… skulle bare lese avisen først

Som en makaber liten ”julehilsen” bringer vi en lenke til en artikkel om menn som blir slått av sine koner. Julen skal være høysesong for slike hendelser – i begge kjønnsretninger.

En mann som sier til sin kone ”.. jeg skal bare lese avisen først”, når kona synes å kommandere ham til å ta oppvasken, er sannsynligvis på vei nedover. Det neste kan bli at kona slår. Hvis den ene partneren ikke har indre grenser, og den andre ikke holder ytre, er de på vei mot krise. Les fortellingen om en kvinne og en mann i intervju med professor Tove Ingebjørg Fjell på Forskning.no, og du får vite hvordan det gikk i dette tilfellet.

Kvinners vold mot menn
Samfunnsfaglig forskning er preget av tro på at upersonlig forskning gir oss sannheten også om personlige forhold. Fjell er spesielt opptatt av kvinners vold mot menn. Jeg mener imidlertid at hun blander sammen dette problemets årsak og dets løsning. Det nevnte intervjuet innholder en detaljert beskrivelse av ulike offentlige tiltak som skal kunne hjelpe menn som blir slått og truet av sine partnere og sin familie for øvrig. Slike tiltak finnes allerede, og tilbudet foreslås utvidet. Dette skal være løsningen. Jeg mener imidlertid at det er de menneskene som står et sosialt problem nær, som har kompetanse og legitimitet til å snakke med dem det gjelder. Det er der, og ikke hos profesjonelle, du kan håpe at det finnes kjærlighet som kan gi krefter til å begrense ondskap. Det offentlige rår i utgangspunktet bare over penger og tvang. Det offentlige vet ikke hva kjærlighet er. Problemets løsning må derfor finnes i det private. Jeg mener videre at det finnes et destruktivt trekk ved den skaren av forskere, byråkrater og sosialarbeidere som har gjort andre menneskers liv til gjenstand for sitt eget profesjonelle og næringsmessige engasjement. Det offentlige trenger inn mellom menneskene og ødelegger de personlige relasjonene og det personlige ansvaret – den naturlige dynamikken. Overgriperne tror at det de gjør, er akseptabelt så lenge de ikke blir arrestert. Ofrene fatter ikke at de har det vondt i verdens beste land, og ser seg om etter hjelp, i stedet for å finne de nødvendige motkreftene i seg selv.

Noe mangler
I det gamle testamentet het det: Du skal ikke ha andre guder enn meg. Dagens velferdsstat går imidlertid lenger. I moderat omfang og med en fornuftig utforming kunne offentlig innsats i velferdens tjeneste vært bra, men det dagens velferdsstat krever av menneskene er: Du skal ikke ha andre enn meg! Du skal ikke ha andre som er eksistensielt viktige for deg. Det må antas å ligge mange års manglende trening i selvhevdelse bak, når en mann bare har et spakt ”.. jeg skal bare lese avisen først” å stille opp mot kommandering fra partneren. Det vi kan lære når også menn blir aktuelle som voldsofre i familien, er ikke nødvendigvis at staten fra nå av må beskytte begge kjønn. Som kjønnsdimensjonens betydning vil jeg foreslå noe annet. De menneskene som jevnlig blir slått i privatsfæren, mangler noe. De mangler personlig integritet og personlig styrke til å motsette seg aggressivitet og de tusener av krenkelser de fleste må ha funnet seg i fra partneren på det psykiske og verbale plan før det kom til vold. Videre: Å være en person er å være kjønn. Hva det vil si å være mann og hva det vil si å være kvinne, kan diskuteres. Men hvis spørsmålet om å være mann eller kvinne utelates helt fra samfunnskulturen, faller en hjørnestein i bevisstheten om hva det vil si å være et menneske med et menneskes verdighet ut.

Ivaretakerklassen
Vi har fått en hel samfunnsklasse som har funnet materielt livsgrunnlag (inntekt) i å ta seg av det som ethvert menneske fra naturens side har både vilje og evne til selv å ivareta. Vi kunne kalle dette for ivaretakerklassen. I tillegg til inntekt mener ivaretakerklassen å finne god mening i sin virksomhet, og forskningen hjelper til med dette. Ivaretakerklassens arbeid framstår faktisk som ekstra meningsfylt – en næringsvei for idealister. En forsøksvis avgrensing av klassen kunne være de faste leserne av en herværende dagsavis med et dertil passende navn. Jeg mener videre at ivaretakerne markedsfører seg selv aggressivt. Et negativt fokus på familien, slik vi f eks finner i intervjuet med Fjell, myker opp markedet. Dernest tilbys gratis hjelp. Regningen betales imidlertid i form av skatt fra den samme befolkningen som benytter tjenestene.

Mot den omseggripende velferdsstaten gjelder det å mobilisere alle gode krefter, kanskje også en ”velferdsdjevel” om så nødvendig. Det sistnevnte kan forstås som et forslag om å holde staten unna visse menneskelige problemer uansett om det skulle føre til smerte og lidelse på kort sikt. Vi er kommet så langt i feil retning at det må være aktuelt å gjøre noe drastisk. Når det gjelder mannen som bare skulle lese avisen først, og hans like, blir da spørsmålet om vi skal støtte professor Fjells forslag om bygge flere krisesentere for menn. Eller om vi skal si at ved krisesentere for menn går det en ”markagrense” for utbygging av offentlig ansvar, som vi uansett ikke vil krysse.

Les også Framgang for mannsspørsmål aktualiserer strategivalg

  • email
  • Facebook
  • Twitter
  • Google Bookmarks
Dette innlegget ble publisert i Uplassert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *