Overraskende morderisk kvinne

Kommentar (spoi­ler?) til den rus­sis­ke fil­men Elena.

Filmen Elena er nep­pe spe­si­elt laget for vis­ning i Norge. Imidlertid gir fil­men det nors­ke pub­li­kum god anled­ning til å tes­te hvor stand­haf­tig ens sosial­de­mo­kra­tis­ke blikk på ver­den er. De fles­te som ser fil­men blir nok over­ras­ket, men ikke nød­ven­dig­vis alle på sam­me måten.

Tittelfiguren fram­stod som engle­ak­tig i mine øyne helt til his­to­ri­en tok en ven­ding. Den mid­del­ald­ren­de Elena er gift med en kan­skje ti å eld­re, vel­stå­en­de mann. Hun stel­ler for ham som en tje­ner. Er det egent­lig det hun er? Erlend Loe, som har anmeldt fil­men i Aftenposten, anty­der det­te. Jeg la imid­ler­tid mer­ke til at da Vladimir vil­le ha med seg Elena i sen­ga, rea­ger­te hun spon­tant posi­tivt og rik­tig søtt. Det betyr ikke nød­ven­dig­vis at Vladimirs pen­ger er like­gyl­di­ge for hen­ne, men pen­ger ute­luk­ker vel ikke kjær­lig­het. Kanskje også noen kvin­ner er i stand til å til­pas­se selv spon­tant følel­ses­liv til det antatt nød­ven­di­ge.

Vladimir går på jobb og i blant på tre­ning. Ved fro­kost­bor­det sier han at grø­ten Elena har laget er per­fekt. Han spør hvil­ke pla­ner hun har for dagen. Det er intet over­strøm­men­de hjer­te­lig ved hans opp­merk­som­het, men hel­ler ikke noe uvenn­lig, sna­re­re venn­lig i sitt inn­hold. Er det mer liv i Russland enn i Norge hvor alle smi­ler høf­lig?

En dag er Elenas plan å besø­ke sin voks­ne sønn, et barn hun har fra et tid­li­ge­re for­hold. Sønnen er gift, får vi vite, og har to barn. Vladimir er ikke begeist­ret, men han lar Elena hol­de på med sitt, og Vladimir har også et barn som nå er vok­sen, og som Elena mener at Vladimir har et vans­ke­lig for­hold til. De to synes å ha hver sine vans­ker med sitt respek­ti­ve avkom.

Elenas sønn og søn­nens kone, deres sønn på 17 og fami­li­ens toåring er alle hjem­me når Elena kom­mer på besøk. Området der de bor, er for­fal­lent, i kon­trast til Elenas og Vladimirs vel­ut­styr­te lei­lig­het i et ryd­dig strøk. Elena kom­mer med ful­le bære­po­ser og har dess­uten med seg en bun­ke kon­tan­ter. Kontantene er hen­nes pen­sjon, får vi vite, som hun gir til søn­nen og fami­li­en hver måned. Elenas moder­hjer­te er stort og sje­ne­røst selv om bar­net har nådd vok­sen alder. Elenas sønn synes arbeids­løs, men jeg vet ikke om et liv som ansatt er nor­malt på sam­me måten i Russland som i Norge. Sett med nors­ke øyne øns­ker vi kan­skje en hær av NAV-ansat­te som kun­ne inva­de­re områ­det og kan­skje hele Russland.

Sønnesønnen på 17 er snart fer­dig med sko­len. Han har for dår­li­ge karak­te­rer til å kom­me inn på noe stu­di­um. Dette er kri­se, for uten stu­di­um ven­ter mili­tær­tje­nes­te. Siste utvei for å unn­gå mili­tær­tje­nes­te er bestik­kel­ser. Elena vil spør­re Vladimir om hjelp. Hvorfor er det så vik­tig å unn­gå mili­tær­tje­nes­te? Hvis pro­ble­met i norsk første­gangs­tje­nes­te er kjed­som­het, skal mili­tær­tje­nes­te i Russland visst­nok være helt mot­satt. Du kom­mer ikke nød­ven­dig­vis i reel­le kam­per, men mil­jø­et er bru­talt. Når Elena litt sene­re tar opp spørs­må­let med sin vel­stå­en­de mann, er han mot­vil­ling. Han sier at hvis det drei­de seg om gut­tens helse, vil­le det vært en annen sak. Elena sier at det nett­opp er gut­tens helse det drei­er seg om.

Vladimir bestem­mer seg imid­ler­tid for å si nei. Elenas sønn må selv ta ansva­ret for sin fami­lie, sier han. Han anty­der endog at det mili­tæ­re kun­ne være en god sko­le. Elena med­de­ler avsla­get til søn­nen pr tele­fon og leg­ger til at Vladimir kan­skje har litt rett i at det­te ikke er hans, men deres ansvar. Elena og Vladimir synes nå på bølge­leng­de. Men det­te er det sis­te vi ser av har­mo­ni mel­lom de to.

For nå skjer dra­ma­tis­ke ting. Under tre­ning får Vladimir et slag, og etter et syke­hus­opp­hold lig­ger han i sen­gen hjem­me. Han sier han vil skri­ve tes­ta­men­te og for­tel­ler Elena hva det vil gå ut på.

Hva Vladimirs tes­ta­men­te skal gå ut på, er beskre­vet vesent­lig for­skjel­lig av Aftenpostens anmel­der i for­hold til den beskri­vel­sen jeg vil gi. I Aftenposten står det at Vladimirs dat­ter vil arve alt, og at det­te for­ryk­ker balan­sen i for­hol­det mel­lom ekte­fel­le­ne. Jeg hør­te imid­ler­tid tyde­lig Vladimir si at Elena skul­le få en liv­ren­te, og at den skul­le være rike­lig. Filmen drei­er seg om en mann og en kvin­ne. Hva du leg­ger mer­ke til når det gjel­der de to hoved­per­sone­nes hand­lin­ger, og hvor­dan man tol­ker deres situa­sjon, kan ha noe med ditt syn på kvin­ner og menn å gjø­re.

Vladimir får besøk av dat­te­ren på syke­hu­set. Elena ber dat­te­ren møte hen­ne først. Datteren går med på det­te, og Elena for­ma­ner dat­te­ren til å vise kjær­lig­het for faren. Men dat­te­ren sier hun er like­glad med faren.

Datterens påståt­te like­glad­het sier nok mer om hen­nes for­hold til Elena enn til faren. Under dat­te­rens besøk på syke­hu­set blir vi over­ras­ket. Tonen mel­lom dat­te­ren og faren er først kynisk, de er ikke en gang høf­li­ge mot hver­and­re, men plut­se­lig smel­ter isen og de to omfav­ner hver­and­re. Hvorfor først kynis­me og så kjær­lig­het? Mitt for­slag er at kynis­me er en del av livet, i alle fall i Russland. Når far og dat­ter kan ”omfav­ne” den­ne rea­li­tet, kom­mer de også vide­re til den and­re siden av sitt for­hold og de kan omfav­ne hver­and­re.

Å ta ansvar viser seg nå å bety noe annet for Elena enn vi trod­de da hun snak­ket med søn­nen. Elena gir nå Vladimir Viagra og han dør av det­te før han rek­ker å skri­ve det plan­lag­te tes­ta­men­tet. Elena har bak­grunn som syke­plei­er. Dødsfallet er ikke noe uhell, men Elena får omver­de­nen til å tro det­te. Vi ser at Elena lider kva­ler i det Vladimir dør, men kort etter tøm­mer hun husets safe for kon­tan­ter. I nes­te sce­ne møter vi Elena og dat­te­ren hos fami­li­ens advo­kat. Etter loven arver de to halv­par­ten hver.

Siste del av fil­men foku­se­rer på hva som så skjer med Elena og hen­nes sønns fami­lie. Elena drar på nytt besøk, nå med­brin­gen­de alle kon­tan­te­ne fra safen. Sønnesønnen er red­det fra det mili­tæ­re.

På vei­en til besø­ket har vi imid­ler­tid opp­levd den førs­te av i alt fire sce­ner hvor vi kan føle at skjeb­nen er i ferd med å inn­hen­te mor­ders­ken. Hva du føler ved dis­se sce­ne­ne, mener jeg avhen­ger av din for­vent­ning til at rett­ferd vil skje. Jo ster­ke­re for­vent­ning, jo ster­ke­re spen­ning. Imidlertid er det en fak­tor til, og det er hva du anser som rett­fer­dig i den­ne his­to­ri­en. Drepte Elena en inhu­man, gam­mel gjer­rig­knark for å red­de sitt stak­kars barne­barn? Eller går his­to­ri­ens moral hel­ler i mot­satt ret­ning?

Aftenpostens anmel­der sier han had­de sym­pa­ti for Elena hele vei­en, men mis­ten­ker sam­ti­dig seg selv for stor urett. Den nevn­te sce­nen, alt­så den førs­te av fire som kan føles som skjeb­nens inn­hen­ting av en mor­ders­ke, var bare at toget Elena reis­te med stop­pet. Vi så Elena hol­de på ves­ken. Vil til­fel­di­ge rane­re nå stor­me toget? — tenk­te jeg.

Toget kjø­rer imid­ler­tid snart vide­re. Under besø­ket hos søn­nens fami­lie, går strøm­men og det blir mørkt. Kommer raner­ne nå? Nei, intet spe­si­elt skjer. Neste hen­del­se drei­er seg om noe mer. Vi ser sønne­søn­nen til Elena, som alt­så har unn­dratt seg bru­tal mili­tær­tje­nes­te, angri­pe en kon­kur­re­ren­de gjeng sam­men med sin egen gjeng. Etter kam­pe­ne lig­ger gut­ten urør­lig på bak­ken. Drept? Nei, etter en stund rei­ser han seg. Men selv om han er uten alvor­lig fysisk ska­de, er vårt bil­de av ham som uskyl­dig ung­dom ikke len­ger det sam­me. Kunne mili­tær­tje­nes­te vært en pas­sen­de sko­le for ham?

Sønnen til Elena med fami­lie flyt­ter inn i det som før var Elenas og Vladimirs hjem. Nå, som i den for­ri­ge boli­gen, ser vi et av de mann­li­ge fami­lie­med­lem­me­ne lene seg over bal­kon­gens rekk­verk. Langsomt spyt­ter han over kan­ten og vi hører at det tref­fer bak­ken. Den fjer­de og sis­te sce­nen som inn­byr til å føle skjeb­nens inn­hen­ting, er den­ne: Vi ser toårin­gen i fami­li­en våk­ne ale­ne i avdøde Vladimirs seng. Barnet vil ut av sen­gen. Ingen voks­ne er i rom­met, de er sam­let rundt TVen med snacks og drik­ke. Vi ser bal­kon­gen. Vil bar­net krav­le seg opp og fal­le utfor?

Se den­ne inter­es­san­te fil­men og test om du er på bølge­leng­de, eller ikke, med det nors­ke sosial­de­mo­kra­ti­et hvori opp­tatt femi­nis­men.

Oslokinos omta­le.

Dette innlegget ble publisert i Kultur. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *