Middelklassens menn

Er det i mid­del­klas­sen kjønns­for­skjel­le­ne er minst? Eller er de bare skjult? Er det her kvin­ner har vun­net flest sei­re, og hvor menn sla­ver under kon­kur­ranse­be­tin­gel­ser som går ut på at de stil­ler med ”ti minus” i utgangs­punk­tet?

Middeklassen størst

Middelklassen i Norge har grad­vis end­ret karak­ter. Den er gått fra å være for­holds­vis eks­klu­siv til å bli den mest tall­rike klas­sen (Minerva nr 4, 2009). Er i til­legg mid­del­klas­sen blitt mid­dels-klas­se hvor menn så vel som kvin­ner hvi­ler i ro og mak på like­stil­lin­gens redu­ser­te, mid­dels høye stan­dar­der? Vi kan ten­ke oss at mid­del-klas­sen har eks­pan­dert og blitt til mid­dels-klas­se på to måter: fle­re tar høy­ere utdan­ning mens fær­re inne­for mid­del­klas­sen beve­ger seg opp­over eller side­lengs til mer eksep­sjo­nel­le liv. Det skjer en sam­ling i midt­en.

Lydig og lojal?

Når man­ge tar høy­ere utdan­ning, kun­ne en håpe at det­te gir fle­re selv­sten­di­ge (auto­no­me) indi­vi­der. Men fle­re med utdan­ning kan også føre til en mer lydig og lojal mid­del­klas­se. Det kom­mer kan­skje fle­re men­nes­ker med lave­re ambi­sjo­ner inn i utdan­nings­sys­te­met. Hvordan rea­ge­rer sys­te­met? Hvis mil­jø­et til­pas­ses de laves­te ambi­sjo­ne­ne, eller de mest kon­for­me tan­ke­ne, går det i ret­ning lydig og lojal mid­del­klas­se.

Skarpe kanter

At evt fær­re sat­ser på mer eksep­sjo­nel­le liv, kan også hen­ge sam­men med offent­lig sek­tors eks­pan­sjon. Flere livs­om­rå­der under­leg­ges offent­lig omtan­ke, regu­le­ring og restrik­sjo­ner. Det blir vans­ke­li­ge­re å kla­re seg uten­for det­te. Samfunnet kan i så fall sies å ha skar­pe kan­ter. Går du uten­for sys­te­met, gir du avkall på noen av for­de­le­ne sam­ti­dig som du fort­satt må være med og finan­siere dem. Videre kan det være få and­re å sam­hand­le med uten­for, det være seg i for­bin­del­se med arbeid eller på and­re måter. (Et leser­inn­legg med tit­te­len ”Ingen har barn hjem­me” i Aftenposten 5/9–2010 illust­re­rer det­te. To for­eld­re skri­ver om de vans­ke­lig­he­ter de møter nå de velger/forsøker å være hjem­me med barn under skole­al­der.)

Middels er ok, middelmådig er noe annet

Jeg vil her påpe­ke at det er for­skjell på mid­dels og mid­del­må­dig. Å være mid­dels er ikke nød­ven­dig­vis noen skam. Det å være mid­dels kan evt kom­bi­ne­res med bred­de. Å være mid­dels god med kom­pe­tan­se i bred­den kan set­tes opp som mot­set­ning til eks­per­ten og ner­den. Begrepet mid­del­må­dig er der­imot neg­a­tivt ladet. Ifølge norsk riks­måls­ord­bok betyr mid­del­må­dig litt lave­re enn mid­dels og at det fore­lig­gen­de mid­del­må­di­ge kan­skje ikke er bra nok. Til engelsk over­set­tes imid­ler­tid ordet med mediocracy. Det engels­ke uttryk­ket ender på –cracy, som jo betyr sty­ring, som i demo­kra­ti. Wiktionary for­kla­rer begre­pet slik: ”A soci­al hie­rar­chy in which the medioc­re pre­vails.” På engelsk har uttryk­ket alt­så et maktaspekt. Et begrep med betyd­ning som det engels­ke mediocracy kun­ne på norsk kal­les medio­kra­ti. Mediokrati vil da dreie seg om en grup­pe som utøver makt. (Det var Morten Fjeld, mas­ku­li­nist-sym­pa­ti­sør og pro­fes­sor i infor­ma­tikk, som gjor­de meg opp­merk­som på at en har et skar­pe­re blikk på  “mediocracy” som sosi­alt feno­men i and­re euro­pe­is­ke land.) En grup­pe slut­ter seg sam­men i en defen­siv være­måte og har over­fla­disk nyt­te av den makt det gir å være fle­re, evt utgjø­re et fler­tall. Et evt fler­tall vil i utgangs­punk­tet ha høy­ere legi­ti­mi­tet i et demo­kra­ti enn i and­re sam­funns­for­mer. Vi snak­ker der­med om en mulig skygge­side ved demo­kra­ti­et.

Hvem vil vi lære av?

Hva kan så sies om mid­del­klas­sen i lys av begreps­pa­ret middels/middelmådig?  Middelklassen er oven­for beskre­vet som noe inne­slut­tet. Det må være guns­tig for alle i et sam­funn at det er rime­lig kon­takt mel­lom men­nes­ker fra uli­ke sosia­le lag og at det er mulig å lære av hver­and­re. Historikeren Nils Rune Langeland har imid­ler­tid påpekt hvor­dan de rikes­te i Norge får dri­ve med sitt, som om de had­de et sam­funn i sam­fun­net. (Den nors­ke eli­ten, kro­nikk i Aftenposten 5/12–08 og 18/2–2009.) Manglende kon­takt til de øko­no­misk rikes­te er kan­skje ikke noe savn. Men med utgangs­punkt i Langelands poeng kan man spør­re om adskil­lel­sen av folk med pen­ger i ikke er det vik­ti­ge, men hel­ler man­ge­len på læring og der­med utvik­ling i for­hold til men­nes­ker som skil­ler seg ut i øvre ende av ska­la­en. Det tren­ger ikke dreie seg bare om pen­ger, men også om folk som er ”rike” på noe annet. En kan vide­re spør­re om lik­nen­de meka­nis­mer gjør seg gjel­den­de på mikro­pla­net. Hvis en grup­pe på fem men­nes­ker er sam­let, hvem er det da som set­ter preg på dis­ku­sjo­nen? Er det den/de som har mest å bidra med eller de/den som står nær­mest midt­en?

Her kan det for­tel­les om et for­søk på kon­takt  mel­lom  Oslos popu­læ­re ord­fø­rer, Fabian Stang, og deler av Oslos befolk­ning. Som nyvalgt ord­fø­rer ble Stang kon­fron­tert med tall som vis­te at folk på vest­kan­ten had­de bed­re helse enn i øst. Folk i vest tren­te også mer. Stang sa at folk i øst kan­skje kun­ne lære noe. Noen rea­ger­te neg­a­tivt på det­te. Stang svar­te straks han ikke had­de ment å såre noen, og gjen­tok ikke poen­get. Var det Stang som var feig, folk som var vran­ge eller var det medie­ne som her­jet med dis­ku­sjo­nen?

Menn mot middelmådighet

Tilbake til spørs­må­let om kjønn, så mener jeg menn i mid­del­klas­sen taper mer enn kvin­ner på mid­del­må­dig­he­tens makt. Siden menn kon­kur­re­rer mer, og har et skar­pe­re hie­rar­ki, er det deres livs­ut­fol­del­se som ram­mes har­dest. Imidlertid kon­kur­re­rer også kvin­ner. Tonje Egedius, jour­na­list A-maga­si­net, beskri­ver kort­fat­tet og tanke­vek­ken­de kon­kur­ran­sen mel­lom kvin­ner i en artik­kel i sam­me pub­li­ka­sjon 21/8–09. Beskrivelsen begren­ser seg imid­ler­tid til pri­vat­sfæ­ren. I alle til­fel­ler kan vi si at menn har et spe­si­elt ansvar for å hind­re at mid­del­må­dig­het tar over­hånd i sam­fun­net.

Frustrasjon over mid­del­må­dig­het er ikke nytt. Men rela­tivt nytt er det at menn og kvin­ner job­ber sam­men i fle­re yrker. Det gjel­der ikke minst en begren­set, men sta­dig vok­sen­de, sub­klas­se av folk som job­ber med admi­ni­stra­sjon og utvik­ling av offent­li­ge til­tak, kul­tur mv. Skolen er også kjønns­blan­det. Utdanningsmessig drei­er det­te seg blant annet om sam­funns­vi­te­re og huma­nis­ter. Det er vel det­te man kal­ler the chat­ting class. At medie­fol­ke­ne kan reg­nes til de sam­me, gjør ikke inn­fly­tel­sen til den­ne grup­pa mind­re. De ser seg kan­skje som et fore­gangs­mil­jø når det gjel­der like­stil­ling. Men utgjør de et mid­del­må­dig­he­tens mil­jø? I så fall er de ingen suk­sess, vil jeg hev­de.

Er det mot­satt fritt fram for menns inn­sats og ambi­sjo­ner blant f eks IT-folk og inge­ni­ø­rer? Jeg vet san­ne­lig ikke, her jeg står med beg­ge bei­na i omtal­te sub­klas­se. Her skul­le jeg gjer­ne sett forsk­ning som sam­men­hol­der mid­del­må­dig­het med gra­den av kjønns­blan­ding. Jeg skul­le også gjer­ne ha skre­vet om de rike men­ne­ne eller menn i over­klas­sen, men også her har jeg lite erfa­ring.

Les også: 

Kamp og sam­ar­beid i ett slag — om god ver­ti­ka­li­tet mel­lom menn

Skoleflink hele livet — om femi­ni­ni­se­ring av sko­le og arbeids­liv

 

 

Dette innlegget ble publisert i Jobb, Menn og maskulinitet. Bokmerk permalenken.

En kommentar til Middelklassens menn

  1. Ole Olsen sier:

    Godt poeng med mediocracy og svak­het med demo­kra­ti. Trist at like­stil­lin­gen er kom­met så kort at kon­kur­ran­sen mel­lom kvin­ner går mye på å være pene­re enn and­re og slik skaf­fe seg den bes­te man­nen til å for­sør­ge seg. Jeg har en følel­se av at det­te var mind­re vik­tig på 60–70-tallet, mens det nå er blitt vær­re igjen — ihvert­fall i mid­del­klas­sen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.