Feig mann gjør lykke

Kommentar til ”En hand­lin­gens mann” av Jesper Halle, radio­teat­ret NRK P2, 9. mars.

Forfatteren Jesper Halle tar opp kjønns­rol­ler som tema i sitt sis­te høre­spill. Temaet er ikke nytt, men ori­gi­nalt er det at rolle­de­lin­gen ikke bare drei­er seg om de tra­di­sjo­nel­le to, kvin­nen og man­nen. Halle lar en tred­je instans over­ta man­nens tra­di­sjo­nel­le rol­le.

Udåden

Stykket hand­ler om vold­tekt. En pirat­dro­sje drar av går­de med offe­ret, og over­gre­pet skjer i et skogsom­rå­de uten­for byen. Offerets kjæ­res­te, alt­så en mann, var til ste­de da bort­fø­rel­sen fant sted. Ved åpnin­gen av styk­ket hører vi paret og dess­uten kvin­nens venn­in­ne i sam­ta­le kort etter kata­stro­fen. Den mis­hand­le­de kvin­nen er sint og for­tvi­let og det er hen­nes venn­in­ne også. Mannen/kjæresten er redd og for­tvi­let.

På det­te tids­punkt i his­to­ri­en ser det rime­lig håp­løst ut for man­nen, som er his­to­ri­ens hoved­per­son. Hadde han prøvd å gjø­re noe for å hind­re kata­stro­fen? Det fram­går sene­re at han had­de gitt den tru­en­de pirat­dro­sje­sjå­fø­ren alle pen­ge­ne han had­de og ropt ”unn­skyld” da han dro av går­de! Nå sier den vold­tat­te like godt: ”Du skul­le ikke vært der”. Venninnen kom­men­te­rer rasen­de: ”Dere er menn, for f.. (fullt uttalt)”.

”Action” eller rettens vei?

Som mann­lig lyt­ter føl­te jeg meg dypt berørt. Men hva kun­ne en mann gjort i prak­sis? Det som skjer vide­re i høre­spil­let, er at vår tvil­som­me helt begyn­ner å lete etter mulig­het for hevn/oppreisning. Han kon­tak­ter en pis­tol­klubb. Etter hvert kla­rer han å skaf­fe seg et våpen fra en ny-nazis­tisk gjeng.

Det hoved­per­sonen gjør nå, kan vi kal­le ”hand­lings­spo­ret” i his­to­ri­en. I his­to­ri­en fin­nes et alter­na­tiv til, som kan kal­les ret­tens vei. Hovedpersonen får råd fra en venn om å være et godt vit­ne i straffe­sa­ken. Dette rådet føl­ger han, og går der­med ret­tens vei.

Rettssaken kom­mer snart opp. (Tempoet i retts­be­hand­lin­gen er til­pas­set radio.) Gjerningsmennene er alt­så tatt av poli­ti­et og stil­les for ret­ten. Vår mann har bidratt til arresta­sjo­nen ved at han våkent tok num­me­ret på pirat­dro­sjen. I ret­ten skjer så føl­gen­de: Hovedpersonenen, kjæ­res­ten til offe­ret, viser sin red­sel og for­tvi­lel­se for ret­tens øyne. Han gjen­opp­le­ver bort­fø­rel­sen. Dette gjør inn­trykk på ret­ten. Gjerningsmennene blir dømt. Kjæresten vil ”til­gi” ham, for­tel­les det.

Uheldigvis får ikke vår mann vite om retts­sa­kens guns­ti­ge utfall, både når det gjel­der dom­fel­lel­se og kjæ­res­tens “til­gi­vel­se”, eller han tar det ikke ordent­lig inn over seg. Etter retts­sa­ken går han paral­lelt vide­re på ”hand­lings­spo­ret”. På den­ne måten får for­fat­te­ren vist oss hvor­dan beg­ge alter­na­ti­ve­ne ender. (Et kunst­grep for å få fram bud­ska­pet.)

Handlingsalternativet ender for­fer­de­lig: Vår mann sky­ter den døm­te over­gri­pe­ren mens den­ne føres ut av ting­hu­set, og ved et uhell sky­ter han også over­gri­pers kone, som for øvrig var gra­vid.

Handling fører til forferdelse

Radioteaterets bud­skap er alt­så : Handlingssporet fører til for­fer­del­se. Det som der­imot fører fram, og som hoved­per­sonen skul­le holdt seg til, er å vise sitt ind­re, her red­sel, for­tvi­lel­se, ja feig­het også, åpent for myn­dig­he­te­ne. Da ord­ner myn­dig­he­te­ne opp. Da blir også kvin­ne­ne gla­de igjen.

Individuell maskulinitet

Tolker vi his­to­ri­en sym­bolsk, kan vi si his­to­ri­en drei­er seg om å for­sva­re noe, f eks noe intimt og per­son­lig, mot inn­treng­ning. På det­te pla­net kan vi si his­to­ri­en stil­ler føl­gen­de spørs­mål: Er indi­vi­du­ell mas­ku­li­ni­tet i dag nød­ven­dig, f eks for å for­sva­re noe intimt og per­son­lig? Stykkets svar er nei. Samfunnet v/rettsapparatet, ord­ner opp.

Selv vil jeg gå inn for hva man kan kal­le for­byg­gen­de hand­ling. Menn og and­re som vil for­sva­re noe, kan ikke uten vide­re sto­ler på at sam­fun­net er trygt. Overfor en tru­en­de pirat­dro­sje bør man kun­ne hev­de seg. Det må i det mins­te skje med ver­bal styr­ke, men kan­skje også med fysisk mot­stand, om nød­ven­dig. Har man men­tal bered­skap for det­te, og helst ikke fram­står fysisk som ren ”svek­ling” hel­ler, utstrå­ler man noe. Dette beskyt­ter. Den sam­me typen utstrå­ling kan for øvrig også trengs på mer sivi­li­ser­te are­na­er.

Arild Brock

PS: Stykket har også en etnisk/kulturell dimen­sjon. I vår kom­men­tar lar vi imid­ler­tid ikke det­te over­skyg­ge det vi mener er det vik­tigs­te. Artikkelen er for øvrig jus­tert språk­lig og gjort tyde­li­ge­re i okto­ber 2010.

Dette innlegget ble publisert i Kultur, Menn og maskulinitet. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.