Respekt for foreldreskapet

Foreldre er i dag uten mate­ri­ell rett til sine barn både i for­bin­del­se med barne­vern og i for­bin­del­se med barne­for­de­ling. Foreldre har bare pro­ses­su­el­le ret­tig­he­ter. Man har rett til å bli hørt, men ingen rett til å behol­de sine barn. Dette mener jeg er direk­te inhu­mant. Man kan ikke ta barn fra folk bare for­di man mener en annen løs­ning er litt bed­re for bar­net.

Barnevernet som elitetropp

Med ujev­ne mel­lom­rom blus­ser det opp debatt om barn­ver­net. Det er gjer­ne antatt hår­rei­sen­de enkelt­sa­ker som ten­ner kri­tikk. Se f eks Nina Witoszek 17/2–12 og Elin Brodin 28/5–09.

Jeg mener barne­ver­net kun­ne gjø­res til sosial­tje­nes­te­nes elite­tropp — et sted hvor man som ansatt top­per kar­rie­ren etter lang og for­tjenst­full inn­sats på and­re områ­der, og med til­sva­ren­de lønn. Jeg skul­le likt å se en sam­men­lik­ning av lønns­ni­vå­et i barne­ver­net og f eks påtale­myn­dig­he­ten. Sammenlikningen vil­le tro­lig fal­le ut med klasse­for­skjell i barne­ver­nets dis­fa­vør. Men kon­se­kven­se­ne for folks liv av evt dår­lig arbeid er sam­men­likn­ba­re.

Av påtale­myn­dig­he­ten for­ven­tes for øvrig bare at man skal hol­de et onde (kri­mi­na­li­tet) under rime­lig kon­troll og ellers opp­tre kor­rekt. Kanskje er det­te også det bes­te barne­ver­net rea­lis­tisk kan opp­nå. Det er vans­ke­lig å kom­bi­ne­re hjelp og tvang. Foreldre blir natur­lig­vis skrekk­slag­ne når barne­ver­net mel­der seg. Barnevernet risi­ke­rer fort å selv fram­brin­ge noe av det ondet det skal avhjel­pe, nem­lig inkom­pe­ten­te for­eld­re. Jeg ser at det mot­sat­te også kan hev­des, alt­så at det kan være uri­me­lig å vur­de­re fra­ta­k­el­se av barn uten å kun­ne til­by hjelp. Men hjelp kun­ne leg­ges til and­re instan­ser. Barnevernet kun­ne slan­kes og spis­ses inn mot en nødhjelp/kontroll funk­sjon.

Eier foreldre sine barn?

Det er selv­sagt mis­vi­sen­de å kal­le barn eien­dom. Barn er mer enn eien­dom. Men kon­se­kven­sen av det­te er ikke nød­ven­dig­vis at bån­det mel­lom barn og for­eld­re skal respek­te­res mind­re enn eien­doms­ret­ten.

Vi kun­ne styr­ke for­eldre­ska­pet gjen­nom en grunn­lovs­be­stem­mel­se. Når for­eldre­ska­pet ikke fin­nes i grunn­lo­ven alle­re­de, kan det­te ha his­to­ris­ke årsa­ker, nem­lig at det ikke har vært nød­ven­dig. Grunnlovsbeskyttelse er ikke minst rele­vant i for­bin­del­se med barne­for­de­ling. Gjennom barne­for­de­ling risi­ke­rer halv­par­ten av lan­dets for­eld­re til enhver tid å mis­te omsor­gen for sine barn og der­med auto­ri­te­ten i bar­nas liv. Ofte vet man også hvil­ken halv­part. Denne gor­dis­ke knu­ten i fami­lie­po­li­tik­ken er et spørs­mål om man skal tvin­ge menn til mindre­verd eller kvin­ner til like­verd. Et vans­ke­lig valg?

I poli­tisk sam­men­heng snak­kes det gjer­ne om barns ret­tig­he­ter. Er ikke det­te et litt bil­lig reto­risk knep? En fem­åring kan ikke begi seg ut i sam­fun­net for å kre­ve opp sine ret­tig­he­ter. Man kan gjer­ne gi barn rett til sko­le, helse­tje­nes­ter og annet. Men det er noe annet å bru­ke uttryk­ket ”barns ret­tig­he­ter” til å trum­fe nors­ke for­eld­res rett til å opp­tre på sine barns veg­ne, for selv å over­ta ret­ten. Hvis for­eld­res grunn­leg­gen­de rett til egne barn aner­kjen­nes og en begren­set rett for sta­ten tyde­lig­gjø­res, får beg­ge par­ter noe å stå på i en pro­sess.

Krenkende godhet

Jeg har selv vært gjen­stand for barne­ver­nets opp­merk­som­het. Det drei­de seg egent­lig om barne­for­de­ling, men barn­ver­net på ste­det had­de fak­tisk lite å gjø­re. Jeg satt over­for en ung kvin­ne som sa: ”Nå må vi ten­ke på å lage jul for ..”, der­et­ter fulg­te min dat­ters for­navn. Jeg opp­lev­de på ingen måte noen jule­hyg­ge i det­te. Tenk, vi skul­le lage jul for bar­net! At den­ne replik­ken var en kren­kel­se, er det kan­skje bare få som i dag for­står. En sosial­de­mo­kra­tisk kul­tur vokser og per­son­lig integri­tet er under press.

Et par år sene­re mis­tet jeg bar­net. At en far mis­ter sitt barn, og et barn mis­ter sin far er fak­tisk sam­me sak. Som far rea­ge­rer man på beg­ge deler i ett. Dette sam­men­fal­let mel­lom barne­hen­syn og for­eldre­hen­syn mener jeg alle offent­li­ge barne­in­stan­ser bør mer­ke seg, og det bør også det poli­tis­ke sys­te­met. På grunn av sam­men­fal­let bør man ikke tol­ke for­eld­res rasen­de eller for­tvil­te reak­sjo­ner som for­eld­re-ego­is­me.

Jeg mener vi tren­ger ikke fle­re ved­tak, eller fær­re ved­tak, fra barne­ver­net, hel­ler ikke mer pågangs­mot eller mer ydmyk­het. Det som trengs er høy­ere pre­si­sjon. Man kun­ne kal­le det mas­ku­li­ni­se­ring. Det trengs respekt, og ikke bare empa­ti, fra offent­li­ge barne­in­stan­ser og på poli­tisk nivå.

En for­kor­tet ver­sjon av artik­ke­len er tryk­ket i Bergens Tidende 9/3–12.

Les også Staten eier bar­na

Dette innlegget ble publisert i Barn og foreldreskap. Bokmerk permalenken.

2 kommentarer til Respekt for foreldreskapet

  1. Merete Hoel sier:

    Det er inter­es­san­te tan­ker. Jeg har selv fått noen mer­ke­li­ge ved­taks­be­grun­nel­ser fra barne­ver­net (ikke omsorgs­over­ta­kel­se, far from that), det­te med “bar­nets bes­te” er en svær ull­dott.

  2. Ole Olsen sier:

    Bra skre­vet!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *