Verneplikten – et privilegium for menn?

Menn har til nå vært radi­kalt kvo­tert inn i for­sva­ret. En slik utta­lel­se kom fra for­svars­mi­nis­ter Grete Faremo i okto­ber 2010. Med den­ne påstan­den kan vi si hun utford­ret et stort antall menn, og vi kan leg­ge til at hun utford­ret menn kol­lek­tivt. Selv om det er bare få menn i Norge i dag som har del­tatt aktivt i krig, er plik­ten til å tre­ne og om nødv­den­dig utfø­re krigs­inn­sats noe som har lig­get på menn. Verneplikten har de fles­te menn del i. Forsvarsministeren fikk imid­ler­tid svar. Svaret kom i form av en artik­kel i Offisersbladet nr 1 2011 skre­vet av kap­tein i hæren Johannes Mella. Nedenfor føl­ger en for­kor­tet ver­sjon av artik­ke­len gjen­gitt etter vel­vil­lig til­la­tel­se fra for­fat­te­ren.

Forsvarsministeren hev­der i inn­leg­get ”Frekkhetens Nådegave” i Aftenposten den 20 okt 2010 at Forsvaret har dre­vet med ”radi­kal kvo­te­ring av menn” i alle år. Det sam­me har hun sagt en rek­ke gan­ger tid­li­ge­re. Faremo argu­men­te­rer for fle­re kvin­ner i Forsvaret, noe hun er i sin ful­le rett til å gjø­re som lan­dets Forsvarsminister. Det merk­ver­di­ge i den­ne saken er dog at det i liten grad fra media, befals­or­ga­ni­sa­sjo­ne­ne eller noen and­re stil­les spørs­måls­måls­tegn ved de argu­men­te­ne som nyt­tes og ved sam­men­hen­gen mel­lom argu­men­te­ne, til­ta­ke­ne og de måle­ne man søker å opp­nå.

I etter­kant av Alfa – saken, hvor krig ble frem­stilt som bed­re enn sex, og i minis­te­rens inn­legg på dia­log­kon­fe­ran­sen 27. sep­tem­ber kan det eksem­pel­vis frem­stå som om minis­te­ren til­syne­la­ten­de fore­tok et hopp fra enkelt­sol­da­ters utsagn i Afghanistan, over til etis­ke pro­ble­mer og der­fra til mang­len­de kvin­ner i Forsvaret.  Løsningene på for­ment­li­ge etis­ke pro­ble­mer var å få inn fle­re kvin­ner i Forsvaret. Det er vans­ke­lig å se kob­lin­ge­ne her. Sett uten­fra, frem­står det­te som om man benyt­tet det man i mili­tær sjar­gong vil­le kalt ”et win­dow of opport­u­ni­ty” for å frem­me egen poli­tisk agen­da.

Begrensende debattklima

Uttalelsene har med få unn­tak, her­under blant annet Ingunn Øklands kom­men­tar i Aftenposten den 18. okto­ber, skapt svært lite opp­stan­del­se. I mili­tæ­re fora har jeg ikke regist­rert en enes­te artik­kel eller inn­legg. Kjønnsdimensjonen og ”gen­der” trum­fer det mes­te. Man tren­ger ikke len­ger å begrun­ne hvor­for skjev kjønns­de­ling på en arbeids­plass er et pro­blem som må utbed­res. Det hol­der med å peke på at det ikke er lik­het, og da er det per defi­ni­sjon et pro­blem.

Enkelte har dog for­søkt å heve røs­ten og si at det­te ikke len­ger hand­ler om like mulig­he­ter, eller like­verd, men om lik­het. Andre har hev­det at det­te er kol­lek­ti­vis­tis­ke løs­nin­ger inn­ført bak­vei­en og at tall­mes­sig lik for­de­ling av kjøn­ne­ne innen den enkel­te yrkes­grup­pe er en uto­pi. Røstene er få og bøl­gen sterk. Her kan man ikke en gang len­ger skil­le klart på høy­re og venstre­ak­sen i poli­tik­ken, for det ser tid­vis også ut til at skille­lin­jen mel­lom fri­het og lik­het også har blitt vis­ket ut, og byt­tet ut med begre­per som ”nød­ven­dig kjønns­ba­lan­se.”  I Forsvaret vil det nok for man­ge offi­se­rer nær­mest være for­bun­det med kar­rie­re­mes­sig selv­mord å utta­le seg offent­lig kri­tisk til kvin­ner i stri­den­de avde­lin­ger eller på noen annen måte ytre frem­på om at fle­re kvin­ner i Forsvaret ikke ute­luk­ken­de brin­ger med seg posi­ti­ve kon­se­kven­ser, for avde­lin­ge­ne og Forsvaret, for fami­lie­ne, sam­fun­net og for strids­ev­nen.

Man leter der­imot høyt og lavt etter vans­ke­lig­he­ter for kvin­ner og hind­re som må ryd­des av vei­en. Trakasseringsundersøkelser gjen­nom­fø­res med vage vur­de­rings­kri­te­ri­er. Seksuell tra­kas­se­ring kan eksem­pel­vis bli defi­nert så ullent som opp­le­vel­sen av å ha blitt utsatt for ”et sek­su­elt ladet blikk,” eller ”uøns­ket sek­su­ell opp­merk­som­het.”  Det kan frem­stå som om debatt­kli­ma­et ikke er spe­si­elt frukt­bart.

Et godt forsvar for nasjonen eller andre mål?

Gjennom de uli­ke inn­leg­ge­ne knyt­tet til kvin­ner og kvo­te­ring, frem­står det ikke all­tid klart hva for­kjem­per­ne egent­lig øns­ker å opp­nå. Argumentasjonen er ikke pre­sis. Man øns­ker fle­re kvin­ner i Forsvaret, man øns­ker et ster­ke­re fokus på gen­der i ope­ra­sjo­ner og mili­tær virk­som­het, man øns­ker å se på makt­ba­lan­sen i Forsvaret, man øns­ker å bidra til fred og sta­bi­li­tet i ver­den gjen­nom å involve­re fle­re kvin­ner i mili­tæ­re for­hold og man øns­ker et ster­ke­re fokus på FN reso­lu­sjon 1325. Man øns­ker også et best mulig for­svar for nasjo­nen. Disse måle­ne kan kan­skje hver for seg frem­stå pris­ver­di­ge. Men det er mulig å spør­re om det er hold i de årsaks–virkningsforholdene som leg­ges til grunn og om noen av dis­se måle­ne kan stå i kon­flikt med hver­and­re i stør­re eller mind­re grad. Det sist­nevn­te frem­kom­mer klart når man knyt­ter de uli­ke måle­ne opp mot kvo­te­ring.

Kvotering uten motforestillinger

Faremo argu­men­te­rer blant annet for fle­re kvin­ner i Forsvaret og bed­ret mili­tær kva­li­tet. Det er nok man­ge stil­lin­ger hvor det sit­ter rela­tivt inkom­pe­ten­te menn og blok­ke­rer. Forsvaret er en mange­si­dig orga­ni­sa­sjon og det er en rek­ke stil­lin­ger som roper på å bli fylt av dyk­ti­ge, kom­pe­ten­te kvin­ner men da ikke nød­ven­dig­vis på basis av sitt kjønn. Men dess­ver­re tror jeg at med stor grad av sann­syn­lig­het vil det bli antall kvin­ne­li­ge hoder som står i fokus, og ikke nød­ven­dig­vis kom­pe­tan­se. Faremo har eksem­pel­vis uttalt at ” Mannlige lede­re på manns­do­mi­ner­te are­na­er er minst vil­li­ge til å gjø­re til­tak på like­stil­lings­om­rå­det. Jeg tror at dere, som meg, ser et møns­ter som må utford­res, mål­ret­tet og sys­te­ma­tisk. ” Her vur­de­res det ikke om de mot­fore­stil­lin­ge­ne som fin­nes kan ha sin basis i rea­li­te­ter. Her sen­der man et sig­nal om at der­som stil­lings­in­struk­se­ne set­ter krav til fysisk kapa­si­tet eller and­re for­hold som ikke pas­ser med de poli­tis­ke mål­set­nin­ge­ne, ja da må man modi­fi­se­re stil­lings­in­struk­se­ne og kra­ve­ne.

I dag benyt­tes alle­re­de kvo­te­ring på man­ge nivå i Forsvaret. Det har man gjort for­melt og ufor­melt i fle­re år uten at det­te har gitt nevne­ver­di­ge kon­se­kven­ser for kvinne­an­de­len. Forsvarets kvinne­an­del er i dag så lav (9%) at det nok er langt fær­re kvin­ne­li­ge søke­re per plass på stil­lin­ger og sko­ler. Kjønnsfordelingen i for­hold til de uli­ke bran­sje­ne i Forsvaret er også skjev, og man­ge kvin­ner arbei­der med for­valt­ning, logis­tikk og annen admi­ni­stra­tiv virk­som­het, få har ope­ra­tiv bak­grunn. Konsekvensen er kan­skje at en rek­ke kva­li­fi­ser­te kvin­ner kom­mer i posi­sjon, men de er nok ikke nød­ven­dig­vis all­tid de best kva­li­fi­ser­te, noe som også det såkal­te like­stil­lings­om­bu­det har påpekt i hvert fall i ett kon­kret til­fel­le.

En del kvo­te­rings og rekrut­te­rings­for­søk i Forsvaret har også slått helt feil, men det­te blir sjel­den tatt opp. Den som taler i mot den råden­de agen­da, ties i hjel, eller kal­les inn på tep­pet. I dag ope­re­rer man­ge mili­tæ­re enhe­ter med dob­le stan­dar­der. Særbehandling av kvin­ner er ikke uvan­lig. Nå sist eksemp­li­fi­sert ved at enkel­te kvin­ner fikk lønns­på­legg basert på sitt kjønn i loka­le lønns­for­hand­lin­ger.

Det tar kort tid å ødelegge en organisasjon

Ministeren trek­ker i en tale selv frem at hun har blitt kvo­tert. Jeg for­står ikke hvor­dan det skal bidra til å styr­ke hen­nes argu­men­ter.

Effekten av kvo­te­ring som virke­mid­del for å få inn fle­re kom­pe­ten­te indi­vi­der er i høy­es­te grad dis­ku­ter­bart. Kvotering gir blant annet neg­a­ti­ve effek­ter for både orga­ni­sa­sjon og indi­vi­der og det fin­nes en rek­ke eksemp­ler på at kvo­te­ring eller såkalt posi­tiv sær­be­hand­ling hel­ler ikke bidrar posi­tivt til å de mål man søker å opp­nå. Det benyt­tes uli­ke argu­men­ter. Enkelte hev­der at man skal være vil­lig til å aksep­te­re sva­ke­re resul­ta­ter i en over­gangs­pe­riode. Når man bare får inn nok av den øns­ke­de grup­pen, så vil det­te gå av seg selv. Det pro­ble­ma­tis­ke med den­ne logik­ken er at det vil ta år og dag å byt­te ut inkom­pe­ten­te kvin­ner i en mili­tær orga­ni­sa­sjon, på lik lin­je med at det tar man­ge år å bli kvitt inkom­pe­ten­te menn, blant annet på grunn av et sterkt stil­lings­vern. Den som blir selek­tert eller kvo­tert er i nes­te run­de den som selek­te­rer og kvo­te­rer. Det tar man­ge år å byg­ge mili­tær­fag­lig kom­pe­tan­se og for­stå­el­se, og Forsvaret er nok på man­ge måter en tung orga­ni­sa­sjon å snu. Det tar der­imot svært kort tid å øde­leg­ge en orga­ni­sa­sjon og tøm­me den for kom­pe­ten­te indi­vi­der.

Kvinner kan også begå kulturelle overtramp

I enkel­te sam­men­hen­ger vil kjønn kun­ne være et nød­ven­dig kri­te­ri­um i seg selv, eksem­pel­vis i det ofte benyt­te­de eksem­pe­let med ran­sa­king av kvin­ner, for å få inn­pass i uli­ke fora, for å få til­gang på etter­ret­ning etc. Det er imid­ler­tid fullt ut mulig å se for seg at kvin­ner kan begå like sto­re kul­tu­rel­le over­tramp som menn, eller at til­stede­væ­rel­sen av kvin­ner kan være kon­tra­pro­duk­tivt for dia­log. Det argu­men­te­res ofte for at man tren­ger kvin­ner for å for­stå befolk­nin­gens behov og det men­nes­ke­li­ge og kul­tu­rel­le land­skap. Dette er nok kor­rekt. Men hel­ler ikke her er det gitt at ikke menn kan til­eg­ne seg kom­pe­tan­se om kvin­ners behov og pro­blem­stil­lin­ger.

Det frem­stil­les såkalt forsk­ning for å under­byg­ge de ”like­stil­lings­ori­en­ter­te” til­ta­ke­ne man øns­ker seg i mili­tær sam­men­heng. Mye av den­ne er i bes­te fall av tvil­som karak­ter. Dette har­mo­ne­rer med forsk­ning på kjønns­fel­tet for øvrig.  Det svært få av stu­die­ne som tar for seg og balan­se­rer sitt syn opp mot enhets­sam­hold, kamp­kraft og strids­evne eller and­re mili­tæ­re for­hold. Misforholdet for­ster­kes kan­skje ytter­li­ge­re av man­ge­len på uav­hen­gig forsk­ning på even­tu­ell neg­a­tiv inn­virk­ning av de uli­ke til­ta­ke­ne som frem­mes. Det fore­lig­ger like­vel for­søk og stu­di­er som peker i ret­ning av neg­a­ti­ve effek­ter, og ikke minst mang­len­de posi­ti­ve effek­ter knyt­tet til enkel­te av de til­ta­ke­ne som Faremo og hen­nes like­sin­ne­de øns­ker seg.  Men den­ne forsk­nin­gen og dis­se for­hol­de­ne trek­kes sjel­den frem for å balan­se­re det offi­si­el­le bil­det av kjønns­di­men­sjo­nens og til­ta­ke­nes for­tref­fe­lig­het. Operative mili­tæ­re avde­lin­ger har ikke egne forsk­nings­sek­sjo­ner som ser på effek­ten av poli­tis­ke til­tak av den­ne typen.

Kunnskap, dyk­tig­het, vil­je, mot, opp­of­rel­se, intel­li­gens, per­son­lig­het etc. er tid­løse krav til en dyk­tig offi­ser. Dette er ikke kjønns­bund­ne, men indi­vi­du­el­le trekk. Vi tren­ger et best mulig Forsvar. Det får vi der­som Forsvaret gis til­strek­ke­lig res­sur­ser og sty­res med poli­tisk og mili­tær kløkt, der­som vi sør­ger for like mulig­he­ter for kvin­ner og menn basert på kom­pe­tan­se og dyk­tig­het og med basis i job­bana­ly­ser og jobb­krav basert på rea­li­te­ter. I de aller fles­te til­fel­ler vil kjønn, her som i res­ten av sam­fun­net, være totalt irre­le­vant som selek­sjons­kri­te­ri­um.

