Menn blir mer sett – på

Fra nordisk konferanse om menn og likestilling 31/5-1/6-2012.

De som i forbindelse med forskning eller på annen måte gjør menn til sitt tema, trenger ikke lenger forklare hvorfor menn. Denne forandringen, som er skjedd gradvis, kan merkes på konferanser, som den nordiske om menn og likestilling, som ble holdt på Universitetet i Oslo i månedsskiftet mai-juni. Arrangører var, foruten universitetet selv, Likestillingsdepartementet, Nordisk forening for forskning om menn og maskuliniteter og Ressurssenter for menn.

Med den nevnte forandringen følger økt selvtillit for dem som innenfor forskning og offentlig virksomhet arbeider med slike spørsmål. Men hva ved menn og menns forhold er de opptatt av, når et par hundre kjønnsforskere, ispedd en og annen praktiker, en og annen aktivist og enkelte periodevis oppdukkende politikere, møtes? Svaret på dette er mer urovekkende enn gledelig, etter min oppfatning. Man framholder for det første at enkelte menn har de samme vansker som kvinner. Disse skal da hjelpes på samme måten som kvinner. Eksempler kan være menn når disse er ofre for vold fra motsatt kjønn, og, når det gjelder den oppvoksende slekt: gutters spesielle vansker i skolen. At menn på den annen side også selv står for vold, og dessuten voldtekt og sexkjøp, er mindre nytt i det framholdte bildet, men det er nytt at påpeking av disse problemene ikke utelukkende fører til fordømmelse. Menn skal nå ha hjelp også med dette. Et eksempel er tilbud om hjelp til å slutte med sexkjøp (se nedenfor). Alt dette betyr imidlertid at menn i økende grad ses som klienter på linje med kvinner. Her er mitt syn at den økende klientifiseringen av befolkningen undergraver folks egne krefter. Det kan gjelde både kvinner og menn, men er kanskje et større tap for menn enn for kvinner. Det er derfor grunn til å være på vakt overfor den økende oppmerksomheten.

Sensasjonen fra Island

For likevel å starte med en god nyhet: Politisk rådgiver i Islands Departement for velferd, Anna Sigrún Baldursdóttir, kunne fortelle at på Island har foreldrene delt omsorg i 70 prosent av tilfellene etter et samlivsbrudd. Dette er intet mindre en enn sensasjonelt! Islands tall for delt omsorg ligger rundt fem ganger det som er vanlig i Norden. Hva som er bakgrunnen for dette, kunne være verd en nærmere undersøkelse. Til tross for sin sensasjonelle karakter ble dette spesielle ved Island knapt kommentert av andre talere på konferansen.

(Les også Menn i Norge sover)

Et ”fattigmannssyndrom” oppdaget?

Øistein Gullvåg Holter, Norges mannsprofessor, foredro om menns meninger. Det viser seg at mange menn mener noe annet enn mange kvinner når det gjelder visse spørsmål i samfunnsutviklingen. Mange menn mener det nå er nok likestilling (eller mer enn nok). Videre mener til dels de samme mennene at det er ”nok stat” og nok innvandring.

Jeg vil her for min del tilføye at det registrerte standpunktet ”nok likestilling” trolig er en kombinasjon av to standpunkter. Det kan for det første bety at presset for å gjøre kvinner og menn like er drevet langt nok (eller mer enn langt nok). Men trolig ligger også et annet moment inne i svaret. Støtte til kvinner har lenge vært synonymt med likestilling. Når menn sier det er ”nok likestilling”, kan det bety at støtten til kvinner etter deres mening er drevet langt nok (eller for langt). Ytterligere støtte ikke vil bety økt likestilling, men snarere ulikhet i kvinners favør.

