Norske menn er kua og ufrie

Av Trudi Henrydotter Eikrem, sti­pen­diat ved avde­ling for sam­funns­fag og his­to­rie, Høgskulen i Volda.

I debat­ten om like­stil­ling og kjønn er kvinne­per­spek­ti­vet over­re­pre­sen­tert, og tema­tik­ken som oftast knytt til dei juri­dis­ke og for­mel­le side­ne ved like­stil­ling, som vil­kåre for kvin­ner i leiar­stil­lin­gar eller i høg­re utdan­ning. Dette er på man­ge vis hen­sikts­mes­sig og nød­ven­dig, men eg sak­nar like­vel ein dis­ku­sjon rundt bru­ken av omgre­pet «like­stil­ling». Dersom vi mei­ner alvor med like­stil­lin­ga og dei demo­kra­tis­ke og etis­ke prin­sip­pa som ligg i bot­nen, må vi vere vak­ne for dei util­sik­ta kon­se­kven­sa­ne ein ukri­tisk bruk av omgre­pet kan gi. Det er på tide å trek­kje kla­re og tyde­le­ge skil­jer mel­lom den nors­ke offent­le­ge like­stil­lings­po­li­tik­ken og kor­leis vi for­val­ter kjønns­rol­le­ne i våre pri­va­te rela­sjo­nar.

Kvifor meir rosa og lyseblått enn nokon gong før?

Norske menn er kua og ufrie som fyl­gje av den breie for­ank­rin­ga like­stil­lings­om­gre­pet har fått i norsk kul­tur. Ufrie og kua menn gjer det vans­ke­leg for beg­ge kjønn å utvik­le ein trygg kjønns­iden­ti­tet og gjer unge nord­menn til let­te byt­te for mark­nads­kref­ter som meir enn gjer­ne fyl­ler det vaku­um som opp­står når dei gam­le kjønns­skille­mar­kø­ra­ne er ned­byg­de. For kvi­for er det slik at jen­te- og gute­ba­by­ar er meir rosa og lyse­blå enn nokon gong? Kvifor er det slik at ung­dom i ten­åra har meir kunn­skap om kost­hald og kropps­for­man­de tre­ning, syn­leg­gjort ved at guta­ne er meir mus­ku­lært volu­mi­nø­se og jen­te­ne meir form­ful­le og feil­frie enn nokon gong tid­le­ga­re? Og kvi­for er det slik at vi ikkje kan for­kla­re kvi­for kvin­ner og menn i yrkes­li­vet vel meir tra­di­sjo­nelt enn i noko anna land i Europa, vi som har job­ba så hardt for like­stil­ling?

Skilnad på likestilling og likeverd

Det er skil­nad på like­stil­ling og like­verd. Likestilling er ein nya­re kon­struk­sjon som har fått breie om seg i det nors­ke sosial­de­mo­kra­tis­ke eks­pe­ri­men­tet, på line med flei­re nyska­pin­gar, og opnar for mis­ty­din­gar som har alvor­le­ge impli­ka­sjo­nar både på grup­pe- og indi­vid­nivå. For meg, som også har for­ank­ring i por­tu­gi­sisk kul­tur, er nors­ke menns mang­lan­de makt til å utfor­me eigen kjønns­iden­ti­tet påfal­lan­de og uro­vek­kjan­de. I por­tu­gi­sisk kul­tur, slik eg har lært den å kjen­ne, vil kvin­ner og menn vak­te sine posi­sjo­nar i høve kvar­and­re, og bru­ke ein sterk kjønns­iden­ti­tet til å stad­fes­te den and­res ram­mer, og der­med også sine egne. Dette betyr ikkje, slik eg ein gong på tid­leg 1980-tal vart for­talt her nord, at sør-euro­pe­is­ke kvin­ner er under­tryk­te. Tvert imot. I ufor­mel­le saman­hen­gar posi­sjo­ne­rer por­tu­gi­sis­ke menn og kvin­ner seg via kul­tu­rel­le omgangs­for­mer, der for­vent­nin­gar knytt til kjønns­iden­ti­tet kjem til uttrykk. Det finst alt­så kla­re nor­mer for kor­leis ein opp­fø­rer seg som kvin­ne og mann. Dette hand­lar ikkje om kor­te skjørt og sto­re mus­klar, men om måtar å kom­mu­ni­se­re og sam­hand­le på. Det mest bana­le dømet på den­ne type kom­mu­ni­ka­sjon og sam­hand­ling er at han opnar døra for hen­ne, trek­kjer ut sto­len ved bor­det, ber handle­po­sar og anna. Alt det­te som vi i Noreg har avskri­ve som dumt for­di vi er frie kvin­ner.

Gjensidig lojalitet

Kanskje ligg det ei alvor­leg mis­ty­ding i vår kul­tur her. For slik sam­hand­ling mel­lom kvin­ne og mann er eit kul­tu­relt uttrykk for, og for­tol­king av, kjønns­iden­ti­tet. Portugisiske kvin­ner har intui­tiv kunn­skap om beho­vet man­nen har for å utvik­le manns­rol­la, og gir han plass. Mannen veit sjølv­sagt at ho kun­ne ha opna dører og bore posar sjølv, men lar hen­ne like­vel kjen­ne seg sett. Dette hand­lar ikkje, slik det blir anty­da i vårt språk gjen­nom like­stil­lings­om­gre­pet, om at det finst noko under­trykt og ufor­løy­st i omgre­pet like­verd eller i mot­set­nin­ga mann – kvin­ne. I por­tu­gi­sisk kul­tur finst det nett­opp eit respek­tert like­verd i bot­nen som gjer det mog­leg for kjøn­na å utfor­me rol­le­ne sine i tråd med dei ver­di­ane som er ned­felt i oss gjen­nom evo­lu­sjon og kul­tu­rell påverk­nad. Her er det også ned­felt eit prin­sipp om gjen­si­dig loja­li­tet. I fami­li­en vil man­nen aner­kjen­ne kvin­na som opp­dra­gar på hen­nar pre­mis­sar, slik ho vel å utfor­me rol­la si. Men det vil også vere for­ven­ta av hen­ne at ho skal vere lojal til dei pre­mis­sa­ne han legg til grunn for å utfor­me si opp­dra­gar­rol­le. I prak­sis betyr det­te at det er ho som i utgangs­punk­tet over­fø­rer fami­li­ens og sam­fun­nets nor­mer til bar­net, med­an han har ein meir til­bak­trekt pro­fil. Dersom bor­na bryt nor­me­ne, vil han trå opna­re inn på are­na­en og tyde­leg­gje­re gren­se­ne. Han har ikkje ber­re rett til å vere tyde­leg, det­te blir også for­ven­ta som ein del av det som blir for­stått som mas­ku­li­ne kva­li­te­tar.

Den norske mannens handlingsrom

Dette står i sterk kon­trast til den nors­ke man­nens hand­lings­rom, for­di han må utfor­me rol­la si i tråd med dei kul­tu­rel­le for­vent­nin­ga­ne som ligg i omgre­pet like­stil­ling. Dette omgre­pet har gitt kvin­ner defi­ni­sjons­makt over menns hand­lings­rom, og der­med over man­nens regis­ter for utvik­ling av kjønns­iden­ti­tet. Eit enkelt døme: For ein mange­årig lærar i grunn­sku­len er det­te feno­me­net lett å sjå, både blant kol­le­ga­er og for­eld­re. Kvinner opp­dreg born peda­go­gisk og demo­kra­tisk. Ordrikt, gjen­nom tal­lau­se for­kla­rin­gar, grunn­gje­vin­gar og for­hand­lin­gar. Mange menn yns­kjer seg ei anna til­nær­ming. Dei tek ei avgjerd, bestem­mer og for­ven­tar at ungar kan for­hal­de seg til det­te og inn­ord­ne seg. For man­ge barn vil det også vere trygt og ukom­pli­sert. Men så vil kvin­ne­ne ofte kor­ri­ge­re den­ne type sam­hand­ling og kri­ti­se­re man­nen for å vere upe­da­go­gisk og lite inklu­de­ran­de. Dei bru­kar kri­tikk for å for­me menn i sitt bile­te, og hev­dar femi­ni­ne ver­di­ar på bekost­ning av dei mas­ku­li­ne, nett­opp for­di dei mas­ku­li­ne ver­di­ane er under­kom­mu­ni­ser­te og uutal­te som fyl­gje av ein svak mann­leg kjønns­iden­ti­tet. Eg mei­ner ikkje at menn skal ha stør­re hand­lings­rom enn kvin­ner, men at dei skal ska­pe sitt eige, på eig­ne pre­mis­sar. I det vil det tru­leg ver­te skapt ein kom­ple­men­ta­ri­tet som er funk­sjo­nell i man­ge saman­hen­gar.

Feminisering av det norske samfunnet

Enn så len­ge har vi gjen­nom like­stil­lings­om­gre­pet fått ei femi­ni­se­ring av det nors­ke sam­fun­net som har impli­ka­sjo­nar på man­ge nivå. Kvinner vil at menn skal vise sår­bar­heit, pra­te om kjens­ler, grå­te ope, vere inklu­de­ran­de og gruppe­ori­en­ter­te. Men for man­ge menn kan des­se kra­va ste­le det romet dei kun­ne etab­le­re sin kjønns­iden­ti­tet i. For enkel­te er det natur­leg å hand­te­re situa­sjo­nar ålei­ne ved å hal­de ut, tole, ta ei avgjerd utan å måt­te for­kla­re eller for­sva­re. Igjen kan sku­len leve­re døme på frust­ra­sjo­nar som kan­skje er knytt til man­gel på den­ne for­stå­in­ga. Unge gutar drop­par i stor grad ut av vidare­gå­an­de sku­le. Grunnane er nok man­ge, men mon om det finst ein saman­heng mel­lom mang­lan­de plass til å få vere mann, i møtet med alle dei kvin­ne­le­ge peda­go­ga­ne?

Inn i våre private relasjonar

Når likestllings­ide­en blir tatt med inn i våre pri­va­te rela­sjo­nar, har det­te eit poten­sia­le i seg til å stry­pe mang­fal­det. Den kan gje­re menn til sva­ke par­tar i fami­lie- og opp­dra­gar­re­la­sjo­nar, der beg­ge kjønn tid­le­ga­re aner­kjen­te den kom­ple­men­ta­ri­te­ten som låg i sam­spe­let mel­lom han og hen­ne, alt­så i like­verds­prin­sip­pet. I Portugal er ikkje kjønns­iden­ti­tet så sterkt og ensi­dig knytt til mors- eller fars­rol­la, for­di den blir tyde­leg­gjort gjen­nom opp­dra­ging. I Noreg vert kan­skje mors- og fars­rol­le­ne meir sår­ba­re, men også desto meir nød­ven­di­ge for­di dei klar­gjer for oss at vi like­vel lever den ulik­ska­pen som vi gjen­nom like­stil­lings­om­gre­pet har ein idé om at ikkje eksis­te­rer. Den mis­ty­din­ga den­ne illu­sjo­nen er for­ank­ra i, har uli­ke ansikt. I si enklas­te og kan­skje mest per­ver­ter­te form, kjem den til uttrykk i sosia­le saman­hen­gar der kvin­ner kan til­la­te seg å le av man­nens inkom­pe­tan­se når han skal løy­se «hen­nar» opp­gå­ver. I por­tu­gi­sisk kul­tur vil­le den­ne type åtferd ver­te sett på som svært illo­jal, og bli sank­sjo­nert av beg­ge kjønn, utan at det der­med skal vere å for­stå som under­tryk­kjan­de. Fordi kjønns­per­spek­ti­vet er iva­re­tatt og aner­kjent i stør­re grad enn hjå oss, og for­di ulik­ska­pen ikkje ber­re er så inn­for­stått, men også aksep­tert, vert tema­et kvinne/mann sjel­dan dis­ku­tert. Dermed blir den nære og utle­ve­ran­de sam­ta­len om part­na­ren sett på illo­jal og ære­kren­kjan­de. Slikt blir defi­nert inn i den pri­va­te sfæ­re.

Grunnleggjande psykologiske behov

Slik er det også i Noreg, om det hand­lar om hen­ne. Menn har tra­di­sjo­nelt nep­pe drøf­ta sine koners svak­hei­ter med and­re menn. Men for­di kvin­ner gjen­nom like­stil­lings­kam­pen har til­kjem­pa seg defi­ni­sjons­makt og for­di den kol­lek­ti­ve for­tel­lin­ga, mani­fes­tert gjen­nom uttryk­ket like­stil­ling, er med på å etab­le­re hen­ne som offer, kan ho til­la­te seg å drøf­te hans inkom­pe­tanse­nivå utan å bli sank­sjo­nert. Han må sone for det­te gjen­nom å tole den­ne form for kri­tikk.  Kva blir kon­skven­sa­ne for unge gutar og jen­ter som veks opp med ide­en om at vi skal vere iden­ti­tis­ke, når dei kan­skje har eit grunn­leg­gjan­de psy­ko­lo­gisk behov for å etab­le­re og leve ein kjønns­iden­ti­tet? Kva kon­se­kven­sar får det­te for dei­ra muleg­heit til å utvik­le sin kjønns­iden­ti­tet? Kva skjer om kjønns­iden­ti­tets­pro­sjek­tet mis­luk­kast, både for det enkel­te indi­vid og sam­fun­net? Eller er det slik at vi trur at det eigent­leg ikkje er nokon annan skil­nad mel­lom oss enn det kul­tu­ren til ei kvar tid fell ned og defi­ne­rer for oss gjen­nom språ­ket? Det er muleg nokon trur på den­ne uto­pi­en. Ulike poli­tis­ke ideo­lo­gi­ar har sta­dig avslørt mang­lan­de inn­sik­ter i psy­ko­lo­gis­ke grunn­struk­tu­rar med alle dei kon­se­kven­sa­ne det får for utvik­ling av men­nes­ke­le­ge fel­les­skap. Så skal det muli­gens meir til enn fem­ti år med nyska­pan­de ide­ar etab­lert og imple­men­tert gjen­nom ned­fel­ling i språk­le­ge omgrep for å slet­te spor etter evo­lu­sjon og kul­tu­rell meis­ling i men­nes­ket.

Kanskje er det på høg tid at vi trek­kjer kla­re og tyde­le­ge skil­jer mel­lom den nors­ke offent­le­ge like­stil­lings­po­li­tik­ken og for­valt­nin­ga av kjønns­rol­ler i det nors­ke sam­fun­net. Gjer vi ikkje det, risi­ke­rer vi at det nors­ke like­stil­lings­pro­sjek­tet også gjer seg til repre­sen­tant for eit kast­rat av det nors­ke sam­fun­net. Det vil­le vere høgst ude­mo­kra­tisk og uetisk.

Artikkelen er opp­rin­ne­lig pub­li­sert i Klassekampen 9/10–12 og gjen­gis med for­fat­te­rens vel­vil­li­ge til­la­tel­se.

Dette innlegget ble publisert i Kjønnsrelasjoner, Menn og maskulinitet. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.