Om ekteskapet forsvinner..

Vi har en debatt om ekteskapsloven. På forbløffende kort tid har vi fått et forslag til forandring av ekteskapet som var utenkelig for få år siden. Særlig forbløffende er tanken om en ”kjønnsnøytral” ekteskapslov. Det betyr at menn skal kunne gifte seg med menn og kvinner med kvinner. Angår dette heterofile?

Ikke bare privat

Et parforhold er både en svært privat og en svært samfunnsmessig sak. Det førstnevnte kan gjøre oss blinde for det sistnevnte. Dette er kanskje grunnen til at ekteskapet synes å kunne forandres, og etter min mening svekkes, med forbløffende liten motstand. Steiler gjør vi imidlertid ved tanken på ekteskapets fullstendige oppløsning. Ulrik Sverdrup-Thygeson antyder i en kronikk i Aftenposten 15/4 at det kan skje: Fra mann-med-mann og kvinne-med-kvinne er veien kort til flerkoneri/flermanneri. Og hvorfor ikke andre ”gruppeekteskap”? Til slutt blir det hele til en privat, avtalemessig sak.

Men hvis ekteskapet forsvinner som institusjon, kan ingen lenger gifte seg. Vi ser at den totale frihet til slutt medfører at friheten på dette området forsvinner helt. Der alt er tillatt, følger ingenting loven.

Optimal frihet

Det er en illusjon å tro at mennesket trives med størst mulig frihet. Dette er en illusjon som liberale mennesker er svake for, og som kan gjøre menneskelig svakhet til ”liberalitet”. Prinsippet om optimal frihet, snarere enn maksimal, er for øvrig godt kjent fra arbeidsliv og organisasjoner. De fleste jobber best med rammer rundt seg.

Ekteskapes kjerne

Tilbake til ekteskapet og de aktuelle lovendringer bør vi vurdere om vi vil ha et ekteskap og evt hva slags. Spørsmålet om kjønn må her være viktig. Ekteskapet bygger, i det minste historisk, på kjønn. Ekteskapet ble ”funnet opp”, ikke for å gjøre ære på kjærligheten, som enkelte ”homofili-supportere” antyder, men for å regulere seksualiteten. Spørsmålet er om denne reguleringen har vært vellykket og om den er vellykket i dag. Kjernen i ekteskapet under moderne forhold er etter min oppfatning forholdet mellom en kvinne og en mann og de spesielle muligheter som ligger i dette. De spesielle mulighetene går på møtet mellom det feminine og det maskuline samt muligheten for barn som får sammenfall mellom biologisk og sosialt foreldreskap.

Hvordan disse mulighetene utnyttes, må få være en privatsak i det enkelte tilfelle. Men på samfunnsplan kan vi fastholde at det finnes spesielle muligheter, og beholde en institusjon som gir individene et ekstra grunnlag for å nyttiggjøre seg disse. Det er i dag en beskyttende ”terskel” for å komme ut av ekteskapet, riktig nok en ganske ”slitt” og lav terskel etter hvert. Noe annet som kan styrke ekteskapet, er at omgivelsene er i stand til å anerkjenne og relatere til paret som sådan og ikke bare til de to individene. Dette dreier seg om sosiale ting som f eks at man i visse sammenhenger ikke inviterer den ene uten også å invitere den andre. Men inviterer vi da paret? Hvordan er det forresten med disse sosiale reglene i dag?

Forstenet

Jeg hadde et forhold til en kvinne. Det var spennende nok, skulle man tro, ut fra omstendighetene og ytre kjennetegn. ”Dødelig” opptatt av hverandre. Likevel opptrådte og følte vi oss, etter 14 dager, som om vi hadde vært gift i 20 år. Hun kalte det ironisk og treffende for – ”ekteskapet”. Hvorfor skjedde det? Det er noe både forsteinende og forstenet over vårt samfunn og vår samfunnskultur i dag, til tross for mange ”festlige” tegn på det motsatte. Hva er det? Jeg har kun små bidrag å komme med for å finne ut av dette, men vil forsøke.

Jeg går til Ibsen. Hans ”dukkehjem” handler ikke bare om Nora og kvinnen, men om forholdet mellom par og samfunn. Thorvald sviktet ikke Nora avgjørende ved å undertrykke henne – det kunne rettes opp. Han sviktet avgjørende ved å sette sitt forhold til samfunnet høyere enn forholdet til Nora. I et nytt vielsesritual vil jeg foreslå at man spørres: Vil du elske og ære han/hun som hos deg står, høyere enn forholdet til skole, utdanning, barnehage, jobb, folketrygd og arbeidsmiljølov? Eller: Vil din ektefelles anerkjennelse og kjærlighet være viktigere for deg enn ditt alminnelige omdømme – hvis du en dag må velge? Får vi folk som frivillig svarer ja på dette, får vi sterke par.

Sterke par er paradoksalt en garanti for samfunnet. Samfunnet kan ikke klare seg uten individer som tar personlig ansvar. Et individ står betraktelig mer enn dobbelt så sterkt med EN trofast støttespiller.

Kjærlighet

For virkelig å ville noe, må man føle kjærlighet. Har vi klart å gjøre kjærligheten i ekteskapet til en plikt – noe du skal lære på kurs? Og har vi dermed mistet kjærlighetens spontane element? Kjærligheten må settes fri! Kjærlighet er ikke noe du skal prestere på toppen av alt annet! Det er å misforstå Paulus, som påpeker at alt er hult og tomt uten kjærlighet. Du skal tvert i mot følge opp det du allerede føler kjærlighet for. Da vil din kjærlighet vokse, og du vil etter hvert føle spontan kjærlighet for mer.

Snylter

Tilbake til spørsmålet om de aktuelle lovendringene, håper jeg at ekteskapet vil bestå som eksklusivt for mann og kvinne. Ellers vil vi få ekteskap med og uten kjerne. Det har vi nok fra før og, men dette problemet må løses, ikke utvides. Klarer vi ikke det, fortjener vi ikke bedre enn å miste ekteskapet og med det vår sivilisasjons kanskje viktigste drivkraft. Å inkludere homofile i ekteskapet vil etter min mening innebære en ”snylting” fra de homofiles side på en tusenårig institusjon. De homofile burde heller finne sin egen kjerne.

  • email
  • Facebook
  • Twitter
  • Google Bookmarks
Dette innlegget ble publisert i Familie, Kjønnsrelasjoner. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *