Tung blanding

Kommentar til fil­men ”Beasts of the Southern Wild”

Fantomsvin med horn lurer i fjæ­ra, eller de stor­mer gjen­nom men­nes­ke­nes bebyg­gel­se. Kvinner mik­ser urter og omfav­ner bar­na kjær­lig, selv om det sist­nevn­te kan­skje er på gren­sen til pedo­fi­li, og ste­det hvor det fore­går er på gren­sen til hore­hus. Det som kan se ut som antyd­nin­gens kunst, veks­ler her med de mest grov­ba­na­le fram­stil­lin­ger. Men å anty­de er ikke nød­ven­dig­vis geni­alt. Det kan i ste­det dreie seg om pir­ring uten annet for­mål enn å pir­re.

De grov­ba­na­le beskri­vel­se­ne er det man­nen som blir gjen­stand for. Før har vi hørt his­to­ri­er om menn som i sin hard­het og klø­net­het tross alt gir den opp­vok­s­en­de slekt noe av sin styr­ke (se f eks Gutten med syk­ke­len). Dette skjer også her, men her skjer det led­sa­get av så sto­re doser alko­hol, dum­dris­tig­het og ren og skjær dum­het at noen tross-alt-godt-for-noe-effekt blir lite tro­ver­dig. Filmens mann­li­ge hoved­rol­le, far til hoved­per­sonen som er ei jen­te på seks år, er 80 pro­sent dritt­sekk og hvor­for skal vi tro på de øvri­ge 20? Mannen prø­ver f eks å sky­te ned en storm med gevær.

Hvorfor skal vi tro på den­ne fil­men i det hele tatt? Jeg har alt­så nett­opp sett suk­sess­fil­men ”Beasts of the Southern Wild”. Det var full sal på Ringen kino i Oslo en lør­dag kl 14. Filmen kret­ser rik­tig nok rundt to vik­ti­ge pro­blem­stil­lin­ger: 1) Forholdet kvin­ner — menn, alt­så tema­et kjønn og 2) for­hol­det mel­lom det vel­ord­ne­de liv på den ene siden, og det frie liv nær vill­mar­ken på den and­re. Det frie liv nær vill­mar­ken roman­ti­se­res ved at fol­ke­ne der ald­ri sul­ter. Du stik­ker bare hån­da i sjø­en, og mid­da­gen er snart klar. På spise­bor­det øses ut lek­re ret­ter av blan­de­de skall­dyr, og det duk­ker opp kyl­lin­ger kla­re til å ste­kes. Film som medi­um spa­rer oss også for den stan­ken vi kan fore­stil­le oss i en slum­lik­nen­de bebyg­gel­se få dager etter en over­svøm­mel­se.

Men til­ba­ke til de to vik­ti­ge pro­blem­stil­lin­ge­ne: Når det gjel­der for­hol­det mel­lom det vel­ord­ne­de liv og det frie, kan vi pir­res av at det vel­ord­ne­de liv utford­res. Men ellers har fil­men ikke mer å si om det­te enn at for­hol­det ikke er greit.

Når det gjel­der kvin­ner og menn, har fil­men imid­ler­tid en bestemt tendens. Det mann­li­ge i fil­men er 80 pro­sent lat­ter­lig, bru­talt og ekkelt. For kvin­ner gjel­der omtrent det mot­sat­te. Her er alt­så fil­men helt i tråd med den van­li­ge opp­fat­nin­gen en kan få i f eks norsk offent­lig­het ved å føl­ge medie­nes søke­lys. En mer ori­gi­nal svak­het er det imid­ler­tid at fil­men er fat­tig på rela­sjon mel­lom de to kjønn. Mennenes dår­li­ge egen­ska­per og kvin­ne­nes gode har ikke noe med hver­and­re å gjø­re.

Man kan vel­vil­lig prø­ve å tol­ke fil­men sym­bolsk. Den fysis­ke dem­nin­gen, som vi sta­dig hører om, mel­lom det tør­re og tryg­ge på den ene siden og det fuk­ti­ge og vil­le på den and­re, kan ses som en sosi­al og kul­tu­rell skille­lin­je. I slutt­sce­nen ser vi vide­re barn stor­me fram langs en pir hvor høy­van­net vas­ker inn på den ene siden, mens det er lavt­lig­gen­de vann på den and­re siden. Er det i grense­lan­det at håpet lig­ger? Men slik jakt på tolk­nin­ger hjel­per ikke. En film får ikke hel­het og ret­ning bare ved å svei­pe inn­om sam­me sym­bo­likk i fle­re vari­an­ter.

Er fil­men like­vel verd å se? Jeg er redd fil­men, og dens fak­tis­ke popu­la­ri­tet, reflek­te­rer noe vik­tig i dag. Filmen har en rek­ke ele­men­ter som hver for seg kun­ne vært inter­es­san­te. Men den mang­ler hel­het. I dag els­ker vi å leke oss med livets ele­men­ter, men hvor­dan vil skal set­te dem sam­men, er et spørs­mål som kna­pt inter­es­se­rer.

Dette innlegget ble publisert i Barn og foreldreskap, Kultur. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.