Norges viktigste jobb er lite mot verdens viktigste oppgave

Det nye barne­om­bu­det, Anne Lindboe, som kom­mer fra over­lege­stil­ling ved Ullevål syke­hus, sier hun går til Norges vik­tigs­te jobb. Viktigere enn stats­mi­nis­te­rens. Det kan hun ha rett i, for barne­om­bu­det befin­ner seg midt i front­lin­jen mel­lom offent­lig og pri­vat ansvar i sam­fun­net.

Til for­skjell fra Stortingets ombud for for­valt­nin­gen (sivil­om­buds­man­nen) har Barneombudet ikke bare barns for­hold til offent­lig sek­tor som sitt arbeids­om­rå­de, men kan ta for seg barns for­hold i fle­re sam­men­hen­ger. Barneombudet kan støt­te enhver mot nes­ten hvem som helst så sant han/hun mener det er posi­tivt for berør­te barn. Hvilke pri­va­te kref­ter kan det være snakk om? Jeg ten­ker på det som for­mo­dent­lig er ver­dens elds­te opp­ga­ve, nem­lig den å være for­eld­re. Fortsatt kan vi si at det­te er ver­dens vik­tigs­te opp­ga­ve. Forskjellene på for­eldre­opp­ga­ven og offent­lig barne­om­sorg er fle­re. Den vik­tigs­te for­skjel­len er plas­sen for det per­son­li­ge. To lære­re eller to barne­hage­an­sat­te kan være like gode, men to for­eld­re er ald­ri like. Landets for­eld­re gjør rik­tig nok mye likt i dag, men tross alt med en per­son­lig touch. Enhver far eller mor leker f eks med sine barn på sin spe­si­el­le måte.

En sær­lig deli­kat for­eldre­opp­ga­ve er å set­te gren­ser for barn. Dette kan vi si er en mas­ku­lin opp­ga­ve. Nødvendig begrens­ning kan for­eld­re gjø­re med basis i almin­ne­li­ge prin­sip­per for hen­syns­full­het og moralsk for­svar­lig være­måte, men også med basis i egne behov. En far eller mor kan med rett­fer­dig vre­de set­te en sønn eller dat­ter på plass hvis han/hun opp­trer over alle gren­ser ego­is­tisk. Slik lærer barn at de ikke er ale­ne i ver­den.

Det sist­nevn­te er ikke så lett å kopiere for det offent­li­ge. En offent­lig ansatt er til ste­de kun for dem de betje­ner. Hovedtyngden når det gjel­der begrens­ning, skjer gjen­nom reg­ler. Barn lærer at de er ale­ne i en ver­den av reg­ler.

Foreldreskapet er kan­skje ver­dens elds­te opp­ga­ve, og den er nep­pe utryd­dings­tru­et, men det kan være et spørs­mål om for­eldre­ska­pet under­gra­ves av den øken­de offent­lig inn­sat­sen. Familiehistorikeren Sølvi Sogner skrev for noen år siden at sta­ten i løpet av det for­ri­ge århund­ret over­tok mer og mer som barne­far. Verken Anne Lindboe eller noen annen har kapa­si­tet til å være glad i alle Norges barn. Det for­ri­ge barne­om­bu­det had­de like­vel en fabel­ak­tig evne til å duk­ke pose­ren­de opp som barns red­nings­mann der for­eld­re ikke had­de klart sin opp­ga­ve, spe­si­elt hus­ker jeg Hjermann iført fullt ope­ra­sjons­an­trekk i for­grun­nen av et bil­de der et barn i bak­grun­nen fikk ope­rert bort alle sine øde­lag­te ten­ner etter miss­kjøt­sel fra for­eld­re­ne. Ombudet kun­ne nep­pe være til nyt­te, men han kun­ne sym­bo­li­se­re god­he­ten.

En skal imid­ler­tid ikke for­veks­le sta­ten og god­he­ten. Det jeg kun­ne øns­ke fra det nye barne­om­bu­det er ikke at hun støt­ter for­eld­re. Jeg mener vi har mer enn nok offent­lig støtte­virk­som­het i sam­fun­net, og med det­te risi­ke­rer en å under­gra­ve det selv­føl­ge­li­ge ved det en støt­ter. Det jeg øns­ker for for­eldre­ska­pet er respekt, og i tråd med det­te uttalt inn­sikt i egen begren­sing både som ombud og på veg­ne av det offent­li­ge.

Les også Byråkratisert barn­dom

Dette innlegget ble publisert i Barn og foreldreskap. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *