Menn i Norge sover

Konflikt mel­lom for­eld­re etter sam­livs­brudd kan ses som et demo­krati­pro­blem på mikro­pla­net. Dagens barne­for­de­ling løser det­te med ”ene­vel­de”. Dette må iso­lert sett være uak­sep­ta­belt. Men når det gjel­der ”bar­nets bes­te, tel­ler i dag en hånd­full psy­ko­lo­gers syn mer enn opp­le­vel­sen til hundre­tu­se­ner menn.

Ny barnelov?

Barnelovutvalget, ned­satt i janu­ar 2007, over­le­ver­te i dag sin inn­stil­ling om end­rin­ger i barne­lo­ven til stats­råd Anniken Huitfeldt. I inn­stil­lin­gen fin­nes bare små reform­for­slag. Jeg vil for min del kom­me med et for­slag til radi­kal for­enk­ling. Jeg fore­slår at det juri­dis­ke begre­pet ”omsorg” avvik­les. De fles­te for­eldre­par vil da stil­le likt. Det er etter min mening ikke en natur­lig opp­ga­ve for sta­ten å fra­ta en enes­te nor­mal far eller mor omsor­gen for sine barn. Til bruk i eks­tremtil­fel­ler fin­nes lov om barne­vern.

Med en barne­lov uten omsorgs­fra­ta­k­el­se må nor­ma­le, skil­te for­eld­re selv fin­ne løs­nin­ger på kon­kret uenig­het, slik de må innen­for et sam­liv. Ved uenig­het om geo­gra­fisk flyt­ting kun­ne imid­ler­tid en offent­lig instans ha full­makt til å bestem­me hvil­ken skole­krets et barn skal til­hø­re.

Respekt for foreldre

Statsråden uttryk­te i for­bin­del­se over­le­ve­rin­gen ”respekt for for­eld­re” — de må kun­ne fin­ne en løs­ning selv. Utmerket, sett fra min syns­vin­kel. Men det­te kan sam­ti­dig videre­ut­vi­kes! Respekten gjel­der i dag bare for­eld­re så len­ge de opp­trer sam­let. Respekten for enkelt­for­eld­re, når de er ueni­ge, mang­ler. Politikere i Norge kan her gå foran i euro­pe­isk sam­men­heng.

Dersom en mann eller kvin­ne øns­ker å spil­le en viss rol­le i sitt/sine barns liv, må man under­for­stått reg­ne med at den­ne per­sonen selv mener det­te er både bra og ”best” for barnet/barna. Vanligvis spør en natur­lig­vis ikke om git­te for­eld­re er bra for sine barn. Forholdet mel­lom for­eld­re og barn er ”hel­lig”. Når det offent­li­ge inter­ve­ne­rer i for­hol­det mel­lom barn og for­eld­re, er en der­med åpen­bart inne på et ømtå­lig områ­de. Beslutninger om inn­grep må pre­ges av et spe­si­elt alvor, ikke ulik dom­stols­be­hand­ling ved alvor­li­ge straffe­sa­ker.

Både i straffe­rett og i inn­grep mel­lom for­eld­re og barn må man reg­ne med et begren­set antall ”gale” avgjø­rel­ser. Mitt anlig­gen­de er imid­ler­tid ikke å drøf­te enkelt­feil. Mitt anlig­gen­de er å rei­se spørs­mål om det offent­li­ges ”full­makt” til å gri­pe inn i for­hol­det mel­lom for­eld­re og barn i dag blir poli­tisk mis­brukt. Der man før kun­ne se en barne­for­de­ling dre­vet av bar­nets bes­te, med dis­ku­tab­le ”bivirk­nin­ger” for kjønn, kan man spør­re om kjønn er blitt hoved­virk­nin­gen, og om kon­se­kven­se­ne for barn, i lys av det­te, må vur­de­res på nytt.

”Intet kompromiss”

Det er nå mer enn 1500 barne­for­de­lings­sa­ker pr år, og tal­let øker. Det betyr 3000 for­eld­re til rundt 2000 barn. I skyg­gen av det­te tal­let står et ukjent antall mød­re, fed­re og deres barn som ikke kom­mer i retts­sak, men hvor retts­for­hol­de­ne påvir­ker deres skjeb­ne for­di utfal­let av even­tu­ell retts­sak ofte kan for­ut­ses.

Det er påvist at et stort antall enkelt­for­eld­re gjen­nom barne­for­de­ling mar­gi­na­li­se­res i sine barns liv (Frode Thuen: Livet som del­tids­for­eld­re, 2004). Er mar­gi­na­li­se­ring aksep­ta­belt, og er det til bar­nets bes­te? Dagens sys­tem byg­ger på en bestemt fore­stil­ling om kon­flikt mel­lom for­eld­re. Tanken er at kon­flikt er ska­de­lig, og anses vide­re som pri­vat og kli­nisk. Problemet løses ved at en av for­eld­re­ne set­tes til å bestem­me. Domstolene er fra­tatt mulig­he­ten for å pådøm­me kom­pro­miss i form av delt omsorg.

Det sier seg selv at den and­re av for­eld­re­ne mar­gi­na­li­se­res eller i alle fall risi­ke­rer det­te. Kvinnen er den som bestem­mer (har omsor­gen) i ca 90 % av til­fel­le­ne. Noen menn synes kan­skje det­te er greit. Men jeg mener ingen nor­mal mann bør kun­ne mar­gi­na­li­se­res mot sin vil­je i egne barns liv.

Norge dømt

Den nors­ke stat fikk sist høst en dom mot seg i ved Den euro­pe­is­ke men­neske­retts­dom­sto­len. En Bergens-mann var blitt nek­tet enhver kon­takt med sine barn. Domstolen slo fast at man­nens men­neske­ret­tig­he­ter med det­te var kren­ket. Er det­te en inter­es­sant dom? Jeg mener ja for­di en tendens til makt­ar­ro­gan­se ved norsk rett, som jeg mener fore­lig­ger, ram­mes av dom­men. Men jeg vil også si nei, for­di det vik­ti­ge spørs­må­let om mar­gi­na­li­se­ring ikke var tema i saken. Det er utmer­ket at Strasbourg ”for­sva­rer” menn i Norge mot total avskjæ­ring. Men det er langt der­fra og opp til et men­neske­retts­nivå hvor menn ikke mar­gi­na­li­se­res.

Kanskje spørs­må­let om bar­nets bes­te rett og slett ikke kan avgjø­re den vide­re fami­lie­po­li­tis­ke utvik­ling for­di fle­re sys­te­mer i dag kan være omtrent like bra for barn! De uli­ke model­le­ne skil­ler seg like­vel vesent­lig fra hver­and­re. Dagens sys­tem reflek­te­rer vel­ferds­sta­tens suve­re­ne rett til å pådøm­me en hvil­ken som helst løs­ning som sta­ten på vis­se pre­mis­ser mener er ald­ri så lite bed­re for barn. Opp mot det­te kan stil­les et sys­tem der ingen for­eld­re ufri­vil­lig mar­gi­na­li­se­res.

Kvinner protesterer

Det er fra kvin­ner man kan høre de skar­pes­te pro­tes­te­ne mot dagens sys­tem. En mann må føle gle­de og beund­ring ved dis­se utta­lel­se­ne. Én av dem som har uttalt seg, er tid­li­ge­re Høyre-poli­ti­ker og pre­si­dent i Røde kors, Astrid Nøklebye-Heiberg. Hun sa i et inter­vju med Aftenposten for fire år siden: det er som å dra hjer­tet ut av krop­pen på en mann når han ikke får se bar­na sine. Hun spåd­de et snar­lig manns­opp­rør.

Per Ritzler, gene­ral­sek­re­tær i Foreningen Norden, har inter­es­sert seg for menn og kjønn i nor­disk sam­men­heng, og sa i et inter­vju i NRK sist høst at det er kvin­ner, mer enn menn, som kjem­per for menns like­stil­ling. To kvin­ner, Grete Berget og Karita Bekkemellem, kan etter min mening fram­he­ves som eksemp­ler på det­te. Begge var stats­rå­der for like­sti­ling og barn, beg­ge sat­te i gang et arbeid med ny barne­lov og beg­ge gikk av før de kom i ”mål”. Den sist­nevn­te gikk som kjent av sist høst, klart mot sin vil­je. Hennes mot­stan­de­re – hvem var de? Og hvor er de (hun) nå? Og hva mener stats­mi­nis­te­ren?

Det er etter min mening mer enn tyde­lig at kjønn er blitt et hoved­spørs­mål i norsk barne­for­de­ling. En skal bare ikke la seg for­vir­re av at også enkel­te kvin­ner blir ”beskutt” fra den femi­nis­tis­ke skyt­ter­grav. Det må for øvrig være frust­re­ren­de for dis­se kvin­ne­ne å høre ”snor­kin­gen” fra èn mil­lion menn med barn.

Kan pro­tes­ter fra menn i dag være under­kom­mu­ni­sert? Lukkede barne­for­de­lings­sa­ker, ”offer­vink­ling” fra jour­na­lis­ter og vans­ker med å få seriø­se krav på trykk (her snak­ker jeg av erfa­ring) kan evt for­kla­re det­te.

Flere, men mindre, konflikter

Lovendringen jeg fore­slår vil med­føre at den størs­te av dagens kon­flik­ter, nem­lig kam­pen om omsor­gen, for­svin­ner av seg selv. ”Småkonflikter” mel­lom for­eld­re kan det imid­ler­tid bli fle­re av. En opp­blomst­ring av mind­re kon­flik­ter får man erfa­rings­mes­sig når man i et sam­funn går fra et auto­ri­tært sys­tem til demo­kra­ti. Det sam­me kan skje på ”fami­lie­plan”. Moderate kon­flik­ter er imid­ler­tid en del av livet.

Opprør

Menn som utset­tes for dagens barne­for­de­ling kan kom­me i tvil om de egent­lig er med­lem­mer av det nors­ke sam­fun­net. En venn av meg sa det slik:17. mai ble ikke len­ger den sam­me. Han sik­tet ikke til mang­len­de mulig­het for å fei­re med sine barn. Voldsomt press på den enkel­tes for­hold til sam­fun­net kan føre til dype­re under­kas­tel­se, for slik å ber­ge rela­sjo­nen til sam­fun­net, eller til opp­rør.

Også tryk­ket som kro­nikk i Aftenposten.

Dette innlegget ble publisert i Barn og foreldreskap, Menn og maskulinitet. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *