... skulle bare lese avisen først

Som en maka­ber liten ”jule­hil­sen” brin­ger vi en len­ke til en artik­kel om menn som blir slått av sine koner. Julen skal være høy­se­song for sli­ke hen­del­ser — i beg­ge kjønns­ret­nin­ger.

En mann som sier til sin kone ”.. jeg skal bare lese avi­sen først”, når kona synes å kom­man­de­re ham til å ta opp­vas­ken, er sann­syn­lig­vis på vei ned­over. Det nes­te kan bli at kona slår. Hvis den ene part­ne­ren ikke har ind­re gren­ser, og den and­re ikke hol­der ytre, er de på vei mot kri­se. Les for­tel­lin­gen om en kvin­ne og en mann i inter­vju med pro­fes­sor Tove Ingebjørg Fjell på Forskning.no, og du får vite hvor­dan det gikk i det­te til­fel­let.

Kvinners vold mot menn
Samfunnsfaglig forsk­ning er pre­get av tro på at uper­son­lig forsk­ning gir oss sann­he­ten også om per­son­li­ge for­hold. Fjell er spe­si­elt opp­tatt av kvin­ners vold mot menn. Jeg mener imid­ler­tid at hun blan­der sam­men det­te pro­ble­mets årsak og dets løs­ning. Det nevn­te inter­vju­et inn­hol­der en detal­jert beskri­vel­se av uli­ke offent­li­ge til­tak som skal kun­ne hjel­pe menn som blir slått og tru­et av sine part­ne­re og sin fami­lie for øvrig. Slike til­tak fin­nes alle­re­de, og til­bu­det fore­slås utvi­det. Dette skal være løs­nin­gen. Jeg mener imid­ler­tid at det er de men­nes­ke­ne som står et sosi­alt pro­blem nær, som har kom­pe­tan­se og legi­ti­mi­tet til å snak­ke med dem det gjel­der. Det er der, og ikke hos pro­fe­sjo­nel­le, du kan håpe at det fin­nes kjær­lig­het som kan gi kref­ter til å begren­se ond­skap. Det offent­li­ge rår i utgangs­punk­tet bare over pen­ger og tvang. Det offent­li­ge vet ikke hva kjær­lig­het er. Problemets løs­ning må der­for fin­nes i det pri­va­te. Jeg mener vide­re at det fin­nes et destruk­tivt trekk ved den ska­ren av fors­ke­re, byrå­kra­ter og sosial­ar­bei­de­re som har gjort and­re men­nes­kers liv til gjen­stand for sitt eget pro­fe­sjo­nel­le og nærings­mes­si­ge enga­sje­ment. Det offent­li­ge tren­ger inn mel­lom men­nes­ke­ne og øde­leg­ger de per­son­li­ge rela­sjo­ne­ne og det per­son­li­ge ansva­ret – den natur­li­ge dyna­mik­ken. Overgriperne tror at det de gjør, er aksep­ta­belt så len­ge de ikke blir arres­tert. Ofrene fat­ter ikke at de har det vondt i ver­dens bes­te land, og ser seg om etter hjelp, i ste­det for å fin­ne de nød­ven­di­ge mot­kref­te­ne i seg selv.

Noe mang­ler
I det gam­le tes­ta­men­tet het det: Du skal ikke ha and­re guder enn meg. Dagens vel­ferds­stat går imid­ler­tid len­ger. I mode­rat omfang og med en for­nuf­tig utfor­ming kun­ne offent­lig inn­sats i vel­fer­dens tje­nes­te vært bra, men det dagens vel­ferds­stat kre­ver av men­nes­ke­ne er: Du skal ikke ha and­re enn meg! Du skal ikke ha and­re som er eksis­ten­si­elt vik­ti­ge for deg. Det må antas å lig­ge man­ge års mang­len­de tre­ning i selv­hev­del­se bak, når en mann bare har et spakt ”.. jeg skal bare lese avi­sen først” å stil­le opp mot kom­man­de­ring fra part­ne­ren. Det vi kan lære når også menn blir aktu­el­le som volds­ofre i fami­li­en, er ikke nød­ven­dig­vis at sta­ten fra nå av må beskyt­te beg­ge kjønn. Som kjønns­di­men­sjo­nens betyd­ning vil jeg fore­slå noe annet. De men­nes­ke­ne som jevn­lig blir slått i pri­vat­sfæ­ren, mang­ler noe. De mang­ler per­son­lig integri­tet og per­son­lig styr­ke til å mot­set­te seg aggres­si­vi­tet og de tuse­ner av kren­kel­ser de fles­te må ha fun­net seg i fra part­ne­ren på det psy­kis­ke og ver­ba­le plan før det kom til vold. Videre: Å være en per­son er å være kjønn. Hva det vil si å være mann og hva det vil si å være kvin­ne, kan dis­ku­te­res. Men hvis spørs­må­let om å være mann eller kvin­ne ute­la­tes helt fra sam­funns­kul­tu­ren, fal­ler en hjørne­stein i bevisst­he­ten om hva det vil si å være et men­nes­ke med et men­nes­kes ver­dig­het ut.

Ivaretakerklassen
Vi har fått en hel sam­funns­klas­se som har fun­net mate­ri­elt livs­grunn­lag (inn­tekt) i å ta seg av det som ethvert men­nes­ke fra natu­rens side har både vil­je og evne til selv å iva­re­ta. Vi kun­ne kal­le det­te for iva­re­ta­ker­klas­sen. I til­legg til inn­tekt mener iva­re­ta­ker­klas­sen å fin­ne god mening i sin virk­som­het, og forsk­nin­gen hjel­per til med det­te. Ivaretakerklassens arbeid fram­står fak­tisk som eks­tra menings­fylt — en nærings­vei for idea­lis­ter. En for­søks­vis avgren­sing av klas­sen kun­ne være de fas­te leser­ne av en her­væ­ren­de dags­avis med et der­til pas­sen­de navn. Jeg mener vide­re at iva­re­ta­ker­ne mar­keds­fø­rer seg selv aggres­sivt. Et neg­a­tivt fokus på fami­li­en, slik vi f eks fin­ner i inter­vju­et med Fjell, myker opp mar­ke­det. Dernest til­bys gra­tis hjelp. Regningen beta­les imid­ler­tid i form av skatt fra den sam­me befolk­nin­gen som benyt­ter tje­nes­te­ne.

Mot den omseg­gri­pen­de vel­ferds­sta­ten gjel­der det å mobi­li­se­re alle gode kref­ter, kan­skje også en ”vel­ferds­dje­vel” om så nød­ven­dig. Det sist­nevn­te kan for­stås som et for­slag om å hol­de sta­ten unna vis­se men­nes­ke­li­ge pro­ble­mer uan­sett om det skul­le føre til smer­te og lidel­se på kort sikt. Vi er kom­met så langt i feil ret­ning at det må være aktu­elt å gjø­re noe dras­tisk. Når det gjel­der man­nen som bare skul­le lese avi­sen først, og hans like, blir da spørs­må­let om vi skal støt­te pro­fes­sor Fjells for­slag om byg­ge fle­re krise­sen­te­re for menn. Eller om vi skal si at ved krise­sen­te­re for menn går det en ”marka­gren­se” for utbyg­ging av offent­lig ansvar, som vi uan­sett ikke vil krys­se.

Les også Framgang for manns­spørs­mål aktua­li­se­rer stra­tegi­valg

Dette innlegget ble publisert i Kjønnsbalanse og-rettferd. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.