Politisering av Forsvaret

Samuel Huntington er fort­satt en av de trend­set­ten­de ten­ker­ne rundt sivil-mili­tæ­re rela­sjo­ner. Huntington mener at sta­ten er klart best tjent med et apo­li­tisk offi­sers­korps som sty­res på objek­ti­ve mili­tær­fag­li­ge kri­te­ri­er. En kan kan­skje dris­te seg til å si at Faremo i løpet av sin peri­ode i nåvæ­ren­de minis­ter­post til­syne­la­ten­de en rek­ke gan­ger har demon­strert det som Huntington kan­skje vil­le kalt sub­jek­tiv poli­tisk kon­troll av Forsvaret.

Samme logik­ken ble jo brukt når man inn­før­te styre­lo­ven, så hvor­for ikke også her? Verken eier­ne av bedrif­te­ne eller mar­ke­det skjøn­te selv at det var behov for fle­re kvin­ner i sty­re­ne for at man skul­le tje­ne pen­ger, så da måt­te sta­ten med Ansgar Gabrielsen hjel­pe til med å få bedrif­te­ne til å for­stå at det­te var til deres eget bes­te, ved å tvin­ge dem i rett ret­ning og true med tvang­sopp­løs­ning. På sam­me måten har det nors­ke Forsvaret og de mili­tæ­re avde­lin­ge­ne ikke for­stått at man tren­ger ”kjønns­kom­pe­tan­se” for å løse opp­dra­ge­ne på slag­mar­ken. Norske poli­ti­ke­re, de fles­te uten mili­tær erfa­ring eller utdan­ning, må hjel­pe Forsvaret på vei ved hjelp av direk­te poli­tisk sty­ring, under­bygd av en liten hær av kjønns­fors­ke­re. I Forsvaret vil den­ne typen poli­tikk og tanke­gang kun­ne føre til langt mer enn øko­no­mis­ke kon­se­kven­ser. En bedrift måles på bunn­lin­ja. Militære avde­lin­ger måles i ytters­te kon­se­kvens på om de kan løse opp­dra­get og på om de over­le­ver. Det kan frem­stå som om for­svars­mi­nis­te­ren ser på Forsvaret som en arbeids­plass på lik lin­je med øvri­ge stat­li­ge eta­ter. Det er det ikke.

Det fin­nes en rek­ke his­to­ris­ke eksemp­ler på hva som kan bli kon­se­kven­sen for en arme der­som man tuf­ter sitt mili­tæ­re sys­tem på aris­to­kra­ti, ideo­lo­gi, eller and­re lite egne­de selek­sjons­kri­te­ri­er, frem­for kom­pe­tan­se, arbeids­vil­lig­het og dyk­tig­het. For Arbeiderpartiet og nors­ke poli­ti­ke­re for øvrig bur­de kan­skje sli­ke his­to­ris­ke fak­ta veie tungt. Forsvars og sik­ker­hets­po­li­tikk må tuf­tes på rea­li­te­ter. Kjønn er og vil ald­ri bli en kva­li­tets­ga­ran­ti.

Økt profesjonalitet kan gi flere kvinner

Dersom den sam­me ive­ren ble lagt til grunn for å kre­ve kva­li­tet, kom­pe­tan­se, dyk­tig­het og effekt av de mili­tæ­re sje­fer på alle and­re områ­der og ikke bare på kvinne­re­krut­te­rings­si­den, had­de det vært strå­len­de. Denne ive­ren er til­syne­la­ten­de ikke like klart til ste­de. Dersom man øns­ker å bed­re vil­kå­re­ne i Forsvaret, heve kva­li­te­ten og få inn fle­re kvin­ner så er det også langt fle­re ting man kan gjø­re enn å ”vur­de­re hold­nin­ger og utvel­gel­ses­kri­te­ri­er,” eller å kvo­te­re.

Man kan eksem­pel­vis dis­ku­te­re å øke bevilg­nin­ge­ne til Forsvaret kraf­tig, øke antall ansat­te ved de uli­ke avde­lin­ge­ne, slut­te å flyt­te rundt på avde­lin­ger, hoved­kvar­ter og sta­ber der­som det ikke er mili­tær­fag­lig begrun­net, slut­te å leg­ge alle Hærens avde­lin­ger ut i dis­trik­te­ne, inn­føre et reelt under­of­fi­sers­korps, pro­fe­sjo­na­li­se­re i stør­re grad og kut­te unø­dig bruk av verne­plik­ti­ge, kjø­pe inn nytt mate­ri­ell og utstyr og øke løn­nin­ge­ne. Det vil nok være let­te­re å peke på muli­ge årsaks virk­nings­for­hold mel­lom dis­se til­ta­ke­ne og fle­re dyk­ti­ge kvin­ner i Forsvaret enn gjen­nom utstrakt bruk av kvo­te­ring og ”avhold­te plas­ser for kvin­ner under første­gangs­tje­nes­ten.” Vestlige land med pro­fe­sjo­na­li­ser­te mili­tæ­re sys­te­mer har eksem­pel­vis enn høy­ere kvinne­an­del i Forsvaret enn det vi har i Norge.

Dersom man øns­ker et ster­ke­re fokus på kvin­ners pro­ble­mer i and­re deler av ver­den og seriøst har et øns­ke om å gjø­re noe mili­tært med dis­se pro­ble­me­ne, så kan man deploy­ere nors­ke avde­lin­ger dit, gjer­ne fle­re enn i dag. Men da må man ha et stort nok mili­tært sys­tem her hjem­me som gjør det­te mulig.

Troll sprekker i dagslys

Forsvaret er en manns­do­mi­nert arbeids­plass i man­ge land.  Dette ”pro­ble­met” vil Forsvarsministeren gjø­re noe med, mens vi kri­ger i Afghanistan. Det er etter min mening et stør­re etisk pro­blem enn at 20 år gam­le menn synes at sex er ok, og at de får adre­na­lin­rus når de blir beskutt.  Tilsvarende er det min opp­fat­ning at det å påstå at man har bedre­vet ”radi­kal kvo­te­ring av menn til Forsvaret i alle år” er en pole­misk vrid­ning som mang­ler side­styk­ke blant nors­ke for­svars­mi­nis­te­re. En slik til­nær­ming til et så alvor­lig spørs­mål som lan­dets Forsvar og verne­plik­ten i et sam­funn, mens Forsvarets kvin­ner og menn befin­ner seg i strids­hand­lin­ger for den nors­ke stat frem­står use­riøst og respekt­løst. Ministeren og kvo­te­rings­for­kjem­pe­re i Forsvaret etter­ly­ser en ster­ke­re debatt rundt såkalt like­stil­ling og makt­for­de­ling i Forsvaret. Det bør de få. Debatten bør vide­re i størst mulig grad være objek­tiv og tuf­tet på rea­li­te­ter og fak­ta, ikke på kon­spi­ra­sjons­teori­er og pole­mikk. Som minis­te­ren selv har sagt; ”Dersom man trek­ker trol­le­ne ut i lyset, da sprek­ker de.” Det er abso­lutt ikke alle argu­men­te­ne for såkalt kjønns­ba­lan­se som tåler åpen debatt og belys­ning.

Artikkelen før­te til debatt i Offisersbladet. Vi vil sene­re pub­li­se­re fle­re inn­legg fra debat­ten.

Les også Kvinnefavorisering på høyt nivå.

Dette innlegget ble publisert i Jobb. Bokmerk permalenken.

4 kommentarer til Verneplikten – et privilegium for menn?

  1. Ung mann sier:

    Menn er for­ven­tet å være de ster­ke og snil­le i sam­fun­net. Dette synet har vært i årtu­se­ner, men består fort­satt til­og­med i ves­ten i dag. Mannen skal lik­som være “bau­ta­en” i kvin­nen sitt liv.

    Samtidig blir his­to­ri­en fram­stilt som kvinne­un­der­tryk­ken­de, hvor men­ne­ne er makt­syke monst­re. Løsningen på det­te blir for eksem­pel kjønns­kvo­te­ring, med for­skjel­li­ge krav til kvin­ner og menn. Som mann føler jeg meg der­for forbi­gått: Det skal være enk­le­re å være kvin­ne, og vans­ke­li­ge­re å være mann. Det er ikke den bes­te som får job­ben, det er jo bare for kvin­ne­ne å skri­ke litt så får de det som de vil? Begynner man­nen å skri­ke blir han stemp­let som “homo­fil taper”, og “stak­kars deg, ta det som en mann”. Hrmpf..

  2. Runar sier:

    Det skal bli artig da å se i nes­te sto­re krig hvor­dan femi­nis­te­ne som mener menn har blitt kvo­tert inn som mili­tær­per­so­nell tid­li­ge­re, for­hol­der seg når kvin­ner har tatt over, dvs er radi­kal kvo­tert inn i sam­me antall som menn har vært, og når en gene­ra­sjon unge kvin­ner er slak­tet på slag­mar­ken. Selvsagt fullt ut fri­vil­lig, mili­tær­plikt er egent­lig ikke en plikt men en “kvo­te­rings­sak”, og da er man jo sær­be­hand­let på bekost­ning av noen og bør være glad.
    Hvor uin­tel­li­gent går det an å bli, og sam­ti­dig få en minis­ter­post?
    Men etter de nes­te krig,om jeg lever den tid, vil jeg ikke høre så mye som ett knyst fra femi­nist­hold om at kvin­ner er offer. Da har de ende­lig i sin ytters­te kon­se­kvens fått alle for­de­le­ne de har gnå­let om at menn all­tid har hatt,bl.a plikten(unnskyld, den kvo­ter­te rett) til å dø for and­re, mak­ten.

    Vi er så uen­de­lig fei­ge i vår tran­ge PK-ver­den, folk i posi­sjo­ner bur­de være tøf­fe­re i reto­rik­ken mot femi­nis­men.

  3. Runar sier:

    Radikal kvo­te­ring”? Og det skal bety at menn har “fått lov til” å gjø­re mili­tær­tje­nes­te og ikke kvin­ner? Retten til å bli bom­bet ihjel på slagmarken,dvs tvun­get til det via verne­plik­ten er alt­så nå defi­nert som ett gode, har jeg det rik­tig da? Og det­te er selv­sagt noe kvin­ner mye hel­ler all­tid gjer­ne skul­le del­tatt i, iste­den­for å være hjem­me og hol­de hju­le­ne igang(og behol­de hel­sa og livet)
    I så fall er det­te rent hyk­le­ri, minst.
    Jeg mang­ler igrunn ord. Feminismen,som Faremo garan­tert støt­ter seg til, har vært en stor ulyk­ke for den vest­li­ge ver­den, måt­te den snart bren­ne ut den­ne tra­gis­ke ideo­lo­gi.

    • Swen Meier sier:

      INGEN kvin­ner som er i for­sva­ret er kvo­tert inn. De er jo der på fri­vil­lig basis og har bestått de krav som for­sva­ret stil­ler. Om dis­se kan­skje bør end­res kan man jo dis­ku­te­re. Selv har jeg opp­levd flin­ke kvin­ne­li­ge offi­se­rer i min tid i for­sva­ret og har stor respekt for dis­se. MEN dår­li­ge offi­se­rer fin­nes det også -fra beg­ge kjønn.

      Jeg er litt usik­ker på hva debat­tan­te­ne her mener er feil med femi­nis­men.. Og på hvil­ken måte den har øde­lagt ves­ten. Det skul­le jeg gjer­ne visst.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.