Det ble ikke gitt noen forklaring på at de tre standpunktene nok likestiling, nok stat og nok innvandring henger statistisk sammen, altså at relativt mange menn har alle tre meningene. Men det ble fortalt at gjennomsnittelig utdanning i denne gruppa er lavere enn i resten av befolkningen. De som selv har høyere utdanning, syns kanskje dette er forklaring nok? Menn med lavere utdanning vet vel ikke bedre? En annen mulig forklaring er imidlertid at menn med mindre utdanning tenker og føler friere enn de fleste menn med høyere utdanning. Utdanning er ikke bare tilegnelse av kunnskaper, men også tilegnelse av holdninger og verdier, noe samfunnsforskningen selv gjerne forteller om under begrepet sosialisering. Menn med høyere utdanning, uansett hva slags utdanning, kan i tillegg ha en interesse i å støtte det komplekset som etter min oppfatning utgjøres av likestillingspolitikk, byråkrati og kjønnsforskning. Akademisk kunnskap som veien til sannhet er en forestilling som naturlig støttes av de med nettopp denne typen kunnskap.

A propos sannhet, Gullvåg Holter kom inn på forholdet mellom ideologi og forskning. Det sistnevnte skal jo nettopp være jakt på sannhet. Gullvåg Holter gikk inn for mer forskning og mindre ideologi når det gjelder kjønn og likestilling. Dette merker vi oss, og vil håper at Gullvåg Holters forskerkolleger gjør det samme.

Embetskvinnen som politiker

Som ledd i programmet skulle et panel av politikere presentere og diskutere sine respektive lands likestillingspolitikk. Norge så seg imidlertid ikke i stand til å sende noen politiker (til tross for hjemmebane). I stedet stilte ekspedisjonssjef Arny Hole opp. Embetspersoner gjør jo det de blir pålagt, men jeg ble betenkt da jeg så med hvilken letthet og glød Hole her gjorde jobben som en politiker skulle ha gjort. Det ovenfor nevnte komplekset av forskning, byråkrati og politikk bekreftes. Hole fyrte løs:

  1. Vi er stolte av stortingsmeldingen om menn, verdens hittil eneste!
  2. Det er mange stereotyper som skal bekjempes!
  3. Lovverket vaskes (for diskriminerende skitt)!
  4. Foreldreskapet skal styres, det finnes motstand (men det skal ikke stoppe oss)!
  5. I andre land, du trenger ikke reise lenger enn til Polen, finner du andre (og mindre likestilte) farsroller enn her (og disse skal vi nok også få bukt med en dag)!

Punktene er referat fra Holes foredrag, men det som står i parentes, er ting hun ikke sa, men som jeg antar gjelder underforstått.

Hole ble av møtelederen (sosiolog og likestillingsbyråkrat Knut Oftung) presset på likestilling i forbindelse med barnefordeling. Hun svarte med kjent statistikk, nærmere bestemt en viss statistikk som jeg vil kalle et glansnummer i illusjonens kunst. Hun refererte tall som går ut på at kvinner og menn oppnår 50-50 vinn/tap ved lagmannsretten i barnefordeling. Det vil føre for langt her å påvise at denne likheten slett ikke reflekterer kjønnenes stilling. Kjønnenes stilling kan imidlertid vises ved andre tall. At 18 % av mennene og 92 % av kvinnene beholder omsorgen for sine barn etter et samlivsbrudd, er etter min oppfatning talende. Hole gjorde også annet politisk salgsarbeid innen samme tema. Hun framhevet floraen av kurstilbud og megling. Disse tiltakene vil jeg for min del kalle ”glasur” som er lagt utenpå systemet de senere år, og som lar de underliggende maktforholdene ligge uforandret.

Åland for ålenderinner?

Et eksotisk innslag i politikerdebatten utgjorde det lille, kvart selvstendige landet Åland som ligger mellom Sverige og Finland. Deres kvinnelige representant kunne med beklagelse fortelle at kun 6 av deres 30 parlamentsmedlemmer var kvinner. Imidlertid arbeides det hardt med likestillingen på Åland. Voldelige menn ”jages” der som i andre land. Videre hørte jeg med et lite grøss nevnt noe sånt som ”samtykkelovfesting” innenfor det en kan kalle voldtekt/trakassering-problematikken. Vurderer Åland lovregulering av seksuallivet? Innenfor det jeg kaller voldtekt/trakassering- problematikken mener jeg vi kan se en økende tendens til å underlegge både flørting og seksualliv likestillingens og trygghetssamfunnets kontroll. Går Ålands antydede ”samtykkelov” ut på å forandre ethvert romantisk møte til et forhandlingsmøte med mulige standardkontrakter og kanskje advokat? Vår begrensede kapasitet tillater imidlertid ikke at vi undersøker Ålands likestillingsambisjoner nærmere.

(Les også: Den «banale» kjønnsforskjellenNachspielvoldtekt avlyst)

Kjønnsforskeren som politiker

Kjønnsforsker Jørgen Lorentzen mangler ikke pågangsmot til å krysse linjen mellom forskning og politikk. Vi husker ham fra TV-serien ”Hjernevask” våren 2010, og det kan også nevnes at under kjønnsforskningens forsøk på gjenreise legitimitet påfølgende høst uttalte Jorunn Økland, lederen for IST (Institutt for tverrfaglig kjønnsforskning ved UiO), hvor Lorentzen er ansatt, at noen forskere nok ikke hadde håndtert sine ulike roller godt nok (Litteraturhuset i Oslo, 6. september 2010). Nå, på denne nordiske konferansen, var likevel Lorentzen tilbake i fullt slag med et rent politisk utspill. Jeg gjengir Lorentzens forslag til politikk ut fra det jeg har oppfattet av hans muntlige presentasjon på konferansen, men jeg ser meg her ikke i stand til å skille skarpt mellom opphavsmannens framstilling og min tolkning.

Lorentzen vil ha politikk i intimsfæren, som han kaller det, det vil si familien. Forholdet mellom mann og kvinne skal demokratiseres, og forholdet mellom barn og foreldre likeså. Kjønnsforskningen har fra før undersøkt arbeidsdelingen i hjemmet. Likedeling regnes for demokratisk. Neste skritt skal være å undersøke beslutningene i familien. Spørsmålet her er om ”beslutningsdemokrati” foreligger. Først skal forskerne inn for å kaste lys over også denne siden av familielivet, deretter skal tydeligvis politikken inn og evt skape demokrati.

Lorentzen foreslår videre at fødselspermisjonen deles likt. Dette kaller han en individualisering – hver av foreldrene skal få like mye. I praksis betyr dette at begge foreldre underlegges økonomisk tvang ved at permisjonen faller bort om ikke f eks mannen benytter sin halvpart. Konkret vil Lorentzens forslag om todeling av fødselspermisjonen (som enhver familie som ønsker det kan gjennomføre også under dagens mer liberale regler) bety at dette ikke lenger blir noe å diskutere i familien. Tvert i mot vil saken være avgjort en gang for alle. Alle familier skal dele på samme måten og delingen skal være 50-50. Når Lorentzen kaller dette individualisering, og dessuten demokratisering, ser vi at han ikke mangler den frekkhet en kan finne hos politikere.

Hvis familienes beslutninger blir undersøkt, vil kjønnsforskerne kanskje finne ut at menn og kvinner har ulik innflytelse på ulike sider ved familielivet. Det kan også tenkes at ulike familier innretter seg ulikt. Med Lorentzens begreper vil dette neppe bli sett som demokratisk. Langt mer ”demokratisk” vil det være om kvinner og menn i alle familier skal ha like mye å si i ethvert spørsmål.

Tar vi videre Lorentzens forslag om todeling av fødselspermisjonen som modell, skal folk ikke bare beslutte på samme måten, de skal også fram til samme resultat. Det vil si at det faktisk ikke skal fattes noen beslutninger i familien. Man skal bare gjøre det riktige, og det må bety at menn og kvinner skal gjøre det samme. Alt likt, er kort sagt Lorentzens oppskrift på det han kaller demokrati og individualisering.

Jeg må imidlertid tilføye at fra en mannssynsvinkel kan det være noe besnærende ved tanken om likedeling av fødselspermisjonen. Slik likhet kan høres ut som et framskritt for menn. Det ville også etter min oppfatning være et framskritt dersom man etablerte to like fullmakter. Med like fullmakter kunne en forhandle i den enkelte familie om den faktiske fordelingen. Ulempen ved dette er likevel at familien som enhet ikke mottar noe kollektivt. Respekt for familien som selvstendig enhet i samfunnet kan tale for at de mottar fødselspermisjonen kollektivt for videre håndtering internt.

(Les også Kjønnsforskernes makt)

Slutte å røyke, eller slutte med sexkjøp?

Det hevdes i blant at lastenes sum er konstant. Er du prektig på ett område, er du et ”svin” på et annet. Uansett anses jo det å røyke, eller å la det være, som først og fremst et personlig valg. Slik er det som kjent ikke med sexkjøp. Dette er nå forbudt.

Som når det gjelder røyking, er jeg for min del ikke i tvil om hva som på alle måter er sunnest når det gjelder sexkjøp, men jeg mener begge deler bør være et personlig valg. Siden sexkjøp er blitt forbudt, er det kanskje ikke noen overraskelse at staten nå også tilbyr hjelp til å slutte. Reform gav på konferansen en orientering om et tilbud de har til sexkjøpere. Staten vokter og arresterer altså med den ene hånden, og hjelper sexkjøpere (anonymt) med den andre. Det sistnevnte skjer med forståelse og empati. Ikke noe dypt selvmotsigende i dette under det sosialdemokratiske samfunnssystem. Tvert i mot er det et trekk ved det sosialdemokratiske samfunn at hjelp og tvang går hånd i hånd og leder oss mot det gode liv.

Reforms prosjekt er begrenset i omfang og påfallende lite moraliserende overfor de menn det gjelder. Snarere synes tiltaket delvis motivert av å skulle være et alternativ til den relativt ensidige og til tider beske fordømmelse som blir sexkjøpere (ellers alltid kalt horekunder) til del. Videre velger Reform å være lite insisterende på at folk skal slutte, trolig et klokt valg hvis denne typen hjelpevirksomhet først skal drives. Enkelte av tiltakets brukere nøyer seg med en gratis HIV-test og er ellers fornøyde med sin situasjon. Reform lar det da bli med det.

Jeg hadde en prat med den ansvarlige for prosjektet (Lennart Lock, sykepleier og sexologisk rådgiver ifølge Reforms nettsider) og forsøkte å reise en kritisk innvending: Vil ikke dette offentlig tilbudet undergrave folks evne til å løse problemet med egne krefter og ved hjelp av eget nettverk? Han svarte at når det gjaldt de mennene han hadde møtt, konkurrerte Reforms tilbud ikke med noe alternativ.

Jeg oppfatter det slik at min innvending ikke hadde noen appell hos Reform. Men la meg her fortelle en historie som begrunnelse for mitt syn. For en del år siden kjøpte jeg, av nødvendighet, en bok om et helt annet tema, nemlig om kjærlighetssorg. Boka var til å bli klok av. Den fortalte at du bør bruke dine venner, men at du også må regne med å måtte lære dem opp i hvordan de kan hjelpe deg i denne situasjonen. Boka gav også råd om hvordan. Boka framholdt videre at det kan være grenseoverskridende å bruke en venn i en kritisk situasjon. Som en gunstig bivirkning bygger du også et vennskap.

Det er kanskje nettopp ved å bruke/hjelpe hverandre i livets kriser at man bygger vennskap. Nød kan drive deg til dette. Offentlig ”nødhjelp” fjerner noe av denne drivkraften. (Les også Fra én tvang til en annen – om menns følelser)

Jeg vil i tillegg framheve at den negative virkningen av Reforms tiltak, hvis jeg har rett i min skepsis, er en bivirkning. Interessant nok, etter min oppfatning, består denne i å svekke noe som også essensielt er en bivirkning, nemlig bygging av vennskap. (Du kan ikke bestemme deg for å bygge et dypere vennskap ved å drive fram kriser som så håndteres.) Mange av livets viktigste goder er essensielt bivirkninger. (Andre eksempler kan være stolthet og god søvn. Du kan ikke drive fram god søvn med viljen.) Gunstige bivirkninger er ikke det offentliges sterke side. (Et offentlig prosjekt med nærmere bestemte gunstige bivirkninger som sitt formål, ville være en selvmotsigelse.) Men det offentlige kan altså det motsatte: å hindre gunstige bivirkninger av ting som skjer privat.

(Les også Nei til prostitusjon — nei til straff)

Like muligheter eller likt resultat?

Begrepet likestilling blir naturligvis nevnt titt og ofte på en konferanse som denne. Begrepet likestilling er ikke entydig, og en kunne ønske at nettopp forskere var opptatt av å presisere begrepsbruken. Et viktig distinksjon går her mellom like muligheter og likt resultat. Dessverre er forskere, og slik var det også på denne konferansen, stort sett like uklare i begrepsbruken som politikere og andre.

Et slags unntak, men bare et slags, utgjorde Jorunn Økland, leder for STK i sin åpningstale. På slutten av talen snakket hun om kjønnsrettferdighet, og plutselig kom uttrykket like muligheter, noe hun gjerne ville se i samfunnet. Ja, takk, jeg støtter gjerne likestilling forstått i hovedsak som like muligheter. Men langt mer overbevisende ville Øklands presisering vært om den hadde kommet tidligere i foredraget, slik at det hun ellers sa kunne tolkes i lys av dette. Slik det nå falt, hadde hun allerede ”solgt” sine øvrige innspill med den sedvanlige tvetydighet, og til slutt kom ”etiketten” – med likestilling menes like muligheter. Å gi presiseringen til slutt var som å sette etiketten på en flaske når det ikke lenger er mulig å kontrollere om innholdet stemmer.

For menn og andre som er opptatt av kjønnsrettferdighet, mener jeg det er grunn til årvåkenhet i forhold til distinksjonen mellom like muligheter og likt resultat. I hovedsak mener jeg like muligheter må være rettferd nok for arbeidsliv og utdanning. I forbindelse med familie og privatliv kan det være grunn til å tenke annerledes. Dette er til gjengjeld områder hvor det kan være mindre grunn til å utøve offentlig politikk.

Hvordan få kontroll på hardt arbeidende menn?

Som nevnt innledningsvis, blir kjønnsspesifikke problemer for menn i økende grad påpekt og erkjent. Menn har imidlertid også kjønnsspesifikke trekk på plussiden, f eks kjønnsspesifikke ambisjoner og ytelser, ikke minst knyttet til jobb.

Det sistnevnte kan imidlertid også ses som et problem. Sigtona Halrynjo, forsker ved Institutt for Samfunnsforskning i Oslo, har forsket på forholdet mellom rettigheter og karriere. Et mulig problem som hun har tatt for seg, er at retten til fødselspermisjon og andre jobbrettigheter knyttet til familie ikke likestiller folk med barn og folk uten barn. Folk uten barn kan jobbe mer. Videre sikrer rettighetene heller ikke at kvinner og menn med barn deler barneansvaret likt.

Det er i store organisasjoner Halrynjo har gjort sine observasjoner. Der finner hun at muligheten for å ta ansvar for store prosjekter er viktig for karrieren. Den kan best ta ansvar for store prosjekter som ikke har stort ansvar for barn. Forskeren kaller dette de uskrevne reglene som altså skal finnes i de store organisasjonene. Hun vil gjerne få kartlagt disse ”reglene”. Hvorfor? Kanskje for å foreslå en ny arbeidsmiljølov som opphever reglene? Slik at kvinner endelig kan få de samme karrieremulighetene for menn, og det uten å måtte forhandle seg til likt barneansvar med sin ambisiøse menn? Jeg ser for meg korrekt smilende kvinner og menn som arbeider passe mye, steller sine barn med det samme smil og samme tempererte entusiasme. Arbeidslivet er endelig blitt fullt ut likestilt! Prisen for dette er at politikken legger alt du skal og vil i livet inn i politikkens og lovgivningens jernrør.

Fortjener det som Halrynjo kaller uskrevne regler egentlig betegnelsen regler, eller dreier det seg rett og slett om reelle effektivitets- og produksjonshensyn? Dette spørsmålet tok Halrynjo ikke opp. Men forholdet mellom reelle produksjonshensyn og arbeidslivets uformelle regler må være et viktig spørsmål.

De prinsipper som følges i arbeidslivet, for å bruke et nøytralt uttrykk, skal jo helst ha noe med produksjon og verdi å gjøre. Hva er fornuftig aktivitet for f eks å lete opp, produsere og selge olje? Svaret er komplekst, men det gjelder å finne det. Finnes det uformelle regler som avspeiler disse forholdene, må utgangspunktet være at slike ”regler” er noe som bare fornuftig reflekterer arbeidslivets realiteter. Men for min del mistenker jeg arbeidslivet for også å lage uformelle regler som ikke nødvendigvis er forankret i produksjonshensyn. I blant kan man få inntrykk av at prestasjonskulturen ”tar av” fra selve prestasjonen og utviker seg til et slags olympisk mesterskap i ensidig jobborientering. Hvor mye taper en mann eller kvinne objektivt i kunnskap og oppdatering på å være hjemme et halvt år med barn? Tapet må normalt være moderat. Men i blant kan en få inntrykk av at visse deler av arbeidslivet ikke lar en medarbeider slippe unna med en naturlig forsinkelse, men i tillegg tildeler et stempel som ”ikke en av oss”. Jeg mener det er mellom denne typen usaklig stempling fra arbeidslivets side og det offentliges alt for ivrige utvikling av et motsvarende ”godkjent” stempel, at ærlige mennesker må forsøke å bygge et arbeidsliv som tar hensyn til realiteter, men ellers er fritt. Hvis Halrynjos forskning kan bidra til dette, skal det være velkomment.

Kjønnsparadokset

Hvorfor interesserer kjønnsforskerne seg for kjønn? Det synes for meg som at kjønns- og likestillingsforskningen i hovedsak holder stø mot det en kan kalle opphevelse av kjønn. Forskjellen mellom kvinner og menn skal elimineres. En vil altså oppheve det en interesserer seg for. Eller vil kjønnsforskerne bare ta kontrollen? Er det makten til (fritt) å bestemme hva kjønn skal være de er ute etter? Eller prøver de å oppheve kjønn samtidig som de vet at dette ikke kommer til å skje? Kjønnsforskningen synes å lide av innebygde paradokser som er vanskelige å forstå og som synes mangelfullt håndtert.

Konsekvensene for menn

For menn betyr den økende oppmerksomheten både en mulighet og en fare. Muligheten er at menn får et bedre klima for å definere seg legitimt som gruppe i samfunnet med egne interesser og anliggender. Faren er at menn klientifiseres. Begge deler vil bety at menn går i kvinners fotspor. Det bør vi uansett ikke gjøre, uten å tenke oss om to ganger. Også det å definere seg som gruppe i samfunnet bør for menn av historiske grunner, og fordi menn er menn og ikke kvinner, være en annen prosess enn tilsvarende for kvinner.

Hvis vi da ikke heller skal se oss som det fortsatt overordnede kjønn, som i bunn og grunn har ansvaret for samfunnet.

  • email
  • Facebook
  • Twitter
  • Google Bookmarks
Dette innlegget ble publisert i Barn og foreldreskap, Familie, Jobb, Menn og maskulinitet. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *