Middelklassens menn

Er det i middelklassen kjønnsforskjellene er minst? Eller er de bare skjult? Er det her kvinner har vunnet flest seire, og hvor menn slaver under konkurransebetingelser som går ut på at de stiller med ”ti minus” i utgangspunktet?

Middeklassen størst

Middelklassen i Norge har gradvis endret karakter. Den er gått fra å være forholdsvis eksklusiv til å bli den mest tallrike klassen (Minerva nr 4, 2009). Er i tillegg middelklassen blitt middels-klasse hvor menn så vel som kvinner hviler i ro og mak på likestillingens reduserte, middels høye standarder? Vi kan tenke oss at middel-klassen har ekspandert og blitt til middels-klasse på to måter: flere tar høyere utdanning mens færre innefor middelklassen beveger seg oppover eller sidelengs til mer eksepsjonelle liv. Det skjer en samling i midten.

Lydig og lojal?

Når mange tar høyere utdanning, kunne en håpe at dette gir flere selvstendige (autonome) individer. Men flere med utdanning kan også føre til en mer lydig og lojal middelklasse. Det kommer kanskje flere mennesker med lavere ambisjoner inn i utdanningssystemet. Hvordan reagerer systemet? Hvis miljøet tilpasses de laveste ambisjonene, eller de mest konforme tankene, går det i retning lydig og lojal middelklasse.

Skarpe kanter

At evt færre satser på mer eksepsjonelle liv, kan også henge sammen med offentlig sektors ekspansjon. Flere livsområder underlegges offentlig omtanke, regulering og restriksjoner. Det blir vanskeligere å klare seg utenfor dette. Samfunnet kan i så fall sies å ha skarpe kanter. Går du utenfor systemet, gir du avkall på noen av fordelene samtidig som du fortsatt må være med og finansiere dem. Videre kan det være få andre å samhandle med utenfor, det være seg i forbindelse med arbeid eller på andre måter. (Et leserinnlegg med tittelen ”Ingen har barn hjemme” i Aftenposten 5/9-2010 illustrerer dette. To foreldre skriver om de vanskeligheter de møter nå de velger/forsøker å være hjemme med barn under skolealder.)

Middels er ok, middelmådig er noe annet

Jeg vil her påpeke at det er forskjell på middels og middelmådig. Å være middels er ikke nødvendigvis noen skam. Det å være middels kan evt kombineres med bredde. Å være middels god med kompetanse i bredden kan settes opp som motsetning til eksperten og nerden. Begrepet middelmådig er derimot negativt ladet. Ifølge norsk riksmålsordbok betyr middelmådig litt lavere enn middels og at det foreliggende middelmådige kanskje ikke er bra nok. Til engelsk oversettes imidlertid ordet med mediocracy. Det engelske uttrykket ender på –cracy, som jo betyr styring, som i demokrati. Wiktionary forklarer begrepet slik: ”A social hierarchy in which the mediocre prevails.” På engelsk har uttrykket altså et maktaspekt. Et begrep med betydning som det engelske mediocracy kunne på norsk kalles mediokrati. Mediokrati vil da dreie seg om en gruppe som utøver makt. (Det var Morten Fjeld, maskulinist-sympatisør og professor i informatikk, som gjorde meg oppmerksom på at en har et skarpere blikk på  “mediocracy” som sosialt fenomen i andre europeiske land.) En gruppe slutter seg sammen i en defensiv væremåte og har overfladisk nytte av den makt det gir å være flere, evt utgjøre et flertall. Et evt flertall vil i utgangspunktet ha høyere legitimitet i et demokrati enn i andre samfunnsformer. Vi snakker dermed om en mulig skyggeside ved demokratiet.

Hvem vil vi lære av?

Hva kan så sies om middelklassen i lys av begrepsparet middels/middelmådig?  Middelklassen er ovenfor beskrevet som noe innesluttet. Det må være gunstig for alle i et samfunn at det er rimelig kontakt mellom mennesker fra ulike sosiale lag og at det er mulig å lære av hverandre. Historikeren Nils Rune Langeland har imidlertid påpekt hvordan de rikeste i Norge får drive med sitt, som om de hadde et samfunn i samfunnet. (Den norske eliten, kronikk i Aftenposten 5/12-08 og 18/2-2009.) Manglende kontakt til de økonomisk rikeste er kanskje ikke noe savn. Men med utgangspunkt i Langelands poeng kan man spørre om adskillelsen av folk med penger i ikke er det viktige, men heller mangelen på læring og dermed utvikling i forhold til mennesker som skiller seg ut i øvre ende av skalaen. Det trenger ikke dreie seg bare om penger, men også om folk som er ”rike” på noe annet. En kan videre spørre om liknende mekanismer gjør seg gjeldende på mikroplanet. Hvis en gruppe på fem mennesker er samlet, hvem er det da som setter preg på diskusjonen? Er det den/de som har mest å bidra med eller de/den som står nærmest midten?

Her kan det fortelles om et forsøk på kontakt  mellom  Oslos populære ordfører, Fabian Stang, og deler av Oslos befolkning. Som nyvalgt ordfører ble Stang konfrontert med tall som viste at folk på vestkanten hadde bedre helse enn i øst. Folk i vest trente også mer. Stang sa at folk i øst kanskje kunne lære noe. Noen reagerte negativt på dette. Stang svarte straks han ikke hadde ment å såre noen, og gjentok ikke poenget. Var det Stang som var feig, folk som var vrange eller var det mediene som herjet med diskusjonen?

Menn mot middelmådighet

Tilbake til spørsmålet om kjønn, så mener jeg menn i middelklassen taper mer enn kvinner på middelmådighetens makt. Siden menn konkurrerer mer, og har et skarpere hierarki, er det deres livsutfoldelse som rammes hardest. Imidlertid konkurrerer også kvinner. Tonje Egedius, journalist A-magasinet, beskriver kortfattet og tankevekkende konkurransen mellom kvinner i en artikkel i samme publikasjon 21/8-09. Beskrivelsen begrenser seg imidlertid til privatsfæren. I alle tilfeller kan vi si at menn har et spesielt ansvar for å hindre at middelmådighet tar overhånd i samfunnet.

Frustrasjon over middelmådighet er ikke nytt. Men relativt nytt er det at menn og kvinner jobber sammen i flere yrker. Det gjelder ikke minst en begrenset, men stadig voksende, subklasse av folk som jobber med administrasjon og utvikling av offentlige tiltak, kultur mv. Skolen er også kjønnsblandet. Utdanningsmessig dreier dette seg blant annet om samfunnsvitere og humanister. Det er vel dette man kaller the chatting class. At mediefolkene kan regnes til de samme, gjør ikke innflytelsen til denne gruppa mindre. De ser seg kanskje som et foregangsmiljø når det gjelder likestilling. Men utgjør de et middelmådighetens miljø? I så fall er de ingen suksess, vil jeg hevde.

Er det motsatt fritt fram for menns innsats og ambisjoner blant f eks IT-folk og ingeniører? Jeg vet sannelig ikke, her jeg står med begge beina i omtalte subklasse. Her skulle jeg gjerne sett forskning som sammenholder middelmådighet med graden av kjønnsblanding. Jeg skulle også gjerne ha skrevet om de rike mennene eller menn i overklassen, men også her har jeg lite erfaring.

Les også: 

Kamp og samarbeid i ett slag – om god vertikalitet mellom menn

Skoleflink hele livet – om femininisering av skole og arbeidsliv

 

 

  • email
  • Facebook
  • Twitter
  • Google Bookmarks
Dette innlegget ble publisert i Jobb, Menn og maskulinitet. Bokmerk permalenken.

En kommentar til Middelklassens menn

  1. Ole Olsen sier:

    Godt poeng med mediocracy og svakhet med demokrati. Trist at likestillingen er kommet så kort at konkurransen mellom kvinner går mye på å være penere enn andre og slik skaffe seg den beste mannen til å forsørge seg. Jeg har en følelse av at dette var mindre viktig på 60-70-tallet, mens det nå er blitt værre igjen – ihvertfall i middelklassen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *