Verneplikten – et privilegium for menn?

Menn har til nå vært radikalt kvotert inn i forsvaret. En slik uttalelse kom fra forsvarsminister Grete Faremo i oktober 2010. Med denne påstanden kan vi si hun utfordret et stort antall menn, og vi kan legge til at hun utfordret menn kollektivt. Selv om det er bare få menn i Norge i dag som har deltatt aktivt i krig, er plikten til å trene og om nødvdendig utføre krigsinnsats noe som har ligget på menn. Verneplikten har de fleste menn del i. Forsvarsministeren fikk imidlertid svar. Svaret kom i form av en artikkel i Offisersbladet nr 1 2011 skrevet av kaptein i hæren Johannes Mella. Nedenfor følger en forkortet versjon av artikkelen gjengitt etter velvillig tillatelse fra forfatteren.

Forsvarsministeren hevder i innlegget ”Frekkhetens Nådegave” i Aftenposten den 20 okt 2010 at Forsvaret har drevet med ”radikal kvotering av menn” i alle år. Det samme har hun sagt en rekke ganger tidligere. Faremo argumenterer for flere kvinner i Forsvaret, noe hun er i sin fulle rett til å gjøre som landets Forsvarsminister. Det merkverdige i denne saken er dog at det i liten grad fra media, befalsorganisasjonene eller noen andre stilles spørsmålsmålstegn ved de argumentene som nyttes og ved sammenhengen mellom argumentene, tiltakene og de målene man søker å oppnå.

I etterkant av Alfa – saken, hvor krig ble fremstilt som bedre enn sex, og i ministerens innlegg på dialogkonferansen 27. september kan det eksempelvis fremstå som om ministeren tilsynelatende foretok et hopp fra enkeltsoldaters utsagn i Afghanistan, over til etiske problemer og derfra til manglende kvinner i Forsvaret.  Løsningene på formentlige etiske problemer var å få inn flere kvinner i Forsvaret. Det er vanskelig å se koblingene her. Sett utenfra, fremstår dette som om man benyttet det man i militær sjargong ville kalt ”et window of opportunity” for å fremme egen politisk agenda.

Begrensende debattklima

Uttalelsene har med få unntak, herunder blant annet Ingunn Øklands kommentar i Aftenposten den 18. oktober, skapt svært lite oppstandelse. I militære fora har jeg ikke registrert en eneste artikkel eller innlegg. Kjønnsdimensjonen og ”gender” trumfer det meste. Man trenger ikke lenger å begrunne hvorfor skjev kjønnsdeling på en arbeidsplass er et problem som må utbedres. Det holder med å peke på at det ikke er likhet, og da er det per definisjon et problem.

Enkelte har dog forsøkt å heve røsten og si at dette ikke lenger handler om like muligheter, eller likeverd, men om likhet. Andre har hevdet at dette er kollektivistiske løsninger innført bakveien og at tallmessig lik fordeling av kjønnene innen den enkelte yrkesgruppe er en utopi. Røstene er få og bølgen sterk. Her kan man ikke en gang lenger skille klart på høyre og venstreaksen i politikken, for det ser tidvis også ut til at skillelinjen mellom frihet og likhet også har blitt visket ut, og byttet ut med begreper som ”nødvendig kjønnsbalanse.”  I Forsvaret vil det nok for mange offiserer nærmest være forbundet med karrieremessig selvmord å uttale seg offentlig kritisk til kvinner i stridende avdelinger eller på noen annen måte ytre frempå om at flere kvinner i Forsvaret ikke utelukkende bringer med seg positive konsekvenser, for avdelingene og Forsvaret, for familiene, samfunnet og for stridsevnen.

Man leter derimot høyt og lavt etter vanskeligheter for kvinner og hindre som må ryddes av veien. Trakasseringsundersøkelser gjennomføres med vage vurderingskriterier. Seksuell trakassering kan eksempelvis bli definert så ullent som opplevelsen av å ha blitt utsatt for ”et seksuelt ladet blikk,” eller ”uønsket seksuell oppmerksomhet.”  Det kan fremstå som om debattklimaet ikke er spesielt fruktbart.

Et godt forsvar for nasjonen eller andre mål?

Gjennom de ulike innleggene knyttet til kvinner og kvotering, fremstår det ikke alltid klart hva forkjemperne egentlig ønsker å oppnå. Argumentasjonen er ikke presis. Man ønsker flere kvinner i Forsvaret, man ønsker et sterkere fokus på gender i operasjoner og militær virksomhet, man ønsker å se på maktbalansen i Forsvaret, man ønsker å bidra til fred og stabilitet i verden gjennom å involvere flere kvinner i militære forhold og man ønsker et sterkere fokus på FN resolusjon 1325. Man ønsker også et best mulig forsvar for nasjonen. Disse målene kan kanskje hver for seg fremstå prisverdige. Men det er mulig å spørre om det er hold i de årsaks–virkningsforholdene som legges til grunn og om noen av disse målene kan stå i konflikt med hverandre i større eller mindre grad. Det sistnevnte fremkommer klart når man knytter de ulike målene opp mot kvotering.

Kvotering uten motforestillinger

Faremo argumenterer blant annet for flere kvinner i Forsvaret og bedret militær kvalitet. Det er nok mange stillinger hvor det sitter relativt inkompetente menn og blokkerer. Forsvaret er en mangesidig organisasjon og det er en rekke stillinger som roper på å bli fylt av dyktige, kompetente kvinner men da ikke nødvendigvis på basis av sitt kjønn. Men dessverre tror jeg at med stor grad av sannsynlighet vil det bli antall kvinnelige hoder som står i fokus, og ikke nødvendigvis kompetanse. Faremo har eksempelvis uttalt at ” Mannlige ledere på mannsdominerte arenaer er minst villige til å gjøre tiltak på likestillingsområdet. Jeg tror at dere, som meg, ser et mønster som må utfordres, målrettet og systematisk. ” Her vurderes det ikke om de motforestillingene som finnes kan ha sin basis i realiteter. Her sender man et signal om at dersom stillingsinstruksene setter krav til fysisk kapasitet eller andre forhold som ikke passer med de politiske målsetningene, ja da må man modifisere stillingsinstruksene og kravene.

I dag benyttes allerede kvotering på mange nivå i Forsvaret. Det har man gjort formelt og uformelt i flere år uten at dette har gitt nevneverdige konsekvenser for kvinneandelen. Forsvarets kvinneandel er i dag så lav (9%) at det nok er langt færre kvinnelige søkere per plass på stillinger og skoler. Kjønnsfordelingen i forhold til de ulike bransjene i Forsvaret er også skjev, og mange kvinner arbeider med forvaltning, logistikk og annen administrativ virksomhet, få har operativ bakgrunn. Konsekvensen er kanskje at en rekke kvalifiserte kvinner kommer i posisjon, men de er nok ikke nødvendigvis alltid de best kvalifiserte, noe som også det såkalte likestillingsombudet har påpekt i hvert fall i ett konkret tilfelle.

En del kvoterings og rekrutteringsforsøk i Forsvaret har også slått helt feil, men dette blir sjelden tatt opp. Den som taler i mot den rådende agenda, ties i hjel, eller kalles inn på teppet. I dag opererer mange militære enheter med doble standarder. Særbehandling av kvinner er ikke uvanlig. Nå sist eksemplifisert ved at enkelte kvinner fikk lønnspålegg basert på sitt kjønn i lokale lønnsforhandlinger.

Det tar kort tid å ødelegge en organisasjon

Ministeren trekker i en tale selv frem at hun har blitt kvotert. Jeg forstår ikke hvordan det skal bidra til å styrke hennes argumenter.

Effekten av kvotering som virkemiddel for å få inn flere kompetente individer er i høyeste grad diskuterbart. Kvotering gir blant annet negative effekter for både organisasjon og individer og det finnes en rekke eksempler på at kvotering eller såkalt positiv særbehandling heller ikke bidrar positivt til å de mål man søker å oppnå. Det benyttes ulike argumenter. Enkelte hevder at man skal være villig til å akseptere svakere resultater i en overgangsperiode. Når man bare får inn nok av den ønskede gruppen, så vil dette gå av seg selv. Det problematiske med denne logikken er at det vil ta år og dag å bytte ut inkompetente kvinner i en militær organisasjon, på lik linje med at det tar mange år å bli kvitt inkompetente menn, blant annet på grunn av et sterkt stillingsvern. Den som blir selektert eller kvotert er i neste runde den som selekterer og kvoterer. Det tar mange år å bygge militærfaglig kompetanse og forståelse, og Forsvaret er nok på mange måter en tung organisasjon å snu. Det tar derimot svært kort tid å ødelegge en organisasjon og tømme den for kompetente individer.

Kvinner kan også begå kulturelle overtramp

I enkelte sammenhenger vil kjønn kunne være et nødvendig kriterium i seg selv, eksempelvis i det ofte benyttede eksempelet med ransaking av kvinner, for å få innpass i ulike fora, for å få tilgang på etterretning etc. Det er imidlertid fullt ut mulig å se for seg at kvinner kan begå like store kulturelle overtramp som menn, eller at tilstedeværelsen av kvinner kan være kontraproduktivt for dialog. Det argumenteres ofte for at man trenger kvinner for å forstå befolkningens behov og det menneskelige og kulturelle landskap. Dette er nok korrekt. Men heller ikke her er det gitt at ikke menn kan tilegne seg kompetanse om kvinners behov og problemstillinger.

Det fremstilles såkalt forskning for å underbygge de ”likestillingsorienterte” tiltakene man ønsker seg i militær sammenheng. Mye av denne er i beste fall av tvilsom karakter. Dette harmonerer med forskning på kjønnsfeltet for øvrig.  Det svært få av studiene som tar for seg og balanserer sitt syn opp mot enhetssamhold, kampkraft og stridsevne eller andre militære forhold. Misforholdet forsterkes kanskje ytterligere av mangelen på uavhengig forskning på eventuell negativ innvirkning av de ulike tiltakene som fremmes. Det foreligger likevel forsøk og studier som peker i retning av negative effekter, og ikke minst manglende positive effekter knyttet til enkelte av de tiltakene som Faremo og hennes likesinnede ønsker seg.  Men denne forskningen og disse forholdene trekkes sjelden frem for å balansere det offisielle bildet av kjønnsdimensjonens og tiltakenes fortreffelighet. Operative militære avdelinger har ikke egne forskningsseksjoner som ser på effekten av politiske tiltak av denne typen.

Kunnskap, dyktighet, vilje, mot, oppofrelse, intelligens, personlighet etc. er tidløse krav til en dyktig offiser. Dette er ikke kjønnsbundne, men individuelle trekk. Vi trenger et best mulig Forsvar. Det får vi dersom Forsvaret gis tilstrekkelig ressurser og styres med politisk og militær kløkt, dersom vi sørger for like muligheter for kvinner og menn basert på kompetanse og dyktighet og med basis i jobbanalyser og jobbkrav basert på realiteter. I de aller fleste tilfeller vil kjønn, her som i resten av samfunnet, være totalt irrelevant som seleksjonskriterium.

Politisering av Forsvaret

Samuel Huntington er fortsatt en av de trendsettende tenkerne rundt sivil-militære relasjoner. Huntington mener at staten er klart best tjent med et apolitisk offiserskorps som styres på objektive militærfaglige kriterier. En kan kanskje driste seg til å si at Faremo i løpet av sin periode i nåværende ministerpost tilsynelatende en rekke ganger har demonstrert det som Huntington kanskje ville kalt subjektiv politisk kontroll av Forsvaret.

Samme logikken ble jo brukt når man innførte styreloven, så hvorfor ikke også her? Verken eierne av bedriftene eller markedet skjønte selv at det var behov for flere kvinner i styrene for at man skulle tjene penger, så da måtte staten med Ansgar Gabrielsen hjelpe til med å få bedriftene til å forstå at dette var til deres eget beste, ved å tvinge dem i rett retning og true med tvangsoppløsning. På samme måten har det norske Forsvaret og de militære avdelingene ikke forstått at man trenger ”kjønnskompetanse” for å løse oppdragene på slagmarken. Norske politikere, de fleste uten militær erfaring eller utdanning, må hjelpe Forsvaret på vei ved hjelp av direkte politisk styring, underbygd av en liten hær av kjønnsforskere. I Forsvaret vil denne typen politikk og tankegang kunne føre til langt mer enn økonomiske konsekvenser. En bedrift måles på bunnlinja. Militære avdelinger måles i ytterste konsekvens på om de kan løse oppdraget og på om de overlever. Det kan fremstå som om forsvarsministeren ser på Forsvaret som en arbeidsplass på lik linje med øvrige statlige etater. Det er det ikke.

Det finnes en rekke historiske eksempler på hva som kan bli konsekvensen for en arme dersom man tufter sitt militære system på aristokrati, ideologi, eller andre lite egnede seleksjonskriterier, fremfor kompetanse, arbeidsvillighet og dyktighet. For Arbeiderpartiet og norske politikere for øvrig burde kanskje slike historiske fakta veie tungt. Forsvars og sikkerhetspolitikk må tuftes på realiteter. Kjønn er og vil aldri bli en kvalitetsgaranti.

Økt profesjonalitet kan gi flere kvinner

Dersom den samme iveren ble lagt til grunn for å kreve kvalitet, kompetanse, dyktighet og effekt av de militære sjefer på alle andre områder og ikke bare på kvinnerekrutteringssiden, hadde det vært strålende. Denne iveren er tilsynelatende ikke like klart til stede. Dersom man ønsker å bedre vilkårene i Forsvaret, heve kvaliteten og få inn flere kvinner så er det også langt flere ting man kan gjøre enn å ”vurdere holdninger og utvelgelseskriterier,” eller å kvotere.

Man kan eksempelvis diskutere å øke bevilgningene til Forsvaret kraftig, øke antall ansatte ved de ulike avdelingene, slutte å flytte rundt på avdelinger, hovedkvarter og staber dersom det ikke er militærfaglig begrunnet, slutte å legge alle Hærens avdelinger ut i distriktene, innføre et reelt underoffiserskorps, profesjonalisere i større grad og kutte unødig bruk av vernepliktige, kjøpe inn nytt materiell og utstyr og øke lønningene. Det vil nok være lettere å peke på mulige årsaks virkningsforhold mellom disse tiltakene og flere dyktige kvinner i Forsvaret enn gjennom utstrakt bruk av kvotering og ”avholdte plasser for kvinner under førstegangstjenesten.” Vestlige land med profesjonaliserte militære systemer har eksempelvis enn høyere kvinneandel i Forsvaret enn det vi har i Norge.

Dersom man ønsker et sterkere fokus på kvinners problemer i andre deler av verden og seriøst har et ønske om å gjøre noe militært med disse problemene, så kan man deployere norske avdelinger dit, gjerne flere enn i dag. Men da må man ha et stort nok militært system her hjemme som gjør dette mulig.

Troll sprekker i dagslys

Forsvaret er en mannsdominert arbeidsplass i mange land.  Dette ”problemet” vil Forsvarsministeren gjøre noe med, mens vi kriger i Afghanistan. Det er etter min mening et større etisk problem enn at 20 år gamle menn synes at sex er ok, og at de får adrenalinrus når de blir beskutt.  Tilsvarende er det min oppfatning at det å påstå at man har bedrevet ”radikal kvotering av menn til Forsvaret i alle år” er en polemisk vridning som mangler sidestykke blant norske forsvarsministere. En slik tilnærming til et så alvorlig spørsmål som landets Forsvar og verneplikten i et samfunn, mens Forsvarets kvinner og menn befinner seg i stridshandlinger for den norske stat fremstår useriøst og respektløst. Ministeren og kvoteringsforkjempere i Forsvaret etterlyser en sterkere debatt rundt såkalt likestilling og maktfordeling i Forsvaret. Det bør de få. Debatten bør videre i størst mulig grad være objektiv og tuftet på realiteter og fakta, ikke på konspirasjonsteorier og polemikk. Som ministeren selv har sagt; ”Dersom man trekker trollene ut i lyset, da sprekker de.” Det er absolutt ikke alle argumentene for såkalt kjønnsbalanse som tåler åpen debatt og belysning.

Artikkelen førte til debatt i Offisersbladet. Vi vil senere publisere flere innlegg fra debatten.

Les også Kvinnefavorisering på høyt nivå.

  • email
  • Facebook
  • Twitter
  • Google Bookmarks
Dette innlegget ble publisert i Jobb. Bokmerk permalenken.

4 kommentarer til Verneplikten – et privilegium for menn?

  1. Ung mann sier:

    Menn er forventet å være de sterke og snille i samfunnet. Dette synet har vært i årtusener, men består fortsatt tilogmed i vesten i dag. Mannen skal liksom være «bautaen» i kvinnen sitt liv.

    Samtidig blir historien framstilt som kvinneundertrykkende, hvor mennene er maktsyke monstre. Løsningen på dette blir for eksempel kjønnskvotering, med forskjellige krav til kvinner og menn. Som mann føler jeg meg derfor forbigått: Det skal være enklere å være kvinne, og vanskeligere å være mann. Det er ikke den beste som får jobben, det er jo bare for kvinnene å skrike litt så får de det som de vil? Begynner mannen å skrike blir han stemplet som «homofil taper», og «stakkars deg, ta det som en mann». Hrmpf..

  2. Runar sier:

    Det skal bli artig da å se i neste store krig hvordan feministene som mener menn har blitt kvotert inn som militærpersonell tidligere, forholder seg når kvinner har tatt over, dvs er radikal kvotert inn i samme antall som menn har vært, og når en generasjon unge kvinner er slaktet på slagmarken. Selvsagt fullt ut frivillig, militærplikt er egentlig ikke en plikt men en «kvoteringssak», og da er man jo særbehandlet på bekostning av noen og bør være glad.
    Hvor uintelligent går det an å bli, og samtidig få en ministerpost?
    Men etter de neste krig,om jeg lever den tid, vil jeg ikke høre så mye som ett knyst fra feministhold om at kvinner er offer. Da har de endelig i sin ytterste konsekvens fått alle fordelene de har gnålet om at menn alltid har hatt,bl.a plikten(unnskyld, den kvoterte rett) til å dø for andre, makten.

    Vi er så uendelig feige i vår trange PK-verden, folk i posisjoner burde være tøffere i retorikken mot feminismen.

  3. Runar sier:

    «Radikal kvotering»? Og det skal bety at menn har «fått lov til» å gjøre militærtjeneste og ikke kvinner? Retten til å bli bombet ihjel på slagmarken,dvs tvunget til det via verneplikten er altså nå definert som ett gode, har jeg det riktig da? Og dette er selvsagt noe kvinner mye heller alltid gjerne skulle deltatt i, istedenfor å være hjemme og holde hjulene igang(og beholde helsa og livet)
    I så fall er dette rent hykleri, minst.
    Jeg mangler igrunn ord. Feminismen,som Faremo garantert støtter seg til, har vært en stor ulykke for den vestlige verden, måtte den snart brenne ut denne tragiske ideologi.

    • Swen Meier sier:

      INGEN kvinner som er i forsvaret er kvotert inn. De er jo der på frivillig basis og har bestått de krav som forsvaret stiller. Om disse kanskje bør endres kan man jo diskutere. Selv har jeg opplevd flinke kvinnelige offiserer i min tid i forsvaret og har stor respekt for disse. MEN dårlige offiserer finnes det også -fra begge kjønn.

      Jeg er litt usikker på hva debattantene her mener er feil med feminismen.. Og på hvilken måte den har ødelagt vesten. Det skulle jeg gjerne visst.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *