Møt en brutal morsskikkelse!

Psykolanalytisk kom­men­tar til James Bond fil­men Skyfall, med paral­lel­ler til Anders Behring Breivik, og med paral­lell også til leden­de kvin­ner i Norge

Den sis­te James Bond-fil­men byr på mer enn de sed­van­li­ge hese­ble­sen­de stunt-fyl­te action­sce­ne­ne og et anstrengt plot sen­trert rundt en gigan­to­man for­bry­ter­skik­kel­se, som er like endi­men­sjo­nalt psy­ko­lo­gisk uin­ter­es­sant som hoved­per­sonen. I «Skyfall» spil­ler stor­po­li­tik­ken mer en bak­grunns­rol­le, og de sen­tra­le tema­ene er – hold dere fast – av psy­ko­lo­gisk karak­ter. Enda mer over­ras­ken­de er det at det­te pre­sen­te­res på en måte som ten­de­rer til å være enga­sje­ren­de.

Fra et norsk stå­sted er det nær­lig­gen­de å asso­si­ere fil­mens veks­ling mel­lom spek­ta­ku­lær vold og øde­leg­gel­se på det ytre plan og den under­lig­gen­de psyko­ana­ly­tis­ke tema­tikk på den and­re siden til det dra­ma­et som vi her i lan­det har stått over­for knyt­tet til 22. juli, uten at fil­men har noen refe­ran­se som kan gi grunn­lag for å mis­ten­ke at regis­sø­ren har hatt en slik ana­lo­gi i tan­ke­ne.

James Bond er den bri­tis­ke stats­mak­tens til det selv­ut­slet­ten­de loja­le tje­ner, og som sådan langt fra noen Breivik. Men selv om man opp­trer på veg­ne av en stat og en nasjon som er ver­dig til å for­sva­res, så rei­ser jo spørs­må­let seg om hva som kan få en mann til å vel­ge en slik løpe­bane, med eks­trem ensom­het, eks­trem vol­de­lig­het og eks­trem risi­ko som sen­tra­le ele­men­ter i stil­lings­be­skri­vel­sen. Muligheten for en serie amo­rø­se opp­le­vel­ser med vel­drei­de repre­sen­tan­ter for det mot­sat­te kjønn tel­ler natur­lig­vis som et ikke uve­sent­lig frynse­gode i job­ben, men når dis­se regel­mes­sig for­svin­ner ut av sce­nen, og gjer­ne på en defi­ni­tiv måte, før det er gjen­nom­ført fle­re sek­su­alak­ter enn det kan tel­les på en hånd, kan det­te nep­pe hel­ler reg­nes som rime­lig kom­pen­sa­sjon for et yrke som i bety­de­lig grad avvi­ker fra nor­men om «fullt for­svar­lig arbeids­mil­jø.»

Så om man skal ta Bond på et mini­mum av alvor, er det behov for å vite noe om hvem han er og hva som har for­met ham som men­nes­ke. I den­ne fil­men får vi et glimt inn i det­te, ved at vi blir inn­viet i at beg­ge hans for­eld­re døde da han var liten, og vi får vite at nett­opp for­eldre­løse er de bes­te rekrut­te­ne til den­ne spe­si­el­le type stil­lin­ger innen­for offent­lig sek­tor.

I etter­ret­nings­or­ga­ni­sa­sjo­nen MI6 gjel­der det and­re reg­ler for per­so­nal­for­valt­ning enn f eks i Direktoratet for måle­tek­nikk. Allerede i åpnings­se­kven­sen ser det ut som herr Bond for­svin­ner over i det hin­si­di­ge, og det­te ikke bare som en kje­de­lig kon­se­kvens av den risi­ko job­ben med nød­ven­dig­het inne­bæ­rer, men som et direk­te resul­tat av ord­ren til hans sjef, ekse­kvert gjen­nom en søt og sym­pa­tisk far­get kvin­ne med gode, men dess­ver­re ikke helt gode nok, skarp­skytter­egen­ska­per. Å bli utsatt for et slikt kva­li­fi­sert brudd på arbeids­miljø­lo­ven kan fort med­føre ambi­va­lens hos den mest dedi­ker­te med­ar­bei­der. Allerede her kom­mer den førs­te intro­duk­sjon til et hoved­tema i fil­men, fore­lø­pig bare anty­det som det mot­set­nings­fyl­te for­hol­det mel­lom de mann­li­ge utøve­re i fel­ten og deres eld­re kvin­ne­li­ge sjef, som kun går under nav­net M og spil­les av Judi Drench (hvis sto­re rol­le i mine øyne er den vel­lys­ti­ge psy­ko­pa­ten i «Notes on a scan­dal», en rolle­fi­gur med slekt­skap til MI6-sje­fen, men uten den­nes for­so­nen­de aspek­ter).

Nåvel, Rocambole var natur­lig­vis ikke død, og Bond duk­ker nok­så raskt opp på sce­nen igjen og mel­der seg til tje­nes­te, etter at sje­fen har ruk­ket å skri­ve hans nekro­log.

Grunnen til at Bond vel­ger å gjø­re et come-back, etter at han har fått en gyl­len mulig­het til å for­la­te det hele, er at han føler the call of duty når hoved­kvar­te­ret til den orga­ni­sa­sjon han arbei­der for, MI6, blir sprengt i luf­ten. I til­legg blir en rek­ke av hans kol­le­ger i hem­me­lig tje­nes­te «blåst» — med for­ut­si­ge­li­ge kon­se­kven­ser for tid­lig­pen­sjo­ne­ring på utri­ve­li­ge betin­gel­ser. Dette kre­ver Bonds inn­sats – selv om han etter sin nær-døden opp­le­vel­se og med sine grå­nen­de skjegg­stub­ber egent­lig ikke len­ger er helt opp til de unek­te­lig rela­tivt kre­ven­de stan­dar­der som gjel­der på det aktu­el­le regu­la­tiv­nivå.

Jakten på gjer­nings­man­nen brin­ger ham i kon­takt med fil­mens egent­li­ge hoved­per­son, skur­ken gestal­tet av Javier Bardem, et meget pas­sen­de valg til rol­len (her lig­ner han som man for­står mer på den serie­myr­den­de hoved­per­sonen i «No coun­try for old men» enn stor­sjek­ke­ren i Woody Allens «Vicky Christina Barcelona»). Etter hvert som vi blir bed­re kjent med den­ne som for­ven­tet ikke udelt sym­pa­tis­ke karak­ter, for­står vi at hans pro­blem, for å si det slik, på en måte er Bonds blan­de­te følel­ser for sin sjef «writ lar­ge». Han er en tid­li­ge­re stjerne­agent som trod­de seg å være sje­fens favo­ritt, men som like­vel blir ofret som en bon­de på sjakk­bret­tet og hen­vist til en gru­som behand­ling av fien­den, for­di sje­fen kald­blo­dig beslut­ter at hans liv skal byt­tes mot and­re agen­ter. Uten at vi pre­sen­te­res for de bio­gra­fis­ke detal­jer hva gjel­der Bardems skik­kel­se for­står vi (alle­re­de før slutt­sce­nen gjør det til over­mål klart) at fru M har vært en slags mors­fi­gur for ham, og at følel­sen av svik – og det med­føl­gen­de hat – der­for blir så sterk. Først har han ofret alt for å få aner­kjen­nel­se fra mors­fi­gu­ren, og så blir han like­vel ofret av hen­ne. Det er ikke bare fysisk age­ren­de agen­ter som kan være bru­ta­le. Og – som Bond – noen annen fami­lie har han gans­ke sik­kert ikke. Hevnen – eller reak­sjo­nen – blir spek­ta­ku­lær og gru­som, dog ikke uten at en ambi­va­lens i for­hol­det til mors­skik­kel­sen gir seg utslag i tårer. Samtidig frem­vi­ses hans for­mi­dab­le tek­nis­ke og tak­tis­ke fer­dig­he­ter, slik at ugjer­nin­ge­ne blir stå­en­de som som et monu­ment over ham selv og et state­ment om hva sam­fun­net ga avkall på ved ikke å gi ham den aner­kjen­nel­se han had­de for­tjent. Som en Behring Breivik, men uten den­nes gran­dio­se vrang­fore­stil­ling om et sivi­li­sa­sjons­frel­sen­de pro­sjekt.

I den­ne fil­men er de vak­re dame­nes plass mind­re enn van­lig i Bond-fil­mer, omenn — for all del – ikke fra­væ­ren­de. Den kvin­ne­li­ge hoved­per­son er så defi­ni­tivt like­vel M, og – som man for­står – ikke i egen­skap av kjønns­ob­jekt. Og det er, som man for­står, tyde­lig at det ikke er noen til­fel­dig kon­se­kvens av like­stil­lin­gen at topp­sje­fen i etter­ret­nings­or­ga­ni­sa­sjo­nen i den­ne fil­men er kvin­ne (for øvrig i lik­het med hen­nes poli­tis­ke fore­sat­te, stats­rå­den som gril­ler hen­ne nåde­løst under en høring). Og hun fun­ge­rer fak­tisk som et mors­sub­sti­tutt for de ens­li­ge sje­ler i Hennes Majestets tje­nes­te. Man kan sak­tens ten­ke på en Gerd Liv Valla og til en Gro Harlem Brundtland, der først­nevn­te nok mest for­bin­des med de kynis­ke dimen­sjo­ner ved M mens Gro, «lands­mo­de­ren», let­te­re kan for­bin­des med de moder­li­ge aspek­ter.

Filmens kli­maks utspil­ler seg på Bonds for­eld­res gods i Skottland, et vik­tig ele­ment som lar oss for­stå eller i hvert fall ane mer om hvil­ke psy­kis­ke fak­to­rer som har for­met men­nes­ket Bond uten at det – Gud for­by – blir noe i nær­he­ten av sen­ti­men­ta­li­se­ren­de.

Filmen gir ellers god under­hold­ning på det for­ven­te­de plan, med noen vel­lyk­ke­te nyut­vik­lin­ger som en lang­hå­ret nerd (med kvi­ser iflg Bond) som Qs arv­ta­ger og en byrå­kra­tisk sjef som viser seg å inne­ha ope­ra­ti­ve kapa­bi­li­te­ter på høyt nivå. Sluttscenene byr på vak­re bil­der av død og brann mot  bak­grunn av natt­him­me­len over det skots­ke myr­lan­det. De film­a­tis­ke effek­ter blir ikke over­do­sert og har­mo­ne­rer med fil­mens hel­het.

Terningkast 5

Dette innlegget ble publisert i Kultur. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *