Kommentar til ”En handlingens mann” av Jesper Halle, radioteatret NRK P2, 9. mars.
Forfatteren Jesper Halle tar opp kjønnsroller som tema i sitt siste hørespill. Temaet er ikke nytt, men originalt er det at rolledelingen ikke bare dreier seg om de tradisjonelle to, kvinnen og mannen. Halle lar en tredje instans overta mannens tradisjonelle rolle.
Udåden
Stykket handler om voldtekt. En piratdrosje drar av gårde med offeret, og overgrepet skjer i et skogsområde utenfor byen. Offerets kjæreste, altså en mann, var til stede da bortførelsen fant sted. Ved åpningen av stykket hører vi paret og dessuten kvinnens venninne i samtale kort etter katastrofen. Den mishandlede kvinnen er sint og fortvilet og det er hennes venninne også. Mannen/kjæresten er redd og fortvilet.
På dette tidspunkt i historien ser det rimelig håpløst ut for mannen, som er historiens hovedperson. Hadde han prøvd å gjøre noe for å hindre katastrofen? Det framgår senere at han hadde gitt den truende piratdrosjesjåføren alle pengene han hadde og ropt ”unnskyld” da han dro av gårde! Nå sier den voldtatte like godt: ”Du skulle ikke vært der”. Venninnen kommenterer rasende: ”Dere er menn, for f.. (fullt uttalt)”.
”Action” eller rettens vei?
Som mannlig lytter følte jeg meg dypt berørt. Men hva kunne en mann gjort i praksis? Det som skjer videre i hørespillet, er at vår tvilsomme helt begynner å lete etter mulighet for hevn/oppreisning. Han kontakter en pistolklubb. Etter hvert klarer han å skaffe seg et våpen fra en ny-nazistisk gjeng.
Det hovedpersonen gjør nå, kan vi kalle ”handlingssporet” i historien. I historien finnes et alternativ til, som kan kalles rettens vei. Hovedpersonen får råd fra en venn om å være et godt vitne i straffesaken. Dette rådet følger han, og går dermed rettens vei.
Rettssaken kommer snart opp. (Tempoet i rettsbehandlingen er tilpasset radio.) Gjerningsmennene er altså tatt av politiet og stilles for retten. Vår mann har bidratt til arrestasjonen ved at han våkent tok nummeret på piratdrosjen. I retten skjer så følgende: Hovedpersonenen, kjæresten til offeret, viser sin redsel og fortvilelse for rettens øyne. Han gjenopplever bortførelsen. Dette gjør inntrykk på retten. Gjerningsmennene blir dømt. Kjæresten vil ”tilgi” ham, fortelles det.
Uheldigvis får ikke vår mann vite om rettssakens gunstige utfall, både når det gjelder domfellelse og kjærestens «tilgivelse», eller han tar det ikke ordentlig inn over seg. Etter rettssaken går han parallelt videre på ”handlingssporet”. På denne måten får forfatteren vist oss hvordan begge alternativene ender. (Et kunstgrep for å få fram budskapet.)
Handlingsalternativet ender forferdelig: Vår mann skyter den dømte overgriperen mens denne føres ut av tinghuset, og ved et uhell skyter han også overgripers kone, som for øvrig var gravid.
Handling fører til forferdelse
Radioteaterets budskap er altså : Handlingssporet fører til forferdelse. Det som derimot fører fram, og som hovedpersonen skulle holdt seg til, er å vise sitt indre, her redsel, fortvilelse, ja feighet også, åpent for myndighetene. Da ordner myndighetene opp. Da blir også kvinnene glade igjen.
Individuell maskulinitet
Tolker vi historien symbolsk, kan vi si historien dreier seg om å forsvare noe, f eks noe intimt og personlig, mot inntrengning. På dette planet kan vi si historien stiller følgende spørsmål: Er individuell maskulinitet i dag nødvendig, f eks for å forsvare noe intimt og personlig? Stykkets svar er nei. Samfunnet v/rettsapparatet, ordner opp.
Selv vil jeg gå inn for hva man kan kalle forbyggende handling. Menn og andre som vil forsvare noe, kan ikke uten videre stoler på at samfunnet er trygt. Overfor en truende piratdrosje bør man kunne hevde seg. Det må i det minste skje med verbal styrke, men kanskje også med fysisk motstand, om nødvendig. Har man mental beredskap for dette, og helst ikke framstår fysisk som ren ”svekling” heller, utstråler man noe. Dette beskytter. Den samme typen utstråling kan for øvrig også trengs på mer siviliserte arenaer.
Arild Brock
PS: Stykket har også en etnisk/kulturell dimensjon. I vår kommentar lar vi imidlertid ikke dette overskygge det vi mener er det viktigste. Artikkelen er for øvrig justert språklig og gjort tydeligere i oktober 2010.
