poeng. Og jeg er enig med Egil Andersen i at lov­ver­ket og dets prak­ti­se­ring er kri­tikk­ver­dig. Men vi vil — i mot­set­ning til hvor­dan han ord­leg­ger seg om det­te på sitt nett­sted — frem­heve at faren bur­de ha kjem­pet har­de­re. En uhold­bar dis­kri­mi­ne­ring må man slåss mot, både på retts­li­ge og poli­tis­ke are­na­er. Her had­de far en sjan­se. Ofte opp­le­ver man at en far som med svært god grunn prø­ver å få omsor­gen for sitt barn, blir ‘bort­dømt’ av over­fla­dis­ke sak­kyn­di­ge. Da føl­ger dom­sto­le­ne dis­se. Men her had­de far tung sak­kyn­dig støt­te for sitt krav, gjen­nom SSBUs vur­de­ring av mor. Det var da ‘ping­le­te’ ikke å ta sjan­sen på at sak­kyn­di­ge opp­nevnt av ret­ten med barne­for­de­lings­spørs­må­let for øye kun­ne kon­klu­de­re i favør av far. I dag er det fle­re fed­re som tar en kamp og ikke gir seg om de møter mot­bør. Respekt for sli­ke. Men for­skjel­len mel­lom uhold­bart kve­ru­lan­te­ri og ansvar­lig mas­ku­lin fast­het må ikke tapes av syne.

  3. Arild Holta sier:

    Denne artik­ke­len har noen pre­miss. F.eks:

    1. Troen på at barn­dom­men ska­per den voks­ne — nær­mest miljø­de­ter­mi­nis­me.
    2. Troen på at psy­ko­lo­gis­ke utred­nin­ger sier noe vik­tig.

    Begge dis­se kul­tu­relt betin­ge­de idé­ene er i hoved­sak knust av forsk­ning, sta­ti­stikk og empi­ri.

    Psykologenes
    1. rap­por­ter sier stort sett null og niks om et barns fram­tid.
    2. behand­ling kan ikke doku­men­te­res å vir­ke gene­relt. Tvert imot.
    3. dia­gno­se­ring har en lat­ter­lig lav treff.
    4. dia­gno­ser er kul­tur­av­hen­gig og tref­fer dår­lig i en stør­re antro­po­lo­gisk eller his­to­risk sam­men­hang. Ja, fak­tisk er de ikke spe­si­elt bruk­ba­re i vår kul­tur hel­ler. Ofte kan de være direk­te destruk­ti­ve og gi svært ensi­di­ge bil­der av men­nes­ker.

    Dermed er tro­en på det­te vås noe man øde­leg­ger sin kla­re tenk­ning med. Slike livs­løg­ner gir følel­sen av rett og rik­tig når folk står på avstand, mang­ler inn­sikt i mot­ar­gu­ment, eller har en god por­sjon auto­ri­tets­tro. For den som ram­mes direk­te av psy­ko­bab­let er saken ofte noe annet.

    Skal vi tro på at mil­jø­et til Breivik gjor­de han til det han ble, så er det man­ge ter­ror­hand­lin­ger i Norge. For meng­der av barn vokser opp til­sva­ren­de. Men nå sier det fak­tisk ikke bang her og bom der til sta­dig­het grun­net spinn­gal­ne nors­ke ter­ro­ris­ter.

    Det som “ver­re” er for miljø­de­ter­mi­nis­men er at moder­ne tvil­ling-forsk­ning viser at 80% av lyk­ke har sam­men­hang med bio­lo­gisk arv — gener. Troen på mil­jø­et har alt­så fått en knekk for de som føl­ger med på slikt.

    • Øivind Østberg sier:

      Arild Holta sky­ter høyt over mål i sin kom­men­tar. Jeg kan selv­sagt ikke tas til inn­tekt for ‘miljø­de­ter­mi­nis­me’. Ei hel­ler for klok­ker­tro på psy­ko­lo­gers evne til dia­gnos­ti­se­ring eller til å kom­me med for­ut­si­gel­ser.

      Til det førs­te: Uansett gene­nes fun­da­men­ta­le betyd­ning for et men­nes­kes grunn­leg­gen­de per­son­lig­hets­trekk, er det ingen gen­fors­ke­re som vil bestri­de at miljø­be­tin­gel­ser, der­un­der emo­sjo­nell omsorg i de førs­te leve­år, har stor betyd­ning og at om de er destruk­ti­ve nok, kan de med­føre ubo­te­lig ska­de. Sjekk f eks Hjernevask pro­gram 2 (fin­nes på YouTube) om Foreldreeffekten. Et men­nes­ke, spe­si­elt hjer­nen, blir til gjen­nom en lang og kom­pli­sert pro­sess som ikke er deter­mi­nert ved befrukt­nin­gen men er avhengg av en serie miljø­mes­si­ge for­ut­set­nin­ger både før og i åre­vis etter fød­se­len. Vi snak­ker ikke her om mar­gi­na­le for­skjel­ler i antall timer brukt på høyt­les­ning på senge­kan­ten, noe som ikke har noen betyd­ning, men — etter alt å døm­me- om en opp­vekst pre­get av svikt på et helt fun­da­men­talt plan. I lik­het med Borchgrevink frem­he­ver jeg for øvrig nett­opp sam­men­hen­gen mel­lom bio­lo­gisk arv og dår­li­ge omsorgs­ram­mer for å for­stå til­fel­let Breivik.

      Jeg må vide­re ha mis­lyk­kes alvor­lig i å kom­mu­ni­se­re mitt bud­skap hvis det med rime­lig­het kan opp­fat­tes slik at jeg pos­tu­le­rer en auto­ma­tisk sam­men­heng mel­lom en alvor­lig per­son­lig­hets­mes­sig skjev­ut­vik­ling og ter­ror­hand­lin­ger type Utøya. Det hand­ler ikke om det, men om å iden­ti­fi­se­re noen nød­ven­di­ge indi­vi­dual­psy­ko­lo­gis­ke for­ut­set­nin­ger for å begå sli­ke monst­rø­se hand­lin­ger.

      Jeg spør meg ellers om Holta mener det fin­nes gen­etis­ke for­kla­rin­ger på at noen blir ter­ro­ris­ter.

      Eller for den saks skyld på hans egen bom­bas­tis­ke og pom­pø­se skrive­stil.

      Til det and­re: Det er god grunn til å være kri­tisk til psy­ko­log­pro­fe­sjo­nen og psy­ko­lo­gi­en som fag. Men å fra­skri­ve den enhver rele­vans er åpen­bart uri­me­lig. Å prø­ve å skil­le mel­lom skitt og kanel er her som ellers en nyt­tig øvel­se, og hvis Holta kun­ne vise til kla­re svak­he­ter i meto­de, empi­risk til­fang og vur­de­rin­ger i den aktu­el­le SSBUrapport, had­de det­te vært inter­es­sant å høre om. I mot­set­ning til de tira­de­ne han lirer av seg.

      • Arild Holta sier:

        Selvsagt fin­nes det det gen­etis­ke årsa­ker til at noen blir ter­ro­ris­ter. Psykopatforskning som viser at psy­ko­pa­ter alle­re­de som små barn var avvi­ken­de, forsk­ning på “bråke­ge­ner”, osv fin­nes da.

        Selvsagt fin­nes det gen­etis­ke årsa­ker til at jeg er noe som asso­si­e­res med bom­bas­tisk. Jeg kan peke på trekk som jeg har hatt siden jeg lær­te å snak­ke. For vis­se adfer­der som vir­ker i den ret­ning kan jeg vise til slekt­nin­ger. Oldefar, onk­ler, osv.

  4. Torbjørn Eng sier:

    Svært inter­es­sant ana­ly­se av til­fel­let Anders Behring Breivik, med lin­jer til norsk barne­for­de­lings­prak­sis og barne­vern. Man må hel­dig­vis ikke kjø­pe inn­led­nin­gen (med popu­lis­tisk inn­vand­rings­kri­tikk) for å si seg enig med for­fat­te­ren i det­te.

    • Øivind Østberg sier:

      Torbjørn Eng lar oss for­stå at han ikke er enig med meg ved­rø­ren­de inn­vand­rings­po­li­tikk, hvil­ket jeg viss­te fra før, og vel­ger å kal­le de betrakt­nin­ge­ne jeg frem­leg­ger for ‘popu­lis­tisk’. Intet av det­te er i seg selv noe argu­ment og gir der­med vans­ke­lig grunn­lag for noe mot­ar­gu­ment.

  5. Ole Olsen sier:

    Godt skre­vet! Endelig noen som skri­ver det opp­lag­te.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.