Radikal feminisme i Forsvaret

Blir det nors­ke for­sva­ret poli­ti­sert? Et ømtå­lig spørs­mål, for (forsvars-)politikk er greit, mens poli­ti­se­ring av et lands for­svar er noe annet. Det sist­nevn­te for­bin­der vi med land vi nødig vil sam­men­lik­ne oss med. Debatten om kjønn og kvo­te­ring i for­sva­ret avslut­tes med den­ne artik­ke­len som opp­rin­ne­lig er pub­li­sert i Offisersbladet nr 7, 2011, og gjen­gis (noe for­kor­tet) med til­la­tel­se fra for­fat­te­ren, som er kap­tein i hæren.

I debatten ingen klimaendring

Ett sen­tralt punkt i min førs­te artik­kel var debatt­kli­ma­et. Innleggene fra Ingebrigtsen og fra Stubberud eksemp­li­fi­se­rer på en god måte de momen­te­ne jeg tok opp. Man utta­ler at man gjer­ne ser debatt om like­stil­ling, man vil pro­ble­ma­ti­se­re makt­for­de­lin­gen i Forsvaret etc. Men så snart man som mann fak­tisk for­sø­ker å dis­ku­te­re like­stil­ling og dets inn­hold blir man raskt sab­let ned med vet­tu­ge argu­men­ter som at; ”menn er red­de for kon­kur­ran­se”.

Videre bru­kes ofte ”guilt by associa­tion,” eller strå­manns­ar­gu­men­ta­sjon og svært ofte males det opp en falsk diko­to­mi. Man er enten med eller mot. Kritiske ytrin­ger blir umid­del­bart brukt for å demon­stre­re mot­stan­den mot kvin­ner ”der ute” (les blant menn) og frem­he­vin­gen av egen ideo­lo­gis rett­mes­sig­het. Før jeg selv had­de sett min egen artik­kel på trykk fikk jeg eksem­pel­vis rime­lig stram­me mail i min epost, hvor det blant annet ble hev­det at jeg var et typisk eksem­pel på ”mot­stan­den mot kvin­ner i Forsvaret.” Jeg har også blitt gjort opp­merk­som på at mitt inn­legg har blitt brukt for å vise kvin­ner på krigs­skole­opp­tak hva slags utford­rin­ger de vil kun­ne møte i manns­bas­tio­nen Forsvaret.

Tiltak som politiserer

Stubberud vil ikke dis­ku­te­re en like­stil­lings­po­li­tikk som har ”lig­get fast i lang tid” og som er for­ank­ret i FN reso­lu­sjo­ner. Han har helt rett i at like­stil­ling er en selv­føl­ge. Det han kan­skje ikke har fått med seg er at begre­pe­ts inn­hold har end­ret seg over tid og at uli­ke grup­pe­rin­ger leg­ger uli­ke tolk­nin­ger til grunn. Tiltak som frem­mes blir avgjø­ren­de. Argumentasjonen i Stubberud og Ingebretsens artik­ler føres imid­ler­tid på typisk femi­nis­tisk maner, med sve­pen­de gene­ra­li­se­rin­ger og appell til føle­ri.

Likestilling star­tet som en kamp for like mulig­he­ter båret frem blant annet av libe­ra­lis­ter. Siden har det blitt kup­pet av den poli­tis­ke venstre­si­den, og i dag er like­stil­lings­be­gre­pet slik det frem­mes i FN reso­lu­sjon  1325  og i Norge ofte syn­onymt med løs­nin­ger frem­met av den poli­tis­ke venstre­si­den. Man har gått fra lik­het i mulig­he­ter til lik­het i resul­ta­ter, målt kol­lek­tivt. Dette er ikke en poli­tikk som har lig­get fast i lang tid. Dette er en poli­tikk som har kom­met til de sene­re år. ”Likestilling” i dag inne­bæ­rer såle­des ofte et kjønns­makt­per­spek­tiv, en tro på kjønn som sosi­al kon­struk­sjon og en rek­ke stat­li­ge like­stil­lings­til­tak for å frem­me såkalt kjønns­ba­lan­se. Dagens imple­men­te­ring av FN reso­lu­sjon 1325 og ”kjønns­per­spek­ti­vet” i det nors­ke Forsvaret poli­ti­se­rer Forsvaret.

Feminisme som likner marxisme

Man frem­mer et ” kjønns­per­spek­tiv”, som ofte er syn­onymt med ”gen­der­fe­mi­nis­me”. Genderfeminismen har nær­mest reli­giø­se trekk, og en klar sosialistisk/marxistisk pro­fil. Dersom man byt­ter ut begreps­pa­ret mann og kvin­ne i reto­rik­ken, ser man lett kob­lin­gen til klas­sisk marx­is­tisk argu­men­ta­sjon og tan­ke. Menn blir over­klas­sen, bor­ger­ska­pet og kapi­ta­lis­te­ne, kvin­ner under­klas­sen og pro­le­ta­ria­tet. Kravene i mar­ke­det og arbeids­li­vet i eksem­pel­vis Forsvaret er utmeis­let av borgerskapet/kapitalistene (les menn) og dis­se må såle­des end­res. Man går over fra å vur­de­re hvert enkelt indi­vid for seg selv, til å vur­de­re den enkel­te med basis i til­hø­rig­het til et kol­lek­tiv, jam­før eksem­pel­vis like­lønn for kjønns­grup­pe­ne eller kjønns­ba­lan­se på arbeids­plas­se­ne. Løsningene som frem­mes er også ofte av marx­is­tisk karak­ter. Kvinner og menn som er ueni­ge i ideo­lo­gi­en lider av ”falsk bevisst­het,” de må ”bevisst­gjø­res.”

Videre skal poli­tis­ke råd­gi­ve­re kalt ”gen­der advi­sors”, eller like­stil­lings­råd­gi­ve­re inn på alle nivå i sam­fun­net, her­under også nå i Forsvaret. Personlig trod­de jeg at poli­tis­ke råd­gi­ve­re i mili­tæ­re enhe­ter var noe som til­hør­te land vi ikke øns­ker å sam­men­lik­ne oss med (jam­før poli­tis­ke kom­mis­særer i eksem­pel­vis Sovjetunionen og nasjo­nal-sosia­lis­tis­ke Tyskland), men det er nye tider.

Fordel å være kvinne

Stubberud er opp­tatt av at menn sit­ter med ”defi­ni­sjons­mak­ten.” Dette er klas­sisk femi­nis­tisk argu­men­ta­sjons­me­to­dikk fri­kob­let fra kon­kre­te hen­vis­nin­ger. Definisjonsmakt på hvil­ke områ­der? Stubberud hin­ter her på at fysisk kapa­si­tet til­leg­ges for stor vekt, men kom­mer ikke med ytter­li­ge­re eksemp­ler. Dette over­for­enk­ler og for­dum­mer debat­ten. Kravet til fysisk kapa­si­tet har nok ikke sitt pri­mæ­re utgangs­punkt i menns behov, men sna­re­re i avde­lin­ge­nes og Forsvarets behov for at man skal kun­ne gjø­re job­ben. Det kas­tes ut langt fle­re menn enn kvin­ner fra Forsvaret på grunn av fysis­ke krav. Det kan dog hen­de at man i for stor grad vekt­leg­ger fysisk pre­sta­sjo­ner i anset­tel­ser i fm opp­rykk etc. men det­te vil i så til­fel­le ikke nød­ven­dig­vis gag­ne alle menn. Argumentasjonen til Stubberud kan alt­så ha et snev av sann­het, men er alt for gene­rell til at dis­ku­sjo­nen gir mening.

Stubberud hev­der alt­så at menn har satt pre­mis­se­ne for like­stil­ling i Forsvaret uten at han frem­mer sær­lig tungt­vei­en­de argu­men­ter for sin påstand. I Norge gene­relt og i ves­ten for­øv­rig er det femi­nist­be­ve­gel­sen som på man­ge måter har fått defi­ni­sjons­mak­ten. Feminismen har med sjat­te­rin­ger et enøyd fokus — manns­spørs­mål og menn berø­res ikke, med unn­tak av såkalt kri­tisk manns­forsk­ning, hvor menn og mas­ku­li­ni­tet skal dekon­stru­eres, pro­ble­ma­ti­se­res og avslø­res. Feministbevegelsen har dog ikke mono­pol på debat­ten. Det fin­nes også pro­ble­mer som hoved­sa­ke­lig ram­mer først og fremst menn, f.eks. arbeids­døds­fall. Jeg tvi­ler dog på at Stubberud har ansatt man­ge mas­ku­li­nis­ter på sitt kon­tor.

Stubberud påstår at det fore­lig­ger en kul­tu­rell mot­stand mot kvin­ner i Forsvaret og at intro­duk­sjo­nen av et gen­der­per­spek­tiv vil kun­ne bidra til å end­re det­te. Jeg bestri­der det­te på det ster­kes­te. Det fin­nes nok enkelt­in­di­vi­der som er skep­tis­ke til kvin­ner i Forsvaret, men at det­te er noe som gjen­nom­sy­rer Forsvaret er tøv. I den tiden jeg har vært i Forsvaret, har det nok hel­ler vært mer en for­del, enn en ulem­pe å være kvin­ne. For ordens skyld kan jeg også nev­ne at jeg er gift med en kvin­ne­lig kol­le­ga. Dersom jeg repre­sen­te­rer ”typisk mot­stand mot kvin­ner i Forsvaret” så stik­ker den­ne mot­stan­den tyde­lig­vis ikke sær­lig dypt.

Motstand mot inkompetanse, ikke kvinner

Ved å inn­føre det såkal­te kjønns­per­spek­ti­vet i Forsvaret pro­du­se­rer og ved­li­ke­hol­der man de såkal­te mot­fore­stil­lin­ge­ne og for­dom­me­ne man øns­ker å bekjem­pe. Til tross for at 9 av 10 kvin­ner er meget godt kva­li­fi­sert så hol­der det med at 1 av 10 fal­ler igjen­nom eller er inkom­pe­tent. Den ene blir der­et­ter et sym­bol på hele grup­pen, og alle tas over en kam. Kvoteringstiltak og ”kjønns­kvo­ter” går der­med ofte mest ut over mine kvin­ne­li­ge kol­le­ga­er. Likevel anset­ter man gen­de­r­ad­visors, fors­ke­re og like­stil­lings­ko­or­di­na­to­rer som skal kjem­pe mot mot­stan­den mot kvin­ner i sys­te­met. Gjennom såkal­te like­stil­lings­til­tak har man på den­ne måten skapt en helt ny kar­rie­r­evei i offent­lig og pri­vat sek­tor, nasjo­nalt og inter­na­sjo­nalt. I og med at kjønn er del av det mes­te, kan man utta­le seg i bre­de orde­lag i de fles­te sam­men­hen­ger, fra bunn til topp i sys­te­met.

Blant Forsvarets kvin­ner og menn fore­lig­ger en utstrakt mot­stand mot inkom­pe­tan­se og udyk­tig­het uav­hen­gig av kjønn.  Det bur­de være mind­re fokus på under­sø­kel­ser som skal vur­de­re antal­let ”sek­su­elt lade­de blikk” og et ster­ke­re fokus på kom­pe­tan­se, dyk­tig­het og hen­sikts­mes­sig­het av det vi bedri­ver i det dag­li­ge, uav­hen­gig av kjønn, her­under også vur­de­rin­ger av vårt ledel­ses­ap­pa­rat og dets kom­pe­tan­se.

Ensidig forskning

Både Ingebretsen og Stubberud hen­vi­ser beg­ge til ”forsk­ning” for å illust­re­re vik­tig­he­ten av ”kjønns­per­spek­ti­vet.” Jeg har lest en av dis­se forsk­nings­rap­por­te­ne hvor jeg-, og blant annet Tormod Heier har blitt truk­ket frem av fors­ker­ne Nina Rones og Kari Fasting i den såkal­te ”Befalsskolestudien – Felles Opptak og Seleksjon 2010; Hva skjer i felt(et)?” under kapit­te­let ”jen­ter som “hater jen­ter” som ikke kan bære sek­ken sin selv. Studien er repre­sen­ta­tiv på man­ge måter og illust­re­rer mine poeng. Man bekref­ter i stor grad det man søker å fin­ne, man dekon­stru­er og dis­ku­te­rer makt og kul­tur. Man søker for­kla­rin­ger innen kul­tur og kjønn, uten å vur­de­re and­re rele­van­te for­hold, man trek­ker ikke inn mot­røs­ter osv. Jeg stil­ler sto­re spørs­mål ved den til­nær­min­gen ”fors­ker­ne” i den­ne sam­men­heng benyt­ter. Jentene som i stu­di­en er skep­tis­ke til kvin­ner som ikke kla­rer å bære sek­ken sin selv, har tyde­lig­vis ”ikke skjønt det”. Forskerne der­imot mener å kun­ne påvi­se at menn har defi­ni­sjons­mak­ten og at kra­ve­ne er satt på menns pre­mis­ser. Kjønn blir såle­des en for­kla­rings­va­ria­bel og fors­ker­ne ser for­kla­rin­ger som få and­re ser.

Alt går — for en kvinne

Minnesmerke over fal­ne i førs­te ver­dens­krig, London

Ved å snak­ke om ”radi­kal kvo­te­ring av menn” frem­stil­ler man mann­lig verne­plikt som et pri­vi­le­gi­um og ikke som et offer for fel­les­ska­pet. Man omgjør på den­ne måten plikt til pri­vi­le­gi­um. Mang en mann har mot­vil­lig avtjent første­gangs­tje­nes­ten. Årlig må menn avtje­ne arrest, eller god­ta bøter på grunn av mang­len­de opp­møte i fm øvel­ser og inn­kal­lin­ger. Siden verne­plik­tens intro­duk­sjon i uli­ke land har også en rek­ke menn ofret sine liv på fel­les­ska­pe­ts alter. Menn som ikke vil sloss risi­ke­rer krigs­rett, feng­sel og i enkel­te land, døds­straff. Tror minis­te­ren seriøst at alle menn som tje­neste­gjor­de under 1. og 2. ver­dens­krig på de uli­ke side­ne sat­te pris på å avtje­ne verne­plik­ten for sine fedre­land? Første gan­gen jeg hør­te utta­lel­sen om ”radi­kal kvo­te­ring av menn” trod­de jeg at minis­te­ren had­de blitt feil­si­tert. At en for­svars­mi­nis­ter kan omta­le mann­lig ver­neplikt på den­ne måten sier svært mye om hvor­dan den såkal­te ”like­stil­lings­de­bat­ten” føres i Norge. Stubberud skri­ver i sin artik­kel ”vi har fort­satt en vei å gå på det hold­nings­mes­si­ge.” Med en for­svars­mi­nis­ter som pra­ter om ”radi­kal kvo­te­ring av menn” og en stats­sek­re­tær og en ”mang­folds­ko­or­di­na­tor” som for­sva­rer det­te så må jeg dess­ver­re si meg enig.

Tidligere bidrag i debat­ten:

Kvotering som virke­mid­del i for­sva­ret av kom­man­dør Tore Asmund Stubberud, koor­di­na­tor for mang­fold og like­stil­ling

Tåler men­ne­ne kon­kur­ran­sen? av stats­sek­re­tær i Forsvarsdepartementet Roger Ingebrigtsen

Verneplikten – et pri­vi­le­gi­um for menn? av kap­tein Johannes Mella

Litteraturtips

Som svar på lit­te­ra­tur­tips gitt av stats­sek­re­tær og mot­de­bat­tant Roger Ingebrigtsen anbe­fa­ler artik­kel­for­fat­te­ren føl­gen­de:

  • Who Stole Feminism” og ”The War Against Boys” av femi­nis­ten  Christina Hoff Summers — en intro­duk­sjon til gen­der­fe­mi­nis­me.
  • Samme for­fat­ters artik­kel om ”The Convention on the Elimination of All Forms of Discrimination against Women (CEDAW)”, som fin­nes her; for noen betrakt­nin­ger om sli­ke kon­ven­sjo­ners og reso­lu­sjo­ners poli­tis­ke pro­fil og inn­ret­ning.
  • Affirmative Action Around the World,” av Thomas Sowell for en empi­risk gjen­nom­gang av noen av de kon­se­kven­se­ne kvo­te­ring som virke­mid­del har ført med seg.
  • Woman in the Military,” av Brian Mitchell, ”Men Woman and War” av Martin van Creveld og Stephanie Gutmann’s “The Kinder, Gentler Military: Can It Still Win Wars?” (egnet for å balan­se­re biblio­te­ket på den mili­tæ­re mang­folds­ko­or­di­na­to­rens kon­tor).
  • Higher Superstition: The Academic Left and Its Quarrels with Science” av Paul R. Gross og Norman Levitt, ”Fashionable Nonsense: Postmodern Intellectuals’ Abuse of Science” av Alan Sokal og Jean Bricmont, og ”A House Built on Sand: Exposing Postmodernist Myths About Science” av Noretta Koertge for en mer dypt­gå­en­de for­stå­el­se for rela­ti­vis­me, post­mo­der­nis­me og dekon­struk­ti­vis­me (stats­sek­re­tæ­ren og koor­di­na­to­ren kan lære seg å skil­le viten­skap fra ideo­lo­gi).
  • Feminist og pro­fes­sor i kri­mi­no­lo­gi; Neyil Boyds sin gjen­nom­gang av utvik­lin­gen av begre­pet ”sek­su­ell tra­kas­se­ring” og lov­ver­ket i USA og Kanada i ” Big Sister: How Extreme Feminism has Betrayed the Fight for Sexual Equality.”
  • Avslutningsvis tip­ses (mang­folds­ko­or­di­na­to­ren) om ”The Myth of Male Power” av den tid­li­ge­re femi­nis­ten og nåvæ­ren­de manns­fors­ke­ren Warren Farrell og det svens­ke manns­ut­val­gets hjem­me­side.
Dette innlegget ble publisert i Diskusjonsklima og sensur, Jobb. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.