Radikal feminisme i Forsvaret

Blir det norske forsvaret politisert? Et ømtålig spørsmål, for (forsvars-)politikk er greit, mens politisering av et lands forsvar er noe annet. Det sistnevnte forbinder vi med land vi nødig vil sammenlikne oss med. Debatten om kjønn og kvotering i forsvaret avsluttes med denne artikkelen som opprinnelig er publisert i Offisersbladet nr 7, 2011, og gjengis (noe forkortet) med tillatelse fra forfatteren, som er kaptein i hæren.

I debatten ingen klimaendring

Ett sentralt punkt i min første artikkel var debattklimaet. Innleggene fra Ingebrigtsen og fra Stubberud eksemplifiserer på en god måte de momentene jeg tok opp. Man uttaler at man gjerne ser debatt om likestilling, man vil problematisere maktfordelingen i Forsvaret etc. Men så snart man som mann faktisk forsøker å diskutere likestilling og dets innhold blir man raskt sablet ned med vettuge argumenter som at; ”menn er redde for konkurranse”.

Videre brukes ofte ”guilt by association,” eller stråmannsargumentasjon og svært ofte males det opp en falsk dikotomi. Man er enten med eller mot. Kritiske ytringer blir umiddelbart brukt for å demonstrere motstanden mot kvinner ”der ute” (les blant menn) og fremhevingen av egen ideologis rettmessighet. Før jeg selv hadde sett min egen artikkel på trykk fikk jeg eksempelvis rimelig stramme mail i min epost, hvor det blant annet ble hevdet at jeg var et typisk eksempel på ”motstanden mot kvinner i Forsvaret.” Jeg har også blitt gjort oppmerksom på at mitt innlegg har blitt brukt for å vise kvinner på krigsskoleopptak hva slags utfordringer de vil kunne møte i mannsbastionen Forsvaret.

Tiltak som politiserer

Stubberud vil ikke diskutere en likestillingspolitikk som har ”ligget fast i lang tid” og som er forankret i FN resolusjoner. Han har helt rett i at likestilling er en selvfølge. Det han kanskje ikke har fått med seg er at begrepets innhold har endret seg over tid og at ulike grupperinger legger ulike tolkninger til grunn. Tiltak som fremmes blir avgjørende. Argumentasjonen i Stubberud og Ingebretsens artikler føres imidlertid på typisk feministisk maner, med svepende generaliseringer og appell til føleri.

Likestilling startet som en kamp for like muligheter båret frem blant annet av liberalister. Siden har det blitt kuppet av den politiske venstresiden, og i dag er likestillingsbegrepet slik det fremmes i FN resolusjon  1325  og i Norge ofte synonymt med løsninger fremmet av den politiske venstresiden. Man har gått fra likhet i muligheter til likhet i resultater, målt kollektivt. Dette er ikke en politikk som har ligget fast i lang tid. Dette er en politikk som har kommet til de senere år. ”Likestilling” i dag innebærer således ofte et kjønnsmaktperspektiv, en tro på kjønn som sosial konstruksjon og en rekke statlige likestillingstiltak for å fremme såkalt kjønnsbalanse. Dagens implementering av FN resolusjon 1325 og ”kjønnsperspektivet” i det norske Forsvaret politiserer Forsvaret.

Feminisme som likner marxisme

Man fremmer et ” kjønnsperspektiv”, som ofte er synonymt med ”genderfeminisme”. Genderfeminismen har nærmest religiøse trekk, og en klar sosialistisk/marxistisk profil. Dersom man bytter ut begrepsparet mann og kvinne i retorikken, ser man lett koblingen til klassisk marxistisk argumentasjon og tanke. Menn blir overklassen, borgerskapet og kapitalistene, kvinner underklassen og proletariatet. Kravene i markedet og arbeidslivet i eksempelvis Forsvaret er utmeislet av borgerskapet/kapitalistene (les menn) og disse må således endres. Man går over fra å vurdere hvert enkelt individ for seg selv, til å vurdere den enkelte med basis i tilhørighet til et kollektiv, jamfør eksempelvis likelønn for kjønnsgruppene eller kjønnsbalanse på arbeidsplassene. Løsningene som fremmes er også ofte av marxistisk karakter. Kvinner og menn som er uenige i ideologien lider av ”falsk bevissthet,” de må ”bevisstgjøres.”

Videre skal politiske rådgivere kalt ”gender advisors”, eller likestillingsrådgivere inn på alle nivå i samfunnet, herunder også nå i Forsvaret. Personlig trodde jeg at politiske rådgivere i militære enheter var noe som tilhørte land vi ikke ønsker å sammenlikne oss med (jamfør politiske kommissærer i eksempelvis Sovjetunionen og nasjonal-sosialistiske Tyskland), men det er nye tider.

Fordel å være kvinne

Stubberud er opptatt av at menn sitter med ”definisjonsmakten.” Dette er klassisk feministisk argumentasjonsmetodikk frikoblet fra konkrete henvisninger. Definisjonsmakt på hvilke områder? Stubberud hinter her på at fysisk kapasitet tillegges for stor vekt, men kommer ikke med ytterligere eksempler. Dette overforenkler og fordummer debatten. Kravet til fysisk kapasitet har nok ikke sitt primære utgangspunkt i menns behov, men snarere i avdelingenes og Forsvarets behov for at man skal kunne gjøre jobben. Det kastes ut langt flere menn enn kvinner fra Forsvaret på grunn av fysiske krav. Det kan dog hende at man i for stor grad vektlegger fysisk prestasjoner i ansettelser i fm opprykk etc. men dette vil i så tilfelle ikke nødvendigvis gagne alle menn. Argumentasjonen til Stubberud kan altså ha et snev av sannhet, men er alt for generell til at diskusjonen gir mening.

Stubberud hevder altså at menn har satt premissene for likestilling i Forsvaret uten at han fremmer særlig tungtveiende argumenter for sin påstand. I Norge generelt og i vesten forøvrig er det feministbevegelsen som på mange måter har fått definisjonsmakten. Feminismen har med sjatteringer et enøyd fokus – mannsspørsmål og menn berøres ikke, med unntak av såkalt kritisk mannsforskning, hvor menn og maskulinitet skal dekonstrueres, problematiseres og avsløres. Feministbevegelsen har dog ikke monopol på debatten. Det finnes også problemer som hovedsakelig rammer først og fremst menn, f.eks. arbeidsdødsfall. Jeg tviler dog på at Stubberud har ansatt mange maskulinister på sitt kontor.

Stubberud påstår at det foreligger en kulturell motstand mot kvinner i Forsvaret og at introduksjonen av et genderperspektiv vil kunne bidra til å endre dette. Jeg bestrider dette på det sterkeste. Det finnes nok enkeltindivider som er skeptiske til kvinner i Forsvaret, men at dette er noe som gjennomsyrer Forsvaret er tøv. I den tiden jeg har vært i Forsvaret, har det nok heller vært mer en fordel, enn en ulempe å være kvinne. For ordens skyld kan jeg også nevne at jeg er gift med en kvinnelig kollega. Dersom jeg representerer ”typisk motstand mot kvinner i Forsvaret” så stikker denne motstanden tydeligvis ikke særlig dypt.

Motstand mot inkompetanse, ikke kvinner

Ved å innføre det såkalte kjønnsperspektivet i Forsvaret produserer og vedlikeholder man de såkalte motforestillingene og fordommene man ønsker å bekjempe. Til tross for at 9 av 10 kvinner er meget godt kvalifisert så holder det med at 1 av 10 faller igjennom eller er inkompetent. Den ene blir deretter et symbol på hele gruppen, og alle tas over en kam. Kvoteringstiltak og ”kjønnskvoter” går dermed ofte mest ut over mine kvinnelige kollegaer. Likevel ansetter man genderadvisors, forskere og likestillingskoordinatorer som skal kjempe mot motstanden mot kvinner i systemet. Gjennom såkalte likestillingstiltak har man på denne måten skapt en helt ny karrierevei i offentlig og privat sektor, nasjonalt og internasjonalt. I og med at kjønn er del av det meste, kan man uttale seg i brede ordelag i de fleste sammenhenger, fra bunn til topp i systemet.

Blant Forsvarets kvinner og menn foreligger en utstrakt motstand mot inkompetanse og udyktighet uavhengig av kjønn.  Det burde være mindre fokus på undersøkelser som skal vurdere antallet ”seksuelt ladede blikk” og et sterkere fokus på kompetanse, dyktighet og hensiktsmessighet av det vi bedriver i det daglige, uavhengig av kjønn, herunder også vurderinger av vårt ledelsesapparat og dets kompetanse.

Ensidig forskning

Både Ingebretsen og Stubberud henviser begge til ”forskning” for å illustrere viktigheten av ”kjønnsperspektivet.” Jeg har lest en av disse forskningsrapportene hvor jeg-, og blant annet Tormod Heier har blitt trukket frem av forskerne Nina Rones og Kari Fasting i den såkalte ”Befalsskolestudien – Felles Opptak og Seleksjon 2010; Hva skjer i felt(et)?” under kapittelet ”jenter som “hater jenter” som ikke kan bære sekken sin selv. Studien er representativ på mange måter og illustrerer mine poeng. Man bekrefter i stor grad det man søker å finne, man dekonstruer og diskuterer makt og kultur. Man søker forklaringer innen kultur og kjønn, uten å vurdere andre relevante forhold, man trekker ikke inn motrøster osv. Jeg stiller store spørsmål ved den tilnærmingen ”forskerne” i denne sammenheng benytter. Jentene som i studien er skeptiske til kvinner som ikke klarer å bære sekken sin selv, har tydeligvis ”ikke skjønt det”. Forskerne derimot mener å kunne påvise at menn har definisjonsmakten og at kravene er satt på menns premisser. Kjønn blir således en forklaringsvariabel og forskerne ser forklaringer som få andre ser.

Alt går – for en kvinne

Minnesmerke over falne i første verdenskrig, London

Ved å snakke om ”radikal kvotering av menn” fremstiller man mannlig verneplikt som et privilegium og ikke som et offer for fellesskapet. Man omgjør på denne måten plikt til privilegium. Mang en mann har motvillig avtjent førstegangstjenesten. Årlig må menn avtjene arrest, eller godta bøter på grunn av manglende oppmøte i fm øvelser og innkallinger. Siden vernepliktens introduksjon i ulike land har også en rekke menn ofret sine liv på fellesskapets alter. Menn som ikke vil sloss risikerer krigsrett, fengsel og i enkelte land, dødsstraff. Tror ministeren seriøst at alle menn som tjenestegjorde under 1. og 2. verdenskrig på de ulike sidene satte pris på å avtjene verneplikten for sine fedreland? Første gangen jeg hørte uttalelsen om ”radikal kvotering av menn” trodde jeg at ministeren hadde blitt feilsitert. At en forsvarsminister kan omtale mannlig verneplikt på denne måten sier svært mye om hvordan den såkalte ”likestillingsdebatten” føres i Norge. Stubberud skriver i sin artikkel ”vi har fortsatt en vei å gå på det holdningsmessige.” Med en forsvarsminister som prater om ”radikal kvotering av menn” og en statssekretær og en ”mangfoldskoordinator” som forsvarer dette så må jeg dessverre si meg enig.

Tidligere bidrag i debatten:

Kvotering som virkemiddel i forsvaret av kom­man­dør Tore Asmund Stubberud, koor­di­na­tor for mang­fold og like­stil­ling

Tåler mennene konkurransen? av stats­sek­re­tær i Forsvarsdepartementet Roger Ingebrigtsen

Verneplikten – et privilegium for menn? av kap­tein Johannes Mella

Litteraturtips

Som svar på litteraturtips gitt av statssekretær og motdebattant Roger Ingebrigtsen anbefaler artikkelforfatteren følgende:

  • Who Stole Feminism” og ”The War Against Boys” av feministen  Christina Hoff Summers – en introduksjon til genderfeminisme.
  • Samme forfatters artikkel om ”The Convention on the Elimination of All Forms of Discrimination against Women (CEDAW)”, som finnes her; for noen betraktninger om slike konvensjoners og resolusjoners politiske profil og innretning.
  • Affirmative Action Around the World,” av Thomas Sowell for en empirisk gjennomgang av noen av de konsekvensene kvotering som virkemiddel har ført med seg.
  • Woman in the Military,” av Brian Mitchell, ”Men Woman and War” av Martin van Creveld og Stephanie Gutmann’s «The Kinder, Gentler Military: Can It Still Win Wars?” (egnet for å balansere biblioteket på den militære mangfoldskoordinatorens kontor).
  • Higher Superstition: The Academic Left and Its Quarrels with Science” av Paul R. Gross og Norman Levitt, ”Fashionable Nonsense: Postmodern Intellectuals’ Abuse of Science” av Alan Sokal og Jean Bricmont, og ”A House Built on Sand: Exposing Postmodernist Myths About Science” av Noretta Koertge for en mer dyptgående forståelse for relativisme, postmodernisme og dekonstruktivisme (statssekretæren og koordinatoren kan lære seg å skille vitenskap fra ideologi).
  • Feminist og professor i kriminologi; Neyil Boyds sin gjennomgang av utviklingen av begrepet ”seksuell trakassering” og lovverket i USA og Kanada i ” Big Sister: How Extreme Feminism has Betrayed the Fight for Sexual Equality.”
  • Avslutningsvis tipses (mangfoldskoordinatoren) om ”The Myth of Male Power” av den tidligere feministen og nåværende mannsforskeren Warren Farrell og det svenske mannsutvalgets hjemmeside.
  • email
  • Facebook
  • Twitter
  • Google Bookmarks
Dette innlegget ble publisert i Jobb. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *