Er jeg maskulinist?

Begrepet maskulinisme har vært lite brukt i Norge, og i forbindelse med Maskulinist.no har begrepet sin egen historie, noe jeg kommer tilbake til. Men hva betyr maskulinist? Jeg mener vi må akseptere at feminismens eksistens og historie setter premisser for begrepet. Dette har vi nok undervurdert på Maskulinist.no.

Vi har riktig nok tenkt at vår aktivitet skulle være et motstykke til feminisme. Videre har vi tenkt ut fra en slags symmetri mellom begrepene og mellom de to gruppene mennesker som det dreier seg om. To grupper i likeverdig konkurranse og samarbeid – krig, fred og kjærlighet. Denne tanken var nok litt romantisk. Realiteten er at feminismen kom først, og når menn gjør seg synlige som kjønnsgruppe, må de finne seg i å bli tolket i lys av denne. Men når det er sagt, kan det tilføyes at maskulinisme også kan kaste nytt lys over feminismen.

Kvinnebevegelsen har kropp

Feminismen kan for det første inndeles analytisk i en bevegelse og en ideologi. Som bevegelse har feminismen ”kropp”, det vil si at noen mennesker må slutte seg til for at den skal eksistere. Kvinnebevegelsen er et annet ord for samme sak. Som ideologi vil feminismen som andre ”ismer” innebære et sett av forestillinger, verdier og samfunnsmessige mål. Det sistnevnte gjør det mulig for menn å være feminister. I forhold til kvinnebevegelsen kan menn bare være støttespillere, ikke medlemmer.

Vi har snakket om maskulinisme, men mindre om maskulinister på Maskulinist.no. Vi har ikke ønsket å overmelde en stor bevegelse av mange menn. Vi har arbeidet med å forstå menns stilling i samfunnet. Dette har vært interessant og krevende, og på et begynnerstadium, vil vi hevde. Nærmere bestemt har vi begynt på følgende oppgave: Hva betyr det å være mann under likestilling? Det enkle svaret er at menn fortsetter som før, men med kvinner ved siden av seg. Det er denne forståelsen av menns situasjon som både menn og kvinner i hovedsak har bygget på så langt. Men denne forståelsen er etter vår oppfatning utilstrekkelig.

Vi har et flagg

Undertegnede og medforfatter Øivind Østberg arbeidet for noen år siden med en artikkel om familievold hvor vi konstaterte at ufortjent sverting av menn fant sted i samfunnet. Da oppstod tanken: Her trengs maskulinisme! Denne opplevelsen var en av grunnene til at vi senere startet nettstedet Maskulinist.no. En stund lurte vi på om vi skulle ta copyright på ordet. Men så klarnet det for oss. Det ville være som å kreve copyright på begreper som sosialist, liberalist eller konservativ. Maskulinisme er ikke et egennavn, men et fellesnavn. Enhver må kunne kalle seg maskulinist ut fra begrepets innhold.

Ved nærmere ettertanke tror vi mange vil være enige med oss når vi sier det er utilstrekkelig at menn fortsetter som før, bare med kvinner ved siden av. Konsekvensene av manglende oppdatert forståelse er flere. Når det gjelder generell status i samfunnet, er menn etter vår oppfatning i all stillhet gått fra å være det selvsagte kjønn til det kjønn som befinner seg i følgende paradoksale situasjon: Vi brukes, men vi trengs ikke. Bare kvinner trengs. Vi er gått fra å være det selvsagte kjønn til å være det glemte kjønn.

Videre vil kvinner ved siden av menn forandre menns miljø, som ikke lenger er menns miljø, men bare det miljøet menn befinner seg i. Hvilke konsekvenser har menn trukket av dette? Ingen, og det mener vi er utilstrekkelig.

Det skjer også helt andre endringer i samfunnet som påvirker de to kjønn, og ikke nødvendigvis på samme måten. I etterkrigstiden bygget arbeidslivets menn landet. Nå er imidlertid landet bygget, om enn ikke ferdigbygget. Hva betyr denne forandringen for menn?

Navnet Maskulinist.no har vært som et flagg: Her dreier det seg om menn og interesser! Utover dette, og de nevnte forestillingene om et likeverdsforhold til kvinner, har Maskulinist.no ikke hatt klare planer. Den videre politiske anvendelse har ligget et stykke fremme, selv om vi har tatt standpunkt i enkeltspørsmål. Imidlertid kan det tilføyes at en statskritisk holdning har kommet til etter hvert.

