Menn blir mer sett — på

Fra nor­disk kon­fe­ran­se om menn og like­stil­ling 31/5–1/6–2012.

De som i for­bin­del­se med forsk­ning eller på annen måte gjør menn til sitt tema, tren­ger ikke len­ger for­kla­re hvor­for menn. Denne for­and­rin­gen, som er skjedd grad­vis, kan mer­kes på kon­fe­ran­ser, som den nor­dis­ke om menn og like­stil­ling, som ble holdt på Universitetet i Oslo i måneds­skif­tet mai-juni. Arrangører var, for­uten uni­ver­si­te­tet selv, Likestillingsdepartementet, Nordisk for­ening for forsk­ning om menn og mas­ku­li­ni­te­ter og Ressurssenter for menn.

Med den nevn­te for­and­rin­gen føl­ger økt selv­til­lit for dem som innen­for forsk­ning og offent­lig virk­som­het arbei­der med sli­ke spørs­mål. Men hva ved menn og menns for­hold er de opp­tatt av, når et par hund­re kjønns­fors­ke­re, ispedd en og annen prak­ti­ker, en og annen akti­vist og enkel­te peri­ode­vis opp­duk­ken­de poli­ti­ke­re, møtes? Svaret på det­te er mer uro­vek­ken­de enn gle­de­lig, etter min opp­fat­ning. Man fram­hol­der for det førs­te at enkel­te menn har de sam­me vans­ker som kvin­ner. Disse skal da hjel­pes på sam­me måten som kvin­ner. Eksempler kan være menn når dis­se er ofre for vold fra mot­satt kjønn, og, når det gjel­der den opp­vok­s­en­de slekt: gut­ters spe­si­el­le vans­ker i sko­len. At menn på den annen side også selv står for vold, og dess­uten vold­tekt og sex­kjøp, er mind­re nytt i det fram­hold­te bil­det, men det er nytt at påpe­king av dis­se pro­ble­me­ne ikke ute­luk­ken­de fører til for­døm­mel­se. Menn skal nå ha hjelp også med det­te. Et eksem­pel er til­bud om hjelp til å slut­te med sex­kjøp (se neden­for). Alt det­te betyr imid­ler­tid at menn i øken­de grad ses som kli­en­ter på lin­je med kvin­ner. Her er mitt syn at den øken­de kli­en­ti­fi­se­rin­gen av befolk­nin­gen under­gra­ver folks egne kref­ter. Det kan gjel­de både kvin­ner og menn, men er kan­skje et stør­re tap for menn enn for kvin­ner. Det er der­for grunn til å være på vakt over­for den øken­de opp­merk­som­he­ten.

Sensasjonen fra Island

For like­vel å star­te med en god nyhet: Politisk råd­gi­ver i Islands Departement for vel­ferd, Anna Sigrún Baldursdóttir, kun­ne for­tel­le at på Island har for­eld­re­ne delt omsorg i 70 pro­sent av til­fel­le­ne etter et sam­livs­brudd. Dette er intet mind­re en enn sen­sa­sjo­nelt! Islands tall for delt omsorg lig­ger rundt fem gan­ger det som er van­lig i Norden. Hva som er bak­grun­nen for det­te, kun­ne være verd en nær­me­re under­sø­kel­se. Til tross for sin sen­sa­sjo­nel­le karak­ter ble det­te spe­si­el­le ved Island kna­pt kom­men­tert av and­re tale­re på kon­fe­ran­sen.

(Les også Menn i Norge sover)

Et ”fattigmannssyndrom” oppdaget?

Øistein Gullvåg Holter, Norges manns­pro­fes­sor, fore­dro om menns menin­ger. Det viser seg at man­ge menn mener noe annet enn man­ge kvin­ner når det gjel­der vis­se spørs­mål i sam­funns­ut­vik­lin­gen. Mange menn mener det nå er nok like­stil­ling (eller mer enn nok). Videre mener til dels de sam­me men­ne­ne at det er ”nok stat” og nok inn­vand­ring.

Jeg vil her for min del til­føye at det regist­rer­te stand­punk­tet ”nok like­stil­ling” tro­lig er en kom­bi­na­sjon av to stand­punk­ter. Det kan for det førs­te bety at pres­set for å gjø­re kvin­ner og menn like er dre­vet langt nok (eller mer enn langt nok). Men tro­lig lig­ger også et annet moment inne i sva­ret. Støtte til kvin­ner har len­ge vært syn­onymt med like­stil­ling. Når menn sier det er ”nok like­stil­ling”, kan det bety at støt­ten til kvin­ner etter deres mening er dre­vet langt nok (eller for langt). Ytterligere støt­te ikke vil bety økt like­stil­ling, men sna­re­re ulik­het i kvin­ners favør.

Det ble ikke gitt noen for­kla­ring på at de tre stand­punk­te­ne nok like­sti­ling, nok stat og nok inn­vand­ring hen­ger sta­tis­tisk sam­men, alt­så at rela­tivt man­ge menn har alle tre menin­ge­ne. Men det ble for­talt at gjen­nom­snit­te­lig utdan­ning i den­ne grup­pa er lave­re enn i res­ten av befolk­nin­gen. De som selv har høy­ere utdan­ning, syns kan­skje det­te er for­kla­ring nok? Menn med lave­re utdan­ning vet vel ikke bed­re? En annen mulig for­kla­ring er imid­ler­tid at menn med mind­re utdan­ning ten­ker og føler fri­ere enn de fles­te menn med høy­ere utdan­ning. Utdanning er ikke bare til­eg­nel­se av kunn­ska­per, men også til­eg­nel­se av hold­nin­ger og ver­di­er, noe sam­funns­forsk­nin­gen selv gjer­ne for­tel­ler om under begre­pet sosia­li­se­ring. Menn med høy­ere utdan­ning, uan­sett hva slags utdan­ning, kan i til­legg ha en inter­es­se i å støt­te det kom­plek­set som etter min opp­fat­ning utgjø­res av like­stil­lings­po­li­tikk, byrå­kra­ti og kjønns­forsk­ning. Akademisk kunn­skap som vei­en til sann­het er en fore­stil­ling som natur­lig støt­tes av de med nett­opp den­ne typen kunn­skap.

A pro­pos sann­het, Gullvåg Holter kom inn på for­hol­det mel­lom ideo­lo­gi og forsk­ning. Det sist­nevn­te skal jo nett­opp være jakt på sann­het. Gullvåg Holter gikk inn for mer forsk­ning og mind­re ideo­lo­gi når det gjel­der kjønn og like­stil­ling. Dette mer­ker vi oss, og vil håper at Gullvåg Holters fors­ker­kol­le­ger gjør det sam­me.

Embetskvinnen som politiker

Som ledd i pro­gram­met skul­le et panel av poli­ti­ke­re pre­sen­te­re og dis­ku­te­re sine respek­ti­ve lands like­stil­lings­po­li­tikk. Norge så seg imid­ler­tid ikke i stand til å sen­de noen poli­ti­ker (til tross for hjem­me­bane). I ste­det stil­te eks­pe­di­sjons­sjef Arny Hole opp. Embetspersoner gjør jo det de blir pålagt, men jeg ble betenkt da jeg så med hvil­ken lett­het og glød Hole her gjor­de job­ben som en poli­ti­ker skul­le ha gjort. Det oven­for nevn­te kom­plek­set av forsk­ning, byrå­kra­ti og poli­tikk bekref­tes. Hole fyr­te løs:

  1. Vi er stol­te av stor­tings­mel­din­gen om menn, ver­dens hit­til enes­te!
  2. Det er man­ge ste­reo­ty­per som skal bekjem­pes!
  3. Lovverket vas­kes (for dis­kri­mi­ne­ren­de skitt)!
  4. Foreldreskapet skal sty­res, det fin­nes mot­stand (men det skal ikke stop­pe oss)!
  5. I and­re land, du tren­ger ikke rei­se len­ger enn til Polen, fin­ner du and­re (og mind­re like­stil­te) fars­rol­ler enn her (og dis­se skal vi nok også få bukt med en dag)!

Punktene er refe­rat fra Holes fore­drag, men det som står i paren­tes, er ting hun ikke sa, men som jeg antar gjel­der under­for­stått.

Hole ble av møte­le­de­ren (sosio­log og like­stil­lings­by­rå­krat Knut Oftung) pres­set på like­stil­ling i for­bin­del­se med barne­for­de­ling. Hun svar­te med kjent sta­ti­stikk, nær­me­re bestemt en viss sta­ti­stikk som jeg vil kal­le et glans­num­mer i illu­sjo­nens kunst. Hun refe­rer­te tall som går ut på at kvin­ner og menn opp­når 50–50 vinn/tap ved lag­manns­ret­ten i barne­for­de­ling. Det vil føre for langt her å påvi­se at den­ne lik­he­ten slett ikke reflek­te­rer kjøn­ne­nes stil­ling. Kjønnenes stil­ling kan imid­ler­tid vises ved and­re tall. At 18 % av men­ne­ne og 92 % av kvin­ne­ne behol­der omsor­gen for sine barn etter et sam­livs­brudd, er etter min opp­fat­ning talen­de. Hole gjor­de også annet poli­tisk salgs­ar­beid innen sam­me tema. Hun fram­he­vet flo­ra­en av kurs­til­bud og meg­ling. Disse til­ta­ke­ne vil jeg for min del kal­le ”gla­sur” som er lagt uten­på sys­te­met de sene­re år, og som lar de under­lig­gen­de makt­for­hol­de­ne lig­ge ufor­and­ret.

Åland for ålenderinner?

Et ekso­tisk inn­slag i poli­ti­ker­de­bat­ten utgjor­de det lil­le, kvart selv­sten­di­ge lan­det Åland som lig­ger mel­lom Sverige og Finland. Deres kvin­ne­li­ge repre­sen­tant kun­ne med bekla­gel­se for­tel­le at kun 6 av deres 30 par­la­ments­med­lem­mer var kvin­ner. Imidlertid arbei­des det hardt med like­stil­lin­gen på Åland. Voldelige menn ”jages” der som i and­re land. Videre hør­te jeg med et lite grøss nevnt noe sånt som ”sam­tyk­ke­lov­fes­ting” innen­for det en kan kal­le vold­tek­t/tra­kas­se­ring-pro­ble­ma­tik­ken. Vurderer Åland lov­re­gu­le­ring av sek­su­al­li­vet? Innenfor det jeg kal­ler vold­tek­t/tra­kas­se­ring- pro­ble­ma­tik­ken mener jeg vi kan se en øken­de tendens til å under­leg­ge både flør­ting og sek­su­al­liv like­stil­lin­gens og trygg­hets­sam­fun­nets kon­troll. Går Ålands anty­de­de ”sam­tykke­lov” ut på å for­and­re ethvert roman­tisk møte til et for­hand­lings­møte med muli­ge stan­dard­kon­trak­ter og kan­skje advo­kat? Vår begren­se­de kapa­si­tet til­la­ter imid­ler­tid ikke at vi under­sø­ker Ålands like­stil­lings­am­bi­sjo­ner nær­me­re.

(Les også: Den “bana­le” kjønns­for­skjel­lenNachspielvoldtekt avlyst)

Kjønnsforskeren som politiker

Kjønnsforsker Jørgen Lorentzen mang­ler ikke pågangs­mot til å krys­se lin­jen mel­lom forsk­ning og poli­tikk. Vi hus­ker ham fra TV-seri­en ”Hjernevask” vår­en 2010, og det kan også nev­nes at under kjønns­forsk­nin­gens for­søk på gjen­rei­se legi­ti­mi­tet påføl­gen­de høst uttal­te Jorunn Økland, lede­ren for IST (Institutt for tverr­fag­lig kjønns­forsk­ning ved UiO), hvor Lorentzen er ansatt, at noen fors­ke­re nok ikke had­de hånd­tert sine uli­ke rol­ler godt nok (Litteraturhuset i Oslo, 6. sep­tem­ber 2010). Nå, på den­ne nor­dis­ke kon­fe­ran­sen, var like­vel Lorentzen til­ba­ke i fullt slag med et rent poli­tisk utspill. Jeg gjen­gir Lorentzens for­slag til poli­tikk ut fra det jeg har opp­fat­tet av hans munt­li­ge pre­sen­ta­sjon på kon­fe­ran­sen, men jeg ser meg her ikke i stand til å skil­le skarpt mel­lom opp­havs­man­nens fram­stil­ling og min tolk­ning.

Lorentzen vil ha poli­tikk i intim­sfæ­ren, som han kal­ler det, det vil si fami­li­en. Forholdet mel­lom mann og kvin­ne skal demo­kra­ti­se­res, og for­hol­det mel­lom barn og for­eld­re like­så. Kjønnsforskningen har fra før under­søkt arbeids­de­lin­gen i hjem­met. Likedeling reg­nes for demo­kra­tisk. Neste skritt skal være å under­sø­ke beslut­nin­ge­ne i fami­li­en. Spørsmålet her er om ”beslut­nings­de­mo­kra­ti” fore­lig­ger. Først skal fors­ker­ne inn for å kas­te lys over også den­ne siden av fami­lie­li­vet, der­et­ter skal tyde­lig­vis poli­tik­ken inn og evt ska­pe demo­kra­ti.

Lorentzen fore­slår vide­re at fød­sels­per­mi­sjo­nen deles likt. Dette kal­ler han en indi­vi­dua­li­se­ring — hver av for­eld­re­ne skal få like mye. I prak­sis betyr det­te at beg­ge for­eld­re under­leg­ges øko­no­misk tvang ved at perm­i­sjo­nen fal­ler bort om ikke f eks man­nen benyt­ter sin halv­part. Konkret vil Lorentzens for­slag om tode­ling av fød­sels­per­mi­sjo­nen (som enhver fami­lie som øns­ker det kan gjen­nom­føre også under dagens mer libe­ra­le reg­ler) bety at det­te ikke len­ger blir noe å dis­ku­te­re i fami­li­en. Tvert i mot vil saken være avgjort en gang for alle. Alle fami­li­er skal dele på sam­me måten og delin­gen skal være 50–50. Når Lorentzen kal­ler det­te indi­vi­dua­li­se­ring, og dess­uten demo­kra­ti­se­ring, ser vi at han ikke mang­ler den frekk­het en kan fin­ne hos poli­ti­ke­re.

Hvis fami­lie­nes beslut­nin­ger blir under­søkt, vil kjønns­fors­ker­ne kan­skje fin­ne ut at menn og kvin­ner har ulik inn­fly­tel­se på uli­ke sider ved fami­lie­li­vet. Det kan også ten­kes at uli­ke fami­li­er inn­ret­ter seg ulikt. Med Lorentzens begre­per vil det­te nep­pe bli sett som demo­kra­tisk. Langt mer ”demo­kra­tisk” vil det være om kvin­ner og menn i alle fami­li­er skal ha like mye å si i ethvert spørs­mål.

Tar vi vide­re Lorentzens for­slag om tode­ling av fød­sels­per­mi­sjo­nen som modell, skal folk ikke bare beslut­te på sam­me måten, de skal også fram til sam­me resul­tat. Det vil si at det fak­tisk ikke skal fat­tes noen beslut­nin­ger i fami­li­en. Man skal bare gjø­re det rik­ti­ge, og det må bety at menn og kvin­ner skal gjø­re det sam­me. Alt likt, er kort sagt Lorentzens opp­skrift på det han kal­ler demo­kra­ti og indi­vi­dua­li­se­ring.

Jeg må imid­ler­tid til­føye at fra en manns­syns­vin­kel kan det være noe besnæ­ren­de ved tan­ken om like­de­ling av fød­sels­per­mi­sjo­nen. Slik lik­het kan høres ut som et fram­skritt for menn. Det vil­le også etter min opp­fat­ning være et fram­skritt der­som man etab­ler­te to like full­mak­ter. Med like full­mak­ter kun­ne en for­hand­le i den enkel­te fami­lie om den fak­tis­ke for­de­lin­gen. Ulempen ved det­te er like­vel at fami­li­en som enhet ikke mot­tar noe kol­lek­tivt. Respekt for fami­li­en som selv­sten­dig enhet i sam­fun­net kan tale for at de mot­tar fød­sels­per­mi­sjo­nen kol­lek­tivt for vide­re hånd­te­ring internt.

(Les også Kjønnsforskernes makt)

Slutte å røyke, eller slutte med sexkjøp?

Det hev­des i blant at las­te­nes sum er kon­stant. Er du prek­tig på ett områ­de, er du et ”svin” på et annet. Uansett anses jo det å røy­ke, eller å la det være, som først og fremst et per­son­lig valg. Slik er det som kjent ikke med sex­kjøp. Dette er nå for­budt.

Som når det gjel­der røy­king, er jeg for min del ikke i tvil om hva som på alle måter er sun­nest når det gjel­der sex­kjøp, men jeg mener beg­ge deler bør være et per­son­lig valg. Siden sex­kjøp er blitt for­budt, er det kan­skje ikke noen over­ras­kel­se at sta­ten nå også til­byr hjelp til å slut­te. Reform gav på kon­fe­ran­sen en ori­en­te­ring om et til­bud de har til sex­kjø­pe­re. Staten vok­ter og arres­te­rer alt­så med den ene hån­den, og hjel­per sex­kjø­pe­re (ano­nymt) med den and­re. Det sist­nevn­te skjer med for­stå­el­se og empa­ti. Ikke noe dypt selv­mot­si­gen­de i det­te under det sosial­de­mo­kra­tis­ke sam­funns­sys­tem. Tvert i mot er det et trekk ved det sosial­de­mo­kra­tis­ke sam­funn at hjelp og tvang går hånd i hånd og leder oss mot det gode liv.

Reforms pro­sjekt er begren­set i omfang og påfal­len­de lite mora­li­se­ren­de over­for de menn det gjel­der. Snarere synes til­ta­ket del­vis moti­vert av å skul­le være et alter­na­tiv til den rela­tivt ensi­di­ge og til tider bes­ke for­døm­mel­se som blir sex­kjø­pe­re (ellers all­tid kalt hore­kun­der) til del. Videre vel­ger Reform å være lite insis­te­ren­de på at folk skal slut­te, tro­lig et klokt valg hvis den­ne typen hjelpe­virk­som­het først skal dri­ves. Enkelte av til­ta­kets bru­ke­re nøy­er seg med en gra­tis HIV-test og er ellers for­nøy­de med sin situa­sjon. Reform lar det da bli med det.

Jeg had­de en prat med den ansvar­li­ge for pro­sjek­tet (Lennart Lock, syke­plei­er og sexo­lo­gisk råd­gi­ver iføl­ge Reforms nett­si­der) og for­søk­te å rei­se en kri­tisk inn­ven­ding: Vil ikke det­te offent­lig til­bu­det under­gra­ve folks evne til å løse pro­ble­met med egne kref­ter og ved hjelp av eget nett­verk? Han svar­te at når det gjaldt de men­ne­ne han had­de møtt, kon­kur­rer­te Reforms til­bud ikke med noe alter­na­tiv.

Jeg opp­fat­ter det slik at min inn­ven­ding ikke had­de noen appell hos Reform. Men la meg her for­tel­le en his­to­rie som begrun­nel­se for mitt syn. For en del år siden kjøp­te jeg, av nød­ven­dig­het, en bok om et helt annet tema, nem­lig om kjær­lig­hets­sorg. Boka var til å bli klok av. Den for­tal­te at du bør bru­ke dine ven­ner, men at du også må reg­ne med å måt­te lære dem opp i hvor­dan de kan hjel­pe deg i den­ne situa­sjo­nen. Boka gav også råd om hvor­dan. Boka fram­holdt vide­re at det kan være grense­over­skri­den­de å bru­ke en venn i en kri­tisk situa­sjon. Som en guns­tig bivirk­ning byg­ger du også et venn­skap.

Det er kan­skje nett­opp ved å bruke/hjelpe hver­and­re i livets kri­ser at man byg­ger venn­skap. Nød kan dri­ve deg til det­te. Offentlig ”nød­hjelp” fjer­ner noe av den­ne driv­kraf­ten. (Les også Fra én tvang til en annen – om menns følel­ser)

Jeg vil i til­legg fram­heve at den neg­a­ti­ve virk­nin­gen av Reforms til­tak, hvis jeg har rett i min skep­sis, er en bivirk­ning. Interessant nok, etter min opp­fat­ning, består den­ne i å svek­ke noe som også essen­si­elt er en bivirk­ning, nem­lig byg­ging av venn­skap. (Du kan ikke bestem­me deg for å byg­ge et dype­re venn­skap ved å dri­ve fram kri­ser som så hånd­te­res.) Mange av livets vik­tigs­te goder er essen­si­elt bivirk­nin­ger. (Andre eksemp­ler kan være stolt­het og god søvn. Du kan ikke dri­ve fram god søvn med vil­jen.) Gunstige bivirk­nin­ger er ikke det offent­li­ges ster­ke side. (Et offent­lig pro­sjekt med nær­me­re bestem­te guns­ti­ge bivirk­nin­ger som sitt for­mål, vil­le være en selv­mot­si­gel­se.) Men det offent­li­ge kan alt­så det mot­sat­te: å hind­re guns­ti­ge bivirk­nin­ger av ting som skjer pri­vat.

(Les også Nei til pro­sti­tu­sjon — nei til straff)

Like muligheter eller likt resultat?

Begrepet like­stil­ling blir natur­lig­vis nevnt titt og ofte på en kon­fe­ran­se som den­ne. Begrepet like­stil­ling er ikke enty­dig, og en kun­ne øns­ke at nett­opp fors­ke­re var opp­tatt av å pre­si­se­re begreps­bru­ken. Et vik­tig dis­tink­sjon går her mel­lom like mulig­he­ter og likt resul­tat. Dessverre er fors­ke­re, og slik var det også på den­ne kon­fe­ran­sen, stort sett like ukla­re i begreps­bru­ken som poli­ti­ke­re og and­re.

Et slags unn­tak, men bare et slags, utgjor­de Jorunn Økland, leder for STK i sin åpnings­tale. På slut­ten av talen snak­ket hun om kjønns­rett­fer­dig­het, og plut­se­lig kom uttryk­ket like mulig­he­ter, noe hun gjer­ne vil­le se i sam­fun­net. Ja, takk, jeg støt­ter gjer­ne like­stil­ling for­stått i hoved­sak som like mulig­he­ter. Men langt mer over­be­vi­sen­de vil­le Øklands pre­si­se­ring vært om den had­de kom­met tid­li­ge­re i fore­dra­get, slik at det hun ellers sa kun­ne tol­kes i lys av det­te. Slik det nå falt, had­de hun alle­re­de ”solgt” sine øvri­ge inn­spill med den sed­van­li­ge tve­ty­dig­het, og til slutt kom ”eti­ket­ten” – med like­stil­ling menes like mulig­he­ter. Å gi pre­si­se­rin­gen til slutt var som å set­te eti­ket­ten på en flas­ke når det ikke len­ger er mulig å kon­trol­le­re om inn­hol­det stem­mer.

For menn og and­re som er opp­tatt av kjønns­rett­fer­dig­het, mener jeg det er grunn til årvå­ken­het i for­hold til dis­tink­sjo­nen mel­lom like mulig­he­ter og likt resul­tat. I hoved­sak mener jeg like mulig­he­ter må være rett­ferd nok for arbeids­liv og utdan­ning. I for­bin­del­se med fami­lie og pri­vat­liv kan det være grunn til å ten­ke anner­le­des. Dette er til gjen­gjeld områ­der hvor det kan være mind­re grunn til å utøve offent­lig poli­tikk.

Hvordan få kontroll på hardt arbeidende menn?

Som nevnt inn­led­nings­vis, blir kjønns­spe­si­fik­ke pro­ble­mer for menn i øken­de grad påpekt og erkjent. Menn har imid­ler­tid også kjønns­spe­si­fik­ke trekk på pluss­i­den, f eks kjønns­spe­si­fik­ke ambi­sjo­ner og ytel­ser, ikke minst knyt­tet til jobb.

Det sist­nevn­te kan imid­ler­tid også ses som et pro­blem. Sigtona Halrynjo, fors­ker ved Institutt for Samfunnsforskning i Oslo, har fors­ket på for­hol­det mel­lom ret­tig­he­ter og kar­rie­re. Et mulig pro­blem som hun har tatt for seg, er at ret­ten til fød­sels­per­mi­sjon og and­re jobb­ret­tig­he­ter knyt­tet til fami­lie ikke like­stil­ler folk med barn og folk uten barn. Folk uten barn kan job­be mer. Videre sik­rer ret­tig­he­te­ne hel­ler ikke at kvin­ner og menn med barn deler barne­an­sva­ret likt.

Det er i sto­re orga­ni­sa­sjo­ner Halrynjo har gjort sine obser­va­sjo­ner. Der fin­ner hun at mulig­he­ten for å ta ansvar for sto­re pro­sjek­ter er vik­tig for kar­rie­ren. Den kan best ta ansvar for sto­re pro­sjek­ter som ikke har stort ansvar for barn. Forskeren kal­ler det­te de uskrev­ne reg­le­ne som alt­så skal fin­nes i de sto­re orga­ni­sa­sjo­ne­ne. Hun vil gjer­ne få kart­lagt dis­se ”reg­le­ne”. Hvorfor? Kanskje for å fore­slå en ny arbeids­miljø­lov som opp­he­ver reg­le­ne? Slik at kvin­ner ende­lig kan få de sam­me kar­rie­re­mu­lig­he­te­ne for menn, og det uten å måt­te for­hand­le seg til likt barne­an­svar med sin ambi­siø­se menn? Jeg ser for meg kor­rekt smi­len­de kvin­ner og menn som arbei­der pas­se mye, stel­ler sine barn med det sam­me smil og sam­me tem­pe­rer­te entu­si­as­me. Arbeidslivet er ende­lig blitt fullt ut like­stilt! Prisen for det­te er at poli­tik­ken leg­ger alt du skal og vil i livet inn i poli­tik­kens og lov­giv­nin­gens jern­rør.

Fortjener det som Halrynjo kal­ler uskrev­ne reg­ler egent­lig beteg­nel­sen reg­ler, eller drei­er det seg rett og slett om reel­le effek­ti­vi­tets- og pro­duk­sjons­hen­syn? Dette spørs­må­let tok Halrynjo ikke opp. Men for­hol­det mel­lom reel­le pro­duk­sjons­hen­syn og arbeids­li­vets ufor­mel­le reg­ler må være et vik­tig spørs­mål.

De prin­sip­per som føl­ges i arbeids­li­vet, for å bru­ke et nøy­tralt uttrykk, skal jo helst ha noe med pro­duk­sjon og ver­di å gjø­re. Hva er for­nuf­tig akti­vi­tet for f eks å lete opp, pro­du­se­re og sel­ge olje? Svaret er kom­plekst, men det gjel­der å fin­ne det. Finnes det ufor­mel­le reg­ler som avspei­ler dis­se for­hol­de­ne, må utgangs­punk­tet være at sli­ke ”reg­ler” er noe som bare for­nuf­tig reflek­te­rer arbeids­li­vets rea­li­te­ter. Men for min del mis­ten­ker jeg arbeids­li­vet for også å lage ufor­mel­le reg­ler som ikke nød­ven­dig­vis er for­ank­ret i pro­duk­sjons­hen­syn. I blant kan man få inn­trykk av at pre­sta­sjons­kul­tu­ren ”tar av” fra selve pre­sta­sjo­nen og utvi­ker seg til et slags olym­pisk mes­ter­skap i ensi­dig jobb­ori­en­te­ring. Hvor mye taper en mann eller kvin­ne objek­tivt i kunn­skap og opp­da­te­ring på å være hjem­me et halvt år med barn? Tapet må nor­malt være mode­rat. Men i blant kan en få inn­trykk av at vis­se deler av arbeids­li­vet ikke lar en med­ar­bei­der slip­pe unna med en natur­lig for­sin­kel­se, men i til­legg til­de­ler et stem­pel som ”ikke en av oss”. Jeg mener det er mel­lom den­ne typen usak­lig stemp­ling fra arbeids­li­vets side og det offent­li­ges alt for ivri­ge utvik­ling av et mot­sva­ren­de ”god­kjent” stem­pel, at ærli­ge men­nes­ker må for­sø­ke å byg­ge et arbeids­liv som tar hen­syn til rea­li­te­ter, men ellers er fritt. Hvis Halrynjos forsk­ning kan bidra til det­te, skal det være vel­kom­ment.

Kjønnsparadokset

Hvorfor inter­es­se­rer kjønns­fors­ker­ne seg for kjønn? Det synes for meg som at kjønns- og like­stil­lings­forsk­nin­gen i hoved­sak hol­der stø mot det en kan kal­le opp­he­vel­se av kjønn. Forskjellen mel­lom kvin­ner og menn skal eli­mi­ne­res. En vil alt­så opp­he­ve det en inter­es­se­rer seg for. Eller vil kjønns­fors­ker­ne bare ta kon­trol­len? Er det mak­ten til (fritt) å bestem­me hva kjønn skal være de er ute etter? Eller prø­ver de å opp­he­ve kjønn sam­ti­dig som de vet at det­te ikke kom­mer til å skje? Kjønnsforskningen synes å lide av inne­byg­de para­dok­ser som er vans­ke­li­ge å for­stå og som synes man­gel­fullt hånd­tert.

Konsekvensene for menn

For menn betyr den øken­de opp­merk­som­he­ten både en mulig­het og en fare. Muligheten er at menn får et bed­re kli­ma for å defi­ne­re seg legi­timt som grup­pe i sam­fun­net med egne inter­es­ser og anlig­gen­der. Faren er at menn kli­en­ti­fi­se­res. Begge deler vil bety at menn går i kvin­ners fot­spor. Det bør vi uan­sett ikke gjø­re, uten å ten­ke oss om to gan­ger. Også det å defi­ne­re seg som grup­pe i sam­fun­net bør for menn av his­to­ris­ke grun­ner, og for­di menn er menn og ikke kvin­ner, være en annen pro­sess enn til­sva­ren­de for kvin­ner.

Hvis vi da ikke hel­ler skal se oss som det fort­satt over­ord­ne­de kjønn, som i bunn og grunn har ansva­ret for sam­fun­net.

Dette innlegget ble publisert i Barn og foreldreskap, Familie, Jobb, Menn og maskulinitet. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.