Alltid pappaberedt

Per Asbjørn Risnes jr. har skre­vet hakke­spett­bok for små­barns­fed­re, under paro­len “du skal ikke bli bed­re mor enn mor. Du skal bli best mulig far.” Simpelthen for­di barn tren­ger beg­ge deler like mye. Forfatteren bru­ker humor og mas­ku­li­ne inn­falls­vink­ler kob­let med stil­re­ne geomet­ris­ke hver­dags­il­lust­ra­sjo­ner av Lars Fiske. Slik meis­les nybak­te fed­res rol­le som omsorgs­gi­ve­re. Boken under­stre­ker at fed­re er gode nok i kraft av at de nett­opp er menn.

Boken hand­ler om fer­den fra unn­fan­gel­se til for­økel­se; fra bleie­skift­ar­beid til hus­ar­beid og om hvor­dan menn kan være fed­re på best mulig måte for sine barn. Den hand­ler også om hvor­dan menn kan være best mulig sam­livs­part­ner for sin utkå­re­de. Risnes jr. berø­rer så vidt hvor­dan man best kan hånd­te­re et far­skap uten­for tra­di­sjo­nel­le sam­livs­kon­stel­la­sjo­ner. Kanskje det­te er et tema for­fat­te­ren kun­ne utfors­ket ytter­li­ge­re i frem­ti­di­ge utgi­vel­ser?

Risnes jr. inn­le­der med å beskri­ve hvor­dan man lager barn. En grei opp­sum­me­ring for oss alle.

Allmenn
Boken gjør meg først og fremst glad og lett. Risnes jr. avmys­ti­fi­se­rer og kor­ri­ge­rer klas­sis­ke mis­opp­fat­nin­ger om gra­vi­di­tet, fød­sel, mor­skap og far­skap, sam­ti­dig som han vita­li­se­rer rol­le­ne. Emnene som tas opp er kom­pli­ser­te og til dels alvor­li­ge, men for­fat­te­ren har en for­mi­da­bel evne til å almin­ne­lig­gjø­re det all­ment kom­plek­se uten å over­for­enk­le eller hen­fal­le til reduk­sjo­ner. Pappauniverset teg­nes opp uten spe­si­elt femi­ni­ne menn. Det er bil­det av den post­mo­der­ne mann vi møter, med den ambi­va­lens det­te inne­bæ­rer for den vak­len­de mas­ku­li­ni­tet.

Humor
Humor er en helt sen­tral del i boken. Til tider kan den frem­stå som kramp­ak­tig. Ikke for­di humo­ren er dår­lig, men for­di den ofte føl­ger et møns­ter man lærer seg å kjen­ne gans­ke raskt. Noe som kan gjø­re inn­hol­det for­ut­sig­bart og platt. Alvorlige epi­so­der, hen­del­ser og for­hold des­ar­me­res med humo­ris­tis­ke ven­din­ger, for å ta brod­den av. Dette er en styr­ke ved boken, sam­ti­dig som det også er en svak­het. Kanskje er det fryk­ten for merke­lap­pen grav­al­vor som tyn­ger? Formodentlig for­di “mam­ma­l­it­te­ra­tu­ren er skre­vet av åtte­barns­mød­re, amme­fa­scis­tis­ke jord­mød­re eller kvin­ne­li­ge leger som kna­pt nev­ner deg i regis­te­ret.” Altså ikke uten grunn, men hel­ler ikke uten ulem­pe.

Punkt èn
Utstrakt bruk av opp­ram­sing og lis­ter trek­ker hel­hets­inn­tryk­ket noe ned. Her er det natur­lig­vis hen­sikts­mes­sig å påpe­ke at opp­ram­sing er med på å beva­re bokens hakke­spett­for­mat – det sen­tra­le trekk ved bokens suk­sess­fak­tor. Her kan du enkelt gå inn og få tips til baga­sje­over­sikt, tid­li­ge tegn på gra­vi­di­tet, hvor­dan få en “nam­nam mam­ma” og kom­men­ta­rer du helst hol­der for deg selv. Men tid­vis blir leser­opp­le­vel­sen noe stak­ka­to.

Hu’ mor
Mor er ikke til å kom­me uten­om når en snak­ker om gra­vi­di­tet, fød­sel, barn og for­eldre­skap. Naturligvis. Boken hand­ler vel så mye om hva og hvor­dan far kan gjø­re ting bed­re for mor (og der­igjen­nom seg selv og bar­net), under og etter svan­ger­ska­pet. Enten det drei­er seg om tap­per­hets­me­dal­je besatt med dia­man­ter, eller amme­tåke­pro­fy­lak­tisk stra­te­gi i regi av far. Dette frem­står som helt natur­lig, men sam­ti­dig gir boken inn­trykk av at menn har et spe­si­elt ansvar for å iva­re­ta alt fra kjær­lig­het og inti­mi­tet; til arbeid og for­sør­gel­se. På det­te punk­tet frem­står Risnes jr. på lin­je med den dans­ke sam­livs­eks­per­ten Jesper Juul, som mener at menn bør utnev­ne seg selv til kjær­lig­hets­mi­nis­ter. Hvorvidt mor har noe å bidra med til far, frem­går bare i den grad sist­nevn­te gjør sitt ytters­te for å sør­ge for at han får seg et sårt til­trengt nyp i ny og ne (men ikke uten bruk av lokke­mid­ler). Et tema “mam­ma­l­it­te­ra­tu­ren” kan ta seg av?

Risnes jr. trek­ker far frem i rampe­ly­set som en til­strek­ke­lig, nød­ven­dig og vik­tig del av barns liv, opp­dra­gel­se og omsorg. På menns pre­mis­ser. Som fed­re må det – i alle fall inn­til vide­re – aksep­te­res at mød­re står lengst frem på for­eldre­ska­pe­ts sce­ne. Ikke en bok i ver­den kan end­re det­te. Det er nød­ven­dig­vis hel­ler ikke øns­ke­lig. Den dagen beg­ge for­eld­re aner­kjen­nes som en like­ver­dig, dyna­misk duo, kan far tre ut av mors skyg­ge og sole seg sam­men med hen­ne i glan­sen av fel­les barn. Det er dem vel for­tjent.

Verdens bes­te pap­pa — Hakkespettbok for små­barns­fed­re
Per Asbjørn Risnes Jr.
Kagge for­lag, 2003

Les også:

Bleier on the road

Pappamannen og and­re manns­idea­ler

Far eller pap­pa?

Dette innlegget ble publisert i Barn og foreldreskap, Familie, Menn og maskulinitet. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.