Tilhører samfunnet fortsatt menn?

Et sentralt spørsmål er om samfunnet fortsatt tilhører menn i den betydning at samfunnet fortsatt føles som menns ansvar. I så fall vil det være lite meningsfylt å starte en mannsbevegelse for at menn skal hevde seg i et samfunn som de allerede besitter. Det er kanskje derfor uttrykket maskulinisme i blant kan få folk, ikke minst menn, til å trekke på smilebåndet. Det som ligger i dette smilet er kanskje følgende: Du har misforstått, det er fortsatt vi menn som regjerer. Og: Hvis du fortsatt protesterer, er det fordi du ikke fikser konkurransen mellom menn innenfor det samfunnet vi faktisk har.

Det er ikke lett å stå seg mot dette smilet. Og kanskje bør man, med individuelle variasjoner, vie de utfordringene som kan ligge bak smilet en viss oppmerksomhet. Men motspørsmål kan også stilles. Om menn har flertall i styre og stell, er det ikke sikkert at dette benyttes til å hevde menns interesser og maskuline, enn si maskulinistiske, verdier. I verste fall kan man se menn på toppen av det politiske systemet som opportunistiske ivaretakere av verdier og meninger som ikke kommer fra eget hjerte. Videre vil hva som gir individuell suksess i et gitt samfunn, nødvendigvis avhenge av de skrevne og uskrevne spillereglene som gjelder. Hvor stolt man skal være over å klare seg bra, må til en viss grad avhenge av hvordan reglene faktisk ser ut og hvordan man forholder seg til dem. Det kan finnes grunner til å smile skjerpet tilbake.

Det kan generelt diskuteres om alle menn har noen interesser felles, eller om sosialgruppe og klasse er viktigere enn kjønn. Feminismen har imidlertid berørt alle kvinner. Jeg mener at vi som arbeider seriøst med mannsspørsmål, må rette oppmerksomhet både mot forholdet til kvinner og mot forholdene menn i mellom.

I den grad samfunnet fortsatt er menns ansvar, reiser dette også et spørsmål om kvinnebevegelsen fortsatt er en opposisjonsbevegelse. Tar kvinner samfunnsansvar? Det er mer enn tretti år siden Norge fikk sin første kvinnelige statsminister. Gro Harlem Brundtland tok nok ansvar som statsminister, men tar kvinnebevegelsen ansvar som aktør i samfunnet?

Maskulinisme som mulighet

Spørsmålet om å være maskulinist er vanskelig å besvare med et enkelt ja eller nei. Maskulinisme i Norge er ikke et tog man bare kan sette seg på, selv om man skulle være villig til å betale sin del av kostnadene. For min del vil jeg si at jeg er opptatt av maskulinisme som mulighet. Det kan være som mannsbevegelse, eller bare som en ideologi som blant annet omfatter bevissthet om hva det vil si å være mann. De fleste menn har tatt til seg en større eller mindre del av feminismens budskap, og deretter har bevissthetsutviklingen stoppet. Det gjelder å komme videre. Etter vår oppfatning viser feminismen også tegn på stopp, selv om motoren fortsatt går. Feminismen går på tomgang. På kort sikt må videre undersøkelse og tenkning stå sentralt. Det arbeidet som hittil er gjort på Maskulinist.no, bør være stort nok til å vise at undersøkelse er nyttig, og begrenset nok til å vise at det trengs mer. I denne betydningen er det utvilsomt behov for maskulinisme.

I en senere artikkel vil vi komme tilbake til forholdet mellom bruken av begrepet maskulinisme i Norge og internasjonalt. Les også Jeg, en maskulinist av gjesteskribent og redaktør i Klassekampen, Bjørgulf Braanen og Maskulinisme kan forandre feminismen.

 

 

  • email
  • Facebook
  • Twitter
  • Google Bookmarks
Dette innlegget ble publisert i Menn og maskulinitet. Bokmerk permalenken.

8 kommentarer til Er jeg maskulinist?

  1. nn sier:

    Dere er en komisk gjeng med en typisk akademisk tilnærming til mannedebatten.
    Det å være maskulin handler jo nettopp om å være sterk. Selvsagt fikser vi menn livene våre uten hjelp fra dere akademikere som får oss alle andre menn til å fremstå som pyser. Således er dette nettstedet mer til skade enn gavn. Dere er sikkert miljøskadd av feministiske mødre og en kvinnedominert studietilværelse. Dette har trolig gitt dere varige skader. Dere har sikkert ikke noen gang opplevd et skikkelig maskulint miljø på f.eks. en byggeplass. Dette er vel en del av maskuliniteten dere klart tar avstand fra – og pretensiøst hever dere over og ser på som «enklere mennesker». Vel, vi som er på «byggeplassen» ser på dere som har laget denne nettsiden som idioter og pyser som ødelegger for oss maskuline menn.

    • Arild Brock sier:

      Og hvem er du da?

      Vi er slett ikke akademiske pyser, som du antyder i kommentaren. Vi mener vi skriver klart og forståelig. Når det gjelder hva maskulinitet er, kan du ha et poeng når du snakker om byggeplass og styrke. Men vi er heller ikke fremmede for dette, se f eks disse artiklene:

      Pappamannen og andre mannsidealer

      Feig mann gjør lykke

      Snørr, tårer og myke hender

      Tilbake til spørsmålet om hvem du er, som kritiserer oss så sterkt, hvorfor står du ikke fram med fullt navn? Er du en anonym pyse, kanskje? Hvis du klarer deg så fint, som du sier, hvorfor ikke bruke fullt navn? Det finnes mange menn som er kritiske til dagens kjønnsregime, men som skriver anonymt fordi de frykter konsekvensene. Er du mann, forresten? Eller en kvinne som vil så litt splittelse blant menn? Eller en ekstra pysete mann som bare er misunnelig på dem som tør? Mulighetene er mange.

    • Jan Olav sier:

      nn skrev: «Selvsagt fik­ser vi menn liv­ene våre uten hjelp fra dere aka­de­mi­kere som får oss alle andre menn til å frem­stå som pyser. Således er dette nett­ste­det mer til skade enn gavn.»

      Hvis du gidder å se på statistikkene, ser du fort at dette ikke stemmer. Mange menn fikser livene sine helt greit, men en økende andel gjør faktisk ikke det.
      Og skulle du være så uheldig å bli skilt, og din ekskone ikke ønsker at du skal få treffe dine barn etterpå,- ja da vil du muligens oppdage at samfunnet ikke er så hjelpsomt mot deg som du trodde. Ja selv likestillingsloven favoriserer kvinner. Derfor trengs absolutt slike nettsteder som dette og lignende. Så vær glad og takknemlig for at at noen faktisk står på barrikadene for deg. Flere og flere kvinner begynner også å innse dette. Ta feks en titt her womenformen.org

  2. Arild Brock sier:

    Jeg vil gjerne gjenta og utdype noe jeg har vært inne på i en tid­li­gere kom­men­tar i denne dis­ku­sjo­nen. Det jeg rea­ge­rer på, er at folk insis­te­rer på like­stil­ling SAMTIDIG SOM de mar­ke­rer en viss avstand til menns selv­hev­ding. ”Jeg er bare for like­stil­ling, jeg, jeg er ikke mas­ku­li­nist.” En gjør seg da klar for slutt­spur­ten inn mot like­stil­ling sam­ti­dig som en lar andre dra den tunge opp­over­bak­ken vi kan kalle menns selvhevding.

    Denne tak­tik­ken er vel­kjent fra idrett. Der kan man også si at tak­tikk er en del av spor­ten og der­for til­latt. Det er lov å henge på en kon­kur­rent til rett foran mål, og kaste seg foran på mål­stre­ken. Det er sam­ti­dig slik i idrett at en må tross alt klare å henge på hele veien, og da må en være nes­ten like sterk som den som går foran.

    Forskjellen mel­lom bak og foran er større når det gjel­der ideo­lo­gisk strid. Da kan en som går foran, gjøre opp til nes­ten hele den men­tale job­ben for en som erklæ­rer seg som til­hen­gere og som føl­ger på. Det er ikke nød­ven­dig­vis noe galt i dette hel­ler. Det er en ærlig sak å være til­hen­ger og ikke alle kan gjøre de utgrei­in­ger og skrive de artik­ler som trengs. Men de fleste kan f eks bidra økonomisk.

    Samtidig må en altså skille mel­lom ærlig til­hen­ger­skap, even­tu­elt i kom­bi­na­sjon med økono­miske bidrag, og hva man kan kalle ideo­lo­gisk snyl­ting. Ærlig til­hen­ger­skap er når en, så langt en kan, står last og brast med en som går i spis­sen. Uærlig til­hen­ger­skap er å mar­kere avstand til det som for tiden er spis­sen for slik å komme i et mer sym­pa­tisk lys og møte mindre ubehag/motstand. Spesielt ekkel bli uær­lig­he­ten når den prø­ver å fram­stå som mer avan­sert enn det/den/dem man tar avstand fra, og som er i spissen.

    Å skille mel­lom ærlig til­hen­ger­skap og snyl­ting er ikke all­tid enkelt. Det må jo f eks være åpent for (intern) uenig­het om ulike spørs­mål. Men å skille ut snyl­ting er like­vel helt nød­ven­dig. Skal vi ha noe håp om å vinne flere ærlige til­hen­gere, må vi kunne VERDSETTE DISSE, og det gjør vi blant annet ved å skille ærlig til­slut­ning fra snylting.

    Vi kan alle komme i skade for å snylte. Det gjel­der der­for å påpeke det når man ser det, hos seg selv eller andre, og rette opp.

  3. Jan Olav sier:

    Dette er et interessant tema og en interessant diskusjon. Min innfallsport til manns-bevegelsen kom da jeg begynte å gruble over om jeg var en feminist. Jens Stoltenberg og flere andre mannlige politikere kalte seg feminister,- så burde jeg også gjøre det?
    Men jo mer jeg leste, jo klarere ble det for meg at noen feminist ville jeg ikke være.
    Feminismen begynte med en god sak, men har etter min mening sporet helt av slik den framstår i dag. Den er altfor ensidig, og jeg tror den snarere er i ferd med å bli et hinder enn et middel til å nå virkelig likestilling.

    Jeg ble derfor glad når jeg oppdaget at det var noe som het «maskulinist». Det måtte vel være noe for meg, tenkte jeg. For jeg er jo absolutt for likestilling. Men altså ikke på feminismens premisser.
    Etter flere titalls år der kvinnesak og kvinners erfaring har vært i fokus, er det på høy tid at menns stemmer og menns erfaringer kommer fram. Og ikke minst at viktige manns-spørsmål løftes fram og får den oppmerksomheten de fortjener. Her kan en «maskulinist»-bevegelse gjøre en viktig jobb, noe dere er et eksempel på. Selv om de foreløpig ikke synes så godt, finnes det flere fora i Norge som gjør en viktig jobb for menn og likestilling, som feks. http://www.mannsforum.org og Mannsutvalget (på Facebook).

    Etter å ha tenkt meg enda mer om, begynner jeg å helle til at «maskulinisme» bare er et mellomsteg og ikke det endelige målet. For risikerer vi ikke da å ende opp med en feministbevegelse og en maskulinistbevegelse som motpoler og evt. forhandlingspartnere,- kanskje noe à la LO og NHO?
    Kunne vi ikke heller se ett steg lenger fram, mot det endelige målet som vi kunne kalle feks. Likestilling 2.0? Ref. Pelle Billings tanker om «Jamställdhet 2.0 (www.pellebilling.se).

    Så hva om manns-bevegelsen (og mer enn gjerne hjulpet av kvinner også) tar førersetet fra feministene, og går for det endelige målet allerede nå? For dermed skape en balansert bevegelse som tar begge kjønn på alvor?
    Jeg mener det, og derfor er jeg ikke lenger så ivrig etter å kalle meg maskulinist. Vi trenger rett og slett et nytt ord som favner begge deler.

    • Arild Brock sier:

      En besnærende tanke – at man skal kunne gå direkte til likestilling uten brysom markering av menn, menns interesser og sist, men ikke minst brysomt, maskuline verdier. Eller at man skal kunne gjøre litt av alt dette under flagget likestilling, et flagg som riktig nok ikke blafrer like friskt i vinden som menn/maskulinisme, men et flagg som heller ingen skyter mot. Et flagg som gir beskyttelse mens andre må ruste seg mot beskytelse.

      Men hvordan vil det fungere? Hva med feminisme, forresten i dette bildet? Er en mann som vil gå direkte til et norsk ”likestilling 2.0” kritisk til feminismen? Eller går han bare inn for at feminismen skal utvides til å gjelde også for ham?

      Det finnes ulike former for likestilling. Kanskje vil menn fordele seg mellom dem som vil gå snarveien og dem som vil gå den lengre. Hvis de sistnevnte blir mange og sterke nok, går vi formodentlig alle mot et samfunn med to oppegående kjønn, så sant kvinner også satser på oppegående. Jeg kan i så fall se for meg visse snarveismenn som finner sin plass i et slikt samfunn, kanskje fortsatt viftende med sitt eget flagg.

      Eller skal vi tro på de to siste avsnittene i kommentaren? At kommentatoren med sine 20 linjer trekker opp en strategi som ikke er noen snarvei, men som tvert i mot tenker lengre og dristigere enn ideen om en organisert selvhevdelse av menn? Er maskulinisme et mellomstadium, som han kaller det? Og kan man i så fall hoppe over mellomstadiet?

      Det er det spesielle med tanken at man kan hoppe uendelig langt bare med en enkelt setning.

      • Jan Olav sier:

        I flere titall år har det vært fokus på kvinners erfaring og kvinners situasjon. Skal vi få en sunn likestillingspolitikk, er det åpenbart at mannsspørsmål må prioriteres opp og kvinnespørsmål ned til vi har oppnådd en balanse. Først da har vi mulighet til å oppnå virkelig likestilling. Og dette kan ikke gjøres av en bevegelse med utgangspunkt i feminismen.

        Erin Pizzey (som grunnla krisesenterbevegelsen i England) sier:
        «With every year that passes, more women are becoming aware of the damage that men-hating and family-hating feminists have wrought (and continue to wreak) on society in general,
        and on women’s interests in particular. An increasing number of women are summoning up the courage to openly criticise feminists. This shouldn’t surprise us, given that the vast majority of women don’t share the feminists’ political ideology. How much more damage will radical feminists be allowed to wreak before they’re more widely recognised as the evil women they are?»

        Du skriver at «feminismen går på tomgang.» Jeg er helt enig i det, og tror mange begynner å bli lei feministenes ensidige klaging. Og jeg mener det er tegn som tyder på at mannsbevegelsen er i ferd med å få opp farten og vinne terreng. Men hva ønsker vi å oppnå? Hva er det endelige målet for maskulinistene? Og hva skal skje når vi kommer dit? Skal det lages en felles bevegelse, (likestilling 2.0?) eller skal vi fortsette med to separate bevegelser? Det kunne vært interessant å høre dine/deres tanker om det.

        Jeg har vanskelig for å se for meg at kvinner kan være lykkelige uten at menn er det, og tilsvarende for menn. De aller fleste menn har en mor. Hvilken mor er det som synes det er greit at sønnene sine ender opp som tapere i samfunnet? Jeg har to voksne barn, en sønn og en datter. Jeg ønsker selvfølgelig at begge to skal få et best mulig liv.

        Det ligger enorme utfordringer foran oss i årene som kommer, med klimaendringer, eldrebølge, fedme-epidemi, utflyttet industri, akselererende utgifter til helsevesenet osv. Det blir vanskelig å løse disse utfordringene om vi ikke klarer å få på plass det mest basale av alt, nemlig forholdet mellom menn og kvinner.

        Ofte henger manns- og kvinnespørsmål sammen, og jeg tror det kan være lettere å løse dem om vi ser på begge kjønn under ett. Om vi liker det eller ikke, er vi i samme båt og avhengige av hverandre. La oss som eksempel si at vi fikk staten til å lansere en stor og omfattende kampanje for å opplyse om fedres viktige rolle for barn og for samfunnet. Den måtte rettes like mye mot både kvinner og menn. Det kunne forhåpentligvis gjøre at flere fedre fikk beholde kontakten med sine barn fordi moren så viktigheten av det selv etter et samlivsbrudd. Og kanskje også at flere mødre slapp å bli alenemødre fordi faren tok sitt ansvar når han skjønte fullt ut hvor viktig han er for sine barn. Altså en vinn-vinn situasjon for alle,- barn, mødre, fedre og samfunnet.

        Jeg har ingen genial eller revolusjonerende ide. Men med feminismen for nedadgående og mannsbevegelsen for oppadgående, føler jeg at det åpner seg en stor mulighet for mannsbevegelsen. Hvordan kan vi utnytte den på beste måte?

        Feminismen lider etter min mening av «intellektuell innavl». Det er viktig for mannsbevegelsen å unngå å havne i samme situasjon ved å ha stor takhøyde og ønske velkommen sunn meningsbryting. Det skjerper argumentene og holder bevegelsen vital.

        • Arild Brock sier:

          Alt kommentaren sier om de to kjønns avhengighet og relatering til hverandre er jeg enig i. Lesere av Maskulinist.no vil ha sett disse spørsmål drøftet på nettstedet i tidligere artikler.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *