Matrilineær julaften

Oppslutningen om det fami­liæ­re i vårt sam­funn kul­mi­ne­rer hvert år den 24/12 kl 17. At mak­si­mum nås, blir offent­lig syn­lig ved at det offent­li­ge rom tøm­mes. I det­te lig­ger kan­skje et lite para­doks. I til­bake­blikk, og med øns­ke om vel over­stått jul, brin­ger vi en inn­si­de-rap­port fra det moder­ne fami­lie­liv, slik det kan arte seg på den­ne spe­si­el­le kvel­den.

Vår kil­de for­tel­ler at hans jule­kvelds­fei­ring had­de en matri­li­ne­ær stam­me. Stammen består av mor, mor­mor og dat­ter. Mormoren er bin­de­led­det til vår kil­de, et gam­melt venn­skap. Andregenerasjonen er kvel­dens vert­skap og består av mor med sam­bo­er. Så fin­nes det alt­så en dat­ter, som er 17, og der­med på gren­sen til å bli vok­sen. Men ver­ten er ikke far til den unge kvin­nen på 17. Faren hen­nes er gene­relt litt i peri­fe­ri­en. Verten har til gjen­gjeld tre and­re barn til ste­de, som vert­in­nen ikke er mor til. Her er det mine og dine, men ingen våre (bort­sett fra to hun­der). Motsatt den peri­fe­re faren til den nevn­te 17-årin­gen, er inn­tryk­ket at moren til de tre bar­na til ver­ten, alle jen­ter, er like mye til ste­de i deres liv som faren. Men den­ne kvel­den er hun ikke sam­men med sine døt­re. Skjønt moren, det vites fak­tisk ikke om det er én eller fle­re. Dog er to av de tre jen­te­ne tvil­lin­ger, 12 år gam­le, og dis­se har selv­føl­ge­lig sam­me mor. Den tred­je er 17, og slik får også den oven­for nevn­te ”stam­dat­ter” en jevn­ald­ren­de i sel­ska­pet. Tilbake til første­ge­ne­ra­sjo­nen, så har mor­mor med seg hele tre menn som brin­ger kjønns­ba­lan­se. I til­legg til sin gam­le venn, vår kil­de, har hun med seg sin sær­boer. Mormor og sær­bo­eren har holdt sam­men i vel seks år. Et vel­etab­lert par­for­hold alt­så, men det er jo langt der­fra til at han er far til mor­mors dat­ter, vert­in­nen. Det er han alt­så ikke, men han har and­re, voks­ne barn, som er på en annen kant av lan­det den­ne kvel­den. Mormors tred­je med­brak­te mann er en sønn. Hennes inn­sats for å opp­fyl­le jor­den har alt­så ikke bare gitt oss vert­in­nen. Kanskje er det mer rik­tig å si at den unge man­nen er i sel­ska­pet av egen kraft, og ikke som sin mors føl­ge, for han er defi­ni­tivt vok­sen med sine 24. Som man kan reg­ne ut, er han sam­ti­dig vesent­lig yng­re enn sin søs­ter, vert­in­nen, og de to har natur­lig­vis ikke sam­me far. Vertinnens far døde i ung alder, og er i det­te sel­ska­pet det enes­te til­fel­let av fra­vær som ikke er ”men­neske­skapt”, det vil si bestemt av noen. Når det gjel­der 24-årin­gens far, er han ikke til ste­de den­ne kvel­den og slik er det res­ten av året også. Da gjen­står det bare å for­tel­le om hun­de­ne, samt å nev­ne at mor­mors gam­le venn, vår kil­de, også har et par barn og annen fami­lie som ikke er til ste­de, og det kan til­føyes at jule­kvel­den i så måte nok bare del­vis skil­ler seg fra and­re dager. Når det gjel­der de to hun­de­ne, så er de ikke i slekt. Den ene er vokst opp i huset, mens den and­re kom inn som lån fra en syk­meldt kol­le­ga av vert­in­nen, og er sene­re adop­tert. Det bør for­res­ten også nev­nes at mor­mors to for­eld­re, nul­te gene­ra­sjon i vår tel­ling, beg­ge lever. De er gam­le, men har inn­til helt nylig vært svært oppe­gå­en­de og kun­ne ten­kes å ha vært her.

Slik ser alt­så fami­lie-jule-stam-tre­et ut. Dette kun­ne man kal­le det kon­sti­tu­e­ren­de utgangs­punk­tet for kvel­den. Hvis du syns jule-stam-tre­et, med alle sine nær­væ­ren­de, avbruk­ne og skygge­ak­ti­ge gre­ner, er vans­ke­lig å opp­fat­te, skal du bare ta det­te som en natur­lig del av leser­opp­le­vel­sen. Kontrasten til min egen opp­vekst kun­ne kna­pt vært stør­re. Da fei­ret kjerne­fa­mi­li­en og ett stykk tan­te jule­kvel­den i akku­rat sam­me kon­stel­la­sjon gjen­nom alle år, kun jus­tert av attpå­klat­ten da han kom til. Som man ser, går nå mer enn halve plas­sen med til å for­tel­le om hvem som ikke er til ste­de. Vi er kan­skje litt fami­lie­kon­ser­va­ti­ve her på Maskulinist.no. Jeg mener van­lig­vis at men­nes­ke­ne ikke er skapt for vil­kår­li­ge, nære for­bin­del­ser. Den beskrev­ne situa­sjo­nen bur­de være et godt utgangs­punkt for å for­tel­le om en jul­af­ten med mye savn og dess­uten det mot­sat­te pro­ble­met, som kan kal­les påtvun­gen inti­mi­tet. Jeg mener vi har vårt utfly­ten­de for­hold til fami­lie å tak­ke for jule­kvel­der med tryk­ket stem­ning, krang­ler og opp­ri­ven­de sce­ner.

Det for­tel­les imid­ler­tid fra den beskrev­ne jule­kvel­den at stem­nin­gen var meget god. Ved ankomst ble pak­ker fra alle ver­dens­hjør­ner lagt under jule­tre­et til det­te var fullt, og siden ble pak­ke­ne lagt i en annen haug. Det skul­le være plass til å gå rundt tre­et. De to tolv­årin­ge­ne del­te sje­ne­røst ut vel­komst­klem­mer til kjen­te og til mind­re kjen­te. I alt fire barn og to hun­der svin­set rundt. Julemiddagen for­løp liv­lig, og sam­ti­dig uten stress, for barn på 12 og 17 har mis­tet den ver­ste klø­en etter ven­ten­de gaver. Før i tiden had­de alle fami­li­er hver sin fas­te jule­rett, men nor­mal tverr­kul­tu­rell kom­pe­tan­se med­fø­rer i dag at vi verd­set­ter fle­re. Det ble gått rundt jule­tre­et, for­tel­les det, og sun­get med stem­mer hvor­av fle­re sjel­den brukt til det­te for­mål. Gavene ble pak­ket opp og tak­ket for i god orden. Generasjon null var inn­om på tele­fon. Til slutt dro gjes­te­ne hjem, alle like for­nøy­de, til tross for at jule­kvel­dens lønn­som­het, urett­fer­dig men lov­mes­sig, er omvendt pro­por­sjo­nal med din alder.

Hypotesen om at det moder­ne, krise­pre­ge­de, fami­lie­liv får en krise­topp på jul­af­ten, svek­kes alt­så av det­te caset. Man kan også ane en ny hypo­te­se: En matri­li­ne­ær stam­me hol­der fami­lie­jule­tre­et sam­men.

Dette innlegget ble publisert i Familie. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.