Er jeg maskulinist?

Begrepet mas­ku­li­nis­me har vært lite brukt i Norge, og i for­bin­del­se med Maskulinist.no har begre­pet sin egen his­to­rie, noe jeg kom­mer til­ba­ke til. Men hva betyr mas­ku­li­nist? Jeg mener vi må aksep­te­re at femi­nis­mens eksis­tens og his­to­rie set­ter pre­mis­ser for begre­pet. Dette har vi nok under­vur­dert på Maskulinist.no.

Vi har rik­tig nok tenkt at vår akti­vi­tet skul­le være et mot­styk­ke til femi­nis­me. Videre har vi tenkt ut fra en slags sym­me­tri mel­lom begre­pe­ne og mel­lom de to grup­pe­ne men­nes­ker som det drei­er seg om. To grup­per i like­ver­dig kon­kur­ran­se og sam­ar­beid — krig, fred og kjær­lig­het. Denne tan­ken var nok litt roman­tisk. Realiteten er at femi­nis­men kom først, og når menn gjør seg syn­li­ge som kjønns­grup­pe, må de fin­ne seg i å bli tol­ket i lys av den­ne. Men når det er sagt, kan det til­føyes at mas­ku­li­nis­me også kan kas­te nytt lys over femi­nis­men.

Kvinnebevegelsen har kropp

Feminismen kan for det førs­te inn­de­les ana­ly­tisk i en beve­gel­se og en ideo­lo­gi. Som beve­gel­se har femi­nis­men ”kropp”, det vil si at noen men­nes­ker må slut­te seg til for at den skal eksis­te­re. Kvinnebevegelsen er et annet ord for sam­me sak. Som ideo­lo­gi vil femi­nis­men som and­re ”ismer” inne­bære et sett av fore­stil­lin­ger, ver­di­er og sam­funns­mes­si­ge mål. Det sist­nevn­te gjør det mulig for menn å være femi­nis­ter. I for­hold til kvinne­be­ve­gel­sen kan menn bare være støtte­spil­le­re, ikke med­lem­mer.

Vi har snak­ket om mas­ku­li­nis­me, men mind­re om mas­ku­li­nis­ter på Maskulinist.no. Vi har ikke øns­ket å over­mel­de en stor beve­gel­se av man­ge menn. Vi har arbei­det med å for­stå menns stil­ling i sam­fun­net. Dette har vært inter­es­sant og kre­ven­de, og på et begyn­ner­sta­di­um, vil vi hev­de. Nærmere bestemt har vi begynt på føl­gen­de opp­ga­ve: Hva betyr det å være mann under like­stil­ling? Det enk­le sva­ret er at menn fort­set­ter som før, men med kvin­ner ved siden av seg. Det er den­ne for­stå­el­sen av menns situa­sjon som både menn og kvin­ner i hoved­sak har byg­get på så langt. Men den­ne for­stå­el­sen er etter vår opp­fat­ning util­strek­ke­lig.

Vi har et flagg

Undertegnede og med­for­fat­ter Øivind Østberg arbei­det for noen år siden med en artik­kel om fami­lie­vold hvor vi kon­sta­ter­te at ufor­tjent sver­ting av menn fant sted i sam­fun­net. Da opp­stod tan­ken: Her trengs mas­ku­li­nis­me! Denne opp­le­vel­sen var en av grun­ne­ne til at vi sene­re star­tet nett­ste­det Maskulinist.no. En stund lur­te vi på om vi skul­le ta copy­right på ordet. Men så klar­net det for oss. Det vil­le være som å kre­ve copy­right på begre­per som sosia­list, libe­ra­list eller kon­ser­va­tiv. Maskulinisme er ikke et egen­navn, men et fel­les­navn. Enhver må kun­ne kal­le seg mas­ku­li­nist ut fra begre­pe­ts inn­hold.

Ved nær­me­re etter­tan­ke tror vi man­ge vil være eni­ge med oss når vi sier det er util­strek­ke­lig at menn fort­set­ter som før, bare med kvin­ner ved siden av. Konsekvensene av mang­len­de opp­da­tert for­stå­el­se er fle­re. Når det gjel­der gene­rell sta­tus i sam­fun­net, er menn etter vår opp­fat­ning i all still­het gått fra å være det selv­sag­te kjønn til det kjønn som befin­ner seg i føl­gen­de para­dok­sa­le situa­sjon: Vi bru­kes, men vi trengs ikke. Bare kvin­ner trengs. Vi er gått fra å være det selv­sag­te kjønn til å være det glem­te kjønn.

Videre vil kvin­ner ved siden av menn for­and­re menns mil­jø, som ikke len­ger er menns mil­jø, men bare det mil­jø­et menn befin­ner seg i. Hvilke kon­se­kven­ser har menn truk­ket av det­te? Ingen, og det mener vi er util­strek­ke­lig.

Det skjer også helt and­re end­rin­ger i sam­fun­net som påvir­ker de to kjønn, og ikke nød­ven­dig­vis på sam­me måten. I etter­krigs­ti­den byg­get arbeids­li­vets menn lan­det. Nå er imid­ler­tid lan­det byg­get, om enn ikke fer­dig­byg­get. Hva betyr den­ne for­and­rin­gen for menn?

Navnet Maskulinist.no har vært som et flagg: Her drei­er det seg om menn og inter­es­ser! Utover det­te, og de nevn­te fore­stil­lin­ge­ne om et like­verds­for­hold til kvin­ner, har Maskulinist.no ikke hatt kla­re pla­ner. Den vide­re poli­tis­ke anven­del­se har lig­get et styk­ke frem­me, selv om vi har tatt stand­punkt i enkelt­spørs­mål. Imidlertid kan det til­føyes at en stats­kri­tisk hold­ning har kom­met til etter hvert.

Tilhører samfunnet fortsatt menn?

Et sen­tralt spørs­mål er om sam­fun­net fort­satt til­hø­rer menn i den betyd­ning at sam­fun­net fort­satt føles som menns ansvar. I så fall vil det være lite menings­fylt å star­te en manns­be­ve­gel­se for at menn skal hev­de seg i et sam­funn som de alle­re­de besit­ter. Det er kan­skje der­for uttryk­ket mas­ku­li­nis­me i blant kan få folk, ikke minst menn, til å trek­ke på smile­bån­det. Det som lig­ger i det­te smi­let er kan­skje føl­gen­de: Du har mis­for­stått, det er fort­satt vi menn som regje­rer. Og: Hvis du fort­satt pro­te­ste­rer, er det for­di du ikke fik­ser kon­kur­ran­sen mel­lom menn innen­for det sam­fun­net vi fak­tisk har.

Det er ikke lett å stå seg mot det­te smi­let. Og kan­skje bør man, med indi­vi­du­el­le varia­sjo­ner, vie de utford­rin­ge­ne som kan lig­ge bak smi­let en viss opp­merk­som­het. Men mot­spørs­mål kan også stil­les. Om menn har fler­tall i sty­re og stell, er det ikke sik­kert at det­te benyt­tes til å hev­de menns inter­es­ser og mas­ku­li­ne, enn si mas­ku­li­nis­tis­ke, ver­di­er. I ver­ste fall kan man se menn på top­pen av det poli­tis­ke sys­te­met som opport­u­nis­tis­ke iva­re­ta­ke­re av ver­di­er og menin­ger som ikke kom­mer fra eget hjer­te. Videre vil hva som gir indi­vi­du­ell suk­sess i et gitt sam­funn, nød­ven­dig­vis avhen­ge av de skrev­ne og uskrev­ne spille­reg­le­ne som gjel­der. Hvor stolt man skal være over å kla­re seg bra, må til en viss grad avhen­ge av hvor­dan reg­le­ne fak­tisk ser ut og hvor­dan man for­hol­der seg til dem. Det kan fin­nes grun­ner til å smi­le skjer­pet til­ba­ke.

Det kan gene­relt dis­ku­te­res om alle menn har noen inter­es­ser fel­les, eller om sosial­grup­pe og klas­se er vik­ti­ge­re enn kjønn. Feminismen har imid­ler­tid berørt alle kvin­ner. Jeg mener at vi som arbei­der seriøst med manns­spørs­mål, må ret­te opp­merk­som­het både mot for­hol­det til kvin­ner og mot for­hol­de­ne menn i mel­lom.

I den grad sam­fun­net fort­satt er menns ansvar, rei­ser det­te også et spørs­mål om kvinne­be­ve­gel­sen fort­satt er en oppo­si­sjons­be­ve­gel­se. Tar kvin­ner sam­funns­an­svar? Det er mer enn tret­ti år siden Norge fikk sin førs­te kvin­ne­li­ge stats­mi­nis­ter. Gro Harlem Brundtland tok nok ansvar som stats­mi­nis­ter, men tar kvinne­be­ve­gel­sen ansvar som aktør i sam­fun­net?

Maskulinisme som mulighet

Spørsmålet om å være mas­ku­li­nist er vans­ke­lig å besva­re med et enkelt ja eller nei. Maskulinisme i Norge er ikke et tog man bare kan set­te seg på, selv om man skul­le være vil­lig til å beta­le sin del av kost­na­de­ne. For min del vil jeg si at jeg er opp­tatt av mas­ku­li­nis­me som mulig­het. Det kan være som manns­be­ve­gel­se, eller bare som en ideo­lo­gi som blant annet omfat­ter bevisst­het om hva det vil si å være mann. De fles­te menn har tatt til seg en stør­re eller mind­re del av femi­nis­mens bud­skap, og der­et­ter har bevisst­hets­ut­vik­lin­gen stop­pet. Det gjel­der å kom­me vide­re. Etter vår opp­fat­ning viser femi­nis­men også tegn på stopp, selv om moto­ren fort­satt går. Feminismen går på tom­gang. På kort sikt må vide­re under­sø­kel­se og tenk­ning stå sen­tralt. Det arbei­det som hit­til er gjort på Maskulinist.no, bør være stort nok til å vise at under­sø­kel­se er nyt­tig, og begren­set nok til å vise at det trengs mer. I den­ne betyd­nin­gen er det utvil­somt behov for mas­ku­li­nis­me.

I en sene­re artik­kel vil vi kom­me til­ba­ke til for­hol­det mel­lom bru­ken av begre­pet mas­ku­li­nis­me i Norge og inter­na­sjo­nalt. Les også Jeg, en mas­ku­li­nist av gjeste­skri­bent og redak­tør i Klassekampen, Bjørgulf Braanen og Maskulinisme kan for­and­re femi­nis­men.

 

 

Dette innlegget ble publisert i Menn og maskulinitet. Bokmerk permalenken.

8 kommentarer til Er jeg maskulinist?

  1. nn sier:

    Dere er en komisk gjeng med en typisk aka­de­misk til­nær­ming til manne­de­bat­ten.
    Det å være mas­ku­lin hand­ler jo nett­opp om å være sterk. Selvsagt fik­ser vi menn liv­e­ne våre uten hjelp fra dere aka­de­mi­ke­re som får oss alle and­re menn til å frem­stå som pyser. Således er det­te nett­ste­det mer til ska­de enn gavn. Dere er sik­kert miljø­skadd av femi­nis­tis­ke mød­re og en kvinne­do­mi­nert stu­die­til­væ­rel­se. Dette har tro­lig gitt dere vari­ge ska­der. Dere har sik­kert ikke noen gang opp­levd et skik­ke­lig mas­ku­lint mil­jø på f.eks. en bygge­plass. Dette er vel en del av mas­ku­li­ni­te­ten dere klart tar avstand fra — og pre­ten­siøst hever dere over og ser på som “enk­le­re men­nes­ker”. Vel, vi som er på “bygge­plas­sen” ser på dere som har laget den­ne nett­si­den som idio­ter og pyser som øde­leg­ger for oss mas­ku­li­ne menn.

    • Arild Brock sier:

      Og hvem er du da?

      Vi er slett ikke aka­de­mis­ke pyser, som du anty­der i kom­men­ta­ren. Vi mener vi skri­ver klart og for­ståe­lig. Når det gjel­der hva mas­ku­li­ni­tet er, kan du ha et poeng når du snak­ker om bygge­plass og styr­ke. Men vi er hel­ler ikke frem­me­de for det­te, se f eks dis­se artik­le­ne:

      Pappamannen og and­re manns­idea­ler

      Feig mann gjør lyk­ke

      Snørr, tårer og myke hen­der

      Tilbake til spørs­må­let om hvem du er, som kri­ti­se­rer oss så sterkt, hvor­for står du ikke fram med fullt navn? Er du en ano­nym pyse, kan­skje? Hvis du kla­rer deg så fint, som du sier, hvor­for ikke bru­ke fullt navn? Det fin­nes man­ge menn som er kri­tis­ke til dagens kjønns­re­gi­me, men som skri­ver ano­nymt for­di de fryk­ter kon­se­kven­se­ne. Er du mann, for­res­ten? Eller en kvin­ne som vil så litt split­tel­se blant menn? Eller en eks­tra pyse­te mann som bare er mis­un­ne­lig på dem som tør? Mulighetene er man­ge.

    • Jan Olav sier:

      nn skrev: “Selvsagt fik­ser vi menn liv­ene våre uten hjelp fra dere aka­de­mi­kere som får oss alle and­re menn til å frem­stå som pyser. Således er det­te nett­ste­det mer til ska­de enn gavn.”

      Hvis du gid­der å se på sta­ti­stik­ke­ne, ser du fort at det­te ikke stem­mer. Mange menn fik­ser liv­e­ne sine helt greit, men en øken­de andel gjør fak­tisk ikke det.
      Og skul­le du være så uhel­dig å bli skilt, og din eks­ko­ne ikke øns­ker at du skal få tref­fe dine barn etter­på,- ja da vil du muli­gens opp­da­ge at sam­fun­net ikke er så hjelp­somt mot deg som du trod­de. Ja selv like­stil­lings­lo­ven favo­ri­se­rer kvin­ner. Derfor trengs abso­lutt sli­ke nett­ste­der som det­te og lig­nen­de. Så vær glad og takk­nem­lig for at at noen fak­tisk står på bar­ri­ka­de­ne for deg. Flere og fle­re kvin­ner begyn­ner også å inn­se det­te. Ta feks en titt her womenformen.org

  2. Arild Brock sier:

    Jeg vil gjer­ne gjen­ta og utdy­pe noe jeg har vært inne på i en tid­li­gere kom­men­tar i den­ne dis­ku­sjo­nen. Det jeg rea­ge­rer på, er at folk insis­te­rer på like­stil­ling SAMTIDIG SOM de mar­ke­rer en viss avstand til menns selv­hev­ding. ”Jeg er bare for like­stil­ling, jeg, jeg er ikke mas­ku­li­nist.” En gjør seg da klar for slutt­spur­ten inn mot like­stil­ling sam­ti­dig som en lar and­re dra den tun­ge opp­over­bak­ken vi kan kal­le menns selv­hev­ding.

    Denne tak­tik­ken er vel­kjent fra idrett. Der kan man også si at tak­tikk er en del av spor­ten og der­for til­latt. Det er lov å hen­ge på en kon­kur­rent til rett foran mål, og kas­te seg foran på mål­stre­ken. Det er sam­ti­dig slik i idrett at en må tross alt kla­re å hen­ge på hele vei­en, og da må en være nes­ten like sterk som den som går foran.

    Forskjellen mel­lom bak og foran er stør­re når det gjel­der ideo­lo­gisk strid. Da kan en som går foran, gjø­re opp til nes­ten hele den men­tale job­ben for en som erklæ­rer seg som til­hen­gere og som føl­ger på. Det er ikke nød­ven­dig­vis noe galt i det­te hel­ler. Det er en ærlig sak å være til­hen­ger og ikke alle kan gjø­re de utgrei­in­ger og skri­ve de artik­ler som trengs. Men de fles­te kan f eks bidra øko­no­misk.

    Samtidig må en alt­så skil­le mel­lom ærlig til­hen­ger­skap, even­tu­elt i kom­bi­na­sjon med økono­miske bidrag, og hva man kan kal­le ideo­lo­gisk snyl­ting. Ærlig til­hen­ger­skap er når en, så langt en kan, står last og brast med en som går i spis­sen. Uærlig til­hen­ger­skap er å mar­kere avstand til det som for tiden er spis­sen for slik å kom­me i et mer sym­pa­tisk lys og møte mind­re ubehag/motstand. Spesielt ekkel bli uær­lig­he­ten når den prø­ver å fram­stå som mer avan­sert enn det/den/dem man tar avstand fra, og som er i spis­sen.

    Å skil­le mel­lom ærlig til­hen­ger­skap og snyl­ting er ikke all­tid enkelt. Det må jo f eks være åpent for (intern) uenig­het om uli­ke spørs­mål. Men å skil­le ut snyl­ting er like­vel helt nød­ven­dig. Skal vi ha noe håp om å vin­ne fle­re ærli­ge til­hen­gere, må vi kun­ne VERDSETTE DISSE, og det gjør vi blant annet ved å skil­le ærlig til­slut­ning fra snyl­ting.

    Vi kan alle kom­me i ska­de for å snyl­te. Det gjel­der der­for å påpe­ke det når man ser det, hos seg selv eller and­re, og ret­te opp.

  3. Jan Olav sier:

    Dette er et inter­es­sant tema og en inter­es­sant dis­ku­sjon. Min inn­falls­port til manns-beve­gel­sen kom da jeg begyn­te å grub­le over om jeg var en femi­nist. Jens Stoltenberg og fle­re and­re mann­li­ge poli­ti­ke­re kal­te seg femi­nis­ter,- så bur­de jeg også gjø­re det?
    Men jo mer jeg les­te, jo kla­re­re ble det for meg at noen femi­nist vil­le jeg ikke være.
    Feminismen begyn­te med en god sak, men har etter min mening spo­ret helt av slik den fram­står i dag. Den er alt­for ensi­dig, og jeg tror den sna­re­re er i ferd med å bli et hin­der enn et mid­del til å nå vir­ke­lig like­stil­ling.

    Jeg ble der­for glad når jeg opp­da­get at det var noe som het «mas­ku­li­nist». Det måt­te vel være noe for meg, tenk­te jeg. For jeg er jo abso­lutt for like­stil­ling. Men alt­så ikke på femi­nis­mens pre­mis­ser.
    Etter fle­re titalls år der kvinne­sak og kvin­ners erfa­ring har vært i fokus, er det på høy tid at menns stem­mer og menns erfa­rin­ger kom­mer fram. Og ikke minst at vik­ti­ge manns-spørs­mål løf­tes fram og får den opp­merk­som­he­ten de for­tje­ner. Her kan en «maskulinist»-bevegelse gjø­re en vik­tig jobb, noe dere er et eksem­pel på. Selv om de fore­lø­pig ikke synes så godt, fin­nes det fle­re fora i Norge som gjør en vik­tig jobb for menn og like­stil­ling, som feks. http://www.mannsforum.org og Mannsutvalget (på Facebook).

    Etter å ha tenkt meg enda mer om, begyn­ner jeg å hel­le til at «mas­ku­li­nis­me» bare er et mel­lom­steg og ikke det ende­li­ge målet. For risi­ke­rer vi ikke da å ende opp med en femi­nist­be­ve­gel­se og en mas­ku­li­nist­be­ve­gel­se som mot­po­ler og evt. for­hand­lings­part­ne­re,- kan­skje noe à la LO og NHO?
    Kunne vi ikke hel­ler se ett steg len­ger fram, mot det ende­li­ge målet som vi kun­ne kal­le feks. Likestilling 2.0? Ref. Pelle Billings tan­ker om “Jamställdhet 2.0 (www.pellebilling.se).

    Så hva om manns-beve­gel­sen (og mer enn gjer­ne hjul­pet av kvin­ner også) tar fører­se­tet fra femi­nis­te­ne, og går for det ende­li­ge målet alle­re­de nå? For der­med ska­pe en balan­sert beve­gel­se som tar beg­ge kjønn på alvor?
    Jeg mener det, og der­for er jeg ikke len­ger så ivrig etter å kal­le meg mas­ku­li­nist. Vi tren­ger rett og slett et nytt ord som fav­ner beg­ge deler.

    • Arild Brock sier:

      En besnæ­ren­de tan­ke — at man skal kun­ne gå direk­te til like­stil­ling uten bry­som mar­ke­ring av menn, menns inter­es­ser og sist, men ikke minst bry­somt, mas­ku­li­ne ver­di­er. Eller at man skal kun­ne gjø­re litt av alt det­te under flag­get like­stil­ling, et flagg som rik­tig nok ikke blaf­rer like friskt i vin­den som menn/maskulinisme, men et flagg som hel­ler ingen sky­ter mot. Et flagg som gir beskyt­tel­se mens and­re må rus­te seg mot besky­tel­se.

      Men hvor­dan vil det fun­ge­re? Hva med femi­nis­me, for­res­ten i det­te bil­det? Er en mann som vil gå direk­te til et norsk ”like­stil­ling 2.0” kri­tisk til femi­nis­men? Eller går han bare inn for at femi­nis­men skal utvi­des til å gjel­de også for ham?

      Det fin­nes uli­ke for­mer for like­stil­ling. Kanskje vil menn for­de­le seg mel­lom dem som vil gå snar­vei­en og dem som vil gå den leng­re. Hvis de sist­nevn­te blir man­ge og ster­ke nok, går vi for­mo­dent­lig alle mot et sam­funn med to oppe­gå­en­de kjønn, så sant kvin­ner også sat­ser på oppe­gå­en­de. Jeg kan i så fall se for meg vis­se snar­veis­menn som fin­ner sin plass i et slikt sam­funn, kan­skje fort­satt vif­ten­de med sitt eget flagg.

      Eller skal vi tro på de to sis­te avsnit­te­ne i kom­men­ta­ren? At kom­men­ta­to­ren med sine 20 lin­jer trek­ker opp en stra­te­gi som ikke er noen snar­vei, men som tvert i mot ten­ker leng­re og dris­ti­ge­re enn ide­en om en orga­ni­sert selv­hev­del­se av menn? Er mas­ku­li­nis­me et mel­lom­sta­di­um, som han kal­ler det? Og kan man i så fall hop­pe over mel­lom­sta­di­et?

      Det er det spe­si­el­le med tan­ken at man kan hop­pe uen­de­lig langt bare med en enkelt set­ning.

      • Jan Olav sier:

        I fle­re titall år har det vært fokus på kvin­ners erfa­ring og kvin­ners situa­sjon. Skal vi få en sunn like­stil­lings­po­li­tikk, er det åpen­bart at manns­spørs­mål må prio­ri­te­res opp og kvinne­spørs­mål ned til vi har opp­nådd en balan­se. Først da har vi mulig­het til å opp­nå vir­ke­lig like­stil­ling. Og det­te kan ikke gjø­res av en beve­gel­se med utgangs­punkt i femi­nis­men.

        Erin Pizzey (som grunn­la krise­sen­ter­be­ve­gel­sen i England) sier:
        «With eve­ry year that pas­ses, more women are becoming awa­re of the dama­ge that men-hating and fami­ly-hating femi­nists have wrought (and con­ti­nue to wreak) on socie­ty in gene­ral,
        and on women’s inte­rests in par­ti­cu­lar. An increas­ing num­ber of women are sum­mo­ning up the coura­ge to open­ly cri­ti­ci­se femi­nists. This shouldn’t sur­pri­se us, given that the vast majority of women don’t share the femi­nists’ poli­ti­cal ideo­lo­gy. How much more dama­ge will radi­cal femi­nists be allow­ed to wreak before they’re more wide­ly rec­og­nised as the evil women they are?”

        Du skri­ver at «femi­nis­men går på tom­gang.» Jeg er helt enig i det, og tror man­ge begyn­ner å bli lei femi­nis­te­nes ensi­di­ge kla­ging. Og jeg mener det er tegn som tyder på at manns­be­ve­gel­sen er i ferd med å få opp far­ten og vin­ne ter­reng. Men hva øns­ker vi å opp­nå? Hva er det ende­li­ge målet for mas­ku­li­nis­te­ne? Og hva skal skje når vi kom­mer dit? Skal det lages en fel­les beve­gel­se, (like­stil­ling 2.0?) eller skal vi fort­set­te med to sepa­ra­te beve­gel­ser? Det kun­ne vært inter­es­sant å høre dine/deres tan­ker om det.

        Jeg har vans­ke­lig for å se for meg at kvin­ner kan være lyk­ke­li­ge uten at menn er det, og til­sva­ren­de for menn. De aller fles­te menn har en mor. Hvilken mor er det som synes det er greit at søn­ne­ne sine ender opp som tape­re i sam­fun­net? Jeg har to voks­ne barn, en sønn og en dat­ter. Jeg øns­ker selv­føl­ge­lig at beg­ge to skal få et best mulig liv.

        Det lig­ger enor­me utford­rin­ger foran oss i åre­ne som kom­mer, med klima­end­rin­ger, eldre­bøl­ge, fed­me-epi­de­mi, utflyt­tet indu­stri, akse­le­re­ren­de utgif­ter til helse­ve­se­net osv. Det blir vans­ke­lig å løse dis­se utford­rin­ge­ne om vi ikke kla­rer å få på plass det mest basa­le av alt, nem­lig for­hol­det mel­lom menn og kvin­ner.

        Ofte hen­ger manns- og kvinne­spørs­mål sam­men, og jeg tror det kan være let­te­re å løse dem om vi ser på beg­ge kjønn under ett. Om vi liker det eller ikke, er vi i sam­me båt og avhen­gi­ge av hver­and­re. La oss som eksem­pel si at vi fikk sta­ten til å lan­se­re en stor og omfat­ten­de kam­pan­je for å opp­ly­se om fed­res vik­ti­ge rol­le for barn og for sam­fun­net. Den måt­te ret­tes like mye mot både kvin­ner og menn. Det kun­ne for­hå­pent­lig­vis gjø­re at fle­re fed­re fikk behol­de kon­tak­ten med sine barn for­di moren så vik­tig­he­ten av det selv etter et sam­livs­brudd. Og kan­skje også at fle­re mød­re slapp å bli alene­mød­re for­di faren tok sitt ansvar når han skjøn­te fullt ut hvor vik­tig han er for sine barn. Altså en vinn-vinn situa­sjon for alle,- barn, mød­re, fed­re og sam­fun­net.

        Jeg har ingen geni­al eller revo­lu­sjo­ne­ren­de ide. Men med femi­nis­men for nedad­gå­en­de og manns­be­ve­gel­sen for oppad­gå­en­de, føler jeg at det åpner seg en stor mulig­het for manns­be­ve­gel­sen. Hvordan kan vi utnyt­te den på bes­te måte?

        Feminismen lider etter min mening av «intel­lek­tu­ell inn­avl». Det er vik­tig for manns­be­ve­gel­sen å unn­gå å hav­ne i sam­me situa­sjon ved å ha stor tak­høy­de og øns­ke vel­kom­men sunn menings­bry­ting. Det skjer­per argu­men­te­ne og hol­der beve­gel­sen vital.

        • Arild Brock sier:

          Alt kom­men­ta­ren sier om de to kjønns avhen­gig­het og rela­te­ring til hver­and­re er jeg enig i. Lesere av Maskulinist.no vil ha sett dis­se spørs­mål drøf­tet på nett­ste­det i tid­li­ge­re artik­ler